Nå fallhøyden er så stor, og det ikke finnes ett sikkerhetsnett…

Hei hjerter! ❤
Det har vært stille her lenge nå.. Jeg beklager det. Jeg har ikke hatt særlig inspirasjon, føler ikke jeg har hatt og h*ar noe særlig å dele heller, og jeg vil ikke skrive bare for å skrive. Det må være noe jeg føler for å fortelle, dele, ikke bare for å “ha oppdatet” lissom.. Så, da blir det slik… – Det er stille inni mellom her, og det er bare slik det er.



Jeg satte meg fast i en setning igår… som ble sagt under legesamtalen.
Selv om hukommelsen min er svekket, så er det noen ord og setninger som likevel fester seg som lim i hjernen min. Og som jeg henger meg på en måte opp i… Grubler over..

“Er det egentlig forsvarlig å gi henne denne type behandling uten å ha noe sikkerhetsnett?”

Og ja.. Er det egentlig det?
Det har jeg selv engstet meg for i laaaang tid, og gjør hver eneste dag hver eneste uke. Og det er jo derfor jeg alltid gruer meg til hver tirsdag. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å gå i behandlingen jeg gjør, for er det noe jeg ønsker er det å kunne fortsette, slik at jeg kan bli mer hel og mer samlet, få bearbeidet ting og lære meg å tåle meg selv og mine føleler. Lære meg teknikker for å holde meg innenfor toleransevinduet, lære meg hensiktsmessige mestrings-strategier istedet for uhensiktsmessige som selvskading og spiseforstyrrelser.
Men, så kommer det store spm: Er det forsvarlig.. Uten noen form for sikkerhetsnett å falle tilbake på?

Hva viss vi strekker oss for langt en tirsdag, hva om vi ikke klarer balansere så hårfint på grensen av hva jeg tåler hver gang, at jeg faktisk bikker over? Ikke takler det? Hva skjer da?
Når vi ikke har noe sikkerhets-nett å falle på, kan behandlingen være direkte farlig, og skadelig. Og det er jo det som er problemet, hadde vi hatt ett trygt sikkerhetsnett å falle på hadde vi kunnet gå til behandling uten å frykte resultatet, frykte at jeg faller utenfor. Men når vi må balansere så hårfint at både behandler må være forsiktig, og jeg føler jeg må holde igjen, da er jo mye av terapien lite hensiktsmessig i bunn og grunn.
Og det er jo ingen tvil i at konklusjonen er at det er direkte uforsvarlig å gå i traumeterapi, uten noen som kan ta enn imot om man faller utenfor hva ett menneske-sinn tåler av overveldende belastinger.
– Jeg ble selvsagt glad for at de to som er mine behandlere også stiller seg dette spm, og gjør det de kan for å få til ett samarbeid med ett DPS, selvom de møter veggen der hver gang de forsøker. Dessverre har det gått så langt nå at vi rett og slett nå må gå til fylkeslegen med “saken min”, da vi bare møter motstand og avvisninger når søknader blir retunert med ett: “Vi har ingen behandling til LCH”

– Det sies at alle har rett på forsvarlig helsehjelp, men det er dessverre ikke realiteten i mange mange tilfeller.. Jeg vet også jeg ikke er den eneste som står ovenfor denne problemstillingen, og det syns jeg er fryktelig leit.
Det har rett og slett gått for langt nå..
– Alle nedleggelsene av instutisjoner og overtagelse til DPSer, – har dessverre gjort at fryktelig mange faller utenfor og ikke får den nødvendige helsehjelpen de faktisk har behov for.
Når DPS avviser og akutt psykiatrien er nemlig: Akutt krise (raskest mulig ut av avd igjen) .. Hvor skal mennesker som behøver en uke eller to for å takle livet igjen på utsiden, gjør av seg? Det var akkurat dette som gjorde meg ekstra engstelig da Larsnes Langtids instutisjon ble lage ned. Løfter om at DPS Volda skulle ta over deres funksjon ble ikke holdt, – og det jeg fryktet ble faktisk realiteten.

– Slik er det overalt i dette landet nå. Før var psykisk syke årevis på instutisjoner, (ikke bra det heller) men nå er det gått til den ytterste grensen på andre siden: Aller helst INGEN inneliggende døgn. Det er visst “Det nye” nå innen psykisk helse.. Jeg tenker at en mellomting hadde vært det beste.
Men nå er det slik at “alle skal klare seg hjemme”. Om du sitter vettskremt år etter år i leiligheten uten noe form for liv? DET er det ikke så viktig med, bare du IKKE er inneliggende…

– Jeg personlig mener at Livskvalitet burde være med i beregningen, ikke kun ene og alene overlevelse, slik det er nå.

– LunaCh.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no