“Vi må tåle å høre at livet kan være jævlig. For da kan kanskje flere orke å leve det.”

💚SAMMEN FOR FOREBYGGING 
AV SELVMORD💚
Vis at du ser. Vis at du lytter.
Vis at du bryr deg.

💚Du hører til. Du har betydning.💚

Det er så sant det som Else Kåss Furuseth sier:
Vi må tåle å høre at livet er jævlig, for da kan kanskje flere orke å leve det”


Jeg vet hvordan dette spesifikk mørket ser ut. Jeg vet hvordan det kjennes, når livet føles uoverkommelig å fortsette. Når selvmord føles som den eneste utvei.
Når smerten river så hardt i deg at hjerte dit dør litt, bit for bit, dag for dag. Når hele kroppen føles for tung til å bæres mer, når stegene fra sengen til stuen kjennes for lange, når smilet du en gang klarte i det minste å tvinge deg selv til å gi- ikke lenger er mulig å finne igjen.
Når masken du bar så lenge, er revet av. Når du bare er, og har- deg selv igjen, strippet for alle lag av lys, håp, smil og glede. Og du står der, naken og skjør. Som en skygge av det menneske du en gang var. Jeg vet så inderlig godt hvordan dette mørket ser ut. Jeg vet hvordan det kjennes.
Og jeg vet hvor uendelig tungt og nærmest umulig det er å finne en eneste grunn for å fortsette leve.

Men heldigvis, heldigvis, vet jeg også hvordan det føles å kjempe seg igjennom og makte ta kampen for å komme seg ut på den andre siden.
Det er dager jeg fremdeles ikke finner noen som helst mening i min eksistens, – men jeg velger likevel å fortsette livet. Hver eneste dag, har jeg tatt valget om å leve. Det er ikke enkelt, og man trenger mye støtte, en hel del omsorg, tillit, ro og en stor dose tålmodige mennesker rundt seg.
Man behøver mennesker som våger å møte deg der du er. Mennesker som orker å høre hvordan du virkelig har det, og noen som kryper ned og ligger der i mørket sammen med deg til du er klar for å møte verden igjen.
– Og jeg håper at du som sliter med selvmordstanker nå, våger å la noen få ta del i det vondeste mørke som du lever i.
At du våger å stole på at noen er der, og orker stå i det- sammen med deg.
For tiden og årene har vist meg, at det finnes mennesker der ute, som vil være der når du trenger det som mest. Bare du våger å slippe dem inn. Mennesker som tåler hele deg, med alle dine verste og vondeste tanker og følelser. Jeg vet det finnes noen, der ute, som vil hjelpe deg når du trenger det. Og jeg håper du våger å la dem ta del i mørket ditt, når du trenger det som aller mest. For livet er verdt å kjempe for, livet kan virkelig bli mye bedre, og du kan få en bedre hverdag.

“Vi må tåle å høre at livet er jævlig, for da kan kanskje flere orke å leve det” sa Else Kåss Furuseth, og jeg kunne ikke vært mer enig.
Den dagen for ett par år siden, da jeg opplevde at flere rundt meg faktisk tålte mørket mitt, tålte den siden av meg som de fleste ikke får se, – den dagen begynte livet å føles litt mer overkommelig.
Den dagen jeg ble lyttet og virkelig LYTTET til. Ja selv hvor depressive tankene mine var, eller hvor brutalt ærlig jeg snakket, – det var da hjerte mitt begynte å leges litt og mørket begynte å bli litt lysere… 
– For jeg opplevde at noen brydde seg nok til å bli, selv når det ikke var særlig hyggelig, selv når jeg bare lå i sengen apatisk, og ikke klarte “være med”. Jeg opplevde at noen var villig til å møte meg i mørket og være der, sammen med meg. At noen syntes jeg var viktig nok, til å bli lyttet til. At noen syntes jeg var verdt å kjempe for. Og at livet mitt, var verdt tiden deres.

Livet kan bli bedre. Uansett hvor mørkt det er. Bare noen orker å møte oss i det, og holde ut – sammen med oss. Det er det som gjør at jeg fremdeles er her, at jeg fortsetter å velge livet, hver eneste dag.

– Fordi jeg har mennesker i livet mitt nå, som orker å høre at livet kan være ganske så jævelig i blant, og likevel tar de valget om å bli.

@LunaCh 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no