Hvor heldig er ikke jeg, som fant deg.

Jeg løfter inni mellom hode mitt bare for å se på deg, og jeg smiler.
Noen ganger sier jeg: “Jeg er glad i deg”
mens andre ganger sier jeg det kun med øynene
– jeg vet du hører det like tydelig.

Du får så fine linjer rundt øynene når du smiler tilbake til meg.
– Der jeg ligger med hode på brystkassen din og lytter til hjerteslagene dine.

Når vi endelig har roet oss for kvelden, og vi skal til å sove..

Du holder oss alltid så trygt så trygt i armene dine
og jeg tenker i mitt stille sinn:
“Hvor heldig er ikke jeg, som fant akkurat deg.”

@Lunach


Pic: Google

Terapi varer ikke kun 45 minutter

Mange tenker at å gå i terapi er jo bare den timen, ja akkurat den timen som i terapi-verden ikke er 60 minutter men 45 minutter. At etter det kan man jo bare dra hjem å slappe av, ikke sant? Sove litt kanskje? Eller se en koselig film?
Muligens gjøre litt husarbeid som behøvs, eller treffe venner å gå på kafè? Vell, det er langt ifra tilfelle…. i alle fall for min del. (Og for ekstremt mange andre der ute.)

Det som irriterer meg mest er når jeg får sms eller noe; “Lykke til hos psyklogen. Resten av uken kan du heldigvis slappe av!;)”  
– Nei, jeg kan faktisk ikke det. Og det kan mange andre heller ikke. For det er rett og slett ikke slik det fungerer å gå i traume-terapi…. og generelt, terapi.
Faktumet er at som regel klarer jeg ikke en gang å stoppe innom butikken på vei hjem selv om jeg mangler både brød og nødvendige saker i hjemmet, – ikke en gang selv om den som kjører meg tilbyr seg å gå inn for meg å handle. Nei, jeg må hjem. Hjem til senga å legge meg ned. Totalt utmattet, både hode og kropp er utslitt og alt jeg klarer tenke på er å komme meg raskest mulig hjem. De 15 minuttene bilturen tar føles noen ganger som en time, om ikke to. Altfor lenge til jeg er hjemme tenker jeg som oftes, kan ikke komme meg raskest mulig hjem så jeg kan låse døren og verden bak meg, legge meg under dyna og trekke ned rullegardinene for dagen. Dagen er over før den har begynt..

Sove? Nei, det er ikke det jeg gjør. Som regel spenner jeg hele kroppen så mye at jeg dagen etter har så vondt at jeg knapt klarer gå, fordi jeg har så gangesperre. Sove er ett privilegium folk flest tar for gitt.
Være sosial? Det er vell det siste jeg kan klare eller makter. Og ei har lyst til. Det er for mye tankekjør, for mye smerte, så altfor utmattet til at jeg klarer konsentrere meg i en samtale, – og da er jo hele poenget borte med å være sosial.

 

Når man skal lære seg nye metoder å lære seg å leve på, forholde seg til verden og mennesker, forholde seg til bakgrunn, traumer, flashbacks, mareritt, dissosiasjon osv, så er det en 24/7 timers jobb. Det er ikke kun de 45 minuttene man sitter på en poliklinikk med en psykolog…

Kan man bare ta seg fri fra kreft etter å ha tatt cellegift? Eller bare man har fått gipset det beinbruddet så kan man slappe av resten av uka? For det er jo akkurat det som blir sagt til oss.. Psykisk sykdom er på lik linje med fysisk sykdom. Og jeg kjenner jeg begynner å bli utålmodig og lettere irritert over at folk ennå i 2018 ikke evner å forstå det.

I 45 minutter sitter du der. I den samme stolen som uken før, og du river av alle masker du til daglig bærer på, erstatter latter med gråt og smilene dine med tårer. Så hva er igjen? Jo du sitter der, fullstendig naken, liten og redd. Barnet i deg krymper seg mer og mer i skam, skyldfølelse, ensomhet, fortapelse, håpløshet og ikke minst: Ett helvete av smertefulle minner som skal behandles, deles, snakkes om, forsøke gjøres mindre eller i det minste mindre vonde enn de akkurat nå er.

Klart man blir sliten, klart man blir utkjørt, klart man bare vil hjem å stikke hode under dyna og gjemme seg for verden. Man vet jo så jævla godt hvor vonde dagene i etterkant vil komme til å bli, hvor mye mer flashbacks man får, jo mer mareritt man kaldsvettet å i panikk kommer til å våkne opp til, – jo mer bilder og filmer i hode som kommer til å surrer som en skrekkfilm som går på reapet flere ti-talls ganger, og man vet også at masken kommer til å slå sprekker inni mellom.. 

Så nei, man kan ikke bare “slappe av” og “ta det kult” resten av uken, nei. Det er ikke slik det fungerer å gå i terapi. Man må fremdeles kjempe om ikke mer, i etterkant. Det krever ALT du har i deg, og det er en 24 timers jobb syv dager i uken.

  • LunaCh 
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no