Ville det vært bedre om jeg døde, da…Kirurg X?

Kjørt meg selv i grøfta igjen. . . plaget av en konstant angst som sleit og reiv meg i stykker på innsiden, depresjonen la slør over øynene mine så jeg klarte ikke se ett eneste lysglimt – ikke annet enn ETT: Jeg skulle ta mitt eget liv. Datoen var satt. Om en uke, skulle jeg få hvile etter ett halvt liv i kamp for overlevelse.
Trøtt og sliten etter å ha falt, kravlet meg opp igjen, falt igjen, så kravlet å kjempet meg opp igjen. Og så slik var årene, det var en kamp for overlevelse. Men nå? Nå var bunnen nådd. Det gikk ikke an å falle lenger ned… Jeg hadde bestemt meg. Nok er nok. Jeg gir ikke opp, jeg ønsker bare fred og hvile, og det finnes ikke i dette livet tenkte jeg. 
Jeg ønsket ikke å dø, jeg ønsket bare slippe å ha det så inderlig vondt hele tiden. Den smerten som gjorde at nattesøvnen forsvant, den smerten jeg forsøkte døyve ved alt jeg kunne. Tvangs-preget med ritualer som daglig slet meg ut, medisiner som bedøvet det verste men absolutt ikke alt, lysglimt at traumatiske hendelser kom stadig som lyn fra klar himmel.. Jeg var utslitt. Utmattet. Jeg hadde ikke mer å gå på. Jeg hadde forsøkt å kjempe for hjelp i 15 år, nok var nok. 

Jeg ønsket ikke å forlate denne verden. Jeg ønsket bae å slippe den intense smerten jeg konstant levde med. 

Jeg ble funnet, i en blodpøl på badet, han som fant meg kranglet med ambulanse personellet for å få de til å komme. Kunne han ikke bare sette på ett plaster? Vell…… Da de kom ble de temmelig sjokkert… De tok til og med bilde av badet, som var rett og slett ett blodbad… Jeg var mer eller mindre i svime da de endelig kom, jeg hadde mistet så mye blod at de satte flere adrenalin sprøyter på meg der jeg satt levende-død i armene til han som på intuisjon fant meg… 

Jeg var klar. Klar for å forlate denne verden. Jeg var utslitt, utmattet, orket ikke mer. Jeg gav ikke opp, jeg hadde jo forsøkt i 15 år å få hjelp. Riktig hjelp. Med medisiner som bedøvet alt, 10-15 forskjellige preparater, kasteball i systemet, 15 forskjellige avd ble jeg sendt frem og tilbake på,  hvor de ofte gjorde ting mye verre enn det allerede var. Jegvar utslitt, av alt. Systemet gjorde det tusen ganger verre.. Jeg hadde rett og slett ikke mer å gå på.

Jeg satt der… i svima… badet såg ut som en krigsone, likeså så armen mine ut….. De la meg på en båre etter å ha satt sprøyter og plastret så godt de kunne… På sykehuset lå jeg i armene hans, han som følget meg…. jeg gråt.. jeg ville ikke bli reddet. Ikke denne gangen.
Men tydelig var det en kirurg som mente det ville vært best for han at jeg døde på badet i leiligheten min også, siden han kjeftet meg huden full på operasjons salen på volda sykehus.
«SER du hvor mange som jobber for å rette opp skadene du har påført deg?»
«Vi er FEM stykker for å fikse dette som du har påført deg selv, vet du hva det koster samfunnet?»
Jeg tryglet han om å stopppe. «Vær så snill, slutt», tryglet jeg mens jeg gråt. Jeg var utslitt, utmattet, det siste jeg trengte var dette.

Han ble tilkallet fordi turnuslegen trengte assistanse da kuttet var så ille. Han måtte stå opp av sengen for å komme på jobb, kirurgen som hadde bakvakt. Og i stedte for å behandle meg som ett menneske i krise, gjorde han krisen min vondt verre. I stedet for å hjelpe en som lå så langt ned i grøfta som du kan tenke deg, så tråkket han meg enda lenger ned, Og ingen av de rundt? Turde si noenting……..

«Du trenger å høre det», var svaret jeg fikk da jeg bad han stoppe mens jeg gråt. Men han fortsattse, han: «Du trenger å høre det!!» fortalte han meg. Jeg svare stille: «Jeg har hørt det i femten år….»

Jeg ble sydd innvendig og utvendig, og jeg ble ikke tilbudt hjelp i psykisk helsevern. Jeg ble sendt hjem mer ødelagt enn jeg allerede var med venner som passet på meg døgnet rundt..

Det eneste jeg satt igjen med etter «hjelpen» på sykehuse var tanken: «Hadde jeg ikke blitt funnet, hadde jeg blødd ihjel den natten. Hadde kirurgen som hadde bakvakt sluppet å komme på jobb. For mitt liv? Det var helt tydelig ikke verdt noenting, hans nattesøvn var helt tydelig viktigere for han.»

Så for han, var tydeligvis det å måtte komme på jobb kjipere enn om at jeg hadde blødd ihjelp og sovnet inn den natten.

– LunaCh –  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no