Desember… hvorfor må du gjør så vondt…

Desember. Måneden mange gleder seg til, men også måneden mange gruer seg til. 
Desember, manges store glede, men til manges store sorg.

– Desember, hvorfor må du gjør så forbanna vondt …. ?



Desember… Måneden hvor alle skal kose seg gløgg ihjel. Det er lissom slik det skal være, man skal KOSE seg! Det føles nesten som en tvangstrøye av samfunnets forventninger.. 
For skal jeg være helt brutalt ærlig med dere? Så må jeg ærlig innrømme at jeg koser meg så langt ifra denne måneden, og absolutt ikke i desmber.
Jeg forsøker hvert år å gjøre det beste ut av det, forsøker gjøre det til “min jul” på min måte, men jeg klarer det aldri likevel. Bare sånn hallveis. I år så orker jeg ikke en gang gjøre en innsats på å forsøke, fordi jeg allerede har gått i en mnd nå minst å gruet meg til førstkommende lørdag. 1 Desember.

– Fordi desember gjør så inni helsikas VONDT.
Det er for mange minner, og for mye sorg og savn, – og det er triggere hver forbanna daghelt  til nyåret endelig starter og denne grusomme måneden endelig er over.

Desember, hvor jeg gleder meg til du er over.

Jeg går inn i den tøffeste mnd av alle de 12 kalender-månedene vi har i året, og jeg vet det er mange der ute som gjør det samme.. Lørdag, første dagen, og jeg gruer meg skikkelig.. Jeg er helt ute av stand til å fungere som ett menneske, allerede. Og jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dagene som jeg går i møte, annet enn å forsøke å holde hode over vann så godt det lar seg gjøre.
Jeg kommer ikke til å kreve noenting av meg selv, annet enn at jeg skal holde meg i live. Og da mener jeg alt i fra å spise til å dusje. De tingene friske mennesker ofte tar for gitt. Jeg kommer ikke til å sette krav om noe av disse grunnleggende tingene, fordi jeg vet rett og slett ikke om jeg er i stand til å klare det nå.. Og jeg trenger ikke flere “nederlag” eller å føle meg ennå mer “misslykket” enn jeg allerede gjør akkurat nå.
Og jeg håper ingen andre vil stille noen som helst krav til meg heller, – for denne måneden er kun ett fokus for meg: Komme meg helskinnet igjennom. Brutalt ærlig, hva? Men slik er det for meg. Og for mange andre også. 


Det er ikke kun kos og glede, julepynt og bake julekaker. Se julefilmer og spise god mat. For mange så er ikke noe av dette tilstedet, for noen så handler julen f.eks om mange vonde minner, eller sorg etter noen de har mistet og/eller savn etter familien de ikke har. Det handler om barn og unge som gruer seg fordi foreldrene og andre familie medlemmer drikker alkohol, det handler om mennesker som sitter alene på julaften og syke mennesker som er innlagt på sykehus eller psykiatrisk. Det er mange forskjellige grunner til hvorfor desember er en vond tid for mange, og det må være lov å si det også.

Det må være lov å si at man ikke gleder seg og ikke koser seg, selvom de fleste uttrykker seg på sosiale medier at de gjør. For min del? Så skygger jeg banen av f.eks FB nå. Nettopp pga dette.
Jeg orker rett og slett ikke se alle bildene og lese om hvor “koselig” alt er på denne tiden. Det er derfor jeg har slettet APPEN til FB og messenger for en tid nå på tlf. Jeg makter ikke få det slengt i tryne hele tiden, fordi det stikker i hjerterota hver gang. Som en kniv som står der, og vris rundt gang på gang på gang – og det er best å skjerme seg for det man kan, når man har mulighet. Det er nok av påminninger og triggere som kommer uansett, så å skjerme seg for det man har mulighet til ble jeg annbefalt for min del av min psykolog i alle fall.

Husk på at du er ikke alene om å ha disse følelsene om tiden vi går i møte nå. Du er ikke alene om å grue deg, eller syns det gjør vondt. Du er ikke alene – vi er mange som har det slik. Så ikke tro det er noe galt med deg, siden det kan virke som om alle gleder seg og nyter tiden som kommer.. For det er ikke alltid slik det syns på sosiale medier. Og det er helt i orden og fullstendig lov å si: “Jeg har det ikke så bra på denne tiden av året..”

Du er ikke alene. 

@LunaCh.

Jeg ønsket ikke å leve lenger

Jeg kjenner noen griper tak i meg, drar meg opp av vannet, jeg hiver etter pusten, han, – denne ukjente mannen vasser med vann opp til brystet, tar meg i armene sine og løfter meg opp til seg.. Som ett lite barn ligger jeg sammenkrøpet inntil overkroppen hans mens han med raske steg kaver seg opp av den kalde elven.
Jeg fryser, hakker tenner, forstår ikke helt hva som skjedde nå… Jeg skulle jo ha vært under vann nå? Jeg skulle jo ligget der og svevet, helt til lungene mine fylte seg med vann, til hele kroppen min endelig var avslappet og sinnet mitt ikke lenger var her i denne kalde kyniske onde verden.. Jeg skulle vært under vann jeg nå? Ja helt til jeg var borte. Svevende.
Fri.
Funnet ro.

Han bærer meg, med en arm over ryggen min så hele overkroppen min ligger tett inntil brystkassen hans. Den andre armen bruker han til å dra oss opp den bratte bakken til broen igjen… Ja den samme broen som jeg for liten tid siden stod på med tårefylte øyne og uten håp. Den samme broen som jeg selv valgte å sette mine ben på den andre siden av rekkvereke på, som jeg valgte å slippe hendene mine fra for så å falle ned i det kalde vannet..

Det kommer nå flere mennesker bort for å hjelpe til, en eldre mann står lenger oppe og strekker ned hånden til han, de roper til hverandre, – jeg klarer ikke høre så mye.. Jeg er forvirret og jeg faller ut og inn av bevisthet.. Jeg ser med tåkesyn at han griper tak i den og sier noe som “takk, – jeg så hun hoppet, jeg vet ikke hvem hun er”
– Jeg vet heller ikke hvem jeg er, tenker jeg.. Mens jeg går ut og inn av meg selv. Litt med, så forsvinner jeg igjen. Vet ikke om jeg dissosierer eller om jeg besvimer, men jeg er utslitt, utmattet, jeg er kald og jeg puster.
Jeg skulle jo ikke puste mer? Jeg skulle jo slippe mer, nå.. Hvorfor puster jeg når det gjør så vondt å puste?

Jeg er i en tåke.. Jeg klarer ikke få med meg hva de sier, jeg ser munnene deres åpne og lukke seg, jeg ser de prater, men jeg klarer ikke høre noenting.. Ordene og stemmene er så langt borte..
Var det ikke min tur? Er jeg død nå? Drømmer jeg? Ligger jeg fremdeles i vannet, sånn egentlig?

En av kvinnene som står rundt oss, tar av seg ytterjakken sin og brer den varsomt over meg.. Hun ser på meg med medlidenhet i ansiktet og sier med en rolig og vennlig stemme:
“Dette skal gå bra, lille venn. Vi ringer etter hjelp nå. Det kommer snart hjelp nå..”

Jeg ser på henne med mine tårevåte øyne mens jeg hvisker stille:
“Jeg fortjener ikke hjelp..”

Jeg har alltid hatt en sterk dragning mot havet. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er født i fiskenes tegn eller bare en ren tilfeldighet, men jeg finner aldri en mer indro ro enn når jeg er ved en elv, en foss, havet, en innsjø. Lyden av vannet er beroligende.. Og kanskje det var derfor det falt meg så naturlig at det var akkurat på denne måten jeg skulle forsvinne fra denne jorden på, ja en gang for alle.. Som 20 åring, og jeg var klar for døden.

Men en ting vet jeg for sikkert. Jeg ønsket aldri egentlig å dø, jeg ønsket bare slippe å ha det så inderlig vondt mer. Jeg så der og da, i dette dype mørke jeg var oppspist av, absolutt ingen annen utvei. Og jeg bestemte meg, dag, dato, tid, sted. Og jeg fant en indre ro i det.

Brev ble skrivet. Avskjedsbrev til de nærmeste, de skulle ikke sitte igjen å bebreide seg selv eller føle på noen som helst form for skyld, – det skulle jeg for alt i verden forhindre. Så mer enn 10 personlige brev ble skrivet ved skrivepulten min på rom nr 5. på akutt avd. Da tilsynet var og sykepleierne kom inn døren løy jeg å sa jeg skreiv dagbok, “Så fint du får skrivd ut tankene dine, Luna” sa de bare da og lukket døren.. Helt uvitne om at jeg to dager senere hadde planer om å ta mitt eget liv. Uvitne om at smilet mitt var tilbake fordi jeg tenkte jeg endelig skulle få fred, at denne “forbedringen” de såg, ikke var annet enn en indre ro fordi jeg hadde tatt avgjørelsen – og det lettet hjerte mitt.
For n
å skulle jeg endelig få fred, en lenge etterlengtet fred. Og alle rundt meg ville også få ro, bare de slapp meg. Slapp mer bekymringer. Det var jeg overbevist om. Det var det beste for meg, men det var også det aller beste for alle rundt meg. Jeg var hundre prosent overbevist om at de ville få mer fred i livet sitt, om jeg ikke lenger var her.. Bare jeg forsvant ville alle få det så mye bedre.

——

Jeg fryser, skjelver som ett aspeløv mens jeg hører sirene i det fjerne.. Rødkledde menn og den hvite og røde ambulansen var tilkallet og her for å hente meg.. Jeg ble lagt på en båre og pakket inn med alt de hadde av varme tepper og dyner.. Mannen som hadde hentet meg opp av vannet ble også tatt hånd om.. Han fikk jakken til en av helsepersonellet fra ambulansen.. Jeg falt inn og ut av bevisthet, jeg sovnet og våknet opp på sykehuset ett par dager senere.. Forfryst, kald, forvirret, sliten, så fryktelig sliten, men – trygg.
Trygg mot dette mørke som nesten stjal livet ifra meg.

Jeg var i live, og litt etter litt som ukene og mnd gikk, begynte jeg å kjenne på følelsen av glede over at jeg fremdeles var i livet. Takknemlig for at jeg overlevde, at jeg ble reddet den sene høstkvelden..  Takknemlig for at jeg fikk en sjanse til å se om livet kunne bli litt mer levlig igjen.



Idag er det “Verdensdag for selvmordsforebygging”. En viktig dag, viktigere enn noensinne før. Visste du at selvmord nå tar flere liv i norden, enn både kreft, trafikkulykker og overdoser gjør? Antall selvmord har økt fra 523 liv til 614 liv de siste fem årene.. Mens sykdoms- og ulykkesstatestikken nå går NED, går selvmords-statestikken derimot opp.. Så vis at du bryr deg, strekk ut en hånd, – og tenn ett lys kl 20.00 ikveld, – for alle de som har gått bort, for de som fremdeles kjemper, for de etterlatte og de pårørende som står på og kjemper for livet til en av sine nære som sliter mot selvmordstankene.

Våg å bry deg! ♥

Trenger du hjelp?
For øyeblikkelig hjelp, ring: 113.
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (24/7)
Mental Helse: 116 123 (247/)

@Lunach ♥

Verdensdag for Selvmordsforebygging. #Mittlys

World Suicide Prevention Day

10 september 2018

"Vis at du ser. 
Vis at du lytter. 
Vis at du bryr deg."
♥

Tre gode grunnverdier og en leveregle, tenker jeg om de tre små, men viktige, setningene som i år står i sentrum hos markeringen av Verdensdagen for selvmordsforebygging. Dette er en dag jeg personlig mener får altfor liten oppmerksomhet, i forhold til hvor mange dette rammer. Bare her i Norge tar over 600 mennesker livet sitt ÅRLIG. Det sitter da igjen en familie i dyp sorg, foreldre, søsken, besteforeldre, tanter, onkler, venner, naboer. Selvmord er ikke ene og alene en personlig tragedie som rammer den enkelte og dens familie, det rammer ett helt samfunn!

614 lys blir tent imorgen på Jernbanetorget i Oslo, for alle de 614 menneskene som tok livet sitt i 2016, det siste registrerte antall selvmord i Norge.
Lysene skal brenne for alle de som har tatt sitt eget liv, for de etterlatte, men også for å vise omtanke, varme og støtte til mennesker som går med selvmordstanker – den dag idag.
– De som fremdeles har en sjanse til å LEVE. De menneskene vi, og jeg sier VI, har muligheten å redde livet til. Ved å gjøre livet deres litt enklere å holde ut når de er i sitt dypeste mørke, ved å strekke ut en hånd, lytte til dem viss de ønsker å fortelle, ved å vise at noen bryr seg.

Jeg har selv mistet to venner i selvmord, og jeg har selv forsøkt opptil flere ganger å avslutte mitt eget liv. Jeg har vært vitne til flere selvmordsforsøk på akutt avdelinger, og jeg har pratet flere ifra å gjennomføre selvmordsplanene sine. Jeg har ringt både 112 og 113 for å redde liv, og jeg har selv stått på en bro, og jeg har selv hoppet fra den.
Jeg vet at det ikke er ett enkelt valg, når du velger livet bort. Jeg vet hvor dyp den smerten er, og jeg ønsker ingen å måtte ha det så inderlig vondt at de føler livet ikke lenger er til å holde ut. 
Så i morgen kl 20.00 kommer jeg til å tenne ett lys, for de som ikke lenger er blant oss, for de som sitter igjen uten deres kjære, for de som sliter med selvmorstanker og deres pårørende. #Mittlys – Og det håper jeg du også vil gjøre! ♥

Våg å bry deg!

Kjærlighet og lys fra Luna♥

Trenger du hjelp?
Akutt selvmordsfare: 113

Kirkens SOS: 22 40 00 40 (Tilgjengelig 24/7!)
Mental Helse: 116 123 (Tilgjengelig 24/7!)

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no