La oss snakke litt om livskvalitet.

Hvorfor kjempet jeg ikke mer imot før, i alle disse årene? Mot stemmene som herjer i hode, mot angsten som slukte meg hel, mot de uoppnåelige kravene hverdagen min gav meg, mot all frykten jeg levde i, mot spiseforstyrelsen som nesten stjal livet fra meg. Hvorfor kjempet jeg ikke, for meg selv…?

Missforstå meg rett, jeg kjempet til den store gullmedaljen jeg! For overlevelse… Men det er ikke det samme som å kjempe for LIVET.
Jeg kjempe med nebb og klør, blod svette og tårer! Men jeg kjempet ikke av riktig grunn, for jeg kjempet jo aldri FOR MEG SELV.
Fordi jeg tenkte og følte at JEG fortjente å leve, fortjente ha innholdsrike dager med ting som gjorde MEG godt og som gjorde meg GLAD. 
Jeg kjempet kun for ANDRE MENNESKERS del. Ikke for at JEG skulle ha det bra, men fordi andre rundt meg ikke skulle ha det vondt på grunn av meg. Og kanskje er det nettopp det, som gjorde at jeg aldri klarte nå helt opp… Alltid falt tilbake i samme gamle spor. Fordi jeg kjempet for å overleve, aldri for å leve…

Så hvorfor fant jeg ikke styrken og motet til å stå oppreist i meg selv, og ikke minst: Gav meg selv en sjanse, til å snu før jeg landet i grøfta?

(Slik som jeg gjør akkurat nå. I dette minutt.)
DET er ett av de viktigste spm jeg har stilt meg selv i det siste. Og det har jeg tenkt og grublet mye på.
Jeg har gått mye tilbake i tid, for å finne svar… Og jeg vet nå hvorfor.
Jeg vet hvorfor håpet mitt aldri var sterkt nok, til å gi meg selv styrken til å stå imot, til å kjempe for livet MITT.
F
or hva hadde jeg egentlig å kjempe for? Hvilken glede hadde jeg, i livet MITT. Hvorfor gi meg selv en sjanse, kjempe for MITT LIV, – når livet mitt egentlig, helt bunn ærlig, bestod så og si av.. Ingenting annet enn en evig kamp.



Jeg hadde fine snille gode mennesker som kom på besøk til meg. Som stilte opp og var der. – Men dette, det handler ikke om dem. Dette handler ikke om andre mennesker i det hele tatt. Det handler om meg. MITT eget liv. Og det  handler om DITT liv. (Ikke dem som er I det.)

Vet du, det er litt trist å tenke på egentlig.
For jeg ser jo helt klart at jeg levde aldri. Jeg satt kun på vent. Jeg ventet på å bli frisk”ere”. frisk NOK.
Jeg levde aldri i tråd med mine egne verdier, slik som jeg som smått har begynt å finne ut av hva er og gjør, nå. Ikke hadde jeg mine egne mål jeg ønsket å oppnå, eller noe jeg ønsket å oppleve i dette livet heller.
Jeg gjorde ikke ting kun for min egen del, for å glede meg selv. Men alltid for å please og glede andre. Jeg hadde så å si null livskvalitet, jeg var kun i livet. Men jeg LEVDE ikke.

👇La oss snakke litt om livskvalitet. Ok?
F
ørst.. Hva ER egentlig livskvalitet? 🤔
Ifølge Folkehelseinstituttet.no er det:

“Livskvalitet handler om å oppleve glede og mening, vitalitet og tilfredshet, trygghet og tilhørighet, om å bruke personlige styrker, føle interesse, mestring og engasjement. Livskvalitet er derfor en viktig verdi i seg selv. I tillegg har livskvalitet sammenheng med helserelaterte gevinster som bedre fysisk og psykisk helse, sunnere livsstilvalg, sterkere nettverk og sosial støtte. Livskvalitet og trivsel styrker også motstandskraften i møte med belastninger.”

Jeg tror at alt fokuset som hele tiden er på å bli “frisk”(ere), fortest mulig helst, kanskje kan gjøre at vi glemmer litt bort tiden HER OG NÅ? At mens vi kjemper for å bli frisk(ere), så glemmer vi litt at vi også må leve litt, i dette sekund, idag.. Eller hva tenker du?
Har du fokus på livskvaliteten din, dagen idag, mens du kjemper for å komme i mål å bli “friskere”?
Jeg har ikke hatt det. Overhode ikke. Ikke før NÅ. Jeg visste ikke en gang hva ordet “livskvalitet” var eller betydde jeg, før for ett par år siden..

Opplevelser og innhold i hverdagen, det gir økt livskvalitet. Eller, jeg vil heller dra det så langt å si at det ER livskvalitet.

For, mens du kjemper for å bli frisk(ere), har du innhold i hverdagen din som gjør deg godt? Har du opplevelser som gjør at du vet hva, og har du noe, å kjempe for? Har du innhold i hverdagen din, som ikke har noe med sykdom å gjøre? Vet du HVA du kjemper for, egentlig?
For DET visste ikke jeg. For mens jeg satt i leiligheten min og ventet på neste besøk av ansatte i helsevesenet, for å få i meg nok næring til å holde kroppen min i livet, ja så gjorde jeg ikke annet enn nettopp det: Å vente.. Vente på neste måltid. Neste besøk, – neste kamp mot spiseforstyrrelsen.
Jeg har ventet hele livet. Ventet på å leve… Bli frisk NOK til å leve. Mens livet i realiteten bare raste forbi meg.
Hva drømte jeg om? Hva ville jeg når jeg ble “friskere”? Hva kjempet jeg egentlig FOR? Jeg aner faktisk ikke. Jeg satt der jo bare. Og ventet.
Og jeg spør meg selv, hva slags liv er egentlig det?

Du må aldri glemme at livet er her og NÅ, uansett hvor syk/frisk du er. Vi alle trenger, uansett helse:
Å oppleve noe, være med på ting, ha aktiviteter, være ute, se, høre og føle! Oppleve mestring og oppleve glede! Føle at livet vårt har en verdi og en mening!

Det burde vært MYE mer fokus på å øke LIVSKVALITETEN til mennesker, og ikke kun overlevelse, i psykisk helse sektoren.


Gi mennesker opplevelser i hverdagen, gi dem noe å GLEDE seg over, glede seg TIL. Vi kan kjempe for å overleve så mye vi vil, men uten å vite HVA vi kjemper så inderlig for, så kjemper vi kun forgjeves!

@LunaCh 💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no