Tanker i nattemørket..



Jeg vet ikke hvor jeg skal, hvor jeg er på vei, – eller hva jeg gjør her. Akkurat her, i denne nåtid, selv om “tid” egentlig ikke finnes – tid er kun en illusjon.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er her, i akkurat denne leiligheten, i akkurat denne bygden, blant alle disse menneskene.
Hvorfor jeg lever, hvorfor energien min og sjelen min er i akkurat denne kroppen, i akkurat denne situasjonen, i akkurat dette minutt – noe er det vell jeg skal lære. Det er jo derfor vi finnes her, er det ikke det da?
Vi skal lære noe.. Så drar vi videre.
Men hva? Det vet jeg ikke, men jeg finner nok ut av det, etterhvert. Så lenge jeg holder ut. Og jeg holder ut. Jeg er altfor nysgjerrig til å forlate dette livet før tiden er der.
– Jeg vil dessuten lære mest mulig mens jeg er her.


For vi lærer, for hver eneste dag som går, ja så lærer vi noe nytt. Men bare om vi er åpen for det, bare vi er stille nok til å virkelig kunne lytte.
– Noe de fleste ikke ser ut til å være.
Det er for mange forstyrrelser i hverdagen, for mye bråk, for mye støy, til å virkelig lytte.

Og det er vell derfor jeg elsker naturen mer og mer..
For der ute? Der kan jeg bare være.
Jeg kan bare være, helt i meg selv, i min egen helhet. Ikke en mindre versjon av meg selv, ikke en større heller- men akkurat passe.
Og jeg kan endelig kjenne den etterlengtede roen som fyller hele meg fra topp til tå, fra innerst til ytterst.
– Og jeg er så enormt takknemlig for at jeg har funnet den. Funnet roen i meg selv, der ute. Blant trærne og bladene som så ofte former seg i kjærlighet, har du sett det? Virkelig sett det? Ja, da er du heldig.

Det er ensomt, å være i sitt eget hode og sinn noen ganger. Det er ensomt å være i sitt eget liv på en indre reise få forstår.
Det å føle seg så annerledes enn alle andre. På utsiden, men samtidig midt i. Følelsen av at få egentlig SER deg, og ikke den som de ønsker eller tror du er, eller den du skulle vært. Man kan lett miste seg selv i andres forventninger av deg, man kan lett mistet synet av seg selv også.
I dette samfunnet får vi ofte en “label”, og den skal vi liksom fylle, og være.
Ja i denne boksen som vi egentlig ikke har plass i. Vi er jo større enn som så, vi har ikke plass i noen som helst slags boks. Det blir for trangt å være i den, og mer fanget føler man seg. 
Samfunnet er lagt opp slik, dessverre. Men du er ikke en “outcast”, bare fordi du ikke orker være fanget i disse lenkene. Du vil jo bare være fri i ditt eget sinn, – og det er så uendelig vakkert å se at du tør, du som tør.


Jeg lærer stadig nye ting om meg selv, om andre, og ikke minst AV andre. Og jeg vet at alt har sin grunn. Alt som skjer her og nå, fortid – fremtid, alt har en mening i seg. Det er noe jeg skal lære av det, – før jeg kan gå videre..

Og denne reisen, i sjelen, i livet, – kan til tider føles enormt ensomt.
Så ensomt at jeg noen ganger ikke finner en eneste mening i å fremdeles være i denne kroppen lenger, på denne jorden. Vi skal videre, men hvor vet jeg ikke.

Dette er kun ett sted av mange. Ett av mange liv vi allerede har levd, og mange som vi skal- leve. I helt andre former, ikke i samme kropp som vi bor i nå. Den er jo bare til låns, for vi skal jo videre. Energien og sjelen vår reiser videre når kroppen vår dør. Det vet jeg, jeg bare vet det. Jeg har jo levd før.

Jeg er ikke redd for å dø lenger, langt ifra, egentlig så er jeg mer spent på hvor jeg skal videre. For jeg vet det er noe mer der ute. Det er noe mer, for jeg har vært noe annet, før. Mange ganger.
– Jeg er en gammel sjel.

Og ofte, er det enormt ensomt å være til.. Men når du finner noen, som føler det på akkurat samme måte som deg selv, som er på samme sted i livets reise som du er, ja da føles livet litt mindre ensomt å være til i.

(Takk, Lisa) 💛

@LunaCh 💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no