Jeg ønsket ikke å leve lenger

Jeg kjenner noen griper tak i meg, drar meg opp av vannet, jeg hiver etter pusten, han, – denne ukjente mannen vasser med vann opp til brystet, tar meg i armene sine og løfter meg opp til seg.. Som ett lite barn ligger jeg sammenkrøpet inntil overkroppen hans mens han med raske steg kaver seg opp av den kalde elven.
Jeg fryser, hakker tenner, forstår ikke helt hva som skjedde nå… Jeg skulle jo ha vært under vann nå? Jeg skulle jo ligget der og svevet, helt til lungene mine fylte seg med vann, til hele kroppen min endelig var avslappet og sinnet mitt ikke lenger var her i denne kalde kyniske onde verden.. Jeg skulle vært under vann jeg nå? Ja helt til jeg var borte. Svevende.
Fri.
Funnet ro.

Han bærer meg, med en arm over ryggen min så hele overkroppen min ligger tett inntil brystkassen hans. Den andre armen bruker han til å dra oss opp den bratte bakken til broen igjen… Ja den samme broen som jeg for liten tid siden stod på med tårefylte øyne og uten håp. Den samme broen som jeg selv valgte å sette mine ben på den andre siden av rekkvereke på, som jeg valgte å slippe hendene mine fra for så å falle ned i det kalde vannet..

Det kommer nå flere mennesker bort for å hjelpe til, en eldre mann står lenger oppe og strekker ned hånden til han, de roper til hverandre, – jeg klarer ikke høre så mye.. Jeg er forvirret og jeg faller ut og inn av bevisthet.. Jeg ser med tåkesyn at han griper tak i den og sier noe som «takk, – jeg så hun hoppet, jeg vet ikke hvem hun er»
– Jeg vet heller ikke hvem jeg er, tenker jeg.. Mens jeg går ut og inn av meg selv. Litt med, så forsvinner jeg igjen. Vet ikke om jeg dissosierer eller om jeg besvimer, men jeg er utslitt, utmattet, jeg er kald og jeg puster.
Jeg skulle jo ikke puste mer? Jeg skulle jo slippe mer, nå.. Hvorfor puster jeg når det gjør så vondt å puste?

Jeg er i en tåke.. Jeg klarer ikke få med meg hva de sier, jeg ser munnene deres åpne og lukke seg, jeg ser de prater, men jeg klarer ikke høre noenting.. Ordene og stemmene er så langt borte..
Var det ikke min tur? Er jeg død nå? Drømmer jeg? Ligger jeg fremdeles i vannet, sånn egentlig?

En av kvinnene som står rundt oss, tar av seg ytterjakken sin og brer den varsomt over meg.. Hun ser på meg med medlidenhet i ansiktet og sier med en rolig og vennlig stemme:
«Dette skal gå bra, lille venn. Vi ringer etter hjelp nå. Det kommer snart hjelp nå..»

Jeg ser på henne med mine tårevåte øyne mens jeg hvisker stille:
«Jeg fortjener ikke hjelp..»

Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot havet. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født i fiskenes tegn eller bare en ren tilfeldighet, men jeg finner aldri en mer indro ro enn når jeg er ved en elv, en foss, havet, en innsjø. Lyden av vannet er beroligende.. Og kanskje det var derfor det falt meg så naturlig at det var akkurat på denne måten jeg skulle forsvinne fra denne jorden på, ja en gang for alle.. Som 20 åring, og jeg var klar for døden.

Men en ting vet jeg for sikkert. Jeg ønsket aldri egentlig å dø, jeg ønsket bare slippe å ha det så inderlig vondt mer. Jeg så der og da, i dette dype mørke jeg var oppspist av, absolutt ingen annen utvei. Og jeg bestemte meg, dag, dato, tid, sted. Og jeg fant en indre ro i det.

Brev ble skrivet. Avskjedsbrev til de nærmeste, de skulle ikke sitte igjen å bebreide seg selv eller føle på noen som helst form for skyld, – det skulle jeg for alt i verden forhindre. Så mer enn 10 personlige brev ble skrivet ved skrivepulten min på rom nr 5. på akutt avd. Da tilsynet var og sykepleierne kom inn døren løy jeg å sa jeg skreiv dagbok, «Så fint du får skrivd ut tankene dine, Luna» sa de bare da og lukket døren.. Helt uvitne om at jeg to dager senere hadde planer om å ta mitt eget liv. Uvitne om at smilet mitt var tilbake fordi jeg tenkte jeg endelig skulle få fred, at denne «forbedringen» de såg, ikke var annet enn en indre ro fordi jeg hadde tatt avgjørelsen – og det lettet hjerte mitt.
For n
å skulle jeg endelig få fred, en lenge etterlengtet fred. Og alle rundt meg ville også få ro, bare de slapp meg. Slapp mer bekymringer. Det var jeg overbevist om. Det var det beste for meg, men det var også det aller beste for alle rundt meg. Jeg var hundre prosent overbevist om at de ville få mer fred i livet sitt, om jeg ikke lenger var her.. Bare jeg forsvant ville alle få det så mye bedre.

——

Jeg fryser, skjelver som ett aspeløv mens jeg hører sirene i det fjerne.. Rødkledde menn og den hvite og røde ambulansen var tilkallet og her for å hente meg.. Jeg ble lagt på en båre og pakket inn med alt de hadde av varme tepper og dyner.. Mannen som hadde hentet meg opp av vannet ble også tatt hånd om.. Han fikk jakken til en av helsepersonellet fra ambulansen.. Jeg falt inn og ut av bevisthet, jeg sovnet og våknet opp på sykehuset ett par dager senere.. Forfryst, kald, forvirret, sliten, så fryktelig sliten, men – trygg.
Trygg mot dette mørke som nesten stjal livet ifra meg.

Jeg var i live, og litt etter litt som ukene og mnd gikk, begynte jeg å kjenne på følelsen av glede over at jeg fremdeles var i livet. Takknemlig for at jeg overlevde, at jeg ble reddet den sene høstkvelden..  Takknemlig for at jeg fikk en sjanse til å se om livet kunne bli litt mer levlig igjen.



Idag er det «Verdensdag for selvmordsforebygging». En viktig dag, viktigere enn noensinne før. Visste du at selvmord nå tar flere liv i norden, enn både kreft, trafikkulykker og overdoser gjør? Antall selvmord har økt fra 523 liv til 614 liv de siste fem årene.. Mens sykdoms- og ulykkesstatestikken nå går NED, går selvmords-statestikken derimot opp.. Så vis at du bryr deg, strekk ut en hånd, – og tenn ett lys kl 20.00 ikveld, – for alle de som har gått bort, for de som fremdeles kjemper, for de etterlatte og de pårørende som står på og kjemper for livet til en av sine nære som sliter mot selvmordstankene.

Våg å bry deg! ♥

Trenger du hjelp?
For øyeblikkelig hjelp, ring: 113.
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (24/7)
Mental Helse: 116 123 (247/)

@Lunach ♥

Mørket på den lyseste dag..

Smerten har nådd bristepunktet. Be om hjelp har hun gjort i mange mange mnd nå og avslagene har kommet i kø i postkassen. Smerten er ikke lenger til å bære, smerten har nådd grensen for hva hun og etthvert menneske har evne til å tåle. – Hun klarer ikke tenke rasjonelt eller klart lenger, klarer ikke snakke mer om det vonde, klarer ikke forholde seg lenger til det som er. Makter ikke holde seg selv samlet, utslitt og utmattet av alle kamper hver dag og hver natt.
Hun er ikke lenger «her og nå». Hun er i fortiden. Og fortiden? Er mørk som den lyseste dag.

Smerten. Kan du se den?
Smerten har nådd bristepunktet, følelseshjernen er den eneste som er koblet på nå. Det er ikke mulig å holde ut ett sekund til, hun klarer det ikke mer. Makter ikke stå imot, hun vet ikke en gang om hun ønsker.. Det gjør FOR vondt, det krever FOR mye krefter, krefter hun ikke lenger har. Hun makter ikke rope «hjelp meg!» enda en gang for å få døren slengt igjen foran ansiktet hennes..

Bristepunktet er nådd. Og barberbladet er den eneste løsningen hun klarer se nå.
I speilet, gjennom de hovne røde øynene med tåkesyn, er det kun en ting hun ser. Ett skall av den personen hun en gang var..
Barberblad, barberbladet er det eneste som kan hjelpe nå. Det eneste som kan fjerne den intense smerten som har vokst seg større og større på innsiden mens mnd går og smilene gis.. Men tårer har det vært nok av, ja bak smilene har tårene rent jevnt og trutt lenge nå.. Og det er tomt for tårer nå, tro det eller ei. Det går tomt til slutt. Visste du det?  En dag har du ikke flere igjen, og du stirrer på deg selv i speilet og alt du ser er en skygge av den du en gang var..

Sterk og modig, sier de til henne hele tiden. «Du klarer dette, du har klart så mye før!»
«Du er så sterk, jeg vet du klarer dette også!»
– Men visste du ikke? Det er begrenset for hvor mye ett lite menneske klare å stå i, ganske så alene. Det er ikke alt ett lite menneskets hjerne har kapasitet til å takle.

———–

Tårene har stillnet nå.. Ropene om hjelp er kun ett svakt minne hun hører som ett ekko i fjellene mens hun går med raske skritt mot butikken. Hun tenker ikke, hun bare går. Går – går – går. Mot butikken, dit hun innerst inne vet at hun egentlig ikke skal gå alene. – Men hun tenker ikke, hun klarer ikke holde ut mer. Det gjør for vondt å være til. For vondt å være i seg selv. Det gjør for vondt å være – henne. Barberblad. Den største trøst, – men også den farligste trøst. Det lille metallstykke kan ta fra henne alt hun har kjempet for, alt hun har kjempet mot. Det kan stjele fra henne livet hennes, ja det kan ende alt – her og nå. Men hun er ikke lenger i stand til å tenke konsekvenser, for Tenke-hjernen er overstyrt av Følelses-hjernen, og hun bare går. Bare går går går. Mens solen stryker henne forsiktig over ansiktet, er følelsene for vonde å kjenne på, de er for smertefulle, helt umenneskelig å holde ut i.

Hun som var så flink, så sterk, så modig. Ikke sant det var det du sa?
Og hun er sterk, hun er modig, hun klarer mye. Men hun som alle andre faller også og slår seg inni mellom. Hun er sterk, hun er modig, og hun klarer mye.
– Men det er viktig å huske på at hun er bare ett menneske, hun også.

Og hun blør når hun faller å slår seg, hun som andre.

 

@LunaCh♥

Butikk. Triggere. Planlegging/ CPTSD,PTSD.

Når man skal på butikken, så er det ikke slik for meg og mange andre, at jeg bare kan si: «Jeg skal  bare stikke innom en liten tur på kiwi, så kommer jeg!» Ja, og så bare gjør man det, uten å tenke noe over det. Uten at det tapper deg for krefter og energi, eller setter deg ut av spill for resten av dagen. SÅ enkelt for mange, og vanskelig for mange. I dag tenkte jeg å forklare noen utfordringer man ofte har når man sliter med traumer og flashbacks, og hvordan en liiiten tur på nærbutikken kan ødelegge en hel dag for enkelte.

Mange, meg inkludert, må være forberedt da det er mange mange triggere som kommer veltende over enn når man er på en butikk. Det er ikke få ganger jeg har satt meg rett ned på teppe i gangen, sluppet ut gråten med en gang jeg (endelig) har komt meg inn hjemme og låst døren bak meg. – Rett og slett av ren utmattelse og angst. Men da du møtte meg for 10 minutter siden, så smilte jeg og slo av en prat. Det er vell akkurat det som er så vanskelig å forstå med oss som sliter med CPTSD eller PTSD. Det er egentlig akkurat slik som det sies om kronisk sykdom/psykisk sykdom: «Vi later ikke som om vi er syke. Vi later som om vi er friske.») Hvem har vell lyst å stå å grine i en butikk… Ikke jeg i alle fall.

Faktumet er at man kan aldri beskytte seg mot alle #Triggere der ute, men er man forberedt på at de kan og mest trolig vil komme til å oppstå?Ja da er man også mer rustet for å stå i dem og tåle dem.
Man må nesten lære seg å TÅLE noen av dem, rett og slett. Om ikke må man bare bure seg inne å ikke møte ett menneske for resten av sitt liv. Ei heller gå ut. Og det er jo strengt talt ikke noe liv, ergo heller ingen god løsning. Så selv om det ofte velter opp ett ekstremt ubehag innvendig, så er det dessverre noe man må lære seg å tåle og makte. (I begrenset mengder, selvsagt.) 

Hver eneste gang jeg er på butikken, alene eller ei, så er absolutt ALLE antennene ute. HELE meg skjelver på innsiden og jeg er konstant på vakt. Konstant i alarmberedskap, og alltid, ALLTID uten unntak på utkikk etter fare. Jeg kan se helt totalt avslappet ut på utsiden, jeg kan til og med snakke og si hei til de jeg eventuelt møter, men selv når jeg har en small-talk med noen, er jeg alltid bevisst på hva som skjer rundt meg. Til enhver tid. Uansett. Uavhengig av tid eller sted. 

Det er spesielt og sikkert temmelig uforståelig, hvor mye ett lite menneske kan klarer å få med seg av informasjon. Hvor stressa man er innvendig, men likevel klarer å SE helt rolig og avslappet ut på utsiden. Oppfører meg som om alt er «normalt», når hele kroppen og «jeg» er totalt fokusert både på hun som står i kassen med de fine lange sorte neglene, som fikler med småpengene som klirrer. Han som nettopp kom inn døren og samtidig tok med seg en hvit Ildtopp og la i korgen, og damen, ja hun som ser ut til å være i 50 årene tipper jeg, ja hun som slet med å velge brød men endte opp med ett «Morsbrød» og holder nå på å skjære det opp i maskinen litt lenger borte. Ja, alt dette blir observert og mye mer, samtidig som jeg snakker med en bekjent og holde en small-talk gående. – Og nei, du kan ikke SE det. Dette enorme stressnivået på innsiden av meg, men jeg kjenner det og lever i det. Og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå da, at det er utmattende å alltid ha 47 forskjellige antenner ute, når det vanlige menneske på gata uten slike livsutfordringer kun har EN antenne ute. 

Det er vell egentlig veldig typisk for oss med CPTSD, eller PTSD. Vi kan se svært så rolige ut på overflaten, selv hvor mye uro og kaos det er på innsiden. Og det har både sine fordeler og ulemper. Fordelene er mange, ulempene likeså.
Men det beste synest jeg, er at jeg faktisk klarer å virke så «normal» som mulig i offentlige sammenhenger, men ulempen er jo at man ofte deretter blir totalt utmattet og sengeliggende i etterkant. – Det mange ikke hverken forstår eller ser…

 

Jeg hater f.eks store kjøpesenter. Jeg har unngått å gå på Amfi de siste årene fordi jeg ser og har erfart at det gjør meg mer vondt enn godt. Selvsagt må jeg innom av og til når jeg trenger div., men da planlegges det både tid på døgnet (når er det minst folk der?) og hvilken dag som er best. (Lørdag er f.eks ingen god dag, da det alltid er stappfullt der. Unngår helst mandag, fredag og lørdag.)
Det handler kun om å begrense omfanget av Triggere. For triggere på ett kjøpesenter er det uansett. Men det er fult mulig å minske antallet ved å planlegge! Og det er ikke kun kjøpe-sentre, men ellers alt annet i hverdagen også. Å leve med CPTSD/PTSD handler mye om å planlegge, da vi har mye behov for oversikt, kontroll, og egen-tid er utrolig viktig for å hente inn krefter. Det er så mye som skjer innvendig i oss 24/7, og når vi er i samsvar med andre mennesker og på offentlige steder kan vi lett bli overveldet og lander fort utenfor Toleransevinduet noe som krever enormt mye energi. (Vet du ikke hva «Toleransevinduet» er? Les HER: Traumer og reguleringsvansker. Hva er toleransevinduet?

Mitt beste råd for å finne mest mulig ro i en ellers så kaotisk hverdag, og leve med minst mulig triggere, det er faktisk noe så enkelt og så vanskelig som Å PLANLEGGE uken. Det vil alltid kunne skje forandringer, eller uforutsette ting skjer. Det er ikke å unngå, slik er livet bare.
Men å planlegge uken, særlig en søndagskveld, da har du en nokså grei oversikt over uken og det er faktisk til veldig stor hjelp (synest jeg i alle fall). Da får du mindre ting å måtte huske på, da det ofte stresser oss unødvendig mye.
Siden vi ofte sliter med hukommelsen, så er det ganske okey å ha en «mal» og heller føre på de tingene som kommer underveis. 🙂

– Jeg har f.eks fått ett utrolig godt hjelpemiddel fra hjelpemiddel sentralen. Da jeg har veldig store hukommelses-problemer og konsentrasjonsvansker, er denne «tavlen» jeg har på veggen ett helt fantastisk hjelpemiddel! Det heter MEMOplanner, og jeg aner ikke hvordan jeg har klart meg før.. (Du kan sjekke de ut om du tror det kanskje kunne vært til hjelp for DEG også. LES MER HER: MEMOPLANNER
(Jeg har ført opp både legetimer, terapi, medisintider, BPA- og hvem som kommer, osv.)

Husk at: Selv om livet og hverdagen føles uoverkommelig ut til tider, så er ingenting varig. Hverken de vonde periodene eller de gode. Så ta vare på de små gledene i hverdagen.
Lykke til med dagen IDAG. Ta vare!♥

@LunaCh ♥

Det går fint. Det går alltid fint, eller hva..

«Dramatisk»
«Alvorlig»
«Psykisk dårlig periode»
«Skal se til henne onsdag»
«Vurder psyk. tilsyn»

Sendes videre til kirurgisk poliklinikk for suturering av selvpåført kuttskader.



«Vi syr denne armen først»

«Hvor lenge er det siden?»
«Er dette plasteret langt nok? Det er det lengste vi har»

«Det blir endel stikk her nå, Luna. Er du klar?»

«Hva gjorde du dette med?»
«Var det rent?»
«Har du fått stivkrampesprøyte?»
«Går det bra, Luna?»

«Vi klipper vekk den døde huden i kantene»

«Med og uten adrenalin»
«Tenker vi tar 04, tråd»
«Hvordan går det nå, Luna?»


– Og jeg sier «Det går fint». Det går alltid fint.
Og jeg beklager meg som alltid hundre ganger – minst. Og jeg sier takk for hvert ett smil, hvert ett hyggelig ord, og for hvert ett sting som blir sydd i armene mine. «Det går fint», svarer jeg hver gang, mens jeg ligger der apatisk og tom, skjelver som ett aspeløv av all adrenalinen som blir kjørt inn i de åpne sårene mine med sylskarpe nåler.
– Jada, det går fint. Det går nemlig alltid fint…

Og så ser jeg på deg. Du som er tryggheten min.
Du som alltid, alltid er med meg – hele veien. Du som alltid tar vare på meg. Du som aldri går. Og jeg kunne aldri vært mer takknemlig for deg enn jeg er akkurat nå. Nå som jeg føler meg totalt hudløs, nå som smertene river meg i stykker både på innsiden og utsiden. Nå som kroppen min reagerer som følge av traumer, ja akkurat nå som jeg føler meg så ekstremt liten og sårbar.. Jeg er så ubeskrivelig og uendelig takknemlig for at du er her med meg akkurat her og nå.

Jeg kniper deg sterkt i hånden, mens hele kroppen min rister og spenner seg i en enorm smerte.
En helt ubeskrivelig smerte jeg ikke en gang klarer sette ord på. Men likevel, så går det fint hver gang han spør. Det går alltid fint med meg, ikke sant? 
Du forsøker trøste, holder de varme hendene dine på den ene skulderen min og den andre i hånden min. Du holder meg, og du beroliger meg. Du sier «Jeg er her» når jeg snur hode mitt mot deg for å forsikre meg om at du ikke har forlatt meg. Du er der, du er alltid der.. og du minner meg stadig på å puste. «Pust med magen» hvisker du til meg, mens du forsøker å gjøre smertene mindre..Vel viten at det er umulig. Dette kan du ikke fikse, og jeg ser det i øynene dine at det smerter deg mer enn noen gang…

Jeg ligger nærmer to timer på operasjonbordet. Føler meg helt helt hjelpesløs.
Fanget i ett smertehelvete ingen kan se. Ikke av hva kirurgene gjør mot (for) meg, men av noe som ingen andre kan hverken se eller høre. Min egen historie. – Kirurgene er behagelige, de er rolige og empatiske. Operasjons-sykepleierene likeså. Men jeg kan ikke bevege meg stort. Jeg må ligge der, fastlåst i meg selv og i mine minner. Føler meg klaustrofobisk, inneklemt med mennesker jeg ikke kjenner. Frykten sitter i hver en celle i kroppen, jeg  kan (selvsagt) ikke gå noe sted, gjemme meg, – nei jeg har absolutt ingen fluktmuligheter nå mens de syr. Jeg kan ikke beskytte meg mot eventuelle farer. Og jeg er som alltid – livredd.


Men likevel skal jeg love deg at du fremdeles hører meg si:
«Det går fint!» – når noen spør.

– Som om alt går så jævla fint,
hele forbanna tiden.

@LunaCh, 2018.

Hvor heldig er ikke jeg, som fant deg.

Jeg løfter inni mellom hode mitt bare for å se på deg, og jeg smiler.
Noen ganger sier jeg: «Jeg er glad i deg»
mens andre ganger sier jeg det kun med øynene
– jeg vet du hører det like tydelig.

Du får så fine linjer rundt øynene når du smiler tilbake til meg.
– Der jeg ligger med hode på brystkassen din og lytter til hjerteslagene dine.

Når vi endelig har roet oss for kvelden, og vi skal til å sove..

Du holder oss alltid så trygt så trygt i armene dine
og jeg tenker i mitt stille sinn:
«Hvor heldig er ikke jeg, som fant akkurat deg.»

@Lunach


Pic: Google

La oss snakke om Angst.

La oss snakke om Angst. Og da mener jeg ANGST. Ikke den «angst»-typen folk kaster rundt seg som f.eks: «Åååå, jeg får helt angst av slike dårlige tomater!» Eller denne «angsten» folk får for lang kø til baren for å kjøpe seg øl, som går over så raskt som de er fremme og øllen er kjøpt og de kan danse og feste videre. Nei, ikke den type «angst», jeg vil snakke om den angsten som ødelegger dagene dine, den som river deg i stykker på innsiden, den som gjør at du kryper inn i hiet ditt og trekker dynen over hode og holder hendene på magen for å gjøre pusteøvelsene du har lært for å unngå å hyperventilere igjen, – ja, det er akkurat den angsten jeg vil snakke om.

Det finnes mange typer angst. Når man har complexPTSD eller PTSD så er det litt annerledes. For de fleste har angst for ting som mest trolig aldri vil skje, ting som KAN muligens skje, – men det er ikke realiteten med angst relatert til traumer. For der har du  faktisk angst for det som faktisk HAR skjedd, – og ikke det som KAN skje. Det er en stor forskjell.

Angst er noe jeg går rundt med 24 timer i døgnet. Ja, faktisk når jeg sover har jeg angst også. Det er 24 timer i døgnet 7 dager i uken, og den er altoppslukende. Til tross for så forsøker jeg å annerkjenne at «Ok, du er der, men jeg må likevel forsøke stå opp idag og gjøre det jeg har satt meg som mål». Det være å vaske klær eller gå meg en tur. Dusje, handle etc. Jeg har ikke valgt å hverken få eller ha angst, men jeg kan velge å forsøke leve med den litt ved siden av meg. – Noe jeg daglig gjør, om ikke hadde jeg ikke kunnet være sammen med andre mennesker f.eks. SÅ sliten og utmattende er det faktisk å konstant kjenne på angst. Den kunne tatt over hele hverdagen min og livet mitt hadde jeg latt den, men jeg forsøker som sagt å leve MED den. Så godt det lar seg gjøre. For den forsvinner ikke, uansett hvor mye jeg ønsker og vil det, den kommer alltid til å være en del av den jeg er og en del av mitt liv. Og det har jeg akseptert.

Jeg kan ikke huske en dag uten å kjenne på angst og indre uro. Det er så altfor lenge siden at jeg rett og slett vet ikke hvordan det er eller ville vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt mer energi og krefter til å gjøre ting, og at jeg mest trolig ville vært mer effektiv i det jeg har satt for meg.
For angst krever enormt med krefter og energi, og derfor må jeg porsjonere ALT jeg gjør i hverdagen, og da mener jeg den minste ting som å dusje, smøre en brødskive, pusse tenna osv.
Å ha besøk er også svært krevende, spesielt på dager da jeg kjenner jeg ikke har overskudd til det. Og det er vell derfor jeg har innsett at å ha besøk er noe jeg må gjøre på en bestemt måte.
Jeg kan nemlig i dårlig perioder ikke ha TO mennesker her samtidig. Det må være bare MEG og en til. Nettopp fordi viss ikke klarer jeg overhode ikke å følge med i samtalene, klarer ikke å konsentrere meg, og ofte hører jeg til slutt ikke hva noen sier fordi jeg blir så tappet – og da skifter jeg ofte. Fordi jeg har ikke krefter igjen, – det blir i bilde som en bil som går tom for bensin/diesel, – den stopper. Den går ikke lenger.

Jeg må i perioder ta hensyn jeg absolutt ikke ønsker, men jeg vet jeg. Før sleit jeg fryktelig med det og nesten nektet å gjøre det – presset meg selv for hardt, og da gikk jeg jo rett i bakken. Trynet så jævelig!
Nå har jeg blitt mye flinkere til å si ifra og si «Nei» uten dårlig samvittighet. For det handler faktisk om å skulle overleve, klare hverdagen, stå i den – som meg. Angst er ofte et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid. Det er en av de mest vanlige psykiske helseplagene i Norges land, hele 30 prosent av befolkningen får en eller annen angstlidelse i løpet av livet. Og DET er mange..
Her er en liste jeg har funnet over de ulike typer ANGST. For angst er ikke «bare»angst. Det er mange ulike typer angstlidelser, og man kan ha både en og to og tre på samme tid. Det har nemlig jeg. Panikkangst, Generalisert angst, og angst relatert til Complex-PTSD.

Forskjellige typer angst

  • Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.
  • Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.
  • Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.
  • Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.
  • Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.
  • Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.
  • Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.
  • Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015, med støtte fra Extrastiftelsen.


Hver eneste dag er jeg i konstant beredskap. Se for deg at du har en sint, ja en illsint løve rett forann deg som står klar til å angripe deg, – du vet bare ikke når den angriper. Og du har ingen steder å rømme, for rett bak deg? Der står det en tiger, en illsint tiger som også er klar til å angripe deg. Så du står der, lammet av skrekk, og klarer ikke gjøre noenting. Dette er min hverdag stort sett, jeg har en sint løve foran meg og en sint tiger bak meg. Det er vanskelig å tenke klart, tenker rasjonelt, vanskelig å være alene, vanskelig å være sammen med noen, vanskelig å puste og vanskelig å prate, noen ganger må man bare  holde fokus på å få til å puste.

Jeg har akseptert at angst vil være en del av livet mitt, og jeg har akseptert at den er en del av Luna. Det tror jeg er noe av det viktigste man kan gjøre, å akseptere den. For da blir den ikke like altoppslukende som den først var. Man har gode dager, og man har dårligere dager. Da er det viktig å utnytte de gode til det fulle, så du har noe å tenke på og gripe fast i når de dårlige dagene kommer..

@Lunach

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no