Mine mål for året 2019

Hei dere og god formiddag!😘🤗💖
Jeg bruker aldri å sette meg Nyttårsforsetter, for jeg mener at slike “løfter” kan gjøre alt så mye vondt verre. I alle fall for min del. Jeg trenger ikke flere nederlag enn jeg allerede føler på, lissom. 😉🙄 Det jeg der imot prøver å gjøre, er å sette meg MÅL for året i stedet, men da er det også viktig at dette er oppnåelige mål for MEG. Det er kanskje ikke mål som for DEG hadde vært vanskelige, men for meg så er det det. Sånn er vi mennesker, vi har alle ulike utfordringer å takle, og her er noen av målene JEG har satt meg for året 2019.😘💪🤛👊

💭 Være bevisst på hvordan jeg fordeler energien og kreftene mine.
Dette er SÅ viktig. Jeg skal jo fortsette i terapi, og når den sluker så mye krefter av meg, må jeg være ekstra bevisst på hva som GIR meg energi, og hva som TAPPER meg for energi sånn ellers i hverdagen. Gjøre mer av det som GIR meg energi, og MINDRE av det som TAPPER meg. 👍😊

💭 Sette avtaler ift HELSEN min i første rekke.
Nå har jeg altfor mange ganger avlyst fysioterapi f.eks fordi jeg har hatt besøk på formiddag, og ikke hatt mer krefter igjen. Dette kommer jeg ikke til å gjøre mer. Fordi jeg har lært at kun ett kaffe besøk eller en tur på butikken kan gjøre meg overveldet eller utmattet, og timen må avlyses. Det er dumt, for jeg trenger virkelig fysio-timene mine. Helse MÅ komme først, uansett. Så dette er ett av målene, ingen andre avtaler før terapi, tannlege, fysio, legesamtale. – Jeg har blitt flinkere, men jeg må bli ENDA flinkere, hehe! 2019, helse først- ingen unnskyldninger!👍😘💪

💭 KOMME MEG UT I NATUREN.
Det er uten tvil de dagene jeg har det best, de dagene jeg er ute i naturen. Det behøver ikke å være lange fjell og skogs-turer, det kan bare være å kjøre til havet å sitte der å høre på bølgeskvulp. Det koster ingenting, men det gir meg så uendelig mye! 🙌😍
Dette SKAL jeg prioritere mer og mer! For det er faktisk den eneste tingen jeg har lagt merke til virker 100 % på angsten min. Det reduserer så utrolig mye angst og stress når jeg er ute i naturen. Det er nesten en mirakel-kur på helsen, og jeg skal bli mye flinkere å benytte meg av det nå på nyåret.👌😍💪👊

💭 Være mer sosial med venner.
Dette året har jeg som mål å ta mer kontakt med vennene mine, og møtes over en kaffe eller gåtur osv. Det har jeg virkelig savnet i år, men jeg har som dere vet pittelitt om hatt ett ekstremt tøft år, som har gått utover alle aspekter av livet, da også det sosiale.
Jeg håper jeg klarer og får til å være mer sosial og tilstedet med vennene mine dette året som kommer. Takk for at dere er så tålmodige med meg!🙌🤗💕

💭 Begynne med Scrapbooking igjen.
Hobbyen min som jeg virkelig elsker å drive med, men som dette året ikke har vært noe av. Ikke har jeg hverken hatt krefter psykisk til det, ei heller har armene mine fungert særlig. Det har vært mye smerter fysisk i år, som selvsagt setter en stopper for mye.
Men jeg vet av mange års erfaring at når jeg setter meg ned med papir og saks, og skal lage ett kort eller noe annet, så roer jeg meg, alle problemer, stress og bekymringer forsvinner – alt fokus er på hvordan dette kortet eller bilde skal bli. Kreativiteten i meg er jo inni meg fremdeles, det er bare å få hentet den frem igjen. Gleden ved å skape har jeg jo i meg, det vet jeg jo. Så dette skal virkelig legges til rette for nå.


Har du noen mål for det kommende året?

Riktig godt nytt år til dere, mine trofaste, fantastiske lesere! Jeg ønsker dere ALT det beste for året 2019! 🤗🌈✨⭐

@LunaCh💖

Alle trenger Noen. (BPA)

(Mange har etterspurt ett innlegg om BPA, hvordan det er for meg med psykiske utfordringer, både på det funksjonelle, faglige, men også og spesielt på det mentale plan. Relasjons-messig og følelser tilhørende det økonomisk ved det.
Her er ett lite innblikk hvordan det er og føles for meg.)

Alle trenger noen. Slik er vi mennesker. Når vi er syke, ekstra sårbare, vi har tøffere perioder o.l., så er det ekstra behov for “noen”. At noen er der. At du vet noen kommer innom deg, at noen bryr seg om deg, at noen er tilgjengelig på tlf viss det skulle være nødvendig.
At noen, noen ER der. Noen som går “den ekstra mila” for&med deg.

—————————————————————————————————————————————–

Til deg.❤

Jeg tror ikke helt du er klar over det. Men at uten deg, så ville jeg uten tvil absolutt ikke ha klart å stått meg så godt igjennom dette året som jeg faktisk har. Jeg har stått meg så bra som overhode mulig, i en hverdag de aller fleste heldigvis slipper å kjenne til, og enda bedre- som de fleste slipper å leve i.
Året 2018 vil uten tvil bli husket som ett av de mest utfordrende, mest vonde og tøffeste årene jeg har gått igjennom og opplevd på lenge. Og jeg håper inderlig at 2019 vil bli ett litt mer rolig år, litt mer oppturer enn nedturer, og litt mindre smerte enn dette har gitt både meg, men også og ikke minst, de rundt meg jeg har kjær.♥

Da du, i november i fjor, kom inn i mitt liv, i en 60 prosent stilling, visste du nok ikke helt hva du gikk til, enda mindre visste du nok hvem og hvordan jeg var, hva jeg behøvet av deg, hva jeg trengte hjelp til.
 Både av fysiske oppgaver, men også på det mentale plan. Da du kom hit til meg, eller til oss- som vi sier her i hus, var vi nok begge like spent på hvordan dette ville bli og skulle gå til. Det er jo en svært tett relasjon når man skal være sammen i en liten leilighet i så mange timer i døgnet, hver eneste uke, i mest trolig noe som vil være nødvendig i en hel årrekke. Man skal bli kjent, noe som tar både tid og energi, og absolutt en innsats fra begge parter. Man skal skape en god relasjon, man må være ærlige og kjemien bør være på plass. Man bør og jeg mener man må ha respekt for hverandre, og at en åpen dialog og god kommunikasjon er en av de viktigste nøkkelen her.

Den åpenheten oss i mellom, vår svært gode komunikasjonen, respekten vi har for hverandre, ikke minst forståelsen du viser meg for mine daglige utfordringer som ikke alltid er like synlige, – og selvssagt at vi klaffet så sinnsykt bra, er nok nøkkelen til at vi står så sterkt sammen som vi har gjort og fremdeles gjør.

Du kom inn i en verden du mest trolig ikke en gang ante fantes, i alle fall ikke i det omfanget du har sett og opplevd på nært hold. Å lese denne bloggen kan nok gi en viss forståelse og ett lite innblikk, men det er langt i mellom å lese en blogg, til det å faktisk oppleve å se denne type utfordringer med egne øyne. Dissosieringen har nok vært en av de store utfordringene, men som du har tatt på strak arm!
– Tilliten du har klart å skape på enormt kort tid hos alle delene av meg, er faktisk helt utrolig. Det at du ser hvem som er fremme til enhver tid, at du klarer se oss – hver og en av oss og behandle oss etter alderen, er nok noe av det som gjør relasjonen vår så enkel og så uendelig trygg.


Du har stått ved min side gjennom hele året, 2018, uansett hvilken utfordringer vi har møtt, så har du vært der. Stått stødig og trygt som det ankeret jeg alltid har behøvd. Den trygge grunnmuren jeg ikke har kjent på før, ikke før nå. Å ha noen som er så tilstede som deg, er en velsignelse fra en annen verden. Å ha noen som deg i livet sitt, da er man ikke bare heldig, men man er svært rik.
– Du har vist meg at det finnes mennesker som er villige til å gå den ekstra mila for deg, om det er nødvendig. Du har vist meg at det finnes mennesker som bryr seg så genuint om deg, at de faktisk ikke en gang behøver å si ordene “Jeg trenger deg her, akkurat nå” – for du både ser og hører ordene jeg ikke alltid klarer dele … Og du har kommet sene kvelder når verden vår har rast sammen, du har holdt oss trygt i armene dine til vi har sovnet av utmattelse, du har sett sorgen og fortvilelsen ingen andre har sett, du har stilt opp ekstra når jeg ikke har hatt noen som kunne vært her, når alt i livet har føltes mørkere enn mørkest.
Du har sluppet det du har i hendene flere ganger og satt deg i bilen å kjørt hit, fordi jeg har behøvd deg. Du har fulgt meg i ambulanse flere ganger, og du har holdt meg når jeg har ligget på kirurgisk operasjonsal, og du har vært med på innleggelser i Ålesund… Du har aldri latt meg reise alene selv hvor tøft det har vært å se meg så dårlig. Du har vært den sterke når jeg har vært liten og redd. Du har vært der..

Du har vist meg at det finnes mennesker som tenker likt som meg, at jeg er ikke så “annerledes” som jeg har følt. Du har vist meg at jeg ikke er alene om de store spm, om å besitte de verdiene jeg gjør, vi snakker om både politikk, religion osv osv. For vi? Ja, vi prater faktisk sammen. Om de viktige tingene. Ikke slik som man prater med mannen i gata, men vi prater om ALT mellom himmel og jord, og det er ikke EN ting jeg ikke kan fortelle eller dele med deg. For ingenting er skamfullt eller farlig å snakke om, har du lært meg. Vi er også stille sammen,veldig mye. Du ser nemlig alltid når jeg er sliten, og du vet hva jeg behøver da..

Vi kan lage mat sammen, men er jeg sliten så lager du mens jeg ser serie eller hviler. Det velger jeg selv, og det er helt i orden uansett. For du vet formen min både fysisk og psykisk er variabel.
Du vet også at jeg har vansker for å be om hjelp til husarbeid, og mye klarer jeg rett og slett ikke selv i dårlige persioder. Du vet jeg rett og slett ikke har overskudd eller makter å gjøre det selv. Derfor er det så fint at du kan ta iniativ til det selv, og bare spør meg rett ut: “Skal jeg ta å sveipe over gulvene for deg idag?” Eller: “Kanskje det er på tide å tørke litt støv i bokhylla nå?” Og så gjør du det, eller vi gjør det sammen. – Alt ettersom formen min.


Du har også vært den som har fått meg ut av hus, og det har vært de beste dagene i hele 2018. Turen til Flø blant annet, gud for en fiiiin dag! Uten deg, hadde jeg mest trolig ikke vært særlig å se utfor dør dette året. Kun for å handle mat, men ingen opplevelser i frisk luft.
Det er vell noe av det du også har lagt merke til, hvor godt jeg har av å komme meg ut, særlig når vi er langt borte fra leiligheten og befolkning. I rolige og trygge omgivelser.

Å ha en BPA, altså Brukerstyrt personlig assistent, er det beste som har hendt meg. Det å ha noen i så stor stilling der imot, det betyr at kjemien være der, om ikke hadde det ikke gått. For det er mange timer sammen, i en liten leilighet. Men når man komuniserer, da går det så fint.
Mange spør hvordan det føles at de får betalt, for å “være sammen med meg”, liksom. Og for å være helt ærlig? Det tenker jeg faktisk aldri over lenger. Jeg vet at BPA bryr seg oppriktig om meg, selv om det er en jobb. Jeg har erfart det både ved ord men ikke minst i handling, – og det har jeg aldri tvilt ett sekund på. Selv om det er en jobb for noen, så betyr det ikke at man ikke blir glad i og bry seg oppriktig.

Jeg er så utrolig takknemlig for å ha BPA, det har vært den beste avgjørelsen for å få hverdagen min til å gå rundt på best mulig måte. Det er stabilt og trygt, og jeg får dekket behovet mitt selv om det skulle endre seg. For BPA må være fleksible ift behov.
– Skulle det være endringer ift behov og når på døgnet jeg behøver hjelp, eller mindre timer en uke/mer timer, så er det endel av det å være personlig assistent. Man må regne med at behovene kan være i endring.

Å starte en BPA prossess kan være lang å svært tøff og krevende for oss som er relasjons-skadd, som har vansker for å stole på andre mennesker, men det har i mitt tilfelle vært verdt det.


Bare still spm i kommentarfeltet, om det er noe dere lurer på. Så skal jeg svare dere.😘❤

@LunaCh 

Desember… hvorfor må du gjør så vondt…

Desember. Måneden mange gleder seg til, men også måneden mange gruer seg til. 
Desember, manges store glede, men til manges store sorg.

– Desember, hvorfor må du gjør så forbanna vondt …. ?



Desember… Måneden hvor alle skal kose seg gløgg ihjel. Det er lissom slik det skal være, man skal KOSE seg! Det føles nesten som en tvangstrøye av samfunnets forventninger.. 
For skal jeg være helt brutalt ærlig med dere? Så må jeg ærlig innrømme at jeg koser meg så langt ifra denne måneden, og absolutt ikke i desmber.
Jeg forsøker hvert år å gjøre det beste ut av det, forsøker gjøre det til “min jul” på min måte, men jeg klarer det aldri likevel. Bare sånn hallveis. I år så orker jeg ikke en gang gjøre en innsats på å forsøke, fordi jeg allerede har gått i en mnd nå minst å gruet meg til førstkommende lørdag. 1 Desember.

– Fordi desember gjør så inni helsikas VONDT.
Det er for mange minner, og for mye sorg og savn, – og det er triggere hver forbanna daghelt  til nyåret endelig starter og denne grusomme måneden endelig er over.

Desember, hvor jeg gleder meg til du er over.

Jeg går inn i den tøffeste mnd av alle de 12 kalender-månedene vi har i året, og jeg vet det er mange der ute som gjør det samme.. Lørdag, første dagen, og jeg gruer meg skikkelig.. Jeg er helt ute av stand til å fungere som ett menneske, allerede. Og jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom dagene som jeg går i møte, annet enn å forsøke å holde hode over vann så godt det lar seg gjøre.
Jeg kommer ikke til å kreve noenting av meg selv, annet enn at jeg skal holde meg i live. Og da mener jeg alt i fra å spise til å dusje. De tingene friske mennesker ofte tar for gitt. Jeg kommer ikke til å sette krav om noe av disse grunnleggende tingene, fordi jeg vet rett og slett ikke om jeg er i stand til å klare det nå.. Og jeg trenger ikke flere “nederlag” eller å føle meg ennå mer “misslykket” enn jeg allerede gjør akkurat nå.
Og jeg håper ingen andre vil stille noen som helst krav til meg heller, – for denne måneden er kun ett fokus for meg: Komme meg helskinnet igjennom. Brutalt ærlig, hva? Men slik er det for meg. Og for mange andre også. 


Det er ikke kun kos og glede, julepynt og bake julekaker. Se julefilmer og spise god mat. For mange så er ikke noe av dette tilstedet, for noen så handler julen f.eks om mange vonde minner, eller sorg etter noen de har mistet og/eller savn etter familien de ikke har. Det handler om barn og unge som gruer seg fordi foreldrene og andre familie medlemmer drikker alkohol, det handler om mennesker som sitter alene på julaften og syke mennesker som er innlagt på sykehus eller psykiatrisk. Det er mange forskjellige grunner til hvorfor desember er en vond tid for mange, og det må være lov å si det også.

Det må være lov å si at man ikke gleder seg og ikke koser seg, selvom de fleste uttrykker seg på sosiale medier at de gjør. For min del? Så skygger jeg banen av f.eks FB nå. Nettopp pga dette.
Jeg orker rett og slett ikke se alle bildene og lese om hvor “koselig” alt er på denne tiden. Det er derfor jeg har slettet APPEN til FB og messenger for en tid nå på tlf. Jeg makter ikke få det slengt i tryne hele tiden, fordi det stikker i hjerterota hver gang. Som en kniv som står der, og vris rundt gang på gang på gang – og det er best å skjerme seg for det man kan, når man har mulighet. Det er nok av påminninger og triggere som kommer uansett, så å skjerme seg for det man har mulighet til ble jeg annbefalt for min del av min psykolog i alle fall.

Husk på at du er ikke alene om å ha disse følelsene om tiden vi går i møte nå. Du er ikke alene om å grue deg, eller syns det gjør vondt. Du er ikke alene – vi er mange som har det slik. Så ikke tro det er noe galt med deg, siden det kan virke som om alle gleder seg og nyter tiden som kommer.. For det er ikke alltid slik det syns på sosiale medier. Og det er helt i orden og fullstendig lov å si: “Jeg har det ikke så bra på denne tiden av året..”

Du er ikke alene. 

@LunaCh.

Nå fallhøyden er så stor, og det ikke finnes ett sikkerhetsnett…

Hei hjerter! ❤
Det har vært stille her lenge nå.. Jeg beklager det. Jeg har ikke hatt særlig inspirasjon, føler ikke jeg har hatt og h*ar noe særlig å dele heller, og jeg vil ikke skrive bare for å skrive. Det må være noe jeg føler for å fortelle, dele, ikke bare for å “ha oppdatet” lissom.. Så, da blir det slik… – Det er stille inni mellom her, og det er bare slik det er.



Jeg satte meg fast i en setning igår… som ble sagt under legesamtalen.
Selv om hukommelsen min er svekket, så er det noen ord og setninger som likevel fester seg som lim i hjernen min. Og som jeg henger meg på en måte opp i… Grubler over..

“Er det egentlig forsvarlig å gi henne denne type behandling uten å ha noe sikkerhetsnett?”

Og ja.. Er det egentlig det?
Det har jeg selv engstet meg for i laaaang tid, og gjør hver eneste dag hver eneste uke. Og det er jo derfor jeg alltid gruer meg til hver tirsdag. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å gå i behandlingen jeg gjør, for er det noe jeg ønsker er det å kunne fortsette, slik at jeg kan bli mer hel og mer samlet, få bearbeidet ting og lære meg å tåle meg selv og mine føleler. Lære meg teknikker for å holde meg innenfor toleransevinduet, lære meg hensiktsmessige mestrings-strategier istedet for uhensiktsmessige som selvskading og spiseforstyrrelser.
Men, så kommer det store spm: Er det forsvarlig.. Uten noen form for sikkerhetsnett å falle tilbake på?

Hva viss vi strekker oss for langt en tirsdag, hva om vi ikke klarer balansere så hårfint på grensen av hva jeg tåler hver gang, at jeg faktisk bikker over? Ikke takler det? Hva skjer da?
Når vi ikke har noe sikkerhets-nett å falle på, kan behandlingen være direkte farlig, og skadelig. Og det er jo det som er problemet, hadde vi hatt ett trygt sikkerhetsnett å falle på hadde vi kunnet gå til behandling uten å frykte resultatet, frykte at jeg faller utenfor. Men når vi må balansere så hårfint at både behandler må være forsiktig, og jeg føler jeg må holde igjen, da er jo mye av terapien lite hensiktsmessig i bunn og grunn.
Og det er jo ingen tvil i at konklusjonen er at det er direkte uforsvarlig å gå i traumeterapi, uten noen som kan ta enn imot om man faller utenfor hva ett menneske-sinn tåler av overveldende belastinger.
– Jeg ble selvsagt glad for at de to som er mine behandlere også stiller seg dette spm, og gjør det de kan for å få til ett samarbeid med ett DPS, selvom de møter veggen der hver gang de forsøker. Dessverre har det gått så langt nå at vi rett og slett nå må gå til fylkeslegen med “saken min”, da vi bare møter motstand og avvisninger når søknader blir retunert med ett: “Vi har ingen behandling til LCH”

– Det sies at alle har rett på forsvarlig helsehjelp, men det er dessverre ikke realiteten i mange mange tilfeller.. Jeg vet også jeg ikke er den eneste som står ovenfor denne problemstillingen, og det syns jeg er fryktelig leit.
Det har rett og slett gått for langt nå..
– Alle nedleggelsene av instutisjoner og overtagelse til DPSer, – har dessverre gjort at fryktelig mange faller utenfor og ikke får den nødvendige helsehjelpen de faktisk har behov for.
Når DPS avviser og akutt psykiatrien er nemlig: Akutt krise (raskest mulig ut av avd igjen) .. Hvor skal mennesker som behøver en uke eller to for å takle livet igjen på utsiden, gjør av seg? Det var akkurat dette som gjorde meg ekstra engstelig da Larsnes Langtids instutisjon ble lage ned. Løfter om at DPS Volda skulle ta over deres funksjon ble ikke holdt, – og det jeg fryktet ble faktisk realiteten.

– Slik er det overalt i dette landet nå. Før var psykisk syke årevis på instutisjoner, (ikke bra det heller) men nå er det gått til den ytterste grensen på andre siden: Aller helst INGEN inneliggende døgn. Det er visst “Det nye” nå innen psykisk helse.. Jeg tenker at en mellomting hadde vært det beste.
Men nå er det slik at “alle skal klare seg hjemme”. Om du sitter vettskremt år etter år i leiligheten uten noe form for liv? DET er det ikke så viktig med, bare du IKKE er inneliggende…

– Jeg personlig mener at Livskvalitet burde være med i beregningen, ikke kun ene og alene overlevelse, slik det er nå.

– LunaCh.

Ønske fra lesere: “Min ukeplan”. Hvordan (og hvorfor) få struktur i hverdagen.

Hei fine dere!❤ Hvordan har dere hatt det i de siste?❤ Håper det har gått etter forholdene greit, og at dere har hatt mer gode enn vonde dager. 😘🤗💖

Idag tenkte jeg å fortelle hva jeg har gjort for å få en mer balansert hverdag ift mine behov, for å få mer ro og en mindre stressfull hverdag. Stress er noe jeg tåler svært dårlig, for mye inntrykk av all sort, blir det for mye blir jeg overveldet og overaktivert, – og da er det gjort.
Derfor er jeg så glad for at vi i det siste har fokusert på akkurat dette. Vi har tatt for oss kapitell 11 i boken: Tilbake til nåtid, og jeg har tatt bilder av alle sidene så dere som ikke har boken kan få lese kapitellet.👌
Kanskje kan det være til hjelp for dere også? Håper det.❤

So, let us just start with some learning and reading time!😉✌🧠

Boken kan du forresten kjøpe HER: Tilbake til NÅTID – Modum bad

Det siste året har jeg hatt så ekstremt lite energi, det har hendt mye som har satt meg fryktelig tilbake, mye påkjenninger som ett hvert menneske ville blitt utmattet og utkjørt av. Og når du har så og si NULL krefter og energi igjen, så er det viktig å faktisk prioritere riktig hvordan du bruker det lille du har.
Jeg printet ut to ukeplaner, hvor jeg førte på det jeg selv kjente jeg behøvde akkurat nå. Ting kan selvsagt endre seg etterhvert som tiden går, men akkurat er det dette jeg hadde behov for.

Viktige spm å stille deg selv er f.eks:
Hva er viktig for deg å klare gjennomføre i løpet av uken, og hvordan kan du gjøre det uten at energi-lageret er helt tappet? Er det noe du må avse, eller ta en pause ifra for en periode?
“Har du noen avtaler som er viktigere enn andre?”
“Hva GIR deg energi, og hva TAPPER deg for energi?”
(Og her du være helt ærlig med deg selv! Og faktisk gjøre noe med det.. Uansett hva det er.)
Min ukeplan ser SLIK ut:

Jeg laget to, jeg har altså en TO ukers plan som rulleres på. En uke har jeg kun EN fast avtale, og det er terapi på poliklinikken. Uken etter har jeg tre faste avtaler.
Dette er fordi terapien jeg går i er SÅ krevende for meg at jeg har innsett at for å klare gjennomføre I LENGDEN, som er snakk om mange år, så måtte jeg sette alt annet i andre rekke. Det gjelder både fysioterapi og samtale med fastlege, men også som dere ser har jeg måttet avse mye sosialt også. 
– For å klare hverdagen hjemme mens jeg går i en såpass krevende og brutal terapi som Traumeterapi faktisk ER, så måtte jeg være så streng med meg selv at jeg måtte sette ALENE-TID hele annenhver dag. Og som dere ser, den ene uken har jeg tre dager på rad uten noen som helst  sosial-tid med venner. Det er ikke mange dager i uken jeg da har tid sammen med venner, men samtidig føler jeg kvaliteten på tiden sammen er mye bedre enn før. Fordi jeg har mer energi til å være TILSTEDE når jeg først ER sammen med andre. Noe som veier mye tyngre.
Det er fint å klare være hundre prosent mentalt tilstedet sammen med andre, og ikke føle seg totalt tappet etterpå.😍❤🙌

Har du lite energi, kanskje må du sette deg ned å tenke over hva DU kan gjøre for å spare deg selv litt, for å få en BEDRE hverdag hvor du ikke føler deg konstant tappet og på underskudd av energi…?
Som min terapeut så fint sa: “Du må ikke bruke mer energi enn du har, Luna”. Klokt sagt, og SÅ sant.

Ta vare på DEG. 💪❤
DU er også viktig!❤
Og jeg vet det høres rart ut for enkelte, men jeg har faktisk innsett at “Den viktigste personen i DITT LIV, er faktisk DEG SELV.”
Og du kan ikke være til hjelp for noen, om du selv går under. Så ta vare på deg selv først. DU er like viktig som de rundt deg. Og du har rett til å gjøre det som er BEST for DEG SELV. HUSK DET!

DU er OGSÅ VIKTIG!

@LunaCh💕

Jeg må, “gi litt mer faen”…

Håret mitt er så fett som det kan bli, ikke en gang tørrshampo kan gjøre det bedre.. Hårene på leggene gror og vokser fritt, sminke-pungen er ikke rørt på snart en uke, og jeg legger meg og sover hver eneste dag på dagtid, likevel sover jeg gjennom hele natten uten å våkne en eneste gang. Jeg er utslitt. Utbrent. Og jeg er livs-lei.

Jeg føler meg verre enn på lenge, og alt jeg gjør er å sitte i sofaen, se dokumetarer på netflix, leke med Tilo, – og nå de siste døgnene har jeg lest om selvmord og død.
Hvorfor…
Fordi jeg føler meg mer ensom enn jeg noen gang har gjort. Ikke på grunn av mangel på mennesker i livet mitt, de er helt utrolig og helt fantastiske! – Men jeg er ensom i MEG SELV. I mitt indre.. Viss du forstår forskjellen. 
Jeg trenger å se eller lese om noen som kanskje føler det på litt samme måte som meg selv.. Som gjør at jeg føler meg LITT mindre alene i dette.. Og fordi jeg forstår ikke verden. (noe jeg forsåvidt heller aldri har gjort.) 

Verden.. Jeg og psykologen min har pratet en del om dette. Hun er enig i alt jeg sier om dette temaet, sa hun sist uke. Samtidig så er det som hun sier: “Det hadde vært den perfekte verden, Luna. Og det ER slik det BURDE være, men slik er det ikke. Og du blir bare skuffet igjen og igjen viss du forventer det.”
Og jeg sa, i en spøkefull tone samtidig med den største alvor: “Er det NOE som vil ta livet av meg i denne verden, så er det denne sterke rettferdighets sansen min”
Og det er akkurat det som er. Rettferdighets-sans er vel og bra, det. Men samtidig blir du, viss du er ekstra sårbar og skjør, ufattelig skuffet – om og om igjen.

Meningen med livet, ja alle de store spm surrer rundt i meg konstant. Hva ER meningen, med livet? Hvordan kan JEG gjøre en forskjell for noen? Kan JEG hjelpe noen, slik DE orker livet? Eller slik DE får hjelpen de behøver? Hva kan JEG gjøre.. Lille meg. Her jeg sitter i mitt eget mørke, fastlåst i ett usunt mønster jeg selv alene ikke klarer bryte. Hva KAN jeg gjøre.. utenom å skrive på denne bloggen, som er min måte å finne en eller annen form for mening i hverdagen min. Som jeg helt ærlig ikke føler har noen mening i det hele tatt.

Livet. Livet mitt. Hva er meningen med livet… mitt.. ? Når det gjør så forbanna vondt hele tiden. Små små avbrekk med smil og glede finnes, men i den store sammenheng så blir de avbrekkene for små til å holde ut, i lengden. Hva kan jeg gjøre, lille meg.. For at andre skal slippe å føle på denne meningsløsheten jeg selv føler på..? 
Jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe alle som trenger det. Jeg skulle så gjerne være til for de som behøver noen.. Ja, være sterkere enn jeg er.
Men jeg er som en østers uten skall. Sårbar og skjør, og sterk når jeg virkelig MÅ. 

For i denne verden som er nå, må man være sterk, ofte sterkere enn hva man er. I en verden som er fylt av kyniske, egosentriske og selvsentrerte mennesker, er det vanskeligere og vanskeligere å leve.
Penger, økonomi går fremfor – liv. Det å være best i alt, og det å ha alt (man ikke en gang behøver) er viktigere enn hvordan man HAR det. Seg selv og sine, er først og – sist. “Ett mer inkluderende og varmere samfunn” – det tror jeg ikke det blir. For det er alltid: Seg selv og sine, først. OG sist.
Det finnes ikke rom for å ta inn, lenger. Ikke nå, og ikke på lang tid, tror jeg. Det er slik samfunnet har blitt. Selvrealisering er i vinden. Og det kommer det til å fortsette å være.

Jeg såg dokumentaren “Avicii True Story” med tårer i øynene. Når han forteller til de rundt seg hvordan han opplever og har det inni seg, sitter de med ansiktet godt plantet i tlf-skjermen sin som om det ikke var særlig viktig å lytte… Når han ligger i sykehus-sengen med sterke smerter, og turneer og konserter han ikke en gang taklet eller ønsket, – er likevel i hoved fokus. Og det er slik verden har blitt. Og kommer til å forbli i lang tid.
Men jeg vil ikke være med på det. Jeg orker ikke, og jeg skjønner det ikke, og jeg makter ikke forholde meg til det, selv om jeg vet at jeg må.. Men det er vondt å se. Vondt å se utviklingen.. Og jeg forstår ikke meningen i det, i noe som helst, lenger. Alle som står utenfor, alle som sliter, alle som kunne levd med ikke maktet mer. Orket ikke presset samfunnet har lagt opp til nå.
Og når det at Sophie Elise gråter på TV-skjermen får en hel artikkel som fokuserer på akkurat det, at hun viser følelser, så forstår jeg enda mindre av verden. Noe så naturlig som følelser, blir gjort så fremmed.

– Hva kan lille meg gjøre, for at andre skal orke å være til? Det spm stiller jeg meg selv hele tiden, og jeg finner ikke svar. For jeg er for liten til å stå opp for alle, for liten til å stå opp mot ett så stort og ett så inngrodd system som både barnevern og psykiatrien er.
For mennesker som får merkelapper i panna som hindrer de i å få hjelp, – for mennesker som ikke ser sin egen verdi, for mennesker som tror de er mindre verdt enn andre, ja, for mennesker som – meg selv. Jeg er til og med for liten for å stå opp for meg selv mer. Og jeg er for sliten.

Livet mitt og jeg. er en film som står på pause.
Jeg hviler. Og jeg gir litt mer faen nå.

For det er det som må til. Jeg må “Gi litt mer faen”, som Per Fugelli så fint og direkte sa. For å overleve og leve i denne verden, så må man det.. Og for deg som leser, viss du kjenner deg igjen i denne teksten jeg har skrablet ned i dag, her jeg sitter med hårete legger jeg ikke orker å bry meg om, fordi det betyr ingenting i den store sammenheng.. Med fett hår jeg ikke orker vaske, med følelsen av at verden er for brutal og tøff for ett menneske som meg selv.. Viss du føler deg litt som meg.. Gi en lyd fra deg i kommentarfeltet med E-mail adr din om du ønsker.. Eller en DM på ig: Lunaench, eller på FB: Lunaen.blogg  Jeg har bestilt ett armebånd til en av dere som gave ifra meg selv. Ingen konkuranse og du trenger ikke følge meg noe sted heller. Det er kun en gave.. Fordi jeg ønsker å gi tilbake. 
Ett armbånd fra JMS_design, hvor det står: “Gi mer faen”, som kan være en daglig påminnelse til deg selv fra meg.

For å overleve i denne verden så må vi det. – Gi litt mer faen. 

@Lunach❤


Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no