“Ta vare på meg selv.” Mine tanker og erfaringer rundt temaet..

Jeg var så fryktelig redd, ja livredd faktisk, for å bli sett på som egoistisk, selvsentrert, at noen skulle tenke: “Hun der tenker jo kun på seg selv!”
Ja jeg var så redd for å bli ansett som en person som aldri var til nytte i samfunnet, aldri stilte opp for noen, ikke en gang mine nærmeste. En som aldri gjorde noe bra her i verden, eller for andre mennesker, – jeg var så redd for hva andre tenkte om meg, at jeg faktisk aldri tok hensyn til meg selv eller lyttet til hva kroppen forsøkte å fortelle meg.


Alle årene jeg var innlagt var det alltid jeg som trøstet når noen gråt, alltid jeg som spurte: “Går det bra med deg? Er det noe jeg kan gjøre for deg?” Til og med for de ansatte stilte jeg opp, uten å tenke meg om ett sekund! Neida, jeg hjalp til med på-dekking av bord til alle dagens fire måltider og jeg var også den som ryddet av og tørket av bordene når alle var ferdige etter endt måltid. Jeg var den som la sammen hånduker og vaskekluter til hele lageret var fult. Jeg var den som gjennom hele dagen tørket opp kaffe og saft-søl på bordet i gangen, og ivrig fulgte med at alle hadde det de ønsket av drikke på røykerommet…
Aldri slo tanken meg om at dette var de ansattes jobb, – at MIN jobb som inneliggende pasient var kun en ting: Nemlig å ta vare på meg selv. Vise hensyn til meg selv. Vise medfølelse ovenfor meg selv. Og ikke minst, tenke på MEG selv for en gangs skyld.

Neida, aldri slo tanken meg overhode at JEG også hadde rett på de ansattes oppmerksomhet, de daglige samtalene vi EGENTLIG skulle ha, og egen-tid med de som f.eks gåturer ut i frisk luft. Men jeg lot alltid alle andre blir prioritert først, – var det ikke plass eller tid nok til alle, (noe det ofte ikke var) , nei da gikk jeg på rommet og lot de andre få tiden med de ansatte. Jeg klarte meg selv, jeg…. (noe jeg langt ifra var i stand til..)


Jeg satt (altfor) mye for meg selv i smerten og sorgen min. Bak låst dør på badet, så ingen skulle se meg. Jeg skulle nemlig ikke ta plass, jeg fortjente ikke å bli sett og hørt, trodde jeg.
Det var andre regler for meg, i følge min veldig syke tankegang som jeg ikke lot andre få ta særlig del i.
Den tankegangen jeg ennå tidvis kan ha, men som jeg nå klarer å forstå hvor u-rasjonell den faktisk er. Og dermed klarer jeg å skyve den laaaangt bak i hode om den skulle dukke opp, og handle ut ifra det jeg har forstått er sannheten og den faktiske virkelighet.

Jeg kjente ofte på kroppen hvor tappet for krefter og energi jeg ble av å være i miljøet. Jeg ble så sliten av å ta innover meg alt det vonde medpasienten fortalte og delte. Jeg klarte ikke stenge det ute, og jeg bar alt og alle på mine skuldre som om det var min egen jobb å fikse, trøste, hjelpe.
Alle tårer jeg tørket, og alle hender jeg strøk.. Jeg kjente ofte jeg ikke orket å være i miljøet, for det var så mye vondt, så altfor smertefullt å se så unge mennesker slite så forferdelig.. Men jeg klarte ikke la være.
Jeg klarte ikke se noen ha det vondt uten å gå bort til menneske å spør om hun/han ville snakke om noe, gi en klem, en hånd å holde i.

Jeg tenkte aldri på at jeg også, hadde det vondt.. At jeg også trengte noen som så MEG. At jeg også var innlagt av en grunn, og at jeg hadde lik rett som de andre på samtaler og egen-tid med kontaktene mine.

Jeg skulle ønske jeg innså dette for lenge siden..
Nemlig at å ta vare på seg selv først, hverken er egoistisk eller negativt i det hele tatt, – men at det er en absolutt nødvendighet for oss alle mennesker, og særlig om man har helseplager. At å ta vare på seg selv, faktisk er en sinnsykt BRA ting å gjøre!


Jeg skulle ønske jeg hadde skjermet meg selv mer, når jeg følte det ble for mye for meg. – Ja slik jeg gjør nå. For det er så innmari viktig for å fungere i hverdagen vår!


Det jeg har lært meg det siste året, er at det er ikke egoistisk å sette seg selv og sin egen helse først. Det er faktisk det eneste riktige å gjøre, for om jeg sliter meg ut på å være ett “JA” menneske, hvor nyttig er jeg DA når jeg ligger der, utmattet i sengen i flere uker i strekk? Når vekten raser til faretruende BMI og sonde-ernæringen begynner å puste meg i nakken igjen? Hva kan jeg bidra med for noen, da? 
Absolutt ingen verdens ting.

Å ta vare på seg selv er ikke egoistisk, det er det beste du kan gjøre både for deg selv og for de rundt deg.🤗😊🙏
Husk alltid på det! 💚

@LunaCh 💕

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no