Det er JEG som skal takke! ♥ 

Hei fininger! ♥ ♥ ♥ Det er mye snakk om hetthets, at vi som blogger for mye dritt slengt mot oss. Og ja, det er uten tvil mye av det. Jeg har heldigvis ikke fått en eneste negativ eller stygg kommentar siden jeg flyttet plattform fra Blogg.no til Psykmagasinet. (Her føler jeg meg mer hjemme! Angrer ikke en dag!)
– En ting er å få konstruktiv kritikk, det må man tåle. Men når det er ting som går på utseende eller rett og slett bare drittslenging? Det syns jeg ikke er særlig ok. – Det som der imot er litt mindre fokus på, er de flotte snille AMAZING folka der ute som heier hverandre  opp og frem! ♥ ♥ ♥ 😍🙏🏻 DERE er helt AWESOME!! 💪🏼👊🏼 Og jeg har bare en ting å si: TUSEN HJERTELIG TAKK! Det er JEG som skal takke dere! ♥ ♥ ♥

– All den kjærligheten dere gir meg, alle gode ord dere skriver til meg, alle oppløftende og gode tilbakemeldinger, hadde det ikke vært for dere vet jeg ikke om jeg hadde fortsatt å blogge, rett og slett! Jeg elsker det, men samtidig er det ikke bare bare å brette ut sjela si for gud og hvermann. Noen ganger tenker jeg “Gud, skulle jeg virkelig ha skrivet det? Så brutalt ærlig, som det faktisk er…?” Og så kommer det meldinger fra dere, hvor dere skriver at dere føler dere mindre alene om å ha det på akkurat denne måten, at det at jeg beskriver følelsene dere sitter med hjelper dere, noen spør om lov til å dele innleggene mine med terapeuten sin – fordi de klarer ikke sette ord på det selv, men vil terapeuten skal vite hvordan de har det. Dere skriver jeg gir dere håp og lys i mørket, altså dere, jeg har ikke ORD for hvor mye det betyr for meg, og hvor mye glede og håp DERE gir MEG! 🤗❤️🙏🏻❤️ Vit jeg leser alle meldinger, og jeg verdsetter hver eneste en av dere! 🙏🏻❤️

Her er utklipp av noen av de søte meldingene jeg har fått fra dere… Herreguuuud, jeg er bare ubeksrivelig heldig som har en slik fin gjeng rundt om i landet, som velger å heie hverandre opp og frem! Girlpower ass!! 💪🏼👊🏼💖

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

DETTE er grunnen til at jeg fremdeles, 10 år og TRE blogger senere, fremdeles deler min hverdag, mine opp og nedturer, mine kamper og mine seiere. 🙏🏻❤️❤️ DETTE, – DERE (!!) er grunnen for at jeg fremdeles våger å være MEG på godt og vondt, åpen og ærlig. Takk, tusen hjertelig TAKK for at DERE er verdens BESTE lesere!🙌🏻❤️  Og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at dere finnes der ute!! ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ Dere gir meg håp og sååå mye smil og så mye styrke i hverdagen! 

Tusen hjertelig takk for at dere leser, deler med meg, følger meg på veien og heier på meg fremdeles. Og dere VET jeg heier på dere så uendelig mye tilbake!! Sammen er vi SÅ mye sterkere!! 💪🏼👊🏼💖💖💖

Sender masse lys, varme og kjærlighet, og håper dere får en så god dag som dere kan ha! Jeg heier på dere helt til månen og tilbake! Dere er noen ufattelig sterke krigere! 💪🏼👊🏼 Og jeg er SÅ stolt av hver og en av dere som står i kampen og kjemper fremdeles for å få en bedre hverdag. Dere fortjener det!!❤️
Dere er noen ekte helter i mine øyne, i alle fall!! ♥ ♥ ♥ Og, dere er SÅ VERDSATT! 🤗💖💖💖

STOR klem fra meg!! ♥ ♥ ♥
Xoxo, L ✨❤️

Hvor heldig er ikke jeg, som fant deg.

Jeg løfter inni mellom hode mitt bare for å se på deg, og jeg smiler.
Noen ganger sier jeg: “Jeg er glad i deg”
mens andre ganger sier jeg det kun med øynene
– jeg vet du hører det like tydelig.

Du får så fine linjer rundt øynene når du smiler tilbake til meg.
– Der jeg ligger med hode på brystkassen din og lytter til hjerteslagene dine.

Når vi endelig har roet oss for kvelden, og vi skal til å sove..

Du holder oss alltid så trygt så trygt i armene dine
og jeg tenker i mitt stille sinn:
“Hvor heldig er ikke jeg, som fant akkurat deg.”

@Lunach


Pic: Google

BRAVE

Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars.”
– Khalil Gibran

Jeg forstår ikke helt dette med at “vi” som sliter psykisk, eller er syk hverken psykisk eller fysisk, blir kalt: “De svakeste.” Vi er de svaksete i samfunnet.
De sier det ofte i media. “De svake i samfunnet”..
Men jeg er så absolutt ikke enig. JEG er faen ikke svak. Hadde jeg vært svak, hadde jeg ikke vært i live idag. Da hadde jeg gitt opp for lenge lenge siden. Jeg, og mange med meg, holder ut en smerte du aldri kan forsetillle deg har du ikke vært der selv, hver eneste dag, hvert ett sekund, Og å kalle oss de svakeste i samfunnet, er en skam! For det er vi så absolutt ikke. Vi er sterke. Vi er som løvetannen, den som  holder ut og tåler alt av vær og vind, uanstt hva. Vi gror og vokser, uansett hva som kommer vår vei. Og ja, det gjør vondt å være ettt løvetannbarn, så sant og vist så gjør det sabla vondt. Jeg unner ingen å kjenne og føle den smerten vi daglig bærer på.
– Det jeg der imot er glad for, er at de fleste slipper bære det. kjenne det. Føle det.

Men å si vi er svake, det er feil. Vi er sterke, som løven, som løvetannen.
Vi klarer oss, uansett hva som komme vår vei.

Vi er IKKE de svake i samfunnet. Vi er de STERKE.

  • Lunaen

To små tullinger som oss


Og du er alltid den som kommer løpende hjem til meg, når du vet jeg behøver deg.♥


– Du bryr deg ikke om hva du møter, av hverken tårer, sinne eller blod. Alt som betyr noe for deg? Er å være der for meg. 
Og du er alltid den som er den som holder rundt meg, når jeg trenger en armkrok som mest. Nei du bryr deg ikke om at klærne dine blir fulle av blod, eller genseren full av tårer med maskara. Nei, du… du bryr deg ikke om noe annet du, enn å være der for meg.

Og du er den som har meg på favoritter, på telefonen, så selv når du har på lydløs så kommer jeg igjennom. Fordi du vet jeg noen ganger trenger noen på natt. Nei du bryr deg ikke om at du selv er trøtt, du bryr deg ikke om at du må kle på deg og gå ut i kulda i mørke, fordi du vet at den sjeldne gangen jeg ringer deg på natt, så virkelig VIRKELIG behøver jeg deg.  Nei, du bryr deg kun om en ting, du… nettopp å være der for meg. 

Og du er den som ringer ambulansen, hver gang jeg behøver assistanse, og ikke er klar i tankene. Ja du er den som vet jeg da ikke klarer ta vare på meg selv. Og du bryr deg ikke om jeg nekter, at jeg ikke vil du skal ringe dem, nettopp fordi du forstår at nå er jeg totalt utenfor toleransevinduet og ikke klarer lenger tenke rasjonelt. Du ringer du, og tar støyten etterpå om jeg blir urolig.
Ja du forstår mer enn de fleste, du, – og du tåler det. Du er kun opptatt av EN ting, og det er å nettopp være der for meg.
– Du vil at jeg skal ha det best mulig i den forferdelige situasjonen jeg er i, som få andre enn deg forstår smerte-dybden av..
Du bryr deg ikke om jeg blir sint, du bryr deg ikke om jeg roper eller skriker, du bryr deg ikke og jeg gråter eller er hysterisk, – du bryr deg ikke om noe annet enn å være der for meg, til jeg kommer til meg selv igjen og klarer tenke klart igjen.

Og du er den som alltid klarer roe meg, når jeg gråter og er redd for ambulansen, redd for sykehuset, redd for kirurgene, redd for å være liten og alene. Redd for å være – til. 
– Du bryr deg ikke om alt kaoset, du bryr deg kun om å ivare ta meg når jeg ikke lenger klarer ivarta meg selv.

Og du er den som alltid tar telefonen morgenen etter, og spør hvordan det går med meg.
Og som du alltid sier: “Vi får ta den samme regla denne gangen og, da?”, ja så ler vi litt. Før jeg ber om unnskyldning, og du igjen svarer som alltid før: “Du har ingenting å unnskylde, du har ikke gjort noe galt.” Og jeg ber om unnskyldning gang på gang på gang, mens jeg spør hvordan det går med deg..? Og du er alltid den som sier: “Du har ingenting å unnskylde, og det går fint med meg, jeg lurer på hvordan det går med DEG jeg? Det er jo du som har det vondt, nå.” 
Og du er den som kommer som alltid før, på morgenkaffe og sier de samme tingene som alltid før: “Du prøver så godt du kan, du kjemper en helvetes kamp hver jævla dag, kveld, natt. Du skal ikke unnskylde deg for å ha det så vondt. Skal jeg unnskylde meg for å ha det vondt, da?”

Og du er den som alltid får meg til å føle meg LITT bedre igjen, tar bort litt etter litt skyldfølelsen og skammen jeg bærer på mine skuldre  dagene etter jeg har måttet lappe kroppen min sammen igjen.. Du er den som aldri tenker på deg selv, da. Du er bare opptatt av en ting du: Å være der for meg.

Og dette er kun en av de mange mange grunnene for at jeg er så uendelig glad i deg, min kjære venn.
Takk for at du alltid er her for meg. ♥ Gjennom hver eneste storm.. så står du sterkt ved min side.

Du veit vil du ha utsikt må tåle litt vind 
Og vi to vi har stått i blåsten 
Kanskje av dumhet, men også mot og trass 
Og vi har støtt på alle tuene 
Dei sa kunne velte store lass 
Evig eies kun eit dårlig rykte 
Og ingen veit vel ka dagane vil gi 
To små tullinga som oss har vel lite å frykte 
For vi har sett det meste av det dei fleste glir forbi


#Ektevennskap

@LunaCh

Jeg holder deg


(Bilde: Anime, google.com)

JEG HOLDER DEG

Og til deg kan jeg fortelle
at det eneste jeg trenger akkurat nå
mens jeg ligger her nede
i dette dype mørket

– Er stillheten i nærværet ditt
er hånden din som kan holde min

Ja, mens jeg ligger her nede
ikke forsøk å dra meg for fort opp
Kanskje er jeg ikke klar, helt ennå

Jeg trenger bare at du ligger her
i mørket med meg
For en liten stund
– så hjerte mitt får hvile
og søvnen er trygg
Når armene dine holder meg tett inntil
og hjerte mitt kan slå i takt med ditt

Bare da, får barnet i meg hvile ♥

@LunaCh

Takknemlig

Idag kjenner jeg kun på en ting: Takknemlighet.

Jeg har det vondt, og akkurat nå så er det ikke mye igjen av meg. Jeg eksisterer, men jeg lever ikke. Jeg puster, men det føles ut som om jeg kveles. Jeg er deprimert, og akkurat nå så klarer jeg ikke de enkleste hverdagstingene alene.. Men jeg føler meg takknemlig. Fordi jeg er så utrolig heldig oppi alt.
Jeg er så utrolig takknemlig for de vakre menneskene som jeg har rundt meg. Både BPA-ene mine og vennene mine. Jeg er faen så heldig, selv i alt kaoset som river i meg nå. ♥ ♥ ♥ 

Det er ikke en selvfølge at noen orker å stå i smerten sammen med deg. Så har du slike rundt deg? Ja da er du utrolig utrooolig heldig!♥
Jeg er så inderlig takknmelig for de menneskene som holder rundt meg når angsten river i meg så jeg skjelver og kaldsvetter, selv om det er vondt for de å se meg slik, så makter de å holde rundt meg i timevis – fordi de er glad i meg.
Jeg er så ufattelig heldig, som har de som trøster meg og forstår hver en bit av meg. – Ja de som virkelig lytter, selv om jeg ikke klarer se så mye lys i noe akkurat nå, – og derfor ikke er den mest positive personen å være rundt heller. Men de forstår, og de trøster.

De som holder ut når jeg kan være tverr og vanskelig, eller ett glass blir kastet i veggen i frustrasjon. Som roer meg ned og støvsuger og vasker gulvet. Som ikke blir sinte på 13 åringen, men som heller sier: “Det er bare ett glass. Jeg er bare glad DU er like hel.” – fordi de forstår hun ikke gjør det med vilje, men at hun er sliten og lei seg hun også.
Jeg er så takknemlig for de som har vært her med meg hele veien, spesielt de siste tre-fire dagene hvor livet har vært ett sant helvete. Når de har nesten gått på vakt, venner når BPA-ene skal gå. Fordi de er glad i meg, så vil de sove på sofaen for å passe på at jeg er trygg.
At jeg skal FØLE meg trygg. Tatt vare på. Fordi de mener jeg er verdt det.
Jeg er så takknemlig for de som lar meg hvile, som tvinger meg til å ligge i armene deres fordi jeg er så urolig i kroppen og hjernen spinner og jeg klarer ikke roe meg selv.
Jeg er så utrolig takknemlig for de som gjør alt for å beskytte meg, – beskytte meg mot meg selv. Jeg er så utrolig takknemlig for menneskene mine, ja de som elsker meg når jeg ikke lenger klarer elske meg selv.
De som liker og elsker meg, selv når jeg hater hver en del av meg selv.

Jeg er så utrolig heldig, selv hvor vondt livet føles akkurat nå.
Jeg har de fineste menneskene i hele verden rundt meg, og jeg kan ikke få takket dem nok.
For at de elsker meg, når jeg har sluttet å elske meg selv.
Takk! ♥

– Lunaen –

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no