Det går fint. Det går alltid fint, eller hva..

“Dramatisk”
“Alvorlig”
“Psykisk dårlig periode”
“Skal se til henne onsdag”
“Vurder psyk. tilsyn”

Sendes videre til kirurgisk poliklinikk for suturering av selvpåført kuttskader.



“Vi syr denne armen først”

“Hvor lenge er det siden?”
“Er dette plasteret langt nok? Det er det lengste vi har”

“Det blir endel stikk her nå, Luna. Er du klar?”

“Hva gjorde du dette med?”
“Var det rent?”
“Har du fått stivkrampesprøyte?”
“Går det bra, Luna?”

“Vi klipper vekk den døde huden i kantene”

“Med og uten adrenalin”
“Tenker vi tar 04, tråd”
“Hvordan går det nå, Luna?”


– Og jeg sier “Det går fint”. Det går alltid fint.
Og jeg beklager meg som alltid hundre ganger – minst. Og jeg sier takk for hvert ett smil, hvert ett hyggelig ord, og for hvert ett sting som blir sydd i armene mine. “Det går fint”, svarer jeg hver gang, mens jeg ligger der apatisk og tom, skjelver som ett aspeløv av all adrenalinen som blir kjørt inn i de åpne sårene mine med sylskarpe nåler.
– Jada, det går fint. Det går nemlig alltid fint…

Og så ser jeg på deg. Du som er tryggheten min.
Du som alltid, alltid er med meg – hele veien. Du som alltid tar vare på meg. Du som aldri går. Og jeg kunne aldri vært mer takknemlig for deg enn jeg er akkurat nå. Nå som jeg føler meg totalt hudløs, nå som smertene river meg i stykker både på innsiden og utsiden. Nå som kroppen min reagerer som følge av traumer, ja akkurat nå som jeg føler meg så ekstremt liten og sårbar.. Jeg er så ubeskrivelig og uendelig takknemlig for at du er her med meg akkurat her og nå.

Jeg kniper deg sterkt i hånden, mens hele kroppen min rister og spenner seg i en enorm smerte.
En helt ubeskrivelig smerte jeg ikke en gang klarer sette ord på. Men likevel, så går det fint hver gang han spør. Det går alltid fint med meg, ikke sant? 
Du forsøker trøste, holder de varme hendene dine på den ene skulderen min og den andre i hånden min. Du holder meg, og du beroliger meg. Du sier “Jeg er her” når jeg snur hode mitt mot deg for å forsikre meg om at du ikke har forlatt meg. Du er der, du er alltid der.. og du minner meg stadig på å puste. “Pust med magen” hvisker du til meg, mens du forsøker å gjøre smertene mindre..Vel viten at det er umulig. Dette kan du ikke fikse, og jeg ser det i øynene dine at det smerter deg mer enn noen gang…

Jeg ligger nærmer to timer på operasjonbordet. Føler meg helt helt hjelpesløs.
Fanget i ett smertehelvete ingen kan se. Ikke av hva kirurgene gjør mot (for) meg, men av noe som ingen andre kan hverken se eller høre. Min egen historie. – Kirurgene er behagelige, de er rolige og empatiske. Operasjons-sykepleierene likeså. Men jeg kan ikke bevege meg stort. Jeg må ligge der, fastlåst i meg selv og i mine minner. Føler meg klaustrofobisk, inneklemt med mennesker jeg ikke kjenner. Frykten sitter i hver en celle i kroppen, jeg  kan (selvsagt) ikke gå noe sted, gjemme meg, – nei jeg har absolutt ingen fluktmuligheter nå mens de syr. Jeg kan ikke beskytte meg mot eventuelle farer. Og jeg er som alltid – livredd.


Men likevel skal jeg love deg at du fremdeles hører meg si:
“Det går fint!” – når noen spør.

– Som om alt går så jævla fint,
hele forbanna tiden.

@LunaCh, 2018.

La oss snakke om Angst.

La oss snakke om Angst. Og da mener jeg ANGST. Ikke den “angst”-typen folk kaster rundt seg som f.eks: “Åååå, jeg får helt angst av slike dårlige tomater!” Eller denne “angsten” folk får for lang kø til baren for å kjøpe seg øl, som går over så raskt som de er fremme og øllen er kjøpt og de kan danse og feste videre. Nei, ikke den type “angst”, jeg vil snakke om den angsten som ødelegger dagene dine, den som river deg i stykker på innsiden, den som gjør at du kryper inn i hiet ditt og trekker dynen over hode og holder hendene på magen for å gjøre pusteøvelsene du har lært for å unngå å hyperventilere igjen, – ja, det er akkurat den angsten jeg vil snakke om.

Det finnes mange typer angst. Når man har complexPTSD eller PTSD så er det litt annerledes. For de fleste har angst for ting som mest trolig aldri vil skje, ting som KAN muligens skje, – men det er ikke realiteten med angst relatert til traumer. For der har du  faktisk angst for det som faktisk HAR skjedd, – og ikke det som KAN skje. Det er en stor forskjell.

Angst er noe jeg går rundt med 24 timer i døgnet. Ja, faktisk når jeg sover har jeg angst også. Det er 24 timer i døgnet 7 dager i uken, og den er altoppslukende. Til tross for så forsøker jeg å annerkjenne at “Ok, du er der, men jeg må likevel forsøke stå opp idag og gjøre det jeg har satt meg som mål”. Det være å vaske klær eller gå meg en tur. Dusje, handle etc. Jeg har ikke valgt å hverken få eller ha angst, men jeg kan velge å forsøke leve med den litt ved siden av meg. – Noe jeg daglig gjør, om ikke hadde jeg ikke kunnet være sammen med andre mennesker f.eks. SÅ sliten og utmattende er det faktisk å konstant kjenne på angst. Den kunne tatt over hele hverdagen min og livet mitt hadde jeg latt den, men jeg forsøker som sagt å leve MED den. Så godt det lar seg gjøre. For den forsvinner ikke, uansett hvor mye jeg ønsker og vil det, den kommer alltid til å være en del av den jeg er og en del av mitt liv. Og det har jeg akseptert.

Jeg kan ikke huske en dag uten å kjenne på angst og indre uro. Det er så altfor lenge siden at jeg rett og slett vet ikke hvordan det er eller ville vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt mer energi og krefter til å gjøre ting, og at jeg mest trolig ville vært mer effektiv i det jeg har satt for meg.
For angst krever enormt med krefter og energi, og derfor må jeg porsjonere ALT jeg gjør i hverdagen, og da mener jeg den minste ting som å dusje, smøre en brødskive, pusse tenna osv.
Å ha besøk er også svært krevende, spesielt på dager da jeg kjenner jeg ikke har overskudd til det. Og det er vell derfor jeg har innsett at å ha besøk er noe jeg må gjøre på en bestemt måte.
Jeg kan nemlig i dårlig perioder ikke ha TO mennesker her samtidig. Det må være bare MEG og en til. Nettopp fordi viss ikke klarer jeg overhode ikke å følge med i samtalene, klarer ikke å konsentrere meg, og ofte hører jeg til slutt ikke hva noen sier fordi jeg blir så tappet – og da skifter jeg ofte. Fordi jeg har ikke krefter igjen, – det blir i bilde som en bil som går tom for bensin/diesel, – den stopper. Den går ikke lenger.

Jeg må i perioder ta hensyn jeg absolutt ikke ønsker, men jeg vet jeg. Før sleit jeg fryktelig med det og nesten nektet å gjøre det – presset meg selv for hardt, og da gikk jeg jo rett i bakken. Trynet så jævelig!
Nå har jeg blitt mye flinkere til å si ifra og si “Nei” uten dårlig samvittighet. For det handler faktisk om å skulle overleve, klare hverdagen, stå i den – som meg. Angst er ofte et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid. Det er en av de mest vanlige psykiske helseplagene i Norges land, hele 30 prosent av befolkningen får en eller annen angstlidelse i løpet av livet. Og DET er mange..
Her er en liste jeg har funnet over de ulike typer ANGST. For angst er ikke “bare”angst. Det er mange ulike typer angstlidelser, og man kan ha både en og to og tre på samme tid. Det har nemlig jeg. Panikkangst, Generalisert angst, og angst relatert til Complex-PTSD.

Forskjellige typer angst

  • Sosial angst betyr at man føler ubehag eller angst i møte med andre mennesker. Det kan også være at man har angst bare i møte med bestemte grupper mennesker eller i bestemte situasjoner.
  • Spesifikke fobier betyr at man for eksempel er redd for edderkopper, å fly, fugler eller store høyder. Redselen er så sterk at man anstrenger seg for å unngå det som skaper redsel og man kan bli hemmet i sitt daglige liv.
  • Panikkangst betyr at man får hjertebank og svette. Mange blir redd for å besvime, bli kvalt eller dø. Redselen for nye anfall kan gjøre at man isolerer seg hjemme.
  • Agorafobi betyr at man er redd for å forlate hjemmet og bevege seg ut på områder som man oppfatter som usikre, særlig åpne plasser og steder med mange mennesker.
  • Generalisert angstlidelse betyr overdrevne bekymringer for dagligdagse hendelser. I tillegg har man ofte mye muskelspenninger og indre uro.
  • Tvangslidelse innebærer at man får uvelkomne og ubehagelige tanker eller bilder i hodet. Ritualer eller tvangshandlinger brukes for å jage bort tankene og bildene. Mange kjenner skam knyttet til tvangstankene.
  • Posttraumatisk stresslidelse oppstår som en reaksjon på en psykisk smertefull hendelse eller mange belastninger over lengre tid. «Flashbacks» eller mareritt hvor man gjenopplever det vonde er vanlig, unngåelse av stedet opplevelsen foregikk likeså. Andre symptomer er anspenthet, skvettenhet, sinne og søvnproblemer.
  • Hypokondri er overdreven helseangst eller sykdomsangst. Kjennetegn er vedvarende opptatthet av at man kan ha alvorlige kroppslige (somatiske) sykdommer.

Hentet fra brosjyren Fakta om angst, utgitt av Rådet for psykisk helse i 2015, med støtte fra Extrastiftelsen.


Hver eneste dag er jeg i konstant beredskap. Se for deg at du har en sint, ja en illsint løve rett forann deg som står klar til å angripe deg, – du vet bare ikke når den angriper. Og du har ingen steder å rømme, for rett bak deg? Der står det en tiger, en illsint tiger som også er klar til å angripe deg. Så du står der, lammet av skrekk, og klarer ikke gjøre noenting. Dette er min hverdag stort sett, jeg har en sint løve foran meg og en sint tiger bak meg. Det er vanskelig å tenke klart, tenker rasjonelt, vanskelig å være alene, vanskelig å være sammen med noen, vanskelig å puste og vanskelig å prate, noen ganger må man bare  holde fokus på å få til å puste.

Jeg har akseptert at angst vil være en del av livet mitt, og jeg har akseptert at den er en del av Luna. Det tror jeg er noe av det viktigste man kan gjøre, å akseptere den. For da blir den ikke like altoppslukende som den først var. Man har gode dager, og man har dårligere dager. Da er det viktig å utnytte de gode til det fulle, så du har noe å tenke på og gripe fast i når de dårlige dagene kommer..

@Lunach

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no