Q&A – Dissosiasjon💭

✨Q&A – Psykisk Helse – Dissosiasjon

Definisjon på Dissosiasjon:
“Dissosiasjon defineres
 i diagnostisk sammenheng som en forstyrrelse i de vanligvis integrerte funksjonene til bevissthet, hukommelse, identitet og persepsjon. I diagnosekriteriene for voksne deles symptomene opp i kategoriene: Depersonalisasjon, derealisasjon, identitetsforvirring, identitetsendring og amnesi.” – Google –

💚Kan du beskrive symptomene på dissosiasjon, og finnes det ulike grader?

Her er eksempler på forskjellige dissosiative- symptomer som jeg synes dekker bra. Listen er fra nettsiden “Nettportal for Psykisk helse”. – Man må ha mange, men ikke alle, av disse symptomene for å bli diagnostisert med en dissosiativ lidelse.

  • Personen “forsvinner helt” ifra kontakten underveis i en samtale
  • Begynner å snakke med barnestemme til tross for at han/hun er voksen
  • Får sterke kroppslige gjenoppleveleser av noe traumatisk
  • Følelsesløse områder i huden som ikke har noen medisinsk forklaring
  • Har uforklarlige lammelser eller kramper som ikke har en medisinsk forklaring
  • Hukommelsestap i forhold til viktige hendelser av nyere dato
  • Dramatiske humørsvingninger
  • Nummenhet og følelse av å ikke være til stede; uvirkelighetsfølelse
  • Transe lignende tilstander med tap av normal bevissthet; hvor dette ikke er framkalt med vilje f.eks i forbindelse med religiøse ritualer 
  • Selvskading eller suicidal atferd
  • Å føle at deler av kroppen ikke tilhører meg
  • Å få en annen type håndskrift enn den man vanligvis har
  • Å få tydelige endringer i sin personlighet som tyder på at man skifter fra en type til en helt annen type
  • Å høre stemmer i hodet

– Og ja, det er ulike grader. Noen har en “mildere form” for dissosiasjon, der de f.eks husker alt hva som har skjedd under dissosiasjonen, mens noen har helt hukommelsestap flere timer av gangen i døgnet. Noen splitter opp personligheten, andre gjør det ikke. Så ja, det er ulik alvorlighet grad innen dissosiasjon. Men det kan føles like ille for den personen som opplever det uavhengig av det. Det er viktig å huske på.

💚Hvordan var det for deg å få en dissosiativ diagnose?

💭 Det er jo aldri gøy å få en alvorlig diagnose. Det er jo en svært ekstrem situasjon når man opplever splittelse i personlighet, når man har fullstendig amnesi, når man prater og oppfører seg som ett barn når man i fødselsår er ett voksent menneske osv.
Men samtidig så fikk jeg endelig svar på HVA det var som gjorde dette, jeg fikk ett svar på hva som faktisk skjedde med meg, og det var på mange måter en lettelse. Etter så mange år hvor jeg ikke fikk noe  svar, ingen visste eller forstod hva som feilet meg. Der jeg ikke husket at jeg hadde både sagt og gjort ting jeg ble fortalt, eller når jeg våknet opp steder jeg ikke husket å ha gått til og ikke fant veien hjem. – Det er skremmende når man ikke forstår eller vet hva som skjer med deg, og de rundt meg i psykiatrien mente på den tid jeg var psykotisk i disse periodene det var verst. – Men heldigvis har forskningen kommet lenger nå, og nå har jeg endelig fått riktig diagnose, og da kan man også få riktig behandling og evt. medisinering.

Så for meg så var det både en sorg-prosess, men også en lettelse over å endelig å svar som jeg følte stemte overens med mine egne opplevelser i hverdagen.

💚 Er det slik at du kjenner at det starter med angst også tar det liksom over? Kjenner du når det kommer? Eller opplever du det på en annen måte?

💭 For meg så er det veldig forskjellig. Det er avhengig av hva som skjer rundt meg ofte. Det kan være en høy lyd som kommer uventet og brått på som skremmer meg, og jeg kan “forsvinne” og komme til meg selv flere timer i etterkant. De timene husker jeg ingenting av. Enten har jeg vært i transe, eller så har jeg skiftet helt og enten er “den minste, på 7”, eller Irene på 13.
Noen ganger kan jeg merke at det bygger seg opp, og da har jeg tid til å forsøke stoppe det. Dette finnes det teknikker til, og jeg har lært noen av de, men som psykologen min sier: “Dette tar tid. Ikke gi opp selv om du ikke får det til med en gang, det tar tid å lære hjernen nye veibaner.” 

Jeg tåler f.eks ekstremt dårlig stress, og forsøker så godt jeg kan å eliminere stress fra livet mitt nå. Dette gjør selvsagt at jeg må være flink til å sette grenser og si ifra om ting som påvirker meg negativt, og det er jo ikke en enkel sak. Jeg har blitt flinkere til å si ifra det siste året, men er fremdeles ikke flink nok. Men jeg forsøker å unngå stress-relaterte situasjoner så godt det lar seg gjøre, da dette påvirker meg utrolig negativt.
Stress gjør at jeg oftere faller utenfor toleranse vinduet, og dermed er det rask vei dessverre inn i en form av dissosiasjon. Når jeg er utenfor toleranse vinduet har jeg lite og nesten ingen kontroll, og da er det vanskelig og nesten helt umulig å fokusere eller hente seg inn igjen.

NB: Det er SÅ viktig å finne ut hvilken situasjoner som ofte fører til at man får en dissosiativ- episode. For å kunne få mer kontroll i livet sitt, og over seg selv og sin egen kropp, så må man finne ut hva som fører til disse episodene, slik at man kan gjøre det som er mulig for å unngå det.
Det vil alltid være triggere i livet man ikke kan kontrollere som fører til at man dissosierer, så da er det viktig å ta de forhåndsreglene som man har mulighet til, for å oppleve at man har litt kontroll i alle fall. Livet har nok av uforutsette ting som skjer..

💚Syns du noen ganger at det er en “god ting” å dissosiere?

Når jeg har vært utenfor toleransevinduet i mange timer, over – når hjernen føles som grøt, ingenting henger på greip og jeg blir helt totalt utmattet av det høye angst nivået – og det fører til at jeg stenger HELT av til slutt, ja da vet jeg at jeg har sagt: “Å gud så deilig å ikke kjenne NOENTING.” Så jeg har vell noen ganger opplevd at jeg har fått “en pause”, på en måte. Når alt slår seg av, når jeg ikke føler noenting, – blir helt emosjonelt avstengt, da har jeg noen ganger følt at jeg endelig får en puste-pause.

Men som oftes føler jeg det er både flaut, skamfullt, og også fryktelig skremmende. Du mister jo kontroll over både kroppen din og sinnet ditt, – og hvem ville ikke syns det er utrolig skremmende? 
Tror få kan klare å sette seg inn i det eller forstår den ekstreme belastningen det er for vedkommende som sliter med dette.
Det er jo en helt ekstrem situasjon og belastning, og når man ikke har noe valg annet enn å leve med det, ja det tror jeg få kan klare å forstå hvor tøft det faktisk er.

💚Er det blitt bedre eller verre med årene?

Jeg vil si det har blitt noe bedre. Jeg har jo endelig, ifjor, fått og får behandling for det, med en terapeut som hjelper meg å forstå hvorfor det er slik, lærer meg hva jeg kan gjøre og hva jeg skal jobbe med osv.
– Og det har jo med årene gjort meg mer bevisst på hva som faktisk skjer med meg. Jo mer jeg forstår av symptomene mine, jo mer føler jeg at jeg har en viss kontroll også. Og det er jo ekstremt viktig for ett menneske, å oppleve at man har kontroll over seg selv og i hverdagen sin.
Det var mye verre før da jeg fikk høre jeg var psykotisk hele tiden, og da jeg ble sendt til akutt post for hver gang jeg dissosierte. – Det var mange slitsomme og krevende år, og det ble mange unødvendige tvangs-innleggelser grunnet uvitenhet.

💚Jeg sliter med det samme. Har du noen gode råd for klare stoppe det?

💭 Dette jobber jeg selv med nå, og jeg er selv veldig i startfasen og har dessverre derfor ikke så mye kontroll selv, ei heller så mange gode råd å dele ut. Men det jeg vet har hjulpet meg mye? Det er å finne ut HVA som gjør at jeg får disse episodene. Som jeg skreiv at jeg tåler dårlig stress, da må jeg gjøre grep i hverdagen som kan fjerne mest mulig av det som forårsaker stress.
Og det å “jorde seg” er en av de tingene jeg jobber med. Når jeg merker det bygger seg opp, øver jeg meg på å f.eks klype meg selv i armen eller låret, eller sette beina i bakken og kjenner GODT etter at beina faktisk ER på gulvet. Å holde fokus HER OG NÅ, en setning som hjelper meg VELDIG MYE gjentar jeg om og om igjen. F.eks si: “Det er 2019 nå, og det er trygt.” Finn en setning som er enkel å huske, kort, men inneholder ordet TRYGT og årstallet vi er i akkurat nå. Si det om og om igjen, høyt, eller om du er på butikken eller omringet av folk kan du si det inni deg, – samtidig som du fokuserer på å kjenne etter at kroppen er her, – det er faktisk noe av det mest effektive jeg gjør for å hente meg inn igjen å stoppe det.

Jeg vet at å leve med en dissosiativ lidelse kan oppleves og føles som en døds-dom, som om livet bare IKKE kan bli allright, ikke en gang leves. Men det kan jeg si:Det KAN læres å leve med, det KAN blir bedre med riktig hjelp og behandling, og det KAN leves med på en okey måte.❤
Jeg må ærlig innrømme at jeg i perioder hvor det har stått på som verst følt at jeg ikke makter det mer, det er for krevende og for slitsomt. Men jeg har kommet meg igjennom tross mange tøffe episoder og skremmende opplevelser likevel. Jeg har erfart at jeg har perioder der det er mindre belastende, og de periodene er såå viktig å huske på for oss som lider av denne lidelsen, – for de gjør at livet til tross for dette KAN være greit å leve. 

❤ Så ikke gi opp, husk at det ER mulig å redusere symptomene, det ER mulig å få hjelp.❤

@LunaCh. 💕

Strø salt i sårene.

“Og du? Få Luna til å fjerne det juletreet… Det gjør bare vondt verre.”

Og hjerte mitt knuste litt i det jeg leste den setningen..
Og jo mer jeg leste, jo mer sorgtung ble jeg.

“Hun gjør det for oss, jeg vet det. Men hun prøver for hardt hvert år, bare få henne til å slutte. Det er best slik..”
😔💔
Best slik

13 år…
Det skal vell ikke føles slik? Skal det vell…

Og ja, jeg prøver. Gud som jeg prøver! Forsøker mitt beste igjen og igjen, år etter år. Forsøker så inderlig hardt på at DENNE julen, den skal de få det bedre!”

– Ja, for de små sin skyld. Ikke meg. Men de små..
.. De små som bor inni meg.

Men så gjør jeg det helt feil, som alltid. Og nå har jeg innsett at det kanskje er best å bare slutte forsøke så hardt.
Julegaver ble alltid kjøpt til hver og en av de. Små ting puttes i eskene deres hvert år.. I håp om at de skal få en fin tid, litt julefølelse kanskje, om så bare LITT.

– Litt julestemning i det tunge vintermørke. Men så gjør jeg det egentlig bare vondt verre, selv om jeg ikke mener det.
Og kanskje skal jeg bare, ja la det være. La det ligge. Hoppe over den 24. og hele den “stille uken” som følger etter helt frem til Nytt år, den 31.

Ikke alle barn ønsker seg gaver. Ikke alle barn ønsker ett pyntet hus. Jeg vet jo de ikke ønsker seg materialistiske ting. Egentlig, så vet jeg de ikke en gang LIKER det.
– Jeg vet hva de ønsker seg, og det er dessverre det eneste ønsket jeg ikke klarer å oppfylle.

Noen ganger funker det rett og slett ikke å legge ett plaster på såret. Noen ganger strør det kanskje egentlig mer salt i såret.
Uten at man ønsker å gjøre det..

Så jeg gav vekk juletreet til noen som jeg vet kommer til å bli “over the moon” for det. Og samtidig gjør jeg de små her hjemme litt mer komfortable i sitt eget hjem igjen.. For det er jo det viktigste. At hjemmet ens er ett fristed hvor man føler seg trygg og “hjemme”.



2019, vi er mer enn klar for deg.

@Lunach ❤

Verdensdagen for psykisk helse, 2018! #Værraus💕

Målet med denne dagen, nemlig VERDENSDAGEN for psykisk helse, er at det skal bli like lett å snakke om vår psykiske helse, som det er å snakke om vår fysiske. Noe det ikke er pr dags dato, og vi har fremdeles en lang vei å gå her. Derfor er dette en innmari viktig dag synes jeg.For vi ALLE har en psykisk helse, det er viktig å huske på!

Jeg legger ofte merke til på sosiale medier at, hvor mange er det ikke som deler bilder av seg selv eller hånden sin med en veneflon i, eller “tagger seg selv” med f.eks.“På Rikshospitalet Oslo Universitetssykehus” i innlegg på FB? Ja når de av ulike grunner er på enten legevakt eller sykehus, av FYSISKE årsaker. Men hvor ofte ser dere at mennesker som er på legevakten grunnet psyken, eller på sykehus/psykiatrisk, at de deler bilder eller tagger seg selv på FB med: er på “Distrikts-psykiatrisk døgnenhet”? 🤔🤨🙄 – Det er myyyye mer sjeldent å se ikke sant? Så og si nesten, aldri? Og hvorfor er det slik? Jo, det skal jeg fortelle deg.
💭 Det er fordi det fremdeles, i 2018, er for mye tabu rundt psyken vår! Fordi det fremdeles ikke skal snakkes høyt om men mer hviskes i det stille, og fordi det er mer sosialt-akseptert å være fysisk syk enn psykisk (og jo, det er kun å konstantere ett faktum.) – Og sist men ikke minst, det er fordi skammen rundt det å streve med psyken fremdeles står ALTFOR sterkt hos de aller fleste!

– Nettopp DERFOR er denne dagen så innmari viktig! Fordi som vi alle vet, vi mennesker har ALLE en psykisk helse, og det er absolutt ingen garanti for at ikke du, eller noen av dine nærmeste, kan utvikle en eller annen psykisk helseplage i løpet av livet! Det har vi ingen garanti for, på likhet med at vi ikke har noen garanti for at vi ikke får en fysisk sykdom. Vi må alle huske på at vi alle har en kropp og en hjerne. Noen har fysiske plager, andre har psykiske. Og noen har begge deler.💐❤

Årets tema er: “Vær raus”.
🙌❤ For meg personlig, så tenker jeg at begrepet “å være RAUS” rommer ganske så mye. Men noe av det ALLER viktigste og mest grunnleggende av alt, – syns jeg å være raus burde være å kunne vise respekt og ydmykhet ovenfor andre menneskers lidelser. Å være raus med både forståelse, tålmodighet og kjærlighet er noe av det jeg skulle ønske ALLE kunne være.

Det koster så lite, men det gir så utrolig mye!

Kloke ord å leve etter..

❤ Vær raus med gode ord, det er noe vi alle mennesker trenger å høre.
Vær raus med ett ekte og godt smil til noen du ser behøver det når du er på butikken, skole eller jobben.
Vær raus med varme klemmer og hold litt ekstra lenge, rundt noen som du ser behøver akkurat det idag, imorgen og hver dag. 

Vær raus med godhet, varme, omsorg, empati og kjærlighet! 
– Det leger så enormt mye mer enn vi aner, og det redder uten tvil liv hver eneste dag!
❤❤

Varme klemmer, lys og kjærlighet DIN vei idag! Jepp, til DEG som leser AKKURAT nå! DU er verdifull, og DU er viktig!

💕@LunaCh 💕

Butikk. Triggere. Planlegging/ CPTSD,PTSD.

Når man skal på butikken, så er det ikke slik for meg og mange andre, at jeg bare kan si: “Jeg skal  bare stikke innom en liten tur på kiwi, så kommer jeg!” Ja, og så bare gjør man det, uten å tenke noe over det. Uten at det tapper deg for krefter og energi, eller setter deg ut av spill for resten av dagen. SÅ enkelt for mange, og vanskelig for mange. I dag tenkte jeg å forklare noen utfordringer man ofte har når man sliter med traumer og flashbacks, og hvordan en liiiten tur på nærbutikken kan ødelegge en hel dag for enkelte.

Mange, meg inkludert, må være forberedt da det er mange mange triggere som kommer veltende over enn når man er på en butikk. Det er ikke få ganger jeg har satt meg rett ned på teppe i gangen, sluppet ut gråten med en gang jeg (endelig) har komt meg inn hjemme og låst døren bak meg. – Rett og slett av ren utmattelse og angst. Men da du møtte meg for 10 minutter siden, så smilte jeg og slo av en prat. Det er vell akkurat det som er så vanskelig å forstå med oss som sliter med CPTSD eller PTSD. Det er egentlig akkurat slik som det sies om kronisk sykdom/psykisk sykdom: “Vi later ikke som om vi er syke. Vi later som om vi er friske.”) Hvem har vell lyst å stå å grine i en butikk… Ikke jeg i alle fall.

Faktumet er at man kan aldri beskytte seg mot alle #Triggere der ute, men er man forberedt på at de kan og mest trolig vil komme til å oppstå?Ja da er man også mer rustet for å stå i dem og tåle dem.
Man må nesten lære seg å TÅLE noen av dem, rett og slett. Om ikke må man bare bure seg inne å ikke møte ett menneske for resten av sitt liv. Ei heller gå ut. Og det er jo strengt talt ikke noe liv, ergo heller ingen god løsning. Så selv om det ofte velter opp ett ekstremt ubehag innvendig, så er det dessverre noe man må lære seg å tåle og makte. (I begrenset mengder, selvsagt.) 

Hver eneste gang jeg er på butikken, alene eller ei, så er absolutt ALLE antennene ute. HELE meg skjelver på innsiden og jeg er konstant på vakt. Konstant i alarmberedskap, og alltid, ALLTID uten unntak på utkikk etter fare. Jeg kan se helt totalt avslappet ut på utsiden, jeg kan til og med snakke og si hei til de jeg eventuelt møter, men selv når jeg har en small-talk med noen, er jeg alltid bevisst på hva som skjer rundt meg. Til enhver tid. Uansett. Uavhengig av tid eller sted. 

Det er spesielt og sikkert temmelig uforståelig, hvor mye ett lite menneske kan klarer å få med seg av informasjon. Hvor stressa man er innvendig, men likevel klarer å SE helt rolig og avslappet ut på utsiden. Oppfører meg som om alt er “normalt”, når hele kroppen og “jeg” er totalt fokusert både på hun som står i kassen med de fine lange sorte neglene, som fikler med småpengene som klirrer. Han som nettopp kom inn døren og samtidig tok med seg en hvit Ildtopp og la i korgen, og damen, ja hun som ser ut til å være i 50 årene tipper jeg, ja hun som slet med å velge brød men endte opp med ett “Morsbrød” og holder nå på å skjære det opp i maskinen litt lenger borte. Ja, alt dette blir observert og mye mer, samtidig som jeg snakker med en bekjent og holde en small-talk gående. – Og nei, du kan ikke SE det. Dette enorme stressnivået på innsiden av meg, men jeg kjenner det og lever i det. Og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå da, at det er utmattende å alltid ha 47 forskjellige antenner ute, når det vanlige menneske på gata uten slike livsutfordringer kun har EN antenne ute. 

Det er vell egentlig veldig typisk for oss med CPTSD, eller PTSD. Vi kan se svært så rolige ut på overflaten, selv hvor mye uro og kaos det er på innsiden. Og det har både sine fordeler og ulemper. Fordelene er mange, ulempene likeså.
Men det beste synest jeg, er at jeg faktisk klarer å virke så “normal” som mulig i offentlige sammenhenger, men ulempen er jo at man ofte deretter blir totalt utmattet og sengeliggende i etterkant. – Det mange ikke hverken forstår eller ser…

 

Jeg hater f.eks store kjøpesenter. Jeg har unngått å gå på Amfi de siste årene fordi jeg ser og har erfart at det gjør meg mer vondt enn godt. Selvsagt må jeg innom av og til når jeg trenger div., men da planlegges det både tid på døgnet (når er det minst folk der?) og hvilken dag som er best. (Lørdag er f.eks ingen god dag, da det alltid er stappfullt der. Unngår helst mandag, fredag og lørdag.)
Det handler kun om å begrense omfanget av Triggere. For triggere på ett kjøpesenter er det uansett. Men det er fult mulig å minske antallet ved å planlegge! Og det er ikke kun kjøpe-sentre, men ellers alt annet i hverdagen også. Å leve med CPTSD/PTSD handler mye om å planlegge, da vi har mye behov for oversikt, kontroll, og egen-tid er utrolig viktig for å hente inn krefter. Det er så mye som skjer innvendig i oss 24/7, og når vi er i samsvar med andre mennesker og på offentlige steder kan vi lett bli overveldet og lander fort utenfor Toleransevinduet noe som krever enormt mye energi. (Vet du ikke hva “Toleransevinduet” er? Les HER: Traumer og reguleringsvansker. Hva er toleransevinduet?

Mitt beste råd for å finne mest mulig ro i en ellers så kaotisk hverdag, og leve med minst mulig triggere, det er faktisk noe så enkelt og så vanskelig som Å PLANLEGGE uken. Det vil alltid kunne skje forandringer, eller uforutsette ting skjer. Det er ikke å unngå, slik er livet bare.
Men å planlegge uken, særlig en søndagskveld, da har du en nokså grei oversikt over uken og det er faktisk til veldig stor hjelp (synest jeg i alle fall). Da får du mindre ting å måtte huske på, da det ofte stresser oss unødvendig mye.
Siden vi ofte sliter med hukommelsen, så er det ganske okey å ha en “mal” og heller føre på de tingene som kommer underveis. 🙂

– Jeg har f.eks fått ett utrolig godt hjelpemiddel fra hjelpemiddel sentralen. Da jeg har veldig store hukommelses-problemer og konsentrasjonsvansker, er denne “tavlen” jeg har på veggen ett helt fantastisk hjelpemiddel! Det heter MEMOplanner, og jeg aner ikke hvordan jeg har klart meg før.. (Du kan sjekke de ut om du tror det kanskje kunne vært til hjelp for DEG også. LES MER HER: MEMOPLANNER
(Jeg har ført opp både legetimer, terapi, medisintider, BPA- og hvem som kommer, osv.)

Husk at: Selv om livet og hverdagen føles uoverkommelig ut til tider, så er ingenting varig. Hverken de vonde periodene eller de gode. Så ta vare på de små gledene i hverdagen.
Lykke til med dagen IDAG. Ta vare!♥

@LunaCh ♥

Det går fint. Det går alltid fint, eller hva..

“Dramatisk”
“Alvorlig”
“Psykisk dårlig periode”
“Skal se til henne onsdag”
“Vurder psyk. tilsyn”

Sendes videre til kirurgisk poliklinikk for suturering av selvpåført kuttskader.



“Vi syr denne armen først”

“Hvor lenge er det siden?”
“Er dette plasteret langt nok? Det er det lengste vi har”

“Det blir endel stikk her nå, Luna. Er du klar?”

“Hva gjorde du dette med?”
“Var det rent?”
“Har du fått stivkrampesprøyte?”
“Går det bra, Luna?”

“Vi klipper vekk den døde huden i kantene”

“Med og uten adrenalin”
“Tenker vi tar 04, tråd”
“Hvordan går det nå, Luna?”


– Og jeg sier “Det går fint”. Det går alltid fint.
Og jeg beklager meg som alltid hundre ganger – minst. Og jeg sier takk for hvert ett smil, hvert ett hyggelig ord, og for hvert ett sting som blir sydd i armene mine. “Det går fint”, svarer jeg hver gang, mens jeg ligger der apatisk og tom, skjelver som ett aspeløv av all adrenalinen som blir kjørt inn i de åpne sårene mine med sylskarpe nåler.
– Jada, det går fint. Det går nemlig alltid fint…

Og så ser jeg på deg. Du som er tryggheten min.
Du som alltid, alltid er med meg – hele veien. Du som alltid tar vare på meg. Du som aldri går. Og jeg kunne aldri vært mer takknemlig for deg enn jeg er akkurat nå. Nå som jeg føler meg totalt hudløs, nå som smertene river meg i stykker både på innsiden og utsiden. Nå som kroppen min reagerer som følge av traumer, ja akkurat nå som jeg føler meg så ekstremt liten og sårbar.. Jeg er så ubeskrivelig og uendelig takknemlig for at du er her med meg akkurat her og nå.

Jeg kniper deg sterkt i hånden, mens hele kroppen min rister og spenner seg i en enorm smerte.
En helt ubeskrivelig smerte jeg ikke en gang klarer sette ord på. Men likevel, så går det fint hver gang han spør. Det går alltid fint med meg, ikke sant? 
Du forsøker trøste, holder de varme hendene dine på den ene skulderen min og den andre i hånden min. Du holder meg, og du beroliger meg. Du sier “Jeg er her” når jeg snur hode mitt mot deg for å forsikre meg om at du ikke har forlatt meg. Du er der, du er alltid der.. og du minner meg stadig på å puste. “Pust med magen” hvisker du til meg, mens du forsøker å gjøre smertene mindre..Vel viten at det er umulig. Dette kan du ikke fikse, og jeg ser det i øynene dine at det smerter deg mer enn noen gang…

Jeg ligger nærmer to timer på operasjonbordet. Føler meg helt helt hjelpesløs.
Fanget i ett smertehelvete ingen kan se. Ikke av hva kirurgene gjør mot (for) meg, men av noe som ingen andre kan hverken se eller høre. Min egen historie. – Kirurgene er behagelige, de er rolige og empatiske. Operasjons-sykepleierene likeså. Men jeg kan ikke bevege meg stort. Jeg må ligge der, fastlåst i meg selv og i mine minner. Føler meg klaustrofobisk, inneklemt med mennesker jeg ikke kjenner. Frykten sitter i hver en celle i kroppen, jeg  kan (selvsagt) ikke gå noe sted, gjemme meg, – nei jeg har absolutt ingen fluktmuligheter nå mens de syr. Jeg kan ikke beskytte meg mot eventuelle farer. Og jeg er som alltid – livredd.


Men likevel skal jeg love deg at du fremdeles hører meg si:
“Det går fint!” – når noen spør.

– Som om alt går så jævla fint,
hele forbanna tiden.

@LunaCh, 2018.

Når tilbakefall skjer.. #RecoveryJourney

Jeg kan sitte her resten av dagen å hate på meg selv. Jeg kan sitte her å trykke meg selv enda lenger ned enn jeg allerede er. Jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor jævelig dumt det var det jeg gjorde igår, og jeg kan dømme meg selv opp og ned i mente fordi jeg ikke er sterkere enn jeg er.
Ja jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor dum og patetisk jeg som menneske er, hvor ubrukelig og udugelig jeg er og alltid vil være. Ja jeg kan sitte her å fortelle meg selv hvor mye jeg hater meg selv og at alle andre burde gjøre det også. Jeg kan sitte her å dyrke mitt eget selvhat og hate på min eksistens som aldri burde ha forekommet.
– Og en ting kan jeg love deg, dette er jeg blitt ekspert i. Jeg har mange mange års erfaring med dette, og hadde det vært en gullmedalje å få for dette, ja så skal jeg love deg at jeg hadde stått fremst i rekken for å motta prisen.

Men. Det kommer ett MEN her nå.
For hva hjelper det egentlig? Å sitte en hel dag å “hate på seg selv”. Gjør det meg noe bedre? Gjør det at tilbakefallet jeg hadde unngjort? Ikke det nei? Blir jeg sterkere enn jeg selv er, av å dømme meg selv så strengt som jeg alltid, alltid gjør, etter tilbakefall? Ikke det nei?  

Nei. Så da har jeg valgetJeg kan fortsette å sitte her resten av dagen å hate på meg selv, (noe jeg forsåvidt har gjort siden jeg våknet idag tidlig). Jeg kan sitte her å kaste bort verdifull tid, energi og krefter på det, eller så kan jeg si til meg selv det jeg ville sagt og har sagt til andre i slike tilfeller: “Ja, så hadde du ett tilbakefall. Ja så skjedde det du hver eneste dag kjemper imot. Du gjorde så godt du kunne, og mer enn det kan ingen gjøre. Du er her, du puster, du er i live. Det er det viktigste. Igår var igår, idag er idag. Se fremover. Løft hode. Pust. Give yourself a break. Du gjør så godt du kan!”

Jeg tror jeg resten av dagen vil velge det siste.

– Jeg er bare ett menneske, jeg som alle andre. Vi alle faller og snubler inni mellom, det er en del av det å være menneske. Ingen er feilfri. Ikke du, ikke jeg. Og det er en del av Recovery-prossessen. Recovery går ikke bare rett opp. Det er en berg og dal bane, noen ganger er vi oppe og noen ganger nede.
Jeg er ikke superwoman og jeg kan ikke klare alt – hele tiden. Og jeg kan ikke kreve mer av meg selv enn jeg gjør av andre. Jeg er bare ett menneske, jeg også.
Jeg er ikke sterk hele tiden, jeg heller. Vi alle tråkker feil inni mellom, vi alle snubler og faller litt. Men det er hva vi gjør etter fallet som definerer hvem vi er.
– Og det jeg alltid gjør, ALLTID! Det er nemlig å reise meg igjen. Så lenge vi reiser oss igjen, børster av oss støvet fra knærne og ser opp og frem, så er vi kommet en lang vei. For tilbakefall hender, men det betyr ikke at du er tilbake til start. Du tapte EN kamp, tenk heller på alle de du har vunnet de siste ukene/mndene?! Hvor mange er ikke DET, i forhold til ETT tap? Give yourself a break, du gjør så godt du kan, og mer enn det kan ingen, ikke en gang du, kreve av deg selv. Det er nok av dem som dømmer deg allerede, så ikke vær så streng mot deg selv. Det er nok av dem som allerede er det for (mot) deg. Det vil alltid være andre som setter seg til dommer i andres liv.

Løft hode. Se deg ikke tilbake. Igår var igår, dagen idag er idag. Klapp deg selv på skulderen og tenk på alt du har klart i det siste, ikke bare det ene feilsteget. Klarer du det, ja da har du kommet en lang vei i Recovery.

Vi er alle bare mennesker. Ikke vær for hard mot deg selv.
#Staystrong, #Holdon.
Og aldri glem: I believe in you! Yes, YOU! ♥


@Lunach

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no