Body Parts 🎶🙌 Litt tanker om “kropp og sånt”..🤔

Ina Wroldsen KILLED IT,- again!
OMG, den dama er bare helt RÅ!😍🙌👏

“Salvation
Never came from changin’ body parts
You’re so much more than all your body parts
Salvation
Never came from changin’ body parts
You’re so much more than all your body parts
Salvation
Never came from changin’ body parts
Perfect is worthless if you lose yourself
Valuation
Never came from changin’ body parts (Oh)
Perfect is worthless if you bruise your heart for it”

Viss du lytter til teksten, så tenker jeg du forstår min ekstase over denne sangen som ble sluppet igår.🙌🎶 Den er aktuell og SÅ VIKTIG i det samfunnet vi lever i nå.🎶👏🙌
“Body Parts”. På norsk: Kroppsdeler. Herregud, kropp er kropp, men jaggu meg er det vanskelig inni mellom for oss alle tipper jeg, og akseptere den som den er. Det er så mye (usunn) fokus på KROPP i media, hele tiden. Og det blir bare mer og mer av det. Vi blir utsatt for det overalt, i magasiner, i sosiale medier, reklamer på TV, bloggere, radioen, – det er liksom OVERALT og du slipper ikke unna.

Komplekser, tja hva skal man si. Komplekser har vi vell alle i mer eller mindre grad. Det er noe av det som gjør det så ubeskrivelig vanskelig å godta seg selv, ødelagt selvbilde og selvfølelse, og mange tar dessverre drastiske avgjørelser som kirurgi for å “fikse problemet”.
Ja, problemet som i bunn og grunn ikke er ett problem som kan fikses ved kirurgi, men kun ved å jobbe med seg selv, ved å akseptere seg selv som man er, – jobbe med det fra innsiden og ut. Men, som sagt, det er enklere sagt enn gjort, hva.🤔😔
Noen, fryktelig mange faktisk, sliter med alvorlige spiseforstyrrelser som blant annet bulimi og anoreksi. Når man velger å sulte seg og/eller kaste opp maten, – fordi man er livredd for å legge på seg. Noen for å endre kroppen sin. Noen for å bli slankere, som igjen ofte egentlig er for å bli mer LIKT av andre. For å bli akseptert av andre. For å bli mer fornøyd med eget utseende. Vell, det er bare noe man innbiller seg og håper skal skje, for realiteten er en helt annen.
Jo mer du faktisk går ned, jo mer hater du kroppen din. Jo mer opphengt blir du i kroppen din, og hvordan den er og ser ut. Jo mer som tiden går og vekten går ned, ja flere “feil” finner du som du må “fikse på” – og jo sterkere blir spiseforstyrrelsen.
Spiseforstyrrelsen næres nemlig av ditt ødelagte selvbilde og manglende selvtillit, – og den tar til slutt opp alt av tanker, følelser og til slutt; Hele hverdagen og livet ditt.

– Kropp, noe som skulle vært “bare en kropp”, ett skall vi, sjelen vår, bor i. Men som nå er blitt nesten viktigere enn hvordan man er som menneske, hva vi elsker å gjøre, ja hvem vi er..🤔

Reklamer som plutselig kan dukke opp i feeden din er blant annet:
“Slik går du ned 11 kg på 30 dager!”
“Tips som gir deg flatere mage!”
“Slik får du drømmekroppen til sommeren!”
“Slik får du sprettrumpe”
“Ned to buksestørrelser på fire uker!”

Slike reklamer er til å spy av! SÅ utrolig ødeleggende for så altfor mange sårbare sjeler, utsatte grupper, unge tenåringer som er lett påvirkelige.
Dette over-fokuset på kropp og kropps-fasong har virkelig tatt helt av, og jeg tror helt ærlig det bare blir mer og mer av det fremover..🤦‍♀️ Derfor tenker jeg da, at det er desto viktigere å jobbe med seg selv – på innsiden. Styrke selvbilde og selvtilliten.
For utsiden? Skallet vårt også kalt kropp, – den er som den er. Og så lenge den fungerer som den skal, så lenge den er frisk og passe sunn, og at den gjør jobben sin som å bære deg dit du vil? Ja så skal man jaggu meg være fornøyd med den!

“I fought for such a long time
(Never came from changin’ body parts)
To get here
I fought this war, now I have my stars
I fought for such a long time
(Never came from changin’ body parts)
And I swear
You’re so much more than all your body parts”

Body Parts. Kroppsdeler. Det er ingen lett sak dette med kropp og utseende. Mange sliter helt forferdelig med det. – Jeg besitter absolutt ingen løsning på det, ei heller noen råd å komme med egentlig.. Men jeg vet bare at Ina Wroldsen sier det meget bra i denne sangen: “Du er så mye mer enn dine kropps-deler”

@LunaCh 💚

Så var det denne tiden av året igjen..

Ja, så var vi kommet til den tiden på året igjen. Ja, den tiden hvor så altfor mange enkelt mennesker velger å gi totalt faen i kjæledyrene sine.
Mennesker som bryr seg mer om å få reise på den årlige ferien til sydlige strøk, i campingvogner og hytteturer, ja faktisk mer enn å ta vare på kjæledyret sitt! Dyrene de selv har valgt å skaffe seg, dyrene som er helt avhengige av oss for å leve, dyrene som har rett på forsvarlig stell, på tilsyn og som behøver OSS for å føle seg trygge.

Det er denne tiden på året Dyrebeskyttelsen og Mat tilsynet merker aller størst pågang, ja nå som sommeren melder sin ankomst. Det er tydelig at det er altfor mange mennesker her i Norge som blir totalt blotta for både samvittighet og ansvarsfølelse på denne tiden av året…😠
Ansvaret de selv har tatt på seg da de anskaffet seg dyret. Ansvaret de har både for dyrets velvære, for deres rettigheter, for deres LIV.
For jo, selv om det ikke er ett menneske så er det ett LIV. Ett levende vesen med ett bankende hjerte.

– Ett dyr er faktisk ikke en “bruk-og-kast” gjenstand!



Tilo, katten min, var ett av disse dyrene som mennesker valgte å kaste.
Tilo, min lille skjønne skatt, ble dumpet ifjor sommer i ei vei-grøft her på vestlandet.
Der var han overlatt til seg selv, uten evne til å ta vare på seg selv. Forsvarsløs var han ute i mørket alene, liten og redd. Uten tilgang på hverken mat eller drikke. Uten det varme hjemmet han mest trolig hadde bodd i.

Syns dere som gjør dette, helt seriøst, syns dere dette er greit? Hvor i H har samvittigheten deres forsvunnet? Og unnskyld meg, men eier dere ikke skam i livet?!
– Viss du ikke bryr deg om dyret ditt, du som har tenkt å dumpe kaninen eller katten din nå i sommer. Kan du kanskje i alle fall bry deg om at det du har tenkt å gjøre, faktisk er fullstendig ulovlig her i Norge? I følge mat-tilsynet er dumping av dyr brudd på loven om dyre-velferd OG det er miljøkriminalitet! Det er faktisk helt forbudt å overlate dyr til seg selv på denne måten. Bryr du deg om det, i det minste?

Reglene er ganske enkle å forholde seg til…
1. Skal du ut å reise?
Spør noen om pass! Familie, venner eller naboer, spør om noen som skal være hjemme kan se til dyret ditt! – Vanskeligere er det faktisk ikke!
2. Får du ikke pass? Nei, da får du enten ta dyret ditt med deg, eller så får du bli hjemme. SÅ enkelt er det faktisk! 

Dyr er ikke leker for barn. Hverken hjemme, på campingplassen eller andre steder! Du KAN bare ikke anskaffe deg ett dyr, for deretter å reise og la katten/kaninen (DYRET) være igjen, alene. HUSK for guds skyld at dyr er IKKE bruk-og kast gjenstander for oss mennesker! – Tenk deg godt om før du anskaffer deg ett dyr, vit at ansvaret for deres velvære ligger i DINE hender året rundt, i mange år fremover i tid.

Ikke vær en dritt mot kjæledyret ditt i sommer.

@LunaCh 💚

Bloggen.. Skal jeg fortsette eller slutte?

God formiddag, og riktig god søndag! 😊💚
Det er rart dette med blogging hva.. Jeg har reflektert mye rundt dette i det siste. Tenkt og vurdert. Skal jeg fortsette eller ikke? Skal jeg legge det på hylla?
Og hva gjør meg best – fortsette å blogge eller ikke blogge?💁‍♀️

Jeg har gjort dette så lenge nå, men likevel får jeg noen ganger litt skrive-sperre. Ikke alt deler jeg på bloggen, eller rettere sagt: Det meste deler jeg ikke på bloggen.
Jeg viser langt ifra hverdagens mange kav.. Noe, men langt ifra det meste. Men likevel, så er jeg åpen om mye. Balanse er viktig, og med alderen har jeg kanskje blitt enda mer selektiv enn jeg var før.
Mer redd for å dele for mye, – heller for lite enn for mye.

Da jeg startet å blogge for mange år siden, noe som er over ti år tror jeg det må være om jeg ikke tar helt feil. Da var det mange som blogget om psykisk helse. Mange va vi, som våget å dele, si ufiltrert våre meninger og fortelle ærlig og åpent om hverdagens utfordringer og tøffe møter i helsevesenet. Nå… Nå er det lite av de igjen.

Alt skal være så perfekt nå. Overalt, ikke kun på blogg. Men både facebook, instagram og ute i det virkelige liv. – Blogging er dog ikke som det en gang var. Før, da jeg startet blogg innebar det aldri penger eller “fame”. Det var kun en dagbok på internet, og that’s it.
Det var det jeg likte. Jeg fikk skrive og jeg hadde noe å gjøre når jeg kjedet meg. Det kan bli lange dager når man er enslig. (Enslig, ikke ensom. Det er to forskjellige ting). 😊

Det var bilder som ikke var tatt med det aller best kameraet og det perfekte lyset, langt ifra perfekte og retusjerte ansikter, slik som det er nå. Ting har forandret seg veldig i blogg-verdenen.
Nå er det store summer som florerer, ja til dem som jobber hardt og målbevisst for å nå topplistene på blogg.no eller andre plattformer.
Jeg har ingen drøm om å blogge for å tjene penger. Jeg har bare lyst å skrive, jeg. Det er en hobby jeg har elsket hele tiden, fordi jeg har alltid likt å skrive. Jeg skrive om hverdagen som den er, jeg deler av utfordringene mine i håp om at andre kan føle seg litt mindre mislykket og alene i livet, fordi de er ikke alene om å ikke mestre alt som det ser ut til at de fleste andre gjør.

Jeg skriver fordi jeg føler meg litt mindre alene da, føler jeg på en måte kan være litt til hjelp for noen der ute, – og jeg har noe å gjøre når formen ikke tillater meg å dra ut av hus. Helt ærlig, så er dette ett rom for meg å dele ting med noen.. For jeg er jo ganske alene. Jeg har ingen kjæreste eller samboer jeg kan snakke med og dele stort og smått med i hverdagen, det er kun meg og pus. Lille Tilo min. Det er oss to, og det er jo begrenset for hva han kan forstå av hva jeg sier. hehe..😂



Det ville blitt lange dager for meg tror jeg, viss jeg sluttet å blogge.
Da hadde jeg hatt mer tid til å bare sitte å tenke, gruble, tja, surre rundt her og helt sikkert bli fryktelig rastløs. Så jeg har kommet frem til at jeg vil fortsette, for meg så er blogging en veldig fin hobby, – det er tidsfordriv og noe som oppriktig gjør meg glad. Jeg elsker det jo. Så hvorfor slutte?💁‍♀️ –
Jeg har denne plattformen og kan bruke den til noe bra, tenker jeg. Jeg blir så ufattelig glad for hver gang jeg får meldinger som dette:



Tenk at dette, min hobby, ordene mine, kan være til hjelp og inspirasjon.. Hvor fuckings bra er ikke det? Jeg tenker at så lenge bloggen hjelper både meg selv til å sortere tanker og følelser, og i tillegg kan det være til støtte og hjelp for andre der ute? DA er det jo en BRA TING å fortsette med, er det ikke det da?🤷‍♀️

Så, jeg har bestemt meg for å fortsette..💚🙏 Ikke presse meg selv slik jeg gjorde for noen år siden, jeg skal ikke sette krav til meg selv som er uoppnåelige, som perfekte bilder og å poste innhold hver eneste dag. – Men jeg skal blogge når jeg har lyst, når jeg har noe jeg vil si, når jeg har energi og krefter til det. Når jeg føler for det. Blogg er ikke bare rosablogger, silikonpupper og syden-reiser. Det er så mange forskjellige type blogger i verden, og alle er helt unike. Det eneste som er likt for oss alle er at vi alle liker å dele av oss selv. Og det er da ikke det verste vi kan gjøre i denne verden..💁‍♀️💚

Nå er det frokost tid, og så skal jeg sette meg ut på verandaen å slappe litt av. Kanskje på en liten tur i ettermiddag, vi får se. Hva har dere planer for idag? Det er jo søndag, ukenes hvile-dag.. Ta vare på dere 😊💚🌸 Stoooor klem fra meg!🤗💚

@LunaCh.

3 ting.. Fakta om meg💭


3 TING JEG LIKER:

💭 Skrive og foto/fotoredigering📝📷
💭 Være sammen med mennesker som er snille. Dere er gull!🤗💚
💭 Vår/sommer.. HAVET og generelt den nydelige naturen vi har her i Norge!😍🌷🌻🌸 (Det er sååå deilig med lysere dager og varmere vær!)

3 TING JEG IKKE LIKER:

💭 Rot i hjemmet (er litt fanatisk til tider, hehe)
💭 Edderkopper (les: Livredd!)🙈
💭 Nysgjerrige nabokjerringer som spør og graver etter info fra andre naboer, for igjen å sladre til andre naboer..🤦‍♀️🙄

3 FAKTA OM MEG:

💭 Jeg er mer introvert enn man skulle tro. Jeg er ikke så åpen som mange tror og jeg velger hva jeg deler med omhu. Jeg henger med svært få mennesker og helst en person av gangen- og jeg trives slik.🙏😉
💭 Jeg har og bruker mye galgenhumor, noe jeg ser på som en av mine bedre egenskaper… Jeg tror humor i hverdagen er svært viktig, og at det hjelper på helsen å ikke ta seg selv så forbanna høytidelig.😉
💭 Jeg blir fort utmattet og trenger veldig mye hvile, – hver eneste dag..😴

3 TING JEG ØNSKER MEG:

💭 At de jeg er glad i som er syke skal bli frisk(e).❤
💭 Mange fine dager i vår/sommer ved sjøen og i skogen!🌲🌊🌞
💭 Bedre helse, både fysisk og psykisk.

3 TING JEG BURDE:

💭 Si mer JA og ikke overtenke og gruble på alt..💭
💭 Ta mer pauser fra sosiale medier når jeg kjenner det er fullt i hode.😉
💭 Se mer fremover og mindre tilbake.

3 TING JEG ER FLINK TIL:

💭 Å holde orden i hus og hjem. Gjøre det hyggelig og trivelig i huset.🌻🌼🌷
💭 Å tenke det verste…🙈
💭 Gjøre det beste ut av situasjoner som dukker opp.🙏💚

3 TING JEG IKKE ER FLINK TIL:

💭 Legge bak meg ting jeg har gjort feil eller når jeg har såret noen uten å mene det.😔 Tenke at jeg er bare ett menneske jeg også og gjør så godt jeg kan. Dette må jeg øve meg på.
💭 Holde blomster i livet!🤦‍♀️🌷 Men jeg blir bedre for hvert år som går! Gir absolutt ikke opp!!😅 Allerede fått kjøpt meg to nyyyydelige Hortensiaer til veranda-kassene mine, – så her er vi tidlig ute gitt!
Jeg bare ELSKER blomster, til tross for at jeg ikke har særlig grønne fingre. Kremt.. Men øvelse gjør mester så! Vi prøver i år igjen! 😉🌷🌼🌻

💭 Å huske ting. – Hukommelsen min er skikkelig dårlig, og jeg må skrive opp så og si liksom ALT.. Godt jeg har mange post-it blokker i hus altså. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg nok glemt igjen til og med meg selv på vei ut døra🤦‍♀️😅

3 TING JEG SKAL I MAI:

💭 På mange maaange fine eventyr i skog og mark!🌲🙏
💭 Være mer sammen med mennesker!🙋‍♀️🤗🌞
💭 Nyte late dager i solen på verandaen min, med de fine babyplantene mine og Tiloen min🌞🌸

3 TING JEG GLEDER MEG TIL:

💭 Til Tilo slutter å spise opp plantene mine..😻😸
💭 Forhåpentligvis båt-turer i sommer
💭 Kroppen blir friskere og energi-lageret blir fylt mer opp..

3 TING SOM GJØR MEG AVSLAPPET:

💭 Sitte ved havet, høre lyden av bølgeskvulp.. Verdens beste ro🌊💦
💭 Sitte i en trygg armkrok..🤗
💭 Høre pianomusikk.🎶

3 TING SOM STRESSER MEG:

💭 Når det kommer uventede ting som skjer
💭 Oppgaver som skulle vært gjort men ikke blir gjort
💭 Når jeg omgås mange mennesker på en gang, blir det vanskelig å følge med i samtaler osv..


@LunaCh
💚

Ikke alle gleder seg til påske.. DU kan gjøre en forskjell!🙏🤗


Røde-dager på kalenderen lyser imot oss nå. Noen, mange, har nok oppsparte ferie-dager tilgode også med tanke på påsken, som mange skal tilbringe med familien eller venner på hytta eller fjellet.
Helligdager og fridager er det mange av fremover, både nå i April, men også i mai og så rett etter det kommer den lange laaaange sommer-ferien som mange ser frem til.
Men ikke alle gleder seg like mye…

For mange, ja veldig mange, spesielt de som er avhengig av andre mennesker for å fungere og få dagene til å gå rundt, er dette tider vi ofte gruer oss fryktelig mye til. Tider vi synes er ekstra vanskelige. Og ikke missforstå, det er ikke fordi vi ikke hverken unner eller forstår at mennesker må få fridager og ferie, for det både forstår og unner vi alle! Det handler langt ifra om det, men det er jo ikke å legge under en stol at det blir mye uforutsigbarhet og utrygghet for mange i disse tider. – For mange blir det vikarer som ikke kjenner dem å måtte forholde seg til, og for noen får de mindre eller kanskje ingen oppfølging over en lengre periode.
Det å gå ifra å ha trygge kjente mennesker rundt seg, ha oppfølging hver eneste dag, til å få mindre eller ingen oppfølging,- gjør at mange blir sykere, får mer symptomtrykk og føler på mye uro og engstelse i hverdagen.

Det er vanskelig og skikkelig kjipt å være avhengig av andre mennesker for å få hverdagen til å gå rundt. Det er absolutt ingen ønskelig situasjon å være i. De aller fleste mennesker ønsker jo selvsagt å kunne få til alt selv, være hundre prosent selvstendig og fri!🙌
Men så er sannheten den at det er dessverre ikke oppnåelig for alle. Noen har fysiske utfordringer og noen har mentale utfordringer som gjør at man behøver hjelp til forskjellig i hverdagen.
Det er mange ulike grunner for det, og det er selvsagt da ikke uvanlig at mange kan bli litt urolig for hvordan ferie-tidene vil bli.

Det jeg tenker kan være til stor hjelp for mange der ute, og som jeg tenkte jeg kunne gi en liten oppfordring til idag nå som påsken er rett rundt hjørnet er:
Viss du kjenner noen som sliter i hverdagen, om det er en venn/venninne av deg, eller en nabo, kanskje en slektning. Noen du kjenner til. Kanskje kunne du være litt ekstra tilgjengelig/tilstede? Spørre eller invitere det menneske med på noe, eller bare sende en liten sms for å høre hvordan det går? Det er skal ikke så mye til for at noen kan føle seg tryggere, inkludert og tatt vare på!🤗🙏 Kanskje har du en ledig kveld som dere kan tilbringe sammen å se en film eller spise noe god mat sammen? Kanskje noen trenger følge til butikken, og skal du likevel ut å handle kan du vell ta med naboen/vennen din så han/hun får handlet også?
Det koster så lite, samtidig som det gir så uendelig mye!💕💚😉

Det å SE andre, være tilstede og bidra til at noen får en litt bedre påske/17 mai/sommer/jul/ osv..
Det koster ingenting å gi ett smil, en klem, eller en hjelpende hånd. Men det gir så utrolig mye for det menneske som mottar. (og du får helt sikkert like mye glede av det selv også..)😊🌈💕💚

Og til alle dere som gruer dere til påsken: Vi skal jaggu meg klare det, i år også, ikke sant?👊💪 Husker du ifjor, da du grudde deg minst like mye som du gjør nå?💁‍♀️ Vell, du kom deg igjennom den ikke sant, det VET jeg vi kan klare i år også! Sammen er vi sterkere! Du er IKKE alene!🙋‍♀️😊💚
Jeg vet det er tøft, jeg vet det er ekstra utfordrende og krevende i disse tider, men jeg vet også at vi kommer oss igjennom og ut, ja i år også. STAY STRONG, krigere. Jeg heier på dere! 👊💪🤗💕😍

@LunaCh

Hvorfor så og lyttet dere ikke?

Det er ett spørsmål jeg har stilt meg selv, om og om igjen. Og det er: Hvorfor så dere meg aldri? Hvorfor lyttet dere ikke når jeg forsøkte snakke med dere?
– Mennesker som jobber i helsevesenet, på veggene i lokalet deres henger det diplomer de har mottatt og avisutklipp ang deres gode helse-tjeneste for mennesker som sliter, smilende damer møter deg med en utdanningen som skal gjøre dem i stand til å hjelpe mennesker i krise.

Men det jeg ikke forstår er.. Hvorfor har det seg slik at de aldri klarte hjelpe meg, da? Var jeg ett unikt tilfelle, ett helt umulig tilfelle..? For det tviler jeg på..For hvorfor.. Hvorfor klarte da helt vanlige jordnære mennesker, helt uten noen form for utdanning innen helsesektoren, – ja de klarte å hjelpe meg. De klarte å hjelpe meg til å bli ett friskere og mer selvstendig menneske, noe som ingen i helsesektoren til nå har klart i løpet av 15 år.

“Dere klarte det vi aldri klarte.”
Ble nylig fortalt fra avdelingsleder i psykiatrien til mine tre BPA-er på ett møte.

Og jeg har tenkt mye over dette i det siste. Spesielt de ordene.. Som om det er BPA-ene som har gjort jobben? Uten dem ved min side ville jeg nok aldri ha klart å komme så langt som jeg har, men de har ikke gjort meg friskere, – DE har faktisk ikke gjort jobben FOR meg. Men det de har gjort, er å gå veien sammen med meg! DE har ikke klart det, VI har klarte det. SAMMEN!🤗🙌

De har vært krykkene mine gjennom og ut.. Og det er kanskje den største feilen helsevesenet har gjort hele veien, og fremdeles gjør. Denne tanke-gangen som vises akkurat her, og det ser jeg tydelig når jeg tenker tilbake på alle årene med dem i livet mitt.. – Jeg er nemlig ikke ubrukelig, jeg har både selvstendige OG jeg har reflekterte tanker selv om jeg er syk. Og jeg er heller ikke uhelbredelig, og det har jeg aldri vært heller. Jeg behøvde bare noen som kunne støtte og trygge meg på veien, noen som våget stille de tøffe og vanskelige spørsmålene og høre de tøffe ubehagelige svarene. Jeg trengte noen som TÅLET meg. Noen som hadde tålmodighet til å faktisk lytte til ordene mine, og faktisk ta de til etterretning.
Noen som hadde evne til å lære meg “hvordan og hvorfor”. Og ikke minst, noen som så MEG – bak alle diagnosene og symptomene som ble satt over en lav sko gjennom årene i helsevesenet.



Jeg husker godt alle årene jeg ropte til lungene mine ikke hadde mer pust igjen, til døve ører som ikke snakket samme språk som meg. Hvordan jeg sleit meg ut for å bli både sett og hørt som ett likeverdig medmenneske, som det menneske jeg ER og alltid har vært, – bak en haug av diagnoser som ikke en gang stemte. Bak alle symptomene som dessverre var alt som ble sett og lyttet til. (Som er noe av grunnen til at de aldri var i stand til å hjelpe/støtte.)

Jeg var her… Jeg var her, rett foran dere. Hele veien.. Men dere SÅ meg aldri.

Og jeg syns det er fryktelig trist å tenke på at det skulle måtte gå mange år tapt, før jeg møtte mennesker som tålte meg, og HELE meg. Ikke bare de bedre sidene av meg, men også de mindre pene.
Som klarte å se forbi alle de destruktive symptomene jeg brukte for å mestre ett usynlig helvete mange ikke en gang våget spør meg om, og som jeg ei heller fikk lov å dele med dem. Og jeg vil gjerne fortelle hva jeg tror og opplever ofte går så forferdelig galt mellom helsevesenet/helsepersonell og enkelt pasienter/brukere.

Det er enkelt å se tilbake at det var blant annet:
– Mangel på stabilitet.
– Mangel på kommunikasjon. 
– Mangel på gjensidig respekt, omsorg og ikke minst: Kjærlighet.
– Mangel på trygghet i relasjonen.
– Mangel på forutsigbarhet i hverdagen.

– Mangel på ro og alene-tid.
– Mangel på å se det friske I meg. (For det var der hele tiden….)
– At de trakk seg bort i de periodene jeg skadet meg mindre. (DVS: Da jeg jobbet beinhardt og behøvde dem som mest, for å mestre livet uten skade.)

“Dere klarte det vi aldri klarte”. Nei nei nei, det gjorde dem ikke. VI klarte det! SAMMEN! 🙌💚 Spørsmålet psykiatrien burde ha stilt på dette møtet hvor denne setningen ble delt ut, ble beklageligvis ikke stilt. Dessverre ikke noe som sjokkerer meg lenger akkurat det..

Spørsmålet jeg personlig mener og synes de burde ha stilt er dette:
“HVORDAN klarte dere å få så gode resultater på så kort tid? HVA var det vi ikke gjorde riktig? Hva har dere gjort, og hva gjør dere, siden bruker/pasienten klarer seg SÅ mye bedre i hverdagen nå? Vi lurer, for det er slik VI kan lære av våre feil og gjøre det bedre i møte med fremtidige mennesker med lignende utfordringer.”

Jeg velger likevel å besvare spørsmålet selv idag. Og det er så enkelt som at:
Jeg blir sett nå, som ett likeverdig menneske.
Jeg blir hørt nå, min stemme er like viktig og betydningsfull som deres.
Og jeg får lov å være hundre prosent – meg selv.
Jeg får lov og det er tillat med ALLE følelser i dette hjemmet som er mitt, både følelser som frustrasjon, sinne og tristhet er akseptable følelser. Irritabel kan jeg også være, (slik alle mennesker kan være inni mellom) og jeg får lov å være lei meg også – og vi snakker om det som gjør meg trist…
Det er nemlig ingen som nå lenger sier til meg uansett hvordan humøret mitt er og hvilken følelser jeg sitter med: “Det er sykdommen din som snakker nå, Luna”. Nei, ingen forteller meg det lenger. Ikke forteller noen meg dette heller: “Du må høre på oss, vi vet hva som er best for deg! Du må gjøre som vi sier.”. Nei, jeg får selv lov til å kjenne etter og gjøre det JEG kjenner er best for meg.
Jeg får lov å snakke om akkurat hva jeg vil i mitt eget hjem, sammen med de som er her på jobb. Om det er vonde ting, eller fine opplevelser. Alt, – det er ingenting jeg ikke får lov å snakke om, – og det er en friheten som betyr så uendelig mye etter så mange år med restriksjoner over samtale-emner i helsevesenet..



De SER meg og LYTTER til meg, som det menneske jeg ER!
De VET jeg er i stand til å ta egne avgjørelser, fordi vi snakker om det og jeg ber om rettledning om jeg selv føler jeg behøver det.
De VET også at jeg er i stand til å gjøre “mye”, bare vi gjør det på riktig måte. Fordi vi faktisk har en helt åpen dialog. Vi kommuniserer, og dermed unngår vi både missforståelser og slipper å måtte tolke situasjoner ut ifra vårt eget synspunkt. 

Spør heller en gang for mye, enn en gang for lite! Åpne opp for dialog, og lytt og se – selv om det er tøft. Det er så forbanna viktig at dere våger å spør de viktige spørsmålene, selv om dere er klar over at svarene kan være vonde og ubehagelige. Men er det ikke da desto viktigere å gjøre det?

– Kommuniser med bruker/pasienten. Se oss. Lytt til oss!
Det er mitt beste råd til dere som jobber i helsevesenet..

@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no