Mørkt.

“Kansje du kan høyre litt svak musikk, el lese litt, el skrive…”
Ja.. nå er kl 15.25, og de eneste gangene jeg har vært oppe av senga er når røyksuget er der eller jeg må ta medisinene som ligger på kjøkkenbenken i en dosett. Antibiotika, smertemedisin, og to tabeletter med beroligende medisin.

Det er mørkt… Og jeg ligger. Ligger å tenker. Tenker på livet og hvorfor jeg lever, når jeg ikke klarer leve. Jeg eksisterer, går kun på autopilot. Påkjenninngene de siste tiden har vært store, og jeg kjenner nå kun på utmattelse og håpløshet. Jeg har ikke mer å gå på akkurat nå.. ikke mer å gi.
Jeg går kun på sparebluss nå, har ikke krefter igjen til å kjempe. Jeg blir kalt en kriger, men akkurat nå så føler jeg at slaget er tapt. Jeg ligger nede. Reiser jeg meg nå, denne gangen og, er det kun for andre. Jeg er i alle fall en enormt sliten og utmattet kriger, med konstant dårlig samvittighet for ting jeg vet jeg faktisk ikke skal ha dårlig samvitighet for, – men likevel har.

Jeg er redd. Redd for å være alene. Redd for å sove. Redd for å ikke sove. Redd for å miste kontrollen og “forsvinne” igjen. Redd for å dø. Redd jeg skader meg i dissosiativ tilstand igjen uten å våkne neste morgen.
Jeg er redd for mørket. Jeg er redd for nettene. Redd, konstant. Redd morgenen aldri kommer. Nettene er lange. Ensomme. Skremmende. Redd for å våkne igjen, med store skader på kroppen.. Mest redd skader som kanskje ikke kan rettes opp igjen.
– Jeg er redd for å være alene. Alene med meg selv. Og jeg er sliten, jeg er sliten av å være redd.

Så jeg ligger her. I Sengen. Og jeg vil ikke møte andre enn BPAen jeg er trygg på. Akkurat nå, så orker jeg ikke snakke. Jeg orker ikke gjøre noe. Jeg trenger en pause. Fra livet, fra alt. For å hente krefter jeg ikke har noe igjen av. Med BPA-en trenger jeg ikke fake ett smil, jeg trenger ikke en gang smile. For hun får betalt for å være her og hjelpe meg. Jeg trenger ikke en gang å stå opp av sengen.
Og jeg vet hun forstår. For hun ser jeg er sliten, og hun holder meg. Tett inntil. Slik at hjerte mitt roer seg. Og så sovner jeg endelig… For når hun er her er jeg endelig trygg. Fire timer i døgnet er jeg trygg. De resterende 20 timene er skremmende, de er fryktelig skummle. Og jeg er redd.. Redd for de timene jeg er alene med meg selv, fordi hverken jeg eller når jeg dissosierer, har så mye mer å gå på nå..

Vi er slitne, trøtte, håpløsheten svirrer i hode og hjerte, og noen ganger kan livet kjennes umenneskelig ut å fortsette..

#Dagens tanker.

– Luna – ♥

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no