Q&A – Dissosiasjon💭

✨Q&A – Psykisk Helse – Dissosiasjon

Definisjon på Dissosiasjon:
“Dissosiasjon defineres
 i diagnostisk sammenheng som en forstyrrelse i de vanligvis integrerte funksjonene til bevissthet, hukommelse, identitet og persepsjon. I diagnosekriteriene for voksne deles symptomene opp i kategoriene: Depersonalisasjon, derealisasjon, identitetsforvirring, identitetsendring og amnesi.” – Google –

💚Kan du beskrive symptomene på dissosiasjon, og finnes det ulike grader?

Her er eksempler på forskjellige dissosiative- symptomer som jeg synes dekker bra. Listen er fra nettsiden “Nettportal for Psykisk helse”. – Man må ha mange, men ikke alle, av disse symptomene for å bli diagnostisert med en dissosiativ lidelse.

  • Personen “forsvinner helt” ifra kontakten underveis i en samtale
  • Begynner å snakke med barnestemme til tross for at han/hun er voksen
  • Får sterke kroppslige gjenoppleveleser av noe traumatisk
  • Følelsesløse områder i huden som ikke har noen medisinsk forklaring
  • Har uforklarlige lammelser eller kramper som ikke har en medisinsk forklaring
  • Hukommelsestap i forhold til viktige hendelser av nyere dato
  • Dramatiske humørsvingninger
  • Nummenhet og følelse av å ikke være til stede; uvirkelighetsfølelse
  • Transe lignende tilstander med tap av normal bevissthet; hvor dette ikke er framkalt med vilje f.eks i forbindelse med religiøse ritualer 
  • Selvskading eller suicidal atferd
  • Å føle at deler av kroppen ikke tilhører meg
  • Å få en annen type håndskrift enn den man vanligvis har
  • Å få tydelige endringer i sin personlighet som tyder på at man skifter fra en type til en helt annen type
  • Å høre stemmer i hodet

– Og ja, det er ulike grader. Noen har en “mildere form” for dissosiasjon, der de f.eks husker alt hva som har skjedd under dissosiasjonen, mens noen har helt hukommelsestap flere timer av gangen i døgnet. Noen splitter opp personligheten, andre gjør det ikke. Så ja, det er ulik alvorlighet grad innen dissosiasjon. Men det kan føles like ille for den personen som opplever det uavhengig av det. Det er viktig å huske på.

💚Hvordan var det for deg å få en dissosiativ diagnose?

💭 Det er jo aldri gøy å få en alvorlig diagnose. Det er jo en svært ekstrem situasjon når man opplever splittelse i personlighet, når man har fullstendig amnesi, når man prater og oppfører seg som ett barn når man i fødselsår er ett voksent menneske osv.
Men samtidig så fikk jeg endelig svar på HVA det var som gjorde dette, jeg fikk ett svar på hva som faktisk skjedde med meg, og det var på mange måter en lettelse. Etter så mange år hvor jeg ikke fikk noe  svar, ingen visste eller forstod hva som feilet meg. Der jeg ikke husket at jeg hadde både sagt og gjort ting jeg ble fortalt, eller når jeg våknet opp steder jeg ikke husket å ha gått til og ikke fant veien hjem. – Det er skremmende når man ikke forstår eller vet hva som skjer med deg, og de rundt meg i psykiatrien mente på den tid jeg var psykotisk i disse periodene det var verst. – Men heldigvis har forskningen kommet lenger nå, og nå har jeg endelig fått riktig diagnose, og da kan man også få riktig behandling og evt. medisinering.

Så for meg så var det både en sorg-prosess, men også en lettelse over å endelig å svar som jeg følte stemte overens med mine egne opplevelser i hverdagen.

💚 Er det slik at du kjenner at det starter med angst også tar det liksom over? Kjenner du når det kommer? Eller opplever du det på en annen måte?

💭 For meg så er det veldig forskjellig. Det er avhengig av hva som skjer rundt meg ofte. Det kan være en høy lyd som kommer uventet og brått på som skremmer meg, og jeg kan “forsvinne” og komme til meg selv flere timer i etterkant. De timene husker jeg ingenting av. Enten har jeg vært i transe, eller så har jeg skiftet helt og enten er “den minste, på 7”, eller Irene på 13.
Noen ganger kan jeg merke at det bygger seg opp, og da har jeg tid til å forsøke stoppe det. Dette finnes det teknikker til, og jeg har lært noen av de, men som psykologen min sier: “Dette tar tid. Ikke gi opp selv om du ikke får det til med en gang, det tar tid å lære hjernen nye veibaner.” 

Jeg tåler f.eks ekstremt dårlig stress, og forsøker så godt jeg kan å eliminere stress fra livet mitt nå. Dette gjør selvsagt at jeg må være flink til å sette grenser og si ifra om ting som påvirker meg negativt, og det er jo ikke en enkel sak. Jeg har blitt flinkere til å si ifra det siste året, men er fremdeles ikke flink nok. Men jeg forsøker å unngå stress-relaterte situasjoner så godt det lar seg gjøre, da dette påvirker meg utrolig negativt.
Stress gjør at jeg oftere faller utenfor toleranse vinduet, og dermed er det rask vei dessverre inn i en form av dissosiasjon. Når jeg er utenfor toleranse vinduet har jeg lite og nesten ingen kontroll, og da er det vanskelig og nesten helt umulig å fokusere eller hente seg inn igjen.

NB: Det er SÅ viktig å finne ut hvilken situasjoner som ofte fører til at man får en dissosiativ- episode. For å kunne få mer kontroll i livet sitt, og over seg selv og sin egen kropp, så må man finne ut hva som fører til disse episodene, slik at man kan gjøre det som er mulig for å unngå det.
Det vil alltid være triggere i livet man ikke kan kontrollere som fører til at man dissosierer, så da er det viktig å ta de forhåndsreglene som man har mulighet til, for å oppleve at man har litt kontroll i alle fall. Livet har nok av uforutsette ting som skjer..

💚Syns du noen ganger at det er en “god ting” å dissosiere?

Når jeg har vært utenfor toleransevinduet i mange timer, over – når hjernen føles som grøt, ingenting henger på greip og jeg blir helt totalt utmattet av det høye angst nivået – og det fører til at jeg stenger HELT av til slutt, ja da vet jeg at jeg har sagt: “Å gud så deilig å ikke kjenne NOENTING.” Så jeg har vell noen ganger opplevd at jeg har fått “en pause”, på en måte. Når alt slår seg av, når jeg ikke føler noenting, – blir helt emosjonelt avstengt, da har jeg noen ganger følt at jeg endelig får en puste-pause.

Men som oftes føler jeg det er både flaut, skamfullt, og også fryktelig skremmende. Du mister jo kontroll over både kroppen din og sinnet ditt, – og hvem ville ikke syns det er utrolig skremmende? 
Tror få kan klare å sette seg inn i det eller forstår den ekstreme belastningen det er for vedkommende som sliter med dette.
Det er jo en helt ekstrem situasjon og belastning, og når man ikke har noe valg annet enn å leve med det, ja det tror jeg få kan klare å forstå hvor tøft det faktisk er.

💚Er det blitt bedre eller verre med årene?

Jeg vil si det har blitt noe bedre. Jeg har jo endelig, ifjor, fått og får behandling for det, med en terapeut som hjelper meg å forstå hvorfor det er slik, lærer meg hva jeg kan gjøre og hva jeg skal jobbe med osv.
– Og det har jo med årene gjort meg mer bevisst på hva som faktisk skjer med meg. Jo mer jeg forstår av symptomene mine, jo mer føler jeg at jeg har en viss kontroll også. Og det er jo ekstremt viktig for ett menneske, å oppleve at man har kontroll over seg selv og i hverdagen sin.
Det var mye verre før da jeg fikk høre jeg var psykotisk hele tiden, og da jeg ble sendt til akutt post for hver gang jeg dissosierte. – Det var mange slitsomme og krevende år, og det ble mange unødvendige tvangs-innleggelser grunnet uvitenhet.

💚Jeg sliter med det samme. Har du noen gode råd for klare stoppe det?

💭 Dette jobber jeg selv med nå, og jeg er selv veldig i startfasen og har dessverre derfor ikke så mye kontroll selv, ei heller så mange gode råd å dele ut. Men det jeg vet har hjulpet meg mye? Det er å finne ut HVA som gjør at jeg får disse episodene. Som jeg skreiv at jeg tåler dårlig stress, da må jeg gjøre grep i hverdagen som kan fjerne mest mulig av det som forårsaker stress.
Og det å “jorde seg” er en av de tingene jeg jobber med. Når jeg merker det bygger seg opp, øver jeg meg på å f.eks klype meg selv i armen eller låret, eller sette beina i bakken og kjenner GODT etter at beina faktisk ER på gulvet. Å holde fokus HER OG NÅ, en setning som hjelper meg VELDIG MYE gjentar jeg om og om igjen. F.eks si: “Det er 2019 nå, og det er trygt.” Finn en setning som er enkel å huske, kort, men inneholder ordet TRYGT og årstallet vi er i akkurat nå. Si det om og om igjen, høyt, eller om du er på butikken eller omringet av folk kan du si det inni deg, – samtidig som du fokuserer på å kjenne etter at kroppen er her, – det er faktisk noe av det mest effektive jeg gjør for å hente meg inn igjen å stoppe det.

Jeg vet at å leve med en dissosiativ lidelse kan oppleves og føles som en døds-dom, som om livet bare IKKE kan bli allright, ikke en gang leves. Men det kan jeg si:Det KAN læres å leve med, det KAN blir bedre med riktig hjelp og behandling, og det KAN leves med på en okey måte.❤
Jeg må ærlig innrømme at jeg i perioder hvor det har stått på som verst følt at jeg ikke makter det mer, det er for krevende og for slitsomt. Men jeg har kommet meg igjennom tross mange tøffe episoder og skremmende opplevelser likevel. Jeg har erfart at jeg har perioder der det er mindre belastende, og de periodene er såå viktig å huske på for oss som lider av denne lidelsen, – for de gjør at livet til tross for dette KAN være greit å leve. 

❤ Så ikke gi opp, husk at det ER mulig å redusere symptomene, det ER mulig å få hjelp.❤

@LunaCh. 💕

Strø salt i sårene.

“Og du? Få Luna til å fjerne det juletreet… Det gjør bare vondt verre.”

Og hjerte mitt knuste litt i det jeg leste den setningen..
Og jo mer jeg leste, jo mer sorgtung ble jeg.

“Hun gjør det for oss, jeg vet det. Men hun prøver for hardt hvert år, bare få henne til å slutte. Det er best slik..”
😔💔
Best slik

13 år…
Det skal vell ikke føles slik? Skal det vell…

Og ja, jeg prøver. Gud som jeg prøver! Forsøker mitt beste igjen og igjen, år etter år. Forsøker så inderlig hardt på at DENNE julen, den skal de få det bedre!”

– Ja, for de små sin skyld. Ikke meg. Men de små..
.. De små som bor inni meg.

Men så gjør jeg det helt feil, som alltid. Og nå har jeg innsett at det kanskje er best å bare slutte forsøke så hardt.
Julegaver ble alltid kjøpt til hver og en av de. Små ting puttes i eskene deres hvert år.. I håp om at de skal få en fin tid, litt julefølelse kanskje, om så bare LITT.

– Litt julestemning i det tunge vintermørke. Men så gjør jeg det egentlig bare vondt verre, selv om jeg ikke mener det.
Og kanskje skal jeg bare, ja la det være. La det ligge. Hoppe over den 24. og hele den “stille uken” som følger etter helt frem til Nytt år, den 31.

Ikke alle barn ønsker seg gaver. Ikke alle barn ønsker ett pyntet hus. Jeg vet jo de ikke ønsker seg materialistiske ting. Egentlig, så vet jeg de ikke en gang LIKER det.
– Jeg vet hva de ønsker seg, og det er dessverre det eneste ønsket jeg ikke klarer å oppfylle.

Noen ganger funker det rett og slett ikke å legge ett plaster på såret. Noen ganger strør det kanskje egentlig mer salt i såret.
Uten at man ønsker å gjøre det..

Så jeg gav vekk juletreet til noen som jeg vet kommer til å bli “over the moon” for det. Og samtidig gjør jeg de små her hjemme litt mer komfortable i sitt eget hjem igjen.. For det er jo det viktigste. At hjemmet ens er ett fristed hvor man føler seg trygg og “hjemme”.



2019, vi er mer enn klar for deg.

@Lunach ❤

Det går fint. Det går alltid fint, eller hva..

“Dramatisk”
“Alvorlig”
“Psykisk dårlig periode”
“Skal se til henne onsdag”
“Vurder psyk. tilsyn”

Sendes videre til kirurgisk poliklinikk for suturering av selvpåført kuttskader.



“Vi syr denne armen først”

“Hvor lenge er det siden?”
“Er dette plasteret langt nok? Det er det lengste vi har”

“Det blir endel stikk her nå, Luna. Er du klar?”

“Hva gjorde du dette med?”
“Var det rent?”
“Har du fått stivkrampesprøyte?”
“Går det bra, Luna?”

“Vi klipper vekk den døde huden i kantene”

“Med og uten adrenalin”
“Tenker vi tar 04, tråd”
“Hvordan går det nå, Luna?”


– Og jeg sier “Det går fint”. Det går alltid fint.
Og jeg beklager meg som alltid hundre ganger – minst. Og jeg sier takk for hvert ett smil, hvert ett hyggelig ord, og for hvert ett sting som blir sydd i armene mine. “Det går fint”, svarer jeg hver gang, mens jeg ligger der apatisk og tom, skjelver som ett aspeløv av all adrenalinen som blir kjørt inn i de åpne sårene mine med sylskarpe nåler.
– Jada, det går fint. Det går nemlig alltid fint…

Og så ser jeg på deg. Du som er tryggheten min.
Du som alltid, alltid er med meg – hele veien. Du som alltid tar vare på meg. Du som aldri går. Og jeg kunne aldri vært mer takknemlig for deg enn jeg er akkurat nå. Nå som jeg føler meg totalt hudløs, nå som smertene river meg i stykker både på innsiden og utsiden. Nå som kroppen min reagerer som følge av traumer, ja akkurat nå som jeg føler meg så ekstremt liten og sårbar.. Jeg er så ubeskrivelig og uendelig takknemlig for at du er her med meg akkurat her og nå.

Jeg kniper deg sterkt i hånden, mens hele kroppen min rister og spenner seg i en enorm smerte.
En helt ubeskrivelig smerte jeg ikke en gang klarer sette ord på. Men likevel, så går det fint hver gang han spør. Det går alltid fint med meg, ikke sant? 
Du forsøker trøste, holder de varme hendene dine på den ene skulderen min og den andre i hånden min. Du holder meg, og du beroliger meg. Du sier “Jeg er her” når jeg snur hode mitt mot deg for å forsikre meg om at du ikke har forlatt meg. Du er der, du er alltid der.. og du minner meg stadig på å puste. “Pust med magen” hvisker du til meg, mens du forsøker å gjøre smertene mindre..Vel viten at det er umulig. Dette kan du ikke fikse, og jeg ser det i øynene dine at det smerter deg mer enn noen gang…

Jeg ligger nærmer to timer på operasjonbordet. Føler meg helt helt hjelpesløs.
Fanget i ett smertehelvete ingen kan se. Ikke av hva kirurgene gjør mot (for) meg, men av noe som ingen andre kan hverken se eller høre. Min egen historie. – Kirurgene er behagelige, de er rolige og empatiske. Operasjons-sykepleierene likeså. Men jeg kan ikke bevege meg stort. Jeg må ligge der, fastlåst i meg selv og i mine minner. Føler meg klaustrofobisk, inneklemt med mennesker jeg ikke kjenner. Frykten sitter i hver en celle i kroppen, jeg  kan (selvsagt) ikke gå noe sted, gjemme meg, – nei jeg har absolutt ingen fluktmuligheter nå mens de syr. Jeg kan ikke beskytte meg mot eventuelle farer. Og jeg er som alltid – livredd.


Men likevel skal jeg love deg at du fremdeles hører meg si:
“Det går fint!” – når noen spør.

– Som om alt går så jævla fint,
hele forbanna tiden.

@LunaCh, 2018.

My safe place..

Dette er soverommet mitt. Eller rettere sagt, vårt. Det er rommet jeg føler er “My safe place”.. Der kan jeg ligge i sengen å se på stjernehimmelen som lyser opp så fint i taket, la kroppen få hvile litt med bamser i armkroken..
Der kan jeg være liten skjør og sårbar.. Få hvile fra den sterke “meg” som kjemper seg gjennom hver en dag for å holde hode over vann. Der kan jeg ta en pause, og bare være.. 

Lyst.. varmt.. lyslenker i hvert hjørne.. Gardiner med stjerner på som er helt lystette, en gave fra bonusmamma fra barne-avdelingen på Princess, (viss jeg ikke husker feil..) En rosa myk baby-teddybjørn har jeg også fått, som er sprayet med parfymen bonusmamma bruker, – det skaper ro og trygghet når vi er redde på kveld og natt.♥ Plakater jeg har printet ut med motiverende sitater, i duse rolige farger.. (du kan finne de ved å trykke på linker her: Hellen Stillufsen
Jeg har printet de ut selv på A3 ak..

Å være liten er vi vell alle iblant. Noen mer og oftere enn andre.. Noen er små barn i voksne kroppen hele tiden. Og det er også greit. Vi er alle forskjellige, hva. Det kan være fryktelig vondt inni mellom, men man må gjøre det beste ut av det likevel. Og vi er tre stykker her som trenger ett slik rom.. Ett trygt rolig sted å trekke oss tilbake når verden blir for stor og skummel, for overveldende og for utrygg. – Jeg er ett barn i en voksen kropp. Og gjør så godt jeg kan. Det gjør vondt ofte, men det er også store gleder! Som denne vakre tingen her, det er en lampe jeg fikk i julegave, så jeg kan ligge å se stjernehimmelen i taket når jeg skal legge meg for natten. En stoooor glede for oss alle tre.. En trygghet når den viser seg noe så vakkert som en stjernehimmel i taket når jeg er som mest redd og sliten av nok en lang dag…

– Det er en vakker verden vi lever i, men også en svært smertefull en. Og det er vell slik livet er, for oss alle.. Noen sliter og får mer motbør enn andre, men vi alle har vårt. Noe mer forståelig enn annet, som å føle seg som ett barn og ER ett barn i følelselivet og i behovene, – det er ikke så lett å forstå seg på som ett brukket ben med gips hva..? Men så er det bare slik realiteten er, likevel, for noen. Vi forblir barn, vi stagnerer på ett tidspunkt i livet, og så må vi bare prøver så godt vi kan likevel å følge veien videre.. En voksen kropp, men ett barn innvendig. Tungt å bære så mange masker gjennom hverdagen.. Så godt å da kunne ha ett sted hvor jeg bare kan hvile, og være “meg” uten alle disse voksne maskene jeg putter på meg hver eneste dag..

Så er du som meg, ett barn i en voksen kropp. Skap ditt trygge rede. Lag det så trygt og koselig som du bare kan. Ha på gjerne denne 2 timers lange beroligende baby-musikken når du skal legge deg.
Det er lov å være liten, og det er ikke noe å skamme seg over – selv om jeg vet om flere som har det akkurat som meg, og skammer seg nesten ihjel. Men det er ikke noe du kan noe for, det er bare slik det ble når livet førte slik med deg.. Normale reaksjoner på unormale hendelser, har jeg lært.. Så jeg forsøker å legge fra meg skammen jeg har bært på, og heller valgt å være åpen med de rundt meg. Heldigvis blitt møtt med stor forståelse og enormt med trygging, kos, kjærlighet, varme, – omsorg i fleng. ♥

Ta vare på deg.
Og ta vare på det lille barnet i deg. ♥

 


@LunaCh♥

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Jenta på rom nr 8.

(Egen-erfaring fra akutt post.)

Og jeg går stadig forbi deg.
 Hver eneste gang jeg skal inn på dagligstuen eller ta meg en røyk, så ser jeg deg.
Døren står på vidt gap, men det er likevel bare mørke å se… På alle måter.
Du sitter akkurat på det samme stedet som du pleier sitte, rett på det kalde harde betonggulvet, i pysjamasen din, helt tett inntil den kalde veggen.
Bamsen din holder du tett inntil brystkassen din, ja brystkassen din som beveger seg med raskt tempo opp og ned.. Det er ikke vanskelig å se at angsten har gripe tak og at det er vanskelig å puste for deg..
Det lyse håret ditt når akkurat ned til skuldrene, og det er stort sett alt jeg ser, – ja håret ditt, for du har som regel hode bøyd ned, gjemt trygt og godt i bamsen din.. Du ser sjeldent opp, og lyset er alltid avslått på rommet ditt..
Du beveger deg sjeldent bort fra plassen din..

Jeg har så vondt av deg.
Jeg har så lyst å bare bryte reglene som sier vi ikke får lov å gå inn på rommene til hverandre, jeg vil bare gå inn til deg, sette meg på huk, ta forsiktig hånden min på skulderen din å si: “Jeg er her, du trenger ikke være redd, lille venn. Du er ikke alene.”
Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke fordi det sitter alltid ett personal utenfor rommet ditt og sperrer for døren. Personalet som stadig bytter på å sitte der å se på deg, – ja hver time. Først en, så en annen, og deretter en til. Og de tre bytter på hele vakten. Til vaktskifte, da er det tre nye…
Det er psykiatriske sykepleiere, det er hjelpepleiere, det er studenter.. De alle bytter på å sitte der. Og jeg undrer meg stadig over hvordan de klarer det…? Ja klarer sitte der å lese i ett ukeblad, en etter en, time etter time, dag etter dag… Uten å gå inn å snakker med deg.
– Ikke en. Ikke en eneste en har jeg sett gå inn å trøste dag der du sitter alene i mørket, og det må vell føles som noe av det mest ensomme i denne verden.. at der alltid, hele døgnet, sitter ett annet menneske ca 5-8 meter bort ifra deg, men ingen av de som sitter der, viser deg hverken omsorg, nestkjærlighet eller forståelse.. Og jeg undrer, finnes det en sterkere ensomhet enn det?

Hjerte mitt knuses mer og mer for hver gang jeg bare går forbi deg. Jeg føler meg som verdens mest egoistiske og verste menneske på denne jord, som bare lar deg sitte der på gulvet å ha det så vondt – helt helt alene..
– Jeg er ikke bedre enn dem, jeg også lar deg sitte der alene i ensomheten din. Med angsten din. Med sorgen din.
Forskjellen er bare at de har ett valg, de kan gå inn til deg, men jeg har ikke noe valg, jeg har ikke tillatelse til å gå inn.
(Og prøver jeg, som jeg før har gjort, blir jeg uansett før jeg når bort dratt med makt  ut av rommet.)

Det går dager.. Så en uke. Og en uke til… Du sitter der fremdeles. På akkurat samme sted, bare i en annen pysj inni mellom. Men alltid med bøyd hode, en brystkasse som snart sprenger av angst og smerte og en bamse som er den eneste trøst og trygghet du har, den eneste  som fanger opp tårene dine.. Jeg har så vondt av deg at jeg snart ikke vet min arme råd. Personalet ser opp av ukepladet og smiler og nikker til meg når jeg går sakte forbi, som om alt er i sin skjønneste orden. – Og jeg smiler så godt jeg klarer tilbake mens hele hjerte mitt brister når jeg ser deg…

Jeg går inn på dagligstuen for å hente meg en kopp varm sjokolade, de har inni mellom “Rett i koppen sjokolademelk” stående fremme sammen med alle sorter av Te, kaffe og andre drikkevarer.
Jeg er som alltid i beredskap. Alltid på vakt etter fare, så det er lite som skjer rundt meg som går meg hus forbi. Denne tilstanden er ikke noe jeg kan styre, og akkurat i dette sekund er jeg for en gangs skyld glad for det.
For det er vaktskifte, og da pleier de ikke alltid følge like godt med som de egentlig skal når noen har fastvakt (kontinuerlig tilsyn) , og jeg utnytter sjansen for alt det er verdt. – 
Jeg ser han som nettopp satt hos deg står og diskuterer noe med senvakten som mest trolig skal inn til deg, og jeg skynder meg å røre ut pulveret i koppen, passer på å gå stille forbi dem der de står bare noen meter fra rommet ditt, og de enser meg ikke.
– Jeg har rom dør i dør med deg, og fra der de står klarer de nok ikke se hvilken rom jeg går inn på, mest trolig er det ikke av innteresse for dem heller.

Du sitter der, du.. I mørket, alene med bamsen din, når jeg med sakte skritt går bort til deg. Du skvetter litt til når jeg legger hånden min på den høyre  kneskålen din, jeg hvisker: “Hei, jeg tok med en kakao til deg så du kan varme deg litt på.. viss du vil ha, da…” 
Jeg sitter på huk fremfor deg, og du løfter sakte men sikkert opp hode ditt etter noen sekunder betenkningstid, du ser på meg med øynene fulle av tårer og sier lavmælt: “Takk…” mens du løfter opp hånden og tar imot koppen med varm kakao.
Jeg ser på deg med medlidenhet i øynene og sier: “Jeg må gå før de oppdager jeg er her inne, men vit en ting: Du er ikke alene. Jeg er her.” Du gir meg noe som ligner ett lite smil, ja du prøver så godt som du klarer, du, lille venn…
Jeg reiser jeg meg opp, legger hånden min noen sekunder på skulderen din før jeg forter meg ut av rommet og inn på mitt eget, med høy puls og tårer i øynene. – Jeg skulle så ønske jeg kunne få lov å sitte der sammen med deg i mørket. Uten å si noe, uten å snakke. Bare holde deg i hånden, så jeg fikk vise deg at du ikke er alene..

Jeg vet nemlig hvordan du har det der du sitter, for jeg har selv sittet slik i uke etter uke med bamsen tett inntil kroppen, med en smerte som få kan forestille seg. Jeg vet akkurat hvor ensomt og vondt det føles.. Og ingen, absolutt ingen her i verden skal måtte ha det SÅ vondt alene.. 

♦ Husk:
Det skal SÅ lite til for å få en menneske til å føle seg LITT bedre.
#Vågåvisdubryrdeg


@Lunach ♥

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Terapi varer ikke kun 45 minutter

Mange tenker at å gå i terapi er jo bare den timen, ja akkurat den timen som i terapi-verden ikke er 60 minutter men 45 minutter. At etter det kan man jo bare dra hjem å slappe av, ikke sant? Sove litt kanskje? Eller se en koselig film?
Muligens gjøre litt husarbeid som behøvs, eller treffe venner å gå på kafè? Vell, det er langt ifra tilfelle…. i alle fall for min del. (Og for ekstremt mange andre der ute.)

Det som irriterer meg mest er når jeg får sms eller noe; “Lykke til hos psyklogen. Resten av uken kan du heldigvis slappe av!;)”  
– Nei, jeg kan faktisk ikke det. Og det kan mange andre heller ikke. For det er rett og slett ikke slik det fungerer å gå i traume-terapi…. og generelt, terapi.
Faktumet er at som regel klarer jeg ikke en gang å stoppe innom butikken på vei hjem selv om jeg mangler både brød og nødvendige saker i hjemmet, – ikke en gang selv om den som kjører meg tilbyr seg å gå inn for meg å handle. Nei, jeg må hjem. Hjem til senga å legge meg ned. Totalt utmattet, både hode og kropp er utslitt og alt jeg klarer tenke på er å komme meg raskest mulig hjem. De 15 minuttene bilturen tar føles noen ganger som en time, om ikke to. Altfor lenge til jeg er hjemme tenker jeg som oftes, kan ikke komme meg raskest mulig hjem så jeg kan låse døren og verden bak meg, legge meg under dyna og trekke ned rullegardinene for dagen. Dagen er over før den har begynt..

Sove? Nei, det er ikke det jeg gjør. Som regel spenner jeg hele kroppen så mye at jeg dagen etter har så vondt at jeg knapt klarer gå, fordi jeg har så gangesperre. Sove er ett privilegium folk flest tar for gitt.
Være sosial? Det er vell det siste jeg kan klare eller makter. Og ei har lyst til. Det er for mye tankekjør, for mye smerte, så altfor utmattet til at jeg klarer konsentrere meg i en samtale, – og da er jo hele poenget borte med å være sosial.

 

Når man skal lære seg nye metoder å lære seg å leve på, forholde seg til verden og mennesker, forholde seg til bakgrunn, traumer, flashbacks, mareritt, dissosiasjon osv, så er det en 24/7 timers jobb. Det er ikke kun de 45 minuttene man sitter på en poliklinikk med en psykolog…

Kan man bare ta seg fri fra kreft etter å ha tatt cellegift? Eller bare man har fått gipset det beinbruddet så kan man slappe av resten av uka? For det er jo akkurat det som blir sagt til oss.. Psykisk sykdom er på lik linje med fysisk sykdom. Og jeg kjenner jeg begynner å bli utålmodig og lettere irritert over at folk ennå i 2018 ikke evner å forstå det.

I 45 minutter sitter du der. I den samme stolen som uken før, og du river av alle masker du til daglig bærer på, erstatter latter med gråt og smilene dine med tårer. Så hva er igjen? Jo du sitter der, fullstendig naken, liten og redd. Barnet i deg krymper seg mer og mer i skam, skyldfølelse, ensomhet, fortapelse, håpløshet og ikke minst: Ett helvete av smertefulle minner som skal behandles, deles, snakkes om, forsøke gjøres mindre eller i det minste mindre vonde enn de akkurat nå er.

Klart man blir sliten, klart man blir utkjørt, klart man bare vil hjem å stikke hode under dyna og gjemme seg for verden. Man vet jo så jævla godt hvor vonde dagene i etterkant vil komme til å bli, hvor mye mer flashbacks man får, jo mer mareritt man kaldsvettet å i panikk kommer til å våkne opp til, – jo mer bilder og filmer i hode som kommer til å surrer som en skrekkfilm som går på reapet flere ti-talls ganger, og man vet også at masken kommer til å slå sprekker inni mellom.. 

Så nei, man kan ikke bare “slappe av” og “ta det kult” resten av uken, nei. Det er ikke slik det fungerer å gå i terapi. Man må fremdeles kjempe om ikke mer, i etterkant. Det krever ALT du har i deg, og det er en 24 timers jobb syv dager i uken.

  • LunaCh 
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no