Personlig utvikling.

Jeg får høre fra flere rundt meg at jeg har forandret meg mye i det siste, eller rettere sagt: Det siste året. Og jeg sier meg enig i det, for jeg har endret meg. Egentlig enormt mye, og det særlig på det personlige og emosjonelle plan. Jeg tar nemlig mer vare på meg selv nå. Og jeg tar mer hensyn til meg selv. – Og det er faktisk den største forskjellen av de alle. Og egentlig hovedgrunnen for alle de små og store endringene folk kanskje legger mest merke til.

For første gang i mitt liv handler jeg ut ifra det jeg kjenner er best for meg. Det som føles riktig for meg, – og det som gjør min helsetilstand mest mulig stabil. Ikke hva jeg tror andre ønsker av meg eller hva andre trenger av meg. Jeg strekker meg langt for de jeg er glad i, men ikke så langt at det går på bekostning av meg selv og min egen helse, – noe jeg gjorde nærmest daglig i så altfor mange år.

Jeg øver meg på å bruke ordet “Nei” oftere. Ikke fordi jeg syns det er gøy eller kult, men fordi det er helt nødvendig for å ivareta meg selv og helsen min. Det er fryktelig vanskelig noen ganger, men det har blitt enklere jo mer som tiden har gått. Men fremdeles er det dager det er vanskeligere enn andre, dager jeg kjenner jeg kvier meg til å svare nei, eller når samvittigheten tar overhånd og tærer på sjelen min. Vet du hva jeg gjør da? Jeg bruker omvendt psykologi på meg selv. Hehe, jeg gjør faktisk det, og det funker også! Bare forsøk du også, om dette er noe du kjenner det igjen i og trenger å øve deg på.

Det jeg gjør er nemlig at jeg setter meg selv i motpartens side, og så spør jeg meg selv følgende: “Når jeg spør om vi skal finne på noe en dag eller jeg trenger hjelp til noe, og han/hun sier NEI til meg fordi han er opptatt, skal på familiemiddag/ reise bort, etc etc: Er han/hun egoistisk da? Er han/hun ett helt forferdelig og grusomt menneske da? Er hun/han selvsentrert da? Ikke det nei?
Nei… Så hvorfor er JEG det da?”

Dette er en tankegang jeg bruker MYE. Og som jeg syns er en både enkel OG effektivt måte å få følelsene og tankene mine på riktig spor igjen. For det er ikke egne regler for meg, det er ikke egoistisk å sette de grensene man behøver for å ta vare på seg selv. Det er ikke egoistisk å si NEI når man faktisk ikke har lyst til noe, eller man har andre planer eller man er tappet for krefter. Det er så ubeskrivelig viktig å si “nei” når man kjenner det går på bekostning av seg selv og helsen sin. Når man kjenner at man ikke har energi og krefter igjen, men man gjør det til tross for og kun fordi “det er jo slik man gjør“. Men vet du? Det skal faktisk ikke være slik. Og kanskje det viktigste: Det behøver heller ikke å være slik.

Vi mennesker setter grensene som er riktig for oss selv, først når vi forstår at vi har retten til det, tror jeg. Og dessverre er det ikke alle mennesker som vet selv eller som opplever at de har de samme rettighetene som alle andre mennesker på denne jord har. Og jeg er en av de. Visste du at noen, inkludert meg selv, har ett så nedlatende syn på seg selv at de oppriktig tror menneskerettighetene ikke omhandler dem? Noen tror oppriktig at de er mindre verdt enn andre, og dermed ikke har like rettigheter til å sette grenser i livet sitt, stå opp for seg selv, si sine meninger eller ta hånd om seg selv.

Jeg er ikke kommet i mål ennå, men jeg er på god vei. Jeg har fremdeles de samme tankene og følelsene som jeg har hatt, og tvilen sitter i meg. Men jeg klarer likevel endelig å handle mer utifra det jeg rasjonelt sett har forstått og lært meg nå, – og det er i alle fall ett godt steg i riktig retning tenker jeg. Så håper jeg bare at jeg en dag klarer å komme dit hen, at jeg kjenner inni meg på det emosjonelle plan at også jeg er like mye verdt som andre mennesker. At også min tid er like viktig som andres tid, – og at jeg har like rettigheter til grensesetting og valg som andre har. For det er ett faktum, så enkelt likevel så utrolig vanskelig.

Jeg sier ifra mer og mer om det er noe som påvirker meg negativt eller rett og slett ting jeg ikke syns er okey. Jeg setter grenser jeg aldri før en gang har visst jeg trengte å sette, og jeg merker at det styrker både selvfølelsen min og ikke minst: Selvrespekten.

Noen vil kanskje ikke like det. Noen vil kanskje mene noe negativt om endringene, og andre igjen vil synes det er positivt og ett steg i riktig retning. Det er slik vi mennesker er, vi tolker, mener og tror veldig mye, ut ifra det perspektivet vi selv har. Og det er helt greit.
Jeg har endelig innsett at det viktigste er faktisk ikke hva andre måtte mene om meg, tror om jeg eller synes om meg, – det viktigste er faktisk at jeg har det best mulig i MITT liv, slik som DU har det i DITT liv.  Og hva andre måtte mene om det? Det får være deres sak. Det påvirker og angår faktisk ikke meg i det hele tatt.

@LunaCh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no