Verdensdagen for psykisk helse, 2018! #Værraus💕

Målet med denne dagen, nemlig VERDENSDAGEN for psykisk helse, er at det skal bli like lett å snakke om vår psykiske helse, som det er å snakke om vår fysiske. Noe det ikke er pr dags dato, og vi har fremdeles en lang vei å gå her. Derfor er dette en innmari viktig dag synes jeg.For vi ALLE har en psykisk helse, det er viktig å huske på!

Jeg legger ofte merke til på sosiale medier at, hvor mange er det ikke som deler bilder av seg selv eller hånden sin med en veneflon i, eller “tagger seg selv” med f.eks.“På Rikshospitalet Oslo Universitetssykehus” i innlegg på FB? Ja når de av ulike grunner er på enten legevakt eller sykehus, av FYSISKE årsaker. Men hvor ofte ser dere at mennesker som er på legevakten grunnet psyken, eller på sykehus/psykiatrisk, at de deler bilder eller tagger seg selv på FB med: er på “Distrikts-psykiatrisk døgnenhet”? 🤔🤨🙄 – Det er myyyye mer sjeldent å se ikke sant? Så og si nesten, aldri? Og hvorfor er det slik? Jo, det skal jeg fortelle deg.
💭 Det er fordi det fremdeles, i 2018, er for mye tabu rundt psyken vår! Fordi det fremdeles ikke skal snakkes høyt om men mer hviskes i det stille, og fordi det er mer sosialt-akseptert å være fysisk syk enn psykisk (og jo, det er kun å konstantere ett faktum.) – Og sist men ikke minst, det er fordi skammen rundt det å streve med psyken fremdeles står ALTFOR sterkt hos de aller fleste!

– Nettopp DERFOR er denne dagen så innmari viktig! Fordi som vi alle vet, vi mennesker har ALLE en psykisk helse, og det er absolutt ingen garanti for at ikke du, eller noen av dine nærmeste, kan utvikle en eller annen psykisk helseplage i løpet av livet! Det har vi ingen garanti for, på likhet med at vi ikke har noen garanti for at vi ikke får en fysisk sykdom. Vi må alle huske på at vi alle har en kropp og en hjerne. Noen har fysiske plager, andre har psykiske. Og noen har begge deler.💐❤

Årets tema er: “Vær raus”.
🙌❤ For meg personlig, så tenker jeg at begrepet “å være RAUS” rommer ganske så mye. Men noe av det ALLER viktigste og mest grunnleggende av alt, – syns jeg å være raus burde være å kunne vise respekt og ydmykhet ovenfor andre menneskers lidelser. Å være raus med både forståelse, tålmodighet og kjærlighet er noe av det jeg skulle ønske ALLE kunne være.

Det koster så lite, men det gir så utrolig mye!

Kloke ord å leve etter..

❤ Vær raus med gode ord, det er noe vi alle mennesker trenger å høre.
Vær raus med ett ekte og godt smil til noen du ser behøver det når du er på butikken, skole eller jobben.
Vær raus med varme klemmer og hold litt ekstra lenge, rundt noen som du ser behøver akkurat det idag, imorgen og hver dag. 

Vær raus med godhet, varme, omsorg, empati og kjærlighet! 
– Det leger så enormt mye mer enn vi aner, og det redder uten tvil liv hver eneste dag!
❤❤

Varme klemmer, lys og kjærlighet DIN vei idag! Jepp, til DEG som leser AKKURAT nå! DU er verdifull, og DU er viktig!

💕@LunaCh 💕

Hvor heldig er ikke jeg, som fant deg.

Jeg løfter inni mellom hode mitt bare for å se på deg, og jeg smiler.
Noen ganger sier jeg: “Jeg er glad i deg”
mens andre ganger sier jeg det kun med øynene
– jeg vet du hører det like tydelig.

Du får så fine linjer rundt øynene når du smiler tilbake til meg.
– Der jeg ligger med hode på brystkassen din og lytter til hjerteslagene dine.

Når vi endelig har roet oss for kvelden, og vi skal til å sove..

Du holder oss alltid så trygt så trygt i armene dine
og jeg tenker i mitt stille sinn:
“Hvor heldig er ikke jeg, som fant akkurat deg.”

@Lunach


Pic: Google

Jenta på rom nr 8.

(Egen-erfaring fra akutt post.)

Og jeg går stadig forbi deg.
 Hver eneste gang jeg skal inn på dagligstuen eller ta meg en røyk, så ser jeg deg.
Døren står på vidt gap, men det er likevel bare mørke å se… På alle måter.
Du sitter akkurat på det samme stedet som du pleier sitte, rett på det kalde harde betonggulvet, i pysjamasen din, helt tett inntil den kalde veggen.
Bamsen din holder du tett inntil brystkassen din, ja brystkassen din som beveger seg med raskt tempo opp og ned.. Det er ikke vanskelig å se at angsten har gripe tak og at det er vanskelig å puste for deg..
Det lyse håret ditt når akkurat ned til skuldrene, og det er stort sett alt jeg ser, – ja håret ditt, for du har som regel hode bøyd ned, gjemt trygt og godt i bamsen din.. Du ser sjeldent opp, og lyset er alltid avslått på rommet ditt..
Du beveger deg sjeldent bort fra plassen din..

Jeg har så vondt av deg.
Jeg har så lyst å bare bryte reglene som sier vi ikke får lov å gå inn på rommene til hverandre, jeg vil bare gå inn til deg, sette meg på huk, ta forsiktig hånden min på skulderen din å si: “Jeg er her, du trenger ikke være redd, lille venn. Du er ikke alene.”
Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke fordi det sitter alltid ett personal utenfor rommet ditt og sperrer for døren. Personalet som stadig bytter på å sitte der å se på deg, – ja hver time. Først en, så en annen, og deretter en til. Og de tre bytter på hele vakten. Til vaktskifte, da er det tre nye…
Det er psykiatriske sykepleiere, det er hjelpepleiere, det er studenter.. De alle bytter på å sitte der. Og jeg undrer meg stadig over hvordan de klarer det…? Ja klarer sitte der å lese i ett ukeblad, en etter en, time etter time, dag etter dag… Uten å gå inn å snakker med deg.
– Ikke en. Ikke en eneste en har jeg sett gå inn å trøste dag der du sitter alene i mørket, og det må vell føles som noe av det mest ensomme i denne verden.. at der alltid, hele døgnet, sitter ett annet menneske ca 5-8 meter bort ifra deg, men ingen av de som sitter der, viser deg hverken omsorg, nestkjærlighet eller forståelse.. Og jeg undrer, finnes det en sterkere ensomhet enn det?

Hjerte mitt knuses mer og mer for hver gang jeg bare går forbi deg. Jeg føler meg som verdens mest egoistiske og verste menneske på denne jord, som bare lar deg sitte der på gulvet å ha det så vondt – helt helt alene..
– Jeg er ikke bedre enn dem, jeg også lar deg sitte der alene i ensomheten din. Med angsten din. Med sorgen din.
Forskjellen er bare at de har ett valg, de kan gå inn til deg, men jeg har ikke noe valg, jeg har ikke tillatelse til å gå inn.
(Og prøver jeg, som jeg før har gjort, blir jeg uansett før jeg når bort dratt med makt  ut av rommet.)

Det går dager.. Så en uke. Og en uke til… Du sitter der fremdeles. På akkurat samme sted, bare i en annen pysj inni mellom. Men alltid med bøyd hode, en brystkasse som snart sprenger av angst og smerte og en bamse som er den eneste trøst og trygghet du har, den eneste  som fanger opp tårene dine.. Jeg har så vondt av deg at jeg snart ikke vet min arme råd. Personalet ser opp av ukepladet og smiler og nikker til meg når jeg går sakte forbi, som om alt er i sin skjønneste orden. – Og jeg smiler så godt jeg klarer tilbake mens hele hjerte mitt brister når jeg ser deg…

Jeg går inn på dagligstuen for å hente meg en kopp varm sjokolade, de har inni mellom “Rett i koppen sjokolademelk” stående fremme sammen med alle sorter av Te, kaffe og andre drikkevarer.
Jeg er som alltid i beredskap. Alltid på vakt etter fare, så det er lite som skjer rundt meg som går meg hus forbi. Denne tilstanden er ikke noe jeg kan styre, og akkurat i dette sekund er jeg for en gangs skyld glad for det.
For det er vaktskifte, og da pleier de ikke alltid følge like godt med som de egentlig skal når noen har fastvakt (kontinuerlig tilsyn) , og jeg utnytter sjansen for alt det er verdt. – 
Jeg ser han som nettopp satt hos deg står og diskuterer noe med senvakten som mest trolig skal inn til deg, og jeg skynder meg å røre ut pulveret i koppen, passer på å gå stille forbi dem der de står bare noen meter fra rommet ditt, og de enser meg ikke.
– Jeg har rom dør i dør med deg, og fra der de står klarer de nok ikke se hvilken rom jeg går inn på, mest trolig er det ikke av innteresse for dem heller.

Du sitter der, du.. I mørket, alene med bamsen din, når jeg med sakte skritt går bort til deg. Du skvetter litt til når jeg legger hånden min på den høyre  kneskålen din, jeg hvisker: “Hei, jeg tok med en kakao til deg så du kan varme deg litt på.. viss du vil ha, da…” 
Jeg sitter på huk fremfor deg, og du løfter sakte men sikkert opp hode ditt etter noen sekunder betenkningstid, du ser på meg med øynene fulle av tårer og sier lavmælt: “Takk…” mens du løfter opp hånden og tar imot koppen med varm kakao.
Jeg ser på deg med medlidenhet i øynene og sier: “Jeg må gå før de oppdager jeg er her inne, men vit en ting: Du er ikke alene. Jeg er her.” Du gir meg noe som ligner ett lite smil, ja du prøver så godt som du klarer, du, lille venn…
Jeg reiser jeg meg opp, legger hånden min noen sekunder på skulderen din før jeg forter meg ut av rommet og inn på mitt eget, med høy puls og tårer i øynene. – Jeg skulle så ønske jeg kunne få lov å sitte der sammen med deg i mørket. Uten å si noe, uten å snakke. Bare holde deg i hånden, så jeg fikk vise deg at du ikke er alene..

Jeg vet nemlig hvordan du har det der du sitter, for jeg har selv sittet slik i uke etter uke med bamsen tett inntil kroppen, med en smerte som få kan forestille seg. Jeg vet akkurat hvor ensomt og vondt det føles.. Og ingen, absolutt ingen her i verden skal måtte ha det SÅ vondt alene.. 

♦ Husk:
Det skal SÅ lite til for å få en menneske til å føle seg LITT bedre.
#Vågåvisdubryrdeg


@Lunach ♥

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Ikke fortell meg

Ikke fortell meg
at det skal gå over
Når jeg gråter og er redd
mens alle andre ligger trygt og sover

 

Ikke fortell meg
at det snart blir solskinn igjen
Når mørket faller på
og jeg ser ikke enden på stormen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må ta meg sammen
når traumene herjer som aller verst
og jeg finner ikke ro i denne kroppen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må tenke positivt
Når traumene river som verst
og alt som kommer opp er så sensitivt

 

Nei, ikke fortell meg det
nei ikke fortell meg alt dette
Når jeg ligger nede i det dypeste mørket
når jeg skjelver, stresser og fryser av angstsvette

 

Nei, ikke fortell meg dette
Ikke fortell meg noenting akkurat nå

Bare hold meg tett og trygt inntil deg
så jeg vet jeg ikke alene i dette må stå



@Lunach

Ikke visste jeg..


Og ikke visste jeg at det fantes
en slik ubetinget kjærlighet
som du daglig viser meg,
ja, du som følger meg på min vei

Og ikke visste jeg at det fantes
en slik tålmodighet og uutholdehet
som du daglig viser meg,
ja, du som følger meg på min vei-

Mot frihet. 
Mot selvstendighet.
Mot selve, – Livet

Og ikke visste jeg at det fantes
en så enorm omsorg som du bærer i deg
Ja du som daglig er her med meg
og følger meg på min vei

Og ikke visste jeg at det fantes
en sånn kjærlighet i meg
som jeg daglig viser deg
Ja du som følger meg på min vei

Mot frihet. 
Mot selvstendighet.
Mot selve, – Livet

Og ikke visste jeg at det fantes
en slik dyp forståelse fra ett annet menneske
som du daglig viser meg
ja du som følger meg på min vei

Og ikke visste jeg at det fantes
ett menneske som kunne elske meg som jeg er
Ja slik som du elsker meg –
Ja du kjære, du som tåler hele meg
og som orker å følge meg…. på min vei

Mot frihet. 
Mot selvstendighet.
Mot selve, – Livet

@Lunach.

BRAVE

Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars.”
– Khalil Gibran

Jeg forstår ikke helt dette med at “vi” som sliter psykisk, eller er syk hverken psykisk eller fysisk, blir kalt: “De svakeste.” Vi er de svaksete i samfunnet.
De sier det ofte i media. “De svake i samfunnet”..
Men jeg er så absolutt ikke enig. JEG er faen ikke svak. Hadde jeg vært svak, hadde jeg ikke vært i live idag. Da hadde jeg gitt opp for lenge lenge siden. Jeg, og mange med meg, holder ut en smerte du aldri kan forsetillle deg har du ikke vært der selv, hver eneste dag, hvert ett sekund, Og å kalle oss de svakeste i samfunnet, er en skam! For det er vi så absolutt ikke. Vi er sterke. Vi er som løvetannen, den som  holder ut og tåler alt av vær og vind, uanstt hva. Vi gror og vokser, uansett hva som kommer vår vei. Og ja, det gjør vondt å være ettt løvetannbarn, så sant og vist så gjør det sabla vondt. Jeg unner ingen å kjenne og føle den smerten vi daglig bærer på.
– Det jeg der imot er glad for, er at de fleste slipper bære det. kjenne det. Føle det.

Men å si vi er svake, det er feil. Vi er sterke, som løven, som løvetannen.
Vi klarer oss, uansett hva som komme vår vei.

Vi er IKKE de svake i samfunnet. Vi er de STERKE.

  • Lunaen
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no