Unbelievable

“This is not something people get over.
This is something they carry with them forever.”

“If the truth is inconvenient they don’t believe it.”

Netflix har kommet ut med en mini-serie på 8 episoder, som heter: Unbelievable. Serien handler om en ung jente som heter “Marie Adler”, hun har vært i barnevernstjenesten siden hun var bare 6 år gammel. Hun har nettopp flyttet ut i leilighet etter en rekke fosterhjem, og opplever nå det verst tenkelige: En maskert voldtektsmann bryter seg inn midt på natten, binder hendene og føttene hennes fast og seksuelt missbruker henne. – Og tar bilder..
Dette er dessverre ikke det første eller siste overgrepet hun opplever.. For når hun anmelder det, blir hun ikke trodd… 

– Og han slår til igjen.

Ett annet sted i landet er det to kvinnelige politibetjenter som jobber iherdig med å få tatt denne serie-voldtekts mannen. De gir seg aldri!
– Serien viser ekstremt godt hvor mye reaksjoner har å si, hvor mye det har å si hvilken mennesker du møter på, og ikke minst: hvordan du blir møtt.

Den viser også hvor mye ett par timer i ditt liv, kan forandret det for alltid. Derav: “This is not something people get over. This is something they carry with them forever.

Det tok meg rett og slett ikke mer enn knappe 30 minutter før jeg kokte inni meg av raseri! – Det er vell ingen serie som har gjort meg mer forbanna enn akkurat denne! Anbefales på det sterkeste å se.

– Og ikke glem: Det er slik, i realiteten også. Noe som gjør hele serien ekstra sterk.


@LunaCh 🖤

Uken som gikk #24

Hei dere! Og riktig god søndag! 🥰💕
Her kommer “Uken som gikk”!✍

♥ Ukens høydepunkt:




Dagen på flø var fantastisk.. 🌊🙏 Herregud, det er ikke ofte det er vindstille, 18 grader og badetemp der ute! DET var helt HERLIG å oppleve flø på den måten også. Det er bare så vakkert der ute, uansett vær og vind. Det er en sjarm hver gang, uansett hva – det stedet eier mitt hjerte❤

♥ Ukens nedtur:

At kroppen ikke takler denne overgangen fra kaldt til varmt, vinden og ja- været generelt. Det er ikke det at været i seg selv er problemet, missforstå meg rett. Jeg klager ikke på at det er regn, jeg er jo regntett. Jeg kan fint gå en tur i regn.
Men det er kroppen min som ikke tåler overgangene, og dermed blir det mer smertestillende som også gjør at jeg blir litt mer døsig. Mindre smerter, men trøttere. Alltid bivirkninger..

Men sånn er september og oktober hver år, så jeg får bare nyte de dagene som jeg fungerer noenlunde, og bare ta de dagene som er vonde som de er. Det går over. Det er midlertidig, som med alt annet her i livet.

♥ Ukens følelse:

Tynget…

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke(r):

Veldig fokusert på at jeg skal klare meg best mulig gjennom denne tiden. Så tankene min har vært mye på akkurat det: Hva kan jeg gjøre for at denne tiden skal gå bedre? Hva må til for at jeg skal klare stå meg sterkere igjennom, og hva burde jeg spør om hjelp til?

For det er viktig å huske at man må og skal ikke måtte klare ALT helt alene. Det er lov å be om støtte/hjelp. – Og det er viktig.

♥ Ukens sang:

@LunaCh 💚

Jeg gruer meg.. Skikkelig..💭

Be enough
for yourself first
the rest of the world can wait
- Unknown- 

Hvert år når mørke kommer krypende, begynner jeg å grue meg. Jeg kjenner det allerede hvordan kulden og mørket begynner å ta form – inni meg. Jeg har så lenge jeg kan huske hatt tilbakevendende vinterdepresjon, noe som i seg selv hvert år preger mye av dagene mine. Men etter jeg ble voksen og har fått revmatisme, samt i tillegg har mye nerveskader etter selvskadingen, ja det gjør denne årstiden mye tøffere enn noen sinne før. Å både slite med psyken, men også det fysisk på toppen? Ja  jeg skal ikke lyve å si det ikke er tøft.

Når psyken blir bedre av å komme seg ut i naturen f.eks, men kroppen er så vond at jeg ikke har mulighet til det, ja da er det vanskelig å vite hva man skal gjøre for å holde ut denne perioden som føles ut til å vare evig.
Det er liksom vanskelig å finne løsninger også, når det som hjelper på psyken, ikke er mulig på grunn av det fysiske, og omvendt. Matte-stykke går liksom ikke opp..
MEN, jeg forsøker, som dere sikkert nå har skjønt til nå, å fokusere på det som er bra, og de små gledene i livet. De gode øyeblikkene. De små tingene jeg mestrer hver dag til tross for.
– Jeg er blitt veldig flink til å sette pris på de dagene hvor jeg ikke føler meg like tung og ikke har de verste smertene, og dermed klarer jeg på en bedre måte å holde ut de vonde.

Dette er selvsagt ikke så enkelt som det høres ut, det tar tid å komme hit hvor jeg har kommet. Det er en prosess man må gå igjennom, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har lært meg nå å leve bedre med mine helse-utfordringer. Det at jeg endelig klarer å aksepterer at “Ok, slik er jeg! Dette trenger jeg!” – og dermed lever jeg bedre i hverdagen med alt som er, både av fysiske og psykiske smerter.
Jeg sier ikke at det bare er å tenkte positivt, for det er faktisk ikke så enkelt. Men å klare se, og sette pris på de små tingene som er bra, og være glad for de tingene man klarer og forsøke holde fast i dem, ja det hjelper meg å holde fast og holde ut, de mørke tunge stundene denne tiden vi har fremfor oss byr på.. (og de er mange..)


Muskel og ledd smerter, i tillegg til nervesmerter som også blir tusen ganger verre når kulden kommer er til tider ett eneste sant helvete.. Det gjør at jeg blir så mye mer isolert på denne årstiden. For noen dager er det så ille at jeg ofte må avlyse til og med de som skal være her å hjelpe meg, fordi jeg klarer ikke å ha noen mennesker rundt meg når smertene herjer som verst.
Jeg blir ekstremt lyd og lys ømfintlig, bare noen snakker føles det ut som kniver som stikker meg i ørene.. Det er helt forferdelig. Og det blir mange lange dager og netter alene.. Så ja, jeg gruer meg. Allerede..
Og for ikke å snakke om desember mnd. Jeg har allerede begynt å grue meg sinnssykt mye til den lange grusomme mnd der, og skulle ønske vi bare kunne hoppet fra november til januar…

Noen årstider og noen helligdager/tider er bare så ekstremt tøffe at det er vanskelig å begripe hvordan holde ut den samme smerten og ensomheten hvert eneste år, for man kommer ikke unna..
Og det er ingenting noen kan gjøre eller si for at det skal føles bedre eller bli enklere. Noen ting må man bare ta tiden til hjelp, for er det en ting livet har lært meg, så er det at TIDEN er faktisk det eneste som hjelper på de største livs-utfordringene vi møter på..


Men, jeg har kommet meg igjennom hver en mørketid til nå, så jeg skal nok stå meg igjennom denne også. Jeg er ikke den som gir opp med det første..😉

Jeg feiler, men jeg lærer. Og tar med meg lærdommen i ryggsekken og jobber videre..
Forsøker å være føre-var på det jeg kan, og gjøre det jeg vet hjelper, for å klare meg best mulig..
Men det er tøft, og jeg vet at tiden fremover nå bare blir tyngre og tyngre.



Hvordan takler du høst/vinters tid? Har du noen planer, eller mestrings-metoder som hjelper deg, for å takle denne tiden på best mulig måte? Del gjerne i kommentarfeltet, blir veldig takknemlig for evt råd fra andre som sliter med lignende problematikk eller utfordringer.

@LunaCh 💚

Når du jobber med mennesker… Vær så snill aldri glem..:👇🏽🙅‍♀️



💭 At det faktisk er mennesker med følelser du har med å gjøre.

Dette er kanskje noe av det viktigste en ansatt må huske på. Tenk over hva du sier, tenk over hva du gjør..💭
Som når en pleier/ansatt f.eks snakker hver gang dere er sammen om hvor godt det skal bli å endelig ha fri, hvor sliten man er, eller at det endelig snart er ferie… Hvordan hadde du følt deg da? Jeg føler meg alltid som en belastning, hvem ville ikke ha gjort det? Som om personen ikke hverken ønsker å være sammen med meg, eller trives i mitt selskap. Det er faktisk utrolig ubehagelig å sitte høre på, fra en pasients side.

Og dette skjer mye. Både på akutt avdeling har jeg opplevd det, på somatisk avdeling, og hjemmebaserte helse tjenester.
Det er vondt å føle seg som en byrde, “selv helsepersonell liker meg ikke” har jeg ofte følt. Og de får tross alt betalt for det i tillegg.
Så tenk litt over hvordan du oppfører deg og hva du sier til pasient/bruker. Noen ting kan man tenke, men la være si høyt tenker jeg.


Vi sliter nok som det er med å føle oss som en byrde og en plage for samfunnet, så vær så snill ha det i bakhode og bidra til at vi ikke føler det når vi er sammen med akkurat deg!
-Vi har det nemlig tøft nok som det er..😢😔

💭 Ikke tro at vi ikke ser eller får med oss det som skjer rundt oss. Vi får ofte med oss mer enn du tror.

Selv om vi ikke alltid reagerer, betyr ikke det nødvendigvis at vi ikke får med oss det som skjer rundt oss..🤦‍♀️🙈
Vi er mange som ser, hører og forstår, men som holder ting inne fordi vi har erfart og lært i livet at å si ifra straffer seg. Eller for å unngå konflikter.
– Og dermed sier vi ingenting…
Men vit at vi er mange som gang på gang biter tennene sammen. Og til slutt renner begeret over for oss også. Vi er bare mennesker vi også. Og vi har grenser for hva vi kan og orker aksepterer og ikke, som alle andre mennesker.
Vi er ikke så “borte” som du kanskje tror.

Vi er alle ulike individ, selv med samme diagnose. Og vi får ofte med oss mye mer enn dere tror.
H
usk at: Vi er ikke nødvendigvis mindre intelligente eller såkalt “dumme”, selv om vi sliter med helsen..

Vær alltid ærlig med oss, det lønner seg alltid i lengden.. Det skaper tillit. Vær åpen om ting, ikke “skjerme oss” fra sannheten hele tiden, for det gjør faktisk mye vondere når vi vet du “lyver eller dekker over”. Vi er ikke blinde. Og det sårer veldig når man føler de som skal hjelpe og støtte enn, ikke er ærlig. Vi tåler ofte mer enn du tror.


💭Prøv å snu på situasjonen, og tenk at det var deg som var pasienten/brukeren.
– Hvordan hadde du foretrukket/likt å bli behandlet?

Dette syns jeg alle burde gjøre, og det ofte! Det sier egentlig alt… Jeg tror mange ville fått seg en tankevekker da.

💭 Forsøk å sett deg inn i hva pasienten/brukeren sliter med, og vit hvilken rolle du som hjelper har for den enkelte.

Viss man bruker litt tid på å lese seg opp om hva pasient/bruker sliter med i hverdagen, blir det lettere å være en god hjelper for vedkommende. Noe jeg regner med de fleste som jobber med mennesker ønsker å være. Det fører også til at du blir mindre usikker i jobben din, og dermed har du det bedre på jobb.
Snakk gjerne MED pasienten, spør om du lurer på noe. Det er ikke vits å spør alle andre rundt, spør vedkommende direkte selv. Det er jo hun/han som vet hvordan hun/han har det, og vil ha det, ikke alle andre rundt.

Jobber du på psykiatrisk akutt avdeling? Eller i hjemmesykepleien? Er du ansatt som Brukerstyrt personlig assistanse, eller jobber du kanskje i psykisk helse tjeneste? Lær og les deg opp om HVA det faktisk er, og hvordan du skal jobbe. Det er så sabla viktig å vite sin rolle, – både for deg selv, og for bruker. Da blir det så mye mindre missforståelser.


💭 Legg fra deg surska di hjemme!🤦‍♀️
Har du en dårlig dag? Det er helt ok! Det har vi alle det. Men, det er ikke ok å la det gå utover pasient/brukerne. Det er ikke vår skyld at du har en kjip dag.

Trenger vell ikke utbrodere dette så mye mer… Men jeg må si at det er ufattelig kjjpt å møte deg viss du ikke klarer å være hyggelig mot oss.. Ikke ødelegg dagene våre, fordi du selv har en dårlig dag. Det er faktisk bare ikke greit. Det er jo ikke vår skyld, og dermed burde det vell ikke gå utover oss?
Mange ganger jeg har tenkt: “Hva i alle dager har jeg gjort deg?! Siden du er så spydig og ufin mot meg?” 

Det går an å oppføre seg som ett medmenneske, ja selv på dårlige dager. Det burde vi alle lære oss. Det er faktisk ikke pasient/bruker sin skyld at du har det kjipt en dag, så slutt å la det gå utover oss.
Det er faktisk skikkelig kjipt å bli møtt på denne måten av enkelte.


💭 Bli kjent med pasient/bruker. Selv om du tror du vet og kjenner vedkommende, så er det ikke sikkert du faktisk gjør det.
Selv om du har lest journalen, er ikke det entydig med at du kjenner vedkommende.

Noe som irriterer meg veldig, er at mange tror de kjenner meg som menneske, når de åpenbart ikke gjør det. Da både i helsevesenet og ellers i livet. For det er ikke slik at vi mennesker ikke forandrer og endrer oss, vi er ikke den samme personen livet ut. Vi er i stadig forandring og viss du er den sammen som du var for 5 år siden? Da vil jeg si du er ganske stuck. Vi må få lov å endre oss, – og ikke hele tiden bli dratt tilbake i tid.
Det er noe som heter: Growth. Og til og med vi som har helseutfordringer, kan vokse. Glem ikke det.


Så snakk med oss, spør hva vi tenker, vis interesse i å bli kjent med personen og ikke kun sykdommen. Vi er faktisk tenkende mennesker vi også.

💭 Finn på ting sammen. Gjør noe positivt- sammen.🙏

DETTE, syns jeg er utrolig viktig. Nok ganger har jeg sittet på vent inne på avdeling, fordi mange ansatte dessverre ikke tar noe som helst initiativ til aktivitet. Som å spille kort sammen, ta frem hobbysakene som ligger i skapet, eller å gå seg en tur ut i frisk luft. Ta en biltur.. Ja det er mange ting man kan gjøre, men som mange dessverre velger å ikke gjøre.

Å sitte inne å drikke kaffe og røyke dagen lang, er ikke særlig oppløftende for pasientene. Alle trenger å oppleve noe, gjøre ting sammen, ikke kun sitte å høre på dere ansatte snakke sammen i stuen.
Så TA for all del INITIATIV og INKLUDER pasientene! – Det er ufattelig kjipt å være innesperret på en lukket avd når ansatte hverken ser eller bryr seg.. Dere skal være der for oss, så vær så snill – vær det. Og vis du er der.



@LunaCh
💚

Kompleks-PTSD: Viktigheten av hvile og ro i hverdagen. #Balanse

Kompleks-PTSD (Kompleks post-traumatisk stresslidelse) gir mange daglige utfordringer i hverdagen. Selv om du ikke alltid kan se det på utsiden av menneske, så er det høyst reelt på innsiden.
PTSD har nok de fleste hørt om, men kompleks PTSD er en litt mindre kjent diagnose, og mange tror nok det er en og samme sak. Det er det ikke.
Begge har åpenbart mange likehetstrekk, endel like symptom, men C-PTSD har ett enda bredere og mer komplekst og sammensatt symptom/sykdomsbilde.

💥Symptomer og utfordringer vi som lever med kompleks-PTSD kan blant annet være:

⚡Viktigheten av alene-tid! “Me-time.”
Balanse mellom ro/hvile og sosialtid.

Dette handler i dette tilfelle langt ifra om spadager og manikyr, venninne-luncher og turer til frisøren. Dette handler om å la seg selv få den hvilen og roen både kroppen og sinnet behøver, for å takle og makte stå i hverdagen på best mulig måte – over tid. En god balanse som dette kan være innmari vanskelig å finne, men er særdeles VIKTIG å finne – og faktisk også å gjennomføre.
Husk også at: En god balanse som funker for meg, trenger nødvendigvis ikke funke for deg. Dette er jo individuelt for oss alle. Vi mennesker har jo forskjellige behov, selv om vi har samme utfordringer og samme lidelse.

⚡En god balanse i hverdagen, kan hjelpe deg til å klare holde deg innenfor toleransevinduet.
Å klare det, hver eneste dag over tid, er en daglig utfordring og en kamp for mange, siden vi har ett veldig smalt toleransevindu ift normen i befolkningen. Det koster enormt med energi bare det, å forsøke å holde seg innenfor.

Jeg opplever og erfarer nå, at jeg klarer det bedre og oftere enn før, når jeg holder meg til planen jeg har laget og som jeg har prøv ut i ca ett år nå. Jeg ser og kjenner at dette? Det funker for meg!
Uke-planen min, hvor det står med stor skrift “ME-TIME” på halvparten av de 7 dagene en uke består av, har virkelig blitt redningen min på mange måter. Så lenge jeg holder meg til den, klarer jeg meg veldig mye bedre i hverdagen. Og jeg HAR det bedre med meg selv. Og gjett om det er  godt å kjenne på!


– Det er utrolig viktig å finne måter som kan hjelpe enn til å klare holde seg innenfor toleransevinduet på. Det er fryktelig vanskelig og nærmest umulig å komme seg innenfor igjen viss du først faller utenfor. Og der, der er det ekstremt krevende å være. Både hyper-aktivering og under-aktivering koster enormt med krefter og energi.

⚡ Hyperaktivering: Aktivt forsvar: Kamp, frykt, frys, hjelperop.
Angst, sinne, uro. Høy puls, pustevansker, kvalme. Hodepine, tankekjør, impulsivitet, munn-diaré, kaos, vaktsomhet, ut-agering.
⚡Under-aktivering:  Passivt forsvar: Overgivelse, “gå med”, frys
Tomhet, nummen-het, skam, nedstemthet, følelsesløs
Lav puls, langsom puls, fjern, passiv, hukommelsestap, dissosiasjon, forvirret, treg, faller ut.

For å klare de små hverdagsoppgavene som trengs å gjøres hver dag, behøver jeg å holde meg innenfor toleransevinduet. Når jeg er utenfor er det vanskelig å få noenting gjort, da er jeg så “utenfor” at jeg ikke klarer fungere overhode. Det handler også om å ha igjen nok energi til å gjøre ting jeg selv har lyst til også! Som f.eks å blogge! Ta bilder, redigere, se TV-serier. Lage kort, male eller skrive dikt, ja slike ting som jeg liker å gjøre. Lage meg noe mat, eller bare lese og oppdatere meg på nyheter.

For meg handler alene-tid om tilstedeværelse. Om å være her og nå. I nåtid, og faktisk kjenne at livet kan være ganske fint, til tross for fortiden som har vært.


Før, i mange år, var det KUN kaos i både hode og kroppen min, og jeg var nesten konstant hyper-aktivert. Som igjen, førte til både indre og ytre kaos i livet mitt. (mye selvskading og angstanfall) Og hvorfor ble det slik? Fordi jeg aldri brukte ordet nei. Jeg satte absolutt ingen grenser. Og jeg tok langt ifra hensyn til meg selv og min egen helse. Jeg bare kjørte på, jeg!
– Fordi jeg ønsket å leve som om jeg var frisk. Jeg ville være med..
Men så er jeg ikke frisk, og jeg har innsett at for å overleve og faktisk også kjenne at jeg LEVER også, så måtte jeg ta tak i dette. For jeg har rett og slett ikke krefter og energi som “friske mennesker” har. Og det må jeg bare erkjenne og godta.
Jeg får f.eks ikke ladet opp batteriene mine på natten slik som de fleste andre mennesker gjør. Uansett hvor mange timer jeg sover, så er det aldri nok. Jeg går alltid på sparebluss, jeg har aldri ett oppladet batteri uansett hvor mye jeg hviler eller sover, – fordi å leve med kompleks PTSD tar all den energien jeg har og mer til.
Så for å klare leve og ha ett innhold i hverdagen min som JEG er fornøyd med? Så har jeg måttet finne en balanse som funker for MEG. Og jeg må holde meg til den, selv når jeg ikke har lyst til det, eller det kanskje ikke passer andre.

Fordi jeg har innsett at: Ingen andre enn jeg, kjenner min kropp og mitt hode. Og jeg må alltid, alltid, sette helsen min som prioritet nr 1.
Og det er jeg blitt veldig streng og nøye på nå, flinkere jo mer jeg øver og øver. Det har ikke vært lett, og det er fremdeles vanskelig til tider. Det har vært mye feiling og prøving, og for ikke å snakke om ett ekstremt høyt angstnivå når jeg har sagt: “Jeg kan dessverre ikke…”. “Det passer ikke for meg”..
Men jeg har innsett at jeg MÅ gjøre det jeg kjenner holder meg mest mulig stabil OVER TID. For da kan jeg også ha mange mange gode dager sammen med de jeg er glad i. Bedre med kvalitet over kvantitet, sier jeg bare! Det er jo bedre med en tilstedeværende og lyttende luna, enn en fjern og angstfull luna? Tenker jeg.

Jeg kan bare ikke få sagt det nok.. Hvor utrolig uuutrooooolig viktig dette er. Og jeg håper du som leser, virkelig tenker over dette og gjør de endringene DU behøver å gjøre i hverdagen DIN, for å få det bedre med deg selv og en litt lettere hverdag. For vet du hva?
DU FORTJENER DET.😉🙏💕


@LunaCh 💚

 

Litt tanker om selvverdi, relasjoner og respekt for andres grenser og valg.

Jeg bryr meg faktisk ikke lenger om du liker meg eller ei, så lenge de som er meg nær liker meg for den jeg er, så er det faktisk det som betyr noe for meg. Jeg må si det er deilig å bli eldre på mange måter, etter jeg bikka det store 30 tallet, har mye av bekymringene og engstelsen jeg før hadde blitt betydelig redusert. Noe helt borte også..
Man lærer seg ofte å gi mer faen, kjenner etter hva som betyr noe og ikke, og man forstår at det går faktisk an å velge trekke seg bort fra situasjoner som ikke gir enn noe.

Vi mennesker er stadig i endring, og vi kan velge å vokse og forandre oss.Bli en bedre versjon av det menneske vi er, og det er det vi stadig burde strekke oss etter! Det er DET jeg selv strekker meg etter, hver eneste dag.

Jeg har forandret meg noe sykt mye de to siste årene. Og jeg håper denne utviklingen jeg er i, bare fortsetter og fortsetter.. Jeg ønsker nemlig å lære mer, forstå, være våken, lytte og se.
Se det som skjer rundt meg og i samfunnet generelt. Jeg ønsker å forsette med dette nye jeg øver meg på, som f.eks det å våge si ifra om ting jeg er missfornøyd med eller ikke liker. Det er nemlig ganske nytt for meg!
Jeg ønsker å fortsette våge si min mening, ja selv om den kanskje ikke er lik din. Det skal mye mot til det, faktisk. Og særlig for mennesker som er i sårbare situasjoner. Jeg ønsker å være med på samfunnsdebatter fremdeles og kanskje enda mer, og ikke minst: Jeg ønsker å forsette snakke og skrive om de vanskelige tingene mange ikke ønsker å høre om. For jeg vet, det er lettere å stikke hode i sanden og late som om slike tunge og tøffe ting ikke eksisterer. Det er lettere å snu seg og tenke: “Dette vil jeg ikke forholde meg til.” Og det er helt greit det, det er opp til hver enkelt. Du velger nemlig helt selv hvem du ønsker å være, som medmenneske og som venn. Som samfunnsborger og nabo. Og vi må respektere at andre tar valg som du kanskje ikke selv er enig i, uten å latterliggjøre eller pålegge dine egne valg over på andre. Vi, alle mennesker, fortjener å bli behandlet med respekt.
Vi mennesker, burde være mer tolerante mot hverandre syns jeg. Vise mer forståelse og ikke dømme så innmari fort! Ting er ikke alltid som det ser ut på utsiden, og du vet ikke alt selv om du tror det.. Vi har alle våre hemmeligheter og vi alle har en fortid. – Men vi alle har valget om å vokse, lære av våre feil og bli bedre mennesker.

Jeg strekker meg etter det. Å bli en bedre versjon av den jeg er.
– Jeg er langt ifra den personen jeg var for ti år siden, jeg er også langt unna den jeg var for bare to år siden.
Mye har endret seg de siste årene.. Takk og lov for det.



Vi utvikler oss og blir eldre, tankene våre endres og vi lærer av våre feilsteg.
Og du? Det er lov å gjøre feil. Vi alle gjør nemlig det. – Jeg vet faktisk ikke om ett eneste menneske på denne jord som er feilfri, for jeg tror helt oppriktig ikke det finnes.

Jeg ønsker å være en stemme for dem som ikke våger eller makter, dem som lider i stillhet. Fordi jeg vet nemlig at det er høyst nødvendig!
Viss ingen våger å stikke hode frem og forteller hvordan livet faktisk kan være, hadde mange sittet alene og trodd det var noe galt med dem.. At de var de eneste som hadde det slik. Og dette vet jeg, for jeg har vært der selv. Jeg var en forvirret tenåring jeg, for mange år siden nå (heldigvis). Og jeg var også allerede da alvorlig syk, selv om jeg ikke visste om det da. Jeg var så ensom at du aner det ikke, selv om jeg hadde mange rundt meg.
Men det er ensomt, når du føler deg så innmari annerledes enn alle andre.
Når du forstår det er noe galt med deg, men du vet ikke hva det er. Det er en veldig skremmende opplevelse som barn..

Jeg ønsker å fortsette være en stemme for oss som lever med en så alvorlig diagnose som kompleks PTSD er. Med utfordringer få vet om, for vi må tørre å fortelle, og rive ned tabuet som fremdeles lever i beste velgående. For det er ikke uten reddsel jeg gjør det. Jeg har mine dager jeg som andre, der jeg syns det er vanskelig å være så åpen som jeg er. Men samtidig vet jeg at noen må gjøre det.
Jeg ønsker å fortelle om både det gode og det vonde som skjer i hverdagen.
– Fordi livet er faktisk ikke perfekt, det er ikke bare lykkelige dager – og det skal det heller ikke være. Det er viktig å anerkjenne at livet ER en berg og dalbane for de aller fleste av oss. Det du ser på Instagram eller andre sosiale medier, er ikke hele livet og realiteten til de du følger. Det er så innmari viktig å huske på det!



Jeg ønsker å være tilstede i nåtiden og leve livet mitt – her og nå. Med alt det innebærer, av både godt og vondt. Og j
eg håper DU også velger å vokse og gro og se fremover. At DU også, skygger unna det som ikke gjør deg godt eller gir deg noe tilbake. For vet du hva? DU er verdt det! DU ER VERDT DET!

Selv om du ikke føler det selv, akkurat her og nå. Så skal jeg love deg en ting, du er verdt det, det kan jeg love deg!
Vi mennesker, vi har alle like menneskerettigheter, syk som frisk. Og det er, og kan være, minst like alvorlig å være psykisk syk som fysisk.
Du er absolutt IKKE mindre verdt selv om du kanskje føler det slik. Jeg vet nemlig man ofte kan kjenne på den følelsen om man omgås mennesker som ikke respekterer deg og dine grenser. De som stadig strekker eller tråkker over grensene dine. Eller ikke viser forståelse for din situasjon, selv om du gjør det med andre. Det er destruktivt å være i slike relasjoner, der det kun går en vei.
– Og det er ikke riktig, DU fortjener også respekt.
På lik linje som alle andre.
Jeg skulle ønske jeg selv forstod dette tidligere, og at jeg valgte å gå ifra slike relasjoner- mye tidligere. For vi alle har lov å velge hvem og hva vi skal bruke tiden og energien vår på.

Ett vennskap f.eks, skal gå to veier. Ansatte rundt deg, skal også respektere deg og gjøre en skikkelig jobb. – Det handler faktisk om gjensidig respekt, og en følelse av å ha selvverdi. At man er verdt noe, har mye å si hvem man har rundt seg i hverdagen.
Er det noen som stadig gjør deg opprørt og stresset, ikke hører etter hva du sier og tråkker over grensene du forsøker sette, da er det kanskje på tide å gå din vei. Trekke deg mer tilbake og ha mindre kontakt og heller fokusere på deg selv og de som viser at de verdsetter deg og tiden du gir dem.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, heh.. Jeg ville vell bare egentlig stikke innom for å si at DU ER VERDIFULL! Uansett hva, uansett hvilken situasjon du lever og befinner deg i! Og jeg vil fortelle deg at du har rett på å bli både respektert og tolerert, for den du er og det du står for. – Jeg vet nemlig hvor viktig det er for bedring, for å leges mer og mer, – hvor viktig følelsen av selvverdi og respekt fra andre er..
– DU har en verdi, ja du som alle andre! Alle fortjener å bli respektert for valgene de selv velger å ta i hverdagen. Vi alle kjenner best hva som er best for oss selv, og om bare folk kunne lyttet litt bedre til ordene vi sier, tror jeg mye kunne vært bedre i manges livssituasjon, og i manges relasjoner.


Jeg las ett sted: “Kommunikasjon handler om å lytte.”
– Og det er noe å tenke over…

@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no