Tirsdager er blitt som rekreasjon for meg



Det er tirsdag igjen, min favoritt dag.😍
Jeg elsker tirsdager, for det er dagen det er tur-dag ut i naturen. Fast avtalt, og ingen unnskyldning er god nok for å ikke gjennomføre. Det var avtalen oss mellom, og jaggu meg har jeg overrasket meg selv her, for jeg har klart å få på meg tur-tøyet uansett vær, form eller hva annet som har måttet skje. 💪👊 – Kanskje fordi jeg har forstått og erfart at selv om dagen min er skikkelig dårlig helsemessig, så hjelper det meg mer å være der ute – enn å sitte her inne.🙏
For en fin ting å erfare, dere.
Det hadde jeg aldri trudd for bare ett halvt år siden. At JEG kom til å forelske meg i naturen, smile og le med hele meg mens jeg løper etter løv og henger i trærne, – haha, nei det trodde jeg aldri kom til å være “meg”, men så feil kan man ta.🙌🙏

Jeg har funnet ut at “meg”, det er i konstant endring. Jeg er mer meg enn jeg var for bare ett år siden, ikke for å snakke om ti år siden. Og jeg er mer enn jeg trodde jeg kom til å bli. Vi mennesker er i konstant endring, vi lærer og vokser av erfaringer, – både gode og dårligere, og utviklingen stopper ikke om du ikke selv velger det.
– Vi utvikler oss med årene og det er noe av det beste med å bli eldre, vi blir mer oss selv. Gir mer faen i hva andre måtte mene og tro, og gjør heller det vi selv ønsker og føler er rett for oss. 30 årene er desidert bedre enn 20 årene på den måten, uten tvil.

Det er tirsdag igjen, og vi fant nok en ny sti som vi aldri før har gått på. Jeg fant meg selvsagt en ny favoritt plass idag også, noe jeg sier mest trolig hver eneste gang vi finner en ny plass, haha! 🙈😅 Men gud, det er jo så vakkert alle steder!! Ååh jeg ser for meg mange fine vårdager gående på denne stien. Så mange årstider vi skal oppleve her! Så mange fine samtaler vi skal ha og så mye god nistemat vi skal spise. 

Vi skal rusle i akkurat det tempoet som passer oss, raskt nok til å holde varmen på kalde vinterdager, rolig nok til å få med oss hver minste detalj naturen har å by på. Det er jo det som er så fint, at vi ikke løper i beina på hverandre for å komme raskest mulig frem, nei ingen heseblesende turer med øretelefonene på her i gården nei, – vi har ikke hastverk. Vi skal ikke rekke noe. Det føles som vi har all verdens tid, og det er kanskje det beste med det hele. – Det finnes ikke noen klokke å gå etter, vi ser ikke på klokken i det hele tatt. Vi tar den tiden det tar, og er ute så lenge vi vil. Det finnes ikke stress her ute blant trærne og ved elvebredden. Her kan vi bare være, og jeg elsker det. Å få lov å bare være. Å tillate meg selv å bare være.


Det er tirsdag. Og jeg er så takknemlig for hvert eneste steg jeg er så heldig å få lov å ta.

@LunaCh 💚

Gjør det koselig rundt deg, for DEG selv.🌸😊

Jeg sitter mest trolig 90 prosent av tiden min her i denne sofaen, i denne stuen. 90 prosent av tiden en uke består av, så er jeg faktisk her hjemme i leiligheten min. Jeg sitter ufattelig mye i pysjen her i sofaen og stirrer på denne data-skjermen. De resterende 10 prosent av tiden i uken er jeg utenfor døren, helst i skog eller ved havet, da sammen med noen som har mulighet å følge meg. Nettopp fordi jeg ikke klarer gå noe sted alene.
– Det er realiteten min, bak kulissene og fasaden som en blogg og Instagram poster kan skjule seg.

Når man er så mye inne som jeg er, og som jeg vet mange med f.eks angst-lidelse, depresjon, ME, fibromyalgi etc er, da tenker jeg det er veldig viktig å gjøre det mest mulig trivelig rundt seg.
Vi blir svært påvirket
 av omgivelsene våre, miljøet, det er det ikke noen som helst tvil i. – Jeg merker ekstremt godt på meg selv hvor mye både farger og lys har å si på humøret mitt og den psykiske helsen min.
Det er ikke å legge under en stol at å sitte inne så mye som jeg gjør, ikke er sunt hverken fysisk eller psykisk. Men så er sannheten den at ikke alle har ett valg. Når helsen ikke strekker til, så må man forsøke så godt man kan å godta situasjonen som den er og gjøre det beste ut av detNår det er sagt, betyr ikke det at det er enkelt. Det er jævelig kjipt, og det er helt greit å føle det også.

Jeg får nesten hver eneste dag meldinger om hvor koselig jeg har det, når jeg legger ut bilde av stuebordet med morgenkaffen fremfor meg. Og jeg vil bare si at jeg håper DU også gjør dette, gjør det koselig for deg selv.🌸🤗🕯

Jeg er veldig bevisst på dette, og det har jeg vært i flere år nå. For jeg har merket hvor mye det gjør med meg og med tankene mine. Det er så små enkle grep som ikke koster så mye energi eller krefter, men utgjør så enormt mye for den psykiske helsen min.
Bare d
et å ha noen friske fargerike blomster på bordet, ha en fargerik duk og noen tente lys, det skal ikke mer til! 🌸🤗🕯🌸🕯 Tenk at  noe “så lite” kan utgjør en SÅ stor forskjell? 🤗😍

Så idag vil jeg bare oppmuntre dere som er i en lignende situasjon som meg, til å gjøre nettopp det! Gjør det trivelig og hjemmekoselig for deg selv! Kjøp deg en fin blomsterbukett eller en plante å ha på bordet. Tenn te-lys å kok deg en kanne kaffe/ en kopp te. Gjør det lyst å trivelig rundt deg, – for DU fortjener det! 🌸🤗🕯

– LunaCh ❤

Q&A – Tilbakefall? Hvordan jeg EGENTLIG har det, hvorfor er jeg åpen om psykisk helse? osv

Reklame/ JustStrong


Her kommer svarene på spm dere stilte meg i helgen på instastory.💕🤗😊

💕 Hvordan ligger du iht spiseforstyrrelsen nå? Du er så sterk!💪❤
💭 Jeg har hatt en lang periode nå som har vært litt komplisert igjen rundt mat og matinntak. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, for jeg spiser jo. Men jeg spiser ikke så mye som jeg vet jeg burde, og spesielt nå som jeg er mer aktiv enn jeg har vært på lenge. Det har vært endel stress-faktorer, og da er det ofte slik jeg reagerer. Men så lenge jeg er bevisst på det, så tror jeg det skal gå bra.
Jeg jobber med saken, kan jeg i alle fall si. 💪😉


BE STRONG bukse HER: JUSTSTRONG
Discount code 10%: LUNACHR10

💕 Har du den katten ennå?
💭
Jaaa, klart jeg har!😻🤗 Tilo er jo en del av familien nå, og det skal han være så lenge vi lever. 👍😉 Endelig begynt å rase fra seg litt ute og ikke kun rasere stua, så det er ganske deilig da. Begynner å bli tenåring, nå!



💕 Kan du nevne fem favoritt sanger, filmer etc?
💭 Fem favoritt sanger: (akkurat nå)
Sasha Sloan – Older✨Jess Glynne – Ill be there✨ Ina Wroldsen – Mother og Favela (egentlig alle,haha!)✨Ward Thomas – Carry You Home✨Julia Brennan – A Light To Call Home
Ser ikke så mye filmer egentlig, men her er 5 serier jeg digger:
Chicago Fire✨ The Originals✨ The Vampire Diaries✨ Chicago Med ✨The Good Wife

💕 Hva var det som gjorde at du valgte å være åpen om psykisk helse?
💭 Det har egentlig alltid falt meg helt naturlig. Det er jo livet mitt, eh, sånn egentlig. Jeg må alltid sette den psykiske helsen min først, ellers bærer det rett inn på sykehus igjen.. Og DET vil jeg helst unngå så langt det går. Jeg er jo meg, Luna, først og fremst. Men den mentale biten er en stor del av hverdagen min da den stjeler mye av energien min, av tiden min, av hukommelsen min, av – den “jeg” er og får lov å være. Og det ville vært rart om jeg skulle la være å blogget om noe som er en så stor del av meg. – Viss du forstår hva jeg mener..

💕 Hvordan har du det, sånn egentlig?
💭 Takk som spør!❤
Dette er ett så sykt vanskelig spørsmål syns jeg.. Når man skal være helt oppriktig, fordi den som spør faktisk VIL vite og ikke spør som en del av en høflighets-frase som mange gjør…
Vell.. Jeg har det vanskelig på mange måter, men også ganske greit på andre. Det er dager som jeg har det svært tøft og bare “holder ut”, og så er det dager jeg har det bedre.. Det er veldig opp og ned, men jeg prøver så langt jeg klarer å holde fast i de små gledene livet har å by på, og så lenge jeg klarer det så merker jeg at livet blir enklere å leve i.. Små gleder som solen som skinner en dag, eller en koselig film-kveld med BPA, varme klemmer, en fin tekst-meld etc etc.
Og ikke minst, blomster. Blomster gjør meg så glad! hehe 🙈😍🌸🌷🌼🌻🤷‍♀️



💕 Hvordan kommuniserer du med de andre personlighetene som bor på innsiden av deg?
💭
BPA-ene og vennene mine. Ellers har vi en tavle på kjøkkenet vi kan gi beskjeder på. Veldig greit å ha egentlig.

💕 Har du planer til sommeren?
💭
Eh, nei. Så langt frem kan jeg ikke planlegge. Det er umulig med min helse-tilstand som stadig endrer seg..

@LunaCh 💚🌈💖

Friendly Reminders 2 YOU💕


💭 Self love isn’t selfish

Du er ikke egoistisk som setter deg selv først. DU er den viktigste personen i DITT liv.
Så, ta vare på deg selv. Sett deg selv først.
Det er IKKE egoistisk å si NEI når du ikke har energi eller krefter til annet enn å være til.
De fleste av dere som leser her har helse-problemer selv, og jeg vet det krever enormt mye av dagen deres.
Så, sett av tid til bare deg selv, til ting DU har lyst å gjøre.
DU er like viktig som alle andre, ok?💕

💭 You are beautiful

Ikke sammenlign deg med alle såkalt “perfekte” Instagram-girlsa.
Vi alle er unike og vakre, akkurat som vi er!
Så, just don’t..

💭 You’re doing the best you can

Å gjøre ditt beste er alt du kan, husk på at alle gjøre feil. Jeg gjør, du gjør, og det er helt okey.
Vi lærer av det og gjør bedre neste gang, ikke sant?
Ingen er perfekte, og så lenge du gjør ditt beste så er det absolutt godt nok uansett hva andre måtte tro og mene.
Det går bra.

💭 Do it for YOU

Gjør det for DIN EGEN SKYLD. For at DU skal ha det bra!
Uansett hva det måtte være, om det er recovery eller annet. Gjør det for DEG.
– Fordi du fortjener faktisk å ha det bra du også, helt på lik linje som alle andre fortjener å være lykkelige.

💭 Talk to yourself as you talk to your girlfriends

Vi er alle vår verste fiende som oftest. Snakk til deg selv som du ville gjort til venninnene dine.
Du ville vell aldri sagt: “Fy faen, du er så ekkel ass. Du er skikkelig stygg idag!
Du klarer jo INGENTING du. Du gjør jo ALT feil, herregud!!”

Ville du sagt det til bestevenninnen din? Ikke det nei?
Nei, så ikke si det til deg selv, heller. 
Vær snill mot deg selv. Si fine ting til deg selv. Ikke vær din egen mobber.

@LunaCh ❤

Tanker på en torsdag morgen.

Når man er plaget med helsen, både fysisk og psykisk, og man sitter mye hjemme, da er det viktig å ha noe å sysselsette seg med. Hobbyer er viktig for meg, det har det alltid vært. Og jeg har flere.
En av de er negl-design. Jeg syns det er kjempe gøy å ordne negler med både glitter, diamanter, dotting, og klistremerker, – og absolutt leke med farger.

For noen dager siden var dette de jeg gikk for, gule negler, en rosa- med morsomme “Slider” klistermerker. Jeg har virkelig fått sansen for gult, det er en skikkelig “Glad-farge”! Det er snart vår, og jeg kan ikke si annet enn at jeg virkelig ser frem til varmere vær, grønne skoger og ikke minst: friske blomster i verandakassene mine.😍🍀☘🌷🌼🌻🌸  



Jeg husker godt første gang jeg fikk høre at jeg måtte finne på noe å gjøre på rommet mitt, det var på en langtids institusjon, en pleier der sa dette til meg allerede første dagen: “Finn deg en hobby som du kan styre med på rommet, om ikke blir det mange lange dager her å bare stirre i veggen.”

– Jeg husker jeg allerede første dagen reiste inn til byen i Skien på den koselige hobby-butikken som var der, jeg kjøpte meg lerret og maling, og jeg begynte å male. Det gikk stort sett i sort og rødt, to farger som virkelig passet til verdenen jeg den gang levde i. For det var mørkt, og det var mye blod spilt.
Jeg malte mye, bilder som viste hvordan jeg hadde det – sånn egentlig. Bak masken som alltid var klistret på for å være “flink pike” i avdelingen(e).
Nå går det meste i farger, mye i hjemmet mitt går i pastell-farger. Jeg elsker det. Det er så beroligende, samtidig godt å ha farger rundt meg. De hvite veggene på sykehusene jeg har bodd på i så mange år var alltid så triste, så grå og ikke minst kalde. Jeg nekter å ha ett slik hjem igjen. Ett kaldt ett. I mitt hjem, skal det være plass til farger og lys som ikke gir meg den følelsen noensinne ever, igjen. Den følelsen av å bo på en institusjon, den vil jeg aldri kjenne på igjen..



Jeg tror omgivelsene våre påvirker oss veldig mye mer enn vi vet.
Gjør man det koselig rundt seg, tenner lys, har friske blomster, passelig ryddig, da trives man jo automatisk bedre, vil jeg tro? Jeg gjør i alle fall det. Jeg har laget meg en kosekrok på soverommet, en skrivepult jeg fikk gratis, har plassert en lampe ved siden av med godt lys og kjøpt en liten kommode med tre skuffer i på Jysk, – jeg har sortert å ryddet i Scrapping-tingene mine for den store gullmedalje. Det er kun arkene jeg har igjen å sortere nå, og jeg må finne en bedre måte å oppbevare de på, – jeg vil nemlig ikke ha en eneste brett på de. Scrapping, det er en av hobbyene mine som jeg har hatt i mange mange år.

Jeg liker å skape ting, det krever både tålmodighet og tid. Noe jeg har mye av. Det er fint å se etterhvert som man klipper og limer, at det former seg mer og mer til. Det blir ett helt kunstverk til slutt. Jeg kan bruke opptil 8 timer på ett kort, og jeg syns det er 8 timer med både glede og ro..


Når helsen ikke strekker til, når man ikke makter være sosial hver dag, da tror jeg det er viktig at man klarer aktivisere seg selv med noe som gir enn en form for mestring. Alle mennesker behøver å føle på mestring, og det å ha noe å gjøre. Noe å “henge fingrene i”.. Dager blir lange om man bare sitter der..

Idag skal jeg prøve å komme i gang med ett kort, det har jeg lyst til kjenner jeg. Jeg har jo så mange fine figurer jeg har klippet ut i det siste.. Kjøpte meg forresten en (sykt dyr) saks på Clas Ohlson, men gjett om den var verdt de pengene. 200 spenn for ei saks syns jeg er mye altså, men samtidig så mye enklere det ble å klippe de små tingene, og hvor mye mer presist og finere kanter det blir.

Vell, det var litt av mine tanker på morgenkvisten.. Hehe.. 😊
Har du noen hobbyer? Hvordan får du dagene til å gå..?
😘🤗🌸💚



@LunaCh.
🤗💚

Fra total isolasjon, til ett liv verdt å leve.



Jeg hadde nok aldri kommet hit jeg er idag, om jeg ikke nådde totalt bunnen ifjor.
Hele 2017 og 2018 var så beintøft at jeg visste ikke hvordan takle det. Livet så ikke ut til å kunne føles levelig noen gang igjen. Det var bare ett evig mørke som ikke så ut til å lysne, det ble bare tyngre og tyngre bører sendt min vei hver eneste gang jeg forsøkte reise meg. Jeg ble slått ned igjen av nye slag hver eneste gang. Og da jeg ikke trodde livet kunne bli verre? Jo da ble det det.. Og til slutt satt jeg i dette kaoset jeg ikke visste hvordan takle, og flukten min i fjor ble  vin-flaska som stod foran meg fra morgen til kveld. Vin, og isolasjon.

Min flukt fra selve livet, min måte å takle utfordringene som kom, var å forsøke som jeg alltid gjør: Unngå å føle noe, “løpe ifra følelsene”, og jeg trodde helt ærlig ifjor at flaska med vin skulle hjelpe på det. Det gjorde den absolutt ikke, den forsterket de allerede vonde følelsene, og frykten for livet og verden ble større og større jo mer jeg unngikk å forlate leiligheten. Jo mer jeg stengte meg inne, ja jo reddere ble jeg.


Jeg isolerte meg, orket ikke være med på noe, og ikke en gang min egen verandaen turde jeg til slutt å sitte på. Jeg ville ha minst mulig med menneskeheten å gjøre, jeg ville bare være alene. Alene e mitt mørke. Jeg hadde nærmest gitt opp livet. Jeg var fanget i depresjonens klør, igjen.
Jeg var overbevist om at livet aldri ville bli levelig igjen, og jeg skapte min egen verden her inne i denne 60 kv meters leiligheten.
De få gangene jeg var utenfor dør i uken, var kun når jeg skulle til terapeuten og mulig jeg ble med å handlet, om jeg klarte komme meg over dørterskelen. En eller to ganger ut å få frisk luft i uken, det er langt ifra godt for noen. 

– Det jeg kjente mer og mer på, og det jeg ser nå i etterkant veldig tydelig, er at jo mer jeg isolerte meg? Ja jo verre ble psyken min. Jo mer fryktet jeg verden utenfor leiligheten. Jo sterkere ble angsten. Jo mer var jeg i beredskap. Jo mer slukte mørket meg.

Jo mer som tiden gikk, jo tyngre og mer truende virket det å tråkke over dørterskelen. Jo mer jeg satt inne i denne leiligheten med persiennene helt nede og gardinene trukket for, jo mørkere ble sinnet mitt også. Angsten ble sterkere og sterkere, og til slutt ble den helt lammende. Jeg ble både psykisk OG fysisk totalt handlingslammet. Og det gikk utover alt i livet mitt, og alle.. Livet jeg hadde kjempet sånn for i så mange år, lå nå i grus. Og jeg lå der selv, og så ikke ett eneste lysglimt igjen.. Det var mørkere enn mørkest, og det ble så ille til slutt at jeg visste ikke hva eller hvordan jeg skulle klare å finne krefter til å kjempe meg opp nok en gang.

Jeg hadde ikke krefter igjen.. Jeg hadde ikke mer å gå på.


Trodde jeg.

Det er virkelig sant at når det er som tyngst, det er da man virkelig får oppleve og kjenne på at man besitter ufattelig sterke uante krefter inni enn.

Jeg fortalte til terapeuten min hvor ekstremt ensom jeg følte meg, at jeg følte jeg ikke lenger hadde noe liv. Jeg fortalt hvor redd jeg var blitt for å bare sette meg ut på min egen veranda, at det gikk uker imellom. Hvor redd jeg var for å åpne døren for å lufte, at persiennen ikke hadde vært åpne på flere mnd og at jeg ikke lenger hadde kontakt med bla. annet vennene mine. Vi bestemte oss for at det måtte noen forandringer til, at jeg måtte forsøke litt etter litt å bryte ut av dette mønsteret jeg hadde satt meg fast i. Og jeg var helt enig, for jeg så jo at dette ikke var noe som kan kalles ett liv. Det var kun overlevelse.

Jeg sluttet først å bruke vin som medisin. Bare det hjalp mye.number one: Drikker du alkohol fordi du tror det hjelper deg? Jeg skal love deg at du gjør det kun 10 ganger verre for deg selv. Alkohol forsterker følelsene dine, og føler du deg forlatt eller redd? Alkoholen forsterker følelsene med XXX-ganger..
Så avtalte vi at jeg skulle sitte på verandaen når jeg hadde BPA her. 3 ganger ut pr dag.
Jeg krysset av på en plan hvor mange ganger jeg klarte, og helt ærlig? I begynnelsen var det ikke akkurat mange gangene i uken. Men ett steg om gangen, og de små stegene jeg tok? De viste seg å være veldig viktige i den store sammenheng. 
Jeg skulle også på dagtid skru persiennene opp litt, både på stue og kjøkken, slik at jeg fikk sluppet inn litt dagslys. Og det har virkelig mye å si, vi mennesker trenger virkelig dagslys og frisk luft.

Etter jeg hadde gjort dette en stund, ble jeg og BPA enig om at vi skulle dra UT på en tur i uka – fast avtale, fast dag, fast tidspunkt og – uavhengig av været. Og det er VIRKELIG det beste jeg har gjort for meg selv! Det er også det vanskeligste jeg har gjort på lenge.
For å kle på meg turklær å komme meg ut døren var virkelig ikke noe jeg hadde lyst til, jeg koset meg ikke og jeg ville egentlig kun hjem å legge meg under dynen igjen. Jeg forsøkte alltid i starten husker jeg på “Uff, vet ikke om jeg orker idag altså…” greiene, men heldigvis klarte vi sammen å tråkke over dørterskelen. Noe i meg ville jo, og jeg sa jo hver gang vi var ute: “Så godt å se noe annet!”

Jeg tror vi alle trenger noen som kan pushe oss litt, som går stegene sammen med enn, – i det tempoet vi klarer. Jeg er heldig som hadde en som gjorde og fremdeles, gjør det. Vi gikk stegene sammen, hun var med meg helt fra sofakroken med tunge samtaler om død og selvmord, og alle stegene imellom til nå – lysere tider hvor jeg alltid er SÅ klar for turdag! Ingen kan gjøre jobben FOR oss, men de kan gå stegene MED oss.

– Det merkes både på den fysiske delen, som f.eks at kondisen har blitt SÅ mye bedre, men aller viktigst: Den mentale delen er sååå langt ifra hvor jeg var! Jeg stortrives ute i skogen, jeg elsker havet, jeg elsker å kjenne den friske luften og å kjenne at beina mine klarer å bære hele meg.. Herregud, hvor fantastisk?! Og jeg elsker å merke at jeg kan gå lenger og lenger for hver tur, at kroppen min følger med, – at jeg merker styrken jeg ikke hadde i beina har kommet tilbake, og balansen er SÅ mye bedre. Jeg merker hode klarner opp, jeg nyter bare alle nydelige inntrykk og den ubeskrivelige roen som finnes kun der – ute.

Ute i naturen finnes det en magisk kraft jeg ikke får satt ord på, men det merkes at angsten så å si er borte – kun når jeg er der.

Jeg ville bare dele dette med dere, i håp om at det kan inspirere noen av dere som isolerer dere og sliter, til å komme dere ut i skog og mark slik som jeg gjør. Det handler ikke om hvor langt du går, eller at du skal nå en fjelltopp. – Det som betyr noe er at du er UTE.
PSSST: Å kjøre ned til en havn og sitte ved havet, kan være nok i begynnelsen. Og det er jaggu meg en god start!



@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no