Dørstokkmila.. #Motivasjon

Dørstokk-mila, vi kjenner alle til den hva? Den tunge veien det kan være å komme seg opp av sofaen til å kle seg, komme seg ut av huset å bevege seg litt. Det er tungt noen ganger hva? Nesten umulig kan det føles som. Når man att på til har sterk angst og er tungt deprimert, – ja da er det som å bestige Mount Everest hver gang man klarer å komme seg til ytterdøra bare.

Det er mange faktorer som spiller inn når man blir inaktiv, det er ikke fordi man er lat eller “ikke gidder”, og det blir tyngre jo mer man sitter inne, jo mer man isolerer seg, jo mer som tiden går. Ja jo tøffere og tyngre blir det å komme i gang. Tro meg, jeg sleit fryktelig i starten. 🙈Men jeg hadde bestemt meg, og når jeg først bestemmer meg for noe, ja da skal jeg gjøre det- koste hva det koste vil. Jeg er sta som ett esel, og heldigvis for det! Om ikke hadde jeg nok sittet her fremdels, i denne sofaen jeg var sååå forbanna lei av. I denne leiligheten som jeg følte kvelte meg mer og mer.

– I september i fjor bestemte jeg meg. Jeg bestemte meg for at “NÅ er det nok!” Jeg var nemlig SÅ fryktelig lei av å føle meg som en fange i mitt eget hjem. Jeg hadde sittet inne i snart to år, ja du las riktig, TO hele ÅR. Jeg hadde nesten ikke sett vennene mine i hele 2018, jeg isolerte meg mer og mer og ble mer inaktiv enn jeg kan huske jeg noensinne har vært.

Men jeg tok grep, og jeg er bare så sjeleglad for det!🙏😃💪 Jeg bestemte meg for at jeg skulle ut EN dag i uken. Og det handlet laaangt ifra om trening eller det å komme i bedre fysisk form, det handlet faktisk kun om EN ting: Det å komme meg ut av huset. Se noe annet enn de fire hvite veggene her. Det å få litt annet inn-putt, føle verden der ute som trygg(ere) igjen. Ikke føle meg så ekstremt redd hele tiden, oppleve av verden utenfor husets fire vegger ikke var så farlig som jeg opplevde og trodde og følte den var blitt.

Så jeg laget en bindende (muntlig) avtale med min BPA, at uansett vær (verdens beste unnskyldning for å bli i sofaen hva?), ja om det regnet eller snødde spilte absolutt ingen rolle, for jeg skulle UT.
Vi fant EN FAST DAG i uken (forutsigbart) til å kjøre til ett fint lite befolket område, for at det skulle føles trygt for meg, og så skulle vi gå en liten tur. Det fantes ingen unnskyldninger for å IKKE komme seg ut, jeg SKULLE, og det er desidert den beste avgjørelsen jeg har tatt!🙌💪👊😃



Men om det var tungt å starten? Gjett om! Det var fryktelig tungt å komme i gang, og jeg hadde svært  lite motivasjon for å si det mildt. Jeg hadde heller ikke tro på at det skulle GI meg noe. – Men så feil kan man altså ta. For er det NOE som har gjort meg godt? Ja da er det tirsdags-turene!🙌
😍🙌

Det tok meg mange mnd å komme hit jeg er i dag, mange tunge tak og mange tunge steg har det vært. For om jeg gledet meg i starten? Absolutt ikke.🙊🙈 Jeg gruet meg noe fryktelig! Jeg var livredd for å møte noen, egentlig bare for å gå ut døren her. Jeg syntes ikke det var noe hyggelig i det hele tatt, men jeg gjorde det likevel. Jeg gjorde det til tross for! 💪👊 Og noen ganger så er det akkurat det man bare MÅ gjøre.
Det var ikke mange meterne jeg gikk heller før jeg var både andpusten og sliten i beina. Men jeg kjente samtidig som jeg gikk, etterhvert som både ukene og mnd fløy avsted, at noe i meg gav mer slipp, noe føltes lettere og annerledes i meg, inni meg… i brystkassen min.. og det var angsten. Den gav slipp.



Angsten som har vært en SÅ ekstremt stor del av livet mitt, den som til tider har nærmest spist meg opp innvendig i perioder, ja den kjente jeg for hver tur vi gikk i skogen, eller da vi satt ved havet, generelt var UTE i den vakre naturen vi er så heldig å ha, at den gav mer og mer slipp. Jeg opplevde jeg fikk en pustepause. Ett avbrekk. 
– Det er nesten ubeskrivelig å forklare, og det er noe man bare må oppleve og erfare selv tror jeg. Jeg ble selv fortalt at det skal være til hjelp for angst, men jeg hadde ikke særlig tro på det for å være helt ærlig. Ikke før jeg faktisk opplevde det selv. Kjente det på kroppen selv.

er det langt ifra tungt å komme meg ut døren, dørstokk-mila er sjelden noe jeg kjenner på nå. Jeg har til og med øket tur-dagen til TO faste tur-dager i uken! 💪👊😍 Og jeg gleeeeder meg til hver tirsdag og hver fredag nå, det er desidert de beste dagene i uken! 😍👍😃🙌

Å komme seg ut i naturen er godt for både kropp og sjel, og det er faktisk helt sant: Det reduserer angsten betydelig, det hjelper på depresjonen, – og det er mye bedre å sitte her i sofaen med litt bedre samvittighet nå😉👌

@LunaCh ❤

MiddagsTip from me! Torskeform😋👌

Ok, jeg må først få lov til å si at DETTE var aldri noe jeg har tenkt at jeg NOENSINNE EVER i dette livet kom til å gjøre. Legge ut en matoppskrift? JEG!? 🙈😅Må nesten le litt, heh, for dette er utenfor min komfor-sone!🙈 Mest trolig fordi jeg har vært alvorlig syk av anoreksi i så (altfor) mange år at jeg kunne ikke en gang DRØMT om å få spise noe som dette!
er jeg det nærmeste jeg har vært i mitt liv å kunne kalle meg såkalt “frisk” av anoreksien etter 17 år i det helvete det faktisk er, og jeg både tester ut og koser meg med å lage mat sammen med BPA og venner, men jeg koser meg også med å SPISE den. True story!💪👊🤗 Og vet dere? Det er helt fantastisk å kunne spise AKKURAT hva jeg ønsker og vil, uten å tenke på eller telle kalorier og lese fettprosent innhold i alt! Nå nyter jeg maten, og gud så mye utrolig godt som finnes!! 😋 Det er faktisk så å si en helt ny verden for meg i når det kommer til mat og middager! HERLIG!!🙌😍😍

Vell, etter ønske fra lesere da jeg la ut bilde av denne retten på instagram igår, så kjører jeg på med min første “MIDDAGTIP from me”!
So here we go you gyes! 🤗💪👊


Torske-form!
Tid: Under 2o min!

Ingredienser:
(Egentlig tar du bare det du har i kjøleskapet av grønnsaker, men her er det vi brukte igår til akkurat den på bilde.)

🍀 Torskefilet, porsjonsstykker
🍀 Poteter
🍀 Brokkoli
🍀 Rød og gul Paprika

🍀 Rødløk
🍀 Hvitløk
🍀 Sort Oliven
🍀 Grønn Pesto
🍀 Olivenolje med basilikum
🍀 Salt og peppermix

Slik gjør du:
Sett stek-ovnen på 200 grader. Sett så på en kjele med poteter og brokkoli.🥔🥦 Ta frem en ildfast form. Legg grønn pesto i bunnen av formen og hell i olivenolje med basilikum. Deretter vender du torskefiletene og kryddrer de på begge sider med salt og peppermix, før du legger de i formen. Kutt så opp grønnsakene du ønsker å ha i middels-store biter, og fordel de over fisken i hele formen. Klatt litt pesto over og hell igjen godt over med Olivenolje.
Stek formen i ovnen på 2oo grader i ca 10 minutter, så er maten klar! 👌😋


😋Jummy!😋👌



Bon Appétit!👌😍

@LunaCh💖

New week, new opportunities..

Morgen, hjerter! 💕
Så var vi her igjen, mandag. “Ny uke, nye muligheter” sies det. Og det er jo sant, enten om det er mandag eller onsdag, så er det alltid nye muligheter. Muligheter til å gjøre det bedre, eller muligheter til å være bedre..

Idag er det handle dag, og da går jeg alltid igjennom kjøleskapet og skriver handleliste. Går igjennom ukens tilbud i reklamen som hver mandag kommer i postkassen, og på Appen: “Mattilbud”. – Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen: Sliter du med en spiseforstyrrelse, eller generelt av ulike årsaker har dårlig matlyst? Da er alltid ett kjøleskap med forskjellige godsaker ALLTID en god idé. Fyll det opp med det du liker av forskjellig pålegg. Ett nesten tomt kjøleskap med EN sort pålegg er sjeldent fristende.. Jeg prioriterer alltid mat. Nettopp fordi jeg vet at for å få i meg nok næring daglig, særlig i dårigere perioder, og for å klare opprettholde en sunn vekt slik som jeg er på nå? Ja da er det å ha forskjellige godsaker i kjøleskapet viktig. Fordi vi spiser som før sagt også med øynene, det er faktisk helt sant. 😉🥦🥒🧀🥪🥘🍎

Jeg er virkelig en sucker for grønsaker, og hvitost, så det er ALLTID i mitt kjøleskap. Jeg elsker virkelig alle slags løk, og må alltid ha agurk og paprika på brødskiva 🥒🍎

Fått flere spm før om de rosa egga🥚🍳Så, viss du lurer, så er det så enkelt som å ta litt rød kondiorfarge i vannet når eggene koker opp! Da blir de rosa, hihi!  🥚🍳💕

Sitter fremdeles i pysjen og drikker kaffe, skal få kommet meg i dusjen og stellt meg litt.. Man føler seg stort sett alltid litt bedre når man har fått ordnet seg litt.. Jeg gjør i alle fall det.
Bare innom en liten tur for å ønske dere alle en Goood start på enda en ny uke. Håper dere får en så bra dag og uke som mulig er!❤🧡💛💜💚

Stay strong, warriors! Jeg heier på dere alle!!
💪👊 🤛 Take care!💕

@Lunach💕

Friday, and PitaPizza

PitaPIZZA

Hei alle sammen! 😊❤❤❤Ja så var det helg igjen! Idag sitter jeg her å forsøker komme i gang, som jeg alltid gjør, – hver dag.. Skal vaske håret, sminke meg, og sette meg litt ut. Det er endelig en oppholdsdag vær-messig her på vestlandet, og det må forsøke å nytes..😘😊

Foresten, bare ett random spørsmål til dere.. Satt i tlf isted, (heh, ja, noe dere som kjenner meg vet jeg hater..) Men uansett, det jeg skulle si var, at hjernen min på en måte “henger seg opp”, om du forstår..? At når jeg prater så “henger den seg opp” og jeg får ikke alltid sagt det jeg skal.. og jeg nærmest stammer litt..? Så forferdelig vanskelig å forklare.. Lurte bare på om noen andre har opplevd det samme? Det er så skikkelig ubehagelig, og litt skummelt syns jeg. Håper det bare er slik nå, fordi jeg er skikkelig overvelda, og det er så mye som har skjedd i det siste at hjernen min er litt overbelastet for øyeblikket.. Tror det kan være derfor.. Men fryktelig ubehagelig når det skjer.. 😌😏

Vell, som dere ser på bildene her, så har jeg laget PITAPIZZA! – Det lærte jeg da jeg bodde hos AB og S (Thank you!!), og siden har jeg egentlig laget det jevnlig.. Det er så fint å lage opp endel, (laget 10 stk for ett par dager siden) er så greit å ta opp fra frysa å varme på dårlige dager.
I det siste har formen vært veldig dårlig som dere vet, og som jeg skreiv igår tar det veldig lang tid med alt jeg gjør. Dette er jo noe folk lager på kun 15 minutter, jeg brukte over 2 timer… MEN, det er faktisk ikke det viktigste! For jeg gjordet det! Jeg klarte det, og jeg gjennomførte! – Og du ANER ikke hvor stolt jeg var da M kom inn døren og jeg holdt på med det siste brettet!🙌😘💪👊 Jeg var SÅ fornøyd med meg selv, haha! Såg at M også var veldig stolt over meg, og det er selvsagt en god følelse.. Alle trenger å føle mestring, og som M sa: “Det gjør ingenting hvor lang tid det tar. Bare man koser seg.”😘👌 Og vet du? Det gjorde jeg også. Jeg stresset ikke, jeg koset meg!🙋‍♀️😘

Ting tar litt lenger tid nå enn til vanlig, men vet du? Det går fint, det også! Så lenge jeg klarer å gjennomføre, og kjenne at jeg kan klarer å kose meg litt med ting, så er det faktisk mye viktigere enn hvor rask man er! 👊💪🤗

Jummy!!👌😘

Jeg legger rødløkringer alltid på toppen, bare for syns skyld, hehe. Blir litt “pyntet” lissom, og så er jo løk rågodt også, da! 😉 Hva er ett liv uten løk lissom.. 🙄🤷‍♀️

Vell, nå skal jeg forsøke å ta litt grep på dagen her, vi “snakkes!” 😘❤😍 Ta vare og husk:  Ikke stress med alt som du tenker og tror må gjøres, det går fint selvom du bruker litt lenger tid på noe eller du må utsette noe til en annen dag. Det løper ikke fra deg.
Det viktigste er uansett at du klarer det du setter deg som mål, og at disse målene er oppnåelige for deg. Små steg i riktig rettning, det er det jeg gjør. Musesteg akkurat nå, med det er helt okey, JUST KEEP ON MOVING. 🙌💪👊 Ett steg om gangen.. Vi kommer i mål, og det er bedre sent enn aldri hva.. 🙌

Klem til den som vil ha! 💖🤗😘❤
Xoxo, L

@LunaCh❤

Er det verdt det?

Noen dager, kvelder, spessielt de siste par ukene, har jeg hatt spesielt EN tanke i hode..Jeg vet det er påkjenninger den siste tiden som gjør disse tankene ekstra sterke, og at det er vell derfor jeg har for det meste bare  surret rundt med de selv, på egenhånd. Og tanken jeg har fundert mye over, er som mange ganger før i mitt 32 år lange liv.. “Er det virkelig verdt det? Kostnaden av å “holde ut”?

Det er ett usynlig helvete fra morgen til neste morgen. En kamp fra man står opp til man legger seg igjen, og en kamp gjennom hele natten og til dagry – selv de nettene jeg faktisk sover. Og jeg begynner å lure på om det virkelig er verdt det. For akkurat nå de siste dagene har det vært ekstremt tøft, jeg kjenner på så utrolig mye frykt, reddsel, og spesielt: Utmattelse.

– Av alt. Nesten “livet” i seg selv.

Kampen er så steinhard, og alle rundt meg er glad og stolte over “fremgangen” min. Det at jeg øver på å sette grenser, øver på å si nei, øver på å sette MEG SELV i første rekke. Det at jeg har klart å skade meg sjeldnere enn før, at jeg er normalvektig over ett par år og fremdeles spiser. At jeg klarer oftere å være MEG.
– Jeg skulle ønske jeg selv også følte det.. At jeg følte denne “FREMGANGEN”.  Men helt ærlig, alt jeg føler? Og alt jeg ser? Det er en kamp uten ende, en krig som er uovervinnelig, – det føles som om jeg hver eneste dag i ett par år nå har blitt skylt under vann av en flodbølge og jeg har kjempet med nebb og klør for å komme meg opp til overflaten igjen, men så kommer neste bølge å skyller meg under vann igjen før jeg har fått rukket å trukket pusten.. Og slik går dagene. Nettene. Ukene, månedene, og årene.

Og jeg lurer ofte på, er det virkelig verdt det? Vil det bli annerledes fremover? ER jeg virkelig på rett spor? For det føles jaggu meg ikke slik. Ikke for meg.

Når noe går rett vei, så er det alltid NOE som skjer, noe som skyller meg rett under vann igjen. Det føles ut som om jeg må kjempe for å holde hode over vann hver eneste dag, fordi jeg har gjort det så lenge og gjør det fremdeles den dag idag. Jeg kjemper etter pusten og for å “holde ut” enda ett døgn i “Recovery”. Det er virkelig en kamp jeg ikke unner min verste fiende.

Jeg kjenner meg bare så metta. Metta av å kjempe for å holde meg innenfor toleransevinduet, kjempe for å ikke dissosiere, kjempe for å ikke “forsvinne” og en av de andre tar over. Jeg er så mett av å forsøke og av å streve, mett av å høre hvor bra det går, at det blir bedre, at med tiden vil det bli lettere å leve. Jeg er bare mett.. Føler det koster mer enn det gir. Det koster alt jeg har.
– Jeg har jo ikke mer til overs til å ha ett liv. Alt dreier seg kun om en ting: Nemlig å HOLDE UT. Jeg tar meg ofte om dagen i å tenke: Er det virkelig kun “å holde ut” livet mitt skal dreie seg om?
Jeg er sliten av å holde ut. Kjempe som en kriger for å holde meg i live. Jeg kjemper med alt jeg har, og har ikke mer å gi til overs til noen eller noe. Alt dreier seg nå og har i lang lang tid om å holde ut og holde ut litt til. 
Mest trolig vil det endre seg til det bedre.. Litt bedre, i alle fall. Men akkurat nå? Ja akkurat nå så har jeg mest lyst å gi opp og snu. Gå tilbake til de gamle mestrings strategiene mine. – For jeg er så ubeskrivelig sliten, totalt utmattet. Jeg er rett og slett utslitt av å stå i dette. For det har ikke vært kun en tøff uke, eller en tøff natt eller to. Det var vært TO beintøffe ÅR.

Hvem hadde ikke blitt sliten da vet ikke jeg…

@LunaCh

Tøffe tider..


Hei hjerter! ♥
Hvordan har dere det om dagen? ♥♥

For å være helt ærlig, så har jeg det ikke så veldig bra, egentlig. Jeg er heller ikke redd for å si det, men jeg er ikke den som skriker høyest når jeg er dårlig. Og deler hvor dårlig jeg faktisk ER. Som regel gjør jeg det i ettertid… Jeg viser det ikke så godt offentlig, jeg smiler stort sett på bilder og er “glad og imøtekommende” når jeg møter naboer, bekjente osv. Til tross for at dagene egentlig er helt crap. Og det har det vært lenge nå..
– Det er ikke for å være “fake”, eller noe. Men det er bare sånn jeg er. Jeg viser ikke alle sidene av meg til alle, og desidert ikke de mest sårbare sidene. De er det kun mine aller aller nærmeste som får se.

Jeg er ganske dårlig nå, og hadde vell egentlig trengt meg noen dager på sykehus for å få komme til hektene igjen. Dessverre er det ikke så lett som å bare “legge seg inn” som mange tror. Vi må søke, og vi får jo bare avslag hver gang vi forsøker. Og det gir ikke så mye håp om at det denne gangen skal gå, heller, om vi hadde søkt.
Orker ikke be om at de skal søke en gang, for jeg blir mer motløs for hvert avslag som lander i postkassen, eller når terapeuten min forteller meg at det nok en gang ble avslag på innleggelse. – Når man allerede er utslitt og forsøker sitt ytterste på å stable det ene beine foran det andre, så er det begrenset for hvor mye motgang man tåler å få slengt i tryne midt i stormen.


Jeg hører mye stemmer nå og har synsforstyrrelser. (Tror det heter det..) Har så å si ikke spist noenting på 16 dager, og er derfor umenneskelig sliten i både hode og kropp. Terapeuten min er tilbake på jobb etter ferie idag og vi (jeg og BPA-en min) har bedt om en tlf-samtale.. – Hun er bekymret og sier dette ikke går lenger. Hun er her jo hver dag med meg, og ser jo hvor redd og nedkjørt jeg faktisk er nå.
Nå som jeg har klart å lavære skade meg selv på så mange mnd, så hadde det vært fint å fått noen dager der jeg kunne få hvilt ut i trygge omgivelser for å unngå tilbakefall. Men dessverre er det nok ikke noe som lar seg gjøre, da jeg som sagt lenger oppe, bare får avslag overalt.
Men det skal de ha, de rundt meg står virkelig på for å hjelpe meg. De gjør alt i sin makt, men møter kun en vegg når de ringer, sender søknader osv. Er uendelig takknemlig for at de ikke har gitt meg opp, men er bare så synd de (min fastlege og min terapeut) ikke blir hørt av noen i systemet. Det er ett vanskelig system blitt.. Verre enn noen gang.

Mange har så utrolig enkle utveier på ting. “Det er jo bare å spise, om så bare litt eller “Det er viktig du gjør sånn og sånn” Ja, hadde det vært enkelt, så hadde jeg vell gjort det for lenge siden. Jeg skulle ønske det var så enkelt, da hadde vi ikke behøvd hverken psykologer eller instutisjoner.
Jeg vet det må være nærmest umulig å forstå. Men vit, det er nærmest umulig å forklare hvordan det faktisk er, også.

Jeg vet ikke, men jeg tror bare ett fåtall som ikke har hatt det slik selv, kan klare å forstå. Sånn ordentlig, FORSTÅ. Mens andre kan prøve i det uendelige, men likevel ikke klare det. Og det er helt i orden, det er bare slik det er. Ikke alle klarer å sette seg inn i andres lidelser, og ikke alle er født med gaven det er å SE heller. – Det å være høysensitiv er en gave og en forbannelse på samme tid. Jeg har en person rundt meg nå som er høysensitiv, og hun ser det på meg med EN GANG det er noe. Det er både fint, men noen ganger irriterende. HAHA. (Sorry, not sorry) Samme som det er irriterende sikkert at jeg gjør det samme tilbake, hehe 😉 Men fint er det, faktisk. Det å bli sett og hørt. Sånn ordentlig “sett”. Uvant, men fint. ♥ ♥ 


♥~One step at a time. One day at a time~♥

@Lunach 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no