S-T-O-P … Og kjenn etter.

Jo mer jeg prøver, jo verre blir det føles det ut som. Blir det aldri nok, liksom? Skal jeg bare legge meg ned å gi opp? Slutte kjempe? Slutte PRØVE og FORSØKE klare LITT? For viss jeg klarer LITT, jo da er det alt som blir sett. Da blir “kravene” også større. Større enn jeg faktisk er i stand til helsemessig å oppnå.
Det blir ikke sett at:
♦ De to måltidene jeg tilbredete var alt jeg klarte den dagen. At jeg ble liggende i sengen etter hvert måltid jeg laget.
♦ Det blir ikke sett at den ENE telefon samtalen jeg tok, kostet meg flere timer i ett umennesklig kaos og dagen var regelrett over for min del.

♦ Da jeg sminket meg en dag, for første gang på mange mnd siden denne uka- og la ut bilde av det. Da forstår ikke folk at jeg har prioritert det, for å føle meg LITT bedre. – Ja, jeg måtte velge. Sminke meg eller vaske vasken på badet eller bokhyllen som er helt nedstøvet fordi jeg husker ikke sist jeg har hatt krefter og overskudd til å gjøre det. Ja for ikke å snakke om hyllen på badet jeg ikke har vasket siden jeg flyttet inn her… (I know, it’s a long time…)

Det føles og oppleves ofte som: Jo mer man forsøker og klarer, forsøker sitt beste å være positiv, stå opp om morgenen, tvinge seg til å dusje, ja i alle fall vaske seg og skifte klær. Tar imot besøk. Går til terapeut hver uke. Har en times legebesøk hver uke. Tannlege inni mellom der, skal også mestres. Ja jo mer man forsøker og mestrer- jo mer blir det også “krevd” og forventet av deg, – og jo mer det blir jo mer blir man da også tappet for krefter og energi, og til slutt er man der jeg så mange ganger har vært: #Thebreakingpoint. – 
Og da har man jo ikke mer å gi. Ikke mer å gå på.
– Da er jeg der jeg så mange ganger før har vært. Jeg klarer ikke en gang stå opp, gre mitt eget hår, pusse tennene mine, skifte klær, vaske meg, ta imot besøk, – konsentrere meg, etc etc. Listen er lang…. 

Og denne fella ønsker jeg rett og slett ikke å falle i mer. – Jeg har gjort det så altfor mange ganger nå til å faktisk fortsette på det. For sannheten er:

JEG kjenner meg selv best, og om jeg så kan si det, så kjenner jeg meg selv innmari godt også nå. JEG VET hva som er bra for meg, for helsa mi, hva psyken min tåler og hvor smertepuktet mitt er. Og kun JEG er den som kan gjøre noe med det. JEG er den som må sette foten ned og si det harde vanskelige uønskelige “Nei”. Og JEG må holde fast på det, også. – Respekteres det ikke? Nei så er det heller ikke MITT problem.
For faktumet er at jeg, og du, må først ta vare på meg selv/du deg, om jeg/du skal være i stand til å ta vare på noen andre.
Vi kjenner selv best hvor mye vi tåler. Og det er det jeg vil frem til her, så altfor mange som er psykisk syke KJENNER IKKE ETTER SELV. Fordi de hele tiden blir fortalt av alle rundt seg hva som er best for de. – Derfor er dette noe jeg er så opptatt av, Å KJENNE ETTER SELV. For det er SÅ viktig for egen-utvikling, følelse av egen-verdi, for å vokse som menneske. – Vet du HVOR DIN smertegrense går? Hvor mye daglig/ukentlig klarer/makter du i tillegg til de hverdags oppgavene (stå opp, dusje, spise, handle, rydde, vaske osv, ja det de fleste friske tar for gitt. Vet DU hvor mye DIN psyke og helse TÅLER?
KJENN ETTER SELV. – Ikke la andre ta avgjørelsene FOR DEG. DU vet best hva DU makter og er i stand til. Punktum.

 

Jeg kjenner selv hvor mye jeg tåler. Hva som er bra for meg selv, hva som får meg til å fungere best mulig i hverdagen. Hva som setter meg ut av spill, vet jeg også. Hva som gir meg energi – hva som tapper meg for energi. Jeg vet mange triggere, og må ta hensyn til dem. – Men man kan ikke skjerme seg for alt, for da hadde man ikke hatt noe liv i det hele tatt.MEN det er viktig å kjenne etter og ta valg som er riktig for MEG/DEG for å få en best mulig hverdag, og for å holde seg mest mulig stabil. For kun da kan vi klare oss uten de store fallene.

Nå er sommeren snart over, og vi går imot vår og hverdagen igjen. Jeg vet om grepene jeg må ta, de har jeg tenkt mye over de siste to ukene.
Jeg skal sette opp en ukeplan så jeg får oversikt over de “faste” aktivitetene/avtalene jeg har, og skal gjennomføre. Så får jeg evaluere etter noen uker om jeg synes det går fint, eller om det blir for mye for meg. For det er kun JEG som kjenner hvor mye jeg klarer å stå i i lengden, absolutt ingen andre. 
– Ikke terapeuten, ikke legen, ingen andre – kun MEG.

Og jeg har lovet meg selv at nå skal jeg ikke bare SI “Jeg er sliten, jeg makter ikke” og til tross for det så gjør jeg det. Nei, vet du? ER jeg sliten, ja da ER jeg sliten da! Og hva gjør man når man er sliten? Jo man hviler. Og jeg skal faktisk tillate meg det i høst. Jeg skal tillate meg å kjenne etter og ikke bare si “Jeg er egentlig ikke i form, men jeg skal gjennomføre det”.
– Nei, er jeg ikke i form, så skal jeg kjenne etter hva kroppen og psyken min har behov for. Er det å presse meg? Ja da kjenner jeg at det er det jeg trenger, men er det å slakke litt ned? Ja da skal jeg jaggu meg tillate meg det også!

@Lunach ♥

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no