Tilbake til mine røtter.

Jeg fyller fersk kaffe på termosen for andre gang denne uken, ja akkurat som uken før, og uken før der igjen. Ukene føles så mye kortere nå, og når helgen kommer føles den annerledes enn før. Dagene er så mye mer innholdsrike og kveldene trøtte og late nå. Vinterluften gjør noe med oss, vi sover bedre om nettene og våkner mer opplagte morgenen etter. Dette er livet, tenker jeg en stille stund inni meg selv. Dette, dette er LIVET.

Vi setter oss i bilen og kjører, godt kledd er vi begge med ulltøy fra topp til tå under tur-klærne og tur-skoene. Vi fyller på hver vår termos-kopp med rykende fersk kaffe mens vi småprater om alt mellom himmel og jord. Vi kjører den samme veien som jeg har kjørt så latterlig mange ganger før. Det er nesten nostalgi for meg å kjøre akkurat denne veien, og jeg har gledet meg så sykt mye helt siden forrige fredag, da vi avtalte tur-mål for den kommende uken.
Jeg bare visste det, jeg visste det kom til å føles godt å være tilbake. Ja til dette stedet mitt hjerte har så kjært og så veldig veldig nært. Til dette stedet jeg en gang kalte mitt hjem. Til stedet hvor jeg fant både meg selv og veien ut, ja der jeg fant veien tilbake til livet.

Det er ekte glede som sprudler inni meg nå, mens jeg kikker ut vinduet, super forsiktig av den varme kaffen og forteller om morsomme og gode minner om en tid som var både smertefull, umenneskelig tung- men også som jeg ser tilbake på som den viktigste, mest lærerike og den beste tiden i mitt liv. Ja frem til nå. Nåtiden er mye bedre, men tiden på Larsnes var veien ut, det var starten på veien hit til hvor jeg er nå. Og jeg er så evig takknemlig!🙏❤

Jeg gleder meg som en liten unge der jeg sitter å titter på de snødekte trærne langs veien. Jeg mimrer om fortiden som ikke er så altfor lenge siden, men som føles som en hel liten evighet likevel. Jeg tenker at det er utrolig hvor mye som kan forandre seg på bare få år.. Det føles som ett helt annet liv. Som om det ikke er dette, det kan umulig være dette livet? Men så er det det likevel.

Jeg har kjørt denne veien flere ganger i uken i mange år. Jeg har sittet i de mange forskjellige bilene psykiatrien besitter, både gråtende, motløs og svært urolig og engstelig. Jeg har sittet der med ekte smil og latteren både trillende og løs, – og alltid, uansett hva, med en trygg varm hånd og holde i. Denne veien, den kjenner jeg like godt som min egen bukselomme. Det er akkurat de samme trærne som står der like stødig og vakre på begge sider av veien år etter år.. Det er vidder så vakre at det er vanskelig å ta inn alt, de er fulldekket av snø nå og det er solstråler som titter frem imellom skyene. Vi var jaggu meg heldig med været denne uken også.

Jeg kjenner på de samme følelsene som jeg ofte har kjent på før, den dragningen og lengselen og ekstreme utålmodigheten etter å komme opp og frem på toppen av fjellet. Vi kjører liksom aldri fort nok uansett hvor raskt vi kunne kjørt, dette er en følelse jeg kjenner godt igjen, tenker jeg mens jeg ler litt for meg selv. Jeg vil nemlig opp, opp på toppen av fjellet, ja der hvor vi endelig kan se den ubeskrivelig vakre utsikt som kommer like overraskende på og som slår imot oss i det vi når toppen. Har du ikke sett akkurat denne utsikten har du virkelig gått glipp av noe stort her i livet, tenker jeg i det vi suser nedover fjellet.. Dette er livet, det. Dette er livet, tenker jeg igjen. Og igjen.

Og jeg har jo rett for en gangs skyld.
Dette ER livet. Og vi er så ubeskrivelig heldige som får lov å ta del i det.

– Det var her jeg for første gang følte HÅP om ett liv utenfor psykiatriens vegger.
Det var her jeg fikk troen på at jeg kunne skape meg ett liv ute i samfunnet igjen etter ett tiår på innsiden.
Det var her jeg møtte forståelse, aksept, og en så stor kjærlighet og omsorg jeg aldri før har kjent.
Det var her de lærte meg og viste meg at jeg var verdt å kjempe for.
– Ja det var her de viste meg hva tålmodighet faktisk er..

Det var her jeg for første gang fikk følelsen av at jeg var dugelig til noe.
Det var her jeg fant ubetinget kjærlighet og varme arm-kroker å lene meg til når livet ble for tungt å være tilstede i.
Det var her jeg fant røtter til livet, røtter til meg selv, – og veien ut.
– Det var her jeg fant veien tilbake til livet igjen.

Vi kjører opp den lange bakken til bygget jeg en gang kalte mitt hjem. Inngangen ser helt likedan ut som den gjorde den gang jeg bodde der, og jeg kan se igjennom vinduene fra parkeringsplassen alle menneskene som jobber på spreng for å lage mat til de som bor der nå. Det er kanskje de samme menneskene som laget middagen til meg i alle disse årene? Jeg kjenner igjen vinduet jeg pleide sitte i.. Der jeg satt å drakk morgenkaffen og småpratet med de ansatte som kom på tidligvakt, mens de laget klar frokosten til pasientene stod opp.
Jeg var nemlig alltid tidlig oppe, stort sett den første som stod opp om morgenen. Jeg likte så godt den roen som kun fantes på akkurat det tidspunktet, jeg hadde og har alltid hatt ett behov for stillhet og ro før dagen starter for fult. Slik er jeg ennå.. En av få ting som er likedan som da. Jeg har forandret meg mye siden jeg bodde der, vi mennesker forblir ikke like som året før. Vi er stadig i endring, og jeg er glad jeg ikke lenger må bære den ekstreme uroen og frykten som jeg hadde i meg da. At jeg har funnet mer ro og fred i meg selv. Tiden er en av få ting som alltid hjelper..

Dette bygget var mitt hjem, men akkurat nå, akkurat nå så er det fint å tenke på at den tid er forbi. Jeg lengter ikke tilbake slik jeg gjorde før. Men jeg synes det er fint å kikke innom.. Jeg smiler mens vi kjører nedover mot havnen for å gå en tur i område igjen.
Det triller noen tårer fra øyekroken.. Det er nemlig så sårt og fint å se igjen gamle trakter. Være tilbake på dette vakre stedet jeg var så heldig å få lov å “vokse opp” på. Det er gamle spor, med så uendelig mange vakre minner. Det gjør godt å være tilbake, se på noe som en gang var så vondt, så kaotisk, så følelsesladet og tøft, – men samtidig så utrolig viktig for å komme hjem i meg selv.

Det var her, på dette stedet, jeg begynte å gå veien. Ja til her jeg har landet nå. Og jeg kunne ikke vært mer heldig enn jeg var som kom til akkurat dette stedet, i dette huset, hos disse menneskene.
På Larsnes startet jeg virkelig livet mitt.
Kaotiske følelser måtte bearbeides og snakkes om, nye baner og veier i hjernen bygde vi sammen, relasjoner og nære bånd knyttes fra begge sider, og livet som før var utenkelig å kunne nå, ble sakte men sikkert ett oppnåelig mål.

Kjærlighet er virkelig den beste medisin jeg har opplevd å få, og på Larsnes var det ikke annet enn kjærlighet å få…

@LunaCh 💕

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no