Hvordan holde ut det utholdelige..

Akkurat nå så er jeg der at jeg har ikke lyst. Nei, jeg har faen ikke lyst mer! Dra til terapeuten, bare for å komme hjem å ha det enda jævligere enn jeg allerede har det? Nei faen om jeg har lyst! Hvem har vell det..?

Jeg tror det er personer som kan forstå hvor forferdelig grusomt det er å gå i traume-terapi, uten å ha være der selv. Å gå i traume-terapi er ett sant helvete, og jeg aner ikke en gang hvordan kunne klare beskrive følelsene jeg har når jeg er der, og etter. Akkurat nå. Her jeg sitter.

Og dagene som kommer..

Det er så vondt at det finnes ikke ord. Det gjør vondt i hvert ett fiber i hele kroppen min, det gjør så sabla vondt i hele meg, så vondt at jeg har bare lyst å sette meg i ett hjørne på badet, i mørket å HYLE!!

Men! Som dere sikkert vet, “snille piker” gjør ikke sånt hva. De tar seg sammen de! Og de biter tenna godt sammen og de smiler. De kveler gråten gang på gang på gang, år etter år etter år, og de sier alltid: “Det går fint, det”, og “Joda, det går bra!”

År etter år etter år.. 

Og jeg er lei! Lei av å være “snill pike”. Lei av å ikke klare legge av meg den rollen og bare HYLE! GRÅTE! Utvendig, ikke bare innvendig. Hvorfor klarer jeg bare ikke si: “NEI, DET GÅR IKKE BRA, DET GJØR SÅ HELVETES VONDT!” 

Og sist men ikke minst, jeg er så lei av å føle meg så skamfull, så skitten og så ekkel, og ikke minst så liten og redd, i en altfor stor verden..

Hvordan holde ut det utholdelige.. Det lurer jeg på.

@Lunach

New week, new opportunities..

Morgen, hjerter! 💕
Så var vi her igjen, mandag. “Ny uke, nye muligheter” sies det. Og det er jo sant, enten om det er mandag eller onsdag, så er det alltid nye muligheter. Muligheter til å gjøre det bedre, eller muligheter til å være bedre..

Idag er det handle dag, og da går jeg alltid igjennom kjøleskapet og skriver handleliste. Går igjennom ukens tilbud i reklamen som hver mandag kommer i postkassen, og på Appen: “Mattilbud”. – Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen: Sliter du med en spiseforstyrrelse, eller generelt av ulike årsaker har dårlig matlyst? Da er alltid ett kjøleskap med forskjellige godsaker ALLTID en god idé. Fyll det opp med det du liker av forskjellig pålegg. Ett nesten tomt kjøleskap med EN sort pålegg er sjeldent fristende.. Jeg prioriterer alltid mat. Nettopp fordi jeg vet at for å få i meg nok næring daglig, særlig i dårigere perioder, og for å klare opprettholde en sunn vekt slik som jeg er på nå? Ja da er det å ha forskjellige godsaker i kjøleskapet viktig. Fordi vi spiser som før sagt også med øynene, det er faktisk helt sant. 😉🥦🥒🧀🥪🥘🍎

Jeg er virkelig en sucker for grønsaker, og hvitost, så det er ALLTID i mitt kjøleskap. Jeg elsker virkelig alle slags løk, og må alltid ha agurk og paprika på brødskiva 🥒🍎

Fått flere spm før om de rosa egga🥚🍳Så, viss du lurer, så er det så enkelt som å ta litt rød kondiorfarge i vannet når eggene koker opp! Da blir de rosa, hihi!  🥚🍳💕

Sitter fremdeles i pysjen og drikker kaffe, skal få kommet meg i dusjen og stellt meg litt.. Man føler seg stort sett alltid litt bedre når man har fått ordnet seg litt.. Jeg gjør i alle fall det.
Bare innom en liten tur for å ønske dere alle en Goood start på enda en ny uke. Håper dere får en så bra dag og uke som mulig er!❤🧡💛💜💚

Stay strong, warriors! Jeg heier på dere alle!!💪👊 🤛 Take care!💕

@Lunach💕

Tøffere tider akkurat nå..

Jeg fikk en tekst meld igår. En lang en, som jeg ble så utrolig rørt og glad for. Det var nemlig så tydelig at hun virkelig forstod, noe jeg allerede visste siden den kom fra akkurat henne. Men det kom så tydelig frem at jeg nesten begynte å gråte litt.. Det med forståelse, og få bekreftelse på at det er OK å ikke være “på” og “aktuell” hele tiden. Det er så godt å få bekrefelse på at det er helt OK! At man ikke skal måtte ha dårlig samvittighet for det. Noen ganger så har man bare ikke energi til å være like “pålogget” som man ofte tvinger seg selv til å være. For er det NOE man ofte gjør når man er syk over mange år? Ja så er det å TVINGE SEG SELV. Det er ikke kun negativt, for noe er bra og faktisk helt nødvendig å tvinge seg selv og kroppen sin til å klare gjennomføre. Men så er det noen ting som ikke er fullt så bra og langt ifra så forbanna viktig som vi selv føler det. For som jeg tidligere har skrivet her: “Følelser er ikke alltid til å stole på..”
– Det er ikke alt man skal tvinge seg selv til å bruke for mye krefter på, når man ikke har krefter igjen og allerede går på sparebluss.💕

“Du treng ikkje å svare så mykje på SMS frå meg. Kanskje berre eit lite punktum, ein liten prikk. Og så veit vi om kvarandre.”
– Det var så vakkert og rørende skrive, så fin slutt på en veldig fin tekst melding. For noen ganger så orker man bare ikke være “på”. Man har mer enn nok med å være “her og nå” i sin egen leilighet, puste, forsøke være til enda en dag. Og være “pålogget” hele tiden krever sitt det også. Og noen ganger så må man bare si seg nøyd med å ikke få svart på den SMSen, eller den DMen med en eneste gang. Det går bra. 👍😉

Igår merket jeg at jeg hadde litt mer krefter da jeg stod opp kl 06.30, og jeg ordnet meg, kom meg ut av pysjen og i ordentlig hverdags-klær, sminket meg osv. Men kun ett par timer senere var jeg totalt utmattet, og jeg forstod liksom ikke hvorfor jeg IGJEN var så trøtt og sliten at jeg faktisk måtte legge meg i senga, ja nå igjen. Hva ER det som feiler meg, tenkte jeg.. Og det er det beste spm man kan stille seg selv noen ganger. (Det verste der imot er å søke google om svar, for da er man jo døds-dømt med en gang, hehe!)
Men jeg fant faktisk svar på spm selv, og det var så logisk at det var nesten latterlig at jeg ikke har funnet det ut før.. Herregud. Ikke alltid hjernen min er påkoblet, si!🤣🙈🤦‍♀️

Selvom jeg er klar over nå at dette vil vedvare mange mnd til frem i tid, og jeg kommer til å være både trøtt, umennesklig sliten, med en kroppen i konstant beredskap og angsten vil være skyhøy, ja så vet jeg også nå at dette kommer til å gå over. Det er en periode akkurat som er ekstra tøff, men jeg vet at det blir bedre. Og bare å vite det? Det hjelper enormt mye. 🙌❤

Det å finne svar på hvorfor det plutselig har blitt så mye tøffere, det er faktisk stor hjelp i. Og man kan dermed gjøre små endringer som kan hjelpe litt på. 💪👊

Ønsker dere alle en så god søndag som mulig.❤ Ta vare på dere selv, og klapp dere selv på skulderen over at dere fremdeles er her og kjemper.💪👊💕 Jeg vet det er tøft, og jeg vet det koster. Så vær stolt over deg selv, og du? Gi deg selv litt slack. Du gjør så godt du kan, og det er BRA NOK!💪👊💕

@LunaCh

Hverdagen, akkurat nå.. #Sliten.no

En av de få dagene jeg har orket sminke meg..

Flere ganger i det siste har jeg brukt “gamle bilder” av meg selv på bloggen, fordi jeg har sittet i pysjen, usminket, fett hår, trøtt og sliten, og ikke særlig lysten på å legge ut bilde av meg selv, sånn som jeg har vært i det siste. Eller så er det som jeg sier til min BPA: “Må ta bilder idag (selfies) når jeg endelig har orket å sminke meg, så jeg har noen til bloggen imorgen eller andre dager jeg ikke makter…” Som regel smiler jeg også, på bildene.. Og jeg lurer stadig på hvorfor jeg gjør det.
Men det er jo slik det er med sosial medier, realiteten er ikke alltid slik det ser ut som…💦

Her om dagen fikk jeg en meld: “Hvordan går det? Det ser ut som det går så bra, både på bloggen og insta.” Og jeg tenkte: “Ja… Det ser nok slik ut. Hadde du bare visst… Og hadde jeg bare turt å legge ut det sanne ansiktet.”

Men jeg har bare ikke lyst. Jeg har ikke lyst å vise meg selv der jeg ligger i senga eller på sofaen, med fett hår fordi jeg har kaldsvettet så mye av angsten som river på innsiden. Usminket og i pysjamasen fra dagen før, fordi jeg ikke har maktet å skifte klær ennå, selv om det har blitt kveld igjen.. Hvem har vell lyst å vise seg slik for alle som titter innom bloggen, eller for alle instagram-følgerne? Og hvorfor skal man måtte se helt jævelig ut for at andre skal forstå? For psykisk sykdom vises ikke på utsiden, og jeg skulle virkelig ønske mennesker forstod det nå. Det er en usynlig sykdom som sitter på innsiden, som drar ut alle krefter og all energi av deg, som kan gjøre deg sengeliggende av utmattelse i perioder fordi du har kjørt deg selv så hardt at kroppen sier stopp.

Og min kropp? Den har sagt stopp nå, i flere uker.
Jeg sover. Det er det jeg gjør nå. 
Sover flere timer på formiddag, og jeg har sovnet tidlig hver eneste kveld de siste tre ukene. Jeg legger meg for natten mellom 20.00 og 21.00.. Og jeg sover hele natten til tross for mange timers søvn på dagtid. Jeg er sliten, utmattet, og jeg tar signalene kroppen gir meg på alvor. Ja for første gang i mitt 32 år lange liv, så lytter jeg etter hva kroppen forteller meg, MITT behov. Og jeg tror så absolutt at jeg gjør rett i det. – For første gang i mitt liv våger jeg å kjenne etter, kjenne etter hva jeg trenger av mat, sosialt, egentid, turer ut, hvile, søvn. Hva trenger jeg nå? Akkurat nå trenger jeg å hvile og sove ut. Jeg, OG kroppen min, er sliten nå. Og hva gjør man når man er sliten? Jo man hviler. 🙋‍♀️

Jeg tror jeg virkelig har tatt ti steg frem på kort tid. Jeg som alltid går ett steg frem og to tilbake.. Men ikke denne gangen. Dette er faktisk ett enormt stort steg i riktig rettning. Og jeg tror terapeuten min og fastlegen min ville ha jublet viss de hadde hørt meg nå. 💪👊(De har høstferie.)
For å tillate meg selv å sette mine egne behov først? Det har jeg aldri klart før. – Jeg har ikke trodd eller visst at jeg hadde rett til det, ei heller trodd at jeg fortjent det. 

Som dere vet, så går jeg jevnlig i terapi. Og jeg må helt ærlig si at dette året med den nye terapeuten og med BPA istedet for psykiatri i hjemmet, at den endringen der? Det har hjulpet meg MYE mer og jeg har kommet så MYE lenger allerede i løpet av kun ETT ÅR, enn jeg har i løpet av de 13 årene som har gått til sammen.
får jeg endelig hjelpen jeg har behøvd hele tiden. Jeg har fått riktig diagnose og dermed riktig medisinering og riktig terapiform. All “hjelp” er ikke nødvendigvis riktig ei heller god-“hjelp”. For mye “hjelp” og feil behandling og feil medisinering kan være så fryktelig skadelig.
– Og det har det dessvere vært i mitt tilfelle. 
Men jeg gleder meg nå over å endelig få riktig og god hjelp, som kan føre til at jeg får ett liv med en bedre livskvalitet enn jeg har nå og noensinne har hatt.
– Men det krever sin kvinne, for å si det slik. Terapi er ikke for pyser, mildt sagt. Jeg har kjempet for å holde hode over vann i alle år, og jeg kjenner nå at både sinnet mitt og kroppen min er totalt utkjørt.
Jeg trenger hvile, trenger sove. Og jeg som alle andre fortjener det. (prøver jobbe hardt med den tanken…)

Det er derfor jeg er så lite tilgjengelig som jeg er. Jeg tillater meg selv å kjenne på mine behov, og faktisk gjøre det jeg kjenner jeg trenger.
Og akkurat nå er det å hvile og sove. Gå turer i skogen når jeg klarer og makter. Det gir meg så mye.. 

@LunaCh  ❤ 

Head above water🌊 #Barnivoksenkropp

“Men, hvor gammel er jeg? Sånn egentlig?” Spør jeg deg, der jeg ligger med hode i fanget ditt og teppe godt tullet rundt meg. Ja, slik jeg pleier, og med så mange spørsmål som jeg har tenkt på hele dagen, – noen store og noen små. Men mange spørsmål har jeg til deg, ja hver eneste dag. Ja, akkurat slik som vi barn har.

Det er jo slik man lærer og vokser.
Det er bra å være undrende, spørrende og søke etter svar på det man lurer på.

“Jeg vet ikke”, svarer du. “Det var ett vanskelig spørsmål.. Jeg tror du er litt forskjellige aldere, jeg! Men vet du? Det er faktisk ikke så viktig. For du er deg, og jeg liker deg akkurat slik DU er!” Svarer du, som den største selvfølge. Som om dette er “ett tema” like dagligdags som det faktisk er for oss. Men som andre mennesker som ikke kjenner meg og/eller andre som meg, mest trolig ville rynket på nesen av og lurt på om vi var helt sprø. Hehe.. Slik er det hva, å være utenfor normen. Den boksen alle vil putte oss mennesker i. Den boksen som ikke passer, noen, sånn egentlig. 

Jeg spør så videre: “Men tenk om jeg aldri blir helt voksen da! Vil du fortsatt være glad i meg da? Tenk om jeg aldri blir voksen i det hele tatt!” Ja, som om det var helt utenkelig og verdens undergang om jeg forble- meg.
💭Den jeg er.
💭Slik jeg er. 
💭Som om det er ingen som kan være glad i meg slik jeg er nå, på ordentlig.

Men du svarer meg, helt rolig, så betryggende og så klokt: “Ja, selv om du ikke blir helt voksen. Jeg liker deg som du er, jeg! Og jeg vil aldri slutte å være glad i deg! Uansett hvor gammel du er, blir eller forblir!”

Og jeg ser på deg, med mine store blå-grå øyne og smiler, før jeg legger hode godt ned på puta igjen, og du stryker meg over ansiktet og håret.. Samtidig tenker jeg for meg selv før søvnen henter meg..“Du er tryggheten min.. Og jeg kunne ikke elsket deg høyere for det.”

@LunaCh❤

Verdensdagen for psykisk helse, 2018! #Værraus💕

Målet med denne dagen, nemlig VERDENSDAGEN for psykisk helse, er at det skal bli like lett å snakke om vår psykiske helse, som det er å snakke om vår fysiske. Noe det ikke er pr dags dato, og vi har fremdeles en lang vei å gå her. Derfor er dette en innmari viktig dag synes jeg.For vi ALLE har en psykisk helse, det er viktig å huske på!

Jeg legger ofte merke til på sosiale medier at, hvor mange er det ikke som deler bilder av seg selv eller hånden sin med en veneflon i, eller “tagger seg selv” med f.eks.“På Rikshospitalet Oslo Universitetssykehus” i innlegg på FB? Ja når de av ulike grunner er på enten legevakt eller sykehus, av FYSISKE årsaker. Men hvor ofte ser dere at mennesker som er på legevakten grunnet psyken, eller på sykehus/psykiatrisk, at de deler bilder eller tagger seg selv på FB med: er på “Distrikts-psykiatrisk døgnenhet”? 🤔🤨🙄 – Det er myyyye mer sjeldent å se ikke sant? Så og si nesten, aldri? Og hvorfor er det slik? Jo, det skal jeg fortelle deg.
💭 Det er fordi det fremdeles, i 2018, er for mye tabu rundt psyken vår! Fordi det fremdeles ikke skal snakkes høyt om men mer hviskes i det stille, og fordi det er mer sosialt-akseptert å være fysisk syk enn psykisk (og jo, det er kun å konstantere ett faktum.) – Og sist men ikke minst, det er fordi skammen rundt det å streve med psyken fremdeles står ALTFOR sterkt hos de aller fleste!

– Nettopp DERFOR er denne dagen så innmari viktig! Fordi som vi alle vet, vi mennesker har ALLE en psykisk helse, og det er absolutt ingen garanti for at ikke du, eller noen av dine nærmeste, kan utvikle en eller annen psykisk helseplage i løpet av livet! Det har vi ingen garanti for, på likhet med at vi ikke har noen garanti for at vi ikke får en fysisk sykdom. Vi må alle huske på at vi alle har en kropp og en hjerne. Noen har fysiske plager, andre har psykiske. Og noen har begge deler.💐❤

Årets tema er: “Vær raus”.
🙌❤ For meg personlig, så tenker jeg at begrepet “å være RAUS” rommer ganske så mye. Men noe av det ALLER viktigste og mest grunnleggende av alt, – syns jeg å være raus burde være å kunne vise respekt og ydmykhet ovenfor andre menneskers lidelser. Å være raus med både forståelse, tålmodighet og kjærlighet er noe av det jeg skulle ønske ALLE kunne være.

Det koster så lite, men det gir så utrolig mye!

Kloke ord å leve etter..

❤ Vær raus med gode ord, det er noe vi alle mennesker trenger å høre.
Vær raus med ett ekte og godt smil til noen du ser behøver det når du er på butikken, skole eller jobben.
Vær raus med varme klemmer og hold litt ekstra lenge, rundt noen som du ser behøver akkurat det idag, imorgen og hver dag. 

Vær raus med godhet, varme, omsorg, empati og kjærlighet! 
– Det leger så enormt mye mer enn vi aner, og det redder uten tvil liv hver eneste dag!
❤❤

Varme klemmer, lys og kjærlighet DIN vei idag! Jepp, til DEG som leser AKKURAT nå! DU er verdifull, og DU er viktig!

💕@LunaCh 💕

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no