Alt du gav meg.

Til deg.
Du som sa du elsket meg, men som både skremte, lugget, dyttet og slo meg i neste sekund.
Dette er til deg.

Det er dager hvor jeg er så altfor redd for å gå ut at jeg blir inne, i frykt for å møte andre mennesker.
Mennesker som tilsynelatende virker som fine mennesker, men jeg,- jeg vet så altfor godt at det finnes mye i ett menneske man ikke kan se på overflaten.
Jeg lærte nemlig det av deg.
Og det takker jeg deg for.


Det er ikke alltid som det ser ut på utsiden.
Det finnes gode mennesker, som gjør andre vondt, uten å en gang vite eller forstå hvor mye skade det gjør på en menneskehjerne før mange år senere.

Det har jeg lært, på en tunge måten. For jeg lever med konsekvensene og en hjerne som er skadet, for resten av mitt liv.
Du har vært med på å gi meg denne skaden, som er en utfordring jeg kjemper for å mestre og lære håndtere hver eneste dag.

Det er dager jeg ligger sammenkrøpet i angstanfall, og det er dager som er langt verre- da jeg blir lammet i dissosiasjon uten å klare bevege meg en millimeter. Av ren skjær redsel og frykt. Hele jeg fryser til.
– Jeg kan være fastlåst i denne tilstanden i flere timer, om ingen klarer å hente meg ut av den igjen.
Og det er takket være deg.
Det er nemlig du som er i hode mitt da, det er deg jeg frykter. Akkurat slik som den gang jeg var i dine hender.
Du har gitt meg lærdom om hvordan ekte frykt og redsel kjennes ut.


Det er dager jeg hater meg selv så inderlig mye, at jeg kutter opp huden min for å straffe meg selv. – Fordi jeg fortjener det.
Du lærte meg hva straff er, du lærte meg at straff er en følge av en oppførsel du ikke likte. Og jeg har fortsatt å straffe meg selv siden, ja om jeg tror eller føler at jeg har gjort noe feil eller noe galt, – ja lenge etter deg.
Du lærte meg at jeg fortjener det.


Det er dager jeg øver meg på å ikke låse meg inne, la døren stå åpen for å lufte, åpne persiennene litt for å slippe inn litt solskin, – og ikke minst, la være sjekke om dørene er låst flere ganger i timen.
Fordi jeg vet hvordan det er å være livredd, slik jeg var når nøklene ikke stod i dørene som de pleide, når nøklene var fjernet. Gjemt bort..
Du lærte meg at mennesker er ustabile, at de kan skifte temperament ubeskrivelig fort. Og du lærte meg at låste dører er den eneste tryggheten man har, – og kan ha, kontroll over.

Det er dager jeg savner deg, fremdeles. Den gode siden av deg. Den delen av deg som trøstet, sang, smilte, hjalp meg, var en god samtalepartner.
Men så husker jeg så altfor godt den siden av deg, den som var med på å bryte meg totalt sammen som menneske.
Kroppen husker nemlig det jeg ønsker å glemme. For kroppen glemmer aldri.

Du lærte meg hva det vil si å elske og hate noen på en og samme tid.
For det er mulig,- å både elske og hate noen.
-Du lærte meg nemlig det.


@LunaCh 

#Tankerogfølelser #KompleksPTSD #Traumer #Relasjoner #Kjærlighet #Selvskading 

Skam og skyld – følelse..


Min blogg, den har alltid skullet romme både oppturer og nedturer i livet. Det har jeg alltid sagt, at jeg vil dele det meste – også nedturer og de vonde dagene skal jeg kunne snakke om. Men nå har noe stanset, og det ganske lenge. Noe har endret seg, ja noe i meg skriker “NEI, dette kan du ikke dele.”

Og jeg kjente på det idag igjen. Hva det er som hele tiden får meg til å la være trykke “publiser”? Etter å ha skrivet mange innlegg den siste tiden som enten blir liggende i arkivet for ingen å lese, eller slettet- for godt.
Det er aldri bortkastet ord, og innlegg, uansett.
– For jeg har fått satt ord på mye, mye mer enn jeg har delt for å si det slik, og det er etter min mening aldri bortkastet, for å skrive er en av mine beste terapi-former her i livet. Og min måte å få reflektere, “få det ut” på en måte, – ja slik som vi alle trenger og har behov for. Vi alle behøver å lufte tankene våre når kaoset inni oss blir for overveldende, eller vi har følelser og tanker vi ikke klarer å få sortert eller slutte å tenke/føle på. Vi trenger å lufte oss, alle sammen, iblant.


Men hva er det, som stopper meg fra å dele det med dere?
Jo, det er noe så ekkelt som følelsen av skam. Skammen jeg bærer på som har vokst seg større med årene.. Denne forferdelige “skyld og skam- følelsen” jeg virkelig skulle ønske jeg bare kunne legge i en skuff og lukke igjen,- for godt. Men som jeg fremdeles ikke klarer å legge der den hører hjemme.. Kommer jeg noen gang til å klare det? Vell, det får tiden vise.. Men jeg håper i alle fall det, og jeg jobber med det i terapi-rommet.

Så ja, la oss snakke litt om de følelsene, skal vi?  Men du, viss du syns det er ubehagelig å høre om dette, så anbefaler jeg deg å slutte lese her og nå. For nå skal vi gå ganske dypt her, i de svært tøffe ting som skjer her i livet.. For skammen skal ikke få seire, ikveld, igjen..


Skam. Skyld. Det er jo noe vi alle til tider kjenner på, og ofte er jo disse følelsene også til nytte. – Vi kan nemlig ta lærdom av de. For det er jo en grunn for at vi har disse følelsene, og de skal vi ha også. Men når de kommer i en grad som ikke er innenfor rimelighetens grenser, og som egentlig ikke hører hjemme hos deg? Det er da de ikke lenger er til nytte, men mer til skade. Til skade for deg selv, for din egen utvikling og i din hverdag.
Og det er denne type Skam og skyldfølelse jeg tenkte vi kunne prate litt om idag.. Den som ikke har noen nytte for seg i det hele tatt. Den som ofte skaper mer trøbbel i livet for deg enn godt. Den som ofte kommer igjen og igjen, i ulike situasjoner og livshendelser. Den som ødelegger selvbilde ditt og selvtilliten din. Ja la oss snakke litt om den.. Jeg har nemlig særdeles god erfaring på dette området. Og tenkte å dele åpent og ærlig, litt om mine erfaringer og tanker rundt dette..

– Skam. Følelsen jeg kjenner så altfor altfor godt. Den er som grodd fast i beinmargen min fra dagen jeg ble født. Den har aldri gitt slipp, og jeg har kjent på den hver eneste dag siden jeg var ett lite barn.
Jeg skammet meg nemlig mye som barn, og det meste bunnet i at jeg skammet meg over det å være barnevernsbarn… – Ikke at jeg hadde noen som helst skyld eller valg i det, det vet jeg jo nå i voksen alder etter mye kognitiv terapi, men jeg forstod og visste det ikke da. Jeg var jo kun ett barn på to og ett halv år da jeg ble tatt ifra mine foreldre og plasser på barnehjem. Ett barn som ikke hadde gjort noenting galt, – men som likevel i altfor tidlig alder tok på seg ansvaret å bære skyld og skam, som egentlig burde ligge hos de voksne som var involvert, ikke hos meg.
Men allerede på barneskolen kjente jeg på skam og skyld. Ikke nok med at jeg kjente inderlig sterkt på dette selv, – men jeg fikk jo også høre det av andre barn jeg gikk på skole med. De som kastet små bemerkninger i friminuttene, små stikk som virkelig stakk langt i hjerteroten selv om jeg aldri viste dem det.
For å være barnevernsbarn på skolen? Det var ikke alltid like enkelt skal jeg si deg. På den tid, var det mange barn som trodde/mente, at det var BARNETS skyld, jeg og generelt barnevernsbarn, ble ikke sjelden refert til som: “Problembarn”.
Ja, som om det var vårt valg å bli fratatt retten til å få det privilegium-et det faktisk er, å få lov å bo sammen med sine biologiske foreldre.
De som vi elsket, savnet og lengtet etter, – daglig.

Men jeg tok ordene til meg, og jeg bar de for meg selv. Jeg snakket sjelden om følelsene mine knyttet til dette, og om det aller aller innerste.. Jeg lagret alt i ryggsekken min, som allerede var overfylt til randen…



Jeg trodde nemlig selv, at JEG var skyld i at mine foreldre var rus-avhengig. Og at det var min skyld, at de mistet foreldreretten for meg.
Jeg trodde det var MIN skyld at deres liv ble som det ble, og at jeg burde ha vært annerledes eller aller mest: Ikke en gang født, – for da hadde de ikke hatt det så vondt som de hadde det. Det var min skyld.. Alt.
Jeg var ikke snill nok. Ikke var jeg god nok heller, og ikke var jeg flink nok. Og jeg, i meg selv, var bare ikke NOK. “Ikke en gang for mine egne foreldre..” Følte jeg. Og den følelsen der? Den unner jeg ikke min verste fiende å kjenne på.

Jeg har båret skylden og skammen på mine skuldre siden jeg kan huske, og jeg tenkte så ille om meg selv til slutt, at jeg allerede i tidlig tenn-årene trodde oppriktig jeg ikke hadde livets rett. Og jeg sliter den dag i dag fremdeles mye med disse følelsene.

Senere, da jeg ble voldtatt første gang, kom skammen til syne på en helt  annen måte. Sterkere, og i en intens grad over natten. Den tok totalt overhånd og jeg sluttet å spise, – tvert.
Slik tok jeg kontroll over følelsene mine. Over skammen, og skyldfølelsen, som igjen gjorde at jeg ikke turde fortelle det til noen som kunne hjelpe meg igjennom.
Jeg skammet meg, jeg følte meg skitten og jeg følte meg så innmari liten og så fryktelig alene i verden. Så for å tåle leve videre, for å makte leve videre, – sultet jeg de bort, – følelsene mine.

Det var slik jeg overlevde, – og det er slik jeg overlever, men det er også slik jeg nesten mistet/mister livet..

Det er en skremmende farlig overlevelses-mekanisme.. En farlig sykdom. Og å ha så sterk fobi for egne følelser som jeg har utviklet? Det er en vanskelig sak å jobbe med.. – Men ikke umulig.



Jeg har siden jeg kan huske, strevet med å lære meg å tåle følelsene mine. Tåle å føle på følelser, ikke bare de vonde, men også de gode. Og det å klare fortsette spise mat, selv når ting skjer i livet, selv når det blir tøft og vanskelig i perioder. For slik er jo livet, det kommer tøffe tider, ting skjer som vi ikke har kontroll over, og jeg strever med å spise… nå.

– Og der kommer skammen, snikende igjen…. Å innrømme at jeg strever med å spise igjen, det sitter forferdelig langt inne hos meg nå. Tilbakefall, etter nesten hele tre år på rett vei, det er fryktelig tungt å erkjenne – og enda verre å oppleve. Det er tungt å erkjenne ovenfor meg selv, det føles som ett stort nederlag og som ett tap. Det er vondt å erkjenne det ovenfor mine nærmeste, som står på sidelinjen og er bekymra, og det er tøft å være – her – igjen. På alle måter.
Mest, kjenner jeg at kroppen min ikke har det godt nå, og det er skremmende å kjenne hvor svak den er, hvor lite jeg tåler, hvor hardt jeg har presset den..

Og midt i alt jeg står i nå, tar skammen en altfor stor plass i hverdagen min, mer enn den burde ha krav på. Men så er den der, sterk, som alltid. Og det er skammen som gjør at jeg har valgt å ikke trykke publiser, når jeg har nevnt det i blogg-innlegg de siste fire mndene… Fordi skammen og skyldfølelsen sniker seg inn og gjør meg avstengt, følelsesmessig avstengt.

Etter 20 år med denne sykdommen, så er jeg fullstendig klar over at anoreksi er en alvorlig psykisk sykdom, som jeg langt ifra har valgt å få.
Ja jeg vet det, teoretisk sett. Men jeg vet også at jeg må velge riktig nå, – for å opprettholde den fysiske kroppen min så sterk som mulig, – for den tåler langt ifra like godt den sterke påkjenningen denne sykdommen allerede har tatt, og fortsetter å ta, fra meg.. Jeg har allerede fått benskjørhet, mistet mange av tennene mine, – og jeg har kroniske smerter i bein, nerver og skjelett for resten av mitt liv. Hva mer skal sykdommen ta.. Hva mer skal JEG la sykdommen få ta.
Jeg må kjempe nå, jeg vet det. Jeg kjenner det på kroppen… Og jeg har ingen tid å miste. – Men jeg er bare så innmari sliten nå.. Så sliten av å kjempe.

Og det er her jeg strever, sånn skikkelig. For akkurat nå, så sitter jeg  med akkurat den samme følelsen som jeg satt med som barn..
“Jeg har ikke livets rett.” Jeg skammer meg, over å ikke være frisk nå.
Jeg har skyldfølelse for å være til, for å være en byrde for mennesker rundt meg og generelt samfunnet i sin helhet, – for at jeg ikke klare bidra med noenting.

Det er en byrde i seg selv. Å være usynlig syk, er utrolig utfordrende på så mange områder at du aner ikke.. Det er så altfor mye skam og skyldfølelse, – som ofte ikke hører hjemme der den er.



@LunaCh 💚

Jeg behøver ikke…

Jeg behøver ikke løpe og gjemme meg mer, for du kan ikke skade meg lenger.
Men jeg løper likevel, og jeg gjemmer meg fortsatt.
– Du er nemlig inni hode mitt. Og jeg får deg ikke ut selv hvor mye jeg forsøker. Selv hvor mye jeg fortrenger, glemmer, holder meg opptatt med tlf, med data, sminke, ja alt som får tankene og minnene til å forsvinne. – For en stakke stund..

Jeg behøver ikke sulte meg mer. For jeg er helt fri nå. Du kan ikke skremme meg lenger. For jeg er voksen, nå.
Men likevel, så er jeg fanget i ett mønster som har vært til nytte, som var til hjelp en gang i tiden. Men som nå er mer til skade enn noe annet..

Jeg er nemlig den som skader meg nå.
Jeg har tatt over rollen din. Og jeg er om mulig, kanskje enda flinkere til det enn du noen gang var…

Jeg behøver ikke leve i fortiden, for jeg er her – her og nå.
Men jeg vil nok alltid være fanget i reddselen og frykten du skapte i meg. Og den kan jeg dessverre aldri løpe ifra. Gjemme meg for. Ei heller sulte bort.
Reddselen og frykten må jeg bære i ryggsekken, som har blitt tyngre å tyngre å bære, jo mer jeg har skjult, gjemt, og fortrengt. – Ikke snakket om. 

Jeg behøver ikke være redd lenger.
Men så er jeg det, likevel. Hver en skarp lyd som kommer, hver en brå bevegelse noen gjør, hver gang noen kommer LITT for nært, LITT for brått. 
– Men jeg behøver ikke beskytte meg mer. For jeg er helt helt trygg nå.
Ingen kan noen sinne skade meg igjen.

Og jeg forsøker lære meg, at jeg har fått straff nok.
Og jeg har skadet meg selv nok.
Og jeg fortjener å ha det bra, nå. Jeg behøver ikke være på vakt lenger. Jeg kan hvile, nå.

Jeg må bare lære meg alt dette på nytt, – om og om og om igjen.
Slik at jeg ikke behøver å løpe, sulte og kutte meg selv mer.



@LunaCh 💚

Lately…✍Verk, spiseforstyrrelse, traumer-konsekvenser, tannbehandling og mer..

AD/Reklame

Hei dere! 🤗🌸💚
Dette blir ett litt random innlegg, jeg må også få si at dette innlegget har jeg forøvrig skrivet på i fire dager nå, hehe.. Så jeg er jo bra standhaftig da! Hehe!🙈 Formen er veldig opp-ned, og har vært det i mange uker nå, mange sengeliggende dager, og noen inni mellom slagene som er bedre, heldigvis.

Vi er endelig kommet til Juni, dere! Wiii! Men… Sommer-været lar seg visst vente på i år. Eller rettere sagt, annen hver dag er det sommer-vinter liksom, litt slike kind of weeks her nå.
Kjedelig, men det er i alle fall sikkert at dette er ikke noe vi kan styre, og dermed får vi ta det som det kommer.
Sommer’n kommer nok til slutt!🙏😘😉



Det jeg syns er det aller kjipeste med dette ustabile været, er jo at kroppen min ikke har det så greit da. 🤔
Den setter bremsene på for meg når det gjelder alt jeg har lyst til å gjøre, eller rettere sagt, få gjort, men ikke klarer gjennomføre pga en revmatisk og utslitt kropp.
Verken er til tider uutholdelig, og jeg blir liggende å vri meg, får ikke sove, må opp å gå for ligge for lenge gjør vondt. Så orker jeg ikke være oppe mer, legger meg igjen, og så holder vi på slik til det blir bedre.🙏
Eller til ekstra medisinen jeg av og til må ty til kicker inn. Slik er det, noen ganger må man bare ha medisin til hjelp, og det er ingen skam i det! (husk det!)


Det blir endel timer i senga på de verste dagene, – og resterende på sofaen med HBO og Viaplay. Orker lite folk, så ofte tar jeg “de verste dagene” helt alene. Jeg orker rett og slett ikke ha noen rundt meg da, alt irriterer og jeg vet- jeg blir skikkelig irritabel..🙈 Og da er det best å bare være ærlig på det og si man trenger alene-tid, for det er faktisk best å ha det stille rundt seg når man har så intens kropps-verk i alle muskler, nerver og ledd..😖😔

Cropped hoddie HER: Grey
Top HER: BE STRONG, BE FEARLESS, BE BEAUTIFUL TANK
Bukse HER: Nike sportswear



Igår var jeg skikkelig dårlig, idag har jeg bare hvilt meg, men for ett par dager siden kjørte vi en tur ned til havna etter å ha laget og spist pizza sammen med BPA.🍕 (vegetar pizza, ja…)
Bare for å se noe annet, få litt andre inntrykk. Det hjelper alltid synes jeg, selv om det ikke er lange turen akkurat så gjør det noe med sinnet. Jeg merker det letter seg litt oppi hue. Det å være ute, – om så bare en halv time, er absolutt den beste medisin!🌲🌊🌿🌸🤗


(Kaffelatte’n på Circle K er blitt ett must når jeg er på havna nå. Hehe!)

På tirsdag som var, tok vi, jeg og BPA-en min turen til Nordfjoreid, bare for å få oss en lufte-tur! DET var koselig, det!😍👌🌸
Vi spiste på kafé, og så kika vi oss litt rundt i den koselige gata og i noen butikker, det var absolutt en herlig dag! 😊🌸
Slike dager lever jeg på, når de vonde kommer. Henter frem minner i viten om at jeg skal oppleve det igjen. (Bare ett godt velment tips..)

Uka før denne var jeg på sykehuset i Ålesund for å ta ny beintetthets- måling.  Det var greit å ta en ny måling for å følge med hvordan det ligger an, sist var nemlig i 2016. Det var egentlig ganske fort gjort når vi først kom frem, men stresset og alle menneskene som er på ett sykehus? Å jøss, det slo i alle fall MEG totalt ut. Resten av dagen husker jeg ikke. Heh!
Lurer på hvordan jeg klarte å være i flere måneder inneliggende på medisinsk avd opp igjennom årene, med alt det støyet, ekstremt sterke lyset og sjelden ro… Hm.. Kanskje fordi jeg ikke hadde noe valg? Da klarer man det meste… Utrolig nok.

Jeg holder jo på med ett svært “fikse tenner” prosjekt som tidligere nevnt, og jeg tenker at jeg faktisk nå bare vil si det som det er.
Jeg har både opplevd å miste, og jeg har også nå måttet trukket flere tenner de to siste årene. Noe som har vært og er veldig ubehagelig å snakke om, og tøft å erfare…😔
Det er først nå jeg har innsett hvor mye tenner har å si for å føle seg vel, hva det gjør med selvfølelsen når ikke tennene er på stell… – Det har vært ett år nå hvor jeg har isolert meg mye, og mye av grunnen er faktisk tennene.
Men dere, nå skal jeg (heldigvis og takk og lov) få satt inn stifter, og få meg tenner der jeg mangler!! Det blir en prosess det også, som jeg både gled-gruer meg til, men mest gleder meg!
For jeg gleder meg så syyykt mye til å kunne smile ordentlig igjen!! 😍🙏
Slik som jeg gjorde her i 2016!👇 Hihi


Jeg har nok ikke fortalt dere hvor ille det har vært og står til ift tennene mine, men jeg har i over ett halvt år nå gått til tannlegen hver eneste uke for å fikse dem. (Det sier vell litt…)
Det har vært fokuset vårt nå, og en av grunnene til at jeg valgte å ta en pause fra traume-terapien. Jeg hadde nemlig ikke klart å gjøre begge deler samtidig. Jeg skal begynne hos terapeuten min så snart jeg har fått ordnet ferdig tannbehandlingen, men akkurat nå måtte jeg faktisk velge.
Det hadde aldri gått an for meg å ta dette parallelt dessverre.

Nå har jeg heldigvis mindre (ikke noen faktisk) smerter i munnen lenger, – og ikke mister jeg tenner plutselig heller. Jeg står løpet ut, og gleder meg som sagt max til jeg føler jeg kan smile på ekte igjen! Gjett om det skal bli godt! 🤗🙏💚

Så dere forstår sikkert nå at spiseforstyrrelse er ikke kun psykisk, det gjør også mye skade fysisk. Osteoporosen kom også av langvarig anoreksi, så det er ikke å legge under en stol alvorligheten det er å leve med en alvorlig spiseforstyrrelse over tid.. Det kan gi skader av mange typer, og jeg blir aldri bra igjen fysisk selv om psyken har blitt bedre.



En spiseforstyrrelse og traumer, gjør så ubeskrivelig mye skade, både innvendig og utvendig.
Det er mange konsekvenser som har kommet nå i senere tid som jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. Men sånn er det, kroppen min har blitt tynt maksimalt over en 20 års lang periode, og det er langt ifra noe mystisk eller hokkus pokkus at jeg har fått mange varige mén etter det. Noe annet hadde vell heller vært rart..
Jeg har vært igjennom mye i mitt liv, og det er overhode ikke rart at slik livet har herjet med meg, så kommer også de fysiske skadene til syne etterhvert..
Traumer, overgrep og spiseforstyrrelser/selvskading har i mange tilfeller en sammenheng, og jeg har hatt mye problemer med å f.eks pusse tennene mine. Det har vært mye ufrivillig oppkast over mange maaange år, når jeg har pusset tennene. Flashbacks etterfulgt av kvalme og magesmerter… Så tennene har blitt særlig utsatt hos meg…😔
Meen, jeg må bare få si at: Jeg er SÅ ekstremt takknemlig og glad for at jeg har fått så god hjelp med dette nå!! SÅ takknemlig for at jeg både har fått en skikkelig god behandler som jobber med meg i mitt tempo, og alle de fantastiske menneskene på Ørsta tannklinikk, som har hjulpet meg så utrolig mye dette året!🙏🤗
Som har forståelse for at det er tøft og vanskelig for meg, som både oppmuntrer, smiler, og er genuint VARME, GODE OMSORGSFULLE mennesker! Herregud, jeg bare ER så takknemlig for de damene jeg har gått til der! De er SÅ BRA! Og hos de skal jeg fortsette å gå til, heldigvis! 😍🙏💚

Så ble det lilla negler på meg denne uka, svært fornøyd med det, hehe.. Altfor mye alvor her nå, så da får vi ta noe overfladisk før jeg avslutter! Neida- joda😅💅 hehe! 

Men helt ærlig, det er faktisk en god hobby å ha for meg! For det krever at jeg både sitter helt i ro, jeg må konsentrere meg (for man må være nøye for at det skal bli pent..) og jeg må være tilstede HER OG NÅ, noe som forøvrig er noe jeg må trene meg på.
Så det er en god ting for meg, og så er det jo ekstra godt når man blir fornøyd med resultatet..💅

Nå skal jeg hvile litt på senga igjen, sammen med pus, til BPA kommer om noen timer. Håper jeg klarer sitte litt ute ikveld på verandaen.🌸💕😘

Vi skrives! Jeg håper helgen deres er så god som mulig, og at dere har det så bra som dere kan ha det. Ta godt vare på dere selv!💚 Og vit at selv om det kan gå litt tid mellom innleggene nå, så bryr jeg meg om dere og tenker på dere. Jeg er her!💚 Stay strong, warriors! Heier på dere alle!! 👊💪


@LunaCh 💚

“Ta vare på meg selv.” Mine tanker og erfaringer rundt temaet..

Jeg var så fryktelig redd, ja livredd faktisk, for å bli sett på som egoistisk, selvsentrert, at noen skulle tenke: “Hun der tenker jo kun på seg selv!”
Ja jeg var så redd for å bli ansett som en person som aldri var til nytte i samfunnet, aldri stilte opp for noen, ikke en gang mine nærmeste. En som aldri gjorde noe bra her i verden, eller for andre mennesker, – jeg var så redd for hva andre tenkte om meg, at jeg faktisk aldri tok hensyn til meg selv eller lyttet til hva kroppen forsøkte å fortelle meg.


Alle årene jeg var innlagt var det alltid jeg som trøstet når noen gråt, alltid jeg som spurte: “Går det bra med deg? Er det noe jeg kan gjøre for deg?” Til og med for de ansatte stilte jeg opp, uten å tenke meg om ett sekund! Neida, jeg hjalp til med på-dekking av bord til alle dagens fire måltider og jeg var også den som ryddet av og tørket av bordene når alle var ferdige etter endt måltid. Jeg var den som la sammen hånduker og vaskekluter til hele lageret var fult. Jeg var den som gjennom hele dagen tørket opp kaffe og saft-søl på bordet i gangen, og ivrig fulgte med at alle hadde det de ønsket av drikke på røykerommet…
Aldri slo tanken meg om at dette var de ansattes jobb, – at MIN jobb som inneliggende pasient var kun en ting: Nemlig å ta vare på meg selv. Vise hensyn til meg selv. Vise medfølelse ovenfor meg selv. Og ikke minst, tenke på MEG selv for en gangs skyld.

Neida, aldri slo tanken meg overhode at JEG også hadde rett på de ansattes oppmerksomhet, de daglige samtalene vi EGENTLIG skulle ha, og egen-tid med de som f.eks gåturer ut i frisk luft. Men jeg lot alltid alle andre blir prioritert først, – var det ikke plass eller tid nok til alle, (noe det ofte ikke var) , nei da gikk jeg på rommet og lot de andre få tiden med de ansatte. Jeg klarte meg selv, jeg…. (noe jeg langt ifra var i stand til..)


Jeg satt (altfor) mye for meg selv i smerten og sorgen min. Bak låst dør på badet, så ingen skulle se meg. Jeg skulle nemlig ikke ta plass, jeg fortjente ikke å bli sett og hørt, trodde jeg.
Det var andre regler for meg, i følge min veldig syke tankegang som jeg ikke lot andre få ta særlig del i.
Den tankegangen jeg ennå tidvis kan ha, men som jeg nå klarer å forstå hvor u-rasjonell den faktisk er. Og dermed klarer jeg å skyve den laaaangt bak i hode om den skulle dukke opp, og handle ut ifra det jeg har forstått er sannheten og den faktiske virkelighet.

Jeg kjente ofte på kroppen hvor tappet for krefter og energi jeg ble av å være i miljøet. Jeg ble så sliten av å ta innover meg alt det vonde medpasienten fortalte og delte. Jeg klarte ikke stenge det ute, og jeg bar alt og alle på mine skuldre som om det var min egen jobb å fikse, trøste, hjelpe.
Alle tårer jeg tørket, og alle hender jeg strøk.. Jeg kjente ofte jeg ikke orket å være i miljøet, for det var så mye vondt, så altfor smertefullt å se så unge mennesker slite så forferdelig.. Men jeg klarte ikke la være.
Jeg klarte ikke se noen ha det vondt uten å gå bort til menneske å spør om hun/han ville snakke om noe, gi en klem, en hånd å holde i.

Jeg tenkte aldri på at jeg også, hadde det vondt.. At jeg også trengte noen som så MEG. At jeg også var innlagt av en grunn, og at jeg hadde lik rett som de andre på samtaler og egen-tid med kontaktene mine.

Jeg skulle ønske jeg innså dette for lenge siden..
Nemlig at å ta vare på seg selv først, hverken er egoistisk eller negativt i det hele tatt, – men at det er en absolutt nødvendighet for oss alle mennesker, og særlig om man har helseplager. At å ta vare på seg selv, faktisk er en sinnsykt BRA ting å gjøre!


Jeg skulle ønske jeg hadde skjermet meg selv mer, når jeg følte det ble for mye for meg. – Ja slik jeg gjør nå. For det er så innmari viktig for å fungere i hverdagen vår!


Det jeg har lært meg det siste året, er at det er ikke egoistisk å sette seg selv og sin egen helse først. Det er faktisk det eneste riktige å gjøre, for om jeg sliter meg ut på å være ett “JA” menneske, hvor nyttig er jeg DA når jeg ligger der, utmattet i sengen i flere uker i strekk? Når vekten raser til faretruende BMI og sonde-ernæringen begynner å puste meg i nakken igjen? Hva kan jeg bidra med for noen, da? 
Absolutt ingen verdens ting.

Å ta vare på seg selv er ikke egoistisk, det er det beste du kan gjøre både for deg selv og for de rundt deg.🤗😊🙏
Husk alltid på det! 💚

@LunaCh 💕

Kontroll, stabilitet og ro.


“Jeg løper, løper til leggene og lårene brenner som ild. Men jeg fortsetter, jeg kan ikke stoppe nå, klarer ikke stoppe, får ikke lov å stoppe, KAN ikke stoppe, – jeg må fortsette, har da vell mer selvdisiplin enn å gi meg nå?
Så jeg fortsetter, jeg løper, jeg løper selv om kroppen snart sier stopp. Jeg løper gjennom og ut av skogen, bortovr alle disse gatene hvor menneskene ennå ikke har stått opp, kl er bare 05.00, nærmer seg 06 nå, ruten min er snart over. Den faste ruten jeg løper hver eneste morgen, til fast tid og alltid på tom mage løper jeg til jeg ikke klarer løpe mer. Til beina ikke klarer bære meg ett steg lenger, ja først da får jeg lov av meg selv, å gå hjem..

Hva løp jeg ifra? Det spørsmålet stilte jeg meg selv aldri.
Jeg forsøkte å løpe ifra meg selv, det ser jeg veldig tydelig nå i ettertid. Det var for mye kaos i livet mitt, for mange mennesker, for mye uro og stress, det var alltid noe eller noen, og jeg behøvde en måte å få litt kontroll over noe i livet, – da jeg ikke følte jeg hadde kontroll eller oversikt over noe som helst.
Alle mennesker har behov for kontroll over livene sine, hverdagen sin, – det er det som gjør at vi føler oss trygge og rolige. Det er helt normalt og helt naturlig, det er også helt nødvendig for å kunne finne ro i seg selv og for å holde symptomtrykket nede.
Men det tok meg mange år frem til jeg innså at jeg aldri kunne oppnå indre ro og generelt ro i hverdagen min, om jeg fortsatte på denne måten. Så jeg fortsatte å løpe jeg, jeg løper, løper løper og løper. Helt til beina ikke klarer bære meg lenger. Helt til trykket i hjernen blir for stort og synet forsvinner og blir til ett eneste sort hull, ja jeg løper helt til jeg faller på bakken, jeg løper hver eneste dag frem til jeg ligger der, til jeg besvimer og kroppen igjen sier stopp. For først da, føler jeg at jeg har kontroll over noe, over hverdagen min. Meg selv. Livet!

Jeg kan ikke gi meg, kan ikke stoppe opp å kjenne etter. Jeg vet ikke hvorfor jeg løper, men jeg vet bare at jeg trenger det. Jeg behøver å føle en slags kontroll over meg selv, over kroppen min, få en pause fra alt kaoset i mitt eget og i andres liv, alt dette stresset rundt meg som påvirker meg mer enn jeg har kapasitet til å takle. Jeg trenger en pause fra min egen men også andres smerte som jeg tar til meg som min egen.
Smertetrykket er for stort, så jeg må løpe til det gjør vondt. Kjenne en annen smerte enn denne indre brennende smerten som jeg aldri får tatt pause ifra, det er alltid noe, eller noen, som sliter. Og jeg tar det som min oppgave å bære den. Jeg bærer min egen og andres smerte til jeg ikke lenger makter. Til det blir for vondt, for smertefullt,- for mye. – Så jeg løper. Jeg løper gjennom skoger, frem og tilbake de samme gatene, ruten ned til butikken og 10 runder (er ett minimum) rundt fotballbanen som er på veien hjem. Jeg løper der hver morgen, hver dag, samme tidspunkt, samme runder, samme musikk på ørene. Repeat, alltid på Repeat. Slik som livet mitt er. Gjentakende, alt er det samme, år etter år. Fult av uro og kaos, stress og smerter både her og der.
Så jeg løper, jeg løper til jeg ikke kjenner noenting annet enn en fysisk smerte som er så sterk at den indre blir borte. For en liten stakke stund…

Jeg løper, jeg løper og løper til jeg ikke finner igjen meg selv. Jeg løper til livet svinner bort. Jeg løper og løper, til alt kaoset forsvinner, til stresset i meg roer seg, til verden går saktere og saktere. Jeg løper til jeg ligger der. Bare da får jeg en pause fra alt, bare da føler jeg at jeg har kontroll over livet mitt, over alt som skjer i og rundt meg. Bare da føler jeg at jeg får fred fra verden som snurrer så altfor fort rundt, altfor fort til at jeg klarer henge med.

Jeg løp. Jeg forsøkte lenge å løp ifra meg selv, på mange forskjellige måter. Jeg løp helt til jeg forsvant og jeg fant ikke igjen meg selv på mange mange år.
Men j
eg har sluttet å løpe nå. Jeg forsøker å ta kontroll over hverdagen og livet mitt ved å gjøre noe så enkelt (men så vanskelig) som å “kjenne etter”.
Kjenner du etter? Har du prøvd det?
Jeg vet det kan være både skummelt og veldig vanskelig, det er veldig krevende å kjenne etter når man aldri har gjort det før. Men vet du, det er faktisk helt nødvendig, og jeg begynte den prosessen i 2016. Det er tre år siden nå og jeg øver meg fremdeles.
Jeg klarer det fremdeles ikke hundre prosent, men jeg klarer det mer og mer, og det siste halv-året har jeg virkelig tatt det mer og mer på alvor. Jeg gjør det jeg må for å oppnå det jeg ønsker mest. Og akkurat nå? Så er det bare en ting jeg ønsker, å det er å kjenne på fred og ro i livet. – Det er det jeg jobber mot hver eneste dag. Og det er derfor jeg oppsøker naturen mer og mer.🌊🌲🍃🌳🌻🌼

Spørsmål du kan stille deg er blant annet: “Hva stresser meg?” “Hva skaper unødvendig uro?” “Hva kan jeg eliminere for å skape mer ro og mindre stress i hverdagen?”
“Hva kjenner jeg at jeg behøver nå?” “Hva kan jeg gjøre, for å få det bedre med meg selv i livet mitt?”
“Når er symptomtrykket mitt mindre, og når er det sterkere?”

Jeg trekker meg mye mer tilbake nå. Det siste året har jeg i perioder trukket meg veldig tilbake. Både IRL og på SOME. – Nettopp fordi jeg kjenner det er godt for meg. Det gjør meg mindre symptombelastet. I perioder jeg kjenner livet er for mye, trekker jeg meg noen steg tilbake og bare hviler. Når jeg kjenner jeg trenger mindre inntrykk, ja da forsøker jeg å skjerme meg selv. Det er viktig å kjenne sine egne terskler og godta sine egne begrensninger. Det er lov å ta vare på seg selv, det er viktig og helt nødvendig.
Ved å kjenne etter hva man trenger mer og hva man trenger mindre av, da oppnår du mer kontroll og oversikt.
– Og så må man gjøre endingene som må til, for å oppnå resultatet man ønsker seg. Ikke alltid enkle valg, men de er likevel helt nødvendige.💚

Jeg har kjent etter hva som gjør meg godt og ikke, og handlet utifra det som jeg tror lønner seg for meg både helsemessig og i livet generelt.

Som blant annet kjenner jeg til tider at SOME både kan skape stress i meg, og dette med at jeg føler på ett press til å være “på” hele tiden, – noe som igjen ikke er godt for meg. Dette er noe jeg nå jobber med å finne en god balanse på som er bra for meg.
Jeg har f.eks tatt en beslutning nå i påsken, at i alle høytider fremover, da kommer jeg til å være helt av-logget. Jeg ser det skaper bare mer uro og smerte i meg, og da må jeg gjøre endringer så det ikke blir det samme neste gang. Jeg prøver å gjøre mindre av det jeg kjenner skaper uro og stress i livet mitt, og mer av det som gir meg ro og stabilitet.

Jeg har levd lenge i kaos og uro, som f.eks alle årene på alle de forskjellige institusjonene, det er krevende å bo sammen med mange andre syke mennesker over så lang tid.
Nå er jeg kommet på ett sted i livet hvor jeg bare ønsker å ha mest mulig fred og ro. Derfor trekker jeg meg tilbake, og unngår mer og mer det som skaper uro og det som tynger meg.


Kjenner du etter hva som er godt for deg? Og gjør du endringene som må til?

@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no