Kommunikasjon, og ordet: Unnskyld.

Jeg syns det er så vanskelig å forholde meg til mennesker som ikke evner å si ordet: “Unnskyld”, når de har gjort noen andre noe vondt. Det virker som om noen tror at så lenge det ikke var med viten og vilje, så er man helt fritatt fra ansvaret over at man har skadet ett annet menneske og dermed ikke har noe å unnskylde. Men det er man ikke. For selvom noe ikke er gjort i vond hensikt, så må man stå for det og kunne be om unnskyldning.

Tro meg, dette er noe jeg har opplevd utallige ganger på instutisjoner og ellers i helsevesenet. Det er ikke pasientene jeg snakker om nei, det er de ansatte. Det er leger, psykiatere, psykologer, sykepleiere, hjelpepleiere osv. Det er de jeg har opplevd så utrolig mange ganger ikke klarer si ordet: “Unnskyld. Jeg mente aldri å såre/krenke/skade deg. Beklager så mye.”
For når man år etter år, blir behandlet som møkka under skoen, blir hånledd av i samtaler, blir oversett og overlatt til seg selv, blir straffet, blir krenket, blir skjelt ut, – blir feilmedisinert, feilbehandlet og har i en årrekke hatt feil diagnose(r).
– Og ingen vil stå til ansvar, og ingen ønsker å snakke om det, og ingen klarer i alle fall å si det som mange pasienter/brukere fortjener å høre… Ett lite ord, som betyr så ufattelig mye. “Unnskyld.”

 

Samtidig som dette skjer, som i mitt tilfelle, og helt sikkert mange andres. Forsøker de i stedet å rette opp feilene. Forteller deg at skal vi gjøre alt riktig. Ja, når man er utslitt… Men ingen evner likevel å si unnskyld, til tross for all skade som har blitt gjort. Ikke med vilje, ikke i vond hensikt, men fordi de ikke evnet å lytte og spør de riktige spørsmålene. Og det er der kommunikasjon kommer inn.
Hvorfor er det så innmari vanskelig å se menneske bak diagnosene som blir satt, og faktisk lytte til ordene som blir sagt?
Hvorfor må helsepersonell tenke så forbanna vanskelig, og avansert, at de glemmer at det faktisk er ett menneske bak disse diagnosene? Med både følelser og tanker, ett hjerte og en hjerne. Som faktisk også evner å fortelle, forklare. Bare noen ønsker å lytte….
– Kommunikasjon, så enkelt, men likevel så utrolig vanskelig…

 

Jeg ble feil-diagnostisert uten noen utredning. Kun ved observasjon i døgnpost. Jeg har så mange diagnoser nå etter alle årene i psykiatrien, at min nåværende terapeut, (som foresten er helt fantastisk), ikke kunne svare meg på hvilken jeg hadde av de da jeg for en tid tilbake spurte. Hun ble rystet av å lese i journalen min, all feil-medisineringen, feilbehandlingen, alt som har skjedd. I 14 år. 14 stjålne år. 14 år med overmedisinering, som gjorde meg mye sykere. Til slutt forvsant jeg i en haug av diagnoser og piller, og trodde jeg ikke var ett menneske til slutt. Klarte ikke tenke selv. Nikkedukke og ett “jamenneske” og “flink-pike syndrom”. I 10 av de årene var jeg kun en zombi, neddopet og en kasteball i systemet som ingen ville ha. “Behandlings-ressisten” ble jeg til slutt fortalt jeg var. Noe jeg langt ifra er. Etter jeg fikk riktig diagnose, og riktig behandling, har mye bedret seg. Og vi har nettopp startet…

De gav opp. Og de forsvant. Løp som små mus og gjemte seg. Og jeg? Jeg ble lenge etterlatt og overlatt til meg selv.
– Systemet sviktet, og de svikter ennå. Og ingen klarer si ordene: “Unnskyld. Unnskyld at vi stjal 14 år av livet ditt, og gjorde deg vondt verre da vi trodde vi hjalp deg. Dette er beklalagelig.”
Det er vanskelig å innrømme feil, men noen ganger er det det aller beste du kan gjøre. Fordi de aller fleste tilgir, selv hvor mye skade det har gjort. Hvor mange år som har gått. Hvor mye smerte man har måttet tålt,  hvor mange ganger livet har hengt i en tynn tråd.
– Jeg hadde tilgitt, viss noen faktisk var store nok mennesker til å si ordet: “Unnskyld.”

@LunaCh

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no