“Nei, jeg blir med. Det er ikke noe å diskutere.”

Jeg våkner av smerter i armen kl 02.00 på natten, og reiser meg opp helt i ørska, søvnig og sliten, men armen gjør så sinnsykt vond. Jeg vet med en gang hva som venter meg da jeg kommer meg ut av sengen å triller inn på badet for å sjekke armen…..
Akkurat som sist, ett blodig bad med flere hånduker med størknet blod…… Noen ganger fult av glasskår, andre ganger ingenting å se av hva som har blitt brukt.

“Neeei, ikke nå igjen! Jeg orker faen ikke mer av dette nå!” er den første tanken som slår meg. Samtidig som jeg dessverre vet at dette er og har vært min hverdag i over ti år nå, og at dette er heller ikke siste gang jeg våkner opp slik. Ja med stygge skader på min egen kropp, helt uten å vite eller huske noe av hva som har skjedd. Jeg kjenner jeg umiddelbart blir både trist, sint, lei meg, og ikke minst: REDD. Jeg blir alltid når dette skjer, rett og slett: Livredd.
– Livredd jeg ikke skal våkne opp neste morgen…

Jeg kjenner armen er skikkelig vond, jeg ser at pysjen er igjen størknet fast ned i det åpne brede dype såret, og jeg vet at det kommer til å gjøre helvetes vondt å få av meg pysjen denne gangen også… Men jeg er så umenneskelig sliten, så trøtt av dette, og jeg orker rett og slett bare ikke forholde meg til det akkurat nå. Ikke alene, midt på natten. Jeg takler det ikke. – Så jeg lukker bare døren inn til badet og legger meg tilbake i sengen. Men det er vanskelig å sove, tankene surrer og jeg er sliten. Så ufattelig sliten. Armen dunker og verker, og det er vanskelig å finne en stilling å ligge i som ikke gjør vondt. Jeg vet jeg neste dag må til legen, jeg vet jeg må igjen dra å få lappet meg sammen igjen, og jeg vet at det blir en lang dag med mulighet for å måtte dra til sykehuset på kirurgisk operasjonsal.
– Jeg gruer meg, jeg begynner å gråte der jeg ligger. Fortvilelsen tar overhånd… Skal dette vare livet ut? Vil jeg noen gang få kontroll over dissosiasjonen? Vil virkelig terapien jeg går i hjelpe til slutt, så jeg slipper våkne slik mer?  Vil vi klare dette, før det er for sent?
Jeg er redd… Søvn ble det lite av denne natten. Mye tårer og så altfor mye tankekjør. Og ensomheten er ikke til å bære denne natten..

Morgenen kommer sakte men sikkert.. Jeg skriver en tekst melding til den ene BPA-en min, hun som tidligere har sagt til meg at uansett hva, når, – så skal jeg aldri måtte dra på legevakt/sykehus/i ambulanse osv alene mer. Hun vet hvor redd jeg er for det, hvor mye vondt jeg har opplevd både på legevakt, kirurgisk, psyk opp igjennom årene, da det var lite og nesten ingen forståelse når det kommer til selvpåført skade. Hun sa jeg skulle aldri mer måtte dra alene, og jeg måtte love å gi beskjed så skulle hun følge meg.

Jeg turde skrive en tekst melding om hva som hadde hendt… Og at jeg trodde jeg måtte på legevakten. Det var en helg, og egentlig var jeg bare altfor sliten til å dra noe sted.. Kroppen var sliten etter en av mange netter med dårlig søvn, hode var slitent av alle påkjenninger den siste tiden, og jeg ville egentlig bare slippe å forholde meg til det som hadde skjedd. Selv om jeg vet at jeg må, så er det likevel tøft. Det er tøft fordi jeg har gjort dette med mine egne hender, men samtidig har jeg ikke vært tilstede. Jeg husker det ikke. Jeg vet ikke når det skjedde og jeg vet ikke hva som utløste det. Og det er like skremmende og like vondt hver eneste gang det skjer, selv hvor ofte jeg har opplevd det. Det blir ikke lettere med tiden, og det er vansekelig å godta at dette skjer..


Foto: Google.

Hun ringer meg og sier hun kommer med en gang. Hun skal bare få på seg klær og spise noe fort, så kommer hun. Jeg sier jeg kan spør noen andre, men hun nekter. “Jeg blir med. Det er ikke noe å diskutere. Jeg kommer straks!”
Hun kommer innen en halv time er gått, jeg legger meg med hode i fanget hennes, ber om unnskyldning opptil flere ganger og hun svarer: “Det er ikke noe å unnskyld, du har ikke gjort noe galt”. Jeg takker henne gang på gang for at hun vil hjelpe meg, selv om hun egentlig har fri og ikke skulle kommet før på kveldsvakt.

Hun bryr seg oppriktig. Hun bryr seg om at jeg skal føle meg trygg og ivaretatt. Hun har ett hjerte av gull. Og hun gjør alt som skal til for at jeg skal ha det best mulig i den vanskelige situasjonen som er.
Hun tar telefonene og vi får time på legevakten. Etter endel vente tid, hvor vi får sitte på eget venterom, kommer endelig legen og henter oss. Hun ser på såret på armen, men vurderer det slik at hun ikke kan sy det der, at det er så dypt at vi må reise på sykehuset til kirurgisk. Jeg er allerede utslitt etter natten, etter mye venting og mye spenning i kroppen, men med god støtte fra BPA-en min klarer jeg likevel finne mot og styrke nok til å ikke trygle henne om å sy det der, eller si “Nei, jeg drar hjem”.
“Jeg blir med deg hele veien, jeg forlater deg ikke, jeg kjører og følger deg inn” sier hun med trygg rolig stemme, mens jeg trykker henne hardt i hånden og takker. Og jeg tenker der og da i mitt stille sinn: “Jeg er ikke alene, dette klarer jeg. Det er trygt nå. Jeg er ikke alene om dette. Vi er sammen om det.”


Vi kjører til sykehuset… Jeg er redd, redd de skal være slemme, redd for å måtte igjen oppleve å bli sydd uten bedøvelse, eller det som enda verre er: straffe meg med ord som stikker som kviver i hjerte.
Jeg er redd fordi de gamle opplevelsene gjennom mange år har satt seg så fast i beinmargen, at jeg nesten er kvalm der jeg sitter i bilen.. Men jeg vet det er trygt, det er trygt nå fordi jeg har noen med. Hele veien, som kommer til å følge meg inn og sitte hos meg og holde meg i hånden gjennom alt.

På sykehuset blir vi møtt av en snill sykepleier som tok imot papirene fra legevakten og sa vi kunne sette oss å vente på rom nr 1. – Det er fint å slippe å sitte på venterommet, det er så mye støy der både fra TV og mennesker som prater med hverandre eller i telefon. Jeg hater venterom, jeg blir så utrolig sliten av de..
Det går heldigvis ikke lang tid før kirurgen kommer inn og henter oss. Vi skal opp på kirurgisk operasjonssal, jeg kan veien utenatt, jeg har vært der altfor mange ganger før… Jeg er spent, redd, men samtidig trygg. Jeg er ikke alene, jeg er trygg når hun er med. 
Jeg legger meg på benken og drar opp genseren og hjelper med å ta av plasteret. Det blir endel diskusjon om hvorvidt de kunne sy eller hva de skulle gjøre, da det hadde gått mange timer siden hendelsen. Han spurte om han kunne få lov å ta ett bilde av armen og sende til bakvakten, for å høre hva han/hun mente, det var selvsagt greit sa jeg.
Det ble bestemt at de valgte å sy det, og turnuslegen var den som fikk prøve seg. Det var ikke noe spm denne gangen om: “Ønsker du bedøvelse eller ikke?” , de sa bare: “Nå skal vi sette godt med bedøvelse, og du må si ifra om du kjenner noe, så skal vi sette mer. Okey?” Med ett smil og en varm stemme. Det var ingen slemme kommentarer eller dårlig oppførsel, de var profesjonelle og viste meg respekt og gjorde alt etisk korrekt, slik leger skal gjøre. Jeg blir like takknemlig hver gang det skjer, da jeg har opplevd så mye vondt i helsevesenet når det kommer til selvpåført skade.
En time tok det å få sydd sammen det 15 CM lange kuttet. En time satt hun som følget meg rett ved siden av og holdt meg i den andre hånden. Trygghet, den viktigste følelsen i livet.

Takk. Takk for at du tok vare på meg da jeg trengte deg som mest. Takk for at du valgte å bruke den dyrebare tiden din for at jeg skulle føle meg trygg og ivaretatt. Takk for at du ikke lot meg være alene om det, at vi var to hele veien. Takk for at du ikke forlot meg der alene. TAKK for at du holdt meg gjennom alt.

Takk, tusen hjertelig takk. ♥

  • Lunaen ♥

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no