Nå starter det. Hverdagen, traume-terapien og høstens mørke… Jeg må innrømme jeg er fryktelig redd.

Jeg må innrømmet at da det tikket inn en sms på tlf min fra Helsenorge ble jeg veldig spent. Der stod bare at jeg hadde fått ny time på Volda Sykehus og at jeg måtte logge inn på Helsenorge.no for å se mer.
Det gjorde jeg selvsagt, og til min store overraskelse hadde jeg fått time allerede nå den tyvende August, akkurat om to uker fra idag av.

Jeg må si såpass at jeg gruer meg veldig nå. Jeg elsker at det snart er hverdag igjen, for hverdag er det jeg liker aller best.
Endelig få ferdig alt dette ferie-greiene som er ett kaos uten like hvert eneste år. Få inn alle gode rutiner og ikke minst at de ansatte er på plass igjen.

Men jeg gruer meg litt til høstmørke kommer snikende på. Det er koselig med te-lys og kakao, men jeg er fremdeles mye mer redd i mørket, det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg gruer meg til kulden kommer og kropps-smertene blir verre igjen. Slik er det for oss med revmatiske smerter, halvåret høst og vinter kan være svært så utfordrende og smertefulle.
Men det som verre er, enn kropps-smertene, det er virkelig traume-terapien. Smertene jeg skal igjennom der fremover, de kan ikke sammenlignes med dager i sengen på grunn av fysiske smerter.
De er ingenting iforhold til smertene hjerte mitt og hode mitt skal stå i, – uke etter uke fremover… Og jeg gruer meg skikkelig.



Jeg er veldig spent på hvordan jeg kommer til å takle det, særlig nå som jeg har hatt en ganske så lang (og høyst nødvendig!) pause. Jeg trengte det, for å hente meg inn igjen litt, for å klare å leve litt i nåtid igjen.
I traume-terapi, går selvsagt mye av tiden til å prate om fortiden, gå inn i ting som har hendt, i dypet av episoder du aller helst ønsker å bare glemme å aldri tenke på igjen. Det sier seg selv at det ikke er lett.
Reaksjonene man får der og da, og etter timen, – det vet man ikke før man er der. Kanskje går det greit, og man klarer hente seg tilbake til nåtid ganske raskt. Men det kan også skje at man ender opp i dissosiasjon, eller at man ikke klarer være her i det hele tatt,- og en av de minste tar over.. 
Det er nemlig det som er skremmende, – reaksjonene under og etter en time på poliklinikken, vet man aldri hva som blir. Og det føles ofte utrygt og skremmende.

Reaksjonen varer i mange mange dager etter timen på poliklinikken. Det er nemlig ikke slik at man bare kan legge fra seg alt på kontoret til terapeuten, og så gå videre med dagen som om ingenting har hendt.
Det blir med deg, i tankene, i følelsene, i kroppen, – i alt du gjør, hver eneste dag fremover.
Og det skal jeg si deg det, at det er beintøft. Det koster alle krefter man har og mere til.

Jeg var forberedt på å begynne i terapi igjen, og jeg ER klar. (tror jeg). Men det er selvsagt ikke noen “hurra endelig!” – følelse, man jubler liksom ikke når man vet hva som venter enn i tiden fremover av både sorg, en ubeskrivelig smerte, sinne og ikke minst den intense frykten som kommer veltende over deg igjen.
Stressreaksjoner, beredskaps-modus, følelsen av manglende kontroll igjen, ja det er bare få av mange krevende energityver jeg har i vente.

Og jeg kjenner jeg er skikkelig skikkelig redd.
Redd for å starte igjen, redd for angstanfallene, hvordan klare det uten selvskading og spiseforstyrrelsen som jeg har nokså under kontroll nå. Vil jeg fremdeles klare det, å ikke falle tilbake til gamle inngrodde mestringsstrategier under terapien hvor jeg ikke har noen tydelig og trygg nok kriseplan? Og uten noe sikkerhetsnett overhode?
Det er så sinnsykt skremmende at du aner ikke, men samtidig føler jeg ikke at jeg har noe valg. Jeg må tørre å ta sjansen, for den eneste vei ut er igjennom. Og jeg er på vei..

(Og før spm og råd kommer. Terapeuten min og fastlegen min, har forsøkt å få til ett samarbeid med ett av DPS-ene i område, men har bare fått avslag fra alle steder,- gang på gang og gang.. Ingen avdeling i Møre og Romsdal ønsker å hjelpe til for å få til ett trygt og stabilt behandlings- tilbud.
Og det er jo veldig trist og fortvilende, og innmari frustrerende for de rundt meg som prøver alt de kan for å få dette til, på en mest mulig forsvarlig måte.)



Det er nemlig ikke bare-bare å gå i traume terapi. Det er fryktelig tøft. Det er hardt og brutalt, og ikke noe man akkurat gleder seg til å gjøre. Det er bare det at det finnes ingen annen vei ut av dette- enn igjennom. Det tror jeg virkelig på. Så jeg prøver nå å forberede meg, både mentalt, og å legge litt planer for hvordan makte stå i det – med begge beina planta mest mulig på jorda.

Jeg har tatt frem uke-planen min igjen, og må begynne å få inn rutinene mine skikkelig igjen. Særlig roe ned nå, og holde meg til annen hver dag med sosialt og alene tid. Det er nemlig helt alfa Omega for meg for å klare holde meg mest mulig stabil – over tid.

Jeg har avtale med BPA idag, som skal både kjøre meg til hver trapi-time, venter på meg der og skal være sammen med meg etterpå. (TRYGT!) Vi avtalte idag at vi kjører rett ut i skogsområde eller til sjøen umiddelbart etter timene, istedet for å reise hjem og rett til senga som jeg har pleid å gjøre.
– Fordi jeg har erfart i ett år nå at naturen virkelig gir meg indre ro og hvile. Jeg har virkelig troen på at naturen vil hjelpe meg til å redusere stress-reaksjonen jeg får i etterkant av terapien, og kanskje jeg slipper like mye hyper-ventilering ol. reaksjoner som er svært vanlig for meg,. Jeg er spent på om jeg klarer det, men jeg skal gi det ett forsøk nå når jeg begynner for å se om jeg får utbytte av det slik jeg tror.

Noen andre som skal start i traume-terapi igjen nå i høst? Hva gjør dere for å takle det på best mulig måte? Har dere noen tanker om evt  strategier som kan være til hjelp?


Jeg vet bare en ting, og det er at: Jeg kommer til å klare det. Jeg VET det blir beintøft, men jeg VET også at jeg kommer til å komme meg igjennom det – på ett eller annet vis.
Jeg har klart SÅ mye til nå, at jeg vet innerst inne at jeg skal stå meg igjennom denne stormen også.
Jeg vet bare at det blir fryktelig fryktelig tøft, og det er helt normalt og fullstendig lov å føle seg redd i slike situasjoner. (Noe annet ville vell heller vært rart..)

@LunaCh 💚

Alt du gav meg.

Til deg.
Du som sa du elsket meg, men som både skremte, lugget, dyttet og slo meg i neste sekund.
Dette er til deg.

Det er dager hvor jeg er så altfor redd for å gå ut at jeg blir inne, i frykt for å møte andre mennesker.
Mennesker som tilsynelatende virker som fine mennesker, men jeg,- jeg vet så altfor godt at det finnes mye i ett menneske man ikke kan se på overflaten.
Jeg lærte nemlig det av deg.
Og det takker jeg deg for.


Det er ikke alltid som det ser ut på utsiden.
Det finnes gode mennesker, som gjør andre vondt, uten å en gang vite eller forstå hvor mye skade det gjør på en menneskehjerne før mange år senere.

Det har jeg lært, på en tunge måten. For jeg lever med konsekvensene og en hjerne som er skadet, for resten av mitt liv.
Du har vært med på å gi meg denne skaden, som er en utfordring jeg kjemper for å mestre og lære håndtere hver eneste dag.

Det er dager jeg ligger sammenkrøpet i angstanfall, og det er dager som er langt verre- da jeg blir lammet i dissosiasjon uten å klare bevege meg en millimeter. Av ren skjær redsel og frykt. Hele jeg fryser til.
– Jeg kan være fastlåst i denne tilstanden i flere timer, om ingen klarer å hente meg ut av den igjen.
Og det er takket være deg.
Det er nemlig du som er i hode mitt da, det er deg jeg frykter. Akkurat slik som den gang jeg var i dine hender.
Du har gitt meg lærdom om hvordan ekte frykt og redsel kjennes ut.


Det er dager jeg hater meg selv så inderlig mye, at jeg kutter opp huden min for å straffe meg selv. – Fordi jeg fortjener det.
Du lærte meg hva straff er, du lærte meg at straff er en følge av en oppførsel du ikke likte. Og jeg har fortsatt å straffe meg selv siden, ja om jeg tror eller føler at jeg har gjort noe feil eller noe galt, – ja lenge etter deg.
Du lærte meg at jeg fortjener det.


Det er dager jeg øver meg på å ikke låse meg inne, la døren stå åpen for å lufte, åpne persiennene litt for å slippe inn litt solskin, – og ikke minst, la være sjekke om dørene er låst flere ganger i timen.
Fordi jeg vet hvordan det er å være livredd, slik jeg var når nøklene ikke stod i dørene som de pleide, når nøklene var fjernet. Gjemt bort..
Du lærte meg at mennesker er ustabile, at de kan skifte temperament ubeskrivelig fort. Og du lærte meg at låste dører er den eneste tryggheten man har, – og kan ha, kontroll over.

Det er dager jeg savner deg, fremdeles. Den gode siden av deg. Den delen av deg som trøstet, sang, smilte, hjalp meg, var en god samtalepartner.
Men så husker jeg så altfor godt den siden av deg, den som var med på å bryte meg totalt sammen som menneske.
Kroppen husker nemlig det jeg ønsker å glemme. For kroppen glemmer aldri.

Du lærte meg hva det vil si å elske og hate noen på en og samme tid.
For det er mulig,- å både elske og hate noen.
-Du lærte meg nemlig det.


@LunaCh 

#Tankerogfølelser #KompleksPTSD #Traumer #Relasjoner #Kjærlighet #Selvskading 

Skam og skyld – følelse..


Min blogg, den har alltid skullet romme både oppturer og nedturer i livet. Det har jeg alltid sagt, at jeg vil dele det meste – også nedturer og de vonde dagene skal jeg kunne snakke om. Men nå har noe stanset, og det ganske lenge. Noe har endret seg, ja noe i meg skriker “NEI, dette kan du ikke dele.”

Og jeg kjente på det idag igjen. Hva det er som hele tiden får meg til å la være trykke “publiser”? Etter å ha skrivet mange innlegg den siste tiden som enten blir liggende i arkivet for ingen å lese, eller slettet- for godt.
Det er aldri bortkastet ord, og innlegg, uansett.
– For jeg har fått satt ord på mye, mye mer enn jeg har delt for å si det slik, og det er etter min mening aldri bortkastet, for å skrive er en av mine beste terapi-former her i livet. Og min måte å få reflektere, “få det ut” på en måte, – ja slik som vi alle trenger og har behov for. Vi alle behøver å lufte tankene våre når kaoset inni oss blir for overveldende, eller vi har følelser og tanker vi ikke klarer å få sortert eller slutte å tenke/føle på. Vi trenger å lufte oss, alle sammen, iblant.


Men hva er det, som stopper meg fra å dele det med dere?
Jo, det er noe så ekkelt som følelsen av skam. Skammen jeg bærer på som har vokst seg større med årene.. Denne forferdelige “skyld og skam- følelsen” jeg virkelig skulle ønske jeg bare kunne legge i en skuff og lukke igjen,- for godt. Men som jeg fremdeles ikke klarer å legge der den hører hjemme.. Kommer jeg noen gang til å klare det? Vell, det får tiden vise.. Men jeg håper i alle fall det, og jeg jobber med det i terapi-rommet.

Så ja, la oss snakke litt om de følelsene, skal vi?  Men du, viss du syns det er ubehagelig å høre om dette, så anbefaler jeg deg å slutte lese her og nå. For nå skal vi gå ganske dypt her, i de svært tøffe ting som skjer her i livet.. For skammen skal ikke få seire, ikveld, igjen..


Skam. Skyld. Det er jo noe vi alle til tider kjenner på, og ofte er jo disse følelsene også til nytte. – Vi kan nemlig ta lærdom av de. For det er jo en grunn for at vi har disse følelsene, og de skal vi ha også. Men når de kommer i en grad som ikke er innenfor rimelighetens grenser, og som egentlig ikke hører hjemme hos deg? Det er da de ikke lenger er til nytte, men mer til skade. Til skade for deg selv, for din egen utvikling og i din hverdag.
Og det er denne type Skam og skyldfølelse jeg tenkte vi kunne prate litt om idag.. Den som ikke har noen nytte for seg i det hele tatt. Den som ofte skaper mer trøbbel i livet for deg enn godt. Den som ofte kommer igjen og igjen, i ulike situasjoner og livshendelser. Den som ødelegger selvbilde ditt og selvtilliten din. Ja la oss snakke litt om den.. Jeg har nemlig særdeles god erfaring på dette området. Og tenkte å dele åpent og ærlig, litt om mine erfaringer og tanker rundt dette..

– Skam. Følelsen jeg kjenner så altfor altfor godt. Den er som grodd fast i beinmargen min fra dagen jeg ble født. Den har aldri gitt slipp, og jeg har kjent på den hver eneste dag siden jeg var ett lite barn.
Jeg skammet meg nemlig mye som barn, og det meste bunnet i at jeg skammet meg over det å være barnevernsbarn… – Ikke at jeg hadde noen som helst skyld eller valg i det, det vet jeg jo nå i voksen alder etter mye kognitiv terapi, men jeg forstod og visste det ikke da. Jeg var jo kun ett barn på to og ett halv år da jeg ble tatt ifra mine foreldre og plasser på barnehjem. Ett barn som ikke hadde gjort noenting galt, – men som likevel i altfor tidlig alder tok på seg ansvaret å bære skyld og skam, som egentlig burde ligge hos de voksne som var involvert, ikke hos meg.
Men allerede på barneskolen kjente jeg på skam og skyld. Ikke nok med at jeg kjente inderlig sterkt på dette selv, – men jeg fikk jo også høre det av andre barn jeg gikk på skole med. De som kastet små bemerkninger i friminuttene, små stikk som virkelig stakk langt i hjerteroten selv om jeg aldri viste dem det.
For å være barnevernsbarn på skolen? Det var ikke alltid like enkelt skal jeg si deg. På den tid, var det mange barn som trodde/mente, at det var BARNETS skyld, jeg og generelt barnevernsbarn, ble ikke sjelden refert til som: “Problembarn”.
Ja, som om det var vårt valg å bli fratatt retten til å få det privilegium-et det faktisk er, å få lov å bo sammen med sine biologiske foreldre.
De som vi elsket, savnet og lengtet etter, – daglig.

Men jeg tok ordene til meg, og jeg bar de for meg selv. Jeg snakket sjelden om følelsene mine knyttet til dette, og om det aller aller innerste.. Jeg lagret alt i ryggsekken min, som allerede var overfylt til randen…



Jeg trodde nemlig selv, at JEG var skyld i at mine foreldre var rus-avhengig. Og at det var min skyld, at de mistet foreldreretten for meg.
Jeg trodde det var MIN skyld at deres liv ble som det ble, og at jeg burde ha vært annerledes eller aller mest: Ikke en gang født, – for da hadde de ikke hatt det så vondt som de hadde det. Det var min skyld.. Alt.
Jeg var ikke snill nok. Ikke var jeg god nok heller, og ikke var jeg flink nok. Og jeg, i meg selv, var bare ikke NOK. “Ikke en gang for mine egne foreldre..” Følte jeg. Og den følelsen der? Den unner jeg ikke min verste fiende å kjenne på.

Jeg har båret skylden og skammen på mine skuldre siden jeg kan huske, og jeg tenkte så ille om meg selv til slutt, at jeg allerede i tidlig tenn-årene trodde oppriktig jeg ikke hadde livets rett. Og jeg sliter den dag i dag fremdeles mye med disse følelsene.

Senere, da jeg ble voldtatt første gang, kom skammen til syne på en helt  annen måte. Sterkere, og i en intens grad over natten. Den tok totalt overhånd og jeg sluttet å spise, – tvert.
Slik tok jeg kontroll over følelsene mine. Over skammen, og skyldfølelsen, som igjen gjorde at jeg ikke turde fortelle det til noen som kunne hjelpe meg igjennom.
Jeg skammet meg, jeg følte meg skitten og jeg følte meg så innmari liten og så fryktelig alene i verden. Så for å tåle leve videre, for å makte leve videre, – sultet jeg de bort, – følelsene mine.

Det var slik jeg overlevde, – og det er slik jeg overlever, men det er også slik jeg nesten mistet/mister livet..

Det er en skremmende farlig overlevelses-mekanisme.. En farlig sykdom. Og å ha så sterk fobi for egne følelser som jeg har utviklet? Det er en vanskelig sak å jobbe med.. – Men ikke umulig.



Jeg har siden jeg kan huske, strevet med å lære meg å tåle følelsene mine. Tåle å føle på følelser, ikke bare de vonde, men også de gode. Og det å klare fortsette spise mat, selv når ting skjer i livet, selv når det blir tøft og vanskelig i perioder. For slik er jo livet, det kommer tøffe tider, ting skjer som vi ikke har kontroll over, og jeg strever med å spise… nå.

– Og der kommer skammen, snikende igjen…. Å innrømme at jeg strever med å spise igjen, det sitter forferdelig langt inne hos meg nå. Tilbakefall, etter nesten hele tre år på rett vei, det er fryktelig tungt å erkjenne – og enda verre å oppleve. Det er tungt å erkjenne ovenfor meg selv, det føles som ett stort nederlag og som ett tap. Det er vondt å erkjenne det ovenfor mine nærmeste, som står på sidelinjen og er bekymra, og det er tøft å være – her – igjen. På alle måter.
Mest, kjenner jeg at kroppen min ikke har det godt nå, og det er skremmende å kjenne hvor svak den er, hvor lite jeg tåler, hvor hardt jeg har presset den..

Og midt i alt jeg står i nå, tar skammen en altfor stor plass i hverdagen min, mer enn den burde ha krav på. Men så er den der, sterk, som alltid. Og det er skammen som gjør at jeg har valgt å ikke trykke publiser, når jeg har nevnt det i blogg-innlegg de siste fire mndene… Fordi skammen og skyldfølelsen sniker seg inn og gjør meg avstengt, følelsesmessig avstengt.

Etter 20 år med denne sykdommen, så er jeg fullstendig klar over at anoreksi er en alvorlig psykisk sykdom, som jeg langt ifra har valgt å få.
Ja jeg vet det, teoretisk sett. Men jeg vet også at jeg må velge riktig nå, – for å opprettholde den fysiske kroppen min så sterk som mulig, – for den tåler langt ifra like godt den sterke påkjenningen denne sykdommen allerede har tatt, og fortsetter å ta, fra meg.. Jeg har allerede fått benskjørhet, mistet mange av tennene mine, – og jeg har kroniske smerter i bein, nerver og skjelett for resten av mitt liv. Hva mer skal sykdommen ta.. Hva mer skal JEG la sykdommen få ta.
Jeg må kjempe nå, jeg vet det. Jeg kjenner det på kroppen… Og jeg har ingen tid å miste. – Men jeg er bare så innmari sliten nå.. Så sliten av å kjempe.

Og det er her jeg strever, sånn skikkelig. For akkurat nå, så sitter jeg  med akkurat den samme følelsen som jeg satt med som barn..
“Jeg har ikke livets rett.” Jeg skammer meg, over å ikke være frisk nå.
Jeg har skyldfølelse for å være til, for å være en byrde for mennesker rundt meg og generelt samfunnet i sin helhet, – for at jeg ikke klare bidra med noenting.

Det er en byrde i seg selv. Å være usynlig syk, er utrolig utfordrende på så mange områder at du aner ikke.. Det er så altfor mye skam og skyldfølelse, – som ofte ikke hører hjemme der den er.



@LunaCh 💚

Jeg behøver ikke…

Jeg behøver ikke løpe og gjemme meg mer, for du kan ikke skade meg lenger.
Men jeg løper likevel, og jeg gjemmer meg fortsatt.
– Du er nemlig inni hode mitt. Og jeg får deg ikke ut selv hvor mye jeg forsøker. Selv hvor mye jeg fortrenger, glemmer, holder meg opptatt med tlf, med data, sminke, ja alt som får tankene og minnene til å forsvinne. – For en stakke stund..

Jeg behøver ikke sulte meg mer. For jeg er helt fri nå. Du kan ikke skremme meg lenger. For jeg er voksen, nå.
Men likevel, så er jeg fanget i ett mønster som har vært til nytte, som var til hjelp en gang i tiden. Men som nå er mer til skade enn noe annet..

Jeg er nemlig den som skader meg nå.
Jeg har tatt over rollen din. Og jeg er om mulig, kanskje enda flinkere til det enn du noen gang var…

Jeg behøver ikke leve i fortiden, for jeg er her – her og nå.
Men jeg vil nok alltid være fanget i reddselen og frykten du skapte i meg. Og den kan jeg dessverre aldri løpe ifra. Gjemme meg for. Ei heller sulte bort.
Reddselen og frykten må jeg bære i ryggsekken, som har blitt tyngre å tyngre å bære, jo mer jeg har skjult, gjemt, og fortrengt. – Ikke snakket om. 

Jeg behøver ikke være redd lenger.
Men så er jeg det, likevel. Hver en skarp lyd som kommer, hver en brå bevegelse noen gjør, hver gang noen kommer LITT for nært, LITT for brått. 
– Men jeg behøver ikke beskytte meg mer. For jeg er helt helt trygg nå.
Ingen kan noen sinne skade meg igjen.

Og jeg forsøker lære meg, at jeg har fått straff nok.
Og jeg har skadet meg selv nok.
Og jeg fortjener å ha det bra, nå. Jeg behøver ikke være på vakt lenger. Jeg kan hvile, nå.

Jeg må bare lære meg alt dette på nytt, – om og om og om igjen.
Slik at jeg ikke behøver å løpe, sulte og kutte meg selv mer.



@LunaCh 💚

Lately…✍Verk, spiseforstyrrelse, traumer-konsekvenser, tannbehandling og mer..

AD/Reklame

Hei dere! 🤗🌸💚
Dette blir ett litt random innlegg, jeg må også få si at dette innlegget har jeg forøvrig skrivet på i fire dager nå, hehe.. Så jeg er jo bra standhaftig da! Hehe!🙈 Formen er veldig opp-ned, og har vært det i mange uker nå, mange sengeliggende dager, og noen inni mellom slagene som er bedre, heldigvis.

Vi er endelig kommet til Juni, dere! Wiii! Men… Sommer-været lar seg visst vente på i år. Eller rettere sagt, annen hver dag er det sommer-vinter liksom, litt slike kind of weeks her nå.
Kjedelig, men det er i alle fall sikkert at dette er ikke noe vi kan styre, og dermed får vi ta det som det kommer.
Sommer’n kommer nok til slutt!🙏😘😉



Det jeg syns er det aller kjipeste med dette ustabile været, er jo at kroppen min ikke har det så greit da. 🤔
Den setter bremsene på for meg når det gjelder alt jeg har lyst til å gjøre, eller rettere sagt, få gjort, men ikke klarer gjennomføre pga en revmatisk og utslitt kropp.
Verken er til tider uutholdelig, og jeg blir liggende å vri meg, får ikke sove, må opp å gå for ligge for lenge gjør vondt. Så orker jeg ikke være oppe mer, legger meg igjen, og så holder vi på slik til det blir bedre.🙏
Eller til ekstra medisinen jeg av og til må ty til kicker inn. Slik er det, noen ganger må man bare ha medisin til hjelp, og det er ingen skam i det! (husk det!)


Det blir endel timer i senga på de verste dagene, – og resterende på sofaen med HBO og Viaplay. Orker lite folk, så ofte tar jeg “de verste dagene” helt alene. Jeg orker rett og slett ikke ha noen rundt meg da, alt irriterer og jeg vet- jeg blir skikkelig irritabel..🙈 Og da er det best å bare være ærlig på det og si man trenger alene-tid, for det er faktisk best å ha det stille rundt seg når man har så intens kropps-verk i alle muskler, nerver og ledd..😖😔

Cropped hoddie HER: Grey
Top HER: BE STRONG, BE FEARLESS, BE BEAUTIFUL TANK
Bukse HER: Nike sportswear



Igår var jeg skikkelig dårlig, idag har jeg bare hvilt meg, men for ett par dager siden kjørte vi en tur ned til havna etter å ha laget og spist pizza sammen med BPA.🍕 (vegetar pizza, ja…)
Bare for å se noe annet, få litt andre inntrykk. Det hjelper alltid synes jeg, selv om det ikke er lange turen akkurat så gjør det noe med sinnet. Jeg merker det letter seg litt oppi hue. Det å være ute, – om så bare en halv time, er absolutt den beste medisin!🌲🌊🌿🌸🤗


(Kaffelatte’n på Circle K er blitt ett must når jeg er på havna nå. Hehe!)

På tirsdag som var, tok vi, jeg og BPA-en min turen til Nordfjoreid, bare for å få oss en lufte-tur! DET var koselig, det!😍👌🌸
Vi spiste på kafé, og så kika vi oss litt rundt i den koselige gata og i noen butikker, det var absolutt en herlig dag! 😊🌸
Slike dager lever jeg på, når de vonde kommer. Henter frem minner i viten om at jeg skal oppleve det igjen. (Bare ett godt velment tips..)

Uka før denne var jeg på sykehuset i Ålesund for å ta ny beintetthets- måling.  Det var greit å ta en ny måling for å følge med hvordan det ligger an, sist var nemlig i 2016. Det var egentlig ganske fort gjort når vi først kom frem, men stresset og alle menneskene som er på ett sykehus? Å jøss, det slo i alle fall MEG totalt ut. Resten av dagen husker jeg ikke. Heh!
Lurer på hvordan jeg klarte å være i flere måneder inneliggende på medisinsk avd opp igjennom årene, med alt det støyet, ekstremt sterke lyset og sjelden ro… Hm.. Kanskje fordi jeg ikke hadde noe valg? Da klarer man det meste… Utrolig nok.

Jeg holder jo på med ett svært “fikse tenner” prosjekt som tidligere nevnt, og jeg tenker at jeg faktisk nå bare vil si det som det er.
Jeg har både opplevd å miste, og jeg har også nå måttet trukket flere tenner de to siste årene. Noe som har vært og er veldig ubehagelig å snakke om, og tøft å erfare…😔
Det er først nå jeg har innsett hvor mye tenner har å si for å føle seg vel, hva det gjør med selvfølelsen når ikke tennene er på stell… – Det har vært ett år nå hvor jeg har isolert meg mye, og mye av grunnen er faktisk tennene.
Men dere, nå skal jeg (heldigvis og takk og lov) få satt inn stifter, og få meg tenner der jeg mangler!! Det blir en prosess det også, som jeg både gled-gruer meg til, men mest gleder meg!
For jeg gleder meg så syyykt mye til å kunne smile ordentlig igjen!! 😍🙏
Slik som jeg gjorde her i 2016!👇 Hihi


Jeg har nok ikke fortalt dere hvor ille det har vært og står til ift tennene mine, men jeg har i over ett halvt år nå gått til tannlegen hver eneste uke for å fikse dem. (Det sier vell litt…)
Det har vært fokuset vårt nå, og en av grunnene til at jeg valgte å ta en pause fra traume-terapien. Jeg hadde nemlig ikke klart å gjøre begge deler samtidig. Jeg skal begynne hos terapeuten min så snart jeg har fått ordnet ferdig tannbehandlingen, men akkurat nå måtte jeg faktisk velge.
Det hadde aldri gått an for meg å ta dette parallelt dessverre.

Nå har jeg heldigvis mindre (ikke noen faktisk) smerter i munnen lenger, – og ikke mister jeg tenner plutselig heller. Jeg står løpet ut, og gleder meg som sagt max til jeg føler jeg kan smile på ekte igjen! Gjett om det skal bli godt! 🤗🙏💚

Så dere forstår sikkert nå at spiseforstyrrelse er ikke kun psykisk, det gjør også mye skade fysisk. Osteoporosen kom også av langvarig anoreksi, så det er ikke å legge under en stol alvorligheten det er å leve med en alvorlig spiseforstyrrelse over tid.. Det kan gi skader av mange typer, og jeg blir aldri bra igjen fysisk selv om psyken har blitt bedre.



En spiseforstyrrelse og traumer, gjør så ubeskrivelig mye skade, både innvendig og utvendig.
Det er mange konsekvenser som har kommet nå i senere tid som jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. Men sånn er det, kroppen min har blitt tynt maksimalt over en 20 års lang periode, og det er langt ifra noe mystisk eller hokkus pokkus at jeg har fått mange varige mén etter det. Noe annet hadde vell heller vært rart..
Jeg har vært igjennom mye i mitt liv, og det er overhode ikke rart at slik livet har herjet med meg, så kommer også de fysiske skadene til syne etterhvert..
Traumer, overgrep og spiseforstyrrelser/selvskading har i mange tilfeller en sammenheng, og jeg har hatt mye problemer med å f.eks pusse tennene mine. Det har vært mye ufrivillig oppkast over mange maaange år, når jeg har pusset tennene. Flashbacks etterfulgt av kvalme og magesmerter… Så tennene har blitt særlig utsatt hos meg…😔
Meen, jeg må bare få si at: Jeg er SÅ ekstremt takknemlig og glad for at jeg har fått så god hjelp med dette nå!! SÅ takknemlig for at jeg både har fått en skikkelig god behandler som jobber med meg i mitt tempo, og alle de fantastiske menneskene på Ørsta tannklinikk, som har hjulpet meg så utrolig mye dette året!🙏🤗
Som har forståelse for at det er tøft og vanskelig for meg, som både oppmuntrer, smiler, og er genuint VARME, GODE OMSORGSFULLE mennesker! Herregud, jeg bare ER så takknemlig for de damene jeg har gått til der! De er SÅ BRA! Og hos de skal jeg fortsette å gå til, heldigvis! 😍🙏💚

Så ble det lilla negler på meg denne uka, svært fornøyd med det, hehe.. Altfor mye alvor her nå, så da får vi ta noe overfladisk før jeg avslutter! Neida- joda😅💅 hehe! 

Men helt ærlig, det er faktisk en god hobby å ha for meg! For det krever at jeg både sitter helt i ro, jeg må konsentrere meg (for man må være nøye for at det skal bli pent..) og jeg må være tilstede HER OG NÅ, noe som forøvrig er noe jeg må trene meg på.
Så det er en god ting for meg, og så er det jo ekstra godt når man blir fornøyd med resultatet..💅

Nå skal jeg hvile litt på senga igjen, sammen med pus, til BPA kommer om noen timer. Håper jeg klarer sitte litt ute ikveld på verandaen.🌸💕😘

Vi skrives! Jeg håper helgen deres er så god som mulig, og at dere har det så bra som dere kan ha det. Ta godt vare på dere selv!💚 Og vit at selv om det kan gå litt tid mellom innleggene nå, så bryr jeg meg om dere og tenker på dere. Jeg er her!💚 Stay strong, warriors! Heier på dere alle!! 👊💪


@LunaCh 💚

“Ta vare på meg selv.” Mine tanker og erfaringer rundt temaet..

Jeg var så fryktelig redd, ja livredd faktisk, for å bli sett på som egoistisk, selvsentrert, at noen skulle tenke: “Hun der tenker jo kun på seg selv!”
Ja jeg var så redd for å bli ansett som en person som aldri var til nytte i samfunnet, aldri stilte opp for noen, ikke en gang mine nærmeste. En som aldri gjorde noe bra her i verden, eller for andre mennesker, – jeg var så redd for hva andre tenkte om meg, at jeg faktisk aldri tok hensyn til meg selv eller lyttet til hva kroppen forsøkte å fortelle meg.


Alle årene jeg var innlagt var det alltid jeg som trøstet når noen gråt, alltid jeg som spurte: “Går det bra med deg? Er det noe jeg kan gjøre for deg?” Til og med for de ansatte stilte jeg opp, uten å tenke meg om ett sekund! Neida, jeg hjalp til med på-dekking av bord til alle dagens fire måltider og jeg var også den som ryddet av og tørket av bordene når alle var ferdige etter endt måltid. Jeg var den som la sammen hånduker og vaskekluter til hele lageret var fult. Jeg var den som gjennom hele dagen tørket opp kaffe og saft-søl på bordet i gangen, og ivrig fulgte med at alle hadde det de ønsket av drikke på røykerommet…
Aldri slo tanken meg om at dette var de ansattes jobb, – at MIN jobb som inneliggende pasient var kun en ting: Nemlig å ta vare på meg selv. Vise hensyn til meg selv. Vise medfølelse ovenfor meg selv. Og ikke minst, tenke på MEG selv for en gangs skyld.

Neida, aldri slo tanken meg overhode at JEG også hadde rett på de ansattes oppmerksomhet, de daglige samtalene vi EGENTLIG skulle ha, og egen-tid med de som f.eks gåturer ut i frisk luft. Men jeg lot alltid alle andre blir prioritert først, – var det ikke plass eller tid nok til alle, (noe det ofte ikke var) , nei da gikk jeg på rommet og lot de andre få tiden med de ansatte. Jeg klarte meg selv, jeg…. (noe jeg langt ifra var i stand til..)


Jeg satt (altfor) mye for meg selv i smerten og sorgen min. Bak låst dør på badet, så ingen skulle se meg. Jeg skulle nemlig ikke ta plass, jeg fortjente ikke å bli sett og hørt, trodde jeg.
Det var andre regler for meg, i følge min veldig syke tankegang som jeg ikke lot andre få ta særlig del i.
Den tankegangen jeg ennå tidvis kan ha, men som jeg nå klarer å forstå hvor u-rasjonell den faktisk er. Og dermed klarer jeg å skyve den laaaangt bak i hode om den skulle dukke opp, og handle ut ifra det jeg har forstått er sannheten og den faktiske virkelighet.

Jeg kjente ofte på kroppen hvor tappet for krefter og energi jeg ble av å være i miljøet. Jeg ble så sliten av å ta innover meg alt det vonde medpasienten fortalte og delte. Jeg klarte ikke stenge det ute, og jeg bar alt og alle på mine skuldre som om det var min egen jobb å fikse, trøste, hjelpe.
Alle tårer jeg tørket, og alle hender jeg strøk.. Jeg kjente ofte jeg ikke orket å være i miljøet, for det var så mye vondt, så altfor smertefullt å se så unge mennesker slite så forferdelig.. Men jeg klarte ikke la være.
Jeg klarte ikke se noen ha det vondt uten å gå bort til menneske å spør om hun/han ville snakke om noe, gi en klem, en hånd å holde i.

Jeg tenkte aldri på at jeg også, hadde det vondt.. At jeg også trengte noen som så MEG. At jeg også var innlagt av en grunn, og at jeg hadde lik rett som de andre på samtaler og egen-tid med kontaktene mine.

Jeg skulle ønske jeg innså dette for lenge siden..
Nemlig at å ta vare på seg selv først, hverken er egoistisk eller negativt i det hele tatt, – men at det er en absolutt nødvendighet for oss alle mennesker, og særlig om man har helseplager. At å ta vare på seg selv, faktisk er en sinnsykt BRA ting å gjøre!


Jeg skulle ønske jeg hadde skjermet meg selv mer, når jeg følte det ble for mye for meg. – Ja slik jeg gjør nå. For det er så innmari viktig for å fungere i hverdagen vår!


Det jeg har lært meg det siste året, er at det er ikke egoistisk å sette seg selv og sin egen helse først. Det er faktisk det eneste riktige å gjøre, for om jeg sliter meg ut på å være ett “JA” menneske, hvor nyttig er jeg DA når jeg ligger der, utmattet i sengen i flere uker i strekk? Når vekten raser til faretruende BMI og sonde-ernæringen begynner å puste meg i nakken igjen? Hva kan jeg bidra med for noen, da? 
Absolutt ingen verdens ting.

Å ta vare på seg selv er ikke egoistisk, det er det beste du kan gjøre både for deg selv og for de rundt deg.🤗😊🙏
Husk alltid på det! 💚

@LunaCh 💕

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no