Du er ikke aleine.

Jeg tenkte med en gang jeg våkner idag mårres: “Herregud at jeg trykket på publiser igår.. Jeg må logge meg inn å slette det”..
Selvsagt tenkte jeg det, for det å være “flink pike”? Det er noe jeg kan. Det er noe jeg er skikkelig god på, om jeg så kan si det selv.

Ja dette kan jeg, og dette er det jeg har gjort hele tiden, år etter år. Og selvsagt, å være “flink pike”, da skriver man ikke slik som igår. Det at man har det skikkelig vondt, sånn som sannheten er etter terapitimer hvor man river opp sår som ikke en gang har fått sjansen til å lage en skorpe over seg før man river det opp igjen. Klart det gjør vondt.. Men man sier det ikke høyt. Og man skriver det ikke rett ut, man “pynter i alle fall litt på sannheten”, eller så “pakker vi det inn i bomull og silkepapir så det ser litt finere ut”.. Vi er mange som er og har det slik.

“SLETT”. “Delete”. “Få det bort”.

Men så har jeg valgt å la det stå. Til tross for.

Dette er jo ikke noe folk vil lese. Jeg vet det. Men det er noe JEG trenger å skrive. Jeg trenger å få ut. Og jeg vil faktisk ikke være en del av ett samfunn hvor det ikke er sosialt akseptert å ha det slik. Ha det vondt inni mellom.  Hvor vi må pynte på fasaden og på sannheten overalt hele tiden, både i virkeligheten OG i sosiale medier. Slik mange, altfor mange gjør og føler de må.

Ja, folk elsker solskinshistorier, men så har det seg sånn at livet ER ikke bare en dans på roser for alle. Nesten så å si for ingen.
Ja, folk vil se at det går bra, de vil høre alt det fine, de fleste ønsker ikke sannheten. Og aller helst ikke slike ubehgageligheter som dette.
Men så tenker jeg at… Hvorfor skriver jeg? Hvem skriver jeg til? Jeg skriver ikke for de som ønsker utelukkende solskinshistorier, eller de som kun ønsker å forholde seg til de lyse og fine sidene livet har å by på. Nei, det er jo ikke for/til dem jeg skriver.
– Jeg skriver for meg selv først og fremst, fordi jeg trenger en ventil for mine følelser og tanker. Og jeg skriver til de som  lever på skyggesiden av livet, der mørket finnes kanskje mer enn selve lyset gjør. De som trenger å lese akkurat dette, så de ikke føler seg så alene der i mørket.

For det kan bli temmelig ensomt der i mørke. Det vet jeg alt om..
 

Jeg skriver til de som trenger å lese at andre også syns det er helt forjævelig å gå i terapi noen ganger, men likevel velger hver dag å stå i det til tross for smerten og ubehaget som følger med.
At selvom JO, det er dritt! Det er noe skikkelig skikkelig dritt! Men at det er helt OKEY å føle det. Det er faktisk helt normalt og naturlig. Noe annet ville heller vært rart.

Min blogg er ingen fasade, ei heller en “pen blogg” fra solsiden av livet. Nei, jeg skriver til deg, jeg. Du som også lever i skyggen. Der solen ikke alltid rekker frem.. Og jeg vil fortelle deg at du er ikke aleine. Og det er lov å være sliten og trøtt av livet og dets utfordringer.
Det er lov å være lei, og det er lov å si man har det vondt når man har det vondt.

Ja… Jeg vil bare si: Du er ikke aleine. 💚Jeg er med deg.💚👊🤛

@LunaCh.💕

Hvordan holde ut det utholdelige..

Akkurat nå så er jeg der at jeg har ikke lyst. Nei, jeg har faen ikke lyst mer! Dra til terapeuten, bare for å komme hjem å ha det enda jævligere enn jeg allerede har det? Nei faen om jeg har lyst! Hvem har vell det..?

Jeg tror det er personer som kan forstå hvor forferdelig grusomt det er å gå i traume-terapi, uten å ha være der selv. Å gå i traume-terapi er ett sant helvete, og jeg aner ikke en gang hvordan kunne klare beskrive følelsene jeg har når jeg er der, og etter. Akkurat nå. Her jeg sitter.

Og dagene som kommer..

Det er så vondt at det finnes ikke ord. Det gjør vondt i hvert ett fiber i hele kroppen min, det gjør så sabla vondt i hele meg, så vondt at jeg har bare lyst å sette meg i ett hjørne på badet, i mørket å HYLE!!

Men! Som dere sikkert vet, “snille piker” gjør ikke sånt hva. De tar seg sammen de! Og de biter tenna godt sammen og de smiler. De kveler gråten gang på gang på gang, år etter år etter år, og de sier alltid: “Det går fint, det”, og “Joda, det går bra!”

År etter år etter år.. 

Og jeg er lei! Lei av å være “snill pike”. Lei av å ikke klare legge av meg den rollen og bare HYLE! GRÅTE! Utvendig, ikke bare innvendig. Hvorfor klarer jeg bare ikke si: “NEI, DET GÅR IKKE BRA, DET GJØR SÅ HELVETES VONDT!” 

Og sist men ikke minst, jeg er så lei av å føle meg så skamfull, så skitten og så ekkel, og ikke minst så liten og redd, i en altfor stor verden..

Hvordan holde ut det utholdelige.. Det lurer jeg på.

@Lunach

Head above water🌊 #Barnivoksenkropp

“Men, hvor gammel er jeg? Sånn egentlig?” Spør jeg deg, der jeg ligger med hode i fanget ditt og teppe godt tullet rundt meg. Ja, slik jeg pleier, og med så mange spørsmål som jeg har tenkt på hele dagen, – noen store og noen små. Men mange spørsmål har jeg til deg, ja hver eneste dag. Ja, akkurat slik som vi barn har.

Det er jo slik man lærer og vokser.
Det er bra å være undrende, spørrende og søke etter svar på det man lurer på.

“Jeg vet ikke”, svarer du. “Det var ett vanskelig spørsmål.. Jeg tror du er litt forskjellige aldere, jeg! Men vet du? Det er faktisk ikke så viktig. For du er deg, og jeg liker deg akkurat slik DU er!” Svarer du, som den største selvfølge. Som om dette er “ett tema” like dagligdags som det faktisk er for oss. Men som andre mennesker som ikke kjenner meg og/eller andre som meg, mest trolig ville rynket på nesen av og lurt på om vi var helt sprø. Hehe.. Slik er det hva, å være utenfor normen. Den boksen alle vil putte oss mennesker i. Den boksen som ikke passer, noen, sånn egentlig. 

Jeg spør så videre: “Men tenk om jeg aldri blir helt voksen da! Vil du fortsatt være glad i meg da? Tenk om jeg aldri blir voksen i det hele tatt!” Ja, som om det var helt utenkelig og verdens undergang om jeg forble- meg.
💭Den jeg er.
💭Slik jeg er. 
💭Som om det er ingen som kan være glad i meg slik jeg er nå, på ordentlig.

Men du svarer meg, helt rolig, så betryggende og så klokt: “Ja, selv om du ikke blir helt voksen. Jeg liker deg som du er, jeg! Og jeg vil aldri slutte å være glad i deg! Uansett hvor gammel du er, blir eller forblir!”

Og jeg ser på deg, med mine store blå-grå øyne og smiler, før jeg legger hode godt ned på puta igjen, og du stryker meg over ansiktet og håret.. Samtidig tenker jeg for meg selv før søvnen henter meg..“Du er tryggheten min.. Og jeg kunne ikke elsket deg høyere for det.”

@LunaCh❤

Verdensdagen for psykisk helse, 2018! #Værraus💕

Målet med denne dagen, nemlig VERDENSDAGEN for psykisk helse, er at det skal bli like lett å snakke om vår psykiske helse, som det er å snakke om vår fysiske. Noe det ikke er pr dags dato, og vi har fremdeles en lang vei å gå her. Derfor er dette en innmari viktig dag synes jeg.For vi ALLE har en psykisk helse, det er viktig å huske på!

Jeg legger ofte merke til på sosiale medier at, hvor mange er det ikke som deler bilder av seg selv eller hånden sin med en veneflon i, eller “tagger seg selv” med f.eks.“På Rikshospitalet Oslo Universitetssykehus” i innlegg på FB? Ja når de av ulike grunner er på enten legevakt eller sykehus, av FYSISKE årsaker. Men hvor ofte ser dere at mennesker som er på legevakten grunnet psyken, eller på sykehus/psykiatrisk, at de deler bilder eller tagger seg selv på FB med: er på “Distrikts-psykiatrisk døgnenhet”? 🤔🤨🙄 – Det er myyyye mer sjeldent å se ikke sant? Så og si nesten, aldri? Og hvorfor er det slik? Jo, det skal jeg fortelle deg.
💭 Det er fordi det fremdeles, i 2018, er for mye tabu rundt psyken vår! Fordi det fremdeles ikke skal snakkes høyt om men mer hviskes i det stille, og fordi det er mer sosialt-akseptert å være fysisk syk enn psykisk (og jo, det er kun å konstantere ett faktum.) – Og sist men ikke minst, det er fordi skammen rundt det å streve med psyken fremdeles står ALTFOR sterkt hos de aller fleste!

– Nettopp DERFOR er denne dagen så innmari viktig! Fordi som vi alle vet, vi mennesker har ALLE en psykisk helse, og det er absolutt ingen garanti for at ikke du, eller noen av dine nærmeste, kan utvikle en eller annen psykisk helseplage i løpet av livet! Det har vi ingen garanti for, på likhet med at vi ikke har noen garanti for at vi ikke får en fysisk sykdom. Vi må alle huske på at vi alle har en kropp og en hjerne. Noen har fysiske plager, andre har psykiske. Og noen har begge deler.💐❤

Årets tema er: “Vær raus”.
🙌❤ For meg personlig, så tenker jeg at begrepet “å være RAUS” rommer ganske så mye. Men noe av det ALLER viktigste og mest grunnleggende av alt, – syns jeg å være raus burde være å kunne vise respekt og ydmykhet ovenfor andre menneskers lidelser. Å være raus med både forståelse, tålmodighet og kjærlighet er noe av det jeg skulle ønske ALLE kunne være.

Det koster så lite, men det gir så utrolig mye!

Kloke ord å leve etter..

❤ Vær raus med gode ord, det er noe vi alle mennesker trenger å høre.
Vær raus med ett ekte og godt smil til noen du ser behøver det når du er på butikken, skole eller jobben.
Vær raus med varme klemmer og hold litt ekstra lenge, rundt noen som du ser behøver akkurat det idag, imorgen og hver dag. 

Vær raus med godhet, varme, omsorg, empati og kjærlighet! 
– Det leger så enormt mye mer enn vi aner, og det redder uten tvil liv hver eneste dag!
❤❤

Varme klemmer, lys og kjærlighet DIN vei idag! Jepp, til DEG som leser AKKURAT nå! DU er verdifull, og DU er viktig!

💕@LunaCh 💕

7 ting som holder sykdoms-symptomene mine mer i sjakk.

Hei alle hjerter! ❤😘
Jeg vet at mange av dere som stikker innom her sliter med mye av de samme tingene som jeg gjør, i større eller mindre grad. Og jeg tenkte derfor å dele noe av det jeg merker hjelper meg i hverdagen, det som er viktig for meg slik at jeg klarer å holde symptomene mest mulig i sjakk.
Det som faktisk gjør meg mindre symptom-preget, og dermed har jeg det bedre med meg selv og fungerer best mulig i livet generelt. Kanskje kan det være til hjelp for deg også? – Jeg håper virkelig det! ❤🤗 Alt jeg ønsker er jo at mine erfaringer kan være til støtte og/eller hjelpe noen andre også..❤🙌

Så her kommer en liste over noe av det som gjør hverdagen min litt bedre og enklere å leve i. (I tilfeldig rekkefølge)

💭Forutsigbarhet i hverdagen.

Livet er langt ifra forutsigbart, det er som jeg pleier å si: “Livet kommer lissom i veien hele tiden” Dvs: Det er nok av uforutsette ting som kommer kastende over oss uten at vi kan gjøre stort med det, slik er livet. Og slik kommer livet alltid til å være. Men da er det viktig at rammene er på plass. Rammene rundt meg, at grunnmuren er stødig og fast, slik at “når livet kommer i veien” så har jeg likevel en vegg å lene meg til, ett gulv å stå på, ett tak over meg.
– Forutsigbarhet er trygghet, og for meg er nettopp det innmari viktig for at jeg skal fungere best mulig! Det jeg har gjort nå nylig, er at jeg laget meg en ukeplan som jeg skal følge, – og det viktigste jeg gjorde da jeg skreiv den var: Jeg satte MEG SELV først når jeg skreiv den. MINE behov var i fokus, ja for første gang i mitt liv. Ingen hensyn til “andres muligens følelser eller behov” var første prioritert denne gangen. Det er MIN ukeplan, og MINE behov var det eneste som ble tenkt på. 
Det å sette “Alene-dag” annen hver dag var fryktelig vanskelig for meg å skrive, og kanskje aller mest vanskelig å faktisk skulle gjennomføre. 🙈🤦‍♀️
For det innebærer i å si ordene: “Nei, idag passer det ikke.” Og det er noe jeg må øve på. For en ting er å si det, men det andre er jo den dårlige samvittigheten som da gnager på meg gjennom hele dagen.. Det å faktisk sette meg selv først for en gangs skyld, er ett steg i riktig rettning. Legge fra meg “snill-pike” syndromet og være litt positiv-egoistisk akkurat nå, er faktisk utrolig viktig for helsen min. Jeg kan ikke ta vare på andre, om jeg ikke tar vare på meg selv først. 

✅Forutsigbarhet handler mye om Trygghet. Og trygghet er noe av det mest grunnleggende og viktigste i livet til etthvert menneske for å fungere optimalt.

💭 Forståelse og aksept.

Og dette er viktig, dere.
Altså, dette er bare viktig!🙌 Forstålse og aksept. – Det handler ikke kun om forståelse fra andre mennesker, fra de rundt deg. Men det handler også om forståelse for seg selv! Jeg har innsett mer og mer i det siste hvor streng jeg har vært mot meg selv, jeg har vært så forbanna streng og drittsekk mot meg selv i så altfor mange år!
Jeg har aldri vist meg selv noen som helst forståelse for mine symptomer, for mine smerte-utrykk. Jeg har banket opp meg selv, snakket nedlatende og stygt om meg selv, aldri vist noen forståelse for mine helt normale reaksjoner på unormale livshendelser. Og DET punktet syns jeg er bare SÅ sykt viktig! – For vi er mange som er så altfor altfor strenge og som kreveraltfor mye av oss selv! Vi skal hele tiden ta hensyn til alle andre rundt oss, vi skal vise forståelse mht andre og akseptere alle andre som de er, og det er viktig og det skal vi fortsette med! – MEN, hva med oss selv da? Vi må ikke glemme at vi også må ta hensyn til oss selv, våre egne følelser og vårt eget beste. Vi må vise forståelse og vi må akseptere oss selv også. – Og akkurat DET tror jeg vi er mange som sliter med!
Psykologen min sa til meg senest sist uke: “Du må ikke bruke mer krefter enn du har Luna.” Og det tenker jeg er veldig viktig. Jeg kan ikke gi av meg selv helt til jeg ikke har mer igjen å gi, og det er nettopp det jeg har gjort feil hele livet. Jeg har tømt energi-lageret mitt uten å gi meg tid til å fylle det opp, og dermed har jeg gått i bakken igjen og igjen og igjen. 

Forståelse og aksept handler om mer enn kun ene og alene de rundt deg og samfunnet generelt. Det handler like mye om forståelse for seg selv, akseptere seg selv og situasjoner, opplevelser og livserfaringer.

💭 Ærlighet.

Det å tør å være ærlig med de rundt meg om hvordan jeg har det, har vært svært viktig for meg for å få hverdagen til å gå rundt.

Det være å si hvordan jeg har det, eller noe jeg behøver hjelp til, spør om det er noe jeg er usikker på, eller si ifra om noe jeg er redd for skal skje osv.
– Dette punktet henger mye sammen med neste punkt, nemlig “God kommunikasjon.” som jeg kommer til snart… Vi er mange som er “eksperter” til å putte på oss forskjellige masker, – som oftest handler det om å skåne andre for ubehag, for å virker “bedre”/”friskere” eller fordi vi bare ikke tør helt å si hvordan det egentlig står til.
Vi vil jo ikke at andre skal bli bekymret, og heller vil jo ingen være/føle seg som en belastning for noen. – Men viss vi hele tiden skal gå rundt og si halve sannheter til hverandre, så opplever jeg personlig i alle fall at det blir veldig mye forvirrende tanker og følelser, mye synsing og mening og “jeg tror hun/han mente det sånn”. Å være ærlig å si at man har en dårlig dag? Det er bedre enn å si “Joda, det går fint” men samtidig så lyser det jo igjennom på hele kroppspråket og formen ellers at man ikke har det særlig godt. “Mixed Signal” er skikkelig forvirrende syns jeg, og det tror jeg det er for de fleste. Særlig for oss som er ekstra sensitive. – Jeg tåler mye bedre å høre sannheten, selv om den kanskje ikke alltid er like hyggelig å høre, enn å høre “halve sannheter” som jeg kaller det, fordi noen forsøker å skåne meg.

✅Det er lov å være lei seg, det er lov å si man har en dårlig dag.
Det er ikke noe galt i å si det som det er, å faktisk kalle en spade for en spade. Det blir enklere og bedre for enn selv, og det blir enkelere for de rundt å vite hva man har å forholde seg til.

💭 God kommunikasjon.


Å kommunisere… Ja, det er jo noe vi gjør nesten hele tiden, men samtidig er det ikke alle som er like god på det. Og gjett om jeg har mye erfaringer på dette punktet. Jeg personlig synest som jeg skreiv over her, at ting har blitt litt lettere etter at jeg faktisk begynte å innrømme og våger å si til de som er meg nærmest: “Nei, jeg har det ikke så greit om dagen egentlig”, når jeg får spm om det går bra med meg..

Det er så viktig med god kommunikasjon med de du har rundt deg. Det oppstår sååå mye missforståelser og feiltagelser grunnet mangel på komunikasjon, og det er noe vi alle kan jobbe med å bli bedre på tror jeg.

💭 Omsorg.
Både omsorg fra de rundt seg, men også egen-omsorg. Omsorg kommer i ulike former og det finnes mange typer omsorg. Det være en armkrok når du har det vondt, eller at noen hjelper deg med husarbeid når du er utmattet. At du klarer å dusje, stelle deg, gå deg en tur og spise selv om du ikke kjenner deg sulten. Det er så mange forskjellige former for omsorg, og det er helt individuelt hvilken behov man har. Men en ting har vi til felles: ALLE mennesker har behov for en dose omsorg i hverdagen!❤

Jeg tror det er veldig veldig viktig å vite hvilken omsorgs-behov man faktisk har, – og tør å be om det..
Det er absolutt ikke enkelt og mange syns det er flaut også vet jeg. Men da tenker jeg at det er viktig å huske på at OMSORG faktisk er ett medfødt menneskelig behov som vi alle har. Barn som voksen, alle har vi behov for omsorg og at noen bryr seg om oss. Det er noe av det som gjør oss til menneske.

💭Minst mulig stress.

Stress gjør mange syke.
Stress er nesten blitt en “folkesykdom”, mange er  sykmeldt grunnet STRESS, og de fleste stresser seg gjennom hverdagen for å “komme i mål”. (Kommer man fortere i mål, egentlig… og får man noe glede ut av det, når det bare blir ett jag..?)
Og så tenk deg da, når du allerede ER syk, og du har en skikkelig stresset hverdag, eller du er omringet av stress rundt deg.. – Det gjør i alle fall meg mye MYE mer symptombelastet. Jo mer stress jo sykere blir jeg. Og jo mindre stress og jag, jo bedre fungerer jeg.

✅ Ikke fyll opp ukeplanen din med mer enn du har energi og krefter til.
– Da blir du bare stresset og absolutt ingenting blir bedre av det. Du kommer i mål tidsnok. Det gjør ingenting om det tar litt mer tid. Stress fører ingenting godt med seg. Forsøk å unngå eller minske det så godt du kan. 

💭 Nok alene-tid.

For meg er alene-tid veldig veldig viktig
. Jeg blir veldig fort “tom” for krefter og energi i samvær med andre, og trenger derfor mye tid for meg selv for å fylle på energi igjen.
– Det å forstå dette, å ikke minst akseptere det, muligens mye også å vite grunnen til hvorfor det er slik, ja det har gjort at jeg har klart å prioritere dette mer og mer.

Jeg har også oppdaget at når jeg er alene blir jeg mye mer kreativ. Jeg får også tid til å gjøre det jeg liker, som f.eks å skrive blogg, skrive dikt, lage kort eller decopage, ol.
Jeg hører på musikk og sysler med små ting i hjemmet. Leser aviser/bøker, ja- jeg slapper av så godt som JEG kan, og jeg forsøker å bare ta vare på meg selv så godt som mulig.

✅ Alene-tid tror jeg alle hadde hatt godt av, og jeg tror faktisk alle mennesker trenger det. Man får dessuten også mer tid til å reflektere over ting, og dermed utvikle seg. Jeg personlig tror i alle fall “alene-tid” er veldig viktig for å finne mer ro i hverdagen, og for å være mer tilstedet “her og nå”.

Håper noen av punktene jeg deler, kan være til hjelp for noen av dere.. Ta vare og husk: DU ER VERDIFULL! Akkurat som DU er! ❤❤❤

Varme klemmer fra,
@LunaCh❤

“You can’t break a broken heart, sweetie”

“Og ingen kan knuse ett hjerte som allerede er knust”
Ett hjerte som ikke lenger egner seg eller er i stand til å knytte seg sterkt nok til å bli knust igjen. Nei, for hjerte mitt kan du aldri få, aldri elske og så langt ifra knuse i fillebiter, for aldri igjen skal jeg la det få elske noen så høyt igjen, så dypt og så inderlig. Nei, du slipper aldri nært nok. Ingen mennesker slipper nært nok… Jeg holder deg på avstand, jeg holder alle på avstand. Ingen slipper for tett på, og grensene er bevoktet, de er usynlige, men de er der. Du bare ser og vet det ikke ennå.

Murene ble bygget opp igjen, og de ble solide og sterke, da hjerte mitt ble knust for aller siste gang. Da bitene av hjerte mitt lå spredd utover gulvet, ja nå igjen. Tråkket på av mennesker som lovet og deretter brøt løfte. 10 år og hundrevis av løfter senere.. Knuste de hjerte mitt, for aller siste gang. 
“For aller siste gang”, lovet jeg meg selv, da jeg satt i ett halvt år og gråt hjerteskjærende hos fastlegen min hver eneste uke kl 08.45 på legekontoret. Han tørket tårer og forsøkte trøste en totalt trøstesløs jente, som stilte de  samme spm hver uke, ja de som ble servert på rekke og rad uten å kunne besvares fra en like forvirret sjel.. “Hvor er de”, “Hvorfor svarer de meg aldri”, “Hvorfor kommer de ikke på besøk lenger”, “De lovet jo å bli hos meg”, og: “Hvordan kan de bare sluttet å elske meg så fort, etter hele ti år…” – Helt uten forvarsel, og kanskje det vondeste, uten ett eneste adjø. 

“Men jeg fortjener vell ikke bedre”, tenkte jeg da. 
“Jeg fortjente faen så mye bedre!”, tenker jeg nå. Og det gjorde hjerte mitt også.. Det fortjente å bli holdt med varsomme hender etter alt det hadde vært igjennom.

– Men det jeg ikke visste den gang var: 
Ekte kjærlighet skal ikke gjøre så vondt som denne gjorde, og den slutter aldri å være, ekte kjærlighet har ingen tidsperspektiv ei heller noen restriksjoner. Den har hverken start eller noen slutt, den bare ER, som ett 8-tall, ekte kjærlighet er evig. Den har ingen begynnelse, ei heller noen slutt. Ekte kjærlighet gjør deg ikke så redd for å miste, at du skjærer deg selv i armen for å være sikker på at du kommer til å få bevare den. Nei nei nei, ekte kjærlighet? Vet du hva den gjør? Den gjør deg så trygg og den er så varm og så inderlig vakker, at du velger å IKKE skjære deg selv i armen, for er det en ting jeg har lært de siste årene, så er det at du skal aldri måtte behøve å trygle om kjærlighet.
Du skal ikke måtte trygle ei heller “gjøre deg fortjent til” kjærlighet.


– Når den er der, så er den det. Du kan ikke velge, den bare ER. Og hjerte ditt, om så det er knust og ristet i fillebiter slik som mitt var, så vit en ting: Det vil kunne leges, uansett hvor mange sår og arr det har akkurat nå.
Ja for hver en lang varm klem, for hvert ett stryk over håret ditt, for hver kveld du sitter trygt i armene, for hvert “Jeg er så inderlig glad i deg”, og for hvert ett kyss i pannen din og for hvert håndtrykk, ja så leges det, mer og mer, sakte men sikkert… Og murene som ble bygget opp solide og så sterke? De er der, men det slår noen sprekker her og der og slipper inn – noen.
Ikke alle, ikke mange. Men en, eller to. Kanskje til og med flere etterhvert. 

Men uansett hvor knust hjerte ditt er idag, jeg lover deg en ting.
– Det vil leges. Litt etter litt.
For ekte kjærlighet gjør det.

“You can’t break a broken heart.”
– But you can help it to heal…
With unconditional love.


#Værraus er årets tema for Verdensdagen for psykisk helse, som er neste uke den 10 oktober. – For ett mer inkluderende og varmere samfunn…
Så Vær raus, begynn idag.
Spread some love out there!

@Lunach❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no