Nå starter det. Hverdagen, traume-terapien og høstens mørke… Jeg må innrømme jeg er fryktelig redd.

Jeg må innrømmet at da det tikket inn en sms på tlf min fra Helsenorge ble jeg veldig spent. Der stod bare at jeg hadde fått ny time på Volda Sykehus og at jeg måtte logge inn på Helsenorge.no for å se mer.
Det gjorde jeg selvsagt, og til min store overraskelse hadde jeg fått time allerede nå den tyvende August, akkurat om to uker fra idag av.

Jeg må si såpass at jeg gruer meg veldig nå. Jeg elsker at det snart er hverdag igjen, for hverdag er det jeg liker aller best.
Endelig få ferdig alt dette ferie-greiene som er ett kaos uten like hvert eneste år. Få inn alle gode rutiner og ikke minst at de ansatte er på plass igjen.

Men jeg gruer meg litt til høstmørke kommer snikende på. Det er koselig med te-lys og kakao, men jeg er fremdeles mye mer redd i mørket, det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg gruer meg til kulden kommer og kropps-smertene blir verre igjen. Slik er det for oss med revmatiske smerter, halvåret høst og vinter kan være svært så utfordrende og smertefulle.
Men det som verre er, enn kropps-smertene, det er virkelig traume-terapien. Smertene jeg skal igjennom der fremover, de kan ikke sammenlignes med dager i sengen på grunn av fysiske smerter.
De er ingenting iforhold til smertene hjerte mitt og hode mitt skal stå i, – uke etter uke fremover… Og jeg gruer meg skikkelig.



Jeg er veldig spent på hvordan jeg kommer til å takle det, særlig nå som jeg har hatt en ganske så lang (og høyst nødvendig!) pause. Jeg trengte det, for å hente meg inn igjen litt, for å klare å leve litt i nåtid igjen.
I traume-terapi, går selvsagt mye av tiden til å prate om fortiden, gå inn i ting som har hendt, i dypet av episoder du aller helst ønsker å bare glemme å aldri tenke på igjen. Det sier seg selv at det ikke er lett.
Reaksjonene man får der og da, og etter timen, – det vet man ikke før man er der. Kanskje går det greit, og man klarer hente seg tilbake til nåtid ganske raskt. Men det kan også skje at man ender opp i dissosiasjon, eller at man ikke klarer være her i det hele tatt,- og en av de minste tar over.. 
Det er nemlig det som er skremmende, – reaksjonene under og etter en time på poliklinikken, vet man aldri hva som blir. Og det føles ofte utrygt og skremmende.

Reaksjonen varer i mange mange dager etter timen på poliklinikken. Det er nemlig ikke slik at man bare kan legge fra seg alt på kontoret til terapeuten, og så gå videre med dagen som om ingenting har hendt.
Det blir med deg, i tankene, i følelsene, i kroppen, – i alt du gjør, hver eneste dag fremover.
Og det skal jeg si deg det, at det er beintøft. Det koster alle krefter man har og mere til.

Jeg var forberedt på å begynne i terapi igjen, og jeg ER klar. (tror jeg). Men det er selvsagt ikke noen “hurra endelig!” – følelse, man jubler liksom ikke når man vet hva som venter enn i tiden fremover av både sorg, en ubeskrivelig smerte, sinne og ikke minst den intense frykten som kommer veltende over deg igjen.
Stressreaksjoner, beredskaps-modus, følelsen av manglende kontroll igjen, ja det er bare få av mange krevende energityver jeg har i vente.

Og jeg kjenner jeg er skikkelig skikkelig redd.
Redd for å starte igjen, redd for angstanfallene, hvordan klare det uten selvskading og spiseforstyrrelsen som jeg har nokså under kontroll nå. Vil jeg fremdeles klare det, å ikke falle tilbake til gamle inngrodde mestringsstrategier under terapien hvor jeg ikke har noen tydelig og trygg nok kriseplan? Og uten noe sikkerhetsnett overhode?
Det er så sinnsykt skremmende at du aner ikke, men samtidig føler jeg ikke at jeg har noe valg. Jeg må tørre å ta sjansen, for den eneste vei ut er igjennom. Og jeg er på vei..

(Og før spm og råd kommer. Terapeuten min og fastlegen min, har forsøkt å få til ett samarbeid med ett av DPS-ene i område, men har bare fått avslag fra alle steder,- gang på gang og gang.. Ingen avdeling i Møre og Romsdal ønsker å hjelpe til for å få til ett trygt og stabilt behandlings- tilbud.
Og det er jo veldig trist og fortvilende, og innmari frustrerende for de rundt meg som prøver alt de kan for å få dette til, på en mest mulig forsvarlig måte.)



Det er nemlig ikke bare-bare å gå i traume terapi. Det er fryktelig tøft. Det er hardt og brutalt, og ikke noe man akkurat gleder seg til å gjøre. Det er bare det at det finnes ingen annen vei ut av dette- enn igjennom. Det tror jeg virkelig på. Så jeg prøver nå å forberede meg, både mentalt, og å legge litt planer for hvordan makte stå i det – med begge beina planta mest mulig på jorda.

Jeg har tatt frem uke-planen min igjen, og må begynne å få inn rutinene mine skikkelig igjen. Særlig roe ned nå, og holde meg til annen hver dag med sosialt og alene tid. Det er nemlig helt alfa Omega for meg for å klare holde meg mest mulig stabil – over tid.

Jeg har avtale med BPA idag, som skal både kjøre meg til hver trapi-time, venter på meg der og skal være sammen med meg etterpå. (TRYGT!) Vi avtalte idag at vi kjører rett ut i skogsområde eller til sjøen umiddelbart etter timene, istedet for å reise hjem og rett til senga som jeg har pleid å gjøre.
– Fordi jeg har erfart i ett år nå at naturen virkelig gir meg indre ro og hvile. Jeg har virkelig troen på at naturen vil hjelpe meg til å redusere stress-reaksjonen jeg får i etterkant av terapien, og kanskje jeg slipper like mye hyper-ventilering ol. reaksjoner som er svært vanlig for meg,. Jeg er spent på om jeg klarer det, men jeg skal gi det ett forsøk nå når jeg begynner for å se om jeg får utbytte av det slik jeg tror.

Noen andre som skal start i traume-terapi igjen nå i høst? Hva gjør dere for å takle det på best mulig måte? Har dere noen tanker om evt  strategier som kan være til hjelp?


Jeg vet bare en ting, og det er at: Jeg kommer til å klare det. Jeg VET det blir beintøft, men jeg VET også at jeg kommer til å komme meg igjennom det – på ett eller annet vis.
Jeg har klart SÅ mye til nå, at jeg vet innerst inne at jeg skal stå meg igjennom denne stormen også.
Jeg vet bare at det blir fryktelig fryktelig tøft, og det er helt normalt og fullstendig lov å føle seg redd i slike situasjoner. (Noe annet ville vell heller vært rart..)

@LunaCh 💚

Ensomhet.

Ensomhet

Og så altfor ofte har jeg sittet her, forsøkt alle mulige måter å drukne den vonde følelsen som ikke skal snakkes høyt om. Den som man ofte bare bærer innvendig i stillhet, godt gjemt bak ett smil og noen “Joda, alt er fint med meg! Hva med deg?” Og så synker man totalt sammen, når man først er alene, – alene med seg selv, med tankene og følelsene sine.

Denne følelsen.. Denne som så altfor mange kjenner på i samfunnet, men som få tør å snakke høyt om.
Det er som om det er en utrolig stor skam i det, en skam i å føle seg ensom. Og jeg lurer ofte på hvorfor det er slik. At noen følelser er mer sosialt akseptert enn andre følelser?
Jeg kan godt si det, at jeg føler meg ofte ensom.
Kanskje oftere enn jeg selv egentlig ønsker å erkjenne for meg selv til og med.

Det å være alene, er ikke det samme som å være ensom.

Det er dager og kvelder jeg føler så sterkt og intenst, at ensomheten nesten kveler livsgleden og livet ut av meg. Det er en vond overveldende følelse som forteller meg at jeg er helt helt alene i verden.
Ja, som om jeg er ett foreldreløst lite barn på 4-5 år, som vandrer barbent med hullete klær midt i en landsby fullt av mennesker, – men som ingen ser, ingen bryr seg om, har ingen steder å dra, ingen steder å søke ly, ingen steder som kjennes som “hjem”.
Ett barn uten tilhørighet til noe, eller noen. I hele verden.
Ja.. Akkurat slik føles det ofte, å være meg.



Og
hvorfor i all verden, skal jeg skamme meg for det? Det er jo “bare” en følelse, en følelse som kommer og går.. Som med alt annet.
Det er en ensomhet i meg selv, som bare ligger der, uansett hva jeg foretar meg, som bare ligger i bunn og grunn av alt. Jeg tror min ensomhets-følelse bunner mye i at jeg har så ekstremt mange eksistensielt spørsmål, som det ikke finnes noe svar på. Denne “Gud så ekstremt liten vi er, på denne ensomme merkelige jorden.. Hvem er vi, hvor kommer vi fra, hvor har vi vært før, hvor skal vi etter tiden her?” Ja, slik tanker.. Slik funderer jeg mye på. Kanskje for mye. For jeg får jo aldri noe svar uansett hvor mye jeg grubler, søker, googler.

Min ensomhet, kommer nok mye av at jeg leter etter svar på mye jeg aldri vil få svar på. Også ting som har hendt meg, som jeg ikke finner mening i.
I mitt eget private liv.
Kanskje fordi jeg føler jeg ser verden på en litt annen måte enn mange andre gjør.
Kanskje også fordi jeg opplever at det er få som klarer forstå meg fullt ut, som på ordentlig kjenner meg, – eller det at jeg ikke helt klarer finne “min plass, i denne verden”.
Ja, en salig blanding av slike følelser, tror jeg.

Når jeg føler meg ensom i samvær med andre.. Det er da den er vondest synes jeg.
Men det jeg vet. Er at jeg er ikke alene om å føle det slik. – Vi er mange som er ensomme her på jorden. Av helt ulike grunner.
Vi er mange som er ensomme i oss selv.


Ensomhet handler ikke om det å være alene. For jeg liker å være alene, jeg liker å ha tid for meg selv, og jeg nyter det. Det er mange som ikke forstår forskjellen på det å være alene, og det å være ensom.
Mange tror det hjelper å være sosial, og for noen kanskje ja. Men for meg så er det ikke slik, jeg trives meget godt i eget selskap og behøver mye alene-tid.
For meg hjelper det ikke å være sosial, på denne ensomheten jeg kjenner på. For den handler ikke om andre mennesker, den handler kun om meg.

Det er en ensomhet i meg selv, en lengsel etter noe jeg ikke vet hva er ennå. Og jeg vet at jeg har en bagasje som gjør at denne følelsen forsterkes veldig i enkelte situasjoner, ulike årstider, og helligdager osv.

Ensomhet er vondt, uansett årsak. Det er smertefullt og enormt skamfullt. – Uten at jeg helt forstår hvorfor det er så mye skam i det.
Jeg vet bare at, jeg er ikke alene om å føle det slik, og det hjelper å vite det.

Viss du som leser her nå, er ensom, vit at du ikke er alene om å føle det slik.
Vi er mange som er ensomme. Og jeg vil du skal vite du ikke er alene.💚🙏

@LunaCh 💚

“Vi har all verdens tid!”🙏😍 + en avgjørelse jeg har tatt ift traume-terapien…


I går hadde jeg virkelig TIDENES dag!🙌😍🌊
Jeg elsker som dere mest trolig har fått med dere nå, å finne nye natur steder å vandre rundt på. Og igår tok vi rett og slett en dagstur til vakre Runde!🙏🙌 Der har jeg ikke vært siden jeg var liten jentunge, så det gledet jeg meg skikkelig til! 💕😊


Det er så deilig å sitte i bilen å bare prate om alt mellom himmel og jord, med ett menneske som du virkelig føler deg komfortabel med. Syns ikke du? Det er deilig å bare cruise avgårde? Jeg får en sånn følelse av “befrielse” når jeg sitter i bil.. Bare seile avgårde, med all verdens tid foran oss.
Vi stresser nemlig ikke når vi er på tur. Det er en av “reglene” vi har. For 
“vi har all verdens tid”,  og den setningen hjelper meg nemlig til å ikke stresse meg opp, noe jeg (dessverre) er fryktelig flink til, men jobber med å legge av meg.


For vi HAR jo all verdens tid. (Vi vet jo, heldigvis, ikke om noe annet.) Og dere, for en nydelig dag det ble! Og FOR ett vakkert sted midt ute i havgapet Runde er!🤩🙌🌊💧
Det er jo egentlig helt sinnssykt at det kan være så vakkert, dette landet vi bor i! Jeg ble helt amazed av den utrolig kraftige naturen der ute, fy søren så beriket vi er her i Norges land! Snakk om å være heldige!😍🙌👌






Nå som sommerferien snart nærmer seg slutten, skal jeg begynne i traume-terapi igjen. Jeg både “gleder” meg og gruer meg. Kanskje gruer meg mest… Men jeg føler meg på en måte klar nå, til å begynne igjen.
Jeg har jo allerede erfart at det har hjulpet meg ekstremt mye til nå, uten terapien hos henne hadde jeg aldri kommet meg så langt som jeg har de siste to årene. Så det kan jo bare bli bedre, så lenge jeg står løpet ut. (Med pauser når det er nødvendig).

Og jeg har tatt en avgjørelse som jeg tror kommer til å hjelpe meg veldig. Jeg har jo allerede gått over ett år i traume terapi, så jeg vet jo hva jeg går til. Jeg VET det blir beintøft, og fortsettelsen komme jo ikke til å bli enklere enn det har vært til nå, det kommer nok til å bli enda hardere.
Men det jeg tror vil være helt nødvendig, ikke minst til stor hjelp for meg, er å utnytte naturen minst like mye som jeg har gjort til nå. At jeg f.eks etter timen på poliklinikken, som alltid er beintøff, ikke drar rett hjem for å legge meg i senga for å drukne meg selv i elendigheten og smerten, men at jeg heller drar rett ut i skogen eller til havet, – og får hjelp der til å puste igjen, komme til meg selv, rett å slett for å “grounde” meg. For jeg lover, naturen kan gjøre underverk for psyken! 
DET er jeg ett levende bevis på!🙏😉💚

Jeg vet jo nå, etter ett år omringet av natur 4-5 av 7 dager i uken, hvor mye den virkelig kan være til hjelp. Både for å “jorde” seg, komme til nåtid viss man er mye i fortiden, og til å være HER OG NÅ, tilstedet, – rett og slett.

Så det er ett av målene mine for høsten som kommer.
Nemlig å bruke naturen for ALT det er verdt, til å klare stå i og holde ut hverdagen som kommer til å bli svært belastende og tøff igjen. Noen andre som har lyst å være med på det?
Så kan vi heie på hverandre, støtte og gi inspirasjon og sende positive “vibes” til hverandre så vi makter å fortsette terapien/behandlingen, selv hvor tøft og forferdelig det til tider kan være.

Så kult det hadde vært om vi kunne støttet hverandre gjennom tiden vi har foran oss, vi som er usynlig syke. Om det så er fysisk eller psykisk, så er det temmelig ensomt noen ganger, når det er så få som virkelig forstår hvordan det er å leve slik..


Nå skal jeg ta litt fatt på dagen her. Akkurat fått i meg frokosten, heh, går litt tregt her idag. Men jeg har “hvile-dag”, noe som også er svært viktig!
– Det er viktig å ta seg tid til å roe ned, få tid til å behandle alle inntrykkene og opplevelsene man har, om ikke blir det fort overveldende og uoversiktlig, og da blir det kaos, – i alle fall i hjernen min..🤦‍♀️

Håper dere nyter dagen, hvor enn dere er og hva enn dere gjør. Ta vare på deg selv, og gjør det som er best for deg. Noe som gjør deg godt!🙏
For du fortjener det faktisk, selv om du kanskje ikke føler det selv alltid..

Heier på dere alle, fine krigere!💕😍🙏💪👊


@LunaCh 💚

Kan vi ikke bare slutte nå?

Nå vil jeg snakke litt med dere om den boksen. Ja du vet, den boksen alle skal plasseres i. Du, jeg, og resten av befolkningen.
Kan vi ikke slutte å “labe” folk hele tiden?
Kan vi ikke bare få lov å være, oss selv?



“Vær så snill, ikke putt meg i den boksen der, ikke en gang til!” Tenkte jeg, da jeg var på legesenteret sist. Hos en lege som knapt kjente meg, men som har møtt meg noen ganger, har hørt litt om meg, – og ble dermed overrasket da jeg fortalte henne at:
“Jeg har levd i hele 33 år på denne jorden nå. 33 ÅR, og av de 33 årene jeg har levd på denne jorden, er det kun 10 mnd i 2016 jeg har brukt ulovlige rusmidler. 1o mnd av 33 år…

Skal de 10 mnd av livet mitt, virkelig, definere resten av livet mitt? Skal de definere meg som menneske? 
Skal jeg virkelig være i DEN boksen også? I tillegg til alle andre?

Det ser slik ut ja.
Og hun ble selvsagt overrasket, hun også som de fleste andre, og beklaget seg for å ha missforstått totalt hva jeg faktisk strever med i hverdagen.
Ja akkurat som psykiateren jeg traff på ifjor i Ålesund, – som igjen, plasserte meg i denne boksen, og jeg sa akkurat det samme. 

“Åh. Jeg trodde…”
*det blir stille, leeenge…*
Jeg trodde, jeg har lest, jeg visste ikke… 
Hm, kremt
*dette ble kleint*


Ja. Så der var den. Den boksen. Og det er kun en av mange… For jaggu meg er det mange jeg skal plasseres i!
Blant annet: “rusavhengig” “selvskader” “spiseforstyrret” “traumepasient” “personighetsforstyrret” “psykisk syk” “gal” “anorektisk” osv osv.
Hvor listen slutter spør du?
Ingen steder. For den bare fortsetter og fortsetter..
Og slik er det generelt i samfunnet vårt. “Naver” “Uteligger” “alkoholiker” “hore” “arbeidsnarkoman” etc etc…

Alle skal bli satt i en boks, og der forblir man uansett om man vil eller ei, for om man endrer seg? Kjemper seg ut av ting? Vokser som menneske, blir eldre og klokere, nei det bryr ingen seg om. Du er og forblir der du en gang i tiden var men ikke lenger er, i manges øyne.
Noe jeg syns er grådig urettferdig om jeg så kan si det. Særlig ovenfor mennesker som har kjempet og vunnet over SÅ mye. Så mye DU ikke vet noenting om, for det er faktisk ikke sånn at vi mennesker deler alt på sosiale medier, og det er ikke sikkert det du hører fra naboen er realiteten, eller det en venn av en venn har fortalt ..

Mennesker må få lov å utvikle seg, komme seg videre, vokse gro og gå videre, – uten å hele tiden bli dratt tilbake i tid.

– Kan vi ikke bare få lov å være oss selv?
Kan jeg ikke bare få være “Luna”?
vi “labe” folk hele tiden..?
Puttes i en boks..?

Vi ER jo ikke sykdommen vi HAR, eller symptomene vi HAR. Eller arbeidet vi GJØR/Ikke gjør.

@LunaCh 💚

Fra aske til ild🔥✨🕯

New beginnings are often disguised as painful endings.
~Lao Tzu

Idag satte vi oss i båten igjen, jeg og min aller beste venn. Ut på det åpne hav. Jeg bar med meg en stor og tung eske, ja den samme esken som jeg har båret med meg i så altfor mange år nå, og den har bare blitt tyngre og tyngre for hvert år som går.
Esken er nemlig stappfull av vonde smertefulle opplevelser og minner, og den er rett og slett bare for tungt å bære videre på nå.
– Det var på tide å gi litt mer slipp, og jeg visste det. Kanskje aller viktigst: Jeg var klar. 🙏

Men jeg har nok behøvd det.. Å bære den med meg gjennom livet en stund, for å forstå litt mer av hva som skjedde, hva som gikk så forferdelig galt, hvor hva og hvorfor det ble som det ble.
La meg selv få lov å føle på det en stund, i mitt eget tempo. Ta inn litt og litt, ikke for mye på en gang. Ikke for lite, heller.
La meg selv få lov å kjenne på både sinnet og på sorg, ja alle disse følelsene som blomstrer opp i meg hver gang jeg åpner denne esken, smerten og sorgen over alle de tapte årene jeg sjelden har latt meg selv få lov å kjenne på.

Så vi satte kurs mot den vakreste holmen jeg har vært på noensinne,  heldige var vi også som fikk den helt for oss selv på en så nydelig og varm  sommerdag som idag.
“Rett tid til rett sted, for en gangs skyld”, tenkte jeg for meg selv da jeg gikk i land.

"Though no one can go back 
and make a brand new start, 
anyone can start from now 
and make a brand new ending."
- Carl Bard

“Fy søren så tung den er blitt”, tenkte jeg der jeg stod barføtt, med det ene benet i båten og det andre på en stein med sleip tang og tare på. (Balansen min får virkelig trent seg om dagen!)

Hendene mine er nå fulle av sterke sårbare ord. De små hendene mine er fulle av både gråt, blod og fortvilelse, av både indre og ytre kaos og maktmissbruk.
Hendene mine er ikke bærer av kun mine egne ord, men av mange andre menneskers også.
– En hel del vonde og smertefulle år, som nå er samlet i en eneste eske.

Det knytte seg litt i magen når jeg tenkte på at jeg måtte åpne den igjen, akkurat nå, akkurat idag. Det var lenge siden nå..
– Jeg husket så altfor godt, at noen ganger har det gjort så vondt at jeg knapt har klart å holde ut smerten og være i meg selv, og jeg har måttet legge lokket på den igjen fordi påkjenningen har blitt for stor. Men idag, idag bar jeg den for aller siste gang. Jeg bar den til siste stoppested.
Og det føltes bare virkelig så riktig og så nødvendig nå, og så viktig for meg. Jeg trengte det, og jeg ville det, – virkelig.

"A journey of a thousand miles 
begins with a single step."
-
Lao Tzu


Vi begynte å samle inn greiner og rusk i fjøra for å lage ett bål. Ett stort og svært viktig bål.
Kanskje, mest trolig, det viktigste bålet jeg noensinne vil komme til å brenne.🔥 Ett bål som skulle vise seg å ha en svært emosjonell og følelsesmessig betydning for meg, og for mitt liv videre.




Bålet gav meg en helt ny indre ro. Jeg føler jeg har tatt ett riktig steg i riktig retning nå, dette kapittelet i livet mitt som har tynget meg så, trengte jeg nå å få litt mer på avstand. Legge mer bak meg, og se mer fremover..
Jeg føler jeg har fått en ny start-strek nå. Og jeg har tegnet den opp selv.
Ett indre lys ble virkelig tent i meg idag..
Jeg smiler fremdeles her jeg sitter, midt i nattemørket og skriver til dere.. For jeg føler meg mer fri enn jeg noen sinne har gjort!
– Det føles som en bør har blitt lettet av mine skuldre..


“Jeg er fri nå” tenkte jeg der jeg satt, med alle disse arkene mellom fingrene mine. Hundrevis av dagbok-notater, mine aller innerste mest smertefulle tanker, følelser og minner.
Ja, side opp og side ned la jeg på bålet… Satt og bare så de brant fra ild til aske. Og for hvert ett ark som ble til aske, tente det en glød på innsiden av  meg. – En glød av håp! Ett lys i meg selv, og for fremtiden min.
“Det kan jo ikke bli verre enn dette”
, tenkte jeg med meg selv da jeg plukket opp nok en erklæring om tvangsinnleggelse..



Every day is a new beginning. 
Treat it that way. 
Stay away from what might have been, 
and look at what can be.
-
Marsha Petrie Sue

Det jeg har fått skrivet ut og til-sendt i posten av Journalen min, ble brent på bålet idag. Likeså ble lege-erklæringer, selv-skade-avtaler, suicidal- kontrakter, dagsrapporter og mine egne dagbøker gjennom de 10 årene jeg var innlagt og alle årene etter det frem til nå, – ja alt dette ble brent idag. Og jeg innså bare mer og mer, hvor heldig jeg er, hvor heldig jeg er som fremdeles lever. Som ikke døde i psykiatrien, jeg overlevde- psykiatrien.
Og er her fremdeles, til å kunne fortelle, dele, – for de som ikke klarte seg.


Jeg har klart å reise meg igjen. Med hevet hode.
– fra aske til ild.🔥✨🕯

If you're brave enough to say
goodbye,
life will reward you with a new 
hello.
- Paulo Coelho


@LunaCh 💚

Dagene vi aldri må glemme

Dagen igår følte som årets første sommer-dag, ja til tross for at vi er kommet langt på vei til sommerens ende. Legen min er jo allerede tilbake fra sin velfortjente ferie, og jeg som gruet meg slik til de ukene han skulle ha fri.. Merkelig hvor fort dagene plutselig forsvinner avgårde, men hvor lange de føles før de faktisk er der?
Og så ser man jo, det gikk jo bra? Jeg klarte meg jo.
Ja, det finnes styrke i denne kroppen, fremdeles.



Legesamtalen gikk som alltid fint. Jeg fortalte jeg hadde klart å snu, denne spiralen som har vist en rett og rask vei – nedover..
Ja i forhold til mat og vekt, i alle fall. Og med det, så fører det også til at livet skrenter seg inn noe voldsomt også. For når man svimler på tur, og må sette seg ned for å ikke besvime etter en halv kilometer inn i skogen? Ja da er jo det meste av gleden av å være på tur borte spør du meg. Når skogens trær ikke kan fange deg opp som før, – fordi du faktisk ikke er tilstede i det hele tatt lenger… Ja da vet du, det er noe som ikke er som det skal.

Ja, så jeg tok tak. Jeg satt meg selv i førersete i mitt eget liv og klarte snu skuta rett vei igjen. Men god hjelp på veien klarte jeg det. Og det er jeg skikkelig skikkelig stolt over. (Det var legen min også;)
– Jeg klarte det, og jeg vet hvorfor også. Og det er kanskje det aller ALLER beste med det hele. Det å vite HVORFOR.
Jeg oppdaget for første gang at hele livet mitt, ja livskvaliteten min om du vil, begynte å forsvinne ifra meg igjen… Turene ut i naturen, begynte å bli skremmende uforsvarlige i den fatningen jeg plutselig befant meg i.
Og det var kanskje nettopp det jeg trengte, jeg trengte å kjenne det fysisk på kroppen, for å innse at jeg måtte velge. Fullstendig kontroll, uten noe liv? Eller ett liv, med litt mindre kontroll?

… Hva ville du valgt?
Valget er likevel ikke så enkelt som det kan virke til å være.


Men jeg valgte livet, med litt mindre kontroll. Og jeg hadde virkelig verdens BESTE dag igår. Verdens – beste – dag, egentlig med store bokstaver.

Jeg var mer på sjøen enn på land, og jeg elsker det.🌊🙌 Helt i mitt rette element. Kanskje fordi jeg er født i fiskenes tegn, ikke vet jeg. Men det er slike dager som igår, man lever på når mørket kommer igjen. For det kommer, men når vet jeg ikke. Men jeg vet, at ingenting varer evig. Og vi må leve når vi lever.
Igår var en av de dagene jeg har lovet meg selv at jeg aldri ALDRI må glemme, – for det er de som holder liv i meg når jeg er omringet og fanget i mørket.

Valget var likevel ikke så enkelt som man skulle tro, jeg må ta det samme valget hver eneste dag, flere ganger daglig. Det er  jo ofte slik for oss med en spiseforstyrrelse, det er en kamp vi må kjempe daglig. Men det er ikke like vondt hver dag, og igår var en av de dagene det gjorde mindre vondt. Mindre vondt å være til. Være menneske. Være meg.


Igår var virkelig årets første sommer dag, ja sånn på ordentlig.
Vi grillet, herregud så godt det er med grillmat! 👌😎 Og ja, man kan faktisk spise grillmat selv om man ikke spiser kjøtt. Se her da, ser det ikke godt ut?



Det er så kos med hytte dere. Herregud så fint det må være å eie en hytte! Tenk å bare kunne sette seg i bilen å dra dit å få helt ro og fred, ingenting annet enn natur og fuglekvitter rundt seg. SÅ deilig! 😍🙌
Og A.B, konen til bestekompisen min, hun er bare dyktig med interiør! Jeg blir alltid sittende å snakke og spør om alt mulig med henne, vi kan sitte slik i timevis, det er så kos! ❤🙌
Det er alltid noe nytt eller en forandring, ja det kan være en kjempe liten en, som bare å ha flyttet på noe eller hengt opp en ny lyslykt, – ja så er hele stedet annerledes enn sist jeg såg det. Helt unikt!
Hadde jeg bare hatt halvparten av talentet hennes, altså. Alt hun tar borti blir til gull, liksom. Er det mulig.. Nei, noen bare ER så kreative og har så godt øye for slik. Jeg bøyer meg i støvet for slike talenter. 

Disse “pølsene” må dere bare smake, forresten. Men kun de MED OST OG CHILI. Husk alltid å se etter to ganger på pakken, jeg har kjøpt feil noen ganger og det har vært tidenes nedtur rundt middagsbordet hehe.. Det er merket “Vegetardag, pølser ost og chili” De er så sykt god! Kjøpt på coop extra her i område i alle fall, jeg syns de har det beste utvalget på vegetarmat generelt. (og alltid så ryddig og pent i hyllene) Deilig!



Å cruise på sjøen i stekende sol, hvor gradestokken viser godt over 30 og blikkstille hav fremfor deg, og så plusser du på med en godt erfaren sjømann bak rattet, ja det er stas skal jeg si deg. Det er skikkelig skikkelig stas!
Livet kan ikke bli bedre enn dette”, tenkte jeg hele tiden. Bare meg og bestekompisen min, der ute, – og ett evig paradis som omringer oss fra ende til annen! Hva mer kan en jente ønske seg? 🤷‍♀️💁‍♀️







Bestekompisen min kan å kjøre båt, og jeg føler meg alltid hundre prosent trygg med han i førersete. Ja om det er båt, bil eller livet i seg selv- han er trygg. Min trygge havn. Og det er jeg enormt takknemlig for! 🙏💚

Å føle man har hele verden for sine føtter, er en ubeskrivelig deilig følelse! – Og akkurat slik føltes det igår, der jeg satt fremst i båten med føttene i vannet, kjente det kalde sjøvannet gli imellom tærne..
Ja det var en sånn dag jeg aldri kommer til å glemme. En sånn dag, som bare lagrer seg automatisk i minnet som: “DET var en fantastisk dag, det.”

Og der blir den, dagen igår. Fotografert og lagret i og av hjernen, av minnene både øynene, munnen og alle sansene mine føler, kjenner, ser, lukter og hører.. Hjerne vår er bra fantastisk laget, hva? Helt ubegripelig å skjønne seg på.

Dette er dager man aldri aldri må glemme.





Takk for tidenes dag med dere, kjære Sindre og Anne Britt.❤🙏

Jeg håper sommeren så langt har vært snill mot dere, og at dere har en slik dag eller to, dere også, inni mellom alle kampene dere kjemper. Vi trenger slike dager med påfyll, for å klare holde ut de andre.
Så forsøk å åpne alle sansene dine der ute, og ta alt inn. – Det er så utrolig mye vakkert man kan bære med seg i hjerte etter slike “friminutt” fra sykdom og smerte.

Ta vare, ok? Jeg bryr meg om dere, og ønsker virkelig av hele mitt hjerte at dere kan kjenne dere litt i live, inni mellom, dere også.

Alle mennesker behøver det.🙏💚


@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no