Selv-respekt og Selv-verdi. Grenser og Valg.

Når man endelig begynner å kjenne på smaken av litt selv-respekt og selv-verdi… Når man endelig begynner våge å tør å sette grenser, og si ifra om hvordan man selv ønsker å ha det i SITT liv.. Selv-verdi og selv-respekt, grenser og valg, alle disse ordene har vært fremmedord for meg hele livet. Helt totalt ugjenkjennelige ord.
– Jeg visste ikke en gang hva de betydde da jeg kom som 31 åring på en avdeling som lærte meg hva VALG var. Der hvor de prentet inn i hodet mitt at JEG hadde rettigheter som menneske jeg også. At JEG har lov å si nei, jeg som alle andre. At jeg har VALG i livet og at jeg fortjener GJENSIDIG RESPEKT.
– Det tok sin tid. Ja det tok veldig lang tid. Jeg forstod absolutt INGENTING de første tre ukene, det var så forvirrende at du aner ikke, det var som om de snakket ett språk jeg ikke kunne. Det var som gresk for meg, og for alle de andre pasientene som nettopp hadde ankommet denne avd. Men for de som hadde vært der lenge? De trøstet oss med å si: «Jeg forstod heller ikke hva de snakket om i begynnelsen, men bare vent. Du forstår det etter hvert. Og når du får vite sannheten? Da skal jeg love deg du kommer til å bli sint, veldig veldig sint.»
Og ja, den dagen kom. Og hun hadde rett, jeg ble sint. Forferdelig sint. Men kanskje var jeg aller mest trist…

Jeg har dette året latt det synke mer og mer inn. At dette er ikke noe som kun gjelder for andre, men også for MEG. Ja for Luna, også. Jeg har også lov å si NEI, jeg har også lov å sette GRENSER som jeg behøver i mitt liv. Jeg har også lov å skjerme meg selv, eller si “Det passer ikke akkurat idag” eller “Det har jeg ikke så lyst til»Sakte men sikkert det siste året har ting endret seg direkte mot dette, ja mot ett liv som inneholder både selv-respekt, grensesetting, øke selv-verdien, og ikke minst: Gjøre mine egne valg.

Så her er jeg da, 32 år gammel og i startfasen av å prøve å feile med dette. Forsøke å si ifra hvordan JEG ønsker å ha det i mitt liv, hva jeg trenger hjelp til, hva jeg ønsker å gjøre/ikke gjøre, hvilke behov jeg har, besøk/ikke besøk? alene-tid, gå en tur, en klem? Noen å prate med/rådføre meg med osv.
Jeg har ennå en lang lang vei å gå, og ofte faller jeg tilbake i mine gamle spor: “Nei, jeg må gjøre det” selv om jeg kjenner at absolutt ALT i meg skriker: “Dette har du ikke krefter til Luna, du MÅ si nei!” Gammel vane vond å vende, eller hva?
Men jeg er på vei, ja jeg er på god vei. Det tar tid å lære seg nye ting, og jeg har ennå mye å lære. Men jeg har tid. Og jeg tar valg som er bra for meg selv hver eneste dag.👍🏻💪🏼

Du lurer kanskje på hvordan jeg, og så mange flere, kunne klare å glemme hva ordet VALG betydde? Jo det svaret er både enkelt å svare på, men også litt trist syns jeg. Det er rett og slett fordi jeg har vært FOR mye og for lenge i helsevesenet, og det gjorde meg ikke bare godt, for å si det mildt.
Jeg hadde så mange forskjellige helse-personer rundt meg som stadig fortalte meg hva de mente og følte, som fortalte meg hva jeg måtte og skulle, at jeg mistet litt av meg selv i mengden… Jeg tror, eller jeg vet, det har en del og mye av skylden for det. Jeg ble aldri hørt når jeg sa hva jeg ønsket, hva jeg følte, at uansett hvor høyt jeg nærmest ropte ut var det alltid “de som visste best”. Og jeg måtte gjøre som de sa.
– Jeg tror jeg på ett tidspunkt bare gav opp. Gav opp å si noen ting. Jeg gjorde bare det alle andre ville jeg skulle gjøre, hva de mente var best for meg. Det var jo ingen som lyttet til meg likevel. Det gjaldt alt fra hvor ofte jeg skulle spise og HVA jeg skulle spise, til hvor ofte jeg måtte veie meg, og hvor ofte og lenge jeg fikk lov å drive med hobby av gangen til hvor mange steg jeg fikk gå (fra rom til felles-stuen). Jeg tror alt dette hadde en veldig stor medvirkende årsak til at jeg mistet følelsen av medbestemmelsesrett over eget liv, over egen kropp og ikke minst – meg selv.
Ingen lyttet til meg likevel, så hva var da poenget med å bruke så mye energi på å få de til å forstå. Dessuten hadde de nok rett. De visste nok best. Eller?

Det var ingen som spurte MEG hva JEG trodde kunne være til hjelp for meg selv, hva JEG følte jeg trengte, hva JEG ønsket videre. Ikke før jeg kom til Lier som 31 åring. Avd. nr. 16. Der ingen bestemte noen ting, der jeg skulle lære meg å ta mine egne valg. Der de forsøker å «rette opp feilene» psykiatrien har gjort i alle årene. Ta valgene fra oss. Der fikk jeg prøve å feile. Kjenne etter selv hvilke behov JEG hadde. Lære meg å si ifra hva jeg selv trodde jeg trengte. Og det er helt omvendt fra den «normale» psykiatrien. Der sitter du på rommet og venter på å få beskjed om hva legene og personalet har bestemt er best for deg. På denne avd? Der var jeg MED på møtene, og ikke bare med på de, jeg LEDET de også. Vi jobbet sammen, vi var ett team. Og jeg var inkludert i absolutt alle avgjørelser som omhandlet meg og mitt liv.

15 forskjellige avdelinger hadde jeg da vært sendt frem og tilbake på i over 10 år, som en pakke på ett bånd. Flere spesial avdelinger. Mye oppfølging i hjemmet, for så å forsøke lite oppfølging i hjemmet. Feiling og prøving av alt, inkludert en hestedose av medisiner. Jeg har aldri følt meg som annet enn en forsøkskanin i psykiatrien, og det var jo akkurat det jeg var. Jeg ble aldri bedre, jeg ble bare mer og mer sliten og dermed sykere.
Så hva hjalp? Da jeg innså at JEG kunne si nei, jeg som andre. At ingen hadde rett til å overkjøre meg, at jeg var fri til å velge helt selv. Den dagen jeg forstod at jeg hadde like rettigheter som menneske jeg som alle andre. Og da jeg begynte å stå opp for meg selv? Ja da økte følelsen av selv-verdi og selv-respekt. Noe som er viktig for ett hver menneske å kjenne på.

Jeg er på vei. ☺️😊 Men jeg har ennå en lang vei å gå.. Jeg prøver fremdeles å jeg feiler også. Men jeg reiser meg igjen og  prøver på nytt. Slik er RECOVERY, det er en berg og delbane hele veien. 🙃
MEN jeg gir meg ikke, og jeg vet at jeg er på rett vei!💪🏼🤜🏼
Vi alle er like mye verdt, og vi alle har like mye rett til å både bli sett og hørt, og møtt der vi er. 

Aldri la andre bestemme over deg. Aldri la andre ta ifra deg selv-verdien og din selv-respekt. Det er ingen som eier deg, DU kjenner deg selv og dine grenser best. Aldri tvil på dine egne følelser og magefølelse. Ta vare på DEG.

@Lunach 💖

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no