Kontroll, stabilitet og ro.


“Jeg løper, løper til leggene og lårene brenner som ild. Men jeg fortsetter, jeg kan ikke stoppe nå, klarer ikke stoppe, får ikke lov å stoppe, KAN ikke stoppe, – jeg må fortsette, har da vell mer selvdisiplin enn å gi meg nå?
Så jeg fortsetter, jeg løper, jeg løper selv om kroppen snart sier stopp. Jeg løper gjennom og ut av skogen, bortovr alle disse gatene hvor menneskene ennå ikke har stått opp, kl er bare 05.00, nærmer seg 06 nå, ruten min er snart over. Den faste ruten jeg løper hver eneste morgen, til fast tid og alltid på tom mage løper jeg til jeg ikke klarer løpe mer. Til beina ikke klarer bære meg ett steg lenger, ja først da får jeg lov av meg selv, å gå hjem..

Hva løp jeg ifra? Det spørsmålet stilte jeg meg selv aldri.
Jeg forsøkte å løpe ifra meg selv, det ser jeg veldig tydelig nå i ettertid. Det var for mye kaos i livet mitt, for mange mennesker, for mye uro og stress, det var alltid noe eller noen, og jeg behøvde en måte å få litt kontroll over noe i livet, – da jeg ikke følte jeg hadde kontroll eller oversikt over noe som helst.
Alle mennesker har behov for kontroll over livene sine, hverdagen sin, – det er det som gjør at vi føler oss trygge og rolige. Det er helt normalt og helt naturlig, det er også helt nødvendig for å kunne finne ro i seg selv og for å holde symptomtrykket nede.
Men det tok meg mange år frem til jeg innså at jeg aldri kunne oppnå indre ro og generelt ro i hverdagen min, om jeg fortsatte på denne måten. Så jeg fortsatte å løpe jeg, jeg løper, løper løper og løper. Helt til beina ikke klarer bære meg lenger. Helt til trykket i hjernen blir for stort og synet forsvinner og blir til ett eneste sort hull, ja jeg løper helt til jeg faller på bakken, jeg løper hver eneste dag frem til jeg ligger der, til jeg besvimer og kroppen igjen sier stopp. For først da, føler jeg at jeg har kontroll over noe, over hverdagen min. Meg selv. Livet!

Jeg kan ikke gi meg, kan ikke stoppe opp å kjenne etter. Jeg vet ikke hvorfor jeg løper, men jeg vet bare at jeg trenger det. Jeg behøver å føle en slags kontroll over meg selv, over kroppen min, få en pause fra alt kaoset i mitt eget og i andres liv, alt dette stresset rundt meg som påvirker meg mer enn jeg har kapasitet til å takle. Jeg trenger en pause fra min egen men også andres smerte som jeg tar til meg som min egen.
Smertetrykket er for stort, så jeg må løpe til det gjør vondt. Kjenne en annen smerte enn denne indre brennende smerten som jeg aldri får tatt pause ifra, det er alltid noe, eller noen, som sliter. Og jeg tar det som min oppgave å bære den. Jeg bærer min egen og andres smerte til jeg ikke lenger makter. Til det blir for vondt, for smertefullt,- for mye. – Så jeg løper. Jeg løper gjennom skoger, frem og tilbake de samme gatene, ruten ned til butikken og 10 runder (er ett minimum) rundt fotballbanen som er på veien hjem. Jeg løper der hver morgen, hver dag, samme tidspunkt, samme runder, samme musikk på ørene. Repeat, alltid på Repeat. Slik som livet mitt er. Gjentakende, alt er det samme, år etter år. Fult av uro og kaos, stress og smerter både her og der.
Så jeg løper, jeg løper til jeg ikke kjenner noenting annet enn en fysisk smerte som er så sterk at den indre blir borte. For en liten stakke stund…

Jeg løper, jeg løper og løper til jeg ikke finner igjen meg selv. Jeg løper til livet svinner bort. Jeg løper og løper, til alt kaoset forsvinner, til stresset i meg roer seg, til verden går saktere og saktere. Jeg løper til jeg ligger der. Bare da får jeg en pause fra alt, bare da føler jeg at jeg har kontroll over livet mitt, over alt som skjer i og rundt meg. Bare da føler jeg at jeg får fred fra verden som snurrer så altfor fort rundt, altfor fort til at jeg klarer henge med.

Jeg løp. Jeg forsøkte lenge å løp ifra meg selv, på mange forskjellige måter. Jeg løp helt til jeg forsvant og jeg fant ikke igjen meg selv på mange mange år.
Men j
eg har sluttet å løpe nå. Jeg forsøker å ta kontroll over hverdagen og livet mitt ved å gjøre noe så enkelt (men så vanskelig) som å “kjenne etter”.
Kjenner du etter? Har du prøvd det?
Jeg vet det kan være både skummelt og veldig vanskelig, det er veldig krevende å kjenne etter når man aldri har gjort det før. Men vet du, det er faktisk helt nødvendig, og jeg begynte den prosessen i 2016. Det er tre år siden nå og jeg øver meg fremdeles.
Jeg klarer det fremdeles ikke hundre prosent, men jeg klarer det mer og mer, og det siste halv-året har jeg virkelig tatt det mer og mer på alvor. Jeg gjør det jeg må for å oppnå det jeg ønsker mest. Og akkurat nå? Så er det bare en ting jeg ønsker, å det er å kjenne på fred og ro i livet. – Det er det jeg jobber mot hver eneste dag. Og det er derfor jeg oppsøker naturen mer og mer.🌊🌲🍃🌳🌻🌼

Spørsmål du kan stille deg er blant annet: “Hva stresser meg?” “Hva skaper unødvendig uro?” “Hva kan jeg eliminere for å skape mer ro og mindre stress i hverdagen?”
“Hva kjenner jeg at jeg behøver nå?” “Hva kan jeg gjøre, for å få det bedre med meg selv i livet mitt?”
“Når er symptomtrykket mitt mindre, og når er det sterkere?”

Jeg trekker meg mye mer tilbake nå. Det siste året har jeg i perioder trukket meg veldig tilbake. Både IRL og på SOME. – Nettopp fordi jeg kjenner det er godt for meg. Det gjør meg mindre symptombelastet. I perioder jeg kjenner livet er for mye, trekker jeg meg noen steg tilbake og bare hviler. Når jeg kjenner jeg trenger mindre inntrykk, ja da forsøker jeg å skjerme meg selv. Det er viktig å kjenne sine egne terskler og godta sine egne begrensninger. Det er lov å ta vare på seg selv, det er viktig og helt nødvendig.
Ved å kjenne etter hva man trenger mer og hva man trenger mindre av, da oppnår du mer kontroll og oversikt.
– Og så må man gjøre endingene som må til, for å oppnå resultatet man ønsker seg. Ikke alltid enkle valg, men de er likevel helt nødvendige.💚

Jeg har kjent etter hva som gjør meg godt og ikke, og handlet utifra det som jeg tror lønner seg for meg både helsemessig og i livet generelt.

Som blant annet kjenner jeg til tider at SOME både kan skape stress i meg, og dette med at jeg føler på ett press til å være “på” hele tiden, – noe som igjen ikke er godt for meg. Dette er noe jeg nå jobber med å finne en god balanse på som er bra for meg.
Jeg har f.eks tatt en beslutning nå i påsken, at i alle høytider fremover, da kommer jeg til å være helt av-logget. Jeg ser det skaper bare mer uro og smerte i meg, og da må jeg gjøre endringer så det ikke blir det samme neste gang. Jeg prøver å gjøre mindre av det jeg kjenner skaper uro og stress i livet mitt, og mer av det som gir meg ro og stabilitet.

Jeg har levd lenge i kaos og uro, som f.eks alle årene på alle de forskjellige institusjonene, det er krevende å bo sammen med mange andre syke mennesker over så lang tid.
Nå er jeg kommet på ett sted i livet hvor jeg bare ønsker å ha mest mulig fred og ro. Derfor trekker jeg meg tilbake, og unngår mer og mer det som skaper uro og det som tynger meg.


Kjenner du etter hva som er godt for deg? Og gjør du endringene som må til?

@LunaCh 💚

Body Parts 🎶🙌 Litt tanker om “kropp og sånt”..🤔

Ina Wroldsen KILLED IT,- again!
OMG, den dama er bare helt RÅ!😍🙌👏

“Salvation
Never came from changin’ body parts
You’re so much more than all your body parts
Salvation
Never came from changin’ body parts
You’re so much more than all your body parts
Salvation
Never came from changin’ body parts
Perfect is worthless if you lose yourself
Valuation
Never came from changin’ body parts (Oh)
Perfect is worthless if you bruise your heart for it”

Viss du lytter til teksten, så tenker jeg du forstår min ekstase over denne sangen som ble sluppet igår.🙌🎶 Den er aktuell og SÅ VIKTIG i det samfunnet vi lever i nå.🎶👏🙌
“Body Parts”. På norsk: Kroppsdeler. Herregud, kropp er kropp, men jaggu meg er det vanskelig inni mellom for oss alle tipper jeg, og akseptere den som den er. Det er så mye (usunn) fokus på KROPP i media, hele tiden. Og det blir bare mer og mer av det. Vi blir utsatt for det overalt, i magasiner, i sosiale medier, reklamer på TV, bloggere, radioen, – det er liksom OVERALT og du slipper ikke unna.

Komplekser, tja hva skal man si. Komplekser har vi vell alle i mer eller mindre grad. Det er noe av det som gjør det så ubeskrivelig vanskelig å godta seg selv, ødelagt selvbilde og selvfølelse, og mange tar dessverre drastiske avgjørelser som kirurgi for å “fikse problemet”.
Ja, problemet som i bunn og grunn ikke er ett problem som kan fikses ved kirurgi, men kun ved å jobbe med seg selv, ved å akseptere seg selv som man er, – jobbe med det fra innsiden og ut. Men, som sagt, det er enklere sagt enn gjort, hva.🤔😔
Noen, fryktelig mange faktisk, sliter med alvorlige spiseforstyrrelser som blant annet bulimi og anoreksi. Når man velger å sulte seg og/eller kaste opp maten, – fordi man er livredd for å legge på seg. Noen for å endre kroppen sin. Noen for å bli slankere, som igjen ofte egentlig er for å bli mer LIKT av andre. For å bli akseptert av andre. For å bli mer fornøyd med eget utseende. Vell, det er bare noe man innbiller seg og håper skal skje, for realiteten er en helt annen.
Jo mer du faktisk går ned, jo mer hater du kroppen din. Jo mer opphengt blir du i kroppen din, og hvordan den er og ser ut. Jo mer som tiden går og vekten går ned, ja flere “feil” finner du som du må “fikse på” – og jo sterkere blir spiseforstyrrelsen.
Spiseforstyrrelsen næres nemlig av ditt ødelagte selvbilde og manglende selvtillit, – og den tar til slutt opp alt av tanker, følelser og til slutt; Hele hverdagen og livet ditt.

– Kropp, noe som skulle vært “bare en kropp”, ett skall vi, sjelen vår, bor i. Men som nå er blitt nesten viktigere enn hvordan man er som menneske, hva vi elsker å gjøre, ja hvem vi er..🤔

Reklamer som plutselig kan dukke opp i feeden din er blant annet:
“Slik går du ned 11 kg på 30 dager!”
“Tips som gir deg flatere mage!”
“Slik får du drømmekroppen til sommeren!”
“Slik får du sprettrumpe”
“Ned to buksestørrelser på fire uker!”

Slike reklamer er til å spy av! SÅ utrolig ødeleggende for så altfor mange sårbare sjeler, utsatte grupper, unge tenåringer som er lett påvirkelige.
Dette over-fokuset på kropp og kropps-fasong har virkelig tatt helt av, og jeg tror helt ærlig det bare blir mer og mer av det fremover..🤦‍♀️ Derfor tenker jeg da, at det er desto viktigere å jobbe med seg selv – på innsiden. Styrke selvbilde og selvtilliten.
For utsiden? Skallet vårt også kalt kropp, – den er som den er. Og så lenge den fungerer som den skal, så lenge den er frisk og passe sunn, og at den gjør jobben sin som å bære deg dit du vil? Ja så skal man jaggu meg være fornøyd med den!

“I fought for such a long time
(Never came from changin’ body parts)
To get here
I fought this war, now I have my stars
I fought for such a long time
(Never came from changin’ body parts)
And I swear
You’re so much more than all your body parts”

Body Parts. Kroppsdeler. Det er ingen lett sak dette med kropp og utseende. Mange sliter helt forferdelig med det. – Jeg besitter absolutt ingen løsning på det, ei heller noen råd å komme med egentlig.. Men jeg vet bare at Ina Wroldsen sier det meget bra i denne sangen: “Du er så mye mer enn dine kropps-deler”

@LunaCh 💚

Her og nå. Livet. Puste-pauser..🌊🙏

Ro, innvendig stillhet. Sjelero er det vell noen som kaller det, eller er det sjelefred? Uansett, denne indre stillheten og roen.. Kan du huske sist du kjente den? Den er helt ubeskrivelig deilig.🙏
– Det er en følelse jeg sjelden kjenner på, angsten er som regel der hele tiden og det er den som tapper meg aller mest for energi og krefter hver eneste dag. Men i det siste, tja kanskje det siste året, spesielt etter at jeg sluttet å drikke alkohol i en ekstremt usunn mengde hver eneste dag, – ja så har jeg kjent på denne følelsen oftere enn noen gang før. 

Den titter frem som solen bak skyene, – inni mellom slagene av selv-hat og ned-snakk av meg selv så kommer den og sier hei.. En varm og god følelse. Det er så fint..

Inni mellom alle de tusenvis av slagene jeg fører mot meg selv, hver eneste dag, så kommer den plutselig og uventet. Denne roen, med hvem jeg er, hvor jeg er, akkurat her og nå. Og jeg kan kjenne jeg endelig får til å puste. Puste dyyyype åndedrag helt ned i magen.🙏🌊
– Det er en så fantastisk god følelse å kjenne skuldrene senker seg og jeg bare puster helt fritt! Har du slike opplevelser inni mellom? Altså, du aner bare ikke hvor deilig det er å puste før du har kjent hvordan det er å streve etter å få nok luft i lungene. Det er helt ubeskrivelig!
(Kanskje er det nettopp det som er “det positive” ved å ha så mye angst? Man får gleden av å være takknemlig når man klarer puste ordentlig igjen.. Hm..)

Denne følelsen av indre ro, sjelefred.. Ja, med hvem jeg var, hvem jeg er nå, hvem jeg er på vei til å bli, så mye som kan forandre seg på så kort tid.. Så mye man kan lære av alle feilsteg men også riktige steg man har tatt og tar! Alt, alt som har hendt i løpet av livet, alle menneskene jeg har møtt på både godt og vondt, har ført meg hit, til akkurat dette punktet og stedet jeg er i livet. Til akkurat dette minuttet, til akkurat dette stedet, helt hit til her vi er nå. Er det ikke rart..? Hvordan vonde livshendelser, traumer og feilsteg, – ja, alt i fortiden, det har ført oss frem hit. Til dette sekund.

Vi er ikke perfekte, ingen av oss. Vi er kun mennesker, alle som en. Det er viktig å huske på. Du kan aldri kjenne indre ro om du kun “banker opp” deg selv hvert sekund hver dag, for alt du har gjort feil eller ikke gjort i dette livet. – Men det er lettere sagt enn gjort, hva. Dette med å “bare legg det bak deg å se fremover nå” som så mange råder deg til. For sannheten er at så enkelt er det ikke for alle. Mange har vi ikke den luksusen å faktisk kunne bestemme det selv når kroppen husker ting hjernen har fortrengt.
– Men det er viktig å forsøke, og å klare kunsten å se mer fremover enn tilbake, for vi kan ikke endre fortiden vår, men vi kan alle gjøre fremtiden vår best mulig. Det er sannheten, og det er dette vi har. 🙏💚

Jeg forsøker, snubler i mine egne føtter støtt og stadig, men jaggu så forsøker jeg i alle fall. Jeg har virkelig kjent på at mye av ting i fortiden har “spist meg opp” på innsiden. Jeg har og jeg trenger sårt å få noen puste-pauser fra alt det vonde, – og for meg så finner jeg kun de pausene når jeg er ute i naturen.
Der kjenner jeg alt slipper taket, jeg får puste skikkelig, der klarer jeg virkelig å kjenne at livet er ganske alright å leve også. Hehe, det er rart å tenke på. Hvor mye jeg ikke forstod av naturen, hvorfor folk valgte å bruke så mye tid der ute.. Vell, jeg forstår det helt klart nå. Så inderlig godt!

Har du noe sted, eller har du noe du gjør, som får deg til å føle du får en pause fra smerter og sorg? Om det er ett fysisk sted, eller ett trygt sted i sinnet..?💚Det er fint å vite at det finnes steder man kan dra til, både fysiske steder men også inni hode.. Der man kan kjenne seg trygg, kjenne at man lever og puster – her og nå.

 

Husk å pust, min venn. Husk å pust.🙏💚

@LunaCh 💚

Hvorfor så og lyttet dere ikke?

Det er ett spørsmål jeg har stilt meg selv, om og om igjen. Og det er: Hvorfor så dere meg aldri? Hvorfor lyttet dere ikke når jeg forsøkte snakke med dere?
– Mennesker som jobber i helsevesenet, på veggene i lokalet deres henger det diplomer de har mottatt og avisutklipp ang deres gode helse-tjeneste for mennesker som sliter, smilende damer møter deg med en utdanningen som skal gjøre dem i stand til å hjelpe mennesker i krise.

Men det jeg ikke forstår er.. Hvorfor har det seg slik at de aldri klarte hjelpe meg, da? Var jeg ett unikt tilfelle, ett helt umulig tilfelle..? For det tviler jeg på..For hvorfor.. Hvorfor klarte da helt vanlige jordnære mennesker, helt uten noen form for utdanning innen helsesektoren, – ja de klarte å hjelpe meg. De klarte å hjelpe meg til å bli ett friskere og mer selvstendig menneske, noe som ingen i helsesektoren til nå har klart i løpet av 15 år.

“Dere klarte det vi aldri klarte.”
Ble nylig fortalt fra avdelingsleder i psykiatrien til mine tre BPA-er på ett møte.

Og jeg har tenkt mye over dette i det siste. Spesielt de ordene.. Som om det er BPA-ene som har gjort jobben? Uten dem ved min side ville jeg nok aldri ha klart å komme så langt som jeg har, men de har ikke gjort meg friskere, – DE har faktisk ikke gjort jobben FOR meg. Men det de har gjort, er å gå veien sammen med meg! DE har ikke klart det, VI har klarte det. SAMMEN!🤗🙌

De har vært krykkene mine gjennom og ut.. Og det er kanskje den største feilen helsevesenet har gjort hele veien, og fremdeles gjør. Denne tanke-gangen som vises akkurat her, og det ser jeg tydelig når jeg tenker tilbake på alle årene med dem i livet mitt.. – Jeg er nemlig ikke ubrukelig, jeg har både selvstendige OG jeg har reflekterte tanker selv om jeg er syk. Og jeg er heller ikke uhelbredelig, og det har jeg aldri vært heller. Jeg behøvde bare noen som kunne støtte og trygge meg på veien, noen som våget stille de tøffe og vanskelige spørsmålene og høre de tøffe ubehagelige svarene. Jeg trengte noen som TÅLET meg. Noen som hadde tålmodighet til å faktisk lytte til ordene mine, og faktisk ta de til etterretning.
Noen som hadde evne til å lære meg “hvordan og hvorfor”. Og ikke minst, noen som så MEG – bak alle diagnosene og symptomene som ble satt over en lav sko gjennom årene i helsevesenet.



Jeg husker godt alle årene jeg ropte til lungene mine ikke hadde mer pust igjen, til døve ører som ikke snakket samme språk som meg. Hvordan jeg sleit meg ut for å bli både sett og hørt som ett likeverdig medmenneske, som det menneske jeg ER og alltid har vært, – bak en haug av diagnoser som ikke en gang stemte. Bak alle symptomene som dessverre var alt som ble sett og lyttet til. (Som er noe av grunnen til at de aldri var i stand til å hjelpe/støtte.)

Jeg var her… Jeg var her, rett foran dere. Hele veien.. Men dere SÅ meg aldri.

Og jeg syns det er fryktelig trist å tenke på at det skulle måtte gå mange år tapt, før jeg møtte mennesker som tålte meg, og HELE meg. Ikke bare de bedre sidene av meg, men også de mindre pene.
Som klarte å se forbi alle de destruktive symptomene jeg brukte for å mestre ett usynlig helvete mange ikke en gang våget spør meg om, og som jeg ei heller fikk lov å dele med dem. Og jeg vil gjerne fortelle hva jeg tror og opplever ofte går så forferdelig galt mellom helsevesenet/helsepersonell og enkelt pasienter/brukere.

Det er enkelt å se tilbake at det var blant annet:
– Mangel på stabilitet.
– Mangel på kommunikasjon. 
– Mangel på gjensidig respekt, omsorg og ikke minst: Kjærlighet.
– Mangel på trygghet i relasjonen.
– Mangel på forutsigbarhet i hverdagen.

– Mangel på ro og alene-tid.
– Mangel på å se det friske I meg. (For det var der hele tiden….)
– At de trakk seg bort i de periodene jeg skadet meg mindre. (DVS: Da jeg jobbet beinhardt og behøvde dem som mest, for å mestre livet uten skade.)

“Dere klarte det vi aldri klarte”. Nei nei nei, det gjorde dem ikke. VI klarte det! SAMMEN! 🙌💚 Spørsmålet psykiatrien burde ha stilt på dette møtet hvor denne setningen ble delt ut, ble beklageligvis ikke stilt. Dessverre ikke noe som sjokkerer meg lenger akkurat det..

Spørsmålet jeg personlig mener og synes de burde ha stilt er dette:
“HVORDAN klarte dere å få så gode resultater på så kort tid? HVA var det vi ikke gjorde riktig? Hva har dere gjort, og hva gjør dere, siden bruker/pasienten klarer seg SÅ mye bedre i hverdagen nå? Vi lurer, for det er slik VI kan lære av våre feil og gjøre det bedre i møte med fremtidige mennesker med lignende utfordringer.”

Jeg velger likevel å besvare spørsmålet selv idag. Og det er så enkelt som at:
Jeg blir sett nå, som ett likeverdig menneske.
Jeg blir hørt nå, min stemme er like viktig og betydningsfull som deres.
Og jeg får lov å være hundre prosent – meg selv.
Jeg får lov og det er tillat med ALLE følelser i dette hjemmet som er mitt, både følelser som frustrasjon, sinne og tristhet er akseptable følelser. Irritabel kan jeg også være, (slik alle mennesker kan være inni mellom) og jeg får lov å være lei meg også – og vi snakker om det som gjør meg trist…
Det er nemlig ingen som nå lenger sier til meg uansett hvordan humøret mitt er og hvilken følelser jeg sitter med: “Det er sykdommen din som snakker nå, Luna”. Nei, ingen forteller meg det lenger. Ikke forteller noen meg dette heller: “Du må høre på oss, vi vet hva som er best for deg! Du må gjøre som vi sier.”. Nei, jeg får selv lov til å kjenne etter og gjøre det JEG kjenner er best for meg.
Jeg får lov å snakke om akkurat hva jeg vil i mitt eget hjem, sammen med de som er her på jobb. Om det er vonde ting, eller fine opplevelser. Alt, – det er ingenting jeg ikke får lov å snakke om, – og det er en friheten som betyr så uendelig mye etter så mange år med restriksjoner over samtale-emner i helsevesenet..



De SER meg og LYTTER til meg, som det menneske jeg ER!
De VET jeg er i stand til å ta egne avgjørelser, fordi vi snakker om det og jeg ber om rettledning om jeg selv føler jeg behøver det.
De VET også at jeg er i stand til å gjøre “mye”, bare vi gjør det på riktig måte. Fordi vi faktisk har en helt åpen dialog. Vi kommuniserer, og dermed unngår vi både missforståelser og slipper å måtte tolke situasjoner ut ifra vårt eget synspunkt. 

Spør heller en gang for mye, enn en gang for lite! Åpne opp for dialog, og lytt og se – selv om det er tøft. Det er så forbanna viktig at dere våger å spør de viktige spørsmålene, selv om dere er klar over at svarene kan være vonde og ubehagelige. Men er det ikke da desto viktigere å gjøre det?

– Kommuniser med bruker/pasienten. Se oss. Lytt til oss!
Det er mitt beste råd til dere som jobber i helsevesenet..

@LunaCh 💚

Uken som gikk #20

God søndag fininger💕
Hei dere, jeg skreiv igår at jeg skulle dele “Uken som gikk” idag, så her kommer det.🤗💕 Beklager for litt kortere svar denne gangen, jeg er ikke i form idag og har sittet mange timer bare for å klare det lille her.. Så da skjønner dere nok at konsentrasjonen og tilstedeværelsen ikke er helt god idag. Men jeg kommer sterkere tilbake, det vet dere😉 Never give up, you know💪😉😘

♥ Ukens høydepunkt:


Til tross for skikkelig dårlig vær denne uken, ble det tirsdags-tur likevel! 😉👏💪Det er jo bare å kle seg godt, for godt gjør det uansett å komme seg ut å bevege seg, se noe annet, trekke inn frisk luft, det har vi ikke vondt av akkurat😊🙌 Skikkelig koselig er det også å sette seg inn i Gapa-huken å spise nistemat!💕😘🙏

♥ Ukens nedtur:


Det må vell være at jeg har tilbringe veldig mye tid i senga denne uken. Veldig ofte er jeg så sliten at jeg bare må gå å legge meg.. 😔Det er vell en del av det å ha kompleks PTSD, – å slite med utmattelse i perioder.
Bare idag har jeg stått opp tre ganger allerede.. Håper jeg klarer sitte oppe til kvelden nå. 😊

♥ Ukens opptur:

At jeg klarte å sette meg ned å lage kort. 😍🙌 Det gjorde meg skikkelig glad..🙏💕😊 Har som skrivet over her ikke hatt særlig krefter eller energi i det siste, så det var ubeskrivelig godt å få til det. Blir så glad når formen er såpass en dag at jeg klarer gjøre og gjennomføre noe. Det er virkelig en god følelse!😊

♥ Ukens følelse:


Mest sliten og, .. Ja, sliten. Vet ikke om det er en følelse.. Jo, det er jo det? Kjennes i alle fall slik ut. Både psykisk og fysisk sliten.. Trenger mye hvile og søvn om dagen.

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

For å være helt ærlig så er tanke-kapasiteten min betydelig redusert om dagen, så jeg aner ikke.. Jeg tenker mye på tennene mine og prosessen jeg er i med å fikse dem.. Det tar på kreftene å være i tannlege-stolen hver eneste uke, mnd eter mnd, – men jaggu meg ser jeg at jeg klarer å møte opp og gjennomføre. Jeg blir sliten og legger meg når jeg kommer hjem, men det er godt å vite at nå tar jeg skikkelig tak i det nå og at jeg endelig skal få orden på de nå.. “En gang mindre” tenker jeg for hver gang jeg er der. “En gang mindre”
Jeg presser meg mer enn noen kan fatte, for å klare det.. Og jeg er skikkelig glad for at jeg prioriterer dette nå. Psykisk uhelse går ikke bare på psyken med årene, det går også utover det fysiske, – og tennene er endel av det.
Nå gleder jeg meg til å snart kunne smile stort igjen, det skal bli så godt å få bort både tannverk, smerter og å kunne tygge skikkelig igjen..😄 Så jeg skal stå løpet ut, I can do this!!💪👊

♥ Ukens sang:

Ønsker deg en best mulig dag! Ta vare på DEG.💕❤
NB: Blir forresten skikkelig glad om dere vil legger igjen en kommentar, om tema dere ønsker jeg skal skrive mer om. Tuuuusen takk viss dere gidder å ta dere tid til det! 🤗💕🌸 Smiiil… og varm klem til dere, krigere! Heier på dere!!🤗💕💚

@LunaCh ❤

Q&A – Tilbakefall? Hvordan jeg EGENTLIG har det, hvorfor er jeg åpen om psykisk helse? osv

Reklame/ JustStrong


Her kommer svarene på spm dere stilte meg i helgen på instastory.💕🤗😊

💕 Hvordan ligger du iht spiseforstyrrelsen nå? Du er så sterk!💪❤
💭 Jeg har hatt en lang periode nå som har vært litt komplisert igjen rundt mat og matinntak. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, for jeg spiser jo. Men jeg spiser ikke så mye som jeg vet jeg burde, og spesielt nå som jeg er mer aktiv enn jeg har vært på lenge. Det har vært endel stress-faktorer, og da er det ofte slik jeg reagerer. Men så lenge jeg er bevisst på det, så tror jeg det skal gå bra.
Jeg jobber med saken, kan jeg i alle fall si. 💪😉


BE STRONG bukse HER: JUSTSTRONG
Discount code 10%: LUNACHR10

💕 Har du den katten ennå?
💭
Jaaa, klart jeg har!😻🤗 Tilo er jo en del av familien nå, og det skal han være så lenge vi lever. 👍😉 Endelig begynt å rase fra seg litt ute og ikke kun rasere stua, så det er ganske deilig da. Begynner å bli tenåring, nå!



💕 Kan du nevne fem favoritt sanger, filmer etc?
💭 Fem favoritt sanger: (akkurat nå)
Sasha Sloan – Older✨Jess Glynne – Ill be there✨ Ina Wroldsen – Mother og Favela (egentlig alle,haha!)✨Ward Thomas – Carry You Home✨Julia Brennan – A Light To Call Home
Ser ikke så mye filmer egentlig, men her er 5 serier jeg digger:
Chicago Fire✨ The Originals✨ The Vampire Diaries✨ Chicago Med ✨The Good Wife

💕 Hva var det som gjorde at du valgte å være åpen om psykisk helse?
💭 Det har egentlig alltid falt meg helt naturlig. Det er jo livet mitt, eh, sånn egentlig. Jeg må alltid sette den psykiske helsen min først, ellers bærer det rett inn på sykehus igjen.. Og DET vil jeg helst unngå så langt det går. Jeg er jo meg, Luna, først og fremst. Men den mentale biten er en stor del av hverdagen min da den stjeler mye av energien min, av tiden min, av hukommelsen min, av – den “jeg” er og får lov å være. Og det ville vært rart om jeg skulle la være å blogget om noe som er en så stor del av meg. – Viss du forstår hva jeg mener..

💕 Hvordan har du det, sånn egentlig?
💭 Takk som spør!❤
Dette er ett så sykt vanskelig spørsmål syns jeg.. Når man skal være helt oppriktig, fordi den som spør faktisk VIL vite og ikke spør som en del av en høflighets-frase som mange gjør…
Vell.. Jeg har det vanskelig på mange måter, men også ganske greit på andre. Det er dager som jeg har det svært tøft og bare “holder ut”, og så er det dager jeg har det bedre.. Det er veldig opp og ned, men jeg prøver så langt jeg klarer å holde fast i de små gledene livet har å by på, og så lenge jeg klarer det så merker jeg at livet blir enklere å leve i.. Små gleder som solen som skinner en dag, eller en koselig film-kveld med BPA, varme klemmer, en fin tekst-meld etc etc.
Og ikke minst, blomster. Blomster gjør meg så glad! hehe 🙈😍🌸🌷🌼🌻🤷‍♀️



💕 Hvordan kommuniserer du med de andre personlighetene som bor på innsiden av deg?
💭
BPA-ene og vennene mine. Ellers har vi en tavle på kjøkkenet vi kan gi beskjeder på. Veldig greit å ha egentlig.

💕 Har du planer til sommeren?
💭
Eh, nei. Så langt frem kan jeg ikke planlegge. Det er umulig med min helse-tilstand som stadig endrer seg..

@LunaCh 💚🌈💖

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no