Q&A – Dissosiasjon💭

✨Q&A – Psykisk Helse – Dissosiasjon

Definisjon på Dissosiasjon:
“Dissosiasjon defineres
 i diagnostisk sammenheng som en forstyrrelse i de vanligvis integrerte funksjonene til bevissthet, hukommelse, identitet og persepsjon. I diagnosekriteriene for voksne deles symptomene opp i kategoriene: Depersonalisasjon, derealisasjon, identitetsforvirring, identitetsendring og amnesi.” – Google –

💚Kan du beskrive symptomene på dissosiasjon, og finnes det ulike grader?

Her er eksempler på forskjellige dissosiative- symptomer som jeg synes dekker bra. Listen er fra nettsiden “Nettportal for Psykisk helse”. – Man må ha mange, men ikke alle, av disse symptomene for å bli diagnostisert med en dissosiativ lidelse.

  • Personen “forsvinner helt” ifra kontakten underveis i en samtale
  • Begynner å snakke med barnestemme til tross for at han/hun er voksen
  • Får sterke kroppslige gjenoppleveleser av noe traumatisk
  • Følelsesløse områder i huden som ikke har noen medisinsk forklaring
  • Har uforklarlige lammelser eller kramper som ikke har en medisinsk forklaring
  • Hukommelsestap i forhold til viktige hendelser av nyere dato
  • Dramatiske humørsvingninger
  • Nummenhet og følelse av å ikke være til stede; uvirkelighetsfølelse
  • Transe lignende tilstander med tap av normal bevissthet; hvor dette ikke er framkalt med vilje f.eks i forbindelse med religiøse ritualer 
  • Selvskading eller suicidal atferd
  • Å føle at deler av kroppen ikke tilhører meg
  • Å få en annen type håndskrift enn den man vanligvis har
  • Å få tydelige endringer i sin personlighet som tyder på at man skifter fra en type til en helt annen type
  • Å høre stemmer i hodet

– Og ja, det er ulike grader. Noen har en “mildere form” for dissosiasjon, der de f.eks husker alt hva som har skjedd under dissosiasjonen, mens noen har helt hukommelsestap flere timer av gangen i døgnet. Noen splitter opp personligheten, andre gjør det ikke. Så ja, det er ulik alvorlighet grad innen dissosiasjon. Men det kan føles like ille for den personen som opplever det uavhengig av det. Det er viktig å huske på.

💚Hvordan var det for deg å få en dissosiativ diagnose?

💭 Det er jo aldri gøy å få en alvorlig diagnose. Det er jo en svært ekstrem situasjon når man opplever splittelse i personlighet, når man har fullstendig amnesi, når man prater og oppfører seg som ett barn når man i fødselsår er ett voksent menneske osv.
Men samtidig så fikk jeg endelig svar på HVA det var som gjorde dette, jeg fikk ett svar på hva som faktisk skjedde med meg, og det var på mange måter en lettelse. Etter så mange år hvor jeg ikke fikk noe  svar, ingen visste eller forstod hva som feilet meg. Der jeg ikke husket at jeg hadde både sagt og gjort ting jeg ble fortalt, eller når jeg våknet opp steder jeg ikke husket å ha gått til og ikke fant veien hjem. – Det er skremmende når man ikke forstår eller vet hva som skjer med deg, og de rundt meg i psykiatrien mente på den tid jeg var psykotisk i disse periodene det var verst. – Men heldigvis har forskningen kommet lenger nå, og nå har jeg endelig fått riktig diagnose, og da kan man også få riktig behandling og evt. medisinering.

Så for meg så var det både en sorg-prosess, men også en lettelse over å endelig å svar som jeg følte stemte overens med mine egne opplevelser i hverdagen.

💚 Er det slik at du kjenner at det starter med angst også tar det liksom over? Kjenner du når det kommer? Eller opplever du det på en annen måte?

💭 For meg så er det veldig forskjellig. Det er avhengig av hva som skjer rundt meg ofte. Det kan være en høy lyd som kommer uventet og brått på som skremmer meg, og jeg kan “forsvinne” og komme til meg selv flere timer i etterkant. De timene husker jeg ingenting av. Enten har jeg vært i transe, eller så har jeg skiftet helt og enten er “den minste, på 7”, eller Irene på 13.
Noen ganger kan jeg merke at det bygger seg opp, og da har jeg tid til å forsøke stoppe det. Dette finnes det teknikker til, og jeg har lært noen av de, men som psykologen min sier: “Dette tar tid. Ikke gi opp selv om du ikke får det til med en gang, det tar tid å lære hjernen nye veibaner.” 

Jeg tåler f.eks ekstremt dårlig stress, og forsøker så godt jeg kan å eliminere stress fra livet mitt nå. Dette gjør selvsagt at jeg må være flink til å sette grenser og si ifra om ting som påvirker meg negativt, og det er jo ikke en enkel sak. Jeg har blitt flinkere til å si ifra det siste året, men er fremdeles ikke flink nok. Men jeg forsøker å unngå stress-relaterte situasjoner så godt det lar seg gjøre, da dette påvirker meg utrolig negativt.
Stress gjør at jeg oftere faller utenfor toleranse vinduet, og dermed er det rask vei dessverre inn i en form av dissosiasjon. Når jeg er utenfor toleranse vinduet har jeg lite og nesten ingen kontroll, og da er det vanskelig og nesten helt umulig å fokusere eller hente seg inn igjen.

NB: Det er SÅ viktig å finne ut hvilken situasjoner som ofte fører til at man får en dissosiativ- episode. For å kunne få mer kontroll i livet sitt, og over seg selv og sin egen kropp, så må man finne ut hva som fører til disse episodene, slik at man kan gjøre det som er mulig for å unngå det.
Det vil alltid være triggere i livet man ikke kan kontrollere som fører til at man dissosierer, så da er det viktig å ta de forhåndsreglene som man har mulighet til, for å oppleve at man har litt kontroll i alle fall. Livet har nok av uforutsette ting som skjer..

💚Syns du noen ganger at det er en “god ting” å dissosiere?

Når jeg har vært utenfor toleransevinduet i mange timer, over – når hjernen føles som grøt, ingenting henger på greip og jeg blir helt totalt utmattet av det høye angst nivået – og det fører til at jeg stenger HELT av til slutt, ja da vet jeg at jeg har sagt: “Å gud så deilig å ikke kjenne NOENTING.” Så jeg har vell noen ganger opplevd at jeg har fått “en pause”, på en måte. Når alt slår seg av, når jeg ikke føler noenting, – blir helt emosjonelt avstengt, da har jeg noen ganger følt at jeg endelig får en puste-pause.

Men som oftes føler jeg det er både flaut, skamfullt, og også fryktelig skremmende. Du mister jo kontroll over både kroppen din og sinnet ditt, – og hvem ville ikke syns det er utrolig skremmende? 
Tror få kan klare å sette seg inn i det eller forstår den ekstreme belastningen det er for vedkommende som sliter med dette.
Det er jo en helt ekstrem situasjon og belastning, og når man ikke har noe valg annet enn å leve med det, ja det tror jeg få kan klare å forstå hvor tøft det faktisk er.

💚Er det blitt bedre eller verre med årene?

Jeg vil si det har blitt noe bedre. Jeg har jo endelig, ifjor, fått og får behandling for det, med en terapeut som hjelper meg å forstå hvorfor det er slik, lærer meg hva jeg kan gjøre og hva jeg skal jobbe med osv.
– Og det har jo med årene gjort meg mer bevisst på hva som faktisk skjer med meg. Jo mer jeg forstår av symptomene mine, jo mer føler jeg at jeg har en viss kontroll også. Og det er jo ekstremt viktig for ett menneske, å oppleve at man har kontroll over seg selv og i hverdagen sin.
Det var mye verre før da jeg fikk høre jeg var psykotisk hele tiden, og da jeg ble sendt til akutt post for hver gang jeg dissosierte. – Det var mange slitsomme og krevende år, og det ble mange unødvendige tvangs-innleggelser grunnet uvitenhet.

💚Jeg sliter med det samme. Har du noen gode råd for klare stoppe det?

💭 Dette jobber jeg selv med nå, og jeg er selv veldig i startfasen og har dessverre derfor ikke så mye kontroll selv, ei heller så mange gode råd å dele ut. Men det jeg vet har hjulpet meg mye? Det er å finne ut HVA som gjør at jeg får disse episodene. Som jeg skreiv at jeg tåler dårlig stress, da må jeg gjøre grep i hverdagen som kan fjerne mest mulig av det som forårsaker stress.
Og det å “jorde seg” er en av de tingene jeg jobber med. Når jeg merker det bygger seg opp, øver jeg meg på å f.eks klype meg selv i armen eller låret, eller sette beina i bakken og kjenner GODT etter at beina faktisk ER på gulvet. Å holde fokus HER OG NÅ, en setning som hjelper meg VELDIG MYE gjentar jeg om og om igjen. F.eks si: “Det er 2019 nå, og det er trygt.” Finn en setning som er enkel å huske, kort, men inneholder ordet TRYGT og årstallet vi er i akkurat nå. Si det om og om igjen, høyt, eller om du er på butikken eller omringet av folk kan du si det inni deg, – samtidig som du fokuserer på å kjenne etter at kroppen er her, – det er faktisk noe av det mest effektive jeg gjør for å hente meg inn igjen å stoppe det.

Jeg vet at å leve med en dissosiativ lidelse kan oppleves og føles som en døds-dom, som om livet bare IKKE kan bli allright, ikke en gang leves. Men det kan jeg si:Det KAN læres å leve med, det KAN blir bedre med riktig hjelp og behandling, og det KAN leves med på en okey måte.❤
Jeg må ærlig innrømme at jeg i perioder hvor det har stått på som verst følt at jeg ikke makter det mer, det er for krevende og for slitsomt. Men jeg har kommet meg igjennom tross mange tøffe episoder og skremmende opplevelser likevel. Jeg har erfart at jeg har perioder der det er mindre belastende, og de periodene er såå viktig å huske på for oss som lider av denne lidelsen, – for de gjør at livet til tross for dette KAN være greit å leve. 

❤ Så ikke gi opp, husk at det ER mulig å redusere symptomene, det ER mulig å få hjelp.❤

@LunaCh. 💕

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no