Når man har isolert seg for lenge… #Depresjon

Å være deprimert er noe heeelt annerledes enn å være litt lei seg noen dager. Eller litt sliten. Å være deprimert gjør at alt i livet ditt faller i grus – og du aner ikke hvordan du skal klare gå igjennom en hel dag til i dette livet. Hver dag er en eneste kamp for overlevelse, holde seg gående, totalt tiltaksløs, bare det å makte stå opp av sengen å sette beina i gulvet om morgenen kan være en kamp. Se poenget med å stelle seg, spise, ja alt det du gjør – koster alt du har av krefter.. Og du har egentlig ikke lyst til noenting, for ingenting gir deg glede lenger. Livsgnisten er totalt fraværende, det føles som om en mørk sky har lagt seg over deg og ingen solstråler klarer skinne igjennom..


Men så er det noe som gjør at du likevel, til tross for at alle farger plutselig kun er i gråtoner, likevel presser deg selv til å stå opp. Til å stelle deg. Til å spise nok. Men da er det ikke mer igjen av krefter og energi, så mye faller dessverre bort. Spesielt er det for meg to ting som blir ekstra tungt: Det å være sosial, og det å komme seg ut av hus.

Jeg har ikke møtt venninnene mine på over ett halvt år nå. Tenk det, ett helt HALVT ÅR. Kun en gang når K stakk innom, og nå klarte jeg for noen dager siden å presse meg selv til å si ja til å ta en røyk sammen med C, og for to dager siden klarte jeg å si JA til ett kaffebesøk av Y igår kl 12.00. – Jeg har presset meg selv til å ta opp rullegardinen for å slippe inn litt mer lys i leiligheten, for jeg vet at dagslys er viktig.. Men jeg har ikke orket lys. Ikke klart å være så sosial. Vansker for å komme meg ut å handle, kiwi er alltid tryggest.. Jeg fikk TV i februar, den har stått på toppen 3 ganger siden jeg fikk den…

Men som jeg sa til venninnen min, “Jeg må begynne å leve igjen…” Jeg føler dette året som har gått har vært det tygste året i mitt liv. Jeg har aldri hatt en så lang periode der jeg ikke har maktet stort annet enn det viktigste som helt grunnleggende menneskelige behov. Som mat, søvn, hvile, osv..
Selvom jeg fort blir sliten, så ser jeg jo at det hjelper på psyken. Å være sammen med andre, ikke bare sitte å tenke og gruble og stirre i veggen. Det koster å kravle seg opp og ut av hiet sitt, men jeg vet også at det er verdt det. Må bare ta det sakte men sikkert.. Ett steg av gangen. Ikke for mye, men presse meg selv litt slik som nå.

Det var suuuper koselig å se dem igjen, og det var akkurat som jeg før. Ja som om jeg hadde sett de dagen før de kom. Ingenting var annerledes, og det er vell det man kan kalle ekte venner, når det ikke blir ubehagelig og kleint selv hvor lang tid det har gått. Jeg er veldig heldig som har så tålmodige venner som jeg har. Selv hvor mange ganger jeg svarer “nei, beklager…Jeg er ikke i form” når de spør om de kan stikke innom, eller jeg ikke klarer møte opp i bursdager, 30 årslag, være med på kafe/fest, – ja uansett hvor lang tid det tar til jeg er “tilbake”, så er de der og venter på meg.♥ Jeg er uendelig heldig som har slik venner, det er det ikke alle som har, og det har jeg ikke alltid hatt selv – så jeg kjenner på en enorm takknemlighet for at livet har gitt meg de, at veiene våre møttes.♥ Og ikke minst for all forståelsen jeg møter av de.. Det er absolutt ingen selvfølge.

Igår var også første dagen jeg har sminket meg på nærmere 6 mnd.. Utenom maskara når jeg skal til terapeuten.. Det var en seier i seg selv. Har savnet å makte det, fordi jeg syns det er gøy, og jeg føler meg også litt bedre når jeg har fått ordnet meg. Slike ting folk tar for gitt, setter jeg enormt stor pris på.. Det er vell kanskje det eneste positive ved å være psyk,- jeg setter enormt stor pris på det små hverdagstingene, fordi de betyr så ubeskrivelig mye for meg.

Depresjon og angst er tungt, det krever så mye å komme seg ut av mørket igjen.. Og når man i tillegg har så mye tilleggs- utfordringer og fysiske kroniske smerter på toppen av det hele, så blir det ekstra tungt.. Men idag gleder jeg meg over å ha klart å ta imot besøk av godeste Y og C denne uka, + at den gule blosteren min på verandaen har strekt seg mot solen siden jeg så det sist! De små men store gleder! ♥

@LunaCh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no