Tirsdager er blitt som rekreasjon for meg



Det er tirsdag igjen, min favoritt dag.😍
Jeg elsker tirsdager, for det er dagen det er tur-dag ut i naturen. Fast avtalt, og ingen unnskyldning er god nok for å ikke gjennomføre. Det var avtalen oss mellom, og jaggu meg har jeg overrasket meg selv her, for jeg har klart å få på meg tur-tøyet uansett vær, form eller hva annet som har måttet skje. 💪👊 – Kanskje fordi jeg har forstått og erfart at selv om dagen min er skikkelig dårlig helsemessig, så hjelper det meg mer å være der ute – enn å sitte her inne.🙏
For en fin ting å erfare, dere.
Det hadde jeg aldri trudd for bare ett halvt år siden. At JEG kom til å forelske meg i naturen, smile og le med hele meg mens jeg løper etter løv og henger i trærne, – haha, nei det trodde jeg aldri kom til å være “meg”, men så feil kan man ta.🙌🙏

Jeg har funnet ut at “meg”, det er i konstant endring. Jeg er mer meg enn jeg var for bare ett år siden, ikke for å snakke om ti år siden. Og jeg er mer enn jeg trodde jeg kom til å bli. Vi mennesker er i konstant endring, vi lærer og vokser av erfaringer, – både gode og dårligere, og utviklingen stopper ikke om du ikke selv velger det.
– Vi utvikler oss med årene og det er noe av det beste med å bli eldre, vi blir mer oss selv. Gir mer faen i hva andre måtte mene og tro, og gjør heller det vi selv ønsker og føler er rett for oss. 30 årene er desidert bedre enn 20 årene på den måten, uten tvil.

Det er tirsdag igjen, og vi fant nok en ny sti som vi aldri før har gått på. Jeg fant meg selvsagt en ny favoritt plass idag også, noe jeg sier mest trolig hver eneste gang vi finner en ny plass, haha! 🙈😅 Men gud, det er jo så vakkert alle steder!! Ååh jeg ser for meg mange fine vårdager gående på denne stien. Så mange årstider vi skal oppleve her! Så mange fine samtaler vi skal ha og så mye god nistemat vi skal spise. 

Vi skal rusle i akkurat det tempoet som passer oss, raskt nok til å holde varmen på kalde vinterdager, rolig nok til å få med oss hver minste detalj naturen har å by på. Det er jo det som er så fint, at vi ikke løper i beina på hverandre for å komme raskest mulig frem, nei ingen heseblesende turer med øretelefonene på her i gården nei, – vi har ikke hastverk. Vi skal ikke rekke noe. Det føles som vi har all verdens tid, og det er kanskje det beste med det hele. – Det finnes ikke noen klokke å gå etter, vi ser ikke på klokken i det hele tatt. Vi tar den tiden det tar, og er ute så lenge vi vil. Det finnes ikke stress her ute blant trærne og ved elvebredden. Her kan vi bare være, og jeg elsker det. Å få lov å bare være. Å tillate meg selv å bare være.


Det er tirsdag. Og jeg er så takknemlig for hvert eneste steg jeg er så heldig å få lov å ta.

@LunaCh 💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no