Utmattelse ved psykisk sykdom.

Vedvarende utmattelse er en form for tretthet som er annerledes enn den vi alle opplever etter anstrengelser. Den vanlige trettheten beskytter oss mot overanstrengelse; kroppen gir et signal om at den trenger hvile, og hvile og søvn hjelper. Ved vedvarende utmattelse hjelper ikke hvile og søvn på samme måte. Hvile lader ikke batteriene, og søvn virker ikke forfriskende. Tvert imot kan for mye hvile og passivitet for mange gjøre vondt verre ved å svekke både muskulatur og utholdenhet, motivasjon og drivkraft. Det forsterker utmattelsen ytterligere. Utfordringen blir å finne den rette balansen mellom å gjøre for mye og for lite, og å unngå energitappende svingninger mellom underaktivitet og overaktivitet.
– www.kognitiv.no

Å leve med kompleks PTSD, sterk angst-lidelse, DID, med  søvnproblemer, dissosiasjon og spiseforstyrrelse, toppet med  revmatiske-smerter i tillegg, gjør at hverdagen til tider, og noen perioder, er mer krevende og tyngre enn andre.
I perioder symptomtykke mitt er høyere, er det ikke sjeldent i mitt tilfelle at utmattelse er ett faktum.

Det jeg har innsett, er at det er fryktelig vanskelig å forklare hvordan denne type “utmattelse” føles, og oppleves, til andre som ikke har kjent det på kroppen selv. Det er nærmest umulig å forklare hvordan kroppen kjennes ut, hode, hvor kraftløs armene og beina mine føles.. Hvor tungt det er å klare å løfte bare en kaffekopp eller ett vannglass. – Det er nemlig ikke som å bare være litt sliten. Og det går heller ikke over bare jeg får sove noen timer.
 Jeg er nemlig like sliten når jeg våkner opp igjen..


(Hver eneste formiddag rundt 13.00-14.00 tiden. Da er jeg utslitt av dagen å må legge meg.)

De siste mnd har vært ekstra tunge for meg.
Det har vært ett beintøft år, og det har jeg virkelig kjent på både fysisk og psykisk i endel mnd nå.
Det er alltid slik for meg, at når det først har roet seg og ting har falt på plass rundt meg, – ja da faller jeg på en måte litt sammen. Eller, kroppen min faller sammen… Og jeg med den.
Når roen senker seg I meg, har jeg nemlig tid og klarer å være nok tilstede i meg selv til å kjenne etter. Og når jeg gjør det, har nok kroppen egentlig i lang tid prøvd å fortalt meg at NÅ må du stoppe, du trenger hvile, men jeg har ikke lyttet. – For jeg klarer ikke senke skuldrene, når livet skjer og noe skaper uro i meg. Når angsten herjer vilt. Når jeg ikke klarer temme den.

For selv om jeg sitter i sofaen min, eller ligger i sengen, betyr det ikke at jeg hviler. Når angsten tar grep om meg, og kroppen min er i konstant alarmberedskap, ja da skal jeg love deg at det er helt umulig å faktisk klare å hvile. At jeg ligger der, eller sitter der, – er langt ifra entydig med “hvile”. Ofte er det heller en følelse av å være “lammet”.
Jeg klarer ikke bevege meg, gjøre noe, ikke en gang hente meg en kaffe om jeg så vil. Jeg kan kjempe mentalt for å makte sette på en kanna kaffe opptil fire timer..
Det føles ofte som å være totalt lammet, – til tross for at jeg fysisk ikke er det. Men jeg får ikke til å gjøre noe, alt stopper opp.
Fanget i min egen kropp, eller i egen psyke.


Akkurat nå er jeg i en periode hvor jeg er, og har vært en stund, veldig  utmattet og tappet.
Både kroppen min er sliten, og hode mitt er slitent. Og jeg sover hver eneste dag på dagtid.
Jeg liker f.eks å sminke meg om formiddagen, – det er noe jeg syns er gøy å syssle med, og jeg føler meg alltid litt bedre når jeg har fått stelt meg for dagen. (Jeg gjør det ikke for andre enn for min egen selvfølelse og velferd.)
Men, de siste mnd har jeg alltid måttet legge meg å sove igjen, bare noen kvarter etter jeg har ordnet meg for dagen. For alt jeg gjør? Krever enormt med energi. Det krever alt jeg har av krefter. Og lageret er alltid tomt… Jeg får aldri fylt på batteriene. De blir ikke oppladet om natten slik som før, jeg er like sliten når jeg står opp neste dag. – Men jeg velger likevel å gjøre det beste jeg kan, i disse periodene også. Det er det man må, for å holde ut hverdagen. For det er ganske kjipt, for å si det mildt. Og det må være lov å føle det, også.

For dette er absolutt ikke noe nytt. Dette er livet mitt. Det har vært slik i en årrekke og slik kommer det til å være i perioder. Det er ikke noe som kommer til å gå over, eller forsvinne. Det er en konsekvens av mine traumer.
Jeg har vært så dårlig til tider at jeg har måttet både bli matet av pårørende i min egen leilighet, og vært så kraftløs i armene at jeg ikke har klart å løfte en gaffel en gang… Og disse periodene er fryktelig tunge å holde ut. Men man har ingen valg, man må bare kjempe seg igjennom.



Derfor må jeg hele tiden velge. Jeg må velge hva jeg skal gjennomføre idag.. Hva skal jeg prioritere idag? Skal jeg dusje? Eller komme meg ut på en liten gåtur? 

For folk som aldri har kjent på denne type utmattelse, er det nok fryktelig vanskelig å forstå.. Men det er viktig å husk på at selv om du ikke ser det utenpå ett menneske? Så betyr det ikke at det ikke ER der.


(My safe haven. Så glad jeg investerte i denne sengehimmelen ifjor. Det er så trygt å sove i denne hulen min..)

Jeg vet hva disse periodene kommer av.. Jeg kjenner det daglig. År etter år.
– Det er angsten som har vært og er skyhøy over tid, som tar alt av krefter jeg har og mer til.
Det er en kropp som er utslitt av å være i konstant beredskap og sier klart ifra til meg at grensen er nådd.
Det er deler av “meg” som er oppe
hver eneste natt og bruker denne kroppen, så selv om “jeg” sover, så gjør ikke KROPPEN min det.
Det er tre stykker som konstant bruker energien til EN, vi er uansett alltid på underskudd av krefter og energi.
Og så topper vi det hele med fysiske smerter i ledd og muskulatur, og om vi nå legger dette sammen i ett regnstykke, så forstår vi jo alle at dette aldri kommer til å gå opp i pluss.

Å være utmattet er helt normalt ved CPTSD, PTSD, Angst, depersjon, DID ol. Det er heller ikke farlig,- men det kan til tider føles ganske så uutholdelig.
Tiden går, dagene, ukene, mnd.. Årstider kommer og går.. Og du vil så gjerne være med, være med i samfunnet, med venner og gjøre alt det andre gjør, – med du er som regel “for sliten”.

Og det er selvsagt lov å syns det er utrolig kjipt, og vondt. Å være så på utsiden av samfunnet. Å bare være en tilskuer til livet. Se og høre andre oppleve verden, være med på ting du selv skulle ønske du kunne ta del i. Det er lov å syns det til tider kan føles enormt ensomt å være til, at det er vondt å føle seg utenfor og ikke på ordentlig “med”. 
For det ER ensomt, å ikke kunne være en engasjert samfunnsborger, ikke kunne ha en jobb å gå til med kolleger, eller gå skole. Du er liksom bare til, – uten å være med.. I livet.



Det jeg vil be om her til slutt, er at om du kjenner noen som har det slik som dette, og det gjør du nok. For vi er mange som har det slik.. Vær så snill, vær tålmodig med oss. Vi har ikke valgt dette livet, og vit at vi alle gjør så godt vi kan.

Vis forståelse når noen du kjenner sier “Nei” til deg. Stort sett tar det enormt med mot å våge si nei når man pleier si “Ja.”
Når noen sier de ikke kan stille opp på noe du ønsker hjelp til, eller om hun/han ikke orker besøk/dra på besøk når du spør. Møt vedkommende, ikke bli sur eller fornærmet. For vet du?
Det handler nemlig ikke om deg i det hele tatt,- men om vedkommende selv. Livs-situasjonen hennes/hans. – Vær heller takknemlig for at vedkommende våger å være ærlig med deg, og ros dem heller for at de tør å sette grensene i hverdagen som de må for å holde helsen i sjakk.

For det er faktisk absolutt ikke ønskelig, å føle man ikke får være med i livet. Å bare eksistere, men ikke på ordentlig leve.

@LunaCh 💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no