Skadetrang..

Jeg vil, men jeg vil egentlig ikke. – Jeg vil ikke skade kroppen min mer, jeg bare vet jeg gjøre det! Jeg må! Forstår du?! For da finner jeg endelig roen igjen, jeg får endelig puste igjen! Skjønner du, jeg får puste?
– Trykket letter litt, de vonde følelsene forsvinner sammen med flashbacksa, helt ut i intet, og jeg får endelig igjen kontrollen. Kontroll over kroppen min, den indre uroen faller til ro med ett armen min blir flerret opp og blodet renner og lager en damm på gulvet under meg. Adrenalinet vekker meg opp,men på en god måte. Ikke den farlige. – For det er ingen som slår, og det er ingen som voldtar. Ingen er slemme. – For ingen andre enn JEG har kontroll nå. JEG har kontroll over MIN kropp når bladet trykkes mot MIN hud. Og kun JEG bestemmer utfallet. Ingen andre enn JEG har kontrollen.

Men har jeg kontroll? sånn egentlig…?

Skadetrangen kommer oftere og oftere nå føler jeg, jo mer jeg åpner meg i terapi, – jo mer føler jeg ett sterkt behov for å skade meg selv. For å ta tilbake kontrollen over kroppen min. Og jeg må kjempe med nebb og klør for å stå an av, igjen. Og igjen.. Og enda en gang – igjen.

Jeg er livredd for følelser, og jo mer følelser som oppstår- jo mer behov for å skade kjenner jeg på. Når skadetrangen er her, er den ett sant HELVETE å motstå!– Fordi jeg innerst inne vet at jeg fortjener det. Jeg kan si så mye jeg vil at jeg tror på de som sier jeg har straffet meg mer enn nok for ett helt liv, – men innrst inne? Så vet jeg at det er ikke sant. For i kaoset som skjer i meg når skadetrangen tar helt overhånd, ja da vet jeg kun en ting:Jeg fortjener å straffe meg selv, og jeg trenger å skade meg selv. Det er den eneste sannhet som eksisterer da. Kontrollen den gir meg er det jeg trenger. Følelsen av kontroll.

Ja, det er ikke enkelt å forstå. Men det er slik det ER.

Ja, den falske kontrollen. Den som egentlig kun er en egenskapt illusjon, ett farlig overlevelses-mønster jeg har skapt meg. En gang holdt den meg kanskje i live, nå kan den ta ifra meg livet.

Men jeg klarer det, igjen og igjen, å stå imot. Det blir ikke lettere for hver gang, det blir bare enda tøffere. – Hvor mange kamper har jeg vunnet til nå? Det er mange, det. Mange flere enn jeg har tapt.. – Det er mange flere enn noen aner.. Få aner omfanget av kampen. Få aner hvilket helvete som foregår på innsiden når det ikke synest på utsiden.. Og jeg skal love deg at hadde du sett det som svirrer inni meg på utsiden når skadetrangen herjer som verst? Så ville du blitt vettskremt..

Jeg kjemper meg gjennom hver eneste dag- og vinner kamper få aner hvor ubeskrivelig uovervinnerlige de egentlig er- men så klarer man det likevel. Til tross for at alle odds er imot deg.. Uante krefter trår til, og vi er mange som kjemper med ALT vi har i oss for å klare stå imot nok en gang, nok en kveld, nok en natt..

NEVER GIVE UP

@Lunach

2 Comments

  1. Den Glade Fotografen
    28. september 2018

    Jeg hadde det slik før. Ble jeg stresset over noe, eller opprørt, tok jeg den letteste veien og kuttet meg. Jeg har aldri gått i terapi, men jeg er gift med en fantastisk mann, som er med meg på livsreisen. Istedet for å kutte meg nå, messer jeg istedet. Det kan gå på roping eller litt høyrøstet snakking og da er det gjerne navn det går i. Ikke folk jeg kjenner, men det navnet som faller meg inn. Jeg har funnet ut at dette løsner litt på vondten, som jeg kaller den.
    Av og til høres det ut som om jeg har tourettes, men det er bare en måte å få kontroll på tankene og stresset jeg føler når jeg ikke har det så godt.

    Fin blogg du har forresten. Det du skriver om, er så viktig <3

    Svar
    1. lunach
      29. september 2018

      Tusen takk for fin tilbakemelding! 🤗❤
      Så bra du har funnet en måte som fungere for deg! Å kutte seg er jo ikke en langvarig løsning, kun som å pisse i buksa som de sier.. Prøver å finne og lære meg nye måter å håndtere vondtene på, og skal nok klare det til slutt! Gir ikke opp!
      Stay strong! Stå på, aldri gi deg. Du er verdifull!! ❤❤❤😘

      Stor klem fra L ❤😍

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no