Hvor heldig er ikke jeg, som fant deg.

Jeg løfter inni mellom hode mitt bare for å se på deg, og jeg smiler.
Noen ganger sier jeg: “Jeg er glad i deg”
mens andre ganger sier jeg det kun med øynene
– jeg vet du hører det like tydelig.

Du får så fine linjer rundt øynene når du smiler tilbake til meg.
– Der jeg ligger med hode på brystkassen din og lytter til hjerteslagene dine.

Når vi endelig har roet oss for kvelden, og vi skal til å sove..

Du holder oss alltid så trygt så trygt i armene dine
og jeg tenker i mitt stille sinn:
“Hvor heldig er ikke jeg, som fant akkurat deg.”

@Lunach


Pic: Google

My safe place..

Dette er soverommet mitt. Eller rettere sagt, vårt. Det er rommet jeg føler er “My safe place”.. Der kan jeg ligge i sengen å se på stjernehimmelen som lyser opp så fint i taket, la kroppen få hvile litt med bamser i armkroken..
Der kan jeg være liten skjør og sårbar.. Få hvile fra den sterke “meg” som kjemper seg gjennom hver en dag for å holde hode over vann. Der kan jeg ta en pause, og bare være.. 

Lyst.. varmt.. lyslenker i hvert hjørne.. Gardiner med stjerner på som er helt lystette, en gave fra bonusmamma fra barne-avdelingen på Princess, (viss jeg ikke husker feil..) En rosa myk baby-teddybjørn har jeg også fått, som er sprayet med parfymen bonusmamma bruker, – det skaper ro og trygghet når vi er redde på kveld og natt.♥ Plakater jeg har printet ut med motiverende sitater, i duse rolige farger.. (du kan finne de ved å trykke på linker her: Hellen Stillufsen
Jeg har printet de ut selv på A3 ak..

Å være liten er vi vell alle iblant. Noen mer og oftere enn andre.. Noen er små barn i voksne kroppen hele tiden. Og det er også greit. Vi er alle forskjellige, hva. Det kan være fryktelig vondt inni mellom, men man må gjøre det beste ut av det likevel. Og vi er tre stykker her som trenger ett slik rom.. Ett trygt rolig sted å trekke oss tilbake når verden blir for stor og skummel, for overveldende og for utrygg. – Jeg er ett barn i en voksen kropp. Og gjør så godt jeg kan. Det gjør vondt ofte, men det er også store gleder! Som denne vakre tingen her, det er en lampe jeg fikk i julegave, så jeg kan ligge å se stjernehimmelen i taket når jeg skal legge meg for natten. En stoooor glede for oss alle tre.. En trygghet når den viser seg noe så vakkert som en stjernehimmel i taket når jeg er som mest redd og sliten av nok en lang dag…

– Det er en vakker verden vi lever i, men også en svært smertefull en. Og det er vell slik livet er, for oss alle.. Noen sliter og får mer motbør enn andre, men vi alle har vårt. Noe mer forståelig enn annet, som å føle seg som ett barn og ER ett barn i følelselivet og i behovene, – det er ikke så lett å forstå seg på som ett brukket ben med gips hva..? Men så er det bare slik realiteten er, likevel, for noen. Vi forblir barn, vi stagnerer på ett tidspunkt i livet, og så må vi bare prøver så godt vi kan likevel å følge veien videre.. En voksen kropp, men ett barn innvendig. Tungt å bære så mange masker gjennom hverdagen.. Så godt å da kunne ha ett sted hvor jeg bare kan hvile, og være “meg” uten alle disse voksne maskene jeg putter på meg hver eneste dag..

Så er du som meg, ett barn i en voksen kropp. Skap ditt trygge rede. Lag det så trygt og koselig som du bare kan. Ha på gjerne denne 2 timers lange beroligende baby-musikken når du skal legge deg.
Det er lov å være liten, og det er ikke noe å skamme seg over – selv om jeg vet om flere som har det akkurat som meg, og skammer seg nesten ihjel. Men det er ikke noe du kan noe for, det er bare slik det ble når livet førte slik med deg.. Normale reaksjoner på unormale hendelser, har jeg lært.. Så jeg forsøker å legge fra meg skammen jeg har bært på, og heller valgt å være åpen med de rundt meg. Heldigvis blitt møtt med stor forståelse og enormt med trygging, kos, kjærlighet, varme, – omsorg i fleng. ♥

Ta vare på deg.
Og ta vare på det lille barnet i deg. ♥

 


@LunaCh♥

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Jenta på rom nr 8.

(Egen-erfaring fra akutt post.)

Og jeg går stadig forbi deg.
 Hver eneste gang jeg skal inn på dagligstuen eller ta meg en røyk, så ser jeg deg.
Døren står på vidt gap, men det er likevel bare mørke å se… På alle måter.
Du sitter akkurat på det samme stedet som du pleier sitte, rett på det kalde harde betonggulvet, i pysjamasen din, helt tett inntil den kalde veggen.
Bamsen din holder du tett inntil brystkassen din, ja brystkassen din som beveger seg med raskt tempo opp og ned.. Det er ikke vanskelig å se at angsten har gripe tak og at det er vanskelig å puste for deg..
Det lyse håret ditt når akkurat ned til skuldrene, og det er stort sett alt jeg ser, – ja håret ditt, for du har som regel hode bøyd ned, gjemt trygt og godt i bamsen din.. Du ser sjeldent opp, og lyset er alltid avslått på rommet ditt..
Du beveger deg sjeldent bort fra plassen din..

Jeg har så vondt av deg.
Jeg har så lyst å bare bryte reglene som sier vi ikke får lov å gå inn på rommene til hverandre, jeg vil bare gå inn til deg, sette meg på huk, ta forsiktig hånden min på skulderen din å si: “Jeg er her, du trenger ikke være redd, lille venn. Du er ikke alene.”
Men jeg kan ikke. Jeg kan ikke fordi det sitter alltid ett personal utenfor rommet ditt og sperrer for døren. Personalet som stadig bytter på å sitte der å se på deg, – ja hver time. Først en, så en annen, og deretter en til. Og de tre bytter på hele vakten. Til vaktskifte, da er det tre nye…
Det er psykiatriske sykepleiere, det er hjelpepleiere, det er studenter.. De alle bytter på å sitte der. Og jeg undrer meg stadig over hvordan de klarer det…? Ja klarer sitte der å lese i ett ukeblad, en etter en, time etter time, dag etter dag… Uten å gå inn å snakker med deg.
– Ikke en. Ikke en eneste en har jeg sett gå inn å trøste dag der du sitter alene i mørket, og det må vell føles som noe av det mest ensomme i denne verden.. at der alltid, hele døgnet, sitter ett annet menneske ca 5-8 meter bort ifra deg, men ingen av de som sitter der, viser deg hverken omsorg, nestkjærlighet eller forståelse.. Og jeg undrer, finnes det en sterkere ensomhet enn det?

Hjerte mitt knuses mer og mer for hver gang jeg bare går forbi deg. Jeg føler meg som verdens mest egoistiske og verste menneske på denne jord, som bare lar deg sitte der på gulvet å ha det så vondt – helt helt alene..
– Jeg er ikke bedre enn dem, jeg også lar deg sitte der alene i ensomheten din. Med angsten din. Med sorgen din.
Forskjellen er bare at de har ett valg, de kan gå inn til deg, men jeg har ikke noe valg, jeg har ikke tillatelse til å gå inn.
(Og prøver jeg, som jeg før har gjort, blir jeg uansett før jeg når bort dratt med makt  ut av rommet.)

Det går dager.. Så en uke. Og en uke til… Du sitter der fremdeles. På akkurat samme sted, bare i en annen pysj inni mellom. Men alltid med bøyd hode, en brystkasse som snart sprenger av angst og smerte og en bamse som er den eneste trøst og trygghet du har, den eneste  som fanger opp tårene dine.. Jeg har så vondt av deg at jeg snart ikke vet min arme råd. Personalet ser opp av ukepladet og smiler og nikker til meg når jeg går sakte forbi, som om alt er i sin skjønneste orden. – Og jeg smiler så godt jeg klarer tilbake mens hele hjerte mitt brister når jeg ser deg…

Jeg går inn på dagligstuen for å hente meg en kopp varm sjokolade, de har inni mellom “Rett i koppen sjokolademelk” stående fremme sammen med alle sorter av Te, kaffe og andre drikkevarer.
Jeg er som alltid i beredskap. Alltid på vakt etter fare, så det er lite som skjer rundt meg som går meg hus forbi. Denne tilstanden er ikke noe jeg kan styre, og akkurat i dette sekund er jeg for en gangs skyld glad for det.
For det er vaktskifte, og da pleier de ikke alltid følge like godt med som de egentlig skal når noen har fastvakt (kontinuerlig tilsyn) , og jeg utnytter sjansen for alt det er verdt. – 
Jeg ser han som nettopp satt hos deg står og diskuterer noe med senvakten som mest trolig skal inn til deg, og jeg skynder meg å røre ut pulveret i koppen, passer på å gå stille forbi dem der de står bare noen meter fra rommet ditt, og de enser meg ikke.
– Jeg har rom dør i dør med deg, og fra der de står klarer de nok ikke se hvilken rom jeg går inn på, mest trolig er det ikke av innteresse for dem heller.

Du sitter der, du.. I mørket, alene med bamsen din, når jeg med sakte skritt går bort til deg. Du skvetter litt til når jeg legger hånden min på den høyre  kneskålen din, jeg hvisker: “Hei, jeg tok med en kakao til deg så du kan varme deg litt på.. viss du vil ha, da…” 
Jeg sitter på huk fremfor deg, og du løfter sakte men sikkert opp hode ditt etter noen sekunder betenkningstid, du ser på meg med øynene fulle av tårer og sier lavmælt: “Takk…” mens du løfter opp hånden og tar imot koppen med varm kakao.
Jeg ser på deg med medlidenhet i øynene og sier: “Jeg må gå før de oppdager jeg er her inne, men vit en ting: Du er ikke alene. Jeg er her.” Du gir meg noe som ligner ett lite smil, ja du prøver så godt som du klarer, du, lille venn…
Jeg reiser jeg meg opp, legger hånden min noen sekunder på skulderen din før jeg forter meg ut av rommet og inn på mitt eget, med høy puls og tårer i øynene. – Jeg skulle så ønske jeg kunne få lov å sitte der sammen med deg i mørket. Uten å si noe, uten å snakke. Bare holde deg i hånden, så jeg fikk vise deg at du ikke er alene..

Jeg vet nemlig hvordan du har det der du sitter, for jeg har selv sittet slik i uke etter uke med bamsen tett inntil kroppen, med en smerte som få kan forestille seg. Jeg vet akkurat hvor ensomt og vondt det føles.. Og ingen, absolutt ingen her i verden skal måtte ha det SÅ vondt alene.. 

♦ Husk:
Det skal SÅ lite til for å få en menneske til å føle seg LITT bedre.
#Vågåvisdubryrdeg


@Lunach ♥

♦ Follow me if you want:
FB: Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Mine tanker om å leve med en dissosiativ identitetsforstyrrelse..


Hva om du hver kveld når du la deg i sengen for å få en god natts søvn, visste du kanskje ikke våknet opp neste dag? Hva om du hver eneste dag visste du mulig ville våkne opp med store livstruende skader på kroppen din, uten å vite hva som hadde skjedd?

Hva om du i perioder ikke kunne hatt barberhøvelen din i dusjen, ikke vannglass i kjøkkenskapet og alle snorer på bukser og gensere måtte fjernes, – for å beskytte deg selv mot deg selv. Hvordan hadde du levd livet ditt? Hadde du kjent på dødsangst hver eneste kveld, og være fryktelig redd for å være og sove alene? Eller hadde du klart å tenke: “Jaja, vi får bare håpe på det beste..”


Dette er nemlig livet mitt. I 10 år har jeg hatt det slik.
 Hver eneste dag, 24/7. Og jeg er heller ikke den eneste som har det slik, vi er mange som har en dissosiativ identitetsforstyrrelse. Vi lever daglig med en indre uro og kontunierlig angst, og det er kanskje ikke så rart. Det er tross alt livet vårt det er snakk om. I perioder tenker jeg ikke så mye over det, klarer skue de vonde tankene og frykten til side, men i dårlige perioder klarer jeg ikke det, og angsten er altoppslukende og frykten sitter som støpt fast. Reddselen for å være alene på kveld/natt gjør ofte at jeg skifter, fordi jeg tenker meg så redd at jeg ikke makter være i min egen kropp. Frykten for å ikke være i live neste dag er ofte relativ tung å bære, og det er så vanskelige å skrive og snakke om, fordi det er så lagt ifra virkeligheten til de aller fleste, derfor så innmari vanskelig for andre å forstå også.


Jeg har ikke annet enn plastglass i skapet nå, og har ikke hatt min egen barberhøvel i leiligheten min på over ett år nå. Jeg må be min bestevenn og nabo om å ta den med når jeg skal dusje viss jeg vil shave leggene. Jeg må be han sitte i stuen å vente til jeg er ferdig å dusje slik at han kan ta den med seg hjem igjen til seg selv. Jeg har måttet fjerne alle snorer fra bukser og gensere, for å vite jeg ikke blir kvelt om natten – av meg selv. Med mine egne hender. Helt uten at jeg er klar over at jeg gjør det.

Velkommen inn i mitt liv. Som jeg lever og overlever så godt som jeg klarer og makter.

I disse periodene det er så ille at jeg nesten må overbeskytte meg selv – mot meg selv, så er det ekstremt tungt å stå i det. Og helt umulig alene. Da er bare det å stå opp om morgenen en utfordring. Det å gripe dagen er temmelig umulig, og å tenke positivt er vell den verste setningen jeg kan høre akkurat nå. For vi er tre personligheter i en og samme kropp, og når en av delen er suicidale og sier hun ikke orker mer, er sliten av livet, forstår ikke hvorfor ikke hun kan få dø og vi andre leve videre, ja da er det ikke enkelt å “tenke positivt” når angsten for å ikke være i livet neste dag er din aller største bekymring… – Det er forferdelig tøft, både for meg selv og for de rundt meg som forsøker etter beste evne å hjelpe oss.

Det er nesten ubeskrivelig å skrive, eller si, hvordan det føles. Denne uroen som river i hele meg og som gjør at alle hverdags-oppgaver føles tyngre og tyngre for hver dag som går. Det er ikke kun JEG som må behandles, bli sett og hørt. Og det er nok vanskelig å forstå og sette seg inn i noe som er så komplekst som dette, og sikkert uvirkelig for de fleste mennesker at det faktisk er mulig å splitte seg selv opp så til de grader, når man ikke har sett det med egne øyne. Men dette er faktisk den helt reelle realiteten og virkeligheten til veldig mange mennesker.
Det er ikke få ganger jeg ikke har kunnet gjøre rede for meg. Jeg har våknet opp i en dam hvor jeg hadde ligget i isvann i mange timer på vinterstid før de fant meg, og jeg ble så forfrossen at de bar meg tilbake til avd i hendene sine og jeg var sengeliggende i mange dager i etterkant. Jeg har våknet opp i skogen uten å huske jeg har forlatt avdelingen jeg da var innlagt på, og 8 timer var som ett sort mørkt hull i hukommelsen min. Jeg har våknet opp i en stol på legekontoret, og fikk høre at jeg hadde kuttet meg inne på øyet, jeg har våknet utallige ganger på intensiv avd grunnet overdoser jeg ikke husker å ha tatt, eller svelgt skarpe gjenstander og måtte gjennom operasjoner for å hente dem ut av magesekken min.
Jeg har hoppet flere ganger fra broer, uten å vite jeg har gjort det og tilfeldig forbipasserende har reddet meg fra å drukne. Jeg har, som min fastlege har sagt opptil flere ganger, “du må ha en skytsengel som passer på deg”. For egentlig er sannheten den at jeg ikke skulle vært i livet idag. Jeg har vært heldig til nå, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. For hvert år jeg blir eldre, føler jeg meg ekstremt heldig som fremdeles får lov å leve, – for livet er så absolutt ingen selvfølge, hverken for meg eller deg. 

Jeg vet ikke om jeg våkner imorgen tidlig, når jeg legger hode på puten ikveld og lukker øynene. Alt jeg kan gjøre er å håpe.

@LunaCh

Ikke fortell meg

Ikke fortell meg
at det skal gå over
Når jeg gråter og er redd
mens alle andre ligger trygt og sover

 

Ikke fortell meg
at det snart blir solskinn igjen
Når mørket faller på
og jeg ser ikke enden på stormen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må ta meg sammen
når traumene herjer som aller verst
og jeg finner ikke ro i denne kroppen

 

Ikke fortell meg
at jeg bare må tenke positivt
Når traumene river som verst
og alt som kommer opp er så sensitivt

 

Nei, ikke fortell meg det
nei ikke fortell meg alt dette
Når jeg ligger nede i det dypeste mørket
når jeg skjelver, stresser og fryser av angstsvette

 

Nei, ikke fortell meg dette
Ikke fortell meg noenting akkurat nå

Bare hold meg tett og trygt inntil deg
så jeg vet jeg ikke alene i dette må stå



@Lunach

BRAVE

Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars.”
– Khalil Gibran

Jeg forstår ikke helt dette med at “vi” som sliter psykisk, eller er syk hverken psykisk eller fysisk, blir kalt: “De svakeste.” Vi er de svaksete i samfunnet.
De sier det ofte i media. “De svake i samfunnet”..
Men jeg er så absolutt ikke enig. JEG er faen ikke svak. Hadde jeg vært svak, hadde jeg ikke vært i live idag. Da hadde jeg gitt opp for lenge lenge siden. Jeg, og mange med meg, holder ut en smerte du aldri kan forsetillle deg har du ikke vært der selv, hver eneste dag, hvert ett sekund, Og å kalle oss de svakeste i samfunnet, er en skam! For det er vi så absolutt ikke. Vi er sterke. Vi er som løvetannen, den som  holder ut og tåler alt av vær og vind, uanstt hva. Vi gror og vokser, uansett hva som kommer vår vei. Og ja, det gjør vondt å være ettt løvetannbarn, så sant og vist så gjør det sabla vondt. Jeg unner ingen å kjenne og føle den smerten vi daglig bærer på.
– Det jeg der imot er glad for, er at de fleste slipper bære det. kjenne det. Føle det.

Men å si vi er svake, det er feil. Vi er sterke, som løven, som løvetannen.
Vi klarer oss, uansett hva som komme vår vei.

Vi er IKKE de svake i samfunnet. Vi er de STERKE.

  • Lunaen
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no