Mareritt. De jævla mareritta..

Jeg bråvåkner, livredd, i det jeg reiser meg opp i sengen og hiver etter pusten! Det kribler ubehagelig i hele kroppen min og jeg har frysninger nedover ryggraden. Mareritt. De jævla mareritta..
Forsøker fokusere på pusten mens jeg tørker bort svetten som siler fra pannen og nedover ansiktet mitt..
“Pust, Luna. Pust. Det går fint, det var bare en drøm. Du er trygg nå. Du er trygg nå, Luna.” Sier jeg til meg selv, gang på gang. Igjen og igjen.. Høyt og tydelig, mens jeg fokuserer på pusten, som jeg har lært av terapeuten min.

Hele meg, er igjen, for tredje gang i natt, gjennomvåt av svette. Igjen må jeg stå opp i nattemørket, sette de bare bena mine på det kalde soveromsgulvet.. Trøtt og sliten går jeg med tunge skritt inn på badet igjen, kler av meg alt jeg har på meg av tøy og tar på nytt undertøy og ny pysjamas.
Igjen, må jeg være oppe alene i dette mørke, med denne ekstreme angsten som sitter i hver en celle og hvert ett ben jeg har i kroppen. I alt fra 30-60 minutter må jeg holde meg våken for å roe ned kroppen min som nå igjen, er i totalt alarmberedskap. Med en puls på godt over 100 og bilder i hode som kun kan “fjernes” for en kort tid ved hjelp av å skumlese rosablogger og se disney-filmsnutter på youtube…

Mareritt. Igjen. De jævla mareritta.

Så var vi her igjen, i enda en periode hvor nettene er mer skremmende for meg enn den verste skrekkfilmen jeg noensinne har sett i mitt liv. Og jeg har sett mange, tro meg. I tennårene så vi vell stort sett ikke annet, tøffe som vi skulle være, men med putene klare i hendene for å unngå de verste scenene.
– Men dette er likevel langt verre enn en film, disse marerittene som forstyrrer søvnen og nettene mine. For jeg kan ikke velge, og jeg kan ikke unngå dem. Jeg kan ikke ta en pute fremfor ansiktet mitt for å skjerme meg selv, for marerittene kan jeg ikke styre. De kan ikke kontrolleres. De kan ikke slås av, eller gjemmes bort. De er dessverre også gjenkjennbare, noe som gjør det så mye mer angstfylt og skremmende. Det er det samme hver bidige natt, gjerne flere ganger pr natt også.. Og jeg bråvåkner hver gang i ett angsthelvete, på samme “tidspunkt” og “sted” i drømmen.
Jeg ser ingen ansikt, for det er mørkt og jeg ligger i sengen, skyggen av ett menneske som griper tak i meg og holder meg fast. Jeg skriker for full hals, – så våkner jeg. Samme sted, samme tid. Samme hyl, om og om igjen..
– 
Drømmene hvor jeg gjennopplever minner fra fortiden, traumer jeg mer enn for alt i denne verden skulle ønske jeg bare kunne glemme, få fjernet helt bort fra hode mitt. Ja, fra denne hardisken som hjernen vår faktisk er. Den som lagrer alt av opplevelser i livet, gode som vonde, og som ofte blir hentet frem når vi sover.. Men det er ikke bare gode minner som lagres og vi drømmer om, det er dessverre for mange ofte minner som man for alt i verden skulle ønske man bare kunne legge bak seg og glemme.

Mareritt. De jævla mareritta. De som stjeler ifra meg nattesøvnen og som gjør at jeg våkner like sliten, om ikke mer, som da jeg la meg kvelden før. Som gjør at jeg må oppleve mitt største mareritt gang på gang på gang, uten å kunne stoppe det. Uten å kunne slå det av eller fjerne det. Det eneste jeg kan gjøre, er å puste. Huske å puste, minne meg selv på at jeg er trygg, være “her og nå”, minne meg selv på at det er år 2018 nå og at jeg er trygg, helt helt trygg..

@LunaCh♥

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no