Mine tanker om å leve med en dissosiativ identitetsforstyrrelse..


Hva om du hver kveld når du la deg i sengen for å få en god natts søvn, visste du kanskje ikke våknet opp neste dag? Hva om du hver eneste dag visste du mulig ville våkne opp med store livstruende skader på kroppen din, uten å vite hva som hadde skjedd?

Hva om du i perioder ikke kunne hatt barberhøvelen din i dusjen, ikke vannglass i kjøkkenskapet og alle snorer på bukser og gensere måtte fjernes, – for å beskytte deg selv mot deg selv. Hvordan hadde du levd livet ditt? Hadde du kjent på dødsangst hver eneste kveld, og være fryktelig redd for å være og sove alene? Eller hadde du klart å tenke: “Jaja, vi får bare håpe på det beste..”


Dette er nemlig livet mitt. I 10 år har jeg hatt det slik.
 Hver eneste dag, 24/7. Og jeg er heller ikke den eneste som har det slik, vi er mange som har en dissosiativ identitetsforstyrrelse. Vi lever daglig med en indre uro og kontunierlig angst, og det er kanskje ikke så rart. Det er tross alt livet vårt det er snakk om. I perioder tenker jeg ikke så mye over det, klarer skue de vonde tankene og frykten til side, men i dårlige perioder klarer jeg ikke det, og angsten er altoppslukende og frykten sitter som støpt fast. Reddselen for å være alene på kveld/natt gjør ofte at jeg skifter, fordi jeg tenker meg så redd at jeg ikke makter være i min egen kropp. Frykten for å ikke være i live neste dag er ofte relativ tung å bære, og det er så vanskelige å skrive og snakke om, fordi det er så lagt ifra virkeligheten til de aller fleste, derfor så innmari vanskelig for andre å forstå også.


Jeg har ikke annet enn plastglass i skapet nå, og har ikke hatt min egen barberhøvel i leiligheten min på over ett år nå. Jeg må be min bestevenn og nabo om å ta den med når jeg skal dusje viss jeg vil shave leggene. Jeg må be han sitte i stuen å vente til jeg er ferdig å dusje slik at han kan ta den med seg hjem igjen til seg selv. Jeg har måttet fjerne alle snorer fra bukser og gensere, for å vite jeg ikke blir kvelt om natten – av meg selv. Med mine egne hender. Helt uten at jeg er klar over at jeg gjør det.

Velkommen inn i mitt liv. Som jeg lever og overlever så godt som jeg klarer og makter.

I disse periodene det er så ille at jeg nesten må overbeskytte meg selv – mot meg selv, så er det ekstremt tungt å stå i det. Og helt umulig alene. Da er bare det å stå opp om morgenen en utfordring. Det å gripe dagen er temmelig umulig, og å tenke positivt er vell den verste setningen jeg kan høre akkurat nå. For vi er tre personligheter i en og samme kropp, og når en av delen er suicidale og sier hun ikke orker mer, er sliten av livet, forstår ikke hvorfor ikke hun kan få dø og vi andre leve videre, ja da er det ikke enkelt å “tenke positivt” når angsten for å ikke være i livet neste dag er din aller største bekymring… – Det er forferdelig tøft, både for meg selv og for de rundt meg som forsøker etter beste evne å hjelpe oss.

Det er nesten ubeskrivelig å skrive, eller si, hvordan det føles. Denne uroen som river i hele meg og som gjør at alle hverdags-oppgaver føles tyngre og tyngre for hver dag som går. Det er ikke kun JEG som må behandles, bli sett og hørt. Og det er nok vanskelig å forstå og sette seg inn i noe som er så komplekst som dette, og sikkert uvirkelig for de fleste mennesker at det faktisk er mulig å splitte seg selv opp så til de grader, når man ikke har sett det med egne øyne. Men dette er faktisk den helt reelle realiteten og virkeligheten til veldig mange mennesker.
Det er ikke få ganger jeg ikke har kunnet gjøre rede for meg. Jeg har våknet opp i en dam hvor jeg hadde ligget i isvann i mange timer på vinterstid før de fant meg, og jeg ble så forfrossen at de bar meg tilbake til avd i hendene sine og jeg var sengeliggende i mange dager i etterkant. Jeg har våknet opp i skogen uten å huske jeg har forlatt avdelingen jeg da var innlagt på, og 8 timer var som ett sort mørkt hull i hukommelsen min. Jeg har våknet opp i en stol på legekontoret, og fikk høre at jeg hadde kuttet meg inne på øyet, jeg har våknet utallige ganger på intensiv avd grunnet overdoser jeg ikke husker å ha tatt, eller svelgt skarpe gjenstander og måtte gjennom operasjoner for å hente dem ut av magesekken min.
Jeg har hoppet flere ganger fra broer, uten å vite jeg har gjort det og tilfeldig forbipasserende har reddet meg fra å drukne. Jeg har, som min fastlege har sagt opptil flere ganger, “du må ha en skytsengel som passer på deg”. For egentlig er sannheten den at jeg ikke skulle vært i livet idag. Jeg har vært heldig til nå, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. For hvert år jeg blir eldre, føler jeg meg ekstremt heldig som fremdeles får lov å leve, – for livet er så absolutt ingen selvfølge, hverken for meg eller deg. 

Jeg vet ikke om jeg våkner imorgen tidlig, når jeg legger hode på puten ikveld og lukker øynene. Alt jeg kan gjøre er å håpe.

@LunaCh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no