Ønske fra lesere: “Min ukeplan”. Hvordan (og hvorfor) få struktur i hverdagen.

Hei fine dere!❤ Hvordan har dere hatt det i de siste?❤ Håper det har gått etter forholdene greit, og at dere har hatt mer gode enn vonde dager. 😘🤗💖

Idag tenkte jeg å fortelle hva jeg har gjort for å få en mer balansert hverdag ift mine behov, for å få mer ro og en mindre stressfull hverdag. Stress er noe jeg tåler svært dårlig, for mye inntrykk av all sort, blir det for mye blir jeg overveldet og overaktivert, – og da er det gjort.
Derfor er jeg så glad for at vi i det siste har fokusert på akkurat dette. Vi har tatt for oss kapitell 11 i boken: Tilbake til nåtid, og jeg har tatt bilder av alle sidene så dere som ikke har boken kan få lese kapitellet.👌
Kanskje kan det være til hjelp for dere også? Håper det.❤

So, let us just start with some learning and reading time!😉✌🧠

Boken kan du forresten kjøpe HER: Tilbake til NÅTID – Modum bad

Det siste året har jeg hatt så ekstremt lite energi, det har hendt mye som har satt meg fryktelig tilbake, mye påkjenninger som ett hvert menneske ville blitt utmattet og utkjørt av. Og når du har så og si NULL krefter og energi igjen, så er det viktig å faktisk prioritere riktig hvordan du bruker det lille du har.
Jeg printet ut to ukeplaner, hvor jeg førte på det jeg selv kjente jeg behøvde akkurat nå. Ting kan selvsagt endre seg etterhvert som tiden går, men akkurat er det dette jeg hadde behov for.

Viktige spm å stille deg selv er f.eks:
Hva er viktig for deg å klare gjennomføre i løpet av uken, og hvordan kan du gjøre det uten at energi-lageret er helt tappet? Er det noe du må avse, eller ta en pause ifra for en periode?
“Har du noen avtaler som er viktigere enn andre?”
“Hva GIR deg energi, og hva TAPPER deg for energi?”
(Og her du være helt ærlig med deg selv! Og faktisk gjøre noe med det.. Uansett hva det er.)
Min ukeplan ser SLIK ut:

Jeg laget to, jeg har altså en TO ukers plan som rulleres på. En uke har jeg kun EN fast avtale, og det er terapi på poliklinikken. Uken etter har jeg tre faste avtaler.
Dette er fordi terapien jeg går i er SÅ krevende for meg at jeg har innsett at for å klare gjennomføre I LENGDEN, som er snakk om mange år, så måtte jeg sette alt annet i andre rekke. Det gjelder både fysioterapi og samtale med fastlege, men også som dere ser har jeg måttet avse mye sosialt også. 
– For å klare hverdagen hjemme mens jeg går i en såpass krevende og brutal terapi som Traumeterapi faktisk ER, så måtte jeg være så streng med meg selv at jeg måtte sette ALENE-TID hele annenhver dag. Og som dere ser, den ene uken har jeg tre dager på rad uten noen som helst  sosial-tid med venner. Det er ikke mange dager i uken jeg da har tid sammen med venner, men samtidig føler jeg kvaliteten på tiden sammen er mye bedre enn før. Fordi jeg har mer energi til å være TILSTEDE når jeg først ER sammen med andre. Noe som veier mye tyngre.
Det er fint å klare være hundre prosent mentalt tilstedet sammen med andre, og ikke føle seg totalt tappet etterpå.😍❤🙌

Har du lite energi, kanskje må du sette deg ned å tenke over hva DU kan gjøre for å spare deg selv litt, for å få en BEDRE hverdag hvor du ikke føler deg konstant tappet og på underskudd av energi…?
Som min terapeut så fint sa: “Du må ikke bruke mer energi enn du har, Luna”. Klokt sagt, og SÅ sant.

Ta vare på DEG. 💪❤
DU er også viktig!❤
Og jeg vet det høres rart ut for enkelte, men jeg har faktisk innsett at “Den viktigste personen i DITT LIV, er faktisk DEG SELV.”
Og du kan ikke være til hjelp for noen, om du selv går under. Så ta vare på deg selv først. DU er like viktig som de rundt deg. Og du har rett til å gjøre det som er BEST for DEG SELV. HUSK DET!

DU er OGSÅ VIKTIG!

@LunaCh💕

Jeg må, “gi litt mer faen”…

Håret mitt er så fett som det kan bli, ikke en gang tørrshampo kan gjøre det bedre.. Hårene på leggene gror og vokser fritt, sminke-pungen er ikke rørt på snart en uke, og jeg legger meg og sover hver eneste dag på dagtid, likevel sover jeg gjennom hele natten uten å våkne en eneste gang. Jeg er utslitt. Utbrent. Og jeg er livs-lei.

Jeg føler meg verre enn på lenge, og alt jeg gjør er å sitte i sofaen, se dokumetarer på netflix, leke med Tilo, – og nå de siste døgnene har jeg lest om selvmord og død.
Hvorfor…
Fordi jeg føler meg mer ensom enn jeg noen gang har gjort. Ikke på grunn av mangel på mennesker i livet mitt, de er helt utrolig og helt fantastiske! – Men jeg er ensom i MEG SELV. I mitt indre.. Viss du forstår forskjellen. 
Jeg trenger å se eller lese om noen som kanskje føler det på litt samme måte som meg selv.. Som gjør at jeg føler meg LITT mindre alene i dette.. Og fordi jeg forstår ikke verden. (noe jeg forsåvidt heller aldri har gjort.) 

Verden.. Jeg og psykologen min har pratet en del om dette. Hun er enig i alt jeg sier om dette temaet, sa hun sist uke. Samtidig så er det som hun sier: “Det hadde vært den perfekte verden, Luna. Og det ER slik det BURDE være, men slik er det ikke. Og du blir bare skuffet igjen og igjen viss du forventer det.”
Og jeg sa, i en spøkefull tone samtidig med den største alvor: “Er det NOE som vil ta livet av meg i denne verden, så er det denne sterke rettferdighets sansen min”
Og det er akkurat det som er. Rettferdighets-sans er vel og bra, det. Men samtidig blir du, viss du er ekstra sårbar og skjør, ufattelig skuffet – om og om igjen.

Meningen med livet, ja alle de store spm surrer rundt i meg konstant. Hva ER meningen, med livet? Hvordan kan JEG gjøre en forskjell for noen? Kan JEG hjelpe noen, slik DE orker livet? Eller slik DE får hjelpen de behøver? Hva kan JEG gjøre.. Lille meg. Her jeg sitter i mitt eget mørke, fastlåst i ett usunt mønster jeg selv alene ikke klarer bryte. Hva KAN jeg gjøre.. utenom å skrive på denne bloggen, som er min måte å finne en eller annen form for mening i hverdagen min. Som jeg helt ærlig ikke føler har noen mening i det hele tatt.

Livet. Livet mitt. Hva er meningen med livet… mitt.. ? Når det gjør så forbanna vondt hele tiden. Små små avbrekk med smil og glede finnes, men i den store sammenheng så blir de avbrekkene for små til å holde ut, i lengden. Hva kan jeg gjøre, lille meg.. For at andre skal slippe å føle på denne meningsløsheten jeg selv føler på..? 
Jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe alle som trenger det. Jeg skulle så gjerne være til for de som behøver noen.. Ja, være sterkere enn jeg er.
Men jeg er som en østers uten skall. Sårbar og skjør, og sterk når jeg virkelig MÅ. 

For i denne verden som er nå, må man være sterk, ofte sterkere enn hva man er. I en verden som er fylt av kyniske, egosentriske og selvsentrerte mennesker, er det vanskeligere og vanskeligere å leve.
Penger, økonomi går fremfor – liv. Det å være best i alt, og det å ha alt (man ikke en gang behøver) er viktigere enn hvordan man HAR det. Seg selv og sine, er først og – sist. “Ett mer inkluderende og varmere samfunn” – det tror jeg ikke det blir. For det er alltid: Seg selv og sine, først. OG sist.
Det finnes ikke rom for å ta inn, lenger. Ikke nå, og ikke på lang tid, tror jeg. Det er slik samfunnet har blitt. Selvrealisering er i vinden. Og det kommer det til å fortsette å være.

Jeg såg dokumentaren “Avicii True Story” med tårer i øynene. Når han forteller til de rundt seg hvordan han opplever og har det inni seg, sitter de med ansiktet godt plantet i tlf-skjermen sin som om det ikke var særlig viktig å lytte… Når han ligger i sykehus-sengen med sterke smerter, og turneer og konserter han ikke en gang taklet eller ønsket, – er likevel i hoved fokus. Og det er slik verden har blitt. Og kommer til å forbli i lang tid.
Men jeg vil ikke være med på det. Jeg orker ikke, og jeg skjønner det ikke, og jeg makter ikke forholde meg til det, selv om jeg vet at jeg må.. Men det er vondt å se. Vondt å se utviklingen.. Og jeg forstår ikke meningen i det, i noe som helst, lenger. Alle som står utenfor, alle som sliter, alle som kunne levd med ikke maktet mer. Orket ikke presset samfunnet har lagt opp til nå.
Og når det at Sophie Elise gråter på TV-skjermen får en hel artikkel som fokuserer på akkurat det, at hun viser følelser, så forstår jeg enda mindre av verden. Noe så naturlig som følelser, blir gjort så fremmed.

– Hva kan lille meg gjøre, for at andre skal orke å være til? Det spm stiller jeg meg selv hele tiden, og jeg finner ikke svar. For jeg er for liten til å stå opp for alle, for liten til å stå opp mot ett så stort og ett så inngrodd system som både barnevern og psykiatrien er.
For mennesker som får merkelapper i panna som hindrer de i å få hjelp, – for mennesker som ikke ser sin egen verdi, for mennesker som tror de er mindre verdt enn andre, ja, for mennesker som – meg selv. Jeg er til og med for liten for å stå opp for meg selv mer. Og jeg er for sliten.

Livet mitt og jeg. er en film som står på pause.
Jeg hviler. Og jeg gir litt mer faen nå.

For det er det som må til. Jeg må “Gi litt mer faen”, som Per Fugelli så fint og direkte sa. For å overleve og leve i denne verden, så må man det.. Og for deg som leser, viss du kjenner deg igjen i denne teksten jeg har skrablet ned i dag, her jeg sitter med hårete legger jeg ikke orker å bry meg om, fordi det betyr ingenting i den store sammenheng.. Med fett hår jeg ikke orker vaske, med følelsen av at verden er for brutal og tøff for ett menneske som meg selv.. Viss du føler deg litt som meg.. Gi en lyd fra deg i kommentarfeltet med E-mail adr din om du ønsker.. Eller en DM på ig: Lunaench, eller på FB: Lunaen.blogg  Jeg har bestilt ett armebånd til en av dere som gave ifra meg selv. Ingen konkuranse og du trenger ikke følge meg noe sted heller. Det er kun en gave.. Fordi jeg ønsker å gi tilbake. 
Ett armbånd fra JMS_design, hvor det står: “Gi mer faen”, som kan være en daglig påminnelse til deg selv fra meg.

For å overleve i denne verden så må vi det. – Gi litt mer faen. 

@Lunach❤

Du er ikke aleine.

Jeg tenkte med en gang jeg våkner idag mårres: “Herregud at jeg trykket på publiser igår.. Jeg må logge meg inn å slette det”..
Selvsagt tenkte jeg det, for det å være “flink pike”? Det er noe jeg kan. Det er noe jeg er skikkelig god på, om jeg så kan si det selv.

Ja dette kan jeg, og dette er det jeg har gjort hele tiden, år etter år. Og selvsagt, å være “flink pike”, da skriver man ikke slik som igår. Det at man har det skikkelig vondt, sånn som sannheten er etter terapitimer hvor man river opp sår som ikke en gang har fått sjansen til å lage en skorpe over seg før man river det opp igjen. Klart det gjør vondt.. Men man sier det ikke høyt. Og man skriver det ikke rett ut, man “pynter i alle fall litt på sannheten”, eller så “pakker vi det inn i bomull og silkepapir så det ser litt finere ut”.. Vi er mange som er og har det slik.

“SLETT”. “Delete”. “Få det bort”.

Men så har jeg valgt å la det stå. Til tross for.

Dette er jo ikke noe folk vil lese. Jeg vet det. Men det er noe JEG trenger å skrive. Jeg trenger å få ut. Og jeg vil faktisk ikke være en del av ett samfunn hvor det ikke er sosialt akseptert å ha det slik. Ha det vondt inni mellom.  Hvor vi må pynte på fasaden og på sannheten overalt hele tiden, både i virkeligheten OG i sosiale medier. Slik mange, altfor mange gjør og føler de må.

Ja, folk elsker solskinshistorier, men så har det seg sånn at livet ER ikke bare en dans på roser for alle. Nesten så å si for ingen.
Ja, folk vil se at det går bra, de vil høre alt det fine, de fleste ønsker ikke sannheten. Og aller helst ikke slike ubehgageligheter som dette.
Men så tenker jeg at… Hvorfor skriver jeg? Hvem skriver jeg til? Jeg skriver ikke for de som ønsker utelukkende solskinshistorier, eller de som kun ønsker å forholde seg til de lyse og fine sidene livet har å by på. Nei, det er jo ikke for/til dem jeg skriver.
– Jeg skriver for meg selv først og fremst, fordi jeg trenger en ventil for mine følelser og tanker. Og jeg skriver til de som  lever på skyggesiden av livet, der mørket finnes kanskje mer enn selve lyset gjør. De som trenger å lese akkurat dette, så de ikke føler seg så alene der i mørket.

For det kan bli temmelig ensomt der i mørke. Det vet jeg alt om.. 

Jeg skriver til de som trenger å lese at andre også syns det er helt forjævelig å gå i terapi noen ganger, men likevel velger hver dag å stå i det til tross for smerten og ubehaget som følger med.
At selvom JO, det er dritt! Det er noe skikkelig skikkelig dritt! Men at det er helt OKEY å føle det. Det er faktisk helt normalt og naturlig. Noe annet ville heller vært rart.

Min blogg er ingen fasade, ei heller en “pen blogg” fra solsiden av livet. Nei, jeg skriver til deg, jeg. Du som også lever i skyggen. Der solen ikke alltid rekker frem.. Og jeg vil fortelle deg at du er ikke aleine. Og det er lov å være sliten og trøtt av livet og dets utfordringer.
Det er lov å være lei, og det er lov å si man har det vondt når man har det vondt.

Ja… Jeg vil bare si: Du er ikke aleine. 💚Jeg er med deg.💚👊🤛

@LunaCh.💕

Verdensdagen for psykisk helse, 2018! #Værraus💕

Målet med denne dagen, nemlig VERDENSDAGEN for psykisk helse, er at det skal bli like lett å snakke om vår psykiske helse, som det er å snakke om vår fysiske. Noe det ikke er pr dags dato, og vi har fremdeles en lang vei å gå her. Derfor er dette en innmari viktig dag synes jeg.For vi ALLE har en psykisk helse, det er viktig å huske på!

Jeg legger ofte merke til på sosiale medier at, hvor mange er det ikke som deler bilder av seg selv eller hånden sin med en veneflon i, eller “tagger seg selv” med f.eks.“På Rikshospitalet Oslo Universitetssykehus” i innlegg på FB? Ja når de av ulike grunner er på enten legevakt eller sykehus, av FYSISKE årsaker. Men hvor ofte ser dere at mennesker som er på legevakten grunnet psyken, eller på sykehus/psykiatrisk, at de deler bilder eller tagger seg selv på FB med: er på “Distrikts-psykiatrisk døgnenhet”? 🤔🤨🙄 – Det er myyyye mer sjeldent å se ikke sant? Så og si nesten, aldri? Og hvorfor er det slik? Jo, det skal jeg fortelle deg.
💭 Det er fordi det fremdeles, i 2018, er for mye tabu rundt psyken vår! Fordi det fremdeles ikke skal snakkes høyt om men mer hviskes i det stille, og fordi det er mer sosialt-akseptert å være fysisk syk enn psykisk (og jo, det er kun å konstantere ett faktum.) – Og sist men ikke minst, det er fordi skammen rundt det å streve med psyken fremdeles står ALTFOR sterkt hos de aller fleste!

– Nettopp DERFOR er denne dagen så innmari viktig! Fordi som vi alle vet, vi mennesker har ALLE en psykisk helse, og det er absolutt ingen garanti for at ikke du, eller noen av dine nærmeste, kan utvikle en eller annen psykisk helseplage i løpet av livet! Det har vi ingen garanti for, på likhet med at vi ikke har noen garanti for at vi ikke får en fysisk sykdom. Vi må alle huske på at vi alle har en kropp og en hjerne. Noen har fysiske plager, andre har psykiske. Og noen har begge deler.💐❤

Årets tema er: “Vær raus”.
🙌❤ For meg personlig, så tenker jeg at begrepet “å være RAUS” rommer ganske så mye. Men noe av det ALLER viktigste og mest grunnleggende av alt, – syns jeg å være raus burde være å kunne vise respekt og ydmykhet ovenfor andre menneskers lidelser. Å være raus med både forståelse, tålmodighet og kjærlighet er noe av det jeg skulle ønske ALLE kunne være.

Det koster så lite, men det gir så utrolig mye!

Kloke ord å leve etter..

❤ Vær raus med gode ord, det er noe vi alle mennesker trenger å høre.
Vær raus med ett ekte og godt smil til noen du ser behøver det når du er på butikken, skole eller jobben.
Vær raus med varme klemmer og hold litt ekstra lenge, rundt noen som du ser behøver akkurat det idag, imorgen og hver dag. 

Vær raus med godhet, varme, omsorg, empati og kjærlighet! 
– Det leger så enormt mye mer enn vi aner, og det redder uten tvil liv hver eneste dag!
❤❤

Varme klemmer, lys og kjærlighet DIN vei idag! Jepp, til DEG som leser AKKURAT nå! DU er verdifull, og DU er viktig!

💕@LunaCh 💕

7 ting som holder sykdoms-symptomene mine mer i sjakk.

Hei alle hjerter! ❤😘
Jeg vet at mange av dere som stikker innom her sliter med mye av de samme tingene som jeg gjør, i større eller mindre grad. Og jeg tenkte derfor å dele noe av det jeg merker hjelper meg i hverdagen, det som er viktig for meg slik at jeg klarer å holde symptomene mest mulig i sjakk.
Det som faktisk gjør meg mindre symptom-preget, og dermed har jeg det bedre med meg selv og fungerer best mulig i livet generelt. Kanskje kan det være til hjelp for deg også? – Jeg håper virkelig det! ❤🤗 Alt jeg ønsker er jo at mine erfaringer kan være til støtte og/eller hjelpe noen andre også..❤🙌

Så her kommer en liste over noe av det som gjør hverdagen min litt bedre og enklere å leve i. (I tilfeldig rekkefølge)

💭Forutsigbarhet i hverdagen.

Livet er langt ifra forutsigbart, det er som jeg pleier å si: “Livet kommer lissom i veien hele tiden” Dvs: Det er nok av uforutsette ting som kommer kastende over oss uten at vi kan gjøre stort med det, slik er livet. Og slik kommer livet alltid til å være. Men da er det viktig at rammene er på plass. Rammene rundt meg, at grunnmuren er stødig og fast, slik at “når livet kommer i veien” så har jeg likevel en vegg å lene meg til, ett gulv å stå på, ett tak over meg.
– Forutsigbarhet er trygghet, og for meg er nettopp det innmari viktig for at jeg skal fungere best mulig! Det jeg har gjort nå nylig, er at jeg laget meg en ukeplan som jeg skal følge, – og det viktigste jeg gjorde da jeg skreiv den var: Jeg satte MEG SELV først når jeg skreiv den. MINE behov var i fokus, ja for første gang i mitt liv. Ingen hensyn til “andres muligens følelser eller behov” var første prioritert denne gangen. Det er MIN ukeplan, og MINE behov var det eneste som ble tenkt på. 
Det å sette “Alene-dag” annen hver dag var fryktelig vanskelig for meg å skrive, og kanskje aller mest vanskelig å faktisk skulle gjennomføre. 🙈🤦‍♀️
For det innebærer i å si ordene: “Nei, idag passer det ikke.” Og det er noe jeg må øve på. For en ting er å si det, men det andre er jo den dårlige samvittigheten som da gnager på meg gjennom hele dagen.. Det å faktisk sette meg selv først for en gangs skyld, er ett steg i riktig rettning. Legge fra meg “snill-pike” syndromet og være litt positiv-egoistisk akkurat nå, er faktisk utrolig viktig for helsen min. Jeg kan ikke ta vare på andre, om jeg ikke tar vare på meg selv først. 

✅Forutsigbarhet handler mye om Trygghet. Og trygghet er noe av det mest grunnleggende og viktigste i livet til etthvert menneske for å fungere optimalt.

💭 Forståelse og aksept.

Og dette er viktig, dere. Altså, dette er bare viktig!🙌 Forstålse og aksept. – Det handler ikke kun om forståelse fra andre mennesker, fra de rundt deg. Men det handler også om forståelse for seg selv! Jeg har innsett mer og mer i det siste hvor streng jeg har vært mot meg selv, jeg har vært så forbanna streng og drittsekk mot meg selv i så altfor mange år!
Jeg har aldri vist meg selv noen som helst forståelse for mine symptomer, for mine smerte-utrykk. Jeg har banket opp meg selv, snakket nedlatende og stygt om meg selv, aldri vist noen forståelse for mine helt normale reaksjoner på unormale livshendelser. Og DET punktet syns jeg er bare SÅ sykt viktig! – For vi er mange som er så altfor altfor strenge og som kreveraltfor mye av oss selv! Vi skal hele tiden ta hensyn til alle andre rundt oss, vi skal vise forståelse mht andre og akseptere alle andre som de er, og det er viktig og det skal vi fortsette med! – MEN, hva med oss selv da? Vi må ikke glemme at vi også må ta hensyn til oss selv, våre egne følelser og vårt eget beste. Vi må vise forståelse og vi må akseptere oss selv også. – Og akkurat DET tror jeg vi er mange som sliter med!
Psykologen min sa til meg senest sist uke: “Du må ikke bruke mer krefter enn du har Luna.” Og det tenker jeg er veldig viktig. Jeg kan ikke gi av meg selv helt til jeg ikke har mer igjen å gi, og det er nettopp det jeg har gjort feil hele livet. Jeg har tømt energi-lageret mitt uten å gi meg tid til å fylle det opp, og dermed har jeg gått i bakken igjen og igjen og igjen. 

Forståelse og aksept handler om mer enn kun ene og alene de rundt deg og samfunnet generelt. Det handler like mye om forståelse for seg selv, akseptere seg selv og situasjoner, opplevelser og livserfaringer.

💭 Ærlighet.

Det å tør å være ærlig med de rundt meg om hvordan jeg har det, har vært svært viktig for meg for å få hverdagen til å gå rundt.
Det være å si hvordan jeg har det, eller noe jeg behøver hjelp til, spør om det er noe jeg er usikker på, eller si ifra om noe jeg er redd for skal skje osv.
– Dette punktet henger mye sammen med neste punkt, nemlig “God kommunikasjon.” som jeg kommer til snart… Vi er mange som er “eksperter” til å putte på oss forskjellige masker, – som oftest handler det om å skåne andre for ubehag, for å virker “bedre”/”friskere” eller fordi vi bare ikke tør helt å si hvordan det egentlig står til.
Vi vil jo ikke at andre skal bli bekymret, og heller vil jo ingen være/føle seg som en belastning for noen. – Men viss vi hele tiden skal gå rundt og si halve sannheter til hverandre, så opplever jeg personlig i alle fall at det blir veldig mye forvirrende tanker og følelser, mye synsing og mening og “jeg tror hun/han mente det sånn”. Å være ærlig å si at man har en dårlig dag? Det er bedre enn å si “Joda, det går fint” men samtidig så lyser det jo igjennom på hele kroppspråket og formen ellers at man ikke har det særlig godt. “Mixed Signal” er skikkelig forvirrende syns jeg, og det tror jeg det er for de fleste. Særlig for oss som er ekstra sensitive. – Jeg tåler mye bedre å høre sannheten, selv om den kanskje ikke alltid er like hyggelig å høre, enn å høre “halve sannheter” som jeg kaller det, fordi noen forsøker å skåne meg.

✅Det er lov å være lei seg, det er lov å si man har en dårlig dag.
Det er ikke noe galt i å si det som det er, å faktisk kalle en spade for en spade. Det blir enklere og bedre for enn selv, og det blir enkelere for de rundt å vite hva man har å forholde seg til.

💭 God kommunikasjon.

Å kommunisere… Ja, det er jo noe vi gjør nesten hele tiden, men samtidig er det ikke alle som er like god på det. Og gjett om jeg har mye erfaringer på dette punktet. Jeg personlig synest som jeg skreiv over her, at ting har blitt litt lettere etter at jeg faktisk begynte å innrømme og våger å si til de som er meg nærmest: “Nei, jeg har det ikke så greit om dagen egentlig”, når jeg får spm om det går bra med meg..

Det er så viktig med god kommunikasjon med de du har rundt deg. Det oppstår sååå mye missforståelser og feiltagelser grunnet mangel på komunikasjon, og det er noe vi alle kan jobbe med å bli bedre på tror jeg.

💭 Omsorg.
Både omsorg fra de rundt seg, men også egen-omsorg. Omsorg kommer i ulike former og det finnes mange typer omsorg. Det være en armkrok når du har det vondt, eller at noen hjelper deg med husarbeid når du er utmattet. At du klarer å dusje, stelle deg, gå deg en tur og spise selv om du ikke kjenner deg sulten. Det er så mange forskjellige former for omsorg, og det er helt individuelt hvilken behov man har. Men en ting har vi til felles: ALLE mennesker har behov for en dose omsorg i hverdagen!❤

Jeg tror det er veldig veldig viktig å vite hvilken omsorgs-behov man faktisk har, – og tør å be om det..
Det er absolutt ikke enkelt og mange syns det er flaut også vet jeg. Men da tenker jeg at det er viktig å huske på at OMSORG faktisk er ett medfødt menneskelig behov som vi alle har. Barn som voksen, alle har vi behov for omsorg og at noen bryr seg om oss. Det er noe av det som gjør oss til menneske.

💭Minst mulig stress.

Stress gjør mange syke. Stress er nesten blitt en “folkesykdom”, mange er  sykmeldt grunnet STRESS, og de fleste stresser seg gjennom hverdagen for å “komme i mål”. (Kommer man fortere i mål, egentlig… og får man noe glede ut av det, når det bare blir ett jag..?)
Og så tenk deg da, når du allerede ER syk, og du har en skikkelig stresset hverdag, eller du er omringet av stress rundt deg.. – Det gjør i alle fall meg mye MYE mer symptombelastet. Jo mer stress jo sykere blir jeg. Og jo mindre stress og jag, jo bedre fungerer jeg.

✅ Ikke fyll opp ukeplanen din med mer enn du har energi og krefter til.
– Da blir du bare stresset og absolutt ingenting blir bedre av det. Du kommer i mål tidsnok. Det gjør ingenting om det tar litt mer tid. Stress fører ingenting godt med seg. Forsøk å unngå eller minske det så godt du kan. 

💭 Nok alene-tid.

For meg er alene-tid veldig veldig viktig. Jeg blir veldig fort “tom” for krefter og energi i samvær med andre, og trenger derfor mye tid for meg selv for å fylle på energi igjen.
– Det å forstå dette, å ikke minst akseptere det, muligens mye også å vite grunnen til hvorfor det er slik, ja det har gjort at jeg har klart å prioritere dette mer og mer.

Jeg har også oppdaget at når jeg er alene blir jeg mye mer kreativ. Jeg får også tid til å gjøre det jeg liker, som f.eks å skrive blogg, skrive dikt, lage kort eller decopage, ol.
Jeg hører på musikk og sysler med små ting i hjemmet. Leser aviser/bøker, ja- jeg slapper av så godt som JEG kan, og jeg forsøker å bare ta vare på meg selv så godt som mulig.

✅ Alene-tid tror jeg alle hadde hatt godt av, og jeg tror faktisk alle mennesker trenger det. Man får dessuten også mer tid til å reflektere over ting, og dermed utvikle seg. Jeg personlig tror i alle fall “alene-tid” er veldig viktig for å finne mer ro i hverdagen, og for å være mer tilstedet “her og nå”.

Håper noen av punktene jeg deler, kan være til hjelp for noen av dere.. Ta vare og husk: DU ER VERDIFULL! Akkurat som DU er! ❤❤❤

Varme klemmer fra,
@LunaCh❤

Nei, du er ikke mislykket!

God formiddag, fininger! 🌸😘
Bare innom for å ønske dere en så god dag som dere kan ha i den situasjonen som dere er i. 🌸🌸🌸

Og så vil jeg bare minne dere på en ting, dere.
– At uansett hva, uansett hvordan du har det i dag, hvordan du reagerer eller hvordan du føler deg. Husk for all del: Du er IKKE mislykket, du gjør INGENTING feil bare fordi du ikke er kommet dit du ønsker i livet ditt. Det er IKKE alltid så enkelt som mange skal ha det til på sosiale medier.

Noen ganger må man faktisk bare gå stegene, i sitt eget tempo, og noen ganger snubler man på veien, og vet du? Det er HELT i orden. Du er IKKE misslykket fordi du faller inni mellom, vet du hvorfor? Fordi det er slik det bare ER. Recovery tar tid, det krever alt du har i deg av styrke og krefter. Det tar tid å leges og bli bedre, og det er en prossess som DU må gå, i ditt tempo, i dine sko.. Selvom det virker som om “alle andre får det til”, så er det ikke slik i realiteten. Jeg kan love deg at tuuusenvis av mennesker rundt om i landet sitter å tenker akkurat de samme tankene som deg: “Hva er galt med meg? Siden alle andre får det til men ikke jeg! Hva er feil med meg!”

Og tro du meg, jeg tenkte de samme tankene fryktelig lenge jeg også. Altfor lenge.. Og de tankene gjorde meg ikke godt, de gjorde meg mer og mer deprimert og jeg trykket meg selv lenger ned i gjørma. Men da jeg innså realiteten, og godtok at slik ER det faktisk – og det er HELT okey, ja det var da jeg fikk det litt bedre og følte meg litt bedre med meg selv. 
Jeg sier ikke at man ikke skal strekke seg etter å bli såkalt frisk, men jeg tenker at det viktigste er ikke å bli “FRISK” i seg selv, men det å faktisk få ett liv som man kan klare å leve i. Ett liv som er levbart og som gir deg noe. En hverdag som ikke kun består av å overleve og å kjempe for å holde seg i live. Men en hverdag man trives i.
– Jeg brukte ti år av mitt liv, minst, på å tenke: “Jeg SKAL bli frisk! Jeg SKAL være den jenta som klarte det. Den som var syk men som ble FRISK. Jeg SKAL klare dette!” 

Fordi samfunnet er slik nå. Du må yte hundre prosent om ikke mer, for å ha en verdi – sett uten ifra. Selvrealisering og oppnå store ting er det som gjelder. Men vet dere? Jeg gikk så på tryne hver jævla gang, og jeg mistet håpet mer og mer jo mer jeg forsøkte å oppnå det som faktisk er for noen – umulig. For det er ikke slik for alle, at alle KAN bli såkalt “friske”. Hundre prosent. Men det som er det fine? Det er at alle har en mulighet til å få det bedre med seg selv, alle har en mulighet til å ha ett bedre og mer innholdsrikt liv – til tross for utfordringene sine. Med riktige mennesker rundt seg, og med riktig hjelp og veiledning, og sist men ikke minst: Med realistiske mål å strekke seg imot. 
Og jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde kastet bort så mange år på å strekke meg etter mål som var langt ifra realitiske, og heller brukte tiden på å strekke meg etter det som jeg gjør nå: Å få en hverdag jeg selv er tilfreds med. Der jeg kan finne ro i meg selv. Være fornøyd med den jeg har blitt. Ha ett liv jeg selv klarer finne mening i, og som jeg føler gir meg ett innhold.

Det er flere som stadig skriver til meg at de føler det hjelper å lese denne bloggen, mine ord, fordi de føler det gir dem både støtte, trøst og håp.. Fordi her er det ikke noe press på å yte, ord som gjør at du føler deg mislykket, som f.eks: “DU KLARER DET, BARE DU VIL DET STERKT NOK!”. (Hadde det bare vært så lett, hva?) Nei, her inne får du ikke høre noe negativt om du sprekker og faller tilbake i gamle spor og mønster.. Nei, jeg dømmer ingen av dere, jeg vet dessverre at dere dømmer dere selv altfor hardt fra før av. Ingen er strengere mot dere enn dere er mot dere selv! Og hadde det vært så enkelt som mange skal ha det til, hadde alle vært friske og velfugrende.

Jeg er av den typen som mener at så lenge du gjør ditt beste, så er det mer enn godt nok. Å gå på tryne gjør vi alle iblant, men så lenge du reiser deg igjen? Ja da er det en seier i seg selv.
Ett tapt slag er ikke en tapt krig, mine venner! Husk for all del det!👊�💪

@lunach

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no