Dørstokkmila.. #Motivasjon

Dørstokk-mila, vi kjenner alle til den hva? Den tunge veien det kan være å komme seg opp av sofaen til å kle seg, komme seg ut av huset å bevege seg litt. Det er tungt noen ganger hva? Nesten umulig kan det føles som. Når man att på til har sterk angst og er tungt deprimert, – ja da er det som å bestige Mount Everest hver gang man klarer å komme seg til ytterdøra bare.

Det er mange faktorer som spiller inn når man blir inaktiv, det er ikke fordi man er lat eller “ikke gidder”, og det blir tyngre jo mer man sitter inne, jo mer man isolerer seg, jo mer som tiden går. Ja jo tøffere og tyngre blir det å komme i gang. Tro meg, jeg sleit fryktelig i starten. 🙈Men jeg hadde bestemt meg, og når jeg først bestemmer meg for noe, ja da skal jeg gjøre det- koste hva det koste vil. Jeg er sta som ett esel, og heldigvis for det! Om ikke hadde jeg nok sittet her fremdels, i denne sofaen jeg var sååå forbanna lei av. I denne leiligheten som jeg følte kvelte meg mer og mer.

– I september i fjor bestemte jeg meg. Jeg bestemte meg for at “NÅ er det nok!” Jeg var nemlig SÅ fryktelig lei av å føle meg som en fange i mitt eget hjem. Jeg hadde sittet inne i snart to år, ja du las riktig, TO hele ÅR. Jeg hadde nesten ikke sett vennene mine i hele 2018, jeg isolerte meg mer og mer og ble mer inaktiv enn jeg kan huske jeg noensinne har vært.

Men jeg tok grep, og jeg er bare så sjeleglad for det!🙏😃💪 Jeg bestemte meg for at jeg skulle ut EN dag i uken. Og det handlet laaangt ifra om trening eller det å komme i bedre fysisk form, det handlet faktisk kun om EN ting: Det å komme meg ut av huset. Se noe annet enn de fire hvite veggene her. Det å få litt annet inn-putt, føle verden der ute som trygg(ere) igjen. Ikke føle meg så ekstremt redd hele tiden, oppleve av verden utenfor husets fire vegger ikke var så farlig som jeg opplevde og trodde og følte den var blitt.

Så jeg laget en bindende (muntlig) avtale med min BPA, at uansett vær (verdens beste unnskyldning for å bli i sofaen hva?), ja om det regnet eller snødde spilte absolutt ingen rolle, for jeg skulle UT.
Vi fant EN FAST DAG i uken (forutsigbart) til å kjøre til ett fint lite befolket område, for at det skulle føles trygt for meg, og så skulle vi gå en liten tur. Det fantes ingen unnskyldninger for å IKKE komme seg ut, jeg SKULLE, og det er desidert den beste avgjørelsen jeg har tatt!🙌💪👊😃



Men om det var tungt å starten? Gjett om! Det var fryktelig tungt å komme i gang, og jeg hadde svært  lite motivasjon for å si det mildt. Jeg hadde heller ikke tro på at det skulle GI meg noe. – Men så feil kan man altså ta. For er det NOE som har gjort meg godt? Ja da er det tirsdags-turene!🙌
😍🙌

Det tok meg mange mnd å komme hit jeg er i dag, mange tunge tak og mange tunge steg har det vært. For om jeg gledet meg i starten? Absolutt ikke.🙊🙈 Jeg gruet meg noe fryktelig! Jeg var livredd for å møte noen, egentlig bare for å gå ut døren her. Jeg syntes ikke det var noe hyggelig i det hele tatt, men jeg gjorde det likevel. Jeg gjorde det til tross for! 💪👊 Og noen ganger så er det akkurat det man bare MÅ gjøre.
Det var ikke mange meterne jeg gikk heller før jeg var både andpusten og sliten i beina. Men jeg kjente samtidig som jeg gikk, etterhvert som både ukene og mnd fløy avsted, at noe i meg gav mer slipp, noe føltes lettere og annerledes i meg, inni meg… i brystkassen min.. og det var angsten. Den gav slipp.



Angsten som har vært en SÅ ekstremt stor del av livet mitt, den som til tider har nærmest spist meg opp innvendig i perioder, ja den kjente jeg for hver tur vi gikk i skogen, eller da vi satt ved havet, generelt var UTE i den vakre naturen vi er så heldig å ha, at den gav mer og mer slipp. Jeg opplevde jeg fikk en pustepause. Ett avbrekk. 
– Det er nesten ubeskrivelig å forklare, og det er noe man bare må oppleve og erfare selv tror jeg. Jeg ble selv fortalt at det skal være til hjelp for angst, men jeg hadde ikke særlig tro på det for å være helt ærlig. Ikke før jeg faktisk opplevde det selv. Kjente det på kroppen selv.

er det langt ifra tungt å komme meg ut døren, dørstokk-mila er sjelden noe jeg kjenner på nå. Jeg har til og med øket tur-dagen til TO faste tur-dager i uken! 💪👊😍 Og jeg gleeeeder meg til hver tirsdag og hver fredag nå, det er desidert de beste dagene i uken! 😍👍😃🙌

Å komme seg ut i naturen er godt for både kropp og sjel, og det er faktisk helt sant: Det reduserer angsten betydelig, det hjelper på depresjonen, – og det er mye bedre å sitte her i sofaen med litt bedre samvittighet nå😉👌

@LunaCh ❤

Jeg vet bølgene kommer, men jeg lærer meg å surfe nå.

Jeg vet bølgene kommer, jeg vet jo det. De kommer til å slå meg så hardt overende at jeg ligger under vann å  gisper etter luft. Armene og føttene mine som famler i mørket mot de sterke kreftene som holder oss under, nede, under bølgene. En kropp som forsøker sitt ytterste på å beveget oss trygt opp til overflaten igjen, samtidig som det føles helt nytteløst mot de sterke kreftene vannet besitter. Bølgene er noen ganger for sterke mot ett lite menneske.

Jeg vet bølgene kommer, jeg vet jo det. Jeg vet jeg kommer til å være mer under vann, enn jeg er over. Jeg kommer til å kjenne lungene mine bli fylt opp av vann, at kroppen stivner til og jeg kommer til å føle jeg drukner. Jeg kommer til å drukne, igjen og igjen og igjen. – Jeg vet jo det, jeg har jo druknet så mange ganger før.

Jeg vet bølgene kommer, og jeg er allerede klar for den neste store som vil ta meg under. Men med årene som har gått, har jeg lært meg å surfe litt på de. Ja jeg har lært meg å surfe, de slår meg nemlig ikke like lett og ikke like fort under, som de gjorde før. Jeg har nemlig lært meg teknikker som gjør at jeg kan surfe litt på de, før jeg faller under igjen. Jeg vet jeg ikke kan surfe for alltid, men det gjør meg faktisk ingenting. Ikke så lenge jeg kan får lov å ri på bølgene for en liten stund. En liten pause fra kampen om tilstedeværelse, om overlevelse, om liv.

– Så lenge jeg kan få lov å føle bølgene under meg for en liten stund, så er jeg fornøyd med det livet jeg har laget meg nå. Så lenge ikke bølgene er over meg hele tiden, – er jeg takknemlig for det livet jeg er på vei til å lage meg nå.

Jeg skal ri på denne bølgene jeg er på nå, jeg skal føle vannet under meg til jeg igjen blir dratt under og må kjempe for livet. Jeg vet jeg kommer til å falle under raskt nok, jeg vet jeg ikke kan ri bølgene for alltid. Men vet du? Det er helt ok, så lenge jeg får lov til å kjenne bølgene under meg bare for en liten stund inni mellom kampene. En liten stund der jeg kan puste litt lettere, der jeg kan kjenne LIV i både kropp og sinn. Der jeg tåler å være i meg selv uten å flykte for mye. Der jeg kan få leve, litt.

De sekundene jeg surfer med soloppgangen i øynene, de er verdt alle de timene jeg er fastlåst under vann med mørket som sluker meg hel.
– De er verdt, det. SÅ verdt det.

@LunaCh 🌊

10 Years Challenge – #JegLever

Det er rart å se tilbake, ti år tilbake i tid. Livet mitt har endret seg så enormt! Mye mer enn jeg faktisk trodde, og mye mer enn jeg for ti år siden hadde ett håp om. For jeg var innlagt på andre året, og jeg trodde helt ærlig ikke at jeg noensinne skulle klare meg på utsiden, alene, i egen leilighet. Jeg hadde drømmer, lengsler og små lysglimt av håp, men jeg bar på en enormt smerte få visste omfanget av.

Jeg var lukket på mange områder, mens jeg var åpen på andre. Jeg hadde ett enormt behov for trygghet og omsorg, bekreftelse på at jeg var bra nok som jeg er, mye å lære om både grense-setting og valg. Lære hvordan bo, vaske klær og lage meg mat, alt skulle læres, og bak kulissene? Der stod det en haug av ansatte som heiet på meg, samtidig som de var spent på om vi skulle få til dette.

Det ble meg fortalt i senere tid, at de ikke trodde det var mulig. Jeg var så institusjonalisert, etter alle årene på psykiatriske avdelinger, at håpet om at jeg noensinne skulle klare meg ute i samfunnet igjen var minimalt.
Oddsen var imot meg hele veien, likevel skulle det vise seg at jeg ble en av de som motbeviste dem, for jaggu meg klarte jeg det!

Mange vanskelige, tøffe dager og netter, mye gråt og fortvilelse, mange turer med ambulanse, – men også gode opplevelser, som de etterlengtede venninnekveldene, ja uten tilsyn på ett kaldt og sterilt besøksrom. Ja nå kunne jeg endelig få ha besøk hjemme hos MEG selv. Jeg kunne gå på butikken å handle mat, helt alene uten å be om lov eller å bli låst ut. Jeg kunne endelig tenne stearinlys på bordet, og jeg kunne ta meg en gåtur akkurat når det passet meg, helt uten følge av en ansatt og/eller etter en leges tillatelse. Alt dette var nytt, og som alt nytt er, så var det ufattelig skummelt i starten. – Men det var også noe med det som føltes utrolig befriende. Jeg fant ut etterhvert som mnd gikk, at dette var noe jeg likte. Jeg trivdes med å være selvstendig og jeg ønsket meg mer og mer ut. Jeg ønsket å være mer hjemme enn på institusjonen, jeg lengtet etter friheten, ja den friheten som jeg nå eier.

Jeg er fri, og det beste: Jeg FØLER meg fri. 10 år senere sitter jeg her, i min egen leilighet som jeg selv bestemmer over. Jeg vasker mine egne klær og jeg lærer meg stadig nye retter å lage til middag. Jeg går turer mer og mer i skog og mark, og jeg elsker det! 🙌💪😍Jeg øver meg fremdeles på å si nei, på å sette grenser både for meg selv og andre, og jeg har lært meg å ta valg og ikke minst: HVA valg faktisk ER. Jeg øver og jeg lære meg å mestre de overveldende følelsene uten destruktive mestring- metoder, og jeg er så sjelden innlagt at jeg kan telle de på en hånd for de siste årene. Jeg elsker friheten, friheten jeg for bare ti år siden aldri trodde jeg ville være i stand til å takle.

“Livet der ute er ikke for alle”
, var det en psykiater som sa til meg en gang.
“Vell, ett helt liv der inne er ikke for noen”
vil jeg si da. For livet skal nemlig leves, vi er ikke laget for å bare eksistere.
Og endelig kan jeg si, “Jeg lever”. 🤗💪👊

@LunaCh.❤

Uken som gikk #18 + litt tanker..

Hei dere! 😍❤  Håper dagen har vært snill mot dere, at dere har hatt det så fint som mulig, i den situasjonen dere er i. 💖 Vet jo at mange av dere som stikker innom her, er i svært krevende og vanskelige livs-situasjoner, noen innlagt og noen strever hjemme, mange av dere føler dere alene.. Vit jeg er her, jeg heier på dere alle, og jeg skulle så ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. Man føler seg ofte maktesløs, jeg kjenner i alle fall ofte på det… Vil så gjerne hjelpe, bidra, gjøre en forskjell for noen av dere, men så kommer helsa og utfordringene mine hele tiden i veien..😔😥
Det er vell en av de største grunnene for at jeg skriver… Jeg vet så altfor godt hvordan det er å sitte oppe om natten alene med sine vonde tanker og følelser.. Jeg vet godt hvordan det er å føle seg helt alene i verden, jeg vet hvordan det er å føle seg utenfor og annerledes. Jeg vil bare dere skal vite at dere er ikke alene..
Jeg får inni mellom DM og PM fra dere som leser, om at ordene mine gir dere håp og trøst, det er jeg så inderlig glad for. For det er jo nettopp det jeg ønsker, at dere skal føle dere litt mindre alene, litt mindre “annerledes og rar”, og kanskje at dere k
an se at det går an å reise seg, det går an å leve MED utfordringene og ikke IMOT, – selv om det ikke føles slik alltid. (Det gjør det ikke for meg heller..)

Vell, her kommer litt om uken min..😊

♥ Ukens høydepunkt:

Uten tvil turen til Flø med min bestevenn! 😍👌 Herregud det bare ER så deilig å være ute i naturen, være ved havet er bare MAGISK for meg. Jeg elsker også SKIKKELIG vær, så gleden var stor da vi kom frem og så det var de helt syyyyykt store bløger, det var såå mektig!! Syns det er kult å være vitne til slike sterke natur-krefter, altså!

Inner Peace er det jeg føler når jeg er ute i skogen eller ved havet. Aldri føler jeg meg så glad, så fri, så i live! 🙌🙏🌊✨😍



♥ Ukens nedur:

Hmm.. Kun at været har vært så ustabilt, noe som gjør at kroppen min ikke spiller helt på lag. Håper nå at det blir mer stabilt vær denne uken 😉✨ Ellers kan jeg ikke si det har vært noe spesielt denne uken..

♥ Ukens opptur:

At jeg har fått gjort alt jeg har satt meg som mål denne uka! Og det til tross for en uke med fryktelig mye kropps-smerter, og dager der kroppen (armene) sa helt stopp også. Så det er jeg veldig fornøyd med! Jeg kom i mål likevel! 😊😉💪👊


Til og med klart litt selvpleie på toppen av det hele.. ikke verst bare det… 😉😊

♥ Ukens følelse:

Mestring! 🙌😃👍 Har fått som sagt over, gjort veldig mye i leiligheten, ting som jeg har måttet utsatt grunnet helsen. Nå er hele buda ryddet, sortert og mange søppelsekker kastet! HERLIG med ei oversiktlig og ryddig bud!  

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

Det finnes mindre av blogger som omhandler helse enn det gjorde da jeg begynte å blogge for ca 10 år siden, og enda mindre som omhandler den psykisk helsen.. Jeg lurer litt på hvorfor det har blitt slik…? Det mest “populære” i blogg-verdenen nå og har vært endel år, er å vise mest mulig naken-hud, mest mulig sexy bilder skal deles, mye handler om overforbruk og materialisme, silikon- implantasjoner både her og der.. Dette er det som får høye lesertall, men gir det oss så mye? Jeg tenker derfor det er enda viktigere enn noen gang at vi som har blogget om psykiatri, eller generelt LIVET og dets utfordringer, må stå på å fortsette å dele. For livet handler om mer enn utseende, om den perfekte kroppen eller dyre designer vesker.
For mange av dere der ute handler livet kun ene og alene overlevelse, om sykdom som tar overhånd, om en hjerne som gjør det vanskelig å holde fast i realiteten, eller av “det gode livet” består av. Dere, dere er noen fightere i mine øyne! Husk det! – Dere er IKKE “de svake i samfunnet”, ei heller “tapere” eller “en byrde” som mange føler og mange generøst skriver i kommentarfelt ….. Det er ikke sant, dere er fantastisk sterke, dere står på og gir ikke opp selv der mange ville for lengst ha gitt opp. Dere er noen skikkelig helter i mine øyne!

♥ Ukens sang:

Ønsker dere alle en trygg og god natt med fine drømmer.. Ta godt vare på deg selv, og lykke til med en ny uke som begynner imorgen. Stay strong, keep fighting. 
Gode varme klemmer herfra!🤗❤

@LunaCh ❤

Nei, det er faktisk ikke så enkelt!

Ok, dere. Vi må seriøst ta en alvorsprat. Her kommer ett litt “sytete” innlegg fra en litt irritert Luna nå, så viss dere har lyst å leve videre med dagen i “Den perfekte lykkelige verden”? Ja da anbefaler jeg deg å bare skygge banen her og nå. Trykk deg ut og gå tilbake til FB, for der er det nemlig fullstappet av “gode velmente livs-råd” som deles så hyppig, sitater som f.eks: “Velg å vær lykkelig!” og “Du er din egen lykkessmed!”



“Smil til verden og verden smiler til deg”

…. etc etc. og ETC. 
Noen flere enn meg som er litt, eller mektig lei, av å få dette slengt i tryne hver eneste forbanna dag eller? For jeg må si at når jeg ser ett slik sitat spyr jeg litt i munnen av avsmak altså. Og når det i tillegg blir delt 589 ganger, ja da begynner jeg virkelig å lure på hvem disse 589 menneskene er? Og hvilken verden de lever i? For det kan umulig være den samme som JEG lever i! I en verden full av maktmissbruk, kyniske mennesker som utnytter andre til egen fordel, sykdom som tar liv, overgrep og vold mot barn og kvinner og menn, rasisme og kriminal- virksomhet, ja bare for å nevne NOE av det som skjer her i verden, og ja – dette skjer til og med her i “lille trygge Norge”. 

Det er lettest å lukke øynene for det man ikke ønsker å se, hva? Lettere å gå med skylapper foran øynene så man slipper å forholde seg til virkeligheten og livets realiteter. Og vil du det, så er det opp til deg. Vær så god, gjør det om det er det som skal til for at du har det bra med deg selv. Men for all del, ikke trykk det oppi tryne på mennesker som allerede har de tøft nok som det er.

Livet er ikke en dans på roser, og hadde det vært det? Hadde du alltids dessverre måtte tråkket på litt torner inni mellom. Noen mer enn andre. For livet er langt ifra så enkelt som mange ønsker å tro det er, noen må dessverre gå igjennom ett sant helvete og leve med ettervirkningene av de resten av livet. Mange må dessverre leve ett liv ingen skulle tro var mulig å overleve, noe blir syke og har flere dårlige enn gode dager, og selv om du mener det godt når du sender videre bilder og sitater hvor det står f.eks “Velg å vær lykkelig idag!” så tenk deg om en og to ganger! For alle har faktisk ikke den luksusen å kunne velge, og det er noe vi alle må være mer beviste på, og faktisk syns jeg vi også kan ta mer hensyn. 

Ikke alle har ett valg, og vi alle gjør så godt vi kan med de kortene vi har fått utdelt i livet. Så vær så snill, tenk deg om før du sprer videre ord til folk på vennelista di, for ord har større makt enn vi tror, så bruk den med omtanke.

@LunaCh ❤

5 things i Love, 5 things i hate

5 Things i Love:

Jeg virkelig bare elsker alt av lys, jeg har sååå mange lys lenker nå at … hehehe!! Men det er jo SÅ fint!!! Så sykt  vakkert lys som jeg har nå på soverommet, herreguuud!! – Det ser faktisk ut som reine stjernehimmelen i mine øyne! Og det lyset som skinner som diamanter i flere farger og fasonger i lysekronen over stuebordet mitt, eller de nyeste lysene jeg har fått i hus, nemlig SNØ-KRYSTALLER ute på verandaen!❄❄❄ Det ER bare vakkert!! Fy søren, jeg har letet SÅ lenge etter AKKURAT snø-krystall lys lenke, en som kan være ute og som tåler kulde, og jeg holdt faktisk på å gi opp å finne noen. HELDIGVIS fant vi den HELT perfekte rett før jul, og lyset er bare HELT amazing! SMIL! ❄✨ Små, egentlig veldig store, gleder i hverdagen! 🙌😍




❤ Når jeg finner en sang på Youtube med en tekst jeg virkelig kan relatere meg til, i akkurat det minuttet jeg trenger det.. Det er HEAVEN! Heeelt magisk! Og yess, music can heal the soul 🎶🎵🎶
Funfact: Jeg elsker å høre på pianomusikk, kun piano.. Det er faktisk skikkelig beroligende. (Bare prøv)



❤ Ærlighet. Det å kunne virkelig stole på at de du er sammen med er ærlige med deg. Uansett om sannheten kanskje ikke alltid er like lett å høre, så er den mye enklere å forholde seg til den, enn halve-sannheter og “pynte på” ting. Fortell sannheten, det er enklere for den som gir den og den som mottar.

❤ Mennesker jeg kan være meg selv med. Og da mener, de menneskene jeg kan slippe alle masker jeg bærer på i hverdagen. De jeg kan senke skuldrene sammen med, de jeg kan være helt MEG, med alle mine feil og mangler, den usminkede sannheten som ikke hvem som helst får lov å se.
De menneskene som TÅLER meg, og absolutt HELE meg. Det er mennesker å elske, det… Takk til dere!❤😍 Dere vet hvem dere er ❤😘💖



❤ Tekst melding som gir meg trygghet. ❤Det skal ikke mange ordene til, fra rett person.. Til å føle verden er litt mindre skummel og farlig å være tilstede i..


5 things i hate

Kø.🙈�🙊 Kø i butikken gjør meg skikkelig sur, haha.. Spesielt viss det er TRE kasser og det kun er EN som betjener. Da kjenner jeg skikkelig at det koker inni meg. Men ekstra gjør det når de som står fremfor meg bare hale ut tiden EKSTRA mye når de SER hvor lang kø det er bak dem. Pakk inn gavene selv, a!! – Det er ikke så forbanna vanskelig. Og er der tre kasser og nesten en mil lang kø, trykk på knappen for å tilkalle hjelp!

❤ Kjøpesenter. 🤦‍♀️Jeg bare virkelig kan ikke fordra kjøpesenter, jeg gjør faktisk alt jeg kan for å unngå dem. 🙈Det er nøye planlagt for å si det slik, om jeg setter mine ben innenfor Amfi. De siste årene kan jeg sikkert telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært der, og det sier vell sitt. Det er så fryktelig mange mennesker der, så mye støy, så mye uro. Jeg bare, jeg syns det er utrolig krevende og energi-tappene å være der rett og slett.
Det koster mye, og det gir svært lite. 🤷‍♀️ Jeg går kun inn viss det er noe jeg har bestemt meg på forhånd jeg skal kjøpe, og går kun på de butikkene jeg må. Du ser meg aldri bare “henge” på amfi, får å si det slik..😅

Rot. Jeg er faktisk veldig ryddig av meg. Jeg liker orden og ett ryddig hjem. Jeg blir fryktelig stresset av rot, sikkert fordi jeg har så mye kaos inni meg, og føler det hjelper mye når jeg har det ryddig rundt meg. Jeg klarer ikke sette meg ned å slappe av i sofaen om kvelden viss det er rotete her.. 




❤ Når mennesker dømmer deg uten å kjenne deg. Det er lett for mange å dømme, ut ifra hva andre mennesker forteller om deg, eller ut ifra det de ser på sosiale medier. Dette er noe jeg tror vi alle kan bli mer bevisst på og tenke oss om både en og to ganger til. Det er så lett å dømme utifra hva vi viser av oss selv på sosiale medier, men husk at det er kun en brøkdel av oss. Vi viser ikke alle sidene våre på nett, og vi mennesker er mye mer komplekse enn det som synes på utsiden.

❤ Mennesker som ikke respekterer andres tid. Noe jeg syns er skikkelig irriterende, er når man har avtalt ett klokkeslett, og personen du skal møte kommer alltid for sent. Jeg forstår ikke at det skal være så vanskelig å møte opp tidsnok. Og skjer det noe som kommer i veien, er det ikke så vanskelig å gi en lyd fra seg på tekstmeld om at man kommer noen minutter for sent. Jeg syns det er respektløst ovenfor andre å kaste bort andres tid. Alles tid er like dyrebar, så husk at viss ett menneske velger å bruke SIN TID på akkurat DEG? Da burde du vise dette menneske nok respekt og takknemlighet ved å møte opp tidsnok til avtalen! Det handler om gjensidig respekt, mener jeg.


Still in my PJ’s..👌😊

@LunaCh ❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no