Uken som gikk #17

♥ Ukens høydepunkt:

At jeg har begynt å rydde og kaste på buda. Den er overfylt av ting jeg absolutt ikke hverken bruker eller trenger, og nå har jeg altså ENDELIG fått satt i gang med jobben det er å organisere der ute. Dette setter jeg under høydepunkt, fordi det handler om mer enn å bare rydde og kaste. Det handler om å kjenne på at kreftene og energien begynner som smått å komme tilbake, at jeg har mer ro til å makte og klare gjøre noe. At jeg endelig kan kjenne på at jeg har noen dager der jeg har litt overskudd til å gjøre noe. Det har vært etterlengtet lenge, og nå endelig har jeg som smått begynt å kjenne på det. HERLIG!🙌

♥ Ukens nedur:

Jeg tror ikke det har vært noen spessiel nedtur, jeg kommer i alle fall ikke på en. Det går opp og ned slik som det bruker.. En dag er bra, en annen ikke fult så bra, akkurat slik det er i Recovery. Det går opp og ned som en berg og dalbane.

♥ Ukens opptur:

At jeg våget å ta en avgjørelse som jeg tror er det riktige for meg akkurat nå. At jeg klarte si ifra om det jeg føler og kjenner JEG trenger akkurat nå, at jeg satte ned foten og sa ifra på eget initativ. Helt av meg selv, ingen som sa meg imot eller bestemte over meg. Jeg får velge selv, og jeg tar egne avgjørelser når det omhandler meg og mitt liv. Det er jo tross alt MIN HVERDAG, og hvorfor skulle jeg da ikke få lov til å bestemme over den selv?

Det sitter igjen mye etter så altfor mange år hvor andre hele tiden fortalte meg hva jeg burde og skulle gjøre, alle rundt meg mente de visste best hva som var best for meg. Jeg er helt overasket over at jeg, som er en egen person, faktisk lot dem overkjøre meg på denne måten. At jeg selv ikke så at dette var fullstendig galt.
– Det er en av de store feilene jeg ser veldig tydelig har blitt gjort mot meg, nemlig å frata meg retten til å bestemme over eget liv. Det har kostet meg altfor mange år, år jeg aldri får tilbake. Og det har kostet meg mye hard jobbing som jeg fremdeles sliter med, nemlig det å se på meg selv som en selvstendig person med egne meninger, tanker, følelser og ikke minst – se på meg selv som ett fritt menneske.

Jeg ER i stand til å ta egne avgjørelser i eget liv. Og jeg har rett til å bestemme over egen hverdag og jeg kjenner SELV hva som er best for MEG.


♥ Ukens følelse:

Mestring!💪🤗🙌 Jeg føler skikkelig på mestring når jeg faktisk tør og våger å stå opp for meg selv!
Og når jeg blir møtt og hørt, og ikke blir sagt imot eller møtt med andres formaninger, så er det ett skikkelig pluss!
At jeg ble hørt, respektert, og føler i tillegg at mine avgjørelser blir akseptert og mottat.
– Det er så herlig å kjenne på at man er i stand til å ta ansvar for eget liv, det er lenge siden jeg har følt, kanskje ikke bare lenge siden – det er vell kanskje første gang…? 😮

Og DET er veldig stort for meg!💪👊😃

♥ Ukens Quote:

⭐”Not drinking or cutting is the easy part of Recovering for addiction.
Sitting alone with your overwhelming emotions, that’s where the real challenge is!
That’s where all the hard work starts.”⭐

@LunaCh

♥ Ukens tanke:

Jeg tror dette året skal bli ett av de bedre.❤
Og jeg er så glad og så uendelig takknemlig, for at jeg fremdeles er i stand etter alt jeg har gått igjennom, til å fremdeles bæret det håpet i meg! 🙏🤗❤

♥ Ukens sang:

@LunaCh.❤

Sjef i eget liv! 💪👏🙌

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg har kjempet som en helt i hele 2018, så ekstremt fokusert at jeg ikke har hatt krefter til å kjenne på noe annet i livet. Og livet, det skal ikke kun overleves, det må også leves – om så bare litt.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg drakk bort første halvdel av 2018, druknet meg selv i alkoholens rus for å slippe kjenne på alt det vonde, for å slippe være tilstedet i livet, for å sovne og slippe leve. Jeg drakk fra morgen til kveld, for å gi alt jeg hadde i traume-terapi ble så brutalt og hardt at jeg trengte å “forsivnne” for å holde meg selv i live.

La meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg innså at alkoholen gjorde meg egentlig alt annet enn godt, at rusen ikke var min venn, men min verste fiende. Så jeg sluttet brått og helt med alkohol sommeren 2018, etter nesten ett helt år med vin som eneste løsning på livets utfrodringer.
– Det var hardt, men jeg klarte det. Og jeg klarte det selv.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg tvang meg selv i teapi, hver eneste uke, mnd etter mnd, selv hvor “lost” jeg følte meg. Selv hvor tungt det var å komme opp av sengen og hvor redd jeg var for å gå ut døren og så livredd jeg var for å møte meg selv i terapi. Jeg trosset alt som skrek i meg at jeg ikke maktet mer, jeg gjorde det – og det lønnet seg. Det var og det er – tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg, og jeg er stolt over at jeg stod løpet ut – på trinn 1. Jeg gjorde det, og det kostet ALT jeg har i meg og mer til.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Mange mener jeg har kommet langt på vei, og det har de nok rett i. Men jeg har fremdeles en lang tøff vei å gå, og det er vi alle klar over. Men jeg er mer stabil, kjenner ikke like mye på trangen til å måtte “forsvinne” for å holde ut livet. Jeg kan til og med endelig kjenne noen dager, om så bare for noen timer eller minutter, at livet er godt å leve i.

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Ikke siden 13 august har jeg skadet meg selv. Selvskadende adferd og dissosieringen har blitt mindre og mindre av. Det er ikke lett å avvenne seg ett mønster man har hatt over så mange år, ja nesten ett helt liv.. Det koster mye, men det er verdt det. Og jeg skal klare det, over tid. Jeg skal gi meg selv den  tiden JEG behøver.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart, her er ingen dag lik. Men akkurat nå vil jeg fokusere på de tingene som jeg føler gir meg litt glede, gir meg livslyst og smil i hjerte.
De tingene jeg ikke hadde overskudd ei krefter til å gjøre samtidig som jeg går i terapi. Som å gå turer i skog og mark, eller sitte ved havet å kjenne solen eller duskregnet stryker meg over ansiktet. Hobbyen som gir meg en så ubeskrivelig indre ro, scrappingen som jeg en gang elsket å drive med.

Ja, la meg hvile litt nå, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne at jeg lever litt også, kjenne på livsglede og ikke bare sorg smerte og mørke dager. Jeg trenger å leve her og nå, også.

Jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Før jeg tar fatt på neste trinn. Og jeg gleder meg til å fylle dagene med det som jeg kjenner gjør meg godt i hverdagen. Jeg trenger å kjenne på at livet kan være fint å leve også, kjenne på livs-mestring og livs-glede, kjenne på det jeg og alle rundt meg ser – hvor langt jeg har kommet, hvor mye sterkere jeg har blitt i meg selv, hvor mye jeg har lært det siste året, hvor mye flinkere jeg er til å si nei, til å sette grenser, til å gjøre det jeg trenger for å ha det best mulig i mitt liv.
Ja, jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Til jeg er klar for å ta fatt igjen, og den dagen den kommer raskt nok. Jeg behøver ikke å stresse meg igjennom, jeg har nok av tid.

Men akkurat nå skal jeg hvile litt, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne litt på hva det gode livet har å by på også, livet som er akkurat her og nå. Fortiden har jeg vært nok i for en stund, jeg har levd i den på nytt, jeg har grått over den og jeg har sørget over den. Nå trenger jeg litt påfyll av lettere og lysere dager. Livet som er her og nå, tilbringe mer tid med de gode fine menneskene jeg har i det, gjør ting jeg liker og som gir meg mot og styrke til å fortsette. Jeg tar utfordringene som det er nok av i hverdagen fra før av, og blander det godt sammen med det som gjør at jeg kjenner livet kan være levbart og til og med – godt å leve i.

Jeg skal la meg selv få hvile litt nå, på dette trinnet. Og jeg er stolt over at jeg selv våger endelig å ta styringen over eget liv, over tempo i MIN behandling og at jeg våger si ifra og gjøre det som føles riktig for MEG.
Jeg tar tak i roret ved egen skute nå, og jeg styrer meg selv i den rettning i mitt eget tempo som jeg selv har bestemt, i mitt eget liv.

Jeg tror jeg har begynt å bli sjef i eget liv.🙌😉 Og det er jaggu meg godt å kjenne på!

@LunaCh. ❤

Kan vi ikke bare bry oss litt mer, hele året da?

Jeg har så lyst å si noe, men samtidig vil jeg ikke at noen skal føle seg krenket eller tråkket på. Likevel, så synes jeg det er så viktig å tenke over dette, for oss alle.💕

I julen er det mye, myyye snakk om å gi. Om å dele, være gavmilde, ta så godt vare på hverandre, bry oss og ikke minst SE hverandre. Gi ett smil, en klem eller invitere noen på middag. Det er hvert år ett enormt stort fokus på dette, og jaggu meg er det bra!👏👏🙌
Så vær så snill å misforstå meg rett nå.


For det er noe jeg tenker på hvert eneste år når artiklene og inspirerende sitater om medmenneskelighet flommer over i media rundt juletider: «Hvorfor er det kun til JUL det er ett så stort fokus på dette? Nemlig det å SE hverandre, invitere de som er alene og ensomme på kaffe, eller bidra litt for de som har dårlig råd, det å strekke ut en en hånd for noen som har det vondt. Ja, det å bry oss om våre medmennesker. Burde det ikke vært ett fokus på dette, gjennom hele året sånn egentlig? 🙄🙊

Julen er tross alt kun ett par uker, det er snakk om usle fjorten dager av hele 365 dager som ett kalenderår består av.
Hvorfor ikke hjelpe alenemoren som ikke får pengene til å strekke til hver mnd, med noen matvarer på døren eller noe deilig hjemmebakst? 🤷‍♀️
Hvorfor ikke spør om du skal handle for den gamle naboen din som er dårlig til beins, ellers i året?
Hvorfor er det kun til jul alle skal være så gavmilde og ekstra snille… – Det er flest hverdager folkens, og det syns jeg er viktig at vi alle husker på og minnes på.

Derfor vil jeg bare tipse dere om noen ting… For mennesker som bor på gata, de behøver fremdeles varme næringsrike måltider hver eneste dag, hele året rundt. Ikke kun en og alene i julen.
HER er en link viss du kunne tenke deg å gi en middag eller to fast hver kalender mnd i året: Kirkens Bymisjon – Gi middag fast hver måned … Jeg gir selv TO middager året rundt, fordi jeg har råd til å avse 80 kroner i mnd, og fordi jeg personlig mener at alle mennesker fortjener MINIMUM ett godt næringsrikt måltid hver eneste dag, året rundt. Ingen har valgt å komme i den forferdelige situasjonen de er i, og vi må vise dem at de ikke er alene, ikke står alene, at vi bryr oss – ikke kun i julen…

Barn som har opplevd omsorgssvikt og vold, behøver fremdeles etter jul Stine Sofies Stiftelsen og deres støtte- senter. Som igjen, behøver økonomisk støtte for å kunne ta vare på barna våre og deres omsorgspersoner. Viss du kunne tenke deg å Bli barneretts fadder og gi barna våre en sjanse på ett liv verdt å leve, trykk HER: Ja, jeg vil bli Barnerettsfadderog bli med på laget du også, for å støtte Ada Sofie og den super flotte gjengen hennes til å fortsette det fantastiske arbeide de gjør for en barndom uten vold!❤👍

Mange mennesker er også direkte eller indirekte berørt av rusmisbruk. År etter år, barn gruer seg til julaften og nyttårsaften fordi foreldrene er fulle – men det er faktisk flere tusen barn som gruer seg til å komme hjem fra skolen hver eneste dag, 365 dager i året, fordi de aner ikke hva de kommer hjem til, om mor eller far er ruset.
Barn og unge som lever med foreldre som ruser seg, og som trenger noen å snakke med, de trenger OSS. Mennesker som er rusavhengige og trenger støtte, de trenger OSS.
Trykk her for å bli fast giver hos Blå Kors, som gjør en formidabel jobb for noen av de mest utsatte og glemte i samfunnet. BLI FAST GIVER – BLÅ KORS

Dette er kun tre organisasjoner av mange som man kan bli fast bidragsyter til hver mnd. Jeg selv støtter to av dem ovenfor, og det har jeg gjort hver mnd i flere år nå. Det jeg vil frem til med dette innlegget er: Bry deg hele året. Se de rundt deg, bidra med det du kan og har mulighet til – der du er. Strekk ut en hånd til noen som trenger det, gi ett smil og ett klapp på skulderen. -Det skal ikke alltid så mye til for å gjøre hverdagen til noen litt bedre. Det koster så lite men gir så mye!

– Det er flest hverdager. Og det er de som teller mest.😊❤

@LunaCh.  

Q&A – BPA.😘💕

Q&A om Brukerstyrt Personlig Assistent

Først litt om hva BPA faktisk er.
Brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ måte å organisere tjenestene praktisk og personlig bistand (personlig assistanse) for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Målet er å bidra til at personer med bistandsbehov får et aktivt og mest mulig uavhengig liv til tross for funksjonsnedsettelsen.
Brukerstyrt personlig assistanse innebærer at brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg ansvar for organisering og innhold ut fra egne behov. Innen de timerammer som kommunens vedtak angir, kan brukeren styre hva assistentene skal gjøre og til hvilke tider assistanse skal gis.
– Helsedirektoratet.

Sååå, her er svar på spm deres! 😊💕

💭 Hvordan fikk du BPA? Og hvorfor?
⭐ Jeg, i samråd med fastlegen min, søkte kommunen om det, og jeg fikk innvilget BPA pga kompleksiteten i den psykiske helsen min. Vi, jeg og en personen som har hatt med meg å gjøre i over ett ti år, hadde mange møter med kommunen, og kom frem til ett ca time-antall i uken, som vi vurderer fortløpende.
– Veldig veeldig takknemlig for at kommunen innvilget meg dette tilbudet, det er faktisk første gang på flere år jeg har følt det er riktig hjelp for meg. For det funker!🙌💕

💭 Hvor mange timer i uken har du BPA?
Jeg aner faktisk ikke hvor mange timer jeg har. Men jeg har dekt fra ettermiddag til senkveld, nesten hver dag.

💭 Hvor gammel er BPA din? Og har du flere?
Jeg har vært veldig bevisst på at dette skal være til Hjelp for meg, og ikke bli til en “venninne-relasjon”. Det tror jeg er veldig viktig å skille, faktisk. Det er en jobb, og jeg er arbeidstaker. Det blir en tett relasjon selvsagt, når man er så mye sammen.
En av grunnene til at jeg fikk innvilget BPA var jo for at jeg skal føle meg trygg, at dette skal bli en Trygghet i hverdagen for meg. For min del, så trengte jeg derfor godt voksne kvinnelige BPA-er. Det var det vi søkte etter, og heldigvis var der noen i søknadsbunken i hver runde i den aldersgruppen jeg søkte, som var 40-60 år.

Ja, jeg har to som er fast ansatt, og så har jeg en vikar itf sykdom og ferier.💕

💭 Er dere sammen absolutt hver dag, eller Hvordan er det lagt opp? Faste tider på døgnet og faste timer? (dvs om ikke noe skjer), eller mer at dere planlegger uke for uke?
De fast ansatte går i turnus. Nå har behovet vært i over ett år og kommer nok til å være en god stund fremover på kveldstid, så vi har lagt opp turnusen etter behovet mitt – som er fra sen ettermiddag til sen kveld.
Er det noe spesielt jeg skal, så sier jeg selvsagt ifra. Jeg er jo ett fritt menneske, hehe, så vil jeg ut en kveld med venner eller noe, så sier jeg bare ifra (helst 24 timer før) at jeg ikke har behov for oppfølging den kvelden.

💭 Er BPA med i ansvarsgruppa di, i tilfelle vedkommende trenger veiledning/råd/støtte, så kan ho samarbeide med de andre rundt deg.. (om dere av ulike grunner ikke kan kommunisere)
Jeg har ingen ansvarsgruppe…. Hum..

Oppfølgingen jeg har i hverdagen er 1 time med fastlege i uken, og så har jeg 1 time hos psykologen på poliklinikken. Ellers har jeg ikke noe med helsevesenet å gjøre.
– Det er ingen krav om utdanning innen helse-omsorgen for å kunne være BPA, så de er ufaglærte. Likevel er de to mine aller beste støttespillere i hverdagen.💕Det har jeg virkelig erfart, at medmennesklighet, empati og omsorg betyr mye mer enn ett fagbrev eller en utdanning.

Men de får veiledning og støtten de behøver hos kommunen. Og terapeuten min har også tilbudt seg, og sagt de bare kan ringe henne om det skulle være noe de lurte på eller de behøvet å snakke om noe. Det er fint å vite, syns jeg.

💭 Hva gjør du når hun har ferie eller er syk?
⭐ 
Da er det vikar som stiller opp.

💭 Hva er egentlig forskjell på BPA, og psykiatri tjeneste og ambulerende team? Har du begge deler?
Det har for meg vært en enorm forskjell. Jeg har kun BPA og overhode ingenting med hverken psykiatri tjeneste eller ambulerende team lenger. Det har jeg ikke hatt på over to år.

Jeg hadde som noen av dere vet oppfølging av psykiatri tjeneste og ambulant team i over ett ti år. Der er det selvsagt veldig mange som jobber, og det er ofte utskiftning og nye som begynner. De går i turnus, og de er veldig mange.
Det ble for meg altfor uforutsigbart og utrygt. De forsøkte så godt de kunne å tilrettelegge, men det fikk vi altså ikke til godt nok.

BPA, så har jeg kun noen få trygge faste mennesker å forholde meg til. De kjenner jeg og er trygg på. De kjenner meg, og jeg føler en mye mer indre ro og en mye mer stressfri hverdag.
Det var absolutt det helt riktige for meg. For å kunne jobbe med det jeg trenger på poliklinikken, og for å klare meg best mulig i leiligheten utenfor instutisjon, så har dette vært den beste løsningen for meg. Jeg er veldig veldig ydmyk og takknemlig for at denne løsningen eksisterer. 🙌😊

💖Håper det var gode nok svar på det dere lurte på.💖

@LunaCh💕

Mine mål for året 2019

Hei dere og god formiddag!😘🤗💖
Jeg bruker aldri å sette meg Nyttårsforsetter, for jeg mener at slike “løfter” kan gjøre alt så mye vondt verre. I alle fall for min del. Jeg trenger ikke flere nederlag enn jeg allerede føler på, lissom. 😉🙄 Det jeg der imot prøver å gjøre, er å sette meg MÅL for året i stedet, men da er det også viktig at dette er oppnåelige mål for MEG. Det er kanskje ikke mål som for DEG hadde vært vanskelige, men for meg så er det det. Sånn er vi mennesker, vi har alle ulike utfordringer å takle, og her er noen av målene JEG har satt meg for året 2019.😘💪🤛👊

💭 Være bevisst på hvordan jeg fordeler energien og kreftene mine.
Dette er SÅ viktig. Jeg skal jo fortsette i terapi, og når den sluker så mye krefter av meg, må jeg være ekstra bevisst på hva som GIR meg energi, og hva som TAPPER meg for energi sånn ellers i hverdagen. Gjøre mer av det som GIR meg energi, og MINDRE av det som TAPPER meg. 👍😊

💭 Sette avtaler ift HELSEN min i første rekke.
Nå har jeg altfor mange ganger avlyst fysioterapi f.eks fordi jeg har hatt besøk på formiddag, og ikke hatt mer krefter igjen. Dette kommer jeg ikke til å gjøre mer. Fordi jeg har lært at kun ett kaffe besøk eller en tur på butikken kan gjøre meg overveldet eller utmattet, og timen må avlyses. Det er dumt, for jeg trenger virkelig fysio-timene mine. Helse MÅ komme først, uansett. Så dette er ett av målene, ingen andre avtaler før terapi, tannlege, fysio, legesamtale. – Jeg har blitt flinkere, men jeg må bli ENDA flinkere, hehe! 2019, helse først- ingen unnskyldninger!👍😘💪

💭 KOMME MEG UT I NATUREN.
Det er uten tvil de dagene jeg har det best, de dagene jeg er ute i naturen. Det behøver ikke å være lange fjell og skogs-turer, det kan bare være å kjøre til havet å sitte der å høre på bølgeskvulp. Det koster ingenting, men det gir meg så uendelig mye! 🙌😍
Dette SKAL jeg prioritere mer og mer! For det er faktisk den eneste tingen jeg har lagt merke til virker 100 % på angsten min. Det reduserer så utrolig mye angst og stress når jeg er ute i naturen. Det er nesten en mirakel-kur på helsen, og jeg skal bli mye flinkere å benytte meg av det nå på nyåret.👌😍💪👊

💭 Være mer sosial med venner.
Dette året har jeg som mål å ta mer kontakt med vennene mine, og møtes over en kaffe eller gåtur osv. Det har jeg virkelig savnet i år, men jeg har som dere vet pittelitt om hatt ett ekstremt tøft år, som har gått utover alle aspekter av livet, da også det sosiale.
Jeg håper jeg klarer og får til å være mer sosial og tilstedet med vennene mine dette året som kommer. Takk for at dere er så tålmodige med meg!🙌🤗💕

💭 Begynne med Scrapbooking igjen.
Hobbyen min som jeg virkelig elsker å drive med, men som dette året ikke har vært noe av. Ikke har jeg hverken hatt krefter psykisk til det, ei heller har armene mine fungert særlig. Det har vært mye smerter fysisk i år, som selvsagt setter en stopper for mye.
Men jeg vet av mange års erfaring at når jeg setter meg ned med papir og saks, og skal lage ett kort eller noe annet, så roer jeg meg, alle problemer, stress og bekymringer forsvinner – alt fokus er på hvordan dette kortet eller bilde skal bli. Kreativiteten i meg er jo inni meg fremdeles, det er bare å få hentet den frem igjen. Gleden ved å skape har jeg jo i meg, det vet jeg jo. Så dette skal virkelig legges til rette for nå.


Har du noen mål for det kommende året?

Riktig godt nytt år til dere, mine trofaste, fantastiske lesere! Jeg ønsker dere ALT det beste for året 2019! 🤗🌈✨⭐

@LunaCh💖

Alle trenger Noen. (BPA)

(Mange har etterspurt ett innlegg om BPA, hvordan det er for meg med psykiske utfordringer, både på det funksjonelle, faglige, men også og spesielt på det mentale plan. Relasjons-messig og følelser tilhørende det økonomisk ved det.
Her er ett lite innblikk hvordan det er og føles for meg.)

Alle trenger noen. Slik er vi mennesker. Når vi er syke, ekstra sårbare, vi har tøffere perioder o.l., så er det ekstra behov for “noen”. At noen er der. At du vet noen kommer innom deg, at noen bryr seg om deg, at noen er tilgjengelig på tlf viss det skulle være nødvendig.
At noen, noen ER der. Noen som går “den ekstra mila” for&med deg.

—————————————————————————————————————————————–

Til deg.❤

Jeg tror ikke helt du er klar over det. Men at uten deg, så ville jeg uten tvil absolutt ikke ha klart å stått meg så godt igjennom dette året som jeg faktisk har. Jeg har stått meg så bra som overhode mulig, i en hverdag de aller fleste heldigvis slipper å kjenne til, og enda bedre- som de fleste slipper å leve i.
Året 2018 vil uten tvil bli husket som ett av de mest utfordrende, mest vonde og tøffeste årene jeg har gått igjennom og opplevd på lenge. Og jeg håper inderlig at 2019 vil bli ett litt mer rolig år, litt mer oppturer enn nedturer, og litt mindre smerte enn dette har gitt både meg, men også og ikke minst, de rundt meg jeg har kjær.♥

Da du, i november i fjor, kom inn i mitt liv, i en 60 prosent stilling, visste du nok ikke helt hva du gikk til, enda mindre visste du nok hvem og hvordan jeg var, hva jeg behøvet av deg, hva jeg trengte hjelp til.
 Både av fysiske oppgaver, men også på det mentale plan. Da du kom hit til meg, eller til oss- som vi sier her i hus, var vi nok begge like spent på hvordan dette ville bli og skulle gå til. Det er jo en svært tett relasjon når man skal være sammen i en liten leilighet i så mange timer i døgnet, hver eneste uke, i mest trolig noe som vil være nødvendig i en hel årrekke. Man skal bli kjent, noe som tar både tid og energi, og absolutt en innsats fra begge parter. Man skal skape en god relasjon, man må være ærlige og kjemien bør være på plass. Man bør og jeg mener man må ha respekt for hverandre, og at en åpen dialog og god kommunikasjon er en av de viktigste nøkkelen her.

Den åpenheten oss i mellom, vår svært gode komunikasjonen, respekten vi har for hverandre, ikke minst forståelsen du viser meg for mine daglige utfordringer som ikke alltid er like synlige, – og selvssagt at vi klaffet så sinnsykt bra, er nok nøkkelen til at vi står så sterkt sammen som vi har gjort og fremdeles gjør.

Du kom inn i en verden du mest trolig ikke en gang ante fantes, i alle fall ikke i det omfanget du har sett og opplevd på nært hold. Å lese denne bloggen kan nok gi en viss forståelse og ett lite innblikk, men det er langt i mellom å lese en blogg, til det å faktisk oppleve å se denne type utfordringer med egne øyne. Dissosieringen har nok vært en av de store utfordringene, men som du har tatt på strak arm!
– Tilliten du har klart å skape på enormt kort tid hos alle delene av meg, er faktisk helt utrolig. Det at du ser hvem som er fremme til enhver tid, at du klarer se oss – hver og en av oss og behandle oss etter alderen, er nok noe av det som gjør relasjonen vår så enkel og så uendelig trygg.


Du har stått ved min side gjennom hele året, 2018, uansett hvilken utfordringer vi har møtt, så har du vært der. Stått stødig og trygt som det ankeret jeg alltid har behøvd. Den trygge grunnmuren jeg ikke har kjent på før, ikke før nå. Å ha noen som er så tilstede som deg, er en velsignelse fra en annen verden. Å ha noen som deg i livet sitt, da er man ikke bare heldig, men man er svært rik.
– Du har vist meg at det finnes mennesker som er villige til å gå den ekstra mila for deg, om det er nødvendig. Du har vist meg at det finnes mennesker som bryr seg så genuint om deg, at de faktisk ikke en gang behøver å si ordene “Jeg trenger deg her, akkurat nå” – for du både ser og hører ordene jeg ikke alltid klarer dele … Og du har kommet sene kvelder når verden vår har rast sammen, du har holdt oss trygt i armene dine til vi har sovnet av utmattelse, du har sett sorgen og fortvilelsen ingen andre har sett, du har stilt opp ekstra når jeg ikke har hatt noen som kunne vært her, når alt i livet har føltes mørkere enn mørkest.
Du har sluppet det du har i hendene flere ganger og satt deg i bilen å kjørt hit, fordi jeg har behøvd deg. Du har fulgt meg i ambulanse flere ganger, og du har holdt meg når jeg har ligget på kirurgisk operasjonsal, og du har vært med på innleggelser i Ålesund… Du har aldri latt meg reise alene selv hvor tøft det har vært å se meg så dårlig. Du har vært den sterke når jeg har vært liten og redd. Du har vært der..

Du har vist meg at det finnes mennesker som tenker likt som meg, at jeg er ikke så “annerledes” som jeg har følt. Du har vist meg at jeg ikke er alene om de store spm, om å besitte de verdiene jeg gjør, vi snakker om både politikk, religion osv osv. For vi? Ja, vi prater faktisk sammen. Om de viktige tingene. Ikke slik som man prater med mannen i gata, men vi prater om ALT mellom himmel og jord, og det er ikke EN ting jeg ikke kan fortelle eller dele med deg. For ingenting er skamfullt eller farlig å snakke om, har du lært meg. Vi er også stille sammen,veldig mye. Du ser nemlig alltid når jeg er sliten, og du vet hva jeg behøver da..

Vi kan lage mat sammen, men er jeg sliten så lager du mens jeg ser serie eller hviler. Det velger jeg selv, og det er helt i orden uansett. For du vet formen min både fysisk og psykisk er variabel.
Du vet også at jeg har vansker for å be om hjelp til husarbeid, og mye klarer jeg rett og slett ikke selv i dårlige persioder. Du vet jeg rett og slett ikke har overskudd eller makter å gjøre det selv. Derfor er det så fint at du kan ta iniativ til det selv, og bare spør meg rett ut: “Skal jeg ta å sveipe over gulvene for deg idag?” Eller: “Kanskje det er på tide å tørke litt støv i bokhylla nå?” Og så gjør du det, eller vi gjør det sammen. – Alt ettersom formen min.


Du har også vært den som har fått meg ut av hus, og det har vært de beste dagene i hele 2018. Turen til Flø blant annet, gud for en fiiiin dag! Uten deg, hadde jeg mest trolig ikke vært særlig å se utfor dør dette året. Kun for å handle mat, men ingen opplevelser i frisk luft.
Det er vell noe av det du også har lagt merke til, hvor godt jeg har av å komme meg ut, særlig når vi er langt borte fra leiligheten og befolkning. I rolige og trygge omgivelser.

Å ha en BPA, altså Brukerstyrt personlig assistent, er det beste som har hendt meg. Det å ha noen i så stor stilling der imot, det betyr at kjemien være der, om ikke hadde det ikke gått. For det er mange timer sammen, i en liten leilighet. Men når man komuniserer, da går det så fint.
Mange spør hvordan det føles at de får betalt, for å “være sammen med meg”, liksom. Og for å være helt ærlig? Det tenker jeg faktisk aldri over lenger. Jeg vet at BPA bryr seg oppriktig om meg, selv om det er en jobb. Jeg har erfart det både ved ord men ikke minst i handling, – og det har jeg aldri tvilt ett sekund på. Selv om det er en jobb for noen, så betyr det ikke at man ikke blir glad i og bry seg oppriktig.

Jeg er så utrolig takknemlig for å ha BPA, det har vært den beste avgjørelsen for å få hverdagen min til å gå rundt på best mulig måte. Det er stabilt og trygt, og jeg får dekket behovet mitt selv om det skulle endre seg. For BPA må være fleksible ift behov.
– Skulle det være endringer ift behov og når på døgnet jeg behøver hjelp, eller mindre timer en uke/mer timer, så er det endel av det å være personlig assistent. Man må regne med at behovene kan være i endring.

Å starte en BPA prossess kan være lang å svært tøff og krevende for oss som er relasjons-skadd, som har vansker for å stole på andre mennesker, men det har i mitt tilfelle vært verdt det.


Bare still spm i kommentarfeltet, om det er noe dere lurer på. Så skal jeg svare dere.😘❤

@LunaCh 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no