Skam og skyld – følelse..


Min blogg, den har alltid skullet romme både oppturer og nedturer i livet. Det har jeg alltid sagt, at jeg vil dele det meste – også nedturer og de vonde dagene skal jeg kunne snakke om. Men nå har noe stanset, og det ganske lenge. Noe har endret seg, ja noe i meg skriker “NEI, dette kan du ikke dele.”

Og jeg kjente på det idag igjen. Hva det er som hele tiden får meg til å la være trykke “publiser”? Etter å ha skrivet mange innlegg den siste tiden som enten blir liggende i arkivet for ingen å lese, eller slettet- for godt.
Det er aldri bortkastet ord, og innlegg, uansett.
– For jeg har fått satt ord på mye, mye mer enn jeg har delt for å si det slik, og det er etter min mening aldri bortkastet, for å skrive er en av mine beste terapi-former her i livet. Og min måte å få reflektere, “få det ut” på en måte, – ja slik som vi alle trenger og har behov for. Vi alle behøver å lufte tankene våre når kaoset inni oss blir for overveldende, eller vi har følelser og tanker vi ikke klarer å få sortert eller slutte å tenke/føle på. Vi trenger å lufte oss, alle sammen, iblant.


Men hva er det, som stopper meg fra å dele det med dere?
Jo, det er noe så ekkelt som følelsen av skam. Skammen jeg bærer på som har vokst seg større med årene.. Denne forferdelige “skyld og skam- følelsen” jeg virkelig skulle ønske jeg bare kunne legge i en skuff og lukke igjen,- for godt. Men som jeg fremdeles ikke klarer å legge der den hører hjemme.. Kommer jeg noen gang til å klare det? Vell, det får tiden vise.. Men jeg håper i alle fall det, og jeg jobber med det i terapi-rommet.

Så ja, la oss snakke litt om de følelsene, skal vi?  Men du, viss du syns det er ubehagelig å høre om dette, så anbefaler jeg deg å slutte lese her og nå. For nå skal vi gå ganske dypt her, i de svært tøffe ting som skjer her i livet.. For skammen skal ikke få seire, ikveld, igjen..


Skam. Skyld. Det er jo noe vi alle til tider kjenner på, og ofte er jo disse følelsene også til nytte. – Vi kan nemlig ta lærdom av de. For det er jo en grunn for at vi har disse følelsene, og de skal vi ha også. Men når de kommer i en grad som ikke er innenfor rimelighetens grenser, og som egentlig ikke hører hjemme hos deg? Det er da de ikke lenger er til nytte, men mer til skade. Til skade for deg selv, for din egen utvikling og i din hverdag.
Og det er denne type Skam og skyldfølelse jeg tenkte vi kunne prate litt om idag.. Den som ikke har noen nytte for seg i det hele tatt. Den som ofte skaper mer trøbbel i livet for deg enn godt. Den som ofte kommer igjen og igjen, i ulike situasjoner og livshendelser. Den som ødelegger selvbilde ditt og selvtilliten din. Ja la oss snakke litt om den.. Jeg har nemlig særdeles god erfaring på dette området. Og tenkte å dele åpent og ærlig, litt om mine erfaringer og tanker rundt dette..

– Skam. Følelsen jeg kjenner så altfor altfor godt. Den er som grodd fast i beinmargen min fra dagen jeg ble født. Den har aldri gitt slipp, og jeg har kjent på den hver eneste dag siden jeg var ett lite barn.
Jeg skammet meg nemlig mye som barn, og det meste bunnet i at jeg skammet meg over det å være barnevernsbarn… – Ikke at jeg hadde noen som helst skyld eller valg i det, det vet jeg jo nå i voksen alder etter mye kognitiv terapi, men jeg forstod og visste det ikke da. Jeg var jo kun ett barn på to og ett halv år da jeg ble tatt ifra mine foreldre og plasser på barnehjem. Ett barn som ikke hadde gjort noenting galt, – men som likevel i altfor tidlig alder tok på seg ansvaret å bære skyld og skam, som egentlig burde ligge hos de voksne som var involvert, ikke hos meg.
Men allerede på barneskolen kjente jeg på skam og skyld. Ikke nok med at jeg kjente inderlig sterkt på dette selv, – men jeg fikk jo også høre det av andre barn jeg gikk på skole med. De som kastet små bemerkninger i friminuttene, små stikk som virkelig stakk langt i hjerteroten selv om jeg aldri viste dem det.
For å være barnevernsbarn på skolen? Det var ikke alltid like enkelt skal jeg si deg. På den tid, var det mange barn som trodde/mente, at det var BARNETS skyld, jeg og generelt barnevernsbarn, ble ikke sjelden refert til som: “Problembarn”.
Ja, som om det var vårt valg å bli fratatt retten til å få det privilegium-et det faktisk er, å få lov å bo sammen med sine biologiske foreldre.
De som vi elsket, savnet og lengtet etter, – daglig.

Men jeg tok ordene til meg, og jeg bar de for meg selv. Jeg snakket sjelden om følelsene mine knyttet til dette, og om det aller aller innerste.. Jeg lagret alt i ryggsekken min, som allerede var overfylt til randen…



Jeg trodde nemlig selv, at JEG var skyld i at mine foreldre var rus-avhengig. Og at det var min skyld, at de mistet foreldreretten for meg.
Jeg trodde det var MIN skyld at deres liv ble som det ble, og at jeg burde ha vært annerledes eller aller mest: Ikke en gang født, – for da hadde de ikke hatt det så vondt som de hadde det. Det var min skyld.. Alt.
Jeg var ikke snill nok. Ikke var jeg god nok heller, og ikke var jeg flink nok. Og jeg, i meg selv, var bare ikke NOK. “Ikke en gang for mine egne foreldre..” Følte jeg. Og den følelsen der? Den unner jeg ikke min verste fiende å kjenne på.

Jeg har båret skylden og skammen på mine skuldre siden jeg kan huske, og jeg tenkte så ille om meg selv til slutt, at jeg allerede i tidlig tenn-årene trodde oppriktig jeg ikke hadde livets rett. Og jeg sliter den dag i dag fremdeles mye med disse følelsene.

Senere, da jeg ble voldtatt første gang, kom skammen til syne på en helt  annen måte. Sterkere, og i en intens grad over natten. Den tok totalt overhånd og jeg sluttet å spise, – tvert.
Slik tok jeg kontroll over følelsene mine. Over skammen, og skyldfølelsen, som igjen gjorde at jeg ikke turde fortelle det til noen som kunne hjelpe meg igjennom.
Jeg skammet meg, jeg følte meg skitten og jeg følte meg så innmari liten og så fryktelig alene i verden. Så for å tåle leve videre, for å makte leve videre, – sultet jeg de bort, – følelsene mine.

Det var slik jeg overlevde, – og det er slik jeg overlever, men det er også slik jeg nesten mistet/mister livet..

Det er en skremmende farlig overlevelses-mekanisme.. En farlig sykdom. Og å ha så sterk fobi for egne følelser som jeg har utviklet? Det er en vanskelig sak å jobbe med.. – Men ikke umulig.



Jeg har siden jeg kan huske, strevet med å lære meg å tåle følelsene mine. Tåle å føle på følelser, ikke bare de vonde, men også de gode. Og det å klare fortsette spise mat, selv når ting skjer i livet, selv når det blir tøft og vanskelig i perioder. For slik er jo livet, det kommer tøffe tider, ting skjer som vi ikke har kontroll over, og jeg strever med å spise… nå.

– Og der kommer skammen, snikende igjen…. Å innrømme at jeg strever med å spise igjen, det sitter forferdelig langt inne hos meg nå. Tilbakefall, etter nesten hele tre år på rett vei, det er fryktelig tungt å erkjenne – og enda verre å oppleve. Det er tungt å erkjenne ovenfor meg selv, det føles som ett stort nederlag og som ett tap. Det er vondt å erkjenne det ovenfor mine nærmeste, som står på sidelinjen og er bekymra, og det er tøft å være – her – igjen. På alle måter.
Mest, kjenner jeg at kroppen min ikke har det godt nå, og det er skremmende å kjenne hvor svak den er, hvor lite jeg tåler, hvor hardt jeg har presset den..

Og midt i alt jeg står i nå, tar skammen en altfor stor plass i hverdagen min, mer enn den burde ha krav på. Men så er den der, sterk, som alltid. Og det er skammen som gjør at jeg har valgt å ikke trykke publiser, når jeg har nevnt det i blogg-innlegg de siste fire mndene… Fordi skammen og skyldfølelsen sniker seg inn og gjør meg avstengt, følelsesmessig avstengt.

Etter 20 år med denne sykdommen, så er jeg fullstendig klar over at anoreksi er en alvorlig psykisk sykdom, som jeg langt ifra har valgt å få.
Ja jeg vet det, teoretisk sett. Men jeg vet også at jeg må velge riktig nå, – for å opprettholde den fysiske kroppen min så sterk som mulig, – for den tåler langt ifra like godt den sterke påkjenningen denne sykdommen allerede har tatt, og fortsetter å ta, fra meg.. Jeg har allerede fått benskjørhet, mistet mange av tennene mine, – og jeg har kroniske smerter i bein, nerver og skjelett for resten av mitt liv. Hva mer skal sykdommen ta.. Hva mer skal JEG la sykdommen få ta.
Jeg må kjempe nå, jeg vet det. Jeg kjenner det på kroppen… Og jeg har ingen tid å miste. – Men jeg er bare så innmari sliten nå.. Så sliten av å kjempe.

Og det er her jeg strever, sånn skikkelig. For akkurat nå, så sitter jeg  med akkurat den samme følelsen som jeg satt med som barn..
“Jeg har ikke livets rett.” Jeg skammer meg, over å ikke være frisk nå.
Jeg har skyldfølelse for å være til, for å være en byrde for mennesker rundt meg og generelt samfunnet i sin helhet, – for at jeg ikke klare bidra med noenting.

Det er en byrde i seg selv. Å være usynlig syk, er utrolig utfordrende på så mange områder at du aner ikke.. Det er så altfor mye skam og skyldfølelse, – som ofte ikke hører hjemme der den er.



@LunaCh 💚

💭Usynlig syk.. og kampen for forståelse.

Hadde du bare visst hvor langt det sitter inne for meg, å be om hjelp. Mer direkte: Å be om mer medisinsk hjelp, nemlig smertelindring.
Hadde du bare visst, tenker jeg, der jeg ligger med en intens brennende smerte og vrir meg i sengen, på sjette time på rad.. For ikke får jeg sove heller, for jeg må snu meg hele tiden fordi det gjør for vondt å ligge for lenge i samme stilling.
Når støtene nedover lårene og leggene kommer, hvor mye jeg spenner meg for å holde ut. Når jeg vet det hjelper med varme, og jeg har på meg ulltøy, – men må ta den av fordi huden er så sår nå at jeg ikke klarer ha på noe over lårene, det gjør for vondt rett og slett. Huden er for sår for den minste berøring.


Hadde du bare visst, tenker jeg hver gang, når jeg møter motstand fra enkelte når jeg ber om smertelindring.
Ja hadde du bare visst… eller bedre, hadde du bare kjent den smerten som river i meg der og da.
Hadde du bare kjent disse smertene jeg går med, kun for en dag, da hadde du kanskje forstått og ikke vært så dømmende som jeg stadig opplever fra enkelte.

Det sitter alltid langt inne for meg nå. Det å be om mer hjelp for noen dager, – bare for å komme meg igjennom disse verste dagene hvor jeg ikke klarer fungere overhode.
Hadde du bare visst hvor mye angsten river i meg når jeg ber om det, på grunn av erfaringer jeg har med enkelte.
Hvorfor jeg alltid går igjennom andre mennesker nå, som kan hjelpe meg med å ta tlf-ene for meg.
Jeg gjør det nemlig for å beskytte meg selv. For å slippe føle meg enda verre og mer skamfull enn jeg allerede gjør.



Jeg har så mye smerter at jeg makter ikke snakke med noen, jeg makter ikke “ordne noe”, å ta en tlf er det siste jeg orker når jeg ikke en gang har krefter til å skifte tøy, pusse tennene mine eller gre gjennom håret..
Det siste jeg behøver når jeg har så sterke smerter, er å snakke med noen som får meg til å føle enda mer skam og skyldfølelse enn jeg allerede gjør.
Det er langt ifra alle, – det er noen. Og disse noen? De ødelegger for de andre. Ja de som gjør jobben sin uten å utgi sin personlige mening eller sine egne fordommer. – De som virker å føle ett sterkt behov om å gang på gang informere meg om at jeg ikke burde ta så mye av denne type medisin, da den er vanedannende osv osv.
Ja som om jeg ikke vet alt dette, etter alle disse årene med både revmatiske og nevropatiske smerter herjende i kroppen..


Å snakke med fastlegen min er ingen problem for meg. Vi har en helt åpen og ærlig dialog om smertelindring. Han VET nemlig hvor sterke fysiske smerter jeg har, i tillegg til det psykiske jeg strever med. Han har vært med meg hele veien, han har tatt tester på meg, blodprøver og urinprøver i årevis for å finne ut hva som er og hva vi kan gjøre.
Han har vært der med meg igjennom alt, jeg trenger overhode aldri å kjempe for forståelse og medfølelse der. Aldri er han dømmende eller får meg til å føle meg skamfull for å ha det vondt, heller.
For daglig, hver eneste dag 24/7 året rundt, har jeg smerter som jeg må leve med for resten av mitt liv.
Han kjenner hele historien min, og han har både sett og han vet hvor mye skade det har gjort, – de ekstreme skadene jeg har hatt på kroppen i en årrekke. De som har ført til at jeg nå må leve med kroniske smerter for resten av mitt liv.

Han vet hvor mye smerter jeg har som jeg daglig lever med, og som jeg klarer å holde i sjakk med den smertelindringen jeg går på fast til daglig. De tar langt ifra bort alt, de tar kun toppene, og resten har jeg lært meg å leve med. Jeg går ikke en eneste dag uten smerter, men jeg lærer meg å leve med de ved siden av meg. For jeg vet at jeg aldri blir smertefri igjen, og det har jeg lært meg å akseptere.

Men det er ikke alltid det holder med det jeg går på fast, ikke når de verste smertene ikke lar seg temme, når jeg ikke klarer fungere overhode i det daglige, – når smertene blir så ille at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg, når de river og sliter i meg til jeg føler jeg blir gal om jeg ikke får hjelp.

Når de er så ille at jeg ikke klarer hverken ligge, sitte eller stå,- ja hva gjør man da?
Jo, man ringer legevakten, man ber om hjelp, hjelp fordi man makter ikke stå i det mer, natten har vært så ekstrem lang og morgenen helt uutholdelig, psyken blir stadig verre for hvert minutt som går..
Jeg får lyst til å bare kappa av meg lårene, eller armene, for å få fred.
Makabert ja, men sant. Så ille kan smertene være at det føles der og da som eneste løsning.



Jeg vet alt om vanedannende medisiner. Jeg vet at det er medisiner jeg ikke burde ta hverken for mye, eller for lenge av, om gangen. 
Jeg har fått tilbud om intravenøs smertelindring på sykehus inni mellom, men jeg har takket nei hver eneste gang. Nettopp fordi jeg ikke vil bli avhengig av enda sterkere medisiner enn jeg allerede går på.
Jeg vil klare dette, klare hverdagen, her hjemme. For det er nemlig her jeg skal leve livet mitt, og jeg ER sterk nok til å klare det! Men noen ganger trenger man litt mer hjelp for å makte det. Da er det enormt slitsomt når man føler man ikke blir forstått, at man blir mistrodd og føler mer eller mindre at man blir dømt av andre i systemet.

Dette er en felles avgjørelse og en vurdering som blir gjort mellom pasient og dens behandler. Og slik er det vell det skal være?🤷‍♀️
Det er fortvilende, utmattende og ikke minst skulle det vært totalt unødvendig, å skulle måtte forsvare at man behøver litt mer hjelp på veien inni mellom, når man allerede sliter nok og ER sliten nok som det er.

Å leve som “usynlig syk”, om det er psykisk eller fysisk, eller som meg – begge deler, så er det jaggu meg krevende og en heldagsjobb i seg selv.
Jeg må si jeg føler med dere, alle som sloss som en kjempe for å bli møtt med forståelse, medfølelse og empati.
Jeg vil gjerne avslutte med å gi en stor takk til dere som jobber i helsevesenet, dere som står på for å gi oss verdig og god behandling, dere som gir varme og oppløftende ord i en allerede krevende hverdag.
Tusen takk!🙏❤

@LunaCh 💚

“Ta vare på meg selv.” Mine tanker og erfaringer rundt temaet..

Jeg var så fryktelig redd, ja livredd faktisk, for å bli sett på som egoistisk, selvsentrert, at noen skulle tenke: “Hun der tenker jo kun på seg selv!”
Ja jeg var så redd for å bli ansett som en person som aldri var til nytte i samfunnet, aldri stilte opp for noen, ikke en gang mine nærmeste. En som aldri gjorde noe bra her i verden, eller for andre mennesker, – jeg var så redd for hva andre tenkte om meg, at jeg faktisk aldri tok hensyn til meg selv eller lyttet til hva kroppen forsøkte å fortelle meg.


Alle årene jeg var innlagt var det alltid jeg som trøstet når noen gråt, alltid jeg som spurte: “Går det bra med deg? Er det noe jeg kan gjøre for deg?” Til og med for de ansatte stilte jeg opp, uten å tenke meg om ett sekund! Neida, jeg hjalp til med på-dekking av bord til alle dagens fire måltider og jeg var også den som ryddet av og tørket av bordene når alle var ferdige etter endt måltid. Jeg var den som la sammen hånduker og vaskekluter til hele lageret var fult. Jeg var den som gjennom hele dagen tørket opp kaffe og saft-søl på bordet i gangen, og ivrig fulgte med at alle hadde det de ønsket av drikke på røykerommet…
Aldri slo tanken meg om at dette var de ansattes jobb, – at MIN jobb som inneliggende pasient var kun en ting: Nemlig å ta vare på meg selv. Vise hensyn til meg selv. Vise medfølelse ovenfor meg selv. Og ikke minst, tenke på MEG selv for en gangs skyld.

Neida, aldri slo tanken meg overhode at JEG også hadde rett på de ansattes oppmerksomhet, de daglige samtalene vi EGENTLIG skulle ha, og egen-tid med de som f.eks gåturer ut i frisk luft. Men jeg lot alltid alle andre blir prioritert først, – var det ikke plass eller tid nok til alle, (noe det ofte ikke var) , nei da gikk jeg på rommet og lot de andre få tiden med de ansatte. Jeg klarte meg selv, jeg…. (noe jeg langt ifra var i stand til..)


Jeg satt (altfor) mye for meg selv i smerten og sorgen min. Bak låst dør på badet, så ingen skulle se meg. Jeg skulle nemlig ikke ta plass, jeg fortjente ikke å bli sett og hørt, trodde jeg.
Det var andre regler for meg, i følge min veldig syke tankegang som jeg ikke lot andre få ta særlig del i.
Den tankegangen jeg ennå tidvis kan ha, men som jeg nå klarer å forstå hvor u-rasjonell den faktisk er. Og dermed klarer jeg å skyve den laaaangt bak i hode om den skulle dukke opp, og handle ut ifra det jeg har forstått er sannheten og den faktiske virkelighet.

Jeg kjente ofte på kroppen hvor tappet for krefter og energi jeg ble av å være i miljøet. Jeg ble så sliten av å ta innover meg alt det vonde medpasienten fortalte og delte. Jeg klarte ikke stenge det ute, og jeg bar alt og alle på mine skuldre som om det var min egen jobb å fikse, trøste, hjelpe.
Alle tårer jeg tørket, og alle hender jeg strøk.. Jeg kjente ofte jeg ikke orket å være i miljøet, for det var så mye vondt, så altfor smertefullt å se så unge mennesker slite så forferdelig.. Men jeg klarte ikke la være.
Jeg klarte ikke se noen ha det vondt uten å gå bort til menneske å spør om hun/han ville snakke om noe, gi en klem, en hånd å holde i.

Jeg tenkte aldri på at jeg også, hadde det vondt.. At jeg også trengte noen som så MEG. At jeg også var innlagt av en grunn, og at jeg hadde lik rett som de andre på samtaler og egen-tid med kontaktene mine.

Jeg skulle ønske jeg innså dette for lenge siden..
Nemlig at å ta vare på seg selv først, hverken er egoistisk eller negativt i det hele tatt, – men at det er en absolutt nødvendighet for oss alle mennesker, og særlig om man har helseplager. At å ta vare på seg selv, faktisk er en sinnsykt BRA ting å gjøre!


Jeg skulle ønske jeg hadde skjermet meg selv mer, når jeg følte det ble for mye for meg. – Ja slik jeg gjør nå. For det er så innmari viktig for å fungere i hverdagen vår!


Det jeg har lært meg det siste året, er at det er ikke egoistisk å sette seg selv og sin egen helse først. Det er faktisk det eneste riktige å gjøre, for om jeg sliter meg ut på å være ett “JA” menneske, hvor nyttig er jeg DA når jeg ligger der, utmattet i sengen i flere uker i strekk? Når vekten raser til faretruende BMI og sonde-ernæringen begynner å puste meg i nakken igjen? Hva kan jeg bidra med for noen, da? 
Absolutt ingen verdens ting.

Å ta vare på seg selv er ikke egoistisk, det er det beste du kan gjøre både for deg selv og for de rundt deg.🤗😊🙏
Husk alltid på det! 💚

@LunaCh 💕

Body Parts 🎶🙌 Litt tanker om “kropp og sånt”..🤔

Ina Wroldsen KILLED IT,- again!
OMG, den dama er bare helt RÅ!😍🙌👏

“Salvation
Never came from changin’ body parts
You’re so much more than all your body parts
Salvation
Never came from changin’ body parts
You’re so much more than all your body parts
Salvation
Never came from changin’ body parts
Perfect is worthless if you lose yourself
Valuation
Never came from changin’ body parts (Oh)
Perfect is worthless if you bruise your heart for it”

Viss du lytter til teksten, så tenker jeg du forstår min ekstase over denne sangen som ble sluppet igår.🙌🎶 Den er aktuell og SÅ VIKTIG i det samfunnet vi lever i nå.🎶👏🙌
“Body Parts”. På norsk: Kroppsdeler. Herregud, kropp er kropp, men jaggu meg er det vanskelig inni mellom for oss alle tipper jeg, og akseptere den som den er. Det er så mye (usunn) fokus på KROPP i media, hele tiden. Og det blir bare mer og mer av det. Vi blir utsatt for det overalt, i magasiner, i sosiale medier, reklamer på TV, bloggere, radioen, – det er liksom OVERALT og du slipper ikke unna.

Komplekser, tja hva skal man si. Komplekser har vi vell alle i mer eller mindre grad. Det er noe av det som gjør det så ubeskrivelig vanskelig å godta seg selv, ødelagt selvbilde og selvfølelse, og mange tar dessverre drastiske avgjørelser som kirurgi for å “fikse problemet”.
Ja, problemet som i bunn og grunn ikke er ett problem som kan fikses ved kirurgi, men kun ved å jobbe med seg selv, ved å akseptere seg selv som man er, – jobbe med det fra innsiden og ut. Men, som sagt, det er enklere sagt enn gjort, hva.🤔😔
Noen, fryktelig mange faktisk, sliter med alvorlige spiseforstyrrelser som blant annet bulimi og anoreksi. Når man velger å sulte seg og/eller kaste opp maten, – fordi man er livredd for å legge på seg. Noen for å endre kroppen sin. Noen for å bli slankere, som igjen ofte egentlig er for å bli mer LIKT av andre. For å bli akseptert av andre. For å bli mer fornøyd med eget utseende. Vell, det er bare noe man innbiller seg og håper skal skje, for realiteten er en helt annen.
Jo mer du faktisk går ned, jo mer hater du kroppen din. Jo mer opphengt blir du i kroppen din, og hvordan den er og ser ut. Jo mer som tiden går og vekten går ned, ja flere “feil” finner du som du må “fikse på” – og jo sterkere blir spiseforstyrrelsen.
Spiseforstyrrelsen næres nemlig av ditt ødelagte selvbilde og manglende selvtillit, – og den tar til slutt opp alt av tanker, følelser og til slutt; Hele hverdagen og livet ditt.

– Kropp, noe som skulle vært “bare en kropp”, ett skall vi, sjelen vår, bor i. Men som nå er blitt nesten viktigere enn hvordan man er som menneske, hva vi elsker å gjøre, ja hvem vi er..🤔

Reklamer som plutselig kan dukke opp i feeden din er blant annet:
“Slik går du ned 11 kg på 30 dager!”
“Tips som gir deg flatere mage!”
“Slik får du drømmekroppen til sommeren!”
“Slik får du sprettrumpe”
“Ned to buksestørrelser på fire uker!”

Slike reklamer er til å spy av! SÅ utrolig ødeleggende for så altfor mange sårbare sjeler, utsatte grupper, unge tenåringer som er lett påvirkelige.
Dette over-fokuset på kropp og kropps-fasong har virkelig tatt helt av, og jeg tror helt ærlig det bare blir mer og mer av det fremover..🤦‍♀️ Derfor tenker jeg da, at det er desto viktigere å jobbe med seg selv – på innsiden. Styrke selvbilde og selvtilliten.
For utsiden? Skallet vårt også kalt kropp, – den er som den er. Og så lenge den fungerer som den skal, så lenge den er frisk og passe sunn, og at den gjør jobben sin som å bære deg dit du vil? Ja så skal man jaggu meg være fornøyd med den!

“I fought for such a long time
(Never came from changin’ body parts)
To get here
I fought this war, now I have my stars
I fought for such a long time
(Never came from changin’ body parts)
And I swear
You’re so much more than all your body parts”

Body Parts. Kroppsdeler. Det er ingen lett sak dette med kropp og utseende. Mange sliter helt forferdelig med det. – Jeg besitter absolutt ingen løsning på det, ei heller noen råd å komme med egentlig.. Men jeg vet bare at Ina Wroldsen sier det meget bra i denne sangen: “Du er så mye mer enn dine kropps-deler”

@LunaCh 💚

Så var det denne tiden av året igjen..

Ja, så var vi kommet til den tiden på året igjen. Ja, den tiden hvor så altfor mange enkelt mennesker velger å gi totalt faen i kjæledyrene sine.
Mennesker som bryr seg mer om å få reise på den årlige ferien til sydlige strøk, i campingvogner og hytteturer, ja faktisk mer enn å ta vare på kjæledyret sitt! Dyrene de selv har valgt å skaffe seg, dyrene som er helt avhengige av oss for å leve, dyrene som har rett på forsvarlig stell, på tilsyn og som behøver OSS for å føle seg trygge.

Det er denne tiden på året Dyrebeskyttelsen og Mat tilsynet merker aller størst pågang, ja nå som sommeren melder sin ankomst. Det er tydelig at det er altfor mange mennesker her i Norge som blir totalt blotta for både samvittighet og ansvarsfølelse på denne tiden av året…😠
Ansvaret de selv har tatt på seg da de anskaffet seg dyret. Ansvaret de har både for dyrets velvære, for deres rettigheter, for deres LIV.
For jo, selv om det ikke er ett menneske så er det ett LIV. Ett levende vesen med ett bankende hjerte.

– Ett dyr er faktisk ikke en “bruk-og-kast” gjenstand!



Tilo, katten min, var ett av disse dyrene som mennesker valgte å kaste.
Tilo, min lille skjønne skatt, ble dumpet ifjor sommer i ei vei-grøft her på vestlandet.
Der var han overlatt til seg selv, uten evne til å ta vare på seg selv. Forsvarsløs var han ute i mørket alene, liten og redd. Uten tilgang på hverken mat eller drikke. Uten det varme hjemmet han mest trolig hadde bodd i.

Syns dere som gjør dette, helt seriøst, syns dere dette er greit? Hvor i H har samvittigheten deres forsvunnet? Og unnskyld meg, men eier dere ikke skam i livet?!
– Viss du ikke bryr deg om dyret ditt, du som har tenkt å dumpe kaninen eller katten din nå i sommer. Kan du kanskje i alle fall bry deg om at det du har tenkt å gjøre, faktisk er fullstendig ulovlig her i Norge? I følge mat-tilsynet er dumping av dyr brudd på loven om dyre-velferd OG det er miljøkriminalitet! Det er faktisk helt forbudt å overlate dyr til seg selv på denne måten. Bryr du deg om det, i det minste?

Reglene er ganske enkle å forholde seg til…
1. Skal du ut å reise?
Spør noen om pass! Familie, venner eller naboer, spør om noen som skal være hjemme kan se til dyret ditt! – Vanskeligere er det faktisk ikke!
2. Får du ikke pass? Nei, da får du enten ta dyret ditt med deg, eller så får du bli hjemme. SÅ enkelt er det faktisk! 

Dyr er ikke leker for barn. Hverken hjemme, på campingplassen eller andre steder! Du KAN bare ikke anskaffe deg ett dyr, for deretter å reise og la katten/kaninen (DYRET) være igjen, alene. HUSK for guds skyld at dyr er IKKE bruk-og kast gjenstander for oss mennesker! – Tenk deg godt om før du anskaffer deg ett dyr, vit at ansvaret for deres velvære ligger i DINE hender året rundt, i mange år fremover i tid.

Ikke vær en dritt mot kjæledyret ditt i sommer.

@LunaCh 💚

Bloggen.. Skal jeg fortsette eller slutte?

God formiddag, og riktig god søndag! 😊💚
Det er rart dette med blogging hva.. Jeg har reflektert mye rundt dette i det siste. Tenkt og vurdert. Skal jeg fortsette eller ikke? Skal jeg legge det på hylla?
Og hva gjør meg best – fortsette å blogge eller ikke blogge?💁‍♀️

Jeg har gjort dette så lenge nå, men likevel får jeg noen ganger litt skrive-sperre. Ikke alt deler jeg på bloggen, eller rettere sagt: Det meste deler jeg ikke på bloggen.
Jeg viser langt ifra hverdagens mange kav.. Noe, men langt ifra det meste. Men likevel, så er jeg åpen om mye. Balanse er viktig, og med alderen har jeg kanskje blitt enda mer selektiv enn jeg var før.
Mer redd for å dele for mye, – heller for lite enn for mye.

Da jeg startet å blogge for mange år siden, noe som er over ti år tror jeg det må være om jeg ikke tar helt feil. Da var det mange som blogget om psykisk helse. Mange va vi, som våget å dele, si ufiltrert våre meninger og fortelle ærlig og åpent om hverdagens utfordringer og tøffe møter i helsevesenet. Nå… Nå er det lite av de igjen.

Alt skal være så perfekt nå. Overalt, ikke kun på blogg. Men både facebook, instagram og ute i det virkelige liv. – Blogging er dog ikke som det en gang var. Før, da jeg startet blogg innebar det aldri penger eller “fame”. Det var kun en dagbok på internet, og that’s it.
Det var det jeg likte. Jeg fikk skrive og jeg hadde noe å gjøre når jeg kjedet meg. Det kan bli lange dager når man er enslig. (Enslig, ikke ensom. Det er to forskjellige ting). 😊

Det var bilder som ikke var tatt med det aller best kameraet og det perfekte lyset, langt ifra perfekte og retusjerte ansikter, slik som det er nå. Ting har forandret seg veldig i blogg-verdenen.
Nå er det store summer som florerer, ja til dem som jobber hardt og målbevisst for å nå topplistene på blogg.no eller andre plattformer.
Jeg har ingen drøm om å blogge for å tjene penger. Jeg har bare lyst å skrive, jeg. Det er en hobby jeg har elsket hele tiden, fordi jeg har alltid likt å skrive. Jeg skrive om hverdagen som den er, jeg deler av utfordringene mine i håp om at andre kan føle seg litt mindre mislykket og alene i livet, fordi de er ikke alene om å ikke mestre alt som det ser ut til at de fleste andre gjør.

Jeg skriver fordi jeg føler meg litt mindre alene da, føler jeg på en måte kan være litt til hjelp for noen der ute, – og jeg har noe å gjøre når formen ikke tillater meg å dra ut av hus. Helt ærlig, så er dette ett rom for meg å dele ting med noen.. For jeg er jo ganske alene. Jeg har ingen kjæreste eller samboer jeg kan snakke med og dele stort og smått med i hverdagen, det er kun meg og pus. Lille Tilo min. Det er oss to, og det er jo begrenset for hva han kan forstå av hva jeg sier. hehe..😂



Det ville blitt lange dager for meg tror jeg, viss jeg sluttet å blogge.
Da hadde jeg hatt mer tid til å bare sitte å tenke, gruble, tja, surre rundt her og helt sikkert bli fryktelig rastløs. Så jeg har kommet frem til at jeg vil fortsette, for meg så er blogging en veldig fin hobby, – det er tidsfordriv og noe som oppriktig gjør meg glad. Jeg elsker det jo. Så hvorfor slutte?💁‍♀️ –
Jeg har denne plattformen og kan bruke den til noe bra, tenker jeg. Jeg blir så ufattelig glad for hver gang jeg får meldinger som dette:



Tenk at dette, min hobby, ordene mine, kan være til hjelp og inspirasjon.. Hvor fuckings bra er ikke det? Jeg tenker at så lenge bloggen hjelper både meg selv til å sortere tanker og følelser, og i tillegg kan det være til støtte og hjelp for andre der ute? DA er det jo en BRA TING å fortsette med, er det ikke det da?🤷‍♀️

Så, jeg har bestemt meg for å fortsette..💚🙏 Ikke presse meg selv slik jeg gjorde for noen år siden, jeg skal ikke sette krav til meg selv som er uoppnåelige, som perfekte bilder og å poste innhold hver eneste dag. – Men jeg skal blogge når jeg har lyst, når jeg har noe jeg vil si, når jeg har energi og krefter til det. Når jeg føler for det. Blogg er ikke bare rosablogger, silikonpupper og syden-reiser. Det er så mange forskjellige type blogger i verden, og alle er helt unike. Det eneste som er likt for oss alle er at vi alle liker å dele av oss selv. Og det er da ikke det verste vi kan gjøre i denne verden..💁‍♀️💚

Nå er det frokost tid, og så skal jeg sette meg ut på verandaen å slappe litt av. Kanskje på en liten tur i ettermiddag, vi får se. Hva har dere planer for idag? Det er jo søndag, ukenes hvile-dag.. Ta vare på dere 😊💚🌸 Stoooor klem fra meg!🤗💚

@LunaCh.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no