Kompleks-PTSD: Viktigheten av hvile og ro i hverdagen. #Balanse

Kompleks-PTSD (Kompleks post-traumatisk stresslidelse) gir mange daglige utfordringer i hverdagen. Selv om du ikke alltid kan se det på utsiden av menneske, så er det høyst reelt på innsiden.
PTSD har nok de fleste hørt om, men kompleks PTSD er en litt mindre kjent diagnose, og mange tror nok det er en og samme sak. Det er det ikke.
Begge har åpenbart mange likehetstrekk, endel like symptom, men C-PTSD har ett enda bredere og mer komplekst og sammensatt symptom/sykdomsbilde.

💥Symptomer og utfordringer vi som lever med kompleks-PTSD kan blant annet være:

⚡Viktigheten av alene-tid! “Me-time.”
Balanse mellom ro/hvile og sosialtid.

Dette handler i dette tilfelle langt ifra om spadager og manikyr, venninne-luncher og turer til frisøren. Dette handler om å la seg selv få den hvilen og roen både kroppen og sinnet behøver, for å takle og makte stå i hverdagen på best mulig måte – over tid. En god balanse som dette kan være innmari vanskelig å finne, men er særdeles VIKTIG å finne – og faktisk også å gjennomføre.
Husk også at: En god balanse som funker for meg, trenger nødvendigvis ikke funke for deg. Dette er jo individuelt for oss alle. Vi mennesker har jo forskjellige behov, selv om vi har samme utfordringer og samme lidelse.

⚡En god balanse i hverdagen, kan hjelpe deg til å klare holde deg innenfor toleransevinduet.
Å klare det, hver eneste dag over tid, er en daglig utfordring og en kamp for mange, siden vi har ett veldig smalt toleransevindu ift normen i befolkningen. Det koster enormt med energi bare det, å forsøke å holde seg innenfor.

Jeg opplever og erfarer nå, at jeg klarer det bedre og oftere enn før, når jeg holder meg til planen jeg har laget og som jeg har prøv ut i ca ett år nå. Jeg ser og kjenner at dette? Det funker for meg!
Uke-planen min, hvor det står med stor skrift “ME-TIME” på halvparten av de 7 dagene en uke består av, har virkelig blitt redningen min på mange måter. Så lenge jeg holder meg til den, klarer jeg meg veldig mye bedre i hverdagen. Og jeg HAR det bedre med meg selv. Og gjett om det er  godt å kjenne på!


– Det er utrolig viktig å finne måter som kan hjelpe enn til å klare holde seg innenfor toleransevinduet på. Det er fryktelig vanskelig og nærmest umulig å komme seg innenfor igjen viss du først faller utenfor. Og der, der er det ekstremt krevende å være. Både hyper-aktivering og under-aktivering koster enormt med krefter og energi.

⚡ Hyperaktivering: Aktivt forsvar: Kamp, frykt, frys, hjelperop.
Angst, sinne, uro. Høy puls, pustevansker, kvalme. Hodepine, tankekjør, impulsivitet, munn-diaré, kaos, vaktsomhet, ut-agering.
⚡Under-aktivering:  Passivt forsvar: Overgivelse, “gå med”, frys
Tomhet, nummen-het, skam, nedstemthet, følelsesløs
Lav puls, langsom puls, fjern, passiv, hukommelsestap, dissosiasjon, forvirret, treg, faller ut.

For å klare de små hverdagsoppgavene som trengs å gjøres hver dag, behøver jeg å holde meg innenfor toleransevinduet. Når jeg er utenfor er det vanskelig å få noenting gjort, da er jeg så “utenfor” at jeg ikke klarer fungere overhode. Det handler også om å ha igjen nok energi til å gjøre ting jeg selv har lyst til også! Som f.eks å blogge! Ta bilder, redigere, se TV-serier. Lage kort, male eller skrive dikt, ja slike ting som jeg liker å gjøre. Lage meg noe mat, eller bare lese og oppdatere meg på nyheter.

For meg handler alene-tid om tilstedeværelse. Om å være her og nå. I nåtid, og faktisk kjenne at livet kan være ganske fint, til tross for fortiden som har vært.


Før, i mange år, var det KUN kaos i både hode og kroppen min, og jeg var nesten konstant hyper-aktivert. Som igjen, førte til både indre og ytre kaos i livet mitt. (mye selvskading og angstanfall) Og hvorfor ble det slik? Fordi jeg aldri brukte ordet nei. Jeg satte absolutt ingen grenser. Og jeg tok langt ifra hensyn til meg selv og min egen helse. Jeg bare kjørte på, jeg!
– Fordi jeg ønsket å leve som om jeg var frisk. Jeg ville være med..
Men så er jeg ikke frisk, og jeg har innsett at for å overleve og faktisk også kjenne at jeg LEVER også, så måtte jeg ta tak i dette. For jeg har rett og slett ikke krefter og energi som “friske mennesker” har. Og det må jeg bare erkjenne og godta.
Jeg får f.eks ikke ladet opp batteriene mine på natten slik som de fleste andre mennesker gjør. Uansett hvor mange timer jeg sover, så er det aldri nok. Jeg går alltid på sparebluss, jeg har aldri ett oppladet batteri uansett hvor mye jeg hviler eller sover, – fordi å leve med kompleks PTSD tar all den energien jeg har og mer til.
Så for å klare leve og ha ett innhold i hverdagen min som JEG er fornøyd med? Så har jeg måttet finne en balanse som funker for MEG. Og jeg må holde meg til den, selv når jeg ikke har lyst til det, eller det kanskje ikke passer andre.

Fordi jeg har innsett at: Ingen andre enn jeg, kjenner min kropp og mitt hode. Og jeg må alltid, alltid, sette helsen min som prioritet nr 1.
Og det er jeg blitt veldig streng og nøye på nå, flinkere jo mer jeg øver og øver. Det har ikke vært lett, og det er fremdeles vanskelig til tider. Det har vært mye feiling og prøving, og for ikke å snakke om ett ekstremt høyt angstnivå når jeg har sagt: “Jeg kan dessverre ikke…”. “Det passer ikke for meg”..
Men jeg har innsett at jeg MÅ gjøre det jeg kjenner holder meg mest mulig stabil OVER TID. For da kan jeg også ha mange mange gode dager sammen med de jeg er glad i. Bedre med kvalitet over kvantitet, sier jeg bare! Det er jo bedre med en tilstedeværende og lyttende luna, enn en fjern og angstfull luna? Tenker jeg.

Jeg kan bare ikke få sagt det nok.. Hvor utrolig uuutrooooolig viktig dette er. Og jeg håper du som leser, virkelig tenker over dette og gjør de endringene DU behøver å gjøre i hverdagen DIN, for å få det bedre med deg selv og en litt lettere hverdag. For vet du hva?
DU FORTJENER DET.😉🙏💕


@LunaCh 💚

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no