Q&A – Dissosiasjon💭

✨Q&A – Psykisk Helse – Dissosiasjon

Definisjon på Dissosiasjon:
“Dissosiasjon defineres
 i diagnostisk sammenheng som en forstyrrelse i de vanligvis integrerte funksjonene til bevissthet, hukommelse, identitet og persepsjon. I diagnosekriteriene for voksne deles symptomene opp i kategoriene: Depersonalisasjon, derealisasjon, identitetsforvirring, identitetsendring og amnesi.” – Google –

💚Kan du beskrive symptomene på dissosiasjon, og finnes det ulike grader?

Her er eksempler på forskjellige dissosiative- symptomer som jeg synes dekker bra. Listen er fra nettsiden “Nettportal for Psykisk helse”. – Man må ha mange, men ikke alle, av disse symptomene for å bli diagnostisert med en dissosiativ lidelse.

  • Personen “forsvinner helt” ifra kontakten underveis i en samtale
  • Begynner å snakke med barnestemme til tross for at han/hun er voksen
  • Får sterke kroppslige gjenoppleveleser av noe traumatisk
  • Følelsesløse områder i huden som ikke har noen medisinsk forklaring
  • Har uforklarlige lammelser eller kramper som ikke har en medisinsk forklaring
  • Hukommelsestap i forhold til viktige hendelser av nyere dato
  • Dramatiske humørsvingninger
  • Nummenhet og følelse av å ikke være til stede; uvirkelighetsfølelse
  • Transe lignende tilstander med tap av normal bevissthet; hvor dette ikke er framkalt med vilje f.eks i forbindelse med religiøse ritualer 
  • Selvskading eller suicidal atferd
  • Å føle at deler av kroppen ikke tilhører meg
  • Å få en annen type håndskrift enn den man vanligvis har
  • Å få tydelige endringer i sin personlighet som tyder på at man skifter fra en type til en helt annen type
  • Å høre stemmer i hodet

– Og ja, det er ulike grader. Noen har en “mildere form” for dissosiasjon, der de f.eks husker alt hva som har skjedd under dissosiasjonen, mens noen har helt hukommelsestap flere timer av gangen i døgnet. Noen splitter opp personligheten, andre gjør det ikke. Så ja, det er ulik alvorlighet grad innen dissosiasjon. Men det kan føles like ille for den personen som opplever det uavhengig av det. Det er viktig å huske på.

💚Hvordan var det for deg å få en dissosiativ diagnose?

💭 Det er jo aldri gøy å få en alvorlig diagnose. Det er jo en svært ekstrem situasjon når man opplever splittelse i personlighet, når man har fullstendig amnesi, når man prater og oppfører seg som ett barn når man i fødselsår er ett voksent menneske osv.
Men samtidig så fikk jeg endelig svar på HVA det var som gjorde dette, jeg fikk ett svar på hva som faktisk skjedde med meg, og det var på mange måter en lettelse. Etter så mange år hvor jeg ikke fikk noe  svar, ingen visste eller forstod hva som feilet meg. Der jeg ikke husket at jeg hadde både sagt og gjort ting jeg ble fortalt, eller når jeg våknet opp steder jeg ikke husket å ha gått til og ikke fant veien hjem. – Det er skremmende når man ikke forstår eller vet hva som skjer med deg, og de rundt meg i psykiatrien mente på den tid jeg var psykotisk i disse periodene det var verst. – Men heldigvis har forskningen kommet lenger nå, og nå har jeg endelig fått riktig diagnose, og da kan man også få riktig behandling og evt. medisinering.

Så for meg så var det både en sorg-prosess, men også en lettelse over å endelig å svar som jeg følte stemte overens med mine egne opplevelser i hverdagen.

💚 Er det slik at du kjenner at det starter med angst også tar det liksom over? Kjenner du når det kommer? Eller opplever du det på en annen måte?

💭 For meg så er det veldig forskjellig. Det er avhengig av hva som skjer rundt meg ofte. Det kan være en høy lyd som kommer uventet og brått på som skremmer meg, og jeg kan “forsvinne” og komme til meg selv flere timer i etterkant. De timene husker jeg ingenting av. Enten har jeg vært i transe, eller så har jeg skiftet helt og enten er “den minste, på 7”, eller Irene på 13.
Noen ganger kan jeg merke at det bygger seg opp, og da har jeg tid til å forsøke stoppe det. Dette finnes det teknikker til, og jeg har lært noen av de, men som psykologen min sier: “Dette tar tid. Ikke gi opp selv om du ikke får det til med en gang, det tar tid å lære hjernen nye veibaner.” 

Jeg tåler f.eks ekstremt dårlig stress, og forsøker så godt jeg kan å eliminere stress fra livet mitt nå. Dette gjør selvsagt at jeg må være flink til å sette grenser og si ifra om ting som påvirker meg negativt, og det er jo ikke en enkel sak. Jeg har blitt flinkere til å si ifra det siste året, men er fremdeles ikke flink nok. Men jeg forsøker å unngå stress-relaterte situasjoner så godt det lar seg gjøre, da dette påvirker meg utrolig negativt.
Stress gjør at jeg oftere faller utenfor toleranse vinduet, og dermed er det rask vei dessverre inn i en form av dissosiasjon. Når jeg er utenfor toleranse vinduet har jeg lite og nesten ingen kontroll, og da er det vanskelig og nesten helt umulig å fokusere eller hente seg inn igjen.

NB: Det er SÅ viktig å finne ut hvilken situasjoner som ofte fører til at man får en dissosiativ- episode. For å kunne få mer kontroll i livet sitt, og over seg selv og sin egen kropp, så må man finne ut hva som fører til disse episodene, slik at man kan gjøre det som er mulig for å unngå det.
Det vil alltid være triggere i livet man ikke kan kontrollere som fører til at man dissosierer, så da er det viktig å ta de forhåndsreglene som man har mulighet til, for å oppleve at man har litt kontroll i alle fall. Livet har nok av uforutsette ting som skjer..

💚Syns du noen ganger at det er en “god ting” å dissosiere?

Når jeg har vært utenfor toleransevinduet i mange timer, over – når hjernen føles som grøt, ingenting henger på greip og jeg blir helt totalt utmattet av det høye angst nivået – og det fører til at jeg stenger HELT av til slutt, ja da vet jeg at jeg har sagt: “Å gud så deilig å ikke kjenne NOENTING.” Så jeg har vell noen ganger opplevd at jeg har fått “en pause”, på en måte. Når alt slår seg av, når jeg ikke føler noenting, – blir helt emosjonelt avstengt, da har jeg noen ganger følt at jeg endelig får en puste-pause.

Men som oftes føler jeg det er både flaut, skamfullt, og også fryktelig skremmende. Du mister jo kontroll over både kroppen din og sinnet ditt, – og hvem ville ikke syns det er utrolig skremmende? 
Tror få kan klare å sette seg inn i det eller forstår den ekstreme belastningen det er for vedkommende som sliter med dette.
Det er jo en helt ekstrem situasjon og belastning, og når man ikke har noe valg annet enn å leve med det, ja det tror jeg få kan klare å forstå hvor tøft det faktisk er.

💚Er det blitt bedre eller verre med årene?

Jeg vil si det har blitt noe bedre. Jeg har jo endelig, ifjor, fått og får behandling for det, med en terapeut som hjelper meg å forstå hvorfor det er slik, lærer meg hva jeg kan gjøre og hva jeg skal jobbe med osv.
– Og det har jo med årene gjort meg mer bevisst på hva som faktisk skjer med meg. Jo mer jeg forstår av symptomene mine, jo mer føler jeg at jeg har en viss kontroll også. Og det er jo ekstremt viktig for ett menneske, å oppleve at man har kontroll over seg selv og i hverdagen sin.
Det var mye verre før da jeg fikk høre jeg var psykotisk hele tiden, og da jeg ble sendt til akutt post for hver gang jeg dissosierte. – Det var mange slitsomme og krevende år, og det ble mange unødvendige tvangs-innleggelser grunnet uvitenhet.

💚Jeg sliter med det samme. Har du noen gode råd for klare stoppe det?

💭 Dette jobber jeg selv med nå, og jeg er selv veldig i startfasen og har dessverre derfor ikke så mye kontroll selv, ei heller så mange gode råd å dele ut. Men det jeg vet har hjulpet meg mye? Det er å finne ut HVA som gjør at jeg får disse episodene. Som jeg skreiv at jeg tåler dårlig stress, da må jeg gjøre grep i hverdagen som kan fjerne mest mulig av det som forårsaker stress.
Og det å “jorde seg” er en av de tingene jeg jobber med. Når jeg merker det bygger seg opp, øver jeg meg på å f.eks klype meg selv i armen eller låret, eller sette beina i bakken og kjenner GODT etter at beina faktisk ER på gulvet. Å holde fokus HER OG NÅ, en setning som hjelper meg VELDIG MYE gjentar jeg om og om igjen. F.eks si: “Det er 2019 nå, og det er trygt.” Finn en setning som er enkel å huske, kort, men inneholder ordet TRYGT og årstallet vi er i akkurat nå. Si det om og om igjen, høyt, eller om du er på butikken eller omringet av folk kan du si det inni deg, – samtidig som du fokuserer på å kjenne etter at kroppen er her, – det er faktisk noe av det mest effektive jeg gjør for å hente meg inn igjen å stoppe det.

Jeg vet at å leve med en dissosiativ lidelse kan oppleves og føles som en døds-dom, som om livet bare IKKE kan bli allright, ikke en gang leves. Men det kan jeg si:Det KAN læres å leve med, det KAN blir bedre med riktig hjelp og behandling, og det KAN leves med på en okey måte.❤
Jeg må ærlig innrømme at jeg i perioder hvor det har stått på som verst følt at jeg ikke makter det mer, det er for krevende og for slitsomt. Men jeg har kommet meg igjennom tross mange tøffe episoder og skremmende opplevelser likevel. Jeg har erfart at jeg har perioder der det er mindre belastende, og de periodene er såå viktig å huske på for oss som lider av denne lidelsen, – for de gjør at livet til tross for dette KAN være greit å leve. 

❤ Så ikke gi opp, husk at det ER mulig å redusere symptomene, det ER mulig å få hjelp.❤

@LunaCh. 💕

Strø salt i sårene.

“Og du? Få Luna til å fjerne det juletreet… Det gjør bare vondt verre.”

Og hjerte mitt knuste litt i det jeg leste den setningen..
Og jo mer jeg leste, jo mer sorgtung ble jeg.

“Hun gjør det for oss, jeg vet det. Men hun prøver for hardt hvert år, bare få henne til å slutte. Det er best slik..”
😔💔
Best slik

13 år…
Det skal vell ikke føles slik? Skal det vell…

Og ja, jeg prøver. Gud som jeg prøver! Forsøker mitt beste igjen og igjen, år etter år. Forsøker så inderlig hardt på at DENNE julen, den skal de få det bedre!”

– Ja, for de små sin skyld. Ikke meg. Men de små..
.. De små som bor inni meg.

Men så gjør jeg det helt feil, som alltid. Og nå har jeg innsett at det kanskje er best å bare slutte forsøke så hardt.
Julegaver ble alltid kjøpt til hver og en av de. Små ting puttes i eskene deres hvert år.. I håp om at de skal få en fin tid, litt julefølelse kanskje, om så bare LITT.

– Litt julestemning i det tunge vintermørke. Men så gjør jeg det egentlig bare vondt verre, selv om jeg ikke mener det.
Og kanskje skal jeg bare, ja la det være. La det ligge. Hoppe over den 24. og hele den “stille uken” som følger etter helt frem til Nytt år, den 31.

Ikke alle barn ønsker seg gaver. Ikke alle barn ønsker ett pyntet hus. Jeg vet jo de ikke ønsker seg materialistiske ting. Egentlig, så vet jeg de ikke en gang LIKER det.
– Jeg vet hva de ønsker seg, og det er dessverre det eneste ønsket jeg ikke klarer å oppfylle.

Noen ganger funker det rett og slett ikke å legge ett plaster på såret. Noen ganger strør det kanskje egentlig mer salt i såret.
Uten at man ønsker å gjøre det..

Så jeg gav vekk juletreet til noen som jeg vet kommer til å bli “over the moon” for det. Og samtidig gjør jeg de små her hjemme litt mer komfortable i sitt eget hjem igjen.. For det er jo det viktigste. At hjemmet ens er ett fristed hvor man føler seg trygg og “hjemme”.



2019, vi er mer enn klar for deg.

@Lunach ❤

Jeg ønsket ikke å leve lenger

Jeg kjenner noen griper tak i meg, drar meg opp av vannet, jeg hiver etter pusten, han, – denne ukjente mannen vasser med vann opp til brystet, tar meg i armene sine og løfter meg opp til seg.. Som ett lite barn ligger jeg sammenkrøpet inntil overkroppen hans mens han med raske steg kaver seg opp av den kalde elven.
Jeg fryser, hakker tenner, forstår ikke helt hva som skjedde nå… Jeg skulle jo ha vært under vann nå? Jeg skulle jo ligget der og svevet, helt til lungene mine fylte seg med vann, til hele kroppen min endelig var avslappet og sinnet mitt ikke lenger var her i denne kalde kyniske onde verden.. Jeg skulle vært under vann jeg nå? Ja helt til jeg var borte. Svevende.
Fri.
Funnet ro.

Han bærer meg, med en arm over ryggen min så hele overkroppen min ligger tett inntil brystkassen hans. Den andre armen bruker han til å dra oss opp den bratte bakken til broen igjen… Ja den samme broen som jeg for liten tid siden stod på med tårefylte øyne og uten håp. Den samme broen som jeg selv valgte å sette mine ben på den andre siden av rekkvereke på, som jeg valgte å slippe hendene mine fra for så å falle ned i det kalde vannet..

Det kommer nå flere mennesker bort for å hjelpe til, en eldre mann står lenger oppe og strekker ned hånden til han, de roper til hverandre, – jeg klarer ikke høre så mye.. Jeg er forvirret og jeg faller ut og inn av bevisthet.. Jeg ser med tåkesyn at han griper tak i den og sier noe som “takk, – jeg så hun hoppet, jeg vet ikke hvem hun er”
– Jeg vet heller ikke hvem jeg er, tenker jeg.. Mens jeg går ut og inn av meg selv. Litt med, så forsvinner jeg igjen. Vet ikke om jeg dissosierer eller om jeg besvimer, men jeg er utslitt, utmattet, jeg er kald og jeg puster.
Jeg skulle jo ikke puste mer? Jeg skulle jo slippe mer, nå.. Hvorfor puster jeg når det gjør så vondt å puste?

Jeg er i en tåke.. Jeg klarer ikke få med meg hva de sier, jeg ser munnene deres åpne og lukke seg, jeg ser de prater, men jeg klarer ikke høre noenting.. Ordene og stemmene er så langt borte..
Var det ikke min tur? Er jeg død nå? Drømmer jeg? Ligger jeg fremdeles i vannet, sånn egentlig?

En av kvinnene som står rundt oss, tar av seg ytterjakken sin og brer den varsomt over meg.. Hun ser på meg med medlidenhet i ansiktet og sier med en rolig og vennlig stemme:
“Dette skal gå bra, lille venn. Vi ringer etter hjelp nå. Det kommer snart hjelp nå..”

Jeg ser på henne med mine tårevåte øyne mens jeg hvisker stille:
“Jeg fortjener ikke hjelp..”

Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot havet. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født i fiskenes tegn eller bare en ren tilfeldighet, men jeg finner aldri en mer indro ro enn når jeg er ved en elv, en foss, havet, en innsjø. Lyden av vannet er beroligende.. Og kanskje det var derfor det falt meg så naturlig at det var akkurat på denne måten jeg skulle forsvinne fra denne jorden på, ja en gang for alle.. Som 20 åring, og jeg var klar for døden.

Men en ting vet jeg for sikkert. Jeg ønsket aldri egentlig å dø, jeg ønsket bare slippe å ha det så inderlig vondt mer. Jeg så der og da, i dette dype mørke jeg var oppspist av, absolutt ingen annen utvei. Og jeg bestemte meg, dag, dato, tid, sted. Og jeg fant en indre ro i det.

Brev ble skrivet. Avskjedsbrev til de nærmeste, de skulle ikke sitte igjen å bebreide seg selv eller føle på noen som helst form for skyld, – det skulle jeg for alt i verden forhindre. Så mer enn 10 personlige brev ble skrivet ved skrivepulten min på rom nr 5. på akutt avd. Da tilsynet var og sykepleierne kom inn døren løy jeg å sa jeg skreiv dagbok, “Så fint du får skrivd ut tankene dine, Luna” sa de bare da og lukket døren.. Helt uvitne om at jeg to dager senere hadde planer om å ta mitt eget liv. Uvitne om at smilet mitt var tilbake fordi jeg tenkte jeg endelig skulle få fred, at denne “forbedringen” de såg, ikke var annet enn en indre ro fordi jeg hadde tatt avgjørelsen – og det lettet hjerte mitt.
For n
å skulle jeg endelig få fred, en lenge etterlengtet fred. Og alle rundt meg ville også få ro, bare de slapp meg. Slapp mer bekymringer. Det var jeg overbevist om. Det var det beste for meg, men det var også det aller beste for alle rundt meg. Jeg var hundre prosent overbevist om at de ville få mer fred i livet sitt, om jeg ikke lenger var her.. Bare jeg forsvant ville alle få det så mye bedre.

——

Jeg fryser, skjelver som ett aspeløv mens jeg hører sirene i det fjerne.. Rødkledde menn og den hvite og røde ambulansen var tilkallet og her for å hente meg.. Jeg ble lagt på en båre og pakket inn med alt de hadde av varme tepper og dyner.. Mannen som hadde hentet meg opp av vannet ble også tatt hånd om.. Han fikk jakken til en av helsepersonellet fra ambulansen.. Jeg falt inn og ut av bevisthet, jeg sovnet og våknet opp på sykehuset ett par dager senere.. Forfryst, kald, forvirret, sliten, så fryktelig sliten, men – trygg.
Trygg mot dette mørke som nesten stjal livet ifra meg.

Jeg var i live, og litt etter litt som ukene og mnd gikk, begynte jeg å kjenne på følelsen av glede over at jeg fremdeles var i livet. Takknemlig for at jeg overlevde, at jeg ble reddet den sene høstkvelden..  Takknemlig for at jeg fikk en sjanse til å se om livet kunne bli litt mer levlig igjen.



Idag er det “Verdensdag for selvmordsforebygging”. En viktig dag, viktigere enn noensinne før. Visste du at selvmord nå tar flere liv i norden, enn både kreft, trafikkulykker og overdoser gjør? Antall selvmord har økt fra 523 liv til 614 liv de siste fem årene.. Mens sykdoms- og ulykkesstatestikken nå går NED, går selvmords-statestikken derimot opp.. Så vis at du bryr deg, strekk ut en hånd, – og tenn ett lys kl 20.00 ikveld, – for alle de som har gått bort, for de som fremdeles kjemper, for de etterlatte og de pårørende som står på og kjemper for livet til en av sine nære som sliter mot selvmordstankene.

Våg å bry deg! ♥

Trenger du hjelp?
For øyeblikkelig hjelp, ring: 113.
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (24/7)
Mental Helse: 116 123 (247/)

@Lunach ♥

Butikk. Triggere. Planlegging/ CPTSD,PTSD.

Når man skal på butikken, så er det ikke slik for meg og mange andre, at jeg bare kan si: “Jeg skal  bare stikke innom en liten tur på kiwi, så kommer jeg!” Ja, og så bare gjør man det, uten å tenke noe over det. Uten at det tapper deg for krefter og energi, eller setter deg ut av spill for resten av dagen. SÅ enkelt for mange, og vanskelig for mange. I dag tenkte jeg å forklare noen utfordringer man ofte har når man sliter med traumer og flashbacks, og hvordan en liiiten tur på nærbutikken kan ødelegge en hel dag for enkelte.

Mange, meg inkludert, må være forberedt da det er mange mange triggere som kommer veltende over enn når man er på en butikk. Det er ikke få ganger jeg har satt meg rett ned på teppe i gangen, sluppet ut gråten med en gang jeg (endelig) har komt meg inn hjemme og låst døren bak meg. – Rett og slett av ren utmattelse og angst. Men da du møtte meg for 10 minutter siden, så smilte jeg og slo av en prat. Det er vell akkurat det som er så vanskelig å forstå med oss som sliter med CPTSD eller PTSD. Det er egentlig akkurat slik som det sies om kronisk sykdom/psykisk sykdom: “Vi later ikke som om vi er syke. Vi later som om vi er friske.”) Hvem har vell lyst å stå å grine i en butikk… Ikke jeg i alle fall.

Faktumet er at man kan aldri beskytte seg mot alle #Triggere der ute, men er man forberedt på at de kan og mest trolig vil komme til å oppstå?Ja da er man også mer rustet for å stå i dem og tåle dem.
Man må nesten lære seg å TÅLE noen av dem, rett og slett. Om ikke må man bare bure seg inne å ikke møte ett menneske for resten av sitt liv. Ei heller gå ut. Og det er jo strengt talt ikke noe liv, ergo heller ingen god løsning. Så selv om det ofte velter opp ett ekstremt ubehag innvendig, så er det dessverre noe man må lære seg å tåle og makte. (I begrenset mengder, selvsagt.) 

Hver eneste gang jeg er på butikken, alene eller ei, så er absolutt ALLE antennene ute. HELE meg skjelver på innsiden og jeg er konstant på vakt. Konstant i alarmberedskap, og alltid, ALLTID uten unntak på utkikk etter fare. Jeg kan se helt totalt avslappet ut på utsiden, jeg kan til og med snakke og si hei til de jeg eventuelt møter, men selv når jeg har en small-talk med noen, er jeg alltid bevisst på hva som skjer rundt meg. Til enhver tid. Uansett. Uavhengig av tid eller sted. 

Det er spesielt og sikkert temmelig uforståelig, hvor mye ett lite menneske kan klarer å få med seg av informasjon. Hvor stressa man er innvendig, men likevel klarer å SE helt rolig og avslappet ut på utsiden. Oppfører meg som om alt er “normalt”, når hele kroppen og “jeg” er totalt fokusert både på hun som står i kassen med de fine lange sorte neglene, som fikler med småpengene som klirrer. Han som nettopp kom inn døren og samtidig tok med seg en hvit Ildtopp og la i korgen, og damen, ja hun som ser ut til å være i 50 årene tipper jeg, ja hun som slet med å velge brød men endte opp med ett “Morsbrød” og holder nå på å skjære det opp i maskinen litt lenger borte. Ja, alt dette blir observert og mye mer, samtidig som jeg snakker med en bekjent og holde en small-talk gående. – Og nei, du kan ikke SE det. Dette enorme stressnivået på innsiden av meg, men jeg kjenner det og lever i det. Og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå da, at det er utmattende å alltid ha 47 forskjellige antenner ute, når det vanlige menneske på gata uten slike livsutfordringer kun har EN antenne ute. 

Det er vell egentlig veldig typisk for oss med CPTSD, eller PTSD. Vi kan se svært så rolige ut på overflaten, selv hvor mye uro og kaos det er på innsiden. Og det har både sine fordeler og ulemper. Fordelene er mange, ulempene likeså.
Men det beste synest jeg, er at jeg faktisk klarer å virke så “normal” som mulig i offentlige sammenhenger, men ulempen er jo at man ofte deretter blir totalt utmattet og sengeliggende i etterkant. – Det mange ikke hverken forstår eller ser…

 

Jeg hater f.eks store kjøpesenter. Jeg har unngått å gå på Amfi de siste årene fordi jeg ser og har erfart at det gjør meg mer vondt enn godt. Selvsagt må jeg innom av og til når jeg trenger div., men da planlegges det både tid på døgnet (når er det minst folk der?) og hvilken dag som er best. (Lørdag er f.eks ingen god dag, da det alltid er stappfullt der. Unngår helst mandag, fredag og lørdag.)
Det handler kun om å begrense omfanget av Triggere. For triggere på ett kjøpesenter er det uansett. Men det er fult mulig å minske antallet ved å planlegge! Og det er ikke kun kjøpe-sentre, men ellers alt annet i hverdagen også. Å leve med CPTSD/PTSD handler mye om å planlegge, da vi har mye behov for oversikt, kontroll, og egen-tid er utrolig viktig for å hente inn krefter. Det er så mye som skjer innvendig i oss 24/7, og når vi er i samsvar med andre mennesker og på offentlige steder kan vi lett bli overveldet og lander fort utenfor Toleransevinduet noe som krever enormt mye energi. (Vet du ikke hva “Toleransevinduet” er? Les HER: Traumer og reguleringsvansker. Hva er toleransevinduet?

Mitt beste råd for å finne mest mulig ro i en ellers så kaotisk hverdag, og leve med minst mulig triggere, det er faktisk noe så enkelt og så vanskelig som Å PLANLEGGE uken. Det vil alltid kunne skje forandringer, eller uforutsette ting skjer. Det er ikke å unngå, slik er livet bare.
Men å planlegge uken, særlig en søndagskveld, da har du en nokså grei oversikt over uken og det er faktisk til veldig stor hjelp (synest jeg i alle fall). Da får du mindre ting å måtte huske på, da det ofte stresser oss unødvendig mye.
Siden vi ofte sliter med hukommelsen, så er det ganske okey å ha en “mal” og heller føre på de tingene som kommer underveis. 🙂

– Jeg har f.eks fått ett utrolig godt hjelpemiddel fra hjelpemiddel sentralen. Da jeg har veldig store hukommelses-problemer og konsentrasjonsvansker, er denne “tavlen” jeg har på veggen ett helt fantastisk hjelpemiddel! Det heter MEMOplanner, og jeg aner ikke hvordan jeg har klart meg før.. (Du kan sjekke de ut om du tror det kanskje kunne vært til hjelp for DEG også. LES MER HER: MEMOPLANNER
(Jeg har ført opp både legetimer, terapi, medisintider, BPA- og hvem som kommer, osv.)

Husk at: Selv om livet og hverdagen føles uoverkommelig ut til tider, så er ingenting varig. Hverken de vonde periodene eller de gode. Så ta vare på de små gledene i hverdagen.
Lykke til med dagen IDAG. Ta vare!♥

@LunaCh ♥

Det går fint. Det går alltid fint, eller hva..

“Dramatisk”
“Alvorlig”
“Psykisk dårlig periode”
“Skal se til henne onsdag”
“Vurder psyk. tilsyn”

Sendes videre til kirurgisk poliklinikk for suturering av selvpåført kuttskader.



“Vi syr denne armen først”

“Hvor lenge er det siden?”
“Er dette plasteret langt nok? Det er det lengste vi har”

“Det blir endel stikk her nå, Luna. Er du klar?”

“Hva gjorde du dette med?”
“Var det rent?”
“Har du fått stivkrampesprøyte?”
“Går det bra, Luna?”

“Vi klipper vekk den døde huden i kantene”

“Med og uten adrenalin”
“Tenker vi tar 04, tråd”
“Hvordan går det nå, Luna?”


– Og jeg sier “Det går fint”. Det går alltid fint.
Og jeg beklager meg som alltid hundre ganger – minst. Og jeg sier takk for hvert ett smil, hvert ett hyggelig ord, og for hvert ett sting som blir sydd i armene mine. “Det går fint”, svarer jeg hver gang, mens jeg ligger der apatisk og tom, skjelver som ett aspeløv av all adrenalinen som blir kjørt inn i de åpne sårene mine med sylskarpe nåler.
– Jada, det går fint. Det går nemlig alltid fint…

Og så ser jeg på deg. Du som er tryggheten min.
Du som alltid, alltid er med meg – hele veien. Du som alltid tar vare på meg. Du som aldri går. Og jeg kunne aldri vært mer takknemlig for deg enn jeg er akkurat nå. Nå som jeg føler meg totalt hudløs, nå som smertene river meg i stykker både på innsiden og utsiden. Nå som kroppen min reagerer som følge av traumer, ja akkurat nå som jeg føler meg så ekstremt liten og sårbar.. Jeg er så ubeskrivelig og uendelig takknemlig for at du er her med meg akkurat her og nå.

Jeg kniper deg sterkt i hånden, mens hele kroppen min rister og spenner seg i en enorm smerte.
En helt ubeskrivelig smerte jeg ikke en gang klarer sette ord på. Men likevel, så går det fint hver gang han spør. Det går alltid fint med meg, ikke sant? 
Du forsøker trøste, holder de varme hendene dine på den ene skulderen min og den andre i hånden min. Du holder meg, og du beroliger meg. Du sier “Jeg er her” når jeg snur hode mitt mot deg for å forsikre meg om at du ikke har forlatt meg. Du er der, du er alltid der.. og du minner meg stadig på å puste. “Pust med magen” hvisker du til meg, mens du forsøker å gjøre smertene mindre..Vel viten at det er umulig. Dette kan du ikke fikse, og jeg ser det i øynene dine at det smerter deg mer enn noen gang…

Jeg ligger nærmer to timer på operasjonbordet. Føler meg helt helt hjelpesløs.
Fanget i ett smertehelvete ingen kan se. Ikke av hva kirurgene gjør mot (for) meg, men av noe som ingen andre kan hverken se eller høre. Min egen historie. – Kirurgene er behagelige, de er rolige og empatiske. Operasjons-sykepleierene likeså. Men jeg kan ikke bevege meg stort. Jeg må ligge der, fastlåst i meg selv og i mine minner. Føler meg klaustrofobisk, inneklemt med mennesker jeg ikke kjenner. Frykten sitter i hver en celle i kroppen, jeg  kan (selvsagt) ikke gå noe sted, gjemme meg, – nei jeg har absolutt ingen fluktmuligheter nå mens de syr. Jeg kan ikke beskytte meg mot eventuelle farer. Og jeg er som alltid – livredd.


Men likevel skal jeg love deg at du fremdeles hører meg si:
“Det går fint!” – når noen spør.

– Som om alt går så jævla fint,
hele forbanna tiden.

@LunaCh, 2018.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no