Nå igjen. Ikke nå igjen…

Jeg våkner kl 09.00 på sofaen av at hun står i døren, med ett blikk jeg ikke skjønner, og jeg spør hva hun gjør her? Og hva klokken er? Jeg er forvirret, hun skulle jo på senvakt, og nå er det vell morgen? Eller? Jeg forstår ingenting, mens hun står der noen sekunder med ett blikk som viser en enorm bekymring og engstelse fra en annen verden, før hun sier: “Du har skadet deg, jeg skal følge deg til legen”. 
Jeg rakk ikke å tenke før jeg reiste meg opp i sofaen og kjente da at det var vondt i høyre bein. Jeg tok av meg pleddet og såg buksen var full av størknet blod både på låret og leggen…. Jeg vet ikke helt hva som skjedde der og da, men jeg sa vell opptil flere ganger at jeg ikke husket noe, hva skjedde, hva hadde skjedd, hvem hadde vært her, når, hva, hvor – hvorfor….
Og ikke minst “ikke nå igjen….”

Nå igjen. 
Ikke nå igjen..

Sliten, redd, – uten å vise reddsel. Mer smil og forsøke trøste, berolige og beholde roen selv. Unnskylder meg igjen og igjen, hun sier det er ingenting å unnskyld, jeg har ikke gjort noe galt.

Og så er det på’an igjen… Legevakten blir ringt, vi forsøker overse alle blodsporene som er overalt i leiligheten og tråkker på glasskår på badet.. Hva var brukt denne gangen? Hva var knust? Skulle jeg ta av bandasjene å se hvor ille det er? Evt ikke er? Eller skal jeg bare la det være til vi er kommet til legen? Jeg kjenner etter over bandasjen som er størknet av alt blodet, jeg kjenner jeg kan ta ned i såret med fingeren og da vet jeg: Jeg må sy… igjen…

Jeg sjekker telefonen. Sjekker hva som har blitt sagt og skrive når jeg ikke var tilstedet i min egen kropp, mitt eget hode. Jeg forstår fremdeles ingenting. Jeg er redd, men jeg vil ikke vise eller si det. Jeg klarer dette, – enda en gang. Vi våknet jo opp i alle fall, og det er vell positivt? At vi puster og hjerte slår… Eller?
(Denne gangen, også..)

Legen ringer etter to timer, det er visst en hektisk dag. Og jeg tenker i mitt stille sinn at dette blir en lang laaaang fredag.. Noe som passet seg jo utmerket siden det ER langfredag. Ja, nok en helligdag.
Jeg derimot liker best hverdager.. Hverdager er enklere å forholde seg til, det er rutiner og desto mer trygghet og stabilitet. 

Jeg har egentlig bare lyst å knekke sammen i gråt for å få ut fortvilelsen jeg kjenner på, men jeg klarer ikke. Jeg er mer nummen. Mer sjokkert, igjen… Mer apatisk. Mer opptatt av: Hva skjedde, hva hadde skjedd, hvem hadde vært her, når, hva, hvor – hvorfor. Og ikke minst “ikke nå igjen….”

Nå igjen. 
Ikke nå igjen..

Halv to skulle vi få komme til legen. Jeg skifter klær og spiser en brødskive før vi setter oss i bilen og kjører. Jeg har roet meg nå en god stund i de trygge armene hennes. Hjerte hennes slår roligere nå, blikket hennes er ikke lenger full av reddsel, de var helt tilbake til de rolige snille vakre som de er, og ikke minst: Hun trygger meg på at dette skal gå bra. Hun følger meg. Vi er sammen om det.

Vi kommer rett inn. Legen er pratsom, det er en kvinne, og hun er dansk. Heldigvis en kvinnelig, siden jeg må sitte i bare boxeren. Buksen må helt av, da det ene av to kutt er på låret, og ett på leggen.
Hun er så utrolig hyggelig at jeg nesten må klype meg i armen for å sjekke om det virkelig er sant. Vi prater om alt og ingenting, tiden går raskere når man prater og forsøker gjøre det beste ut av situasjonen.
Mens hun stikker de smertefulle sprøytene om og om igjen inn i huden min, som har så mye arrvev nå at det er som å stikke i lær, forsøker jeg å tenke meg trygg. Jeg ser bort når hun stikker, og jeg ser henne. Hun som følger meg. Jeg titter av og til på henne før jeg lukker igjen øynene igjen.
– For hun er tryggheten min, og smertene gjør litt, pitte litt mindre vondt da.

Siden huden min er så ødelagt etter så mye skade, gjør det at sprøyte-stikkene blir enda mer smertefulle enn de allerede er fra før av. Jeg vrir meg i smerte der jeg sitter, holder pusten for hvert stikk hun stikker inn i den såre vonde huden min, ja helt til hun skal fylle på enda mer bedøvelse. – Hun gjør det raskt, en etter en, i full speed. Hun mener det er bedre det enn den seigpiningen mange kirurger/leger gjør, og jeg sier meg svært enig. Bli bare ferdig med de, så er de ytre smertene borte – i allefall… (Men de indre er der fremdeles. De kjennes mindre vonde ut når det er så mye fysisk smerte…)

Hun spør meg hva jeg har gjort så galt som fortjener så mye straff… Jeg blir svar skyldig føler jeg. Jeg vet ikke lenger hva jeg straffer meg slik for. Jeg har ingen svar å gi, annet enn at jeg er så vandt til straff. Jeg kjenner ikke lenger til noe annet. Jeg har straffet meg selv i så mange år at jeg kan knapt huske livet uten. Da svarer hun meg, overasket som jeg ble over denne kirurgen gang på gang, som viste så mye innsikt og forståelse som jeg alltid har lengtet etter hos dem. Ja, hun ser på meg og sier: “Da er det ikke rart du straffer deg. Det er det du kjenner til. Det er ganske logisk, hva.”

Ja, det er logisk. Vi mennesker er slik. Vi liker best det vi kjenner til. Det ukjente er skremmende, det.
“Du har straffet deg nok nå.. Det er nok nå.” Sier hun, med ett varmt blikk. Det er bare å se deg selv i speilet, så ser du det.
En kropp dekket av hvite og lilla arr, er det jeg ville sett. Og hvert eneste arr jeg bærer på denne kroppen, forteller om en så dyp og stor smerte som få kan forestille seg… Hvert eneste arr har sin historie, og hvert arr, smått som stort har sin grunn for å være plantet på min kropp. Og jeg tenker mens hun syr meg sammen igjen: Blir det noen gang nok? 

Blir det…

– LunaCh –

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no