Uken som gikk #16

♥ Ukens høydepunkt:

💭 Gåturen tirsdag formiddag ved Hovdevatnet. 🤗💪🙌 Det var SÅ nydelig høstvær, og det er ganske sjeldent det er  vakkert som det var den dagen, da det store deler av høsten er regn og skodde her i området. Så det var herlig, en helt nydelig dag rett og slett! Takk, tusen takk M! For nok en fin tur med deg!😍🤗👌

♥ Ukens nedur:

💭 Som alltid, bekymringer for mennesker rundt meg, bekymringer for fremtiden, ett enormt tankekaos uten sidestykke. Det er mye jeg ikke kan ei heller ønsker å dele her, ting som er umenneskelig tøft og som er vanskelig å vite hvordan håndtere på en fornuftig of rasjonell måte.
Jeg prøver selvsagt mitt beste å leve med og ikke imot, som alltid, – men noen ting er vanskelig å akseptere og vanskelig å leve med. Sorg og savn er en del av prossessen jeg er i, jeg vet det. Men det er ikke enkelt å hele tiden skulle være “sterk” og i Recovery.. Det er beinhardt til tider, og jeg er ufattelig sliten.. Og det er vell ytterst få jeg deler særlig om dette med. Syns det er vanskelig å snakke om, og føler ikke at så mange kan klare å forstå dybden av det.. Tiden fremover nå er også en tid jeg syns er forferdelig vond av ulike grunner.. 

 Ukens opptur:

💭 At jeg klarte tvinge meg selv ut døren! Depresjon er ulik for alle som er rammet, men for min del blir alt tungt å vanskelig å få til når jeg har en dårlig periode. Dusje, stelle meg, smøre meg ei brødskive, ja – alt koster krefter, krefter jeg ikke har. Så at jeg kom meg ut? Det er jeg veldig glad for og jeg kjente det gjorde meg skikkelig godt. Jeg sitter fortiden altfor mye i ro, stillesittende og grubler meg ihjel over livet og døden, og alt i mellom. Det er tungt å komme i gang, uansett hva det er. Det er så mye jeg har lyst til, men så får jeg det bare ikke til. Det er det depresjon gjør med meg, – jeg får ikke til de enkleste hverdags-oppgavene lenger.. Og det fører til at jeg blir enda mer sint på meg selv og mer frustrert og skikkelig lei. Banker opp meg selv fra morgen til kveld over hvor udugelig jeg er.. Og det gjør noe med enn.. Selvbildet rakner mer og mer..
Så at jeg kom meg ut, det er jeg veldig glad for. Det er alltid tung å komme i gang, så de gangene jeg klarer det er jeg veldig fornøyd! 👊💪🤛

♥ Ukens følelse:

💭 Sliten. Lei. Forferdelig lei.. Av livet. Generelt. Av å kjempe for å holde meg samlet og “hel”. Så sliten at jeg har mest lyst å bare isolere meg HELT og bare unngå ALT som KAN trigge.. Bare, skjerme meg fra alt og alle.. Samtidig er jo ikke det noe liv, heller. Men jeg er sliten, jeg er bare så sliten og lei. Drittlei, faktisk.
Men dere kjenner meg nå, noen av dere i alle fall.. Jeg reiser meg igjen. Alltid. – Men jeg som alle andre, blir sliten inni mellom av å være så forbanna sterk hele tiden. Det er lov, for alle, å være liten og svak noen ganger. Og akkurat nå, så er jeg bare, – sliten,
og lei nå. Lei av å kjempe så hardt for å holde meg samlet og hel.. For jeg føler meg langt ifra hel, ei heller samlet..

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

💭 Sliten.no.. Hva er poenget med å prøve så hardt? Når jeg likevel sitter her STUCK, i mitt eget hode og i min egen kropp. Fanget i fortiden. Livredd for fremtiden.

♥ Ukens sang:

💭Astrid S – Emotion🙌👌💕

@LunaCh ❤

1 Comment

  1. Evelinn
    11. november 2018

    Fy søren at det er mulig. Stakkars Sånne (og desverre tusenvis av andre i lignende situasjon). Snakk om å skyve fra seg ansvar og legge det på andre. Ikkje minst “sortere ut” og sette prislapp på ken som er “verdig” å redde.

    He sjøl vært i den “pasient-gruppa” som stadig vekk blei nedprioritert og kasta ut. Som ikkje blei hørt, tatt på alvor eller hjulpe. “…med den diagnosen du har, er det ikkje anbefalt å være innlagt over tid….”.
    Merkelig å seie nåke sånt. Gjeld vel ALLE som er innlagt, at det ikkje er bra for nåken å være lenge inne på institusjon. Så då blei ej svingdørspasient. Inn og ut, opptil fleire ganga i uka. Framfor å sjå på kor fortvila og redd ej var, for ikkje å snakke om å være langt nede, blei man sett på og tatt for å berre være oppmerksomhetsjuk.
    “Eget ansvar, for eget liv”. Er ikkje nødvendigvis heilt uenig, men systemet skyve ofte vekk ansvaret og “godtar” at folk er suicidale. Fordi dei f.eks. ikkje er psykotisk samtidig, så blir det som at det ikkje blir tatt så alvorlig. Da styrer man tydeligvis alt (å være deprimert og suicidal) sjøl.

    Systemet he MANGE liv og skjebne på samvittigheta. Men ikkje tru dei tek sjølkritikk eller lære av det. Et liv er jo før dei, tydeligvis, berre et usselt liv. Det er ikkje dei som jobba der det går utover, men derimot ganske mange andre som står vedkommende nærme.

    Men ka kan man gjere for at det her kan endres? Når ska systemet forstå at ALLE mennesker er verdt å hjelpe og redde.

    Jævla trist samfunn (og system) vi har og lever i.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no