Tanker på en torsdag morgen.

Når man er plaget med helsen, både fysisk og psykisk, og man sitter mye hjemme, da er det viktig å ha noe å sysselsette seg med. Hobbyer er viktig for meg, det har det alltid vært. Og jeg har flere.
En av de er negl-design. Jeg syns det er kjempe gøy å ordne negler med både glitter, diamanter, dotting, og klistremerker, – og absolutt leke med farger.

For noen dager siden var dette de jeg gikk for, gule negler, en rosa- med morsomme “Slider” klistermerker. Jeg har virkelig fått sansen for gult, det er en skikkelig “Glad-farge”! Det er snart vår, og jeg kan ikke si annet enn at jeg virkelig ser frem til varmere vær, grønne skoger og ikke minst: friske blomster i verandakassene mine.😍🍀☘🌷🌼🌻🌸  



Jeg husker godt første gang jeg fikk høre at jeg måtte finne på noe å gjøre på rommet mitt, det var på en langtids institusjon, en pleier der sa dette til meg allerede første dagen: “Finn deg en hobby som du kan styre med på rommet, om ikke blir det mange lange dager her å bare stirre i veggen.”

– Jeg husker jeg allerede første dagen reiste inn til byen i Skien på den koselige hobby-butikken som var der, jeg kjøpte meg lerret og maling, og jeg begynte å male. Det gikk stort sett i sort og rødt, to farger som virkelig passet til verdenen jeg den gang levde i. For det var mørkt, og det var mye blod spilt.
Jeg malte mye, bilder som viste hvordan jeg hadde det – sånn egentlig. Bak masken som alltid var klistret på for å være “flink pike” i avdelingen(e).
Nå går det meste i farger, mye i hjemmet mitt går i pastell-farger. Jeg elsker det. Det er så beroligende, samtidig godt å ha farger rundt meg. De hvite veggene på sykehusene jeg har bodd på i så mange år var alltid så triste, så grå og ikke minst kalde. Jeg nekter å ha ett slik hjem igjen. Ett kaldt ett. I mitt hjem, skal det være plass til farger og lys som ikke gir meg den følelsen noensinne ever, igjen. Den følelsen av å bo på en institusjon, den vil jeg aldri kjenne på igjen..



Jeg tror omgivelsene våre påvirker oss veldig mye mer enn vi vet.
Gjør man det koselig rundt seg, tenner lys, har friske blomster, passelig ryddig, da trives man jo automatisk bedre, vil jeg tro? Jeg gjør i alle fall det. Jeg har laget meg en kosekrok på soverommet, en skrivepult jeg fikk gratis, har plassert en lampe ved siden av med godt lys og kjøpt en liten kommode med tre skuffer i på Jysk, – jeg har sortert å ryddet i Scrapping-tingene mine for den store gullmedalje. Det er kun arkene jeg har igjen å sortere nå, og jeg må finne en bedre måte å oppbevare de på, – jeg vil nemlig ikke ha en eneste brett på de. Scrapping, det er en av hobbyene mine som jeg har hatt i mange mange år.

Jeg liker å skape ting, det krever både tålmodighet og tid. Noe jeg har mye av. Det er fint å se etterhvert som man klipper og limer, at det former seg mer og mer til. Det blir ett helt kunstverk til slutt. Jeg kan bruke opptil 8 timer på ett kort, og jeg syns det er 8 timer med både glede og ro..


Når helsen ikke strekker til, når man ikke makter være sosial hver dag, da tror jeg det er viktig at man klarer aktivisere seg selv med noe som gir enn en form for mestring. Alle mennesker behøver å føle på mestring, og det å ha noe å gjøre. Noe å “henge fingrene i”.. Dager blir lange om man bare sitter der..

Idag skal jeg prøve å komme i gang med ett kort, det har jeg lyst til kjenner jeg. Jeg har jo så mange fine figurer jeg har klippet ut i det siste.. Kjøpte meg forresten en (sykt dyr) saks på Clas Ohlson, men gjett om den var verdt de pengene. 200 spenn for ei saks syns jeg er mye altså, men samtidig så mye enklere det ble å klippe de små tingene, og hvor mye mer presist og finere kanter det blir.

Vell, det var litt av mine tanker på morgenkvisten.. Hehe.. 😊
Har du noen hobbyer? Hvordan får du dagene til å gå..?
😘🤗🌸💚



@LunaCh.
🤗💚

Fra total isolasjon, til ett liv verdt å leve.



Jeg hadde nok aldri kommet hit jeg er idag, om jeg ikke nådde totalt bunnen ifjor.
Hele 2017 og 2018 var så beintøft at jeg visste ikke hvordan takle det. Livet så ikke ut til å kunne føles levelig noen gang igjen. Det var bare ett evig mørke som ikke så ut til å lysne, det ble bare tyngre og tyngre bører sendt min vei hver eneste gang jeg forsøkte reise meg. Jeg ble slått ned igjen av nye slag hver eneste gang. Og da jeg ikke trodde livet kunne bli verre? Jo da ble det det.. Og til slutt satt jeg i dette kaoset jeg ikke visste hvordan takle, og flukten min i fjor ble  vin-flaska som stod foran meg fra morgen til kveld. Vin, og isolasjon.

Min flukt fra selve livet, min måte å takle utfordringene som kom, var å forsøke som jeg alltid gjør: Unngå å føle noe, “løpe ifra følelsene”, og jeg trodde helt ærlig ifjor at flaska med vin skulle hjelpe på det. Det gjorde den absolutt ikke, den forsterket de allerede vonde følelsene, og frykten for livet og verden ble større og større jo mer jeg unngikk å forlate leiligheten. Jo mer jeg stengte meg inne, ja jo reddere ble jeg.


Jeg isolerte meg, orket ikke være med på noe, og ikke en gang min egen verandaen turde jeg til slutt å sitte på. Jeg ville ha minst mulig med menneskeheten å gjøre, jeg ville bare være alene. Alene e mitt mørke. Jeg hadde nærmest gitt opp livet. Jeg var fanget i depresjonens klør, igjen.
Jeg var overbevist om at livet aldri ville bli levelig igjen, og jeg skapte min egen verden her inne i denne 60 kv meters leiligheten.
De få gangene jeg var utenfor dør i uken, var kun når jeg skulle til terapeuten og mulig jeg ble med å handlet, om jeg klarte komme meg over dørterskelen. En eller to ganger ut å få frisk luft i uken, det er langt ifra godt for noen. 

– Det jeg kjente mer og mer på, og det jeg ser nå i etterkant veldig tydelig, er at jo mer jeg isolerte meg? Ja jo verre ble psyken min. Jo mer fryktet jeg verden utenfor leiligheten. Jo sterkere ble angsten. Jo mer var jeg i beredskap. Jo mer slukte mørket meg.

Jo mer som tiden gikk, jo tyngre og mer truende virket det å tråkke over dørterskelen. Jo mer jeg satt inne i denne leiligheten med persiennene helt nede og gardinene trukket for, jo mørkere ble sinnet mitt også. Angsten ble sterkere og sterkere, og til slutt ble den helt lammende. Jeg ble både psykisk OG fysisk totalt handlingslammet. Og det gikk utover alt i livet mitt, og alle.. Livet jeg hadde kjempet sånn for i så mange år, lå nå i grus. Og jeg lå der selv, og så ikke ett eneste lysglimt igjen.. Det var mørkere enn mørkest, og det ble så ille til slutt at jeg visste ikke hva eller hvordan jeg skulle klare å finne krefter til å kjempe meg opp nok en gang.

Jeg hadde ikke krefter igjen.. Jeg hadde ikke mer å gå på.


Trodde jeg.

Det er virkelig sant at når det er som tyngst, det er da man virkelig får oppleve og kjenne på at man besitter ufattelig sterke uante krefter inni enn.

Jeg fortalte til terapeuten min hvor ekstremt ensom jeg følte meg, at jeg følte jeg ikke lenger hadde noe liv. Jeg fortalt hvor redd jeg var blitt for å bare sette meg ut på min egen veranda, at det gikk uker imellom. Hvor redd jeg var for å åpne døren for å lufte, at persiennen ikke hadde vært åpne på flere mnd og at jeg ikke lenger hadde kontakt med bla. annet vennene mine. Vi bestemte oss for at det måtte noen forandringer til, at jeg måtte forsøke litt etter litt å bryte ut av dette mønsteret jeg hadde satt meg fast i. Og jeg var helt enig, for jeg så jo at dette ikke var noe som kan kalles ett liv. Det var kun overlevelse.

Jeg sluttet først å bruke vin som medisin. Bare det hjalp mye.number one: Drikker du alkohol fordi du tror det hjelper deg? Jeg skal love deg at du gjør det kun 10 ganger verre for deg selv. Alkohol forsterker følelsene dine, og føler du deg forlatt eller redd? Alkoholen forsterker følelsene med XXX-ganger..
Så avtalte vi at jeg skulle sitte på verandaen når jeg hadde BPA her. 3 ganger ut pr dag.
Jeg krysset av på en plan hvor mange ganger jeg klarte, og helt ærlig? I begynnelsen var det ikke akkurat mange gangene i uken. Men ett steg om gangen, og de små stegene jeg tok? De viste seg å være veldig viktige i den store sammenheng. 
Jeg skulle også på dagtid skru persiennene opp litt, både på stue og kjøkken, slik at jeg fikk sluppet inn litt dagslys. Og det har virkelig mye å si, vi mennesker trenger virkelig dagslys og frisk luft.

Etter jeg hadde gjort dette en stund, ble jeg og BPA enig om at vi skulle dra UT på en tur i uka – fast avtale, fast dag, fast tidspunkt og – uavhengig av været. Og det er VIRKELIG det beste jeg har gjort for meg selv! Det er også det vanskeligste jeg har gjort på lenge.
For å kle på meg turklær å komme meg ut døren var virkelig ikke noe jeg hadde lyst til, jeg koset meg ikke og jeg ville egentlig kun hjem å legge meg under dynen igjen. Jeg forsøkte alltid i starten husker jeg på “Uff, vet ikke om jeg orker idag altså…” greiene, men heldigvis klarte vi sammen å tråkke over dørterskelen. Noe i meg ville jo, og jeg sa jo hver gang vi var ute: “Så godt å se noe annet!”

Jeg tror vi alle trenger noen som kan pushe oss litt, som går stegene sammen med enn, – i det tempoet vi klarer. Jeg er heldig som hadde en som gjorde og fremdeles, gjør det. Vi gikk stegene sammen, hun var med meg helt fra sofakroken med tunge samtaler om død og selvmord, og alle stegene imellom til nå – lysere tider hvor jeg alltid er SÅ klar for turdag! Ingen kan gjøre jobben FOR oss, men de kan gå stegene MED oss.

– Det merkes både på den fysiske delen, som f.eks at kondisen har blitt SÅ mye bedre, men aller viktigst: Den mentale delen er sååå langt ifra hvor jeg var! Jeg stortrives ute i skogen, jeg elsker havet, jeg elsker å kjenne den friske luften og å kjenne at beina mine klarer å bære hele meg.. Herregud, hvor fantastisk?! Og jeg elsker å merke at jeg kan gå lenger og lenger for hver tur, at kroppen min følger med, – at jeg merker styrken jeg ikke hadde i beina har kommet tilbake, og balansen er SÅ mye bedre. Jeg merker hode klarner opp, jeg nyter bare alle nydelige inntrykk og den ubeskrivelige roen som finnes kun der – ute.

Ute i naturen finnes det en magisk kraft jeg ikke får satt ord på, men det merkes at angsten så å si er borte – kun når jeg er der.

Jeg ville bare dele dette med dere, i håp om at det kan inspirere noen av dere som isolerer dere og sliter, til å komme dere ut i skog og mark slik som jeg gjør. Det handler ikke om hvor langt du går, eller at du skal nå en fjelltopp. – Det som betyr noe er at du er UTE.
PSSST: Å kjøre ned til en havn og sitte ved havet, kan være nok i begynnelsen. Og det er jaggu meg en god start!



@LunaCh 💚

My B-day.. I bilder😊💕

Hei dere💚😊 Først vil jeg bare si TUUUSEN HJERTELIGT TAKK for alle koselige hilsener på bursdagen min, det er jo utrolig hyggelig å logge på sosiale medier når man blir møtt med så mange fine ord! – Dere er AMAZING!💚🤗💕 Tusen takk!🙈😍💚



Jeg hadde en ganske avslappet rolig men super fin dag.
Akkurat slik jeg liker det!😃👌💕 Jeg ønsket ikke å lage til noen fest å slikt styr. Jeg tror det er litt slik at jo mer som årene går, så “vokser man” litt ifra dette “Bursdagsfest-stress-greiene.” Det er jo bare en helt vanlig dag, sånn egentlig, joda man har overlevd ett år til men that’s it liksom.. haha! Det er jo selvsagt hyggelig å “feire” litt, da. Men jeg syns det er mye hyggeligere med en middag enn en fest med mye støy å høyt nivå.

Jeg ønsket meg en tur i skogen, til vannet, og så ut å spise middag på kvelden. Bare jeg og to voksen personer som er mye hos meg. Og slik ble det!😍💚👌 Heeelt perfekt for meg!👌😉 Akkurat slik jeg ønsket det 💚

Her er noen bilder fra turen. 👍😃 Vi gikk den faste ruten ved Hovdevatnet, men denne gangen fant vi en ny sti vi ikke hadde gått på, og det var helt nydelig! DER skal vi gå flere turer, altså! 💪👊😍




Vi har ALLTID med oss niste på tur, det er virkelig å anbefale!😍👌 Vi passerer jo endel mennesker hver uke når vi er ute på tur, men jeg har til dags dato igjen å se noen andre enn oss som har med seg ryggsekk eller termoskopp i hånden.. Det ER jo så koselig å sette seg ned å bare nyte utsikten. De vakre omgivelsene, ta inn alt.. Småprate om alt og ingenting mens man spiser noen gode rundstykker.. (Helst med egg på, hihi)
Hvorfor smaker maten alltid så mye bedre UTE egentlig? Eller, egentlig så smaker LIVET generelt så mye bedre der UTE. Det er så mye lettere å puste, der..

Vi dro deretter å handlet, (jeg har oppført mandag som handle-dag), jeg må bare si at jeg eeelsker å handle i furene, de er så utrolig hyggelige der! Herreguuud, takk!!! (det er det også på kiwi i sentrum!) Det å bli møtt av betjeningen med ett “Hei” og ett genuint smil, det gjør dagen mye bedre uansett hva! TAKK!! 😊💕😃 🙏

Så dro vi hjem og slappet av litt, slik at jeg skulle være opplagt til kvelden.. Skiftet klær og så litt på TV-serie. Jeg har begynt å se på en serie som heter “Chicago Fire” på Viaplay, absolutt å anbefale! Veldig spennende!

Vi dro å spiste på Indisk resturant i Ørsta sentrum, og den anbefaler jeg på det sterkeste! Både nydelig mat og helt upåklagelig service, jeg fikk til og med desert på huset i anledning bursdagen min.😮🙈 Jeg ble så satt ut, for jeg skjønte ikke hvordan de visste det. Men en av servitørene hadde overhørt det i en samtale vi hadde, og hadde sagt ifra til kjøkkenet. Herregud så overasket jeg ble!😅 hyggelig gjort, da! Det finnes fine mennesker i verden altså.. 🙈😍🙌😄






SE så fin overraskelse!
Herregud, tenk at slike mennesker finnes! SÅ utrolig fint gjort..!!



Alt i alt, en suuuper hyggelig dag. 😍👌

Denne uken har vært utrolig hyggelig, men nå kjenner jeg at det skal bli deilig å snart ta helg, hehe. Bare hvile-tid, da. Det trenger jeg nå kjenner jeg. 😄💚

Håper dere har det så bra som mulig, og at dere tar så godt vare på dere selv som dere fortjener. Ta vare!🙏🤗💚 GOD klem fra en håpefull Luna, som gleder seg fryktelig til vår nå!!😍💚

@LunaCh

Jeg har det ikke enklere, jeg velger bare å takle utfordringene annerledes.

Jeg gleder meg alltid til du stikker innom, særlig nå siden det er sjeldnere enn før. Det har jeg valgt selv, for behovet mitt er ikke like stort for oppfølging fra deg akkurat nå, men det er hyggelig at kontakten holdes vedlike, og at jeg selv får bestemme hvor mye. Det er viktig i prosessen jeg er i nå, med stabilitet, trygghet og faste rammer. Du har alltid vært så flink til det, til å lytte. Til å være tilgjengelig. Du har alltid vært en stødig trygghet i ett værhardt liv for meg. Og jeg er så takknemlig for det.

Vi ler og vi smiler, ja mye mer enn før. Jeg får alltid en god klem når du kommer.
Det er lenge siden vi har hatt så lystbedtunge samtaler som nå, og jeg ser at du også føler det lettere å være på besøk. Men etterhvert som minuttene går, er det som om gleden over alle kampene jeg har vunnet den siste tiden forsvinner sakte men sikkert imens vi prater. Det er som om det legger seg en mørk sky over hele meg, og jeg drukner i denne “gledesrusen din”..

For forstår du ikke at jeg har akkurat de samme utfordringene nå, som jeg alltid har hatt? Som jeg hadde da jeg satt å skar meg opp på badet, og ambulanse og kirurger måtte trå til for å fikse kaoset jeg selv hadde stelt i stand…? Jeg visste ikke hvordan takle utfordringene mine på en annen måte, men jeg holder på å lære meg det nå.. Men forstår du ikke at jeg nå velger å takle de samme utfordringene, på en annen måte, men at det krever ALT jeg har i meg for å klare stå i det?

Du er stolt over meg, sier du, du sier jeg aldri har vært så bra, og jeg ser du er veldig veldig glad på mine vegne. Og det er fint å se.. Men dessverre gjør dette noe med meg. Noe negativt, det fører meg i feil retning, jeg kjenner jeg lukker meg mer inne og jeg deler ikke like mye som jeg ønsket med deg.. Nettopp fordi jeg føler og merker at jeg ikke blir møtt med den forståelsen du for bare kort tid siden viste meg. Du møter meg på helt andre premisser nå, som om jeg var og er en annen. – Du ser meg ikke lenger.. Og jeg blir trist. Og jeg tenker i mitt stille sinn..“Er vi virkelig her nå igjen?”, “MÅ jeg virkelig sitte å hyl-skrike eller fysisk BLØ, for at du skal se meg, for at du skal forstå og lyttet til meg?”

Jeg har vært på akkurat dette stedet i livet SÅ mange ganger før. Jeg har gått så ufattelig mange runder i akkurat dette.. Og jeg orker ikke en runddans til.
Så istedet
 velger jeg å stille trekke meg tilbake. Trekke ordene mine tett til brystkassen og deler dem med kun de jeg opplever forstår. Jeg velger å ikke bruke så mye energi og krefter som jeg alltid har gjort før, – i ett desperat forsøke på å forklare dette. For jeg har innsett at den energien og de kreftene behøver til dagen og kveldens mange utfordringer. Og man må bare innse og godta at noen mennesker kun forstår det de ser utenpå ett menneske. Som i mitt tilfelle er symptomene..
– Og det er slik det alltid har vært. Når jeg har hatt en “bedre” og mindre symptompreget hverdag, har jeg mistet det jeg trengte mest: Forståelsen. Forståelse for at selv om jeg ikke fysisk skadet meg selv eller satt å hyl-skreik i et hjørne på badet, så trengte jeg at de forstod at jeg var syk likevel. At jeg hadde det vondt likevel. At jeg hadde de samme daglige utfordringene som før, og jeg trengte å bli møtt på samme måte.
– Men dessverre forsvant forståelsen hos mange i systemet, da jeg begynte å bruke stemmen istedet for barberbladet.

@LunaCh ❤

Personlig utvikling.

Jeg får høre fra flere rundt meg at jeg har forandret meg mye i det siste, eller rettere sagt: Det siste året. Og jeg sier meg enig i det, for jeg har endret meg. Egentlig enormt mye, og det særlig på det personlige og emosjonelle plan. Jeg tar nemlig mer vare på meg selv nå. Og jeg tar mer hensyn til meg selv. – Og det er faktisk den største forskjellen av de alle. Og egentlig hovedgrunnen for alle de små og store endringene folk kanskje legger mest merke til.

For første gang i mitt liv handler jeg ut ifra det jeg kjenner er best for meg. Det som føles riktig for meg, – og det som gjør min helsetilstand mest mulig stabil. Ikke hva jeg tror andre ønsker av meg eller hva andre trenger av meg. Jeg strekker meg langt for de jeg er glad i, men ikke så langt at det går på bekostning av meg selv og min egen helse, – noe jeg gjorde nærmest daglig i så altfor mange år.

Jeg øver meg på å bruke ordet “Nei” oftere. Ikke fordi jeg syns det er gøy eller kult, men fordi det er helt nødvendig for å ivareta meg selv og helsen min. Det er fryktelig vanskelig noen ganger, men det har blitt enklere jo mer som tiden har gått. Men fremdeles er det dager det er vanskeligere enn andre, dager jeg kjenner jeg kvier meg til å svare nei, eller når samvittigheten tar overhånd og tærer på sjelen min. Vet du hva jeg gjør da? Jeg bruker omvendt psykologi på meg selv. Hehe, jeg gjør faktisk det, og det funker også! Bare forsøk du også, om dette er noe du kjenner det igjen i og trenger å øve deg på.

Det jeg gjør er nemlig at jeg setter meg selv i motpartens side, og så spør jeg meg selv følgende: “Når jeg spør om vi skal finne på noe en dag eller jeg trenger hjelp til noe, og han/hun sier NEI til meg fordi han er opptatt, skal på familiemiddag/ reise bort, etc etc: Er han/hun egoistisk da? Er han/hun ett helt forferdelig og grusomt menneske da? Er hun/han selvsentrert da? Ikke det nei?
Nei… Så hvorfor er JEG det da?”

Dette er en tankegang jeg bruker MYE. Og som jeg syns er en både enkel OG effektivt måte å få følelsene og tankene mine på riktig spor igjen. For det er ikke egne regler for meg, det er ikke egoistisk å sette de grensene man behøver for å ta vare på seg selv. Det er ikke egoistisk å si NEI når man faktisk ikke har lyst til noe, eller man har andre planer eller man er tappet for krefter. Det er så ubeskrivelig viktig å si “nei” når man kjenner det går på bekostning av seg selv og helsen sin. Når man kjenner at man ikke har energi og krefter igjen, men man gjør det til tross for og kun fordi “det er jo slik man gjør“. Men vet du? Det skal faktisk ikke være slik. Og kanskje det viktigste: Det behøver heller ikke å være slik.

Vi mennesker setter grensene som er riktig for oss selv, først når vi forstår at vi har retten til det, tror jeg. Og dessverre er det ikke alle mennesker som vet selv eller som opplever at de har de samme rettighetene som alle andre mennesker på denne jord har. Og jeg er en av de. Visste du at noen, inkludert meg selv, har ett så nedlatende syn på seg selv at de oppriktig tror menneskerettighetene ikke omhandler dem? Noen tror oppriktig at de er mindre verdt enn andre, og dermed ikke har like rettigheter til å sette grenser i livet sitt, stå opp for seg selv, si sine meninger eller ta hånd om seg selv.

Jeg er ikke kommet i mål ennå, men jeg er på god vei. Jeg har fremdeles de samme tankene og følelsene som jeg har hatt, og tvilen sitter i meg. Men jeg klarer likevel endelig å handle mer utifra det jeg rasjonelt sett har forstått og lært meg nå, – og det er i alle fall ett godt steg i riktig retning tenker jeg. Så håper jeg bare at jeg en dag klarer å komme dit hen, at jeg kjenner inni meg på det emosjonelle plan at også jeg er like mye verdt som andre mennesker. At også min tid er like viktig som andres tid, – og at jeg har like rettigheter til grensesetting og valg som andre har. For det er ett faktum, så enkelt likevel så utrolig vanskelig.

Jeg sier ifra mer og mer om det er noe som påvirker meg negativt eller rett og slett ting jeg ikke syns er okey. Jeg setter grenser jeg aldri før en gang har visst jeg trengte å sette, og jeg merker at det styrker både selvfølelsen min og ikke minst: Selvrespekten.

Noen vil kanskje ikke like det. Noen vil kanskje mene noe negativt om endringene, og andre igjen vil synes det er positivt og ett steg i riktig retning. Det er slik vi mennesker er, vi tolker, mener og tror veldig mye, ut ifra det perspektivet vi selv har. Og det er helt greit.
Jeg har endelig innsett at det viktigste er faktisk ikke hva andre måtte mene om meg, tror om jeg eller synes om meg, – det viktigste er faktisk at jeg har det best mulig i MITT liv, slik som DU har det i DITT liv.  Og hva andre måtte mene om det? Det får være deres sak. Det påvirker og angår faktisk ikke meg i det hele tatt.

@LunaCh

Happy-Planner✨🌈💕 #Koselig inneaktivitet på dårlige dager

Hei fightere, hvordan har dere det om dagen? Håper dagene er tålelige i det minste, aller helst håper jeg selvsagt at dere har det best mulig.. Her har det vært tøffe tak igjennom hele helgen, men jeg holder motet oppe. – Det er bare noen dårlige dager akkurat nå, det går over, og det blir bedre. Det vet jeg jo! Men angst er noe skikkelig dritt, likevel, altså. Og det gidder jeg ikke legge skjul på heller. Jeg kaller en spade for en spade, orker ikke pakke ting inn i bomull hele tiden. Hvorfor gjør vi det egentlig? Vi må vell tåle å høre sannheten som den er..? Angst ER noe skikkelig jævelskap, og når den først herjer på så er det ikke så mye annet å gjøre enn å forsøke puste, helst legge seg ned og fokusere på pusten. Legge armene på magen og puste skikkelig inn, og så skikkelig (lenge) ut.

Og slik går dagene.. Men, dagene går likevel på ett vis. Og idag er det altså tirsdag, og jeg har klart å starte uken ved å ikke klare å møte opp til den ENE avtalen jeg hadde denne uker. – Det var skikkelig kjipt. Men jeg tror faktisk jeg gjorde det rette i å ringe å avlyse, for det er ingen poeng i å ligge i tannlege-stolen å brekke seg, og ingenting blir gjort likevel. Så nytt forsøk til uka.
Jeg har hatt noen dårlige dager nå, med netter fult av mareritt og uønskede påtrengende minner, så jeg har vært kvalm og uggen store deler av døgnet nå siden fredag.

Men over til noe mer hyggelig noe.. Her er min Årskalender bok: MIN TID🌈💕✨

💕GIVE THANKS💕

Fin bok, hva?😍🌈💕Jeg ER så glad jeg kjøpte den! Jeg falt for akkurat denne, da det er så utrolig vakre illustrasjoner og tekster i den. Små arbeidsoppgaver hver mnd følger også med! – Den er bare sååå fin!😍👌🙌
Og så har jeg fått skikkelig dilla på dette “Happy planner”, greiene! 😄💚 Det har jeg aldri prøvd før, men jeg merker at det gjør hele boken mye koseligere å bla igjennom! Det finnes en hel verden med akkurat dette også, likt som scrap-booking, bare i ett litt annet format.

Det er så utrolig koselig å sitte og planlegge uken som kommer på søndagene nå, blir litt sånn “Me-time” med klistermerker og klipp og lim. 🌈💚✨😍 Når jeg ikke orker eller klarer å begynne på noe stort kort-prosjekt som tar mange timer, er dette en god løsning for å føle seg LITT kreativ, i alle fall. Det er mye man kan lage selv også viss man har en printer.. Alt trengs ikke kjøpes. F.eks binderser med sløyfer av enten silkebånd eller innpakkings-bånd, eller som jeg har laget: Kaffekopper!
Se
her:


Disse Kawaii-koppene syns jeg var SÅ søte!😍 Kawaii er generelt bare SÅ søtt!! Jeg blir så glad av å se de, heheh, herregud jeg er rar.. På dårlige dager der jeg ikke har energi, kan jeg sitte i sofaen å bare klippe ut slike figurer.. Det er faktisk både beroligende og koselig.
Her har jeg bare printet dem ut, klipt ut, så limt dem på litt hardere papir, for så å lime dem fast med lim-pistol på  binders. (den største str.)
Veldig raskt og enkelt, men blir litt ekstra fint til dagboken🤗💕🌈✨


Her ser dere hvordan skrivepulten min ser ut når jeg er i gang…. CHAOS. Men det er slik det skal være når man er kreativ syns jeg! Rydde kan man gjøre senere 👌😊

Håper dere får en så bra tirsdag som mulig. Ta vare, og gjør noe som får deg til å smile litt idag. 🌈💕✨ Gi ikke opp, bedre dager kommer. Lysere tider er på vei… Det blir bedre.❤

@LunaCh

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no