Ett helt halvt ÅR💪🥇

WOW! 😮😄Det er ganske sykt å tenke på at jeg har klart det! Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd selv en gang, så forstår godt at de som er rundt meg snakker om det, haha.. Jeg hadde ikke en gang vært klar over det, om ikke fastlegen min fortalte meg det sist han var på hjem-besøk. Jeg teller ikke dager eller uker, – jeg fokuserer ikke på det, jeg tar rett og slett bare en dag av gangen. Og en kamp av gangen.
Men nå er altså første milepæl er nådd. Idag, 13 februar, er det seks mnd uten noen form for skade. Jeg har mestret livets utfordringer ved å prate om dem, alle kampene er vunnet og ingen tapt. Og det er jeg faktisk  innmari stolt over!💪👊😄

Nå er det nye steg å ta, nye kamper å overvinne, og ett år er neste mål. Deretter enda ett år til..

Målet mitt er selvsagt å komme dit at jeg ikke føler at jeg behøver å skade meg selv for å takler livet, målet er å komme så langt at jeg ikke føler jeg straffe meg selv for å være i live. Og dit har jeg helt ærlig ikke kommet ennå. Men jeg vet at en dag, en dag vil jeg komme dit. Jeg vet at innlært mønstre som er lagret i hjernen tar tid å avvenne, og å lage nye veier å baner i hjernen tar tid og mye jobbing.
– Og det er det jeg gjør, for hver gang jeg velger å kjempe imot trangen til å skade meg selv, så lærer jeg hjernen min at det går an å overleve og takle livets vansker på mer hensiktsmessige måter.

Jeg vet at tilbakefall kan og mest trolig vil komme, men jeg vet også at jeg ikke er tilbake på startstreken om det skjer. For jeg jobber hver eneste dag med min Recovery, og alle avhengigheter jeg har klart å snuble meg borti. (Det er ikke få, heller.) 🙈🙊 Men samtidig vet jeg nå grunnen til at jeg klarer å rote meg oppi så mye dumt, og det er fordi jeg aldri egentlig har satt ord på noe av det som er grunnen for min selvdestruktivitet. Man må vite grunnen til sine handlinger, for å kunne gjøre en endring. Og jeg har kjempet som en helt i seks mnd nå, og jaggu meg har det vært SÅ verdt det!🙏💪🙌😄

Nå i over ett år har jeg snakket og delt mer i terapi enn jeg noensinne har gjort før, og det har vært helt jævlig, ubeskrivelig vondt og til tider umenneskelig brutalt. Det har kostet meg mye, men det har gitt meg enda mer.🙏🙌
Jeg har stått i stormene som har kommet, jeg har grått og jeg har hylt. Jeg har ligget sammenkrøpet under dynen og ønsket meg selv død. Jeg har lukket meg inne og stengt verden ute, jeg har tenkt de mørkeste tankene og hatt de verste psykiske OG fysiske smertene i mitt liv, – men! Jeg har forstått mer og mer at dette var akkurat det jeg måtte. Dette er veien igjennom helvete og ut. Og jeg har klart å tvunget meg selv til å stå i det, øver meg daglig på å tåle meg selv slik jeg er, tåle historien min, velge å øve meg på å leve livet mitt – her og nå, men alt det innebærer.

Jeg hadde aldri i livet klart å komme meg så langt som jeg har, uten de jeg har hatt rundt meg i hverdagen. Så tusen tusen takk til dere!❤🙏
– De som har stilt opp ekstra dette året som har vært så vondt og tøft at få kan forstå dybden av det, dere som har vært med meg til psykolog og følgt meg opp hver eneste kveld. Dere som har tatt meg med ut på biltur og skogstur for å få litt dagslys og innhold i hverdagen.. Uten dere hadde jeg ikke stått så stødig idag som jeg gjør. Dere er fantastiske!!🙏❤

Ett helt halvt år.. Det er en serier, det!🥇💪👊😃😃

@LunaCh

Tilbake til mine røtter.

Jeg fyller fersk kaffe på termosen for andre gang denne uken, ja akkurat som uken før, og uken før der igjen. Ukene føles så mye kortere nå, og når helgen kommer føles den annerledes enn før. Dagene er så mye mer innholdsrike og kveldene trøtte og late nå. Vinterluften gjør noe med oss, vi sover bedre om nettene og våkner mer opplagte morgenen etter. Dette er livet, tenker jeg en stille stund inni meg selv. Dette, dette er LIVET.

Vi setter oss i bilen og kjører, godt kledd er vi begge med ulltøy fra topp til tå under tur-klærne og tur-skoene. Vi fyller på hver vår termos-kopp med rykende fersk kaffe mens vi småprater om alt mellom himmel og jord. Vi kjører den samme veien som jeg har kjørt så latterlig mange ganger før. Det er nesten nostalgi for meg å kjøre akkurat denne veien, og jeg har gledet meg så sykt mye helt siden forrige fredag, da vi avtalte tur-mål for den kommende uken.
Jeg bare visste det, jeg visste det kom til å føles godt å være tilbake. Ja til dette stedet mitt hjerte har så kjært og så veldig veldig nært. Til dette stedet jeg en gang kalte mitt hjem. Til stedet hvor jeg fant både meg selv og veien ut, ja der jeg fant veien tilbake til livet.

Det er ekte glede som sprudler inni meg nå, mens jeg kikker ut vinduet, super forsiktig av den varme kaffen og forteller om morsomme og gode minner om en tid som var både smertefull, umenneskelig tung- men også som jeg ser tilbake på som den viktigste, mest lærerike og den beste tiden i mitt liv. Ja frem til nå. Nåtiden er mye bedre, men tiden på Larsnes var veien ut, det var starten på veien hit til hvor jeg er nå. Og jeg er så evig takknemlig!🙏❤

Jeg gleder meg som en liten unge der jeg sitter å titter på de snødekte trærne langs veien. Jeg mimrer om fortiden som ikke er så altfor lenge siden, men som føles som en hel liten evighet likevel. Jeg tenker at det er utrolig hvor mye som kan forandre seg på bare få år.. Det føles som ett helt annet liv. Som om det ikke er dette, det kan umulig være dette livet? Men så er det det likevel.

Jeg har kjørt denne veien flere ganger i uken i mange år. Jeg har sittet i de mange forskjellige bilene psykiatrien besitter, både gråtende, motløs og svært urolig og engstelig. Jeg har sittet der med ekte smil og latteren både trillende og løs, – og alltid, uansett hva, med en trygg varm hånd og holde i. Denne veien, den kjenner jeg like godt som min egen bukselomme. Det er akkurat de samme trærne som står der like stødig og vakre på begge sider av veien år etter år.. Det er vidder så vakre at det er vanskelig å ta inn alt, de er fulldekket av snø nå og det er solstråler som titter frem imellom skyene. Vi var jaggu meg heldig med været denne uken også.

Jeg kjenner på de samme følelsene som jeg ofte har kjent på før, den dragningen og lengselen og ekstreme utålmodigheten etter å komme opp og frem på toppen av fjellet. Vi kjører liksom aldri fort nok uansett hvor raskt vi kunne kjørt, dette er en følelse jeg kjenner godt igjen, tenker jeg mens jeg ler litt for meg selv. Jeg vil nemlig opp, opp på toppen av fjellet, ja der hvor vi endelig kan se den ubeskrivelig vakre utsikt som kommer like overraskende på og som slår imot oss i det vi når toppen. Har du ikke sett akkurat denne utsikten har du virkelig gått glipp av noe stort her i livet, tenker jeg i det vi suser nedover fjellet.. Dette er livet, det. Dette er livet, tenker jeg igjen. Og igjen.

Og jeg har jo rett for en gangs skyld.
Dette ER livet. Og vi er så ubeskrivelig heldige som får lov å ta del i det.

– Det var her jeg for første gang følte HÅP om ett liv utenfor psykiatriens vegger.
Det var her jeg fikk troen på at jeg kunne skape meg ett liv ute i samfunnet igjen etter ett tiår på innsiden.
Det var her jeg møtte forståelse, aksept, og en så stor kjærlighet og omsorg jeg aldri før har kjent.
Det var her de lærte meg og viste meg at jeg var verdt å kjempe for.
– Ja det var her de viste meg hva tålmodighet faktisk er..

Det var her jeg for første gang fikk følelsen av at jeg var dugelig til noe.
Det var her jeg fant ubetinget kjærlighet og varme arm-kroker å lene meg til når livet ble for tungt å være tilstede i.
Det var her jeg fant røtter til livet, røtter til meg selv, – og veien ut.
– Det var her jeg fant veien tilbake til livet igjen.

Vi kjører opp den lange bakken til bygget jeg en gang kalte mitt hjem. Inngangen ser helt likedan ut som den gjorde den gang jeg bodde der, og jeg kan se igjennom vinduene fra parkeringsplassen alle menneskene som jobber på spreng for å lage mat til de som bor der nå. Det er kanskje de samme menneskene som laget middagen til meg i alle disse årene? Jeg kjenner igjen vinduet jeg pleide sitte i.. Der jeg satt å drakk morgenkaffen og småpratet med de ansatte som kom på tidligvakt, mens de laget klar frokosten til pasientene stod opp.
Jeg var nemlig alltid tidlig oppe, stort sett den første som stod opp om morgenen. Jeg likte så godt den roen som kun fantes på akkurat det tidspunktet, jeg hadde og har alltid hatt ett behov for stillhet og ro før dagen starter for fult. Slik er jeg ennå.. En av få ting som er likedan som da. Jeg har forandret meg mye siden jeg bodde der, vi mennesker forblir ikke like som året før. Vi er stadig i endring, og jeg er glad jeg ikke lenger må bære den ekstreme uroen og frykten som jeg hadde i meg da. At jeg har funnet mer ro og fred i meg selv. Tiden er en av få ting som alltid hjelper..

Dette bygget var mitt hjem, men akkurat nå, akkurat nå så er det fint å tenke på at den tid er forbi. Jeg lengter ikke tilbake slik jeg gjorde før. Men jeg synes det er fint å kikke innom.. Jeg smiler mens vi kjører nedover mot havnen for å gå en tur i område igjen.
Det triller noen tårer fra øyekroken.. Det er nemlig så sårt og fint å se igjen gamle trakter. Være tilbake på dette vakre stedet jeg var så heldig å få lov å “vokse opp” på. Det er gamle spor, med så uendelig mange vakre minner. Det gjør godt å være tilbake, se på noe som en gang var så vondt, så kaotisk, så følelsesladet og tøft, – men samtidig så utrolig viktig for å komme hjem i meg selv.

Det var her, på dette stedet, jeg begynte å gå veien. Ja til her jeg har landet nå. Og jeg kunne ikke vært mer heldig enn jeg var som kom til akkurat dette stedet, i dette huset, hos disse menneskene.
På Larsnes startet jeg virkelig livet mitt.
Kaotiske følelser måtte bearbeides og snakkes om, nye baner og veier i hjernen bygde vi sammen, relasjoner og nære bånd knyttes fra begge sider, og livet som før var utenkelig å kunne nå, ble sakte men sikkert ett oppnåelig mål.

Kjærlighet er virkelig den beste medisin jeg har opplevd å få, og på Larsnes var det ikke annet enn kjærlighet å få…

@LunaCh 💕

Q&A – Dissosiasjon💭

✨Q&A – Psykisk Helse – Dissosiasjon

Definisjon på Dissosiasjon:
“Dissosiasjon defineres
 i diagnostisk sammenheng som en forstyrrelse i de vanligvis integrerte funksjonene til bevissthet, hukommelse, identitet og persepsjon. I diagnosekriteriene for voksne deles symptomene opp i kategoriene: Depersonalisasjon, derealisasjon, identitetsforvirring, identitetsendring og amnesi.” – Google –

💚Kan du beskrive symptomene på dissosiasjon, og finnes det ulike grader?

Her er eksempler på forskjellige dissosiative- symptomer som jeg synes dekker bra. Listen er fra nettsiden “Nettportal for Psykisk helse”. – Man må ha mange, men ikke alle, av disse symptomene for å bli diagnostisert med en dissosiativ lidelse.

  • Personen “forsvinner helt” ifra kontakten underveis i en samtale
  • Begynner å snakke med barnestemme til tross for at han/hun er voksen
  • Får sterke kroppslige gjenoppleveleser av noe traumatisk
  • Følelsesløse områder i huden som ikke har noen medisinsk forklaring
  • Har uforklarlige lammelser eller kramper som ikke har en medisinsk forklaring
  • Hukommelsestap i forhold til viktige hendelser av nyere dato
  • Dramatiske humørsvingninger
  • Nummenhet og følelse av å ikke være til stede; uvirkelighetsfølelse
  • Transe lignende tilstander med tap av normal bevissthet; hvor dette ikke er framkalt med vilje f.eks i forbindelse med religiøse ritualer 
  • Selvskading eller suicidal atferd
  • Å føle at deler av kroppen ikke tilhører meg
  • Å få en annen type håndskrift enn den man vanligvis har
  • Å få tydelige endringer i sin personlighet som tyder på at man skifter fra en type til en helt annen type
  • Å høre stemmer i hodet

– Og ja, det er ulike grader. Noen har en “mildere form” for dissosiasjon, der de f.eks husker alt hva som har skjedd under dissosiasjonen, mens noen har helt hukommelsestap flere timer av gangen i døgnet. Noen splitter opp personligheten, andre gjør det ikke. Så ja, det er ulik alvorlighet grad innen dissosiasjon. Men det kan føles like ille for den personen som opplever det uavhengig av det. Det er viktig å huske på.

💚Hvordan var det for deg å få en dissosiativ diagnose?

💭 Det er jo aldri gøy å få en alvorlig diagnose. Det er jo en svært ekstrem situasjon når man opplever splittelse i personlighet, når man har fullstendig amnesi, når man prater og oppfører seg som ett barn når man i fødselsår er ett voksent menneske osv.
Men samtidig så fikk jeg endelig svar på HVA det var som gjorde dette, jeg fikk ett svar på hva som faktisk skjedde med meg, og det var på mange måter en lettelse. Etter så mange år hvor jeg ikke fikk noe  svar, ingen visste eller forstod hva som feilet meg. Der jeg ikke husket at jeg hadde både sagt og gjort ting jeg ble fortalt, eller når jeg våknet opp steder jeg ikke husket å ha gått til og ikke fant veien hjem. – Det er skremmende når man ikke forstår eller vet hva som skjer med deg, og de rundt meg i psykiatrien mente på den tid jeg var psykotisk i disse periodene det var verst. – Men heldigvis har forskningen kommet lenger nå, og nå har jeg endelig fått riktig diagnose, og da kan man også få riktig behandling og evt. medisinering.

Så for meg så var det både en sorg-prosess, men også en lettelse over å endelig å svar som jeg følte stemte overens med mine egne opplevelser i hverdagen.

💚 Er det slik at du kjenner at det starter med angst også tar det liksom over? Kjenner du når det kommer? Eller opplever du det på en annen måte?

💭 For meg så er det veldig forskjellig. Det er avhengig av hva som skjer rundt meg ofte. Det kan være en høy lyd som kommer uventet og brått på som skremmer meg, og jeg kan “forsvinne” og komme til meg selv flere timer i etterkant. De timene husker jeg ingenting av. Enten har jeg vært i transe, eller så har jeg skiftet helt og enten er “den minste, på 7”, eller Irene på 13.
Noen ganger kan jeg merke at det bygger seg opp, og da har jeg tid til å forsøke stoppe det. Dette finnes det teknikker til, og jeg har lært noen av de, men som psykologen min sier: “Dette tar tid. Ikke gi opp selv om du ikke får det til med en gang, det tar tid å lære hjernen nye veibaner.” 

Jeg tåler f.eks ekstremt dårlig stress, og forsøker så godt jeg kan å eliminere stress fra livet mitt nå. Dette gjør selvsagt at jeg må være flink til å sette grenser og si ifra om ting som påvirker meg negativt, og det er jo ikke en enkel sak. Jeg har blitt flinkere til å si ifra det siste året, men er fremdeles ikke flink nok. Men jeg forsøker å unngå stress-relaterte situasjoner så godt det lar seg gjøre, da dette påvirker meg utrolig negativt.
Stress gjør at jeg oftere faller utenfor toleranse vinduet, og dermed er det rask vei dessverre inn i en form av dissosiasjon. Når jeg er utenfor toleranse vinduet har jeg lite og nesten ingen kontroll, og da er det vanskelig og nesten helt umulig å fokusere eller hente seg inn igjen.

NB: Det er SÅ viktig å finne ut hvilken situasjoner som ofte fører til at man får en dissosiativ- episode. For å kunne få mer kontroll i livet sitt, og over seg selv og sin egen kropp, så må man finne ut hva som fører til disse episodene, slik at man kan gjøre det som er mulig for å unngå det.
Det vil alltid være triggere i livet man ikke kan kontrollere som fører til at man dissosierer, så da er det viktig å ta de forhåndsreglene som man har mulighet til, for å oppleve at man har litt kontroll i alle fall. Livet har nok av uforutsette ting som skjer..

💚Syns du noen ganger at det er en “god ting” å dissosiere?

Når jeg har vært utenfor toleransevinduet i mange timer, over – når hjernen føles som grøt, ingenting henger på greip og jeg blir helt totalt utmattet av det høye angst nivået – og det fører til at jeg stenger HELT av til slutt, ja da vet jeg at jeg har sagt: “Å gud så deilig å ikke kjenne NOENTING.” Så jeg har vell noen ganger opplevd at jeg har fått “en pause”, på en måte. Når alt slår seg av, når jeg ikke føler noenting, – blir helt emosjonelt avstengt, da har jeg noen ganger følt at jeg endelig får en puste-pause.

Men som oftes føler jeg det er både flaut, skamfullt, og også fryktelig skremmende. Du mister jo kontroll over både kroppen din og sinnet ditt, – og hvem ville ikke syns det er utrolig skremmende? 
Tror få kan klare å sette seg inn i det eller forstår den ekstreme belastningen det er for vedkommende som sliter med dette.
Det er jo en helt ekstrem situasjon og belastning, og når man ikke har noe valg annet enn å leve med det, ja det tror jeg få kan klare å forstå hvor tøft det faktisk er.

💚Er det blitt bedre eller verre med årene?

Jeg vil si det har blitt noe bedre. Jeg har jo endelig, ifjor, fått og får behandling for det, med en terapeut som hjelper meg å forstå hvorfor det er slik, lærer meg hva jeg kan gjøre og hva jeg skal jobbe med osv.
– Og det har jo med årene gjort meg mer bevisst på hva som faktisk skjer med meg. Jo mer jeg forstår av symptomene mine, jo mer føler jeg at jeg har en viss kontroll også. Og det er jo ekstremt viktig for ett menneske, å oppleve at man har kontroll over seg selv og i hverdagen sin.
Det var mye verre før da jeg fikk høre jeg var psykotisk hele tiden, og da jeg ble sendt til akutt post for hver gang jeg dissosierte. – Det var mange slitsomme og krevende år, og det ble mange unødvendige tvangs-innleggelser grunnet uvitenhet.

💚Jeg sliter med det samme. Har du noen gode råd for klare stoppe det?

💭 Dette jobber jeg selv med nå, og jeg er selv veldig i startfasen og har dessverre derfor ikke så mye kontroll selv, ei heller så mange gode råd å dele ut. Men det jeg vet har hjulpet meg mye? Det er å finne ut HVA som gjør at jeg får disse episodene. Som jeg skreiv at jeg tåler dårlig stress, da må jeg gjøre grep i hverdagen som kan fjerne mest mulig av det som forårsaker stress.
Og det å “jorde seg” er en av de tingene jeg jobber med. Når jeg merker det bygger seg opp, øver jeg meg på å f.eks klype meg selv i armen eller låret, eller sette beina i bakken og kjenner GODT etter at beina faktisk ER på gulvet. Å holde fokus HER OG NÅ, en setning som hjelper meg VELDIG MYE gjentar jeg om og om igjen. F.eks si: “Det er 2019 nå, og det er trygt.” Finn en setning som er enkel å huske, kort, men inneholder ordet TRYGT og årstallet vi er i akkurat nå. Si det om og om igjen, høyt, eller om du er på butikken eller omringet av folk kan du si det inni deg, – samtidig som du fokuserer på å kjenne etter at kroppen er her, – det er faktisk noe av det mest effektive jeg gjør for å hente meg inn igjen å stoppe det.

Jeg vet at å leve med en dissosiativ lidelse kan oppleves og føles som en døds-dom, som om livet bare IKKE kan bli allright, ikke en gang leves. Men det kan jeg si:Det KAN læres å leve med, det KAN blir bedre med riktig hjelp og behandling, og det KAN leves med på en okey måte.❤
Jeg må ærlig innrømme at jeg i perioder hvor det har stått på som verst følt at jeg ikke makter det mer, det er for krevende og for slitsomt. Men jeg har kommet meg igjennom tross mange tøffe episoder og skremmende opplevelser likevel. Jeg har erfart at jeg har perioder der det er mindre belastende, og de periodene er såå viktig å huske på for oss som lider av denne lidelsen, – for de gjør at livet til tross for dette KAN være greit å leve. 

❤ Så ikke gi opp, husk at det ER mulig å redusere symptomene, det ER mulig å få hjelp.❤

@LunaCh. 💕

En fin dag i byen igår!😘💕👌 + Litt tanker, planer fremover,++

Hei fine sjeler der ute! 😘🤗💕
Hvordan har dere det om dagen, egentlig? Det er rart å tenke på at det  er flere hundre mennesker som leser ordene mine hver dag, men jeg vet ingenting om dere.. Hvem er dere? Hvordan dere har det? Hvor gamle er dere? Ikke en gang det aner jeg noenting om … Ikke hva dere tenker og føler, hvordan dere har det i hverdagen.. Ja dere som trykker dere inn her. Det er litt rart, å ikke vite noe om dere.. Fortell gjerne litt om dere selv i kommentarfeltet, viss dere vil. Hadde vært kjekt å vite litt hvem dere er. 🤗💕🙏

Vell, denne uken har så langt vært meget bra her, det er en uke der jeg faktisk har endel planer, noe som er ganske nytt.🙈🙊💪 Det å klare komme meg ut mer f.eks, det er ikke så lenge siden jeg ikke en gang kunne tenke meg å tråkke over dørterskelen, så jeg setter utrolig stor pris på de dagene og periodene jeg klarer det uten at det gir meg ekstrem angst og at jeg er HELT utslått etterpå. Man burde absolutt ikke ta disse tingene for gitt, for det er faktisk ikke noe alle klarer eller har mulighet til, grunnet både fysiske og psykiske årsaker. Det er viktig å verdsette de små tingene, de er faktisk de største av dem alle.🤗🙏🙌


(Deksel fra Aliexpress)

Igår ordnet jeg meg og fikk faktisk på meg noen klær som ikke var pysj eller joggiser, noe jeg bokstavelig talt BOR i om dagen. 🙄🙈 Men altså, at det finnes mennesker der ute som sitter INNE i trange bukser man nesten ikke får puste i? De menneskene forstår jeg meg bare ikke på altså. MEN, det jeg skulle si var: Jeg var i Ålesund en tur igår! 😃 Jeg ville på Rusta å kjøpe meg noe trenings utstyr, vi har nemlig ikke Rusta her i område enda og jeg så i reklamen at de hadde akkurat det jeg skulle ha, FLAKS!😃👌🙌 Det ble rosa matte å trene på for meg, og så kjøpte jeg 1 kg vekter og en 4 kg Kettlebell.
Som fysioterapeuten min sa: “Jeg har mer troen på lettere vekter og flere repetisjoner, enn tyngre vekter og få repetisjoner.” Så da tenkte jeg å starte med de, og heller gå over til tyngre etterhvert. Kettlebell er helt genialt, den trener HELE kroppen og opparbeider både styrke, utholdenhet OG balanse! 👌😊 Så den kan brukes til så mye! God investering tenker jeg!

Så nå skal jeg begynne å trene styrke, og jeg gleder meg! Det er mange år siden jeg trenet, og da var det langt ifra sunn trening.🙄 Jeg trenet av helt feil årsaker, da jeg kun tenkte på en ting: Forbrenne. Nå? Er grunnen at jeg ønsker en STERK sunn kropp.💪😊 Det handler overhode ikke om slanking eller forbrenning, jeg skal IKKE ned i vekt, – det handler kun om å forebygge og å bygge opp kroppen til å bli sterk. Jeg har jo pådratt meg osteoporose etter alle årene med alvorlig anoreksi, så jeg tenker det er viktig å gjøre alt jeg kan for å forebygge.

Vi sluttet dagen i byen på “Fisketorget Delikatesse”, å det var god mat! Vi begge bestilte Fish and chips, med ertepure. Og klager ikke på at de hadde glassflaske cola zero heller!😉👌
Naaam!! Det var helt upåklagelig service og kort ventetid på maten, så anbefales absolutt å ta turen innom der! 😊👍👏



Idag skal jeg bare slappe av i formiddag. For ikveld skal jeg på bading i varmtvanns-basseng, og så blir det nok junk-food til kvelden med Netflix. Blitt heeelt hekta på serien The Good Wife, den er SÅ bra!!🙌👏👏
– Har dere planer for dagen? Ser du noen TV-serie, har du noen anbefalinger? Har kommet til sesong 4 nå, og der er “bare” 6 sesonger, så må snart finne en ny… Hehe! Liker best drama og krim lignende serier. 

Gode varme styrke-klemmer til deg som trenger det.🤗💕 Husk: “Det kommer til å gå bra. Det blir bedre. Ingenting varer evig. Alt er i forandring hele tiden, inkludert oss. Jeg heier på deg!”

@LunaCh.❤

Dørstokkmila.. #Motivasjon

Dørstokk-mila, vi kjenner alle til den hva? Den tunge veien det kan være å komme seg opp av sofaen til å kle seg, komme seg ut av huset å bevege seg litt. Det er tungt noen ganger hva? Nesten umulig kan det føles som. Når man att på til har sterk angst og er tungt deprimert, – ja da er det som å bestige Mount Everest hver gang man klarer å komme seg til ytterdøra bare.

Det er mange faktorer som spiller inn når man blir inaktiv, det er ikke fordi man er lat eller “ikke gidder”, og det blir tyngre jo mer man sitter inne, jo mer man isolerer seg, jo mer som tiden går. Ja jo tøffere og tyngre blir det å komme i gang. Tro meg, jeg sleit fryktelig i starten. 🙈Men jeg hadde bestemt meg, og når jeg først bestemmer meg for noe, ja da skal jeg gjøre det- koste hva det koste vil. Jeg er sta som ett esel, og heldigvis for det! Om ikke hadde jeg nok sittet her fremdels, i denne sofaen jeg var sååå forbanna lei av. I denne leiligheten som jeg følte kvelte meg mer og mer.

– I september i fjor bestemte jeg meg. Jeg bestemte meg for at “NÅ er det nok!” Jeg var nemlig SÅ fryktelig lei av å føle meg som en fange i mitt eget hjem. Jeg hadde sittet inne i snart to år, ja du las riktig, TO hele ÅR. Jeg hadde nesten ikke sett vennene mine i hele 2018, jeg isolerte meg mer og mer og ble mer inaktiv enn jeg kan huske jeg noensinne har vært.

Men jeg tok grep, og jeg er bare så sjeleglad for det!🙏😃💪 Jeg bestemte meg for at jeg skulle ut EN dag i uken. Og det handlet laaangt ifra om trening eller det å komme i bedre fysisk form, det handlet faktisk kun om EN ting: Det å komme meg ut av huset. Se noe annet enn de fire hvite veggene her. Det å få litt annet inn-putt, føle verden der ute som trygg(ere) igjen. Ikke føle meg så ekstremt redd hele tiden, oppleve av verden utenfor husets fire vegger ikke var så farlig som jeg opplevde og trodde og følte den var blitt.

Så jeg laget en bindende (muntlig) avtale med min BPA, at uansett vær (verdens beste unnskyldning for å bli i sofaen hva?), ja om det regnet eller snødde spilte absolutt ingen rolle, for jeg skulle UT.
Vi fant EN FAST DAG i uken (forutsigbart) til å kjøre til ett fint lite befolket område, for at det skulle føles trygt for meg, og så skulle vi gå en liten tur. Det fantes ingen unnskyldninger for å IKKE komme seg ut, jeg SKULLE, og det er desidert den beste avgjørelsen jeg har tatt!🙌💪👊😃



Men om det var tungt å starten? Gjett om! Det var fryktelig tungt å komme i gang, og jeg hadde svært  lite motivasjon for å si det mildt. Jeg hadde heller ikke tro på at det skulle GI meg noe. – Men så feil kan man altså ta. For er det NOE som har gjort meg godt? Ja da er det tirsdags-turene!🙌
😍🙌

Det tok meg mange mnd å komme hit jeg er i dag, mange tunge tak og mange tunge steg har det vært. For om jeg gledet meg i starten? Absolutt ikke.🙊🙈 Jeg gruet meg noe fryktelig! Jeg var livredd for å møte noen, egentlig bare for å gå ut døren her. Jeg syntes ikke det var noe hyggelig i det hele tatt, men jeg gjorde det likevel. Jeg gjorde det til tross for! 💪👊 Og noen ganger så er det akkurat det man bare MÅ gjøre.
Det var ikke mange meterne jeg gikk heller før jeg var både andpusten og sliten i beina. Men jeg kjente samtidig som jeg gikk, etterhvert som både ukene og mnd fløy avsted, at noe i meg gav mer slipp, noe føltes lettere og annerledes i meg, inni meg… i brystkassen min.. og det var angsten. Den gav slipp.



Angsten som har vært en SÅ ekstremt stor del av livet mitt, den som til tider har nærmest spist meg opp innvendig i perioder, ja den kjente jeg for hver tur vi gikk i skogen, eller da vi satt ved havet, generelt var UTE i den vakre naturen vi er så heldig å ha, at den gav mer og mer slipp. Jeg opplevde jeg fikk en pustepause. Ett avbrekk. 
– Det er nesten ubeskrivelig å forklare, og det er noe man bare må oppleve og erfare selv tror jeg. Jeg ble selv fortalt at det skal være til hjelp for angst, men jeg hadde ikke særlig tro på det for å være helt ærlig. Ikke før jeg faktisk opplevde det selv. Kjente det på kroppen selv.

er det langt ifra tungt å komme meg ut døren, dørstokk-mila er sjelden noe jeg kjenner på nå. Jeg har til og med øket tur-dagen til TO faste tur-dager i uken! 💪👊😍 Og jeg gleeeeder meg til hver tirsdag og hver fredag nå, det er desidert de beste dagene i uken! 😍👍😃🙌

Å komme seg ut i naturen er godt for både kropp og sjel, og det er faktisk helt sant: Det reduserer angsten betydelig, det hjelper på depresjonen, – og det er mye bedre å sitte her i sofaen med litt bedre samvittighet nå😉👌

@LunaCh ❤

Uken som gikk #18 + litt tanker..

Hei dere! 😍❤  Håper dagen har vært snill mot dere, at dere har hatt det så fint som mulig, i den situasjonen dere er i. 💖 Vet jo at mange av dere som stikker innom her, er i svært krevende og vanskelige livs-situasjoner, noen innlagt og noen strever hjemme, mange av dere føler dere alene.. Vit jeg er her, jeg heier på dere alle, og jeg skulle så ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. Man føler seg ofte maktesløs, jeg kjenner i alle fall ofte på det… Vil så gjerne hjelpe, bidra, gjøre en forskjell for noen av dere, men så kommer helsa og utfordringene mine hele tiden i veien..😔😥
Det er vell en av de største grunnene for at jeg skriver… Jeg vet så altfor godt hvordan det er å sitte oppe om natten alene med sine vonde tanker og følelser.. Jeg vet godt hvordan det er å føle seg helt alene i verden, jeg vet hvordan det er å føle seg utenfor og annerledes. Jeg vil bare dere skal vite at dere er ikke alene..
Jeg får inni mellom DM og PM fra dere som leser, om at ordene mine gir dere håp og trøst, det er jeg så inderlig glad for. For det er jo nettopp det jeg ønsker, at dere skal føle dere litt mindre alene, litt mindre “annerledes og rar”, og kanskje at dere k
an se at det går an å reise seg, det går an å leve MED utfordringene og ikke IMOT, – selv om det ikke føles slik alltid. (Det gjør det ikke for meg heller..)

Vell, her kommer litt om uken min..😊

♥ Ukens høydepunkt:

Uten tvil turen til Flø med min bestevenn! 😍👌 Herregud det bare ER så deilig å være ute i naturen, være ved havet er bare MAGISK for meg. Jeg elsker også SKIKKELIG vær, så gleden var stor da vi kom frem og så det var de helt syyyyykt store bløger, det var såå mektig!! Syns det er kult å være vitne til slike sterke natur-krefter, altså!

Inner Peace er det jeg føler når jeg er ute i skogen eller ved havet. Aldri føler jeg meg så glad, så fri, så i live! 🙌🙏🌊✨😍



♥ Ukens nedur:

Hmm.. Kun at været har vært så ustabilt, noe som gjør at kroppen min ikke spiller helt på lag. Håper nå at det blir mer stabilt vær denne uken 😉✨ Ellers kan jeg ikke si det har vært noe spesielt denne uken..

♥ Ukens opptur:

At jeg har fått gjort alt jeg har satt meg som mål denne uka! Og det til tross for en uke med fryktelig mye kropps-smerter, og dager der kroppen (armene) sa helt stopp også. Så det er jeg veldig fornøyd med! Jeg kom i mål likevel! 😊😉💪👊


Til og med klart litt selvpleie på toppen av det hele.. ikke verst bare det… 😉😊

♥ Ukens følelse:

Mestring! 🙌😃👍 Har fått som sagt over, gjort veldig mye i leiligheten, ting som jeg har måttet utsatt grunnet helsen. Nå er hele buda ryddet, sortert og mange søppelsekker kastet! HERLIG med ei oversiktlig og ryddig bud!  

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

Det finnes mindre av blogger som omhandler helse enn det gjorde da jeg begynte å blogge for ca 10 år siden, og enda mindre som omhandler den psykisk helsen.. Jeg lurer litt på hvorfor det har blitt slik…? Det mest “populære” i blogg-verdenen nå og har vært endel år, er å vise mest mulig naken-hud, mest mulig sexy bilder skal deles, mye handler om overforbruk og materialisme, silikon- implantasjoner både her og der.. Dette er det som får høye lesertall, men gir det oss så mye? Jeg tenker derfor det er enda viktigere enn noen gang at vi som har blogget om psykiatri, eller generelt LIVET og dets utfordringer, må stå på å fortsette å dele. For livet handler om mer enn utseende, om den perfekte kroppen eller dyre designer vesker.
For mange av dere der ute handler livet kun ene og alene overlevelse, om sykdom som tar overhånd, om en hjerne som gjør det vanskelig å holde fast i realiteten, eller av “det gode livet” består av. Dere, dere er noen fightere i mine øyne! Husk det! – Dere er IKKE “de svake i samfunnet”, ei heller “tapere” eller “en byrde” som mange føler og mange generøst skriver i kommentarfelt ….. Det er ikke sant, dere er fantastisk sterke, dere står på og gir ikke opp selv der mange ville for lengst ha gitt opp. Dere er noen skikkelig helter i mine øyne!

♥ Ukens sang:

Ønsker dere alle en trygg og god natt med fine drømmer.. Ta godt vare på deg selv, og lykke til med en ny uke som begynner imorgen. Stay strong, keep fighting. 
Gode varme klemmer herfra!🤗❤

@LunaCh ❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no