Gjør det koselig rundt deg, for DEG selv.🌸😊

Jeg sitter mest trolig 90 prosent av tiden min her i denne sofaen, i denne stuen. 90 prosent av tiden en uke består av, så er jeg faktisk her hjemme i leiligheten min. Jeg sitter ufattelig mye i pysjen her i sofaen og stirrer på denne data-skjermen. De resterende 10 prosent av tiden i uken er jeg utenfor døren, helst i skog eller ved havet, da sammen med noen som har mulighet å følge meg. Nettopp fordi jeg ikke klarer gå noe sted alene.
– Det er realiteten min, bak kulissene og fasaden som en blogg og Instagram poster kan skjule seg.

Når man er så mye inne som jeg er, og som jeg vet mange med f.eks angst-lidelse, depresjon, ME, fibromyalgi etc er, da tenker jeg det er veldig viktig å gjøre det mest mulig trivelig rundt seg.
Vi blir svært påvirket
 av omgivelsene våre, miljøet, det er det ikke noen som helst tvil i. – Jeg merker ekstremt godt på meg selv hvor mye både farger og lys har å si på humøret mitt og den psykiske helsen min.
Det er ikke å legge under en stol at å sitte inne så mye som jeg gjør, ikke er sunt hverken fysisk eller psykisk. Men så er sannheten den at ikke alle har ett valg. Når helsen ikke strekker til, så må man forsøke så godt man kan å godta situasjonen som den er og gjøre det beste ut av detNår det er sagt, betyr ikke det at det er enkelt. Det er jævelig kjipt, og det er helt greit å føle det også.

Jeg får nesten hver eneste dag meldinger om hvor koselig jeg har det, når jeg legger ut bilde av stuebordet med morgenkaffen fremfor meg. Og jeg vil bare si at jeg håper DU også gjør dette, gjør det koselig for deg selv.🌸🤗🕯

Jeg er veldig bevisst på dette, og det har jeg vært i flere år nå. For jeg har merket hvor mye det gjør med meg og med tankene mine. Det er så små enkle grep som ikke koster så mye energi eller krefter, men utgjør så enormt mye for den psykiske helsen min.
Bare d
et å ha noen friske fargerike blomster på bordet, ha en fargerik duk og noen tente lys, det skal ikke mer til! 🌸🤗🕯🌸🕯 Tenk at  noe “så lite” kan utgjør en SÅ stor forskjell? 🤗😍

Så idag vil jeg bare oppmuntre dere som er i en lignende situasjon som meg, til å gjøre nettopp det! Gjør det trivelig og hjemmekoselig for deg selv! Kjøp deg en fin blomsterbukett eller en plante å ha på bordet. Tenn te-lys å kok deg en kanne kaffe/ en kopp te. Gjør det lyst å trivelig rundt deg, – for DU fortjener det! 🌸🤗🕯

– LunaCh ❤

Q&A – Tilbakefall? Hvordan jeg EGENTLIG har det, hvorfor er jeg åpen om psykisk helse? osv

Reklame/ JustStrong


Her kommer svarene på spm dere stilte meg i helgen på instastory.💕🤗😊

💕 Hvordan ligger du iht spiseforstyrrelsen nå? Du er så sterk!💪❤
💭 Jeg har hatt en lang periode nå som har vært litt komplisert igjen rundt mat og matinntak. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, for jeg spiser jo. Men jeg spiser ikke så mye som jeg vet jeg burde, og spesielt nå som jeg er mer aktiv enn jeg har vært på lenge. Det har vært endel stress-faktorer, og da er det ofte slik jeg reagerer. Men så lenge jeg er bevisst på det, så tror jeg det skal gå bra.
Jeg jobber med saken, kan jeg i alle fall si. 💪😉


BE STRONG bukse HER: JUSTSTRONG
Discount code 10%: LUNACHR10

💕 Har du den katten ennå?
💭
Jaaa, klart jeg har!😻🤗 Tilo er jo en del av familien nå, og det skal han være så lenge vi lever. 👍😉 Endelig begynt å rase fra seg litt ute og ikke kun rasere stua, så det er ganske deilig da. Begynner å bli tenåring, nå!



💕 Kan du nevne fem favoritt sanger, filmer etc?
💭 Fem favoritt sanger: (akkurat nå)
Sasha Sloan – Older✨Jess Glynne – Ill be there✨ Ina Wroldsen – Mother og Favela (egentlig alle,haha!)✨Ward Thomas – Carry You Home✨Julia Brennan – A Light To Call Home
Ser ikke så mye filmer egentlig, men her er 5 serier jeg digger:
Chicago Fire✨ The Originals✨ The Vampire Diaries✨ Chicago Med ✨The Good Wife

💕 Hva var det som gjorde at du valgte å være åpen om psykisk helse?
💭 Det har egentlig alltid falt meg helt naturlig. Det er jo livet mitt, eh, sånn egentlig. Jeg må alltid sette den psykiske helsen min først, ellers bærer det rett inn på sykehus igjen.. Og DET vil jeg helst unngå så langt det går. Jeg er jo meg, Luna, først og fremst. Men den mentale biten er en stor del av hverdagen min da den stjeler mye av energien min, av tiden min, av hukommelsen min, av – den “jeg” er og får lov å være. Og det ville vært rart om jeg skulle la være å blogget om noe som er en så stor del av meg. – Viss du forstår hva jeg mener..

💕 Hvordan har du det, sånn egentlig?
💭 Takk som spør!❤
Dette er ett så sykt vanskelig spørsmål syns jeg.. Når man skal være helt oppriktig, fordi den som spør faktisk VIL vite og ikke spør som en del av en høflighets-frase som mange gjør…
Vell.. Jeg har det vanskelig på mange måter, men også ganske greit på andre. Det er dager som jeg har det svært tøft og bare “holder ut”, og så er det dager jeg har det bedre.. Det er veldig opp og ned, men jeg prøver så langt jeg klarer å holde fast i de små gledene livet har å by på, og så lenge jeg klarer det så merker jeg at livet blir enklere å leve i.. Små gleder som solen som skinner en dag, eller en koselig film-kveld med BPA, varme klemmer, en fin tekst-meld etc etc.
Og ikke minst, blomster. Blomster gjør meg så glad! hehe 🙈😍🌸🌷🌼🌻🤷‍♀️



💕 Hvordan kommuniserer du med de andre personlighetene som bor på innsiden av deg?
💭
BPA-ene og vennene mine. Ellers har vi en tavle på kjøkkenet vi kan gi beskjeder på. Veldig greit å ha egentlig.

💕 Har du planer til sommeren?
💭
Eh, nei. Så langt frem kan jeg ikke planlegge. Det er umulig med min helse-tilstand som stadig endrer seg..

@LunaCh 💚🌈💖

Friendly Reminders 2 YOU💕


💭 Self love isn’t selfish

Du er ikke egoistisk som setter deg selv først. DU er den viktigste personen i DITT liv.
Så, ta vare på deg selv. Sett deg selv først.
Det er IKKE egoistisk å si NEI når du ikke har energi eller krefter til annet enn å være til.
De fleste av dere som leser her har helse-problemer selv, og jeg vet det krever enormt mye av dagen deres.
Så, sett av tid til bare deg selv, til ting DU har lyst å gjøre.
DU er like viktig som alle andre, ok?💕

💭 You are beautiful

Ikke sammenlign deg med alle såkalt “perfekte” Instagram-girlsa.
Vi alle er unike og vakre, akkurat som vi er!
Så, just don’t..

💭 You’re doing the best you can

Å gjøre ditt beste er alt du kan, husk på at alle gjøre feil. Jeg gjør, du gjør, og det er helt okey.
Vi lærer av det og gjør bedre neste gang, ikke sant?
Ingen er perfekte, og så lenge du gjør ditt beste så er det absolutt godt nok uansett hva andre måtte tro og mene.
Det går bra.

💭 Do it for YOU

Gjør det for DIN EGEN SKYLD. For at DU skal ha det bra!
Uansett hva det måtte være, om det er recovery eller annet. Gjør det for DEG.
– Fordi du fortjener faktisk å ha det bra du også, helt på lik linje som alle andre fortjener å være lykkelige.

💭 Talk to yourself as you talk to your girlfriends

Vi er alle vår verste fiende som oftest. Snakk til deg selv som du ville gjort til venninnene dine.
Du ville vell aldri sagt: “Fy faen, du er så ekkel ass. Du er skikkelig stygg idag!
Du klarer jo INGENTING du. Du gjør jo ALT feil, herregud!!”

Ville du sagt det til bestevenninnen din? Ikke det nei?
Nei, så ikke si det til deg selv, heller. 
Vær snill mot deg selv. Si fine ting til deg selv. Ikke vær din egen mobber.

@LunaCh ❤

Fra total isolasjon, til ett liv verdt å leve.



Jeg hadde nok aldri kommet hit jeg er idag, om jeg ikke nådde totalt bunnen ifjor.
Hele 2017 og 2018 var så beintøft at jeg visste ikke hvordan takle det. Livet så ikke ut til å kunne føles levelig noen gang igjen. Det var bare ett evig mørke som ikke så ut til å lysne, det ble bare tyngre og tyngre bører sendt min vei hver eneste gang jeg forsøkte reise meg. Jeg ble slått ned igjen av nye slag hver eneste gang. Og da jeg ikke trodde livet kunne bli verre? Jo da ble det det.. Og til slutt satt jeg i dette kaoset jeg ikke visste hvordan takle, og flukten min i fjor ble  vin-flaska som stod foran meg fra morgen til kveld. Vin, og isolasjon.

Min flukt fra selve livet, min måte å takle utfordringene som kom, var å forsøke som jeg alltid gjør: Unngå å føle noe, “løpe ifra følelsene”, og jeg trodde helt ærlig ifjor at flaska med vin skulle hjelpe på det. Det gjorde den absolutt ikke, den forsterket de allerede vonde følelsene, og frykten for livet og verden ble større og større jo mer jeg unngikk å forlate leiligheten. Jo mer jeg stengte meg inne, ja jo reddere ble jeg.


Jeg isolerte meg, orket ikke være med på noe, og ikke en gang min egen verandaen turde jeg til slutt å sitte på. Jeg ville ha minst mulig med menneskeheten å gjøre, jeg ville bare være alene. Alene e mitt mørke. Jeg hadde nærmest gitt opp livet. Jeg var fanget i depresjonens klør, igjen.
Jeg var overbevist om at livet aldri ville bli levelig igjen, og jeg skapte min egen verden her inne i denne 60 kv meters leiligheten.
De få gangene jeg var utenfor dør i uken, var kun når jeg skulle til terapeuten og mulig jeg ble med å handlet, om jeg klarte komme meg over dørterskelen. En eller to ganger ut å få frisk luft i uken, det er langt ifra godt for noen. 

– Det jeg kjente mer og mer på, og det jeg ser nå i etterkant veldig tydelig, er at jo mer jeg isolerte meg? Ja jo verre ble psyken min. Jo mer fryktet jeg verden utenfor leiligheten. Jo sterkere ble angsten. Jo mer var jeg i beredskap. Jo mer slukte mørket meg.

Jo mer som tiden gikk, jo tyngre og mer truende virket det å tråkke over dørterskelen. Jo mer jeg satt inne i denne leiligheten med persiennene helt nede og gardinene trukket for, jo mørkere ble sinnet mitt også. Angsten ble sterkere og sterkere, og til slutt ble den helt lammende. Jeg ble både psykisk OG fysisk totalt handlingslammet. Og det gikk utover alt i livet mitt, og alle.. Livet jeg hadde kjempet sånn for i så mange år, lå nå i grus. Og jeg lå der selv, og så ikke ett eneste lysglimt igjen.. Det var mørkere enn mørkest, og det ble så ille til slutt at jeg visste ikke hva eller hvordan jeg skulle klare å finne krefter til å kjempe meg opp nok en gang.

Jeg hadde ikke krefter igjen.. Jeg hadde ikke mer å gå på.


Trodde jeg.

Det er virkelig sant at når det er som tyngst, det er da man virkelig får oppleve og kjenne på at man besitter ufattelig sterke uante krefter inni enn.

Jeg fortalte til terapeuten min hvor ekstremt ensom jeg følte meg, at jeg følte jeg ikke lenger hadde noe liv. Jeg fortalt hvor redd jeg var blitt for å bare sette meg ut på min egen veranda, at det gikk uker imellom. Hvor redd jeg var for å åpne døren for å lufte, at persiennen ikke hadde vært åpne på flere mnd og at jeg ikke lenger hadde kontakt med bla. annet vennene mine. Vi bestemte oss for at det måtte noen forandringer til, at jeg måtte forsøke litt etter litt å bryte ut av dette mønsteret jeg hadde satt meg fast i. Og jeg var helt enig, for jeg så jo at dette ikke var noe som kan kalles ett liv. Det var kun overlevelse.

Jeg sluttet først å bruke vin som medisin. Bare det hjalp mye.number one: Drikker du alkohol fordi du tror det hjelper deg? Jeg skal love deg at du gjør det kun 10 ganger verre for deg selv. Alkohol forsterker følelsene dine, og føler du deg forlatt eller redd? Alkoholen forsterker følelsene med XXX-ganger..
Så avtalte vi at jeg skulle sitte på verandaen når jeg hadde BPA her. 3 ganger ut pr dag.
Jeg krysset av på en plan hvor mange ganger jeg klarte, og helt ærlig? I begynnelsen var det ikke akkurat mange gangene i uken. Men ett steg om gangen, og de små stegene jeg tok? De viste seg å være veldig viktige i den store sammenheng. 
Jeg skulle også på dagtid skru persiennene opp litt, både på stue og kjøkken, slik at jeg fikk sluppet inn litt dagslys. Og det har virkelig mye å si, vi mennesker trenger virkelig dagslys og frisk luft.

Etter jeg hadde gjort dette en stund, ble jeg og BPA enig om at vi skulle dra UT på en tur i uka – fast avtale, fast dag, fast tidspunkt og – uavhengig av været. Og det er VIRKELIG det beste jeg har gjort for meg selv! Det er også det vanskeligste jeg har gjort på lenge.
For å kle på meg turklær å komme meg ut døren var virkelig ikke noe jeg hadde lyst til, jeg koset meg ikke og jeg ville egentlig kun hjem å legge meg under dynen igjen. Jeg forsøkte alltid i starten husker jeg på “Uff, vet ikke om jeg orker idag altså…” greiene, men heldigvis klarte vi sammen å tråkke over dørterskelen. Noe i meg ville jo, og jeg sa jo hver gang vi var ute: “Så godt å se noe annet!”

Jeg tror vi alle trenger noen som kan pushe oss litt, som går stegene sammen med enn, – i det tempoet vi klarer. Jeg er heldig som hadde en som gjorde og fremdeles, gjør det. Vi gikk stegene sammen, hun var med meg helt fra sofakroken med tunge samtaler om død og selvmord, og alle stegene imellom til nå – lysere tider hvor jeg alltid er SÅ klar for turdag! Ingen kan gjøre jobben FOR oss, men de kan gå stegene MED oss.

– Det merkes både på den fysiske delen, som f.eks at kondisen har blitt SÅ mye bedre, men aller viktigst: Den mentale delen er sååå langt ifra hvor jeg var! Jeg stortrives ute i skogen, jeg elsker havet, jeg elsker å kjenne den friske luften og å kjenne at beina mine klarer å bære hele meg.. Herregud, hvor fantastisk?! Og jeg elsker å merke at jeg kan gå lenger og lenger for hver tur, at kroppen min følger med, – at jeg merker styrken jeg ikke hadde i beina har kommet tilbake, og balansen er SÅ mye bedre. Jeg merker hode klarner opp, jeg nyter bare alle nydelige inntrykk og den ubeskrivelige roen som finnes kun der – ute.

Ute i naturen finnes det en magisk kraft jeg ikke får satt ord på, men det merkes at angsten så å si er borte – kun når jeg er der.

Jeg ville bare dele dette med dere, i håp om at det kan inspirere noen av dere som isolerer dere og sliter, til å komme dere ut i skog og mark slik som jeg gjør. Det handler ikke om hvor langt du går, eller at du skal nå en fjelltopp. – Det som betyr noe er at du er UTE.
PSSST: Å kjøre ned til en havn og sitte ved havet, kan være nok i begynnelsen. Og det er jaggu meg en god start!



@LunaCh 💚

Jeg har det ikke enklere, jeg velger bare å takle utfordringene annerledes.

Jeg gleder meg alltid til du stikker innom, særlig nå siden det er sjeldnere enn før. Det har jeg valgt selv, for behovet mitt er ikke like stort for oppfølging fra deg akkurat nå, men det er hyggelig at kontakten holdes vedlike, og at jeg selv får bestemme hvor mye. Det er viktig i prosessen jeg er i nå, med stabilitet, trygghet og faste rammer. Du har alltid vært så flink til det, til å lytte. Til å være tilgjengelig. Du har alltid vært en stødig trygghet i ett værhardt liv for meg. Og jeg er så takknemlig for det.

Vi ler og vi smiler, ja mye mer enn før. Jeg får alltid en god klem når du kommer.
Det er lenge siden vi har hatt så lystbedtunge samtaler som nå, og jeg ser at du også føler det lettere å være på besøk. Men etterhvert som minuttene går, er det som om gleden over alle kampene jeg har vunnet den siste tiden forsvinner sakte men sikkert imens vi prater. Det er som om det legger seg en mørk sky over hele meg, og jeg drukner i denne “gledesrusen din”..

For forstår du ikke at jeg har akkurat de samme utfordringene nå, som jeg alltid har hatt? Som jeg hadde da jeg satt å skar meg opp på badet, og ambulanse og kirurger måtte trå til for å fikse kaoset jeg selv hadde stelt i stand…? Jeg visste ikke hvordan takle utfordringene mine på en annen måte, men jeg holder på å lære meg det nå.. Men forstår du ikke at jeg nå velger å takle de samme utfordringene, på en annen måte, men at det krever ALT jeg har i meg for å klare stå i det?

Du er stolt over meg, sier du, du sier jeg aldri har vært så bra, og jeg ser du er veldig veldig glad på mine vegne. Og det er fint å se.. Men dessverre gjør dette noe med meg. Noe negativt, det fører meg i feil retning, jeg kjenner jeg lukker meg mer inne og jeg deler ikke like mye som jeg ønsket med deg.. Nettopp fordi jeg føler og merker at jeg ikke blir møtt med den forståelsen du for bare kort tid siden viste meg. Du møter meg på helt andre premisser nå, som om jeg var og er en annen. – Du ser meg ikke lenger.. Og jeg blir trist. Og jeg tenker i mitt stille sinn..“Er vi virkelig her nå igjen?”, “MÅ jeg virkelig sitte å hyl-skrike eller fysisk BLØ, for at du skal se meg, for at du skal forstå og lyttet til meg?”

Jeg har vært på akkurat dette stedet i livet SÅ mange ganger før. Jeg har gått så ufattelig mange runder i akkurat dette.. Og jeg orker ikke en runddans til.
Så istedet
 velger jeg å stille trekke meg tilbake. Trekke ordene mine tett til brystkassen og deler dem med kun de jeg opplever forstår. Jeg velger å ikke bruke så mye energi og krefter som jeg alltid har gjort før, – i ett desperat forsøke på å forklare dette. For jeg har innsett at den energien og de kreftene behøver til dagen og kveldens mange utfordringer. Og man må bare innse og godta at noen mennesker kun forstår det de ser utenpå ett menneske. Som i mitt tilfelle er symptomene..
– Og det er slik det alltid har vært. Når jeg har hatt en “bedre” og mindre symptompreget hverdag, har jeg mistet det jeg trengte mest: Forståelsen. Forståelse for at selv om jeg ikke fysisk skadet meg selv eller satt å hyl-skreik i et hjørne på badet, så trengte jeg at de forstod at jeg var syk likevel. At jeg hadde det vondt likevel. At jeg hadde de samme daglige utfordringene som før, og jeg trengte å bli møtt på samme måte.
– Men dessverre forsvant forståelsen hos mange i systemet, da jeg begynte å bruke stemmen istedet for barberbladet.

@LunaCh ❤

Personlig utvikling.

Jeg får høre fra flere rundt meg at jeg har forandret meg mye i det siste, eller rettere sagt: Det siste året. Og jeg sier meg enig i det, for jeg har endret meg. Egentlig enormt mye, og det særlig på det personlige og emosjonelle plan. Jeg tar nemlig mer vare på meg selv nå. Og jeg tar mer hensyn til meg selv. – Og det er faktisk den største forskjellen av de alle. Og egentlig hovedgrunnen for alle de små og store endringene folk kanskje legger mest merke til.

For første gang i mitt liv handler jeg ut ifra det jeg kjenner er best for meg. Det som føles riktig for meg, – og det som gjør min helsetilstand mest mulig stabil. Ikke hva jeg tror andre ønsker av meg eller hva andre trenger av meg. Jeg strekker meg langt for de jeg er glad i, men ikke så langt at det går på bekostning av meg selv og min egen helse, – noe jeg gjorde nærmest daglig i så altfor mange år.

Jeg øver meg på å bruke ordet “Nei” oftere. Ikke fordi jeg syns det er gøy eller kult, men fordi det er helt nødvendig for å ivareta meg selv og helsen min. Det er fryktelig vanskelig noen ganger, men det har blitt enklere jo mer som tiden har gått. Men fremdeles er det dager det er vanskeligere enn andre, dager jeg kjenner jeg kvier meg til å svare nei, eller når samvittigheten tar overhånd og tærer på sjelen min. Vet du hva jeg gjør da? Jeg bruker omvendt psykologi på meg selv. Hehe, jeg gjør faktisk det, og det funker også! Bare forsøk du også, om dette er noe du kjenner det igjen i og trenger å øve deg på.

Det jeg gjør er nemlig at jeg setter meg selv i motpartens side, og så spør jeg meg selv følgende: “Når jeg spør om vi skal finne på noe en dag eller jeg trenger hjelp til noe, og han/hun sier NEI til meg fordi han er opptatt, skal på familiemiddag/ reise bort, etc etc: Er han/hun egoistisk da? Er han/hun ett helt forferdelig og grusomt menneske da? Er hun/han selvsentrert da? Ikke det nei?
Nei… Så hvorfor er JEG det da?”

Dette er en tankegang jeg bruker MYE. Og som jeg syns er en både enkel OG effektivt måte å få følelsene og tankene mine på riktig spor igjen. For det er ikke egne regler for meg, det er ikke egoistisk å sette de grensene man behøver for å ta vare på seg selv. Det er ikke egoistisk å si NEI når man faktisk ikke har lyst til noe, eller man har andre planer eller man er tappet for krefter. Det er så ubeskrivelig viktig å si “nei” når man kjenner det går på bekostning av seg selv og helsen sin. Når man kjenner at man ikke har energi og krefter igjen, men man gjør det til tross for og kun fordi “det er jo slik man gjør“. Men vet du? Det skal faktisk ikke være slik. Og kanskje det viktigste: Det behøver heller ikke å være slik.

Vi mennesker setter grensene som er riktig for oss selv, først når vi forstår at vi har retten til det, tror jeg. Og dessverre er det ikke alle mennesker som vet selv eller som opplever at de har de samme rettighetene som alle andre mennesker på denne jord har. Og jeg er en av de. Visste du at noen, inkludert meg selv, har ett så nedlatende syn på seg selv at de oppriktig tror menneskerettighetene ikke omhandler dem? Noen tror oppriktig at de er mindre verdt enn andre, og dermed ikke har like rettigheter til å sette grenser i livet sitt, stå opp for seg selv, si sine meninger eller ta hånd om seg selv.

Jeg er ikke kommet i mål ennå, men jeg er på god vei. Jeg har fremdeles de samme tankene og følelsene som jeg har hatt, og tvilen sitter i meg. Men jeg klarer likevel endelig å handle mer utifra det jeg rasjonelt sett har forstått og lært meg nå, – og det er i alle fall ett godt steg i riktig retning tenker jeg. Så håper jeg bare at jeg en dag klarer å komme dit hen, at jeg kjenner inni meg på det emosjonelle plan at også jeg er like mye verdt som andre mennesker. At også min tid er like viktig som andres tid, – og at jeg har like rettigheter til grensesetting og valg som andre har. For det er ett faktum, så enkelt likevel så utrolig vanskelig.

Jeg sier ifra mer og mer om det er noe som påvirker meg negativt eller rett og slett ting jeg ikke syns er okey. Jeg setter grenser jeg aldri før en gang har visst jeg trengte å sette, og jeg merker at det styrker både selvfølelsen min og ikke minst: Selvrespekten.

Noen vil kanskje ikke like det. Noen vil kanskje mene noe negativt om endringene, og andre igjen vil synes det er positivt og ett steg i riktig retning. Det er slik vi mennesker er, vi tolker, mener og tror veldig mye, ut ifra det perspektivet vi selv har. Og det er helt greit.
Jeg har endelig innsett at det viktigste er faktisk ikke hva andre måtte mene om meg, tror om jeg eller synes om meg, – det viktigste er faktisk at jeg har det best mulig i MITT liv, slik som DU har det i DITT liv.  Og hva andre måtte mene om det? Det får være deres sak. Det påvirker og angår faktisk ikke meg i det hele tatt.

@LunaCh

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no