UKEN SOM GIKK #2

Hey gyes! ♥

Ok, så var det helg, igjen. Og jeg hadde jo en plan om at jeg skulle fortsette hver helg med «Uken som gikk» innleggene som jeg skreiv på blogg.no i mange år, men siden formen har vært såpass dårlig som den har så har bloggen ligget godt nede på skalaen over prioriterte ting, da de daglige gjøremålene må komme først, som spise, komme meg i terapi, legesamtale, fysio-terapi, selvpleie osv.
Og det var selvsagt helt nødvendig og riktig prioritering, men akkurat nå føler jeg for å prøve komme i gang igjen. Særlig siden jeg har sperret meg inne så lenge og stirret i taket eller veggene altfor lenge, vell da er det faktisk bedre å gjøre det jeg elsker – nemlig å ta opp igjen skrivingen. Noe jeg har gjort de siste ukene.. Jeg spurte på snap igår, (Følg meg på SNAP om du vil: Lunaench) om det var noe ønskelig tema å skrive om, og fikk tilbakemelding om at det var ønskelig at jeg skreiv innegget «Uken som gikk» slik jeg gjorde før, så da setter vi i gang igjen med det tenkte jeg! ♥
Det gir meg mye å skrive, det å få sette ord på tanker og følelser er god terapi, det er god hjelp i å sortere litt i hjernen og tankekjøret, så er du som meg, tenker litt mer enn de fleste- skriv! Det hjelper på kaoset! 
Well, here we go again, «UKEN SOM GIKK..»

♥ Ukens høydepunkt: ​

♦ Uten tvil må jeg si SØVN. Herregud, hadde du bare visst hvor UTROLIG GODT det er å faktisk kun våkne EN eller TO ganger i løpet av natten, og ikke minimum EN GANG I TIMEN som jeg har gjort i minst 6 år nå.. Gud bedre dere aner ikke hvor heldige dere er dere som sover om natten, føler meg som ett helt nytt menneske jeg! Ufattelig hvor mye søvn har å si! Det har jeg virkelig innsett den siste uken, føler virkelig at tankene er mye mer klarere, er ikke totalt utmattet etter natten, og gruer meg heller ikke lenger så mye til nettene nå. – En helt magisk følelse!! Var absolutt verdt å bytte medisin.. Og tenk, det er bort med ett benzo-preperat, og erstattet med ett IKKE benzo. YESS! I made it through!

♥ Ukens nedtur: ​

♦ At formen fremdeles er nokså «der». Jeg vet ikke helt, det svinger voldsomt. I det ene sekund kan jeg smil og le og føle meg nokså bra, nesten på topp, og i det neste sekund er jeg helt på bunn igjen. Det har nok mye med terapien jeg går i, det er ikke bare bare å rippe opp i ting man aller helst vil legge bak seg å grave ned, men det må dessverre gjøres – om ikke vil jeg alltid forbli i denne sirkelen av Fight/flight mode, og det ønsker jeg så absolutt ikke for noen, noe mer krevende enn det tror jeg ikke kan finnes.. Å aldri klare slappe av, man er alltid på vakt, alle lyder og bevegelser i huset eller utenfor setter hjertebanken i gang og angsten når helt nye høyder! Så, jeg vet det blir tøft fremover, sikkert nok i flere år, samtidig vet jeg det vil være verdt det in the end..

♥ Ukens opptur:

♦ At jeg klarte å være sosial! Herreguuuud så godt det var å se jenta mi igjen!! Begge jentene mine! ♥Camilla og Yvonne♥ Har som før skrivet ikke sett venninnene mine på ett halvt år nå, og nå har jeg begynt å innse at jeg må prøve å begynne leve litt igjen.. Jeg kan ikke fortsette å stenge meg inne i mørket, – jeg må i alle fall prøve litt.. Og nå føler jeg meg litt mer klar til å begynne forsiktig å være litt sosial.. Ett steg om gangen, hva.. #Fuckdepresjon

♥ Ukens følelse:

♦ Takknemlighet. Ja, jeg har myyye å være takknemlig for. Spesielt er jeg innmari takknemlig for min BPA som virkelig har stillt opp for meg de siste to ukene ekstra mye. Tatt mye ekstra vakter og vært tilgjengelig på tlf når jeg har hatt det forferdelig tøft. ER så glad for det, om ikke tror jeg ikke det hadde gått så bra som det har gjort, i og med at medisin-bytte ikke gikk helt som planlagt, og jeg fikk abstinenser fra en helt annen verden! Skalv, kaldsvettet, stemmehøring, hallunisasjoner ol. Herregud, det var ett sant helvete!! – Men jeg kom meg igjennom og ut. NÅ er jeg endelig fri fra det, det har roet seg og nå går det mye bedre. Mye takket være at BPA-en stilte opp og gikk gjennom dette H sammen med meg! (Tuuusen takk for den enorme støtten!!) 
Og så er jeg så innmari takknemlig for vennene mine, som er så uendelig tålmodige! Som aldri gir meg opp, aldri tenker at jeg burde skjerpe meg og ta meg sammen ol, den enorme forståelsen er helt overveldende!
Jeg har sagt nei til 30-års lag, jeg har sagt nei til besøk, jeg har sagt nei til alt sosialt i over ett halvt år, – men til tross for, blir jeg alltid invitert, selvom de vet jeg mest trolig sier nei. Og det er så godt å føle seg inkludert, selvom jeg ikke klarer, så er det likevel veldig fint å bli spurt!

Så, har du en venn eller venninne som sliter? Spør selv om hun/han sier nei, ikke gi deg! En dag er vennen/venninnen din klar for verden igjen. Og gjett om hun/han blir veldig glad hver gang hun/han føler seg inkludert og ikke glemt. Ta vare på vennnene deres, husk at de som sliter med helsa trenger litt ekstra å føle de er inkludert når de ikke klarer være med på ting, så ikke glem å inviter selv om du vet de sier nei. – Det kommer en dag de sier JA igjen og dere kan treffes å ha det gøy igjen! ♥ 

♥ Ukens Quote:



♥ 
Ukens tanke:

Vil jeg for alltid være fanget i denne sirkelen av selvhat og selvdestruktivitet?
Ja, dette er en av mange tanker som har svirret rundt i hode de siste dagene.. Nå har jeg ikke hatt noen skader på kroppen på over 3 uker, og de siste 47 stingene fra sist er fjernet og de fysiske sårene er leget… Men tankene om å «må skade meg for å gjøre meg fortjent til» er der konstant 24/7, og jeg er fryktelig redd for at de alltid vil være der, aldri vil gå helt bort. Jeg har ett lite håp om at det i alle fall vil blekne litt mer enn det er nå, for det er en daglig kamp å «holde seg i sjakk» og kjempe imot, og når vi er TO i en kropp som har de samme tankene/følelsene, og den ene har mindre kontroll og mindre impulskontroll, så er det litt mer komplisert plutselig…

– Og før noen kommenterer at det blir helt borte, fordi det gjorde det hos deg- så må jeg si at alt uansett om man har lik problematikk, så er alt likevel individuelt. Jeg er alltid forsiktig med å si «Jeg klarte det, så da gjør du også det!» Den påstanden er vell noe av det som irriterer meg mest av alt i mange kommnetarfelt, fordi det er så feil som det kan bli. – Det handler så utrolig mye om hvilken hjelp/behandling man får, hvilken forutsetninger man har, kvaliteter, hvilken nettverk man har rundt seg, ol. Alt i livet har en innvirkning om man vil eller ei.
Men jeg håper at jeg en dag kommer til å bare kunne «sweipe» bort tankene og ikke sitte med hjerte i halsen når tankene blir så sterke at jeg ikke orker stå i dem lenger. Det er i alle fall ett mål, og ett håp jeg har.

♥ Ukens sang:

♦ David Guetta & Sia – Flames ♥

 One foot in front of the other babe
One breath leads to another, yeah
Just keep moving, oh
Look within for the strength today
Listen out for the voice to say
Just keep moving, oh

Go, go, go
Figure it out, figure it out, but don’t stop moving
Go, go, go
Figure it out, figure it out, you can do this

So my love, keep on running
You gotta get through today
There my love, keep on running
Gotta keep those tears at bay
Oh, my love, don’t stop burning
Gonna send them up in flames
In flames

Don’t stop, tomorrow’s another day
Don’t stop, tomorrow you’ll feel no pain
Just keep moving
Don’t stop the past’ll trip you up
You know, right now’s gotta be enough
Just keep moving

@LunaCh♥

Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no