Strø salt i sårene.

“Og du? Få Luna til å fjerne det juletreet… Det gjør bare vondt verre.”

Og hjerte mitt knuste litt i det jeg leste den setningen..
Og jo mer jeg leste, jo mer sorgtung ble jeg.

“Hun gjør det for oss, jeg vet det. Men hun prøver for hardt hvert år, bare få henne til å slutte. Det er best slik..”
😔💔
Best slik

13 år…
Det skal vell ikke føles slik? Skal det vell…

Og ja, jeg prøver. Gud som jeg prøver! Forsøker mitt beste igjen og igjen, år etter år. Forsøker så inderlig hardt på at DENNE julen, den skal de få det bedre!”

– Ja, for de små sin skyld. Ikke meg. Men de små..
.. De små som bor inni meg.

Men så gjør jeg det helt feil, som alltid. Og nå har jeg innsett at det kanskje er best å bare slutte forsøke så hardt.
Julegaver ble alltid kjøpt til hver og en av de. Små ting puttes i eskene deres hvert år.. I håp om at de skal få en fin tid, litt julefølelse kanskje, om så bare LITT.

– Litt julestemning i det tunge vintermørke. Men så gjør jeg det egentlig bare vondt verre, selv om jeg ikke mener det.
Og kanskje skal jeg bare, ja la det være. La det ligge. Hoppe over den 24. og hele den “stille uken” som følger etter helt frem til Nytt år, den 31.

Ikke alle barn ønsker seg gaver. Ikke alle barn ønsker ett pyntet hus. Jeg vet jo de ikke ønsker seg materialistiske ting. Egentlig, så vet jeg de ikke en gang LIKER det.
– Jeg vet hva de ønsker seg, og det er dessverre det eneste ønsket jeg ikke klarer å oppfylle.

Noen ganger funker det rett og slett ikke å legge ett plaster på såret. Noen ganger strør det kanskje egentlig mer salt i såret.
Uten at man ønsker å gjøre det..

Så jeg gav vekk juletreet til noen som jeg vet kommer til å bli “over the moon” for det. Og samtidig gjør jeg de små her hjemme litt mer komfortable i sitt eget hjem igjen.. For det er jo det viktigste. At hjemmet ens er ett fristed hvor man føler seg trygg og “hjemme”.



2019, vi er mer enn klar for deg.

@Lunach ❤

Tanker på en fredags morgen..

Hei dere.💖 Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har logget inn her for å forsøke skrive ett innlegg, men måttet gi meg -ordene bare enten “passer seg ikke” eller så er det tema som ikke blir helt riktig å skrive om… Føler jeg. Det er jo bare jul, overalt liksom nå. Og i denne bloggverdenen så er det stødd om seg av bilder av gedigne juletre, fancy julemiddager, julebord, fine kjoler, glitter og alt slik styr.. Hva kommer jeg med..? Jo, hverdagen. Hverdag og tunge dager jeg forsøker løpe i fra.

Jeg vasker. Steller negler. Sorterer og rydder alle skap i hus. Kaster og flytter på ting. Kommer aldri i mål, og kroppen liker ikke og aksepterer så langt ifra dette engasjamentet mitt, og spesielt ikke i denne kulde-tiden.. Men jeg må, må gjøre noe for å slippe tenke, føle, være tilstedet her og nå. Så jeg flykter, og kroppen verker mer og mer, men jeg stopper ikke av den grunn. For jeg må, jeg bare må, løpe løpe løpe- til jeg krasjer. Filmer på netflix, litt hvile. Så sove. Og så stå opp til en ny dag hvor jeg løper.. Løper ifra meg selv. Helt til BPA kommer og jeg kan tillate meg å bare – være.



Hverdag er vell ikke helt det andre gidder eller har lyst å lese om akkurat nå. Det er jo flest hverdager, så nå som det er denne tiden på året igjen, så… Ja. M
en så er det jo sånn at uansett hvilken tid det er på året, så kommer jeg lissom ikke unna “meg selv”, jeg kan lissom ikke være “frisk” når jeg ønsker det eller fordi det er jul, (selvom enkelte får det til å se så forbaska enkelt ut) 🙈🙄 Men så i “den virkelige” verden, så er man “like syk” som alle de 365 dagene året består av. Og man må bare stable ett ben foran det andre, sånn at man ikke blir dårligere.

Men sett bort ifra jul, som er bare en liten del av denne årstiden, ja sånn EGENTLIG i den store sammenheng så er den jo det. Det er bare vi mennesker som klarer å lage den så forbanna stor og LANG.
Jeg elsker vinteren ellers. – Jeg er så heldig at jeg har fått meg de fiiiineste snøkrystallene på verandaen nå!! ❄❄❄ DET er SÅ koselig der!! ❄❄❄ Jeg bare ELSKER snøkrystaller, og jeg hadde faktisk nesten helt gitt opp å finne en lyslenke med snøfnugg som kunne være ute, men HVA har ikke Nille lissom?! ❄❄❄ Ble sååå glad! Den er HELT perfekt, og jeg digger den! – Men dessverre får jeg ikke til å ta noe brukbart bilde av det, skal forsøke en dag det ikke er 7 minus grader, for brrr så kaldt, og jaggu meg tåler Iponene den like dårlig som meg, for kameraet funker ikke før jeg var i godt plantet i sofakroken igjen..🙈😅

Det er en koselig tid, mørket, stearinlysene, koseklær og digg mat. Så uansett kropps-smerter og stive muskler, jul og nytt års tid.. – Vi får bare holde ut disse neste ukene så godt vi kan, så er det endelig over for denne gang også. Da ligger det ett helt nytt år med blanke ark fremfor oss. Nye utfordringer å takle, ny motgang men OGSÅ medgang i sikte. Jeg har flere tøffe ting i vente på nyåret, men jeg skal klare dem også.💪🤛👊🤗 Kanskje jeg skal skrive ett eget innlegg om akkurat det. Planer og mål å strekke seg etter i 2019? Jepp, det tror jeg at jeg skal gjøre. Viss dere vil….? ❤✨❤

Ta vare så godt dere kan i disse tider. For de av dere som gruer seg til jul av en eller annen grunn, ta vare på deg selv så godt du kan, ok? Snakk med noen om du klarer det, eller DO WHAT YOU NEED TO SURVIVE, sånn som jeg gjør. Heh..
Idag kommer bestekompisen på kaffebesøk, det blir kos.❤❤ Skal forsøke å komme i gang med å lage Pita-pizza også idag tenkte jeg, er litt dårlige på matfronten om dagen, så det blir lettere å få i seg noe når man har noe godt i frysa som bare er å slenge i ovnen å varme opp.😘

Tenkte bare å gi en liten lyd i fra meg.. Si ifra om det er noe dere ønsker jeg skal skrive om, har litt lite inspirasjon om dagen, og da blir det fort stille.. Take care, ok? Stooor klem fra meg!

@Lunach

MiddagsTip from me! Torskeform😋👌

Ok, jeg må først få lov til å si at DETTE var aldri noe jeg har tenkt at jeg NOENSINNE EVER i dette livet kom til å gjøre. Legge ut en matoppskrift? JEG!? 🙈😅Må nesten le litt, heh, for dette er utenfor min komfor-sone!🙈 Mest trolig fordi jeg har vært alvorlig syk av anoreksi i så (altfor) mange år at jeg kunne ikke en gang DRØMT om å få spise noe som dette!
er jeg det nærmeste jeg har vært i mitt liv å kunne kalle meg såkalt “frisk” av anoreksien etter 17 år i det helvete det faktisk er, og jeg både tester ut og koser meg med å lage mat sammen med BPA og venner, men jeg koser meg også med å SPISE den. True story!💪👊🤗 Og vet dere? Det er helt fantastisk å kunne spise AKKURAT hva jeg ønsker og vil, uten å tenke på eller telle kalorier og lese fettprosent innhold i alt! Nå nyter jeg maten, og gud så mye utrolig godt som finnes!! 😋 Det er faktisk så å si en helt ny verden for meg i når det kommer til mat og middager! HERLIG!!🙌😍😍

Vell, etter ønske fra lesere da jeg la ut bilde av denne retten på instagram igår, så kjører jeg på med min første “MIDDAGTIP from me”!
So here we go you gyes! 🤗💪👊


Torske-form!
Tid: Under 2o min!

Ingredienser:
(Egentlig tar du bare det du har i kjøleskapet av grønnsaker, men her er det vi brukte igår til akkurat den på bilde.)

🍀 Torskefilet, porsjonsstykker
🍀 Poteter
🍀 Brokkoli
🍀 Rød og gul Paprika

🍀 Rødløk
🍀 Hvitløk
🍀 Sort Oliven
🍀 Grønn Pesto
🍀 Olivenolje med basilikum
🍀 Salt og peppermix

Slik gjør du:
Sett stek-ovnen på 200 grader. Sett så på en kjele med poteter og brokkoli.🥔🥦 Ta frem en ildfast form. Legg grønn pesto i bunnen av formen og hell i olivenolje med basilikum. Deretter vender du torskefiletene og kryddrer de på begge sider med salt og peppermix, før du legger de i formen. Kutt så opp grønnsakene du ønsker å ha i middels-store biter, og fordel de over fisken i hele formen. Klatt litt pesto over og hell igjen godt over med Olivenolje.
Stek formen i ovnen på 2oo grader i ca 10 minutter, så er maten klar! 👌😋


😋Jummy!😋👌



Bon Appétit!👌😍

@LunaCh💖

Desember… hvorfor må du gjør så vondt…

Desember. Måneden mange gleder seg til, men også måneden mange gruer seg til. 
Desember, manges store glede, men til manges store sorg.

– Desember, hvorfor må du gjør så forbanna vondt …. ?



Desember… Måneden hvor alle skal kose seg gløgg ihjel. Det er lissom slik det skal være, man skal KOSE seg! Det føles nesten som en tvangstrøye av samfunnets forventninger.. 
For skal jeg være helt brutalt ærlig med dere? Så må jeg ærlig innrømme at jeg koser meg så langt ifra denne måneden, og absolutt ikke i desmber.
Jeg forsøker hvert år å gjøre det beste ut av det, forsøker gjøre det til “min jul” på min måte, men jeg klarer det aldri likevel. Bare sånn hallveis. I år så orker jeg ikke en gang gjøre en innsats på å forsøke, fordi jeg allerede har gått i en mnd nå minst å gruet meg til førstkommende lørdag. 1 Desember.

– Fordi desember gjør så inni helsikas VONDT.
Det er for mange minner, og for mye sorg og savn, – og det er triggere hver forbanna daghelt  til nyåret endelig starter og denne grusomme måneden endelig er over.

Desember, hvor jeg gleder meg til du er over.

Jeg går inn i den tøffeste mnd av alle de 12 kalender-månedene vi har i året, og jeg vet det er mange der ute som gjør det samme.. Lørdag, første dagen, og jeg gruer meg skikkelig.. Jeg er helt ute av stand til å fungere som ett menneske, allerede. Og jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dagene som jeg går i møte, annet enn å forsøke å holde hode over vann så godt det lar seg gjøre.
Jeg kommer ikke til å kreve noenting av meg selv, annet enn at jeg skal holde meg i live. Og da mener jeg alt i fra å spise til å dusje. De tingene friske mennesker ofte tar for gitt. Jeg kommer ikke til å sette krav om noe av disse grunnleggende tingene, fordi jeg vet rett og slett ikke om jeg er i stand til å klare det nå.. Og jeg trenger ikke flere “nederlag” eller å føle meg ennå mer “misslykket” enn jeg allerede gjør akkurat nå.
Og jeg håper ingen andre vil stille noen som helst krav til meg heller, – for denne måneden er kun ett fokus for meg: Komme meg helskinnet igjennom. Brutalt ærlig, hva? Men slik er det for meg. Og for mange andre også. 


Det er ikke kun kos og glede, julepynt og bake julekaker. Se julefilmer og spise god mat. For mange så er ikke noe av dette tilstedet, for noen så handler julen f.eks om mange vonde minner, eller sorg etter noen de har mistet og/eller savn etter familien de ikke har. Det handler om barn og unge som gruer seg fordi foreldrene og andre familie medlemmer drikker alkohol, det handler om mennesker som sitter alene på julaften og syke mennesker som er innlagt på sykehus eller psykiatrisk. Det er mange forskjellige grunner til hvorfor desember er en vond tid for mange, og det må være lov å si det også.

Det må være lov å si at man ikke gleder seg og ikke koser seg, selvom de fleste uttrykker seg på sosiale medier at de gjør. For min del? Så skygger jeg banen av f.eks FB nå. Nettopp pga dette.
Jeg orker rett og slett ikke se alle bildene og lese om hvor “koselig” alt er på denne tiden. Det er derfor jeg har slettet APPEN til FB og messenger for en tid nå på tlf. Jeg makter ikke få det slengt i tryne hele tiden, fordi det stikker i hjerterota hver gang. Som en kniv som står der, og vris rundt gang på gang på gang – og det er best å skjerme seg for det man kan, når man har mulighet. Det er nok av påminninger og triggere som kommer uansett, så å skjerme seg for det man har mulighet til ble jeg annbefalt for min del av min psykolog i alle fall.

Husk på at du er ikke alene om å ha disse følelsene om tiden vi går i møte nå. Du er ikke alene om å grue deg, eller syns det gjør vondt. Du er ikke alene – vi er mange som har det slik. Så ikke tro det er noe galt med deg, siden det kan virke som om alle gleder seg og nyter tiden som kommer.. For det er ikke alltid slik det syns på sosiale medier. Og det er helt i orden og fullstendig lov å si: “Jeg har det ikke så bra på denne tiden av året..”

Du er ikke alene. 

@LunaCh.

Nå fallhøyden er så stor, og det ikke finnes ett sikkerhetsnett…

Hei hjerter! ❤
Det har vært stille her lenge nå.. Jeg beklager det. Jeg har ikke hatt særlig inspirasjon, føler ikke jeg har hatt og h*ar noe særlig å dele heller, og jeg vil ikke skrive bare for å skrive. Det må være noe jeg føler for å fortelle, dele, ikke bare for å “ha oppdatet” lissom.. Så, da blir det slik… – Det er stille inni mellom her, og det er bare slik det er.



Jeg satte meg fast i en setning igår… som ble sagt under legesamtalen.
Selv om hukommelsen min er svekket, så er det noen ord og setninger som likevel fester seg som lim i hjernen min. Og som jeg henger meg på en måte opp i… Grubler over..

“Er det egentlig forsvarlig å gi henne denne type behandling uten å ha noe sikkerhetsnett?”

Og ja.. Er det egentlig det?
Det har jeg selv engstet meg for i laaaang tid, og gjør hver eneste dag hver eneste uke. Og det er jo derfor jeg alltid gruer meg til hver tirsdag. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å gå i behandlingen jeg gjør, for er det noe jeg ønsker er det å kunne fortsette, slik at jeg kan bli mer hel og mer samlet, få bearbeidet ting og lære meg å tåle meg selv og mine føleler. Lære meg teknikker for å holde meg innenfor toleransevinduet, lære meg hensiktsmessige mestrings-strategier istedet for uhensiktsmessige som selvskading og spiseforstyrrelser.
Men, så kommer det store spm: Er det forsvarlig.. Uten noen form for sikkerhetsnett å falle tilbake på?

Hva viss vi strekker oss for langt en tirsdag, hva om vi ikke klarer balansere så hårfint på grensen av hva jeg tåler hver gang, at jeg faktisk bikker over? Ikke takler det? Hva skjer da?
Når vi ikke har noe sikkerhets-nett å falle på, kan behandlingen være direkte farlig, og skadelig. Og det er jo det som er problemet, hadde vi hatt ett trygt sikkerhetsnett å falle på hadde vi kunnet gå til behandling uten å frykte resultatet, frykte at jeg faller utenfor. Men når vi må balansere så hårfint at både behandler må være forsiktig, og jeg føler jeg må holde igjen, da er jo mye av terapien lite hensiktsmessig i bunn og grunn.
Og det er jo ingen tvil i at konklusjonen er at det er direkte uforsvarlig å gå i traumeterapi, uten noen som kan ta enn imot om man faller utenfor hva ett menneske-sinn tåler av overveldende belastinger.
– Jeg ble selvsagt glad for at de to som er mine behandlere også stiller seg dette spm, og gjør det de kan for å få til ett samarbeid med ett DPS, selvom de møter veggen der hver gang de forsøker. Dessverre har det gått så langt nå at vi rett og slett nå må gå til fylkeslegen med “saken min”, da vi bare møter motstand og avvisninger når søknader blir retunert med ett: “Vi har ingen behandling til LCH”

– Det sies at alle har rett på forsvarlig helsehjelp, men det er dessverre ikke realiteten i mange mange tilfeller.. Jeg vet også jeg ikke er den eneste som står ovenfor denne problemstillingen, og det syns jeg er fryktelig leit.
Det har rett og slett gått for langt nå..
– Alle nedleggelsene av instutisjoner og overtagelse til DPSer, – har dessverre gjort at fryktelig mange faller utenfor og ikke får den nødvendige helsehjelpen de faktisk har behov for.
Når DPS avviser og akutt psykiatrien er nemlig: Akutt krise (raskest mulig ut av avd igjen) .. Hvor skal mennesker som behøver en uke eller to for å takle livet igjen på utsiden, gjør av seg? Det var akkurat dette som gjorde meg ekstra engstelig da Larsnes Langtids instutisjon ble lage ned. Løfter om at DPS Volda skulle ta over deres funksjon ble ikke holdt, – og det jeg fryktet ble faktisk realiteten.

– Slik er det overalt i dette landet nå. Før var psykisk syke årevis på instutisjoner, (ikke bra det heller) men nå er det gått til den ytterste grensen på andre siden: Aller helst INGEN inneliggende døgn. Det er visst “Det nye” nå innen psykisk helse.. Jeg tenker at en mellomting hadde vært det beste.
Men nå er det slik at “alle skal klare seg hjemme”. Om du sitter vettskremt år etter år i leiligheten uten noe form for liv? DET er det ikke så viktig med, bare du IKKE er inneliggende…

– Jeg personlig mener at Livskvalitet burde være med i beregningen, ikke kun ene og alene overlevelse, slik det er nå.

– LunaCh.

“Vem kan rädda Sanne?”

Svensk dokumentar som er verdt å se. Hjerterått, skremmende og fryktelig trist.. Om en ung svært traumatisert og syk jente, som blir en kasteball i systemet fra ende til annen. Ingen vil ta ansvar, ingen vil hjelpe. Ingen har tid. Se selv, og tenk om det var DIN datter, eller DIN sønn. 
For det er mange, og mange flere enn du tror, som blir behandlet på denne umenneskelige måten.

Jeg har selv vært der. Jeg har selv kjent det på kroppen. Og hjerte… Fra jeg var 18 år gammel ble jeg sendt frem og tilbake som en pakke ingen ville ha. Ingen ville hjelpe, ingen gav plass og ingen hadde TID nok til å hjelpe meg til å leges. 15 forskjellige instutisjoner har jeg vært innlagt på, psykiatriske avdelinger, frem og tilbake – hit og dit. Hva tror dere det gjør med ett menneske? Å være en kasteball i systemet.

Nå er jeg livredd hver gang jeg bare skal dra til legesenteret for å ta en blodprøve, eller når jeg må til sykehuset for å sy. Hva jeg er livredd for? Jeg er livredd for at de skal legge meg inn. Livredd de skal sende meg til en akutt psykiatrisk avdeling igjen. – Jeg blir helt hysterisk hver gang de gjør det. Jeg trygler legene om å la meg få dra hjem, jeg forsøker stikke av, ja jeg blir faktisk så hysterisk at de blir nødt til å reime meg fast i ambulansen og politiet følger med… (Nok ett traume i seg selv….) 
– Hvorfor? Fordi jeg vet blir redd. Livredd, fordi jeg vet akkurat hva som møter meg der, og jeg går rett i kampmodus. Rett i forsvars-modus. Følelsene fra tidligere innleggelser overstyrer meg, tenke-hjernen blir overstyrt av følelseshjernen, og følelsene jeg sitter igjen med fra psykiatrien desse årene? De er vonde, så vonde at jeg knapt orker gå inn i noen av dem uten at angsten tar overhånd.

Jeg siterer like godt Markus Heilig, professor psykiatri fra dokumentaren, for han sier det faktisk rett ut som det ER:
“Så viss man skal bli litt kynisk, som man lett blir i denne brajsen, så har jeg begynt å si at: “Selvom du ikke bryr deg om desse menneskene som medmenneske, så kanskje du kan bry deg om at vi kan bruke disse kronene bedre.”
“Det er dyrt, og vi sløser bort menneskeliv”

Se dokumentaren gratis ved å trykke på linken under, om du ønsker. Slik er livene til mange, mange syke mennesker rundt om i Sverige, men også her i Norge… De fleste må klare seg selv… For den hjelpen alle sier man skal be om? Det er ikke alltid den finnes, i dette kyniske systemet psykiatrien faktisk ER.

Uddrag granskning – Vem kan redda sanne?

“Sanne är 29 år och hon riskerar att dö. Eva kämpar för att hennes dotter ska få hjälp. Ansvariga i vården följer lagar och regler. Men om de gör rätt – varför håller Sanne på att gå under? Programledare: Ali Fegan.”

@LunaCh❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no