Nå starter det. Hverdagen, traume-terapien og høstens mørke… Jeg må innrømme jeg er fryktelig redd.

Jeg må innrømmet at da det tikket inn en sms på tlf min fra Helsenorge ble jeg veldig spent. Der stod bare at jeg hadde fått ny time på Volda Sykehus og at jeg måtte logge inn på Helsenorge.no for å se mer.
Det gjorde jeg selvsagt, og til min store overraskelse hadde jeg fått time allerede nå den tyvende August, akkurat om to uker fra idag av.

Jeg må si såpass at jeg gruer meg veldig nå. Jeg elsker at det snart er hverdag igjen, for hverdag er det jeg liker aller best.
Endelig få ferdig alt dette ferie-greiene som er ett kaos uten like hvert eneste år. Få inn alle gode rutiner og ikke minst at de ansatte er på plass igjen.

Men jeg gruer meg litt til høstmørke kommer snikende på. Det er koselig med te-lys og kakao, men jeg er fremdeles mye mer redd i mørket, det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg gruer meg til kulden kommer og kropps-smertene blir verre igjen. Slik er det for oss med revmatiske smerter, halvåret høst og vinter kan være svært så utfordrende og smertefulle.
Men det som verre er, enn kropps-smertene, det er virkelig traume-terapien. Smertene jeg skal igjennom der fremover, de kan ikke sammenlignes med dager i sengen på grunn av fysiske smerter.
De er ingenting iforhold til smertene hjerte mitt og hode mitt skal stå i, – uke etter uke fremover… Og jeg gruer meg skikkelig.



Jeg er veldig spent på hvordan jeg kommer til å takle det, særlig nå som jeg har hatt en ganske så lang (og høyst nødvendig!) pause. Jeg trengte det, for å hente meg inn igjen litt, for å klare å leve litt i nåtid igjen.
I traume-terapi, går selvsagt mye av tiden til å prate om fortiden, gå inn i ting som har hendt, i dypet av episoder du aller helst ønsker å bare glemme å aldri tenke på igjen. Det sier seg selv at det ikke er lett.
Reaksjonene man får der og da, og etter timen, – det vet man ikke før man er der. Kanskje går det greit, og man klarer hente seg tilbake til nåtid ganske raskt. Men det kan også skje at man ender opp i dissosiasjon, eller at man ikke klarer være her i det hele tatt,- og en av de minste tar over.. 
Det er nemlig det som er skremmende, – reaksjonene under og etter en time på poliklinikken, vet man aldri hva som blir. Og det føles ofte utrygt og skremmende.

Reaksjonen varer i mange mange dager etter timen på poliklinikken. Det er nemlig ikke slik at man bare kan legge fra seg alt på kontoret til terapeuten, og så gå videre med dagen som om ingenting har hendt.
Det blir med deg, i tankene, i følelsene, i kroppen, – i alt du gjør, hver eneste dag fremover.
Og det skal jeg si deg det, at det er beintøft. Det koster alle krefter man har og mere til.

Jeg var forberedt på å begynne i terapi igjen, og jeg ER klar. (tror jeg). Men det er selvsagt ikke noen “hurra endelig!” – følelse, man jubler liksom ikke når man vet hva som venter enn i tiden fremover av både sorg, en ubeskrivelig smerte, sinne og ikke minst den intense frykten som kommer veltende over deg igjen.
Stressreaksjoner, beredskaps-modus, følelsen av manglende kontroll igjen, ja det er bare få av mange krevende energityver jeg har i vente.

Og jeg kjenner jeg er skikkelig skikkelig redd.
Redd for å starte igjen, redd for angstanfallene, hvordan klare det uten selvskading og spiseforstyrrelsen som jeg har nokså under kontroll nå. Vil jeg fremdeles klare det, å ikke falle tilbake til gamle inngrodde mestringsstrategier under terapien hvor jeg ikke har noen tydelig og trygg nok kriseplan? Og uten noe sikkerhetsnett overhode?
Det er så sinnsykt skremmende at du aner ikke, men samtidig føler jeg ikke at jeg har noe valg. Jeg må tørre å ta sjansen, for den eneste vei ut er igjennom. Og jeg er på vei..

(Og før spm og råd kommer. Terapeuten min og fastlegen min, har forsøkt å få til ett samarbeid med ett av DPS-ene i område, men har bare fått avslag fra alle steder,- gang på gang og gang.. Ingen avdeling i Møre og Romsdal ønsker å hjelpe til for å få til ett trygt og stabilt behandlings- tilbud.
Og det er jo veldig trist og fortvilende, og innmari frustrerende for de rundt meg som prøver alt de kan for å få dette til, på en mest mulig forsvarlig måte.)



Det er nemlig ikke bare-bare å gå i traume terapi. Det er fryktelig tøft. Det er hardt og brutalt, og ikke noe man akkurat gleder seg til å gjøre. Det er bare det at det finnes ingen annen vei ut av dette- enn igjennom. Det tror jeg virkelig på. Så jeg prøver nå å forberede meg, både mentalt, og å legge litt planer for hvordan makte stå i det – med begge beina planta mest mulig på jorda.

Jeg har tatt frem uke-planen min igjen, og må begynne å få inn rutinene mine skikkelig igjen. Særlig roe ned nå, og holde meg til annen hver dag med sosialt og alene tid. Det er nemlig helt alfa Omega for meg for å klare holde meg mest mulig stabil – over tid.

Jeg har avtale med BPA idag, som skal både kjøre meg til hver trapi-time, venter på meg der og skal være sammen med meg etterpå. (TRYGT!) Vi avtalte idag at vi kjører rett ut i skogsområde eller til sjøen umiddelbart etter timene, istedet for å reise hjem og rett til senga som jeg har pleid å gjøre.
– Fordi jeg har erfart i ett år nå at naturen virkelig gir meg indre ro og hvile. Jeg har virkelig troen på at naturen vil hjelpe meg til å redusere stress-reaksjonen jeg får i etterkant av terapien, og kanskje jeg slipper like mye hyper-ventilering ol. reaksjoner som er svært vanlig for meg,. Jeg er spent på om jeg klarer det, men jeg skal gi det ett forsøk nå når jeg begynner for å se om jeg får utbytte av det slik jeg tror.

Noen andre som skal start i traume-terapi igjen nå i høst? Hva gjør dere for å takle det på best mulig måte? Har dere noen tanker om evt  strategier som kan være til hjelp?


Jeg vet bare en ting, og det er at: Jeg kommer til å klare det. Jeg VET det blir beintøft, men jeg VET også at jeg kommer til å komme meg igjennom det – på ett eller annet vis.
Jeg har klart SÅ mye til nå, at jeg vet innerst inne at jeg skal stå meg igjennom denne stormen også.
Jeg vet bare at det blir fryktelig fryktelig tøft, og det er helt normalt og fullstendig lov å føle seg redd i slike situasjoner. (Noe annet ville vell heller vært rart..)

@LunaCh 💚

4 Comments

  1. kinesunderligeverden
    7. august 2019

    Skal fortsette til psykomotrisk fysio hver uke, samt ha faste avtaler med fastlegen hver mnd. Så fortsette å finne en ny psykolog. Til slutt vil jeg si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.
    Klem <3

    Svar
    1. lunach
      7. august 2019

      Håper psykomotorisk fysio er til hjelp for deg, har prøvd det da jeg var innlagt på langtids institusjon. Det var skikkelig bra! <3 Det er mange flinke psykomotoriske fysiso <3

      Svar
      1. kinesunderligeverden
        7. august 2019

        Er til stor hjelp. Fysiotanten er den eneste som ikke har gitt meg opp. Som virkelig har vært der når alt annet har sviktet. Hun har skjønt at jeg trenger tid.

        Svar
        1. lunach
          7. august 2019

          Så utrolig glad du har henne. Man trenger tid, og alle burde ha tålmodighet nok til å stå ved deg. Det er synd du opplever at ikke alle gjør det. :/
          Du må ta den tiden DU trenger. Det er så utrolig viktig <3

          Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no