Kompleks PTSD og ferie-tid. En vanskelig kombinasjon…

Følelsen av håpløshet og tomhet skyller over meg hver eneste dag nå, og særlig på kvelden og natten kommer disse følelsene og brer seg over meg, – helt ufrivillig. De spør nemlig ikke om lov, de bare trenger seg på og baner vei, som ubedte gjester som tar seg til rette, – ja på den negative måten.



Følelsen av å være helt alene i verden, – samtidig som jeg vet jeg ikke er det. Det bare føles slik, noen ganger. Og kanskje litt oftere enn det..
Følelsen av frykt og redsel overtar hele hjernen min, disse følelsene som alltid blir forsterket når trygghets-personene forsvinner på tur og rad.
For det er ferie tid. Det er den tiden på året, igjen. Og det er så ubeskrivelig tøft.. Så tøft at jeg ikke klarer tenke klart, spise, sove, hvile.. Hele meg er i konstant beredskap, hele kroppen føles anspent og vond, og jeg er i alarmberedskap kontinuerlig hver eneste dag nå.

En etter en skal ut i ferie. En etter en kommer nå fremover til å si “Adjø, vi sees snart igjen.” Og de lover, alle lover, at de kommer tilbake.
Og det er fint, det. Fint de kommer tilbake.
– Det føles bare så lenge til, og så uutholdelig vondt å være uten – så lenge.

Sommeren er så uendelig lang slik. Uforutsigbar og tung.
Og jeg? Jeg faller imellom sprekkene, i år igjen.
Forsøker så godt jeg bare kan å holde balansen mellom alle sprekkene som dukker opp under meg, og over meg, som omringer hele meg, mer og mer. Ja disse sprekkene i tryggheten min, – de som ingen andre enn jeg kan se. eller føle. Ei heller forstå.
– Og slik er det å leve med kompleks PTSD. Slik er det å leve med tilknytningsforstyrrelser og relasjonstraumer.. Det er vanskelig for oss som lever med det å forklare, – og det er vanskelig for andre utenfor å forstå omfanget..

Se for deg en stor parkeringsplass.. Vil du?
Den er helt ny, splitter ny asfalt er lagt. Og du står der helt alene.
Mens du står der, begynner bakken under deg å bevege seg. Plutselig slår den store sprekker rundt deg, her der og overalt. Og det eneste du kan gjøre er å forøke unngå falle imellom.
Du må holde tunga rett i munnen for å holde balansen.
– Du må forsøke stole på at du ikke faller ned imellom alle disse små og store sprekkene som kommer en etter en nå. Du hadde blitt redd, hadde du ikke?
Du har ingen som kommer for å hjelpe deg, for det er ingen i nærheten. Du har kun deg selv.
Du kan ikke hvile, du kan ikke sove, du kan ikke spise – for du må passe på å ikke falle, du vet aldri når neste jordskjelv kommer, du aner ikke hvor neste sprekk under deg dukker opp. Du må ha fullt fokus, hundre prosent ørvåken til enhver tid.
Du kan ikke senke skuldrene, ikke miste fotfeste. Du hadde blitt sliten, hadde du ikke?

Å leve med kompleks PTSD, kan ofte føles slik. Oppleves slik. Og særlig når det nettverket du har rundt deg i hverdagen – plutselig ikke er der på samme måte lenger.
Ferier er ekstra tøffe for oss som har en bagasje folk flest heldigvis ikke har. Ferier er ekstra tøffe for oss, som ikke kan ta fri fra sykdom og helseutfordringer. Vi har like store utfordringer om det er ferietid eller ei. Vi kan ikke ta fri fra oss selv.



Det er en veldig stor utfordring og en enorm påkjenning hver eneste gang det blir endringer og usikkerheter rundt oss. Vi som har kompleks PTSD, trenger mer enn noen forutsigbarhet og stabilitet rundt oss. Og når dette begynner å skurre, slik som det ofte gjør i ferie-tider, blir det vanskelig å holde symptomene i sjakk.
Kroppen går raskere og oftere i fullstendig alarmberedskap, og forblir der – over lang laaang tid, og det er noe av det mest utmattende som finnes.
Det er vanskelig å puste, hver en muskel i kroppen spennes, destruktive mestringsstrategier banker på døren og det er vanskelig å velge riktig når hode ikke klarer tenke rasjonelt og klart. 

Ferietid er skummelt syns jeg. I år mer enn noen gang før. (Det tenker jeg kanskje hvert år, jeg aner ikke.)
Det er så slitsomt og vondt å være avhengig av andre mennesker for å være friskest mulig. Jeg hater at jeg trenger ett støtteapparat så mye, for å overleve og ha det best mulig i en krevende hverdag. Jeg skulle ønske jeg var i stand til å ta vare på meg selv, hele tiden.
– Men den friheten har jeg ikke, og noe valg her har jeg heller ikke.
Men jeg gjør så godt jeg kan, og jeg forsøker alt jeg kan for å klare disse tre mnd som ligger fremfor meg, på best mulig måte. Men det er tøft, og jeg føler meg enormt sliten og engstelig.. 

Noen andre som syns ferietid er tøft? Hvordan klarer dere å håndtere den?💚



@LunaCh
💚

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no