Selvskading går ikke over av seg selv.

«I think scars are like battle wounds. They show what you’ve been through and how strong you are for coming out of it.»
– Demi Lovato –

Vi, som sliter med symptomet og avhengigheten: Selvskading, får stadig høre: «Her på denne enheten har vi null toleranse for selvskading» eller «Her behandler vi ikke selvskading, skader du deg her på vår avdeling er det grunnlag for utskrivelse på dagen«. Eller så kan du bli bedt om å skrive under på en kontrakt de allerede har skrivet, hvor det står at du under oppholdet ikke skal under noen omstendighet skade deg selv, og du har ikke noe valg om å skrive under, for om du sier: «Dette kan jeg ikke skrive under på, jeg kan ikke love at jeg ikke skader meg på hele 3 mnd., det vet jeg ikke om jeg klarer, men jeg skal jo selvsagt forsøke!», nei, det er ikke godt nok. Og det er langt ifra valgfritt. Du skrive under, eller så må du pakke sakene dine og dra hjem.

– Det jeg den siste tiden stadig spør meg selv om: Hvor behandles egentlig selvskading? Hvor i dette landet kan vi som sliter med selvskading få faglig hjelp mot denne avhengigheten?
For jeg har aldri noensinne hørt om NOEN eller NOE sted som faktisk behandler selvskading. Og jeg har aldri opplevd at noen har kompetanse nok på avdelinger ang dette symptomet, denne avhengigheten, som er like alvorlig som andre avhengigheter. Som f.eks. har vi spesial enheter for mennesker som sliter med rus, som er en annen form for avhengighet. Så hvorfor finnes ikke dette tilbudet for mennesker som sliter med SS?

– Altfor mange ignorerer selvskading, sier professor Lars Mehlum.
Hva må sykepleierne vite om selvskading?
– At det ikke er et normalt fenomen. Først og fremst er det et uttrykk for manglende evne til å regulere følelser og relasjoner konstruktivt, sier Lars Mehlum, professor og leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

– Altfor mange tror selvskading vil gå over av seg selv. Derfor ignorerer de det. Noen mener det er best ikke å gi det oppmerksomhet og synes det er farlig å snakke om, for da blir skadingen verre. Dette er feil.
Selv om det å skade seg selv kan lette vonde følelser på kort sikt, fører det til alvorlige problemer på lengre sikt, påpeker han.
@Sykepleien.no

Selvskading er ikke noe som går over av seg selv. Ei heller noe man bare automatisk kan slutte med når man ønsker det, selv hvor mye man ønsker. Det er faktisk ikke ett menneske jeg vet om og har møtt som selvskader, som faktisk ØNSKER å ha det slik. Ingen ØNSKER å ha det så vondt, at de må skade seg selv for å overleve. For å takle hverdagen sin. Det er mange ulike årsaker til at ett menneske tyr til så drastiske løsninger som å gå til angrep på sin egen kropp, og det er ikke å legge under en stol at det er fryktelig alvorlig, og noen ganger så alvorlig at det handler om liv og død.
Det er altfor lite forståelse og kunnskap ang selvskading, og altfor få avdelinger i dette landet ønsker å hjelpe på en konstruktiv måte. De fleste får avslag grunnet selvskadingen når de søker innleggelse på DPS, eller så blir de møtt med en holdninger som ikke hører hjemme noe sted, – aller minst i helsevesenet.

«Personer som har problemer med å regulere følelser når de opplever sterke emosjoner, kan ha en slående effekt av å kutte seg:
– For dem som er disponert for det, er det som med stoff; lett å bli hektet. Men effekten er kortvarig. Den må vedlikeholdes, kanskje med sterkere doser. Noen har selvskadet tusenvis av ganger, kanskje flere ganger om dagen. Det er et helvete for dem. De vet at det blir verre, men klarer ikke å stoppe.

Lars Mehlum har behandlet mange og forstår fenomenet mer og mer:
– Vi har alle ulike strategier for å roe oss. Vi vet hvor vanskelig det kan være. Ingen har bare konstruktive metoder, ikke jeg heller. Men normalt bruker vi enkle midler for å få ro. Hjemme har vi lært å telle til ti. Og å sammenlikne; det kunne vært verre. Ganske banale metoder. Men mange unge har verken lært det hjemme eller på skolen.»
@Sykepleien.no

  SELVSKADING:

  • Selvskading er skade en person har påført seg med vilje, men uten intensjon om å dø.
  • Det kan være kutting, brenning, overdosering, forgiftning – fra overflatiske småskader til livstruende skader.
  • 18 prosent unge og 4 prosent voksne oppgir at de har skadet seg selv med vilje.
  • Forekomsten er høyest blant kvinner i tenårene.
  • Problemer med å mestre ubehagelige følelser, som angst og tristhet, er vanlig blant dem som selvskader.
  • Kan være en effektiv mestringsmåte på kort sikt, men problematisk på lang sikt.

Kilde: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging

 

Mitt høyeste ønske i denne verden er å en dag kunne si: «Jeg klarte det. Jeg skader meg ikke lenger.» At jeg kan en dag love mine nærmeste, som daglig er bekymret for at jeg skal gjøre meg selv noe, at jeg aldri kommer til å skade meg selv igjen. Det er noe jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg kunne den dag idag, men som jeg vet er ett løfte jeg ikke kan gi. Dessverre.
– En avhengighet, en mestrings-strategi, en løsning her og nå, men den løsningen den en gang var for meg har nå gått over til å bli en farlig og skummel overlevelses-mekanisme. En jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg aldri hadde startet med, og som jeg mer enn gjerne skulle ønske jeg kunne bare kvitte meg med. Hadde det dog vært så enkelt..
Men jeg kjemper imot, hvert sekund hver eneste dag. Og så lenge jeg gjør mitt beste, så er det godt nok. Mer enn det kan jeg ikke kreve av meg selv. – For mer enn sitt beste kan ingen gjøre.

Jeg håper det en dag kommer en behandling for oss som sliter med SS. En avdeling som vil lære oss å regulere følelser og forholde oss til overveldende følelser og situasjoner på en konstruktiv måte. En avdeling som ikke skriver deg ut og gir deg opp med en gang viss du sprekker en gang eller to. Men som står ved siden av oss og hjelper oss å få ett liv som er verdt å kjempe for.
– For ett liv med selvskadings-trang 24/7, det er ikke noe liv. Det handler kun om overlevelse.

@LunaCh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no