Kontroll, stabilitet og ro.


“Jeg løper, løper til leggene og lårene brenner som ild. Men jeg fortsetter, jeg kan ikke stoppe nå, klarer ikke stoppe, får ikke lov å stoppe, KAN ikke stoppe, – jeg må fortsette, har da vell mer selvdisiplin enn å gi meg nå?
Så jeg fortsetter, jeg løper, jeg løper selv om kroppen snart sier stopp. Jeg løper gjennom og ut av skogen, bortovr alle disse gatene hvor menneskene ennå ikke har stått opp, kl er bare 05.00, nærmer seg 06 nå, ruten min er snart over. Den faste ruten jeg løper hver eneste morgen, til fast tid og alltid på tom mage løper jeg til jeg ikke klarer løpe mer. Til beina ikke klarer bære meg ett steg lenger, ja først da får jeg lov av meg selv, å gå hjem..

Hva løp jeg ifra? Det spørsmålet stilte jeg meg selv aldri.
Jeg forsøkte å løpe ifra meg selv, det ser jeg veldig tydelig nå i ettertid. Det var for mye kaos i livet mitt, for mange mennesker, for mye uro og stress, det var alltid noe eller noen, og jeg behøvde en måte å få litt kontroll over noe i livet, – da jeg ikke følte jeg hadde kontroll eller oversikt over noe som helst.
Alle mennesker har behov for kontroll over livene sine, hverdagen sin, – det er det som gjør at vi føler oss trygge og rolige. Det er helt normalt og helt naturlig, det er også helt nødvendig for å kunne finne ro i seg selv og for å holde symptomtrykket nede.
Men det tok meg mange år frem til jeg innså at jeg aldri kunne oppnå indre ro og generelt ro i hverdagen min, om jeg fortsatte på denne måten. Så jeg fortsatte å løpe jeg, jeg løper, løper løper og løper. Helt til beina ikke klarer bære meg lenger. Helt til trykket i hjernen blir for stort og synet forsvinner og blir til ett eneste sort hull, ja jeg løper helt til jeg faller på bakken, jeg løper hver eneste dag frem til jeg ligger der, til jeg besvimer og kroppen igjen sier stopp. For først da, føler jeg at jeg har kontroll over noe, over hverdagen min. Meg selv. Livet!

Jeg kan ikke gi meg, kan ikke stoppe opp å kjenne etter. Jeg vet ikke hvorfor jeg løper, men jeg vet bare at jeg trenger det. Jeg behøver å føle en slags kontroll over meg selv, over kroppen min, få en pause fra alt kaoset i mitt eget og i andres liv, alt dette stresset rundt meg som påvirker meg mer enn jeg har kapasitet til å takle. Jeg trenger en pause fra min egen men også andres smerte som jeg tar til meg som min egen.
Smertetrykket er for stort, så jeg må løpe til det gjør vondt. Kjenne en annen smerte enn denne indre brennende smerten som jeg aldri får tatt pause ifra, det er alltid noe, eller noen, som sliter. Og jeg tar det som min oppgave å bære den. Jeg bærer min egen og andres smerte til jeg ikke lenger makter. Til det blir for vondt, for smertefullt,- for mye. – Så jeg løper. Jeg løper gjennom skoger, frem og tilbake de samme gatene, ruten ned til butikken og 10 runder (er ett minimum) rundt fotballbanen som er på veien hjem. Jeg løper der hver morgen, hver dag, samme tidspunkt, samme runder, samme musikk på ørene. Repeat, alltid på Repeat. Slik som livet mitt er. Gjentakende, alt er det samme, år etter år. Fult av uro og kaos, stress og smerter både her og der.
Så jeg løper, jeg løper til jeg ikke kjenner noenting annet enn en fysisk smerte som er så sterk at den indre blir borte. For en liten stakke stund…

Jeg løper, jeg løper og løper til jeg ikke finner igjen meg selv. Jeg løper til livet svinner bort. Jeg løper og løper, til alt kaoset forsvinner, til stresset i meg roer seg, til verden går saktere og saktere. Jeg løper til jeg ligger der. Bare da får jeg en pause fra alt, bare da føler jeg at jeg har kontroll over livet mitt, over alt som skjer i og rundt meg. Bare da føler jeg at jeg får fred fra verden som snurrer så altfor fort rundt, altfor fort til at jeg klarer henge med.

Jeg løp. Jeg forsøkte lenge å løp ifra meg selv, på mange forskjellige måter. Jeg løp helt til jeg forsvant og jeg fant ikke igjen meg selv på mange mange år.
Men j
eg har sluttet å løpe nå. Jeg forsøker å ta kontroll over hverdagen og livet mitt ved å gjøre noe så enkelt (men så vanskelig) som å “kjenne etter”.
Kjenner du etter? Har du prøvd det?
Jeg vet det kan være både skummelt og veldig vanskelig, det er veldig krevende å kjenne etter når man aldri har gjort det før. Men vet du, det er faktisk helt nødvendig, og jeg begynte den prosessen i 2016. Det er tre år siden nå og jeg øver meg fremdeles.
Jeg klarer det fremdeles ikke hundre prosent, men jeg klarer det mer og mer, og det siste halv-året har jeg virkelig tatt det mer og mer på alvor. Jeg gjør det jeg må for å oppnå det jeg ønsker mest. Og akkurat nå? Så er det bare en ting jeg ønsker, å det er å kjenne på fred og ro i livet. – Det er det jeg jobber mot hver eneste dag. Og det er derfor jeg oppsøker naturen mer og mer.🌊🌲🍃🌳🌻🌼

Spørsmål du kan stille deg er blant annet: “Hva stresser meg?” “Hva skaper unødvendig uro?” “Hva kan jeg eliminere for å skape mer ro og mindre stress i hverdagen?”
“Hva kjenner jeg at jeg behøver nå?” “Hva kan jeg gjøre, for å få det bedre med meg selv i livet mitt?”
“Når er symptomtrykket mitt mindre, og når er det sterkere?”

Jeg trekker meg mye mer tilbake nå. Det siste året har jeg i perioder trukket meg veldig tilbake. Både IRL og på SOME. – Nettopp fordi jeg kjenner det er godt for meg. Det gjør meg mindre symptombelastet. I perioder jeg kjenner livet er for mye, trekker jeg meg noen steg tilbake og bare hviler. Når jeg kjenner jeg trenger mindre inntrykk, ja da forsøker jeg å skjerme meg selv. Det er viktig å kjenne sine egne terskler og godta sine egne begrensninger. Det er lov å ta vare på seg selv, det er viktig og helt nødvendig.
Ved å kjenne etter hva man trenger mer og hva man trenger mindre av, da oppnår du mer kontroll og oversikt.
– Og så må man gjøre endingene som må til, for å oppnå resultatet man ønsker seg. Ikke alltid enkle valg, men de er likevel helt nødvendige.💚

Jeg har kjent etter hva som gjør meg godt og ikke, og handlet utifra det som jeg tror lønner seg for meg både helsemessig og i livet generelt.

Som blant annet kjenner jeg til tider at SOME både kan skape stress i meg, og dette med at jeg føler på ett press til å være “på” hele tiden, – noe som igjen ikke er godt for meg. Dette er noe jeg nå jobber med å finne en god balanse på som er bra for meg.
Jeg har f.eks tatt en beslutning nå i påsken, at i alle høytider fremover, da kommer jeg til å være helt av-logget. Jeg ser det skaper bare mer uro og smerte i meg, og da må jeg gjøre endringer så det ikke blir det samme neste gang. Jeg prøver å gjøre mindre av det jeg kjenner skaper uro og stress i livet mitt, og mer av det som gir meg ro og stabilitet.

Jeg har levd lenge i kaos og uro, som f.eks alle årene på alle de forskjellige institusjonene, det er krevende å bo sammen med mange andre syke mennesker over så lang tid.
Nå er jeg kommet på ett sted i livet hvor jeg bare ønsker å ha mest mulig fred og ro. Derfor trekker jeg meg tilbake, og unngår mer og mer det som skaper uro og det som tynger meg.


Kjenner du etter hva som er godt for deg? Og gjør du endringene som må til?

@LunaCh 💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no