Det går fint. Det går alltid fint, eller hva..

“Dramatisk”
“Alvorlig”
“Psykisk dårlig periode”
“Skal se til henne onsdag”
“Vurder psyk. tilsyn”

Sendes videre til kirurgisk poliklinikk for suturering av selvpåført kuttskader.



“Vi syr denne armen først”

“Hvor lenge er det siden?”
“Er dette plasteret langt nok? Det er det lengste vi har”

“Det blir endel stikk her nå, Luna. Er du klar?”

“Hva gjorde du dette med?”
“Var det rent?”
“Har du fått stivkrampesprøyte?”
“Går det bra, Luna?”

“Vi klipper vekk den døde huden i kantene”

“Med og uten adrenalin”
“Tenker vi tar 04, tråd”
“Hvordan går det nå, Luna?”


– Og jeg sier “Det går fint”. Det går alltid fint.
Og jeg beklager meg som alltid hundre ganger – minst. Og jeg sier takk for hvert ett smil, hvert ett hyggelig ord, og for hvert ett sting som blir sydd i armene mine. “Det går fint”, svarer jeg hver gang, mens jeg ligger der apatisk og tom, skjelver som ett aspeløv av all adrenalinen som blir kjørt inn i de åpne sårene mine med sylskarpe nåler.
– Jada, det går fint. Det går nemlig alltid fint…

Og så ser jeg på deg. Du som er tryggheten min.
Du som alltid, alltid er med meg – hele veien. Du som alltid tar vare på meg. Du som aldri går. Og jeg kunne aldri vært mer takknemlig for deg enn jeg er akkurat nå. Nå som jeg føler meg totalt hudløs, nå som smertene river meg i stykker både på innsiden og utsiden. Nå som kroppen min reagerer som følge av traumer, ja akkurat nå som jeg føler meg så ekstremt liten og sårbar.. Jeg er så ubeskrivelig og uendelig takknemlig for at du er her med meg akkurat her og nå.

Jeg kniper deg sterkt i hånden, mens hele kroppen min rister og spenner seg i en enorm smerte.
En helt ubeskrivelig smerte jeg ikke en gang klarer sette ord på. Men likevel, så går det fint hver gang han spør. Det går alltid fint med meg, ikke sant? 
Du forsøker trøste, holder de varme hendene dine på den ene skulderen min og den andre i hånden min. Du holder meg, og du beroliger meg. Du sier “Jeg er her” når jeg snur hode mitt mot deg for å forsikre meg om at du ikke har forlatt meg. Du er der, du er alltid der.. og du minner meg stadig på å puste. “Pust med magen” hvisker du til meg, mens du forsøker å gjøre smertene mindre..Vel viten at det er umulig. Dette kan du ikke fikse, og jeg ser det i øynene dine at det smerter deg mer enn noen gang…

Jeg ligger nærmer to timer på operasjonbordet. Føler meg helt helt hjelpesløs.
Fanget i ett smertehelvete ingen kan se. Ikke av hva kirurgene gjør mot (for) meg, men av noe som ingen andre kan hverken se eller høre. Min egen historie. – Kirurgene er behagelige, de er rolige og empatiske. Operasjons-sykepleierene likeså. Men jeg kan ikke bevege meg stort. Jeg må ligge der, fastlåst i meg selv og i mine minner. Føler meg klaustrofobisk, inneklemt med mennesker jeg ikke kjenner. Frykten sitter i hver en celle i kroppen, jeg  kan (selvsagt) ikke gå noe sted, gjemme meg, – nei jeg har absolutt ingen fluktmuligheter nå mens de syr. Jeg kan ikke beskytte meg mot eventuelle farer. Og jeg er som alltid – livredd.


Men likevel skal jeg love deg at du fremdeles hører meg si:
“Det går fint!” – når noen spør.

– Som om alt går så jævla fint,
hele forbanna tiden.

@LunaCh, 2018.

Når tilbakefall skjer.. #RecoveryJourney

Jeg kan sitte her resten av dagen å hate på meg selv. Jeg kan sitte her å trykke meg selv enda lenger ned enn jeg allerede er. Jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor jævelig dumt det var det jeg gjorde igår, og jeg kan dømme meg selv opp og ned i mente fordi jeg ikke er sterkere enn jeg er.
Ja jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor dum og patetisk jeg som menneske er, hvor ubrukelig og udugelig jeg er og alltid vil være. Ja jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor mye jeg hater meg selv og at alle andre burde gjøre det også. Jeg kan sitte her å dyrke mitt eget selvhat og hate på min eksistens som aldri burde ha forekommet.
– Og en ting kan jeg love deg, dette er jeg blitt ekspert i. Jeg har mange mange års erfaring med dette, og hadde det vært en gullmedalje å få for dette, ja så skal jeg love deg at jeg hadde stått fremst i rekken for å motta prisen.

Men. Det kommer ett MEN her nå.
For hva hjelper det egentlig? Å sitte en hel dag å “hate på seg selv”. Gjør det meg noe bedre? Gjør det at tilbakefallet jeg hadde unngjort? Ikke det nei? Blir jeg sterkere enn jeg selv er, av å dømme meg selv så strengt som jeg alltid, alltid gjør, etter tilbakefall? Ikke det nei?  

Nei. Så da har jeg valgetJeg kan fortsette å sitte her resten av dagen å hate på meg selv, (noe jeg forsåvidt har gjort siden jeg våknet idag tidlig). Jeg kan sitte her å kaste bort verdifull tid, energi og krefter på det, eller så kan jeg si til meg selv det jeg ville sagt og har sagt til andre i slike tilfeller: “Ja, så hadde du ett tilbakefall. Ja så skjedde det du hver eneste dag kjemper imot. Du gjorde så godt du kunne, og mer enn det kan ingen gjøre. Du er her, du puster, du er i live. Det er det viktigste. Igår var igår, idag er idag. Se fremover. Løft hode. Pust. Give yourself a break. Du gjør så godt du kan!”

Jeg tror jeg resten av dagen vil velge det siste.

– Jeg er bare ett menneske, jeg som alle andre. Vi alle faller og snubler inni mellom, det er en del av det å være menneske. Ingen er feilfri. Ikke du, ikke jeg. Og det er en del av Recovery-prossessen. Recovery går ikke bare rett opp. Det er en berg og dal bane, noen ganger er vi oppe og noen ganger nede.
Jeg er ikke superwoman og jeg kan ikke klare alt – hele tiden. Og jeg kan ikke kreve mer av meg selv enn jeg gjør av andre. Jeg er bare ett menneske, jeg også.
Jeg er ikke sterk hele tiden, jeg heller. Vi alle tråkker feil inni mellom, vi alle snubler og faller litt. Men det er hva vi gjør etter fallet som definerer hvem vi er.
– Og det jeg alltid gjør, ALLTID! Det er nemlig å reise meg igjen. Så lenge vi reiser oss igjen, børster av oss støvet fra knærne og ser opp og frem, så er vi kommet en lang vei. For tilbakefall hender, men det betyr ikke at du er tilbake til start. Du tapte EN kamp, tenk heller på alle de du har vunnet de siste ukene/mndene?! Hvor mange er ikke DET, i forhold til ETT tap? Give yourself a break, du gjør så godt du kan, og mer enn det kan ingen, ikke en gang du, kreve av deg selv. Det er nok av dem som dømmer deg allerede, så ikke vær så streng mot deg selv. Det er nok av dem som allerede er det for (mot) deg. Det vil alltid være andre som setter seg til dommer i andres liv.

Løft hode. Se deg ikke tilbake. Igår var igår, dagen idag er idag. Klapp deg selv på skulderen og tenk på alt du har klart i det siste, ikke bare det ene feilsteget. Klarer du det, ja da har du kommet en lang vei i Recovery.

Vi er alle bare mennesker. Ikke vær for hard mot deg selv.
#Staystrong, #Holdon.
Og aldri glem: I believe in you! Yes, YOU! ♥


@Lunach

Er jeg virkelig så forkastelig og ekkel?

Er jeg virkelig så forkastelig og ekkel som DU får meg til å føle meg?

 

Sommer, sol, varme. ☀ Måleren utenfor inngangsdøren min viser 29 grader idag og jeg kaster av meg genseren, tar på meg en singlett og en knebukse, – slik som de fleste andre gjør i denne varmen. Ja, slik som du gjør.

Men likevel er det ikke alle som mener jeg, som har skadet meg selv i mange år, som har laget merker, mange små og store arr på kroppen min, – ja mange mener jeg ikke har like rettigheter til å kle meg etter været som andre mennesker har.. Dømmende blikk som sier ALT du med dine fordommer synest og tenker om meg og «andre som meg».

DU som sender meg blikk fulle av fordommer blir kastet mot meg nesten hver eneste gang jeg er på butikken og handler, eller på kafé med venner. Gamle holdninger og feilinformasjon blant befolkningen er det DU tenker der du står å får meg til å føle meg som en liten dritt, «Oppmerksomhets syk», «Hun har nok bare på seg den kortermede genseren for å vise frem arrene» ol. Ja det er det DU ser, og tenker, mens du ryner på nesen og gir meg “blikket”, ja akkurat det blikket som sier at jeg burde skamme meg, – fra en hlt ukjent, ja du som ikke kjenner hverken meg eller grunnen for hvorfor jeg har denne kroppen/huden som jeg (dessverre) må bo i for resten av mitt liv, ja du har allerede gjort opp dine tanker om meg og «slike som meg». Du mener nok jeg burde ta på meg klær som egner seg best med en kropp som min….

For det er oss, sebra-jentene, som årlig på denne tiden av året diskuterer, tenker, grubler og spør:
«Kan jeg gå ut slik?

«Syns det altfor godt i dette, burde jeg skifte før vi går?»
«Ser jeg stygg ut? eller: “Skammer du deg ved å bli sett sammen med meg..?»
Venner som årlig må betrygge meg om at de ikke bryr seg, de tenker ikke over det en gang. Det er arr som viser at jeg har overlevd, og at jeg har kjempet meg igjennom en hel god del ubeskrivelig smerte få aner omfanget av.

#Selvskade er en uhensiktsmessig måte å håndtere uholdbare og uutholdelige følelser/tanker, samt belastende livshendelser som sprenger vår hjerne-kapasitet til å tenke rasjonelt og klart.

DU vet ikke hva jeg, og mine sebra-søstre og brødre har opplevd, overlevd og gjennomgått. DU aner ikke hvorfor vi ser ut som vi gjør, og hvorfor vi har tydd til så ekstreme løsninger som det faktisk er å gå til angrep på sin egen kropp. DU som dømmer, gir stygge blikk, hvisker til venninnene dine og peiker på oss, ja du som tenker og/eller  kommer bort til meg og sier: «Du burde ta hensyn til oss rundt, kle på deg så vi slipper se de ekle arrene dine!» Ja dette er til deg. Du som mener jeg ikke har like rettigheter til å kle meg i t-skjorte eller en fin topp på en varm sommerdag. Du som mener jeg burde dekke meg til for å skåne deg fordi du syns jeg er ekkel. Ja dette er til deg, du som har dømt meg nedenfra til nord uten en gang å vite hvem jeg er.

Du ser kun arrene, du. Overfladisk, tenker jeg.
Tenker du ikke over hvor inderlig mye smerte som ligger bak, ja i hver en hvit og hver en lilla strek jeg bærer på min kropp? Tenker du ikke over at jeg mest trolig har opplevd nok mennesker som har vært slemme og dømmende mot meg? Tenker du ikke over at jeg har vært syk? Tenker du ikke over at vi har like rettigheter jeg og du? Tenker du ikke over at dette er noe jeg har skammet meg/skammer meg nok over fra før av, uten at du behøver trykke meg enda lenger ned? Tenker du ikke over at det kun er arr, det er kun en kropp.. Kanskje er huden min annerledes enn din, men det betyr vell ikke at du har rett til å tråkke på meg av den grunn..?

Vi er mer enn kroppen vår og huden vår. Det er ett skall. Viss du møter noen med arr på kroppen i sommervarmen, smil heller til vedkommende istedet for å gi stygge blikk eller hånlige kommentarer – for vit at de fleste som har skadet seg selv har hatt det mer enn tøft nok fra før i livet, og behøver mer enn noen å møte forståelse og aksept i samfunnet, og ikke fordommer og avsky.
Tenk om det var deg i den situasjonen…. Hvordan hadde DU ønsket å bli behandlet?

@LunaCh

Nå igjen. Ikke nå igjen…

Jeg våkner kl 09.00 på sofaen av at hun står i døren, med ett blikk jeg ikke skjønner, og jeg spør hva hun gjør her? Og hva klokken er? Jeg er forvirret, hun skulle jo på senvakt, og nå er det vell morgen? Eller? Jeg forstår ingenting, mens hun står der noen sekunder med ett blikk som viser en enorm bekymring og engstelse fra en annen verden, før hun sier: “Du har skadet deg, jeg skal følge deg til legen”. 
Jeg rakk ikke å tenke før jeg reiste meg opp i sofaen og kjente da at det var vondt i høyre bein. Jeg tok av meg pleddet og såg buksen var full av størknet blod både på låret og leggen…. Jeg vet ikke helt hva som skjedde der og da, men jeg sa vell opptil flere ganger at jeg ikke husket noe, hva skjedde, hva hadde skjedd, hvem hadde vært her, når, hva, hvor – hvorfor….
Og ikke minst “ikke nå igjen….”

Nå igjen. 
Ikke nå igjen..

Sliten, redd, – uten å vise reddsel. Mer smil og forsøke trøste, berolige og beholde roen selv. Unnskylder meg igjen og igjen, hun sier det er ingenting å unnskyld, jeg har ikke gjort noe galt.

Og så er det på’an igjen… Legevakten blir ringt, vi forsøker overse alle blodsporene som er overalt i leiligheten og tråkker på glasskår på badet.. Hva var brukt denne gangen? Hva var knust? Skulle jeg ta av bandasjene å se hvor ille det er? Evt ikke er? Eller skal jeg bare la det være til vi er kommet til legen? Jeg kjenner etter over bandasjen som er størknet av alt blodet, jeg kjenner jeg kan ta ned i såret med fingeren og da vet jeg: Jeg må sy… igjen…

Jeg sjekker telefonen. Sjekker hva som har blitt sagt og skrive når jeg ikke var tilstedet i min egen kropp, mitt eget hode. Jeg forstår fremdeles ingenting. Jeg er redd, men jeg vil ikke vise eller si det. Jeg klarer dette, – enda en gang. Vi våknet jo opp i alle fall, og det er vell positivt? At vi puster og hjerte slår… Eller?
(Denne gangen, også..)

Legen ringer etter to timer, det er visst en hektisk dag. Og jeg tenker i mitt stille sinn at dette blir en lang laaaang fredag.. Noe som passet seg jo utmerket siden det ER langfredag. Ja, nok en helligdag.
Jeg derimot liker best hverdager.. Hverdager er enklere å forholde seg til, det er rutiner og desto mer trygghet og stabilitet. 

Jeg har egentlig bare lyst å knekke sammen i gråt for å få ut fortvilelsen jeg kjenner på, men jeg klarer ikke. Jeg er mer nummen. Mer sjokkert, igjen… Mer apatisk. Mer opptatt av: Hva skjedde, hva hadde skjedd, hvem hadde vært her, når, hva, hvor – hvorfor. Og ikke minst “ikke nå igjen….”

Nå igjen. 
Ikke nå igjen..

Halv to skulle vi få komme til legen. Jeg skifter klær og spiser en brødskive før vi setter oss i bilen og kjører. Jeg har roet meg nå en god stund i de trygge armene hennes. Hjerte hennes slår roligere nå, blikket hennes er ikke lenger full av reddsel, de var helt tilbake til de rolige snille vakre som de er, og ikke minst: Hun trygger meg på at dette skal gå bra. Hun følger meg. Vi er sammen om det.

Vi kommer rett inn. Legen er pratsom, det er en kvinne, og hun er dansk. Heldigvis en kvinnelig, siden jeg må sitte i bare boxeren. Buksen må helt av, da det ene av to kutt er på låret, og ett på leggen.
Hun er så utrolig hyggelig at jeg nesten må klype meg i armen for å sjekke om det virkelig er sant. Vi prater om alt og ingenting, tiden går raskere når man prater og forsøker gjøre det beste ut av situasjonen.
Mens hun stikker de smertefulle sprøytene om og om igjen inn i huden min, som har så mye arrvev nå at det er som å stikke i lær, forsøker jeg å tenke meg trygg. Jeg ser bort når hun stikker, og jeg ser henne. Hun som følger meg. Jeg titter av og til på henne før jeg lukker igjen øynene igjen.
– For hun er tryggheten min, og smertene gjør litt, pitte litt mindre vondt da.

Siden huden min er så ødelagt etter så mye skade, gjør det at sprøyte-stikkene blir enda mer smertefulle enn de allerede er fra før av. Jeg vrir meg i smerte der jeg sitter, holder pusten for hvert stikk hun stikker inn i den såre vonde huden min, ja helt til hun skal fylle på enda mer bedøvelse. – Hun gjør det raskt, en etter en, i full speed. Hun mener det er bedre det enn den seigpiningen mange kirurger/leger gjør, og jeg sier meg svært enig. Bli bare ferdig med de, så er de ytre smertene borte – i allefall… (Men de indre er der fremdeles. De kjennes mindre vonde ut når det er så mye fysisk smerte…)

Hun spør meg hva jeg har gjort så galt som fortjener så mye straff… Jeg blir svar skyldig føler jeg. Jeg vet ikke lenger hva jeg straffer meg slik for. Jeg har ingen svar å gi, annet enn at jeg er så vandt til straff. Jeg kjenner ikke lenger til noe annet. Jeg har straffet meg selv i så mange år at jeg kan knapt huske livet uten. Da svarer hun meg, overasket som jeg ble over denne kirurgen gang på gang, som viste så mye innsikt og forståelse som jeg alltid har lengtet etter hos dem. Ja, hun ser på meg og sier: “Da er det ikke rart du straffer deg. Det er det du kjenner til. Det er ganske logisk, hva.”

Ja, det er logisk. Vi mennesker er slik. Vi liker best det vi kjenner til. Det ukjente er skremmende, det.
“Du har straffet deg nok nå.. Det er nok nå.” Sier hun, med ett varmt blikk. Det er bare å se deg selv i speilet, så ser du det.
En kropp dekket av hvite og lilla arr, er det jeg ville sett. Og hvert eneste arr jeg bærer på denne kroppen, forteller om en så dyp og stor smerte som få kan forestille seg… Hvert eneste arr har sin historie, og hvert arr, smått som stort har sin grunn for å være plantet på min kropp. Og jeg tenker mens hun syr meg sammen igjen: Blir det noen gang nok? 

Blir det…

– LunaCh –

Vær-sjuk, deprimert, abstinenser

Er så j***lig lei av å være så vær-sjuk. Er du en av oss som blir påvirket av været? Ja, både positivt og negativt. Idag er det helt grått ute, i tillegg til den tykke tåka som ligger så langt ned av du ikke kan se fjellene, regner det også selvsagt jevnlig. Du sunnmøre du sunnmøre.. Jeg elsker sunnmøre når det er sol – i det minste oppholdsvær. (Man kan egentlig ikke forvente for mye sol og varme her på desse kanter) Men på dager som dette, henger ikke bare skodda ute, den henger over hode mitt også.

Det var ikke lett å stå opp idag. Faktisk, nå er kl 11.58 og jeg har akkurat kommet meg ut av senga. Sitter fremdeles med håret til alle kanter, psyjen er på og jeg aner ikke om jeg noensinne idag kommer til å fikse noe av det. På slike dager er det tungt og vanskelig å gjøre de helt enkle hverdags oppgavene. Som å stelle seg, smøre en brødskive, pusse tenna.. Ting Tar Tid. Alt.
(Og mye som ikke blir gjort.)

Kanskje ikke bare været jeg kan skylde på, men også det faktum at jeg muligens har blitt deprimert igjen. Denne tiden på året er vell den tiden jeg sliter aller mest.
– Tiltaksløs, sliten, fullstappet av angst fra topp til tå, stresset og urolig, bekymringene over ting jeg ikke burde bekymre meg for, og de hersens selvskadings-abstinensene har begynt å krible i kroppen… Og det skremmer meg.

Nå skal jeg ikke lov meg selv å gjøre så mye idag. Jeg skal bare være glad om jeg klarer NOE av det jeg burde. Som å stelle meg, kle på meg, gre håret, pusse tenner, smøre en brødskive og sette på kaffe. Nei, har ennå ikke satt på kaffe.

Jeg skal i alle fall i enden av dagen være fornøyd med DET JEG KLARTE, og ikke fokusere kun på ALT JEG IKKE KLARTE. Så er du litt her hvor jeg er, så prøv å fokuser på de tingene du klarer, selv hvor små de er, og ikke bare alt du ikke får til. Det drar enn bare enda lenger ned i mørket. Bare ett lite tips! ♥

  • Kjærlighet, varme og lys fra, LunaCh. ♥
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no