Verdensdagen for psykisk helse, 2018! #Værraus💕

Målet med denne dagen, nemlig VERDENSDAGEN for psykisk helse, er at det skal bli like lett å snakke om vår psykiske helse, som det er å snakke om vår fysiske. Noe det ikke er pr dags dato, og vi har fremdeles en lang vei å gå her. Derfor er dette en innmari viktig dag synes jeg.For vi ALLE har en psykisk helse, det er viktig å huske på!

Jeg legger ofte merke til på sosiale medier at, hvor mange er det ikke som deler bilder av seg selv eller hånden sin med en veneflon i, eller “tagger seg selv” med f.eks.“På Rikshospitalet Oslo Universitetssykehus” i innlegg på FB? Ja når de av ulike grunner er på enten legevakt eller sykehus, av FYSISKE årsaker. Men hvor ofte ser dere at mennesker som er på legevakten grunnet psyken, eller på sykehus/psykiatrisk, at de deler bilder eller tagger seg selv på FB med: er på “Distrikts-psykiatrisk døgnenhet”? 🤔🤨🙄 – Det er myyyye mer sjeldent å se ikke sant? Så og si nesten, aldri? Og hvorfor er det slik? Jo, det skal jeg fortelle deg.
💭 Det er fordi det fremdeles, i 2018, er for mye tabu rundt psyken vår! Fordi det fremdeles ikke skal snakkes høyt om men mer hviskes i det stille, og fordi det er mer sosialt-akseptert å være fysisk syk enn psykisk (og jo, det er kun å konstantere ett faktum.) – Og sist men ikke minst, det er fordi skammen rundt det å streve med psyken fremdeles står ALTFOR sterkt hos de aller fleste!

– Nettopp DERFOR er denne dagen så innmari viktig! Fordi som vi alle vet, vi mennesker har ALLE en psykisk helse, og det er absolutt ingen garanti for at ikke du, eller noen av dine nærmeste, kan utvikle en eller annen psykisk helseplage i løpet av livet! Det har vi ingen garanti for, på likhet med at vi ikke har noen garanti for at vi ikke får en fysisk sykdom. Vi må alle huske på at vi alle har en kropp og en hjerne. Noen har fysiske plager, andre har psykiske. Og noen har begge deler.💐❤

Årets tema er: “Vær raus”.
🙌❤ For meg personlig, så tenker jeg at begrepet “å være RAUS” rommer ganske så mye. Men noe av det ALLER viktigste og mest grunnleggende av alt, – syns jeg å være raus burde være å kunne vise respekt og ydmykhet ovenfor andre menneskers lidelser. Å være raus med både forståelse, tålmodighet og kjærlighet er noe av det jeg skulle ønske ALLE kunne være.

Det koster så lite, men det gir så utrolig mye!

Kloke ord å leve etter..

❤ Vær raus med gode ord, det er noe vi alle mennesker trenger å høre.
Vær raus med ett ekte og godt smil til noen du ser behøver det når du er på butikken, skole eller jobben.
Vær raus med varme klemmer og hold litt ekstra lenge, rundt noen som du ser behøver akkurat det idag, imorgen og hver dag. 

Vær raus med godhet, varme, omsorg, empati og kjærlighet! 
– Det leger så enormt mye mer enn vi aner, og det redder uten tvil liv hver eneste dag!
❤❤

Varme klemmer, lys og kjærlighet DIN vei idag! Jepp, til DEG som leser AKKURAT nå! DU er verdifull, og DU er viktig!

💕@LunaCh 💕

Det er JEG som skal takke! ♥ 

Hei fininger! ♥ ♥ ♥ Det er mye snakk om hetthets, at vi som blogger for mye dritt slengt mot oss. Og ja, det er uten tvil mye av det. Jeg har heldigvis ikke fått en eneste negativ eller stygg kommentar siden jeg flyttet plattform fra Blogg.no til Psykmagasinet. (Her føler jeg meg mer hjemme! Angrer ikke en dag!)
– En ting er å få konstruktiv kritikk, det må man tåle. Men når det er ting som går på utseende eller rett og slett bare drittslenging? Det syns jeg ikke er særlig ok. – Det som der imot er litt mindre fokus på, er de flotte snille AMAZING folka der ute som heier hverandre  opp og frem! ♥ ♥ ♥ 😍🙏🏻 DERE er helt AWESOME!! 💪🏼👊🏼 Og jeg har bare en ting å si: TUSEN HJERTELIG TAKK! Det er JEG som skal takke dere! ♥ ♥ ♥

– All den kjærligheten dere gir meg, alle gode ord dere skriver til meg, alle oppløftende og gode tilbakemeldinger, hadde det ikke vært for dere vet jeg ikke om jeg hadde fortsatt å blogge, rett og slett! Jeg elsker det, men samtidig er det ikke bare bare å brette ut sjela si for gud og hvermann. Noen ganger tenker jeg “Gud, skulle jeg virkelig ha skrivet det? Så brutalt ærlig, som det faktisk er…?” Og så kommer det meldinger fra dere, hvor dere skriver at dere føler dere mindre alene om å ha det på akkurat denne måten, at det at jeg beskriver følelsene dere sitter med hjelper dere, noen spør om lov til å dele innleggene mine med terapeuten sin – fordi de klarer ikke sette ord på det selv, men vil terapeuten skal vite hvordan de har det. Dere skriver jeg gir dere håp og lys i mørket, altså dere, jeg har ikke ORD for hvor mye det betyr for meg, og hvor mye glede og håp DERE gir MEG! 🤗❤️🙏🏻❤️ Vit jeg leser alle meldinger, og jeg verdsetter hver eneste en av dere! 🙏🏻❤️

Her er utklipp av noen av de søte meldingene jeg har fått fra dere… Herreguuuud, jeg er bare ubeksrivelig heldig som har en slik fin gjeng rundt om i landet, som velger å heie hverandre opp og frem! Girlpower ass!! 💪🏼👊🏼💖

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

♥ ♥ ♥

DETTE er grunnen til at jeg fremdeles, 10 år og TRE blogger senere, fremdeles deler min hverdag, mine opp og nedturer, mine kamper og mine seiere. 🙏🏻❤️❤️ DETTE, – DERE (!!) er grunnen for at jeg fremdeles våger å være MEG på godt og vondt, åpen og ærlig. Takk, tusen hjertelig TAKK for at DERE er verdens BESTE lesere!🙌🏻❤️  Og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at dere finnes der ute!! ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ Dere gir meg håp og sååå mye smil og så mye styrke i hverdagen! 

Tusen hjertelig takk for at dere leser, deler med meg, følger meg på veien og heier på meg fremdeles. Og dere VET jeg heier på dere så uendelig mye tilbake!! Sammen er vi SÅ mye sterkere!! 💪🏼👊🏼💖💖💖

Sender masse lys, varme og kjærlighet, og håper dere får en så god dag som dere kan ha! Jeg heier på dere helt til månen og tilbake! Dere er noen ufattelig sterke krigere! 💪🏼👊🏼 Og jeg er SÅ stolt av hver og en av dere som står i kampen og kjemper fremdeles for å få en bedre hverdag. Dere fortjener det!!❤️
Dere er noen ekte helter i mine øyne, i alle fall!! ♥ ♥ ♥ Og, dere er SÅ VERDSATT! 🤗💖💖💖

STOR klem fra meg!! ♥ ♥ ♥
Xoxo, L ✨❤️

Hvor heldig er ikke jeg, som fant deg.

Jeg løfter inni mellom hode mitt bare for å se på deg, og jeg smiler.
Noen ganger sier jeg: “Jeg er glad i deg”
mens andre ganger sier jeg det kun med øynene
– jeg vet du hører det like tydelig.

Du får så fine linjer rundt øynene når du smiler tilbake til meg.
– Der jeg ligger med hode på brystkassen din og lytter til hjerteslagene dine.

Når vi endelig har roet oss for kvelden, og vi skal til å sove..

Du holder oss alltid så trygt så trygt i armene dine
og jeg tenker i mitt stille sinn:
“Hvor heldig er ikke jeg, som fant akkurat deg.”

@Lunach


Pic: Google

FRI fra Anoreksi-helvete

Dette var meg, for kun to år siden. Jeg var døden nær, uten å frykte den. For jeg fryktet ikke døden, jeg fryktet livet.

Anoreksi er den psykiske lidelsen med høyst dødelighet. Og jeg har kjent smaken av døden flere ganger enn jeg kan telle på to hender i årenes løp. Årene spiseforstyrrelsen har stjålet ifra meg får jeg aldri tilbake, men jeg kan nå endelig si jeg fakisk har klart å kjempe meg etter 17 år i dette helvete – ut av det.

Jeg tenkte jeg idag skulle dele med dere litt om min vei fra å være så alvorlig spiseforstyrret at jeg var nær på å miste livet, til å nå være normalvektig, ha en sunn vekt og det viktigste: Føle meg fri fra spiseforstyrrelse-helvete.
Jeg håper det kanskje kan gi håp for noen der ute som har mistet det, slik jeg har så altfor mange ganger gjort før.
– Men som dere ser, så er jeg ett levende eksempel på at det er mulig! Uansett hvor lenge du har vært syk, uansett hvor syk du er, det ER håp og det ER mulig. Aldri tro på noen om de sier det motsatte til deg, for det ER alltid håp! Selv om du kanskje ikke føler det akkurat nå, så gi aldri opp, selv hvor trøtt, sliten og utmattet du kjenner deg. For er det NOE man kjenner på som spiseforstyrret, er det i alle fall utmattelse, og angst. Det føles håpløst i stunder der du føler du ikke har mer å gå på, – men staheten og viljen din vil likevel kunne klare å bære deg når du føler alt håp er ute.

Jo flere tilbakefall jeg fikk, jo mer mistet jeg troen og håpet. Tenkte jeg kom til å leve slik for alltid, men selv hvor håpløst alt føltes, så var og er jeg ett løvetannbarn, – jeg  gir meg faen aldri. Jo mer motsatand jeg har opplevd, jo flere slag jeg har fått slengt i tryne, jo mer har jeg kjempet. Hver eneste dag, 24 timer i døgnet. Og nei, det har aldri vært en dag som har vært enkel. Ikke EN. – Men jeg har stått oppreist i stormen og vindkastene som har forsøkt å dytte meg over kanten.
Det er vell slik vi er laget, vi står oppreist uansett vær vi.. Vi mennesker er mye sterkere enn vi aner, og jeg vet- som de som kjenner meg personlig vet- jeg skulle ikke vært i live idag. Men jeg er evig takknemlig for hver morgen jeg våkner.
– Det er ingen selvfølge.

YOU WAKE UP EVERY DAY TO FIGHT THE SAME DEMONS THAT LEFT YOU SO TIRED YESTERDAY, AND THAT MY LOVE, IS BRAVERY!

I over ti år, veide jeg meg ukentlig for at alle i teamet jeg hadde skulle holde kontroll på vekten. For meg? Så gjorde det at jeg opprettholdt det dårlige forholde til både egen kropp, vekt, mat. Jeg var ikke som mange andre, mange lurer legen (egentlig seg selv) ved å drikke seg opp for å veie mer ol. Jeg der imot var livredd for å se ett tall som var høyere enn uken før, det ville jo være flaut om legen min trodde at jeg faktisk hadde tenkte at jeg fortjente mat, for veide jeg mer hadde jeg jo måttet unnet meg mat.. Noe jeg tenkte jeg ikke fortjente. Bare 100 gram var i perioder straffbart i mitt hode. Hadde jeg gått opp noen hundre gram, ville jeg måtte skade meg selv fysisk – for å “gjøre meg fortjent” til å….. puste.
Det var i perioder jeg spiste 15 til 30 dulcolax piller daglig, og veide meg etter hvert måltid hjemme, etter bare å ha spist 4 brokkoli til middag som ofte var kun det jeg spiste i løpet av en hel dag, – ja i frykt for at jeg hadde lagt på meg av de fire ihjel kokte brokkoli-bitene måtte jeg ta 1000 situps og mange andre øvelser for å forbrenne de bitene.. Tvangspreget av ritualer, til tider trenet jeg så mye ved å løpe eller sykle, og jeg gav meg aldri før jeg besvimte i veikanten før jeg tillot meg selv å gå hjem. – Jeg tok situps i kun sportsBH, for hadde jeg ikke brannsår på ryggraden hadde jeg ikke tatt nok situps den dagen.
På avd sjekket de jevnlig ryggen min for å se om jeg hadde trenet, fordi  de var redd for hjertestans da jeg var så utmagret at kroppen min ikke tålte stort mer.
Men hver gang, hver eneste gang jeg endte på sykehus med sonde-ernæring, eller på psykiatrisk for å klare snu og få hjelp med spising og forholde meg til kostliste, så klarte jeg å snu staheten min til å bli bedre. Livet var uansett hvor vondt det gjør, verdt å leve. Jeg holdt fast.

Det var mange som ikke trodde jeg kom til å overleve. “Du er en av de vi belaget oss på å kanskje måtte miste” har jeg fått høre opptil flere ganger. Og jeg forstår det den dag idag, da jeg gjorde alt jeg kunne i perioder for å ødelegge kroppen min mest mulig. Straffe meg mest mulig, og verst mulig, på alle mulige tenkelige måter. Alt handlet om selvstraff og selvpining. Å gjøre seg fortjent til.

Spiseforstyrrelse er kun ett symptom på at noe er galt. Det er ja, en psykisk lidelse, men det er alltid en bakenforliggende grunn for at ett menneske sulter seg nesten til døde, eller kaster opp alt de spiser, eller overspiser, eller overtrener. Det er ALLTID er grunn som ligger bak, og viss man ikke får snakket om DET, og får hjelp til å bearbeide de vonde følelsene og hendelsene/minnene som er grunnen for denne destruktive måten å overleve på, så blir man aldri aldri bedre. 
Da jeg begynte å dele, faktisk var klar for å snakke om det vonde og våge gå inn i noe av det, fortelle og ikke minst gråte – og jeg møtte både forståelse og bekreftelse, samt omsorg og kjærlighet, da begynte jeg å friskne til og håpet kom sakte men sikkert tilbake.

Jeg satte meg selv ett mål da jeg kom hjem etter seks mnd med tvangs-sonde ernæring på akutt avd og en mnd på en spesial enhet, at NÅ skulle jeg klare dette SELV. JEG skulle klare det UTEN sonde, og UTEN innleggelse. Jeg var så undervektig at legen sa da jeg veide meg at hun uken etter, om jeg så “bare” hadde gått ned 10o gram måtte hun tvangs innlegge meg for sonde-ernæring på medisinsk avdeling. Jeg sa jeg skulle klare å holde vekta og helst ha gått litt opp. Hun gav meg sjansen, to uker, og jeg reiste meg!
– Jeg laget min egen frokost, lunch, middag ble ofte suppe som min bestevenn lærte meg å lage, og jeg laget også til min egen kveldsmat. Jeg var bevisst på at dette skulle JEG gjøre til MITT prosjekt, jeg skulle VELGE SELV, og jeg visst at nå var det opp til MEG SELV å klare dette. – Jeg bad om at ingen la seg opp i det, og ingen maste på meg. For dette skulle JEG klare. Dette var MIN JOBB.

Det aller viktigste var vell det at jeg innså at jeg trengte mer tid enn de andre har gitt meg. Det er ingen grunn til å forhaste menesker opp i vekt. Jeg tok den tiden JEG behøvde, og det tok ett og ett halvt år. Men å forhaste seg med å gå opp gjorde alt verre for meg, for jeg trengte tiden JEG behøvde, jeg. Og ikke de oppmålte 3 mnd. som er vanlig..  – Og en av de viktigste endringene var at nå var det slutt på de ukentlige veiingene også. Fokuset på vekten gjorde meg vondt verre, mer tvangspreget og jeg grudde meg i flere dager i forkant og spiste  avføringspiller som drops.

Nå har jeg vært normal vektig i ett år, og det har jeg ikke vært i hele mitt liv over så lang tid såvidt jeg kan huske. Begrepet SYK/FRISK er noe jeg ikke helt er enig i, så jeg vil hverken si jeg er FRISK eller SYK ift spiseforstyrrelsen. Men jeg føler meg FRI fra den. Den opptar ikke hverdagen min slik at det er kun mat, vekt, tall osv jeg tenker på. Jeg spiser akkurat det jeg ønsker, og jeg unngår ingen mat kun fordi jeg vet det er mye kalorier i den. Jeg tenker aldri lenger på kalorier, og når jeg handler på butikken handler jeg akkurat det jeg har lyst på uten å lese nøye bak på pakken for å se innholdet av sukker, fett og kcal. Nei, jeg bryr meg ikke. Jeg kjøper akkurat det jeg har lyst på. Smør har jeg ingen problemer med, Jeg spiser junkfood uten panikkangst, og jeg nyter maten jeg spiser. Jeg har kanskje dårlig matlyst noen ganger, men det er jo helt normalt. Det spørst jo litt hva som skjer i livet, og i perioder har alle det.

Jeg har troen på samtale-terapi. Jeg har troen på å gråte. Jeg har troen på omsorg og kjærlighet som behandling. Jeg har troen på at ett klapp på skulderen og en klem kan hjelpe mer enn noen aner, jeg har troen på at å gi mennesker tiden det individet har behov for, og jeg har troen på minst mulig medisiner i form for piller, men heller en armkrok å roe angsten på. Jeg har troen på det- fordi det var akkurat DET som hjalp meg. Og fremdeles hjelper meg på min vei da jeg har mange andre symptom jeg fremdeles jobber med. Men jeg forhaster meg ikke, det tar tid å bryte seg selv så langt ned, da tar det også tid å bygge opp igjen.. Jeg har tid, så lenge hjerte mitt slår trenger jeg ikke haste meg fremover, jeg tar tiden jeg behøver for å leges og lære meg nye mestrings metoder. 

PS: Vil også anbefale denne selvhjelpsboken, Recoverybook. Den hjalp meg veldig på veien! Har reklamert for den før, og gjør det gjerne igjen! Det er en arbeidsbok som du skal følge i 5 uker, og jeg kan ikke anbefale den sterkt nok! Ta en titt på siden ved å trykke på linken HER: Recoverybook – hjelp i kampen mot din spiseforstyrrelse

YOU CAN DO IT! BELIEVE IN YOURSELF!

– LunaCh ♥

Ikke visste jeg..


Og ikke visste jeg at det fantes
en slik ubetinget kjærlighet
som du daglig viser meg,
ja, du som følger meg på min vei

Og ikke visste jeg at det fantes
en slik tålmodighet og uutholdehet
som du daglig viser meg,
ja, du som følger meg på min vei-

Mot frihet. 
Mot selvstendighet.
Mot selve, – Livet

Og ikke visste jeg at det fantes
en så enorm omsorg som du bærer i deg
Ja du som daglig er her med meg
og følger meg på min vei

Og ikke visste jeg at det fantes
en sånn kjærlighet i meg
som jeg daglig viser deg
Ja du som følger meg på min vei

Mot frihet. 
Mot selvstendighet.
Mot selve, – Livet

Og ikke visste jeg at det fantes
en slik dyp forståelse fra ett annet menneske
som du daglig viser meg
ja du som følger meg på min vei

Og ikke visste jeg at det fantes
ett menneske som kunne elske meg som jeg er
Ja slik som du elsker meg –
Ja du kjære, du som tåler hele meg
og som orker å følge meg…. på min vei

Mot frihet. 
Mot selvstendighet.
Mot selve, – Livet

@Lunach.

BRAVE

Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars.”
– Khalil Gibran

Jeg forstår ikke helt dette med at “vi” som sliter psykisk, eller er syk hverken psykisk eller fysisk, blir kalt: “De svakeste.” Vi er de svaksete i samfunnet.
De sier det ofte i media. “De svake i samfunnet”..
Men jeg er så absolutt ikke enig. JEG er faen ikke svak. Hadde jeg vært svak, hadde jeg ikke vært i live idag. Da hadde jeg gitt opp for lenge lenge siden. Jeg, og mange med meg, holder ut en smerte du aldri kan forsetillle deg har du ikke vært der selv, hver eneste dag, hvert ett sekund, Og å kalle oss de svakeste i samfunnet, er en skam! For det er vi så absolutt ikke. Vi er sterke. Vi er som løvetannen, den som  holder ut og tåler alt av vær og vind, uanstt hva. Vi gror og vokser, uansett hva som kommer vår vei. Og ja, det gjør vondt å være ettt løvetannbarn, så sant og vist så gjør det sabla vondt. Jeg unner ingen å kjenne og føle den smerten vi daglig bærer på.
– Det jeg der imot er glad for, er at de fleste slipper bære det. kjenne det. Føle det.

Men å si vi er svake, det er feil. Vi er sterke, som løven, som løvetannen.
Vi klarer oss, uansett hva som komme vår vei.

Vi er IKKE de svake i samfunnet. Vi er de STERKE.

  • Lunaen
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no