🌈Be the rainbow in someone elses cloud🌈 #Avledning

Hei hei og riktig god helg, dere! 🤗💕 Hvordan har dere det idag?💚
Jeg har sittet hele dagen ved skrivepulten i hobby-hjørnet mitt her hjemme, bare koset meg med kortlaging i pysjen! – Det er en av de beste metodene jeg har hvor jeg kan kjenne jeg senker skuldrene, ja faktisk kan kjenne jeg slapper skikkelig av. Jeg kobler totalt ut verden og alt som er vanskelig forsvinner liksom for en liten stund.
Det føles som om stormen innvendig stilner litt, angsten er nemlig ikke like krevende akkurat der og da mens jeg klipper og limer, – sinnet mitt blir litt lysere..

Jeg har funnet “min ting” som fungerer i vanskelige perioder, hva som hjelper meg på tøffere dager og hva som absolutt ikke hjelper i det hele tatt. Avledning er veldig viktig, selvsagt i begrenset omfang.
Scrapbooking, er en av mine metoder for å holde meg mer “her og nå” på dager hvor jeg sliter ekstra. Jeg får koblet litt av når jeg kjenner kaoset river og sliter i meg. Ja rett og slett får jeg på en måte en liten “hvilepause” eller en såkalt  “Timeout” fra alt rundt og i meg.

Hva gjør du for å avlede deg når tankene/følelsene/stemmene herjer som verst?
Har du funnet noe som funker for deg?

Det ble ett veldig fargerikt kort idag! Skikkelig knallfarger, primært Orange, gult og rosa.
Hva syns du? Liker du fargerike kort?🌈💚💕

Jeg liker så godt lag på lag som dere ser på bilde over her. Ha lagene i forskjellige høyder. Det heter vell på scrapbooking språk: “Stamp-up Card”.. Syns det blir en så kul effekt som gjør mye ut av seg.😍🙌

Når man sitter slik så er det faktisk eneste fantasien vår som kan sette en stopper. Jeg aner faktisk ikke hvordan kortet blir selv en gang før det er ferdig,- for jeg går ikke etter noen mal eller noe. Alt blir til etterhvert som jeg klipper og limer, så legger jeg ting oppå og ser før jeg limer det fast, – det former seg mens jeg holder på med andre ord. Det er vell det jeg syns er så gøy, – jeg aner aldri hvordan resultatet blir, og det blir aldri som jeg egentlig hadde tenkt, hehe..😊🌈💚🌸

🌞🌈You Are My Sunshine🌈🌞

Ikveld skal vi lage pizza og se på film, jeg og BPAen min. 🤗💕✨Det gleder jeg meg til.🍕😘 Bare en skikkelig kosekveld.. Blir nok tidlig seng som vanlig, ellers tenkte jeg å skrive “Uken som gikk” til dere imorgen. – Det har jeg ikke gjort på lenge..

Håper du har det så greit som mulig, og at du får en fin lørdagskveld!
Ta vare!💕 Ekstra stoooor klem fra meg!🤗💕🌈💚

@LunaCh❤

Ett helt halvt liv i krig mot meg selv.

Kroppen min bærer hundrevis av små og store arr etter ett helt halvt liv i krig.
I krig mot meg selv, i krig mot min egen historie, mitt opphav, min eksistens. Kroppen min bærer arr etter ett selv-hat som nesten tok livet av meg, ett selv-hat som jeg har båret på alene, igjennom hele mitt 33 år gamle liv.
Dette enorme selvhatet jeg aldri turde snakke høyt om, som om det var en mørk hemmelighet ingen måtte få vite fantes. En mørk hemmelighet som gnagde seg lenger og lenger inn i sjelen min, og som til slutt spiste meg fullstendig opp.

Kroppen min bærer arr etter krigen jeg har levd i, den jeg har kjempet mot og som jeg har tapt men også vunnet – gang på gang. Kroppen min bærer arr etter ett selv-hat som jeg har overlevd og lever etter beste evne med idag. – Og jeg kjenner jeg er stolt. Jeg er stolt over jobben jeg har gjort for å komme hit jeg er idag!💪👊 Jeg er stolt over å ha vunnet hver eneste kamp mot avhengigheten i hele 7 mnd. nå. Jeg er stolt over å ha overvunnet trangen til å flykte, hver eneste gang jeg har kjent på at det ville være den letteste utvei. Og jeg er stolt over å ha klart å leve med og i meg selv, til tross for at det har vært vanskelig,- og ER vanskelig, til tider ennå.

Jeg bærer arrene, ikke med skamfølelse lenger, men med ydmykhet og takknemlighet. For jeg er en av de heldige. Ja, jeg er faktisk heldig som fremdeles lever. Heldig som har hatt en ufattelig sterk kropp som har holdt ut og kjempet for overlevelse hver eneste gang jeg har angrepet den. Heldig som har hatt en skytsengel ved min side som har gjort at jeg har overlevd disse årene med alvorlig selvskading. Jeg er heldig som har hatt mennesker som har stått ved min side i krigen jeg har ført mot meg selv.


Og dere, jeg er skikkelig SKIKKELIG stolt av hver eneste en av dere, som har vært i eller ER i, lignende krig som jeg har og delvis fremdeles på mange måter lever i.
For det finnes ikke mye som er så vanskelig som det er å være ens egen verste fiende. Ikke kunne stole på seg selv. Å ikke vite hvor man skal gjøre av seg når smerten river deg i stykker på innsiden, når virkeligheten din er verre enn ditt verste mareritt. Når man lever I ett mareritt man ikke har sjanse å våkne opp av… – For det er livet ditt. Og du MÅ leve det.

Jeg vet hvordan det er å hate seg selv så mye at man ikke ønsker å leve lenger. Jeg vet hvordan det er å sitte alene å rive seg i håret av fortvilelse over ens egen oppfatning om å være udugelighet og uverdig, ikke elskelig. Jeg vet hvordan det er å være så fortvilet over seg selv og sitt eget liv, at det eneste du klarer å gjøre er å dunke ditt eget hode i veggen til blodet renner, sulte deg selv til randen av hjertesvikt og kutte deg/ruse bort alt av følelser til man sitter der helt apatisk og tom igjen på badroms gulvet.
Jeg vet hvordan det er.. Å leve ett liv på evig flukt ifra seg selv og sin egen historie, sitt eget indre liv.


Men kanskje aller viktigst, så vet jeg også at det blir bedre. For vet du, det blir faktisk bedre! Uansett om det ikke kjennes slik ut akkurat nå, selv om mørket sluker deg akkurat nå, så kan jeg love deg:
Det blir bedre! – Det vil være tøffere dager, og det vil komme bedre dager. Det er ingenting som varer evig, det er i alle fall sikkert. Jeg har ikke tro på at alle kan bli friske bare man vil det nok, noen må lære seg å leve med den lidelsen man har, og nei- det er ikke enkelt, det er heller ikke rettferdig, men det er den verdenen vi lever i, og vi kan leve godt i den til tross for. Jeg er ikke en av de som tror på at livet blir som du gjør det til, for det er ikke slik det funker. Du velger ikke å bli syk eller å få de utfordringene du har. Noen mennesker får mer enn andre. Det jeg der imot mener, er at selv om du har mer utfordringer enn folk flest har, så kan du få ett greit liv likevel.
– Sykdom og utfordringer i hverdagen er ikke entydig med ett dårlig liv.

Jeg har flere dårlige dager i uken enn jeg har bra dager, det skal jeg være helt ærlig å innrømme. Men jeg verdsetter derfor kanskje mer enn mange de få gode dagene jeg har, – fordi jeg kjenner virkelig på takknemligheten når de første er her. Og kanskje er det nettopp det som gjør livet mitt, og mange av oss som sliter, så fantastisk som det til tider kan være.. – Takknemlighet for de små hverdags gledene mange ikke en gang ser.


Som når solstrålene lyser inn igjennom persiennene, hvor vakkert er ikke det..?

Kroppen min bærer for resten av mitt liv, hundrevis av små og store arr etter ett helt halvt liv i krig. I krig mot meg selv. Mot alt jeg ER. Men det betyr ikke at jeg behøver å gjemme bort kroppen min i skam. For jeg har overlevd tross all odds, – jeg lever. Arrene har blitt en del av meg og er en stor del av min livs-historie.

Kroppen min bærer hundrevis av små og store arr, etter ett helt halvt liv i krig. Og jeg kan endelig nå si stolt at jeg for første gang på dårlige dager ikke føler jeg behøver å angripe meg selv for å overleve og holde ut hverdagen. Jeg er sterk nok til å stå i kampene nå, jeg er sterk nok til å holde ut stormen og ri på bølgene frem til sollyset kommer tilbake.

@Lunach

Fra total isolasjon, til ett liv verdt å leve.



Jeg hadde nok aldri kommet hit jeg er idag, om jeg ikke nådde totalt bunnen ifjor.
Hele 2017 og 2018 var så beintøft at jeg visste ikke hvordan takle det. Livet så ikke ut til å kunne føles levelig noen gang igjen. Det var bare ett evig mørke som ikke så ut til å lysne, det ble bare tyngre og tyngre bører sendt min vei hver eneste gang jeg forsøkte reise meg. Jeg ble slått ned igjen av nye slag hver eneste gang. Og da jeg ikke trodde livet kunne bli verre? Jo da ble det det.. Og til slutt satt jeg i dette kaoset jeg ikke visste hvordan takle, og flukten min i fjor ble  vin-flaska som stod foran meg fra morgen til kveld. Vin, og isolasjon.

Min flukt fra selve livet, min måte å takle utfordringene som kom, var å forsøke som jeg alltid gjør: Unngå å føle noe, “løpe ifra følelsene”, og jeg trodde helt ærlig ifjor at flaska med vin skulle hjelpe på det. Det gjorde den absolutt ikke, den forsterket de allerede vonde følelsene, og frykten for livet og verden ble større og større jo mer jeg unngikk å forlate leiligheten. Jo mer jeg stengte meg inne, ja jo reddere ble jeg.


Jeg isolerte meg, orket ikke være med på noe, og ikke en gang min egen verandaen turde jeg til slutt å sitte på. Jeg ville ha minst mulig med menneskeheten å gjøre, jeg ville bare være alene. Alene e mitt mørke. Jeg hadde nærmest gitt opp livet. Jeg var fanget i depresjonens klør, igjen.
Jeg var overbevist om at livet aldri ville bli levelig igjen, og jeg skapte min egen verden her inne i denne 60 kv meters leiligheten.
De få gangene jeg var utenfor dør i uken, var kun når jeg skulle til terapeuten og mulig jeg ble med å handlet, om jeg klarte komme meg over dørterskelen. En eller to ganger ut å få frisk luft i uken, det er langt ifra godt for noen. 

– Det jeg kjente mer og mer på, og det jeg ser nå i etterkant veldig tydelig, er at jo mer jeg isolerte meg? Ja jo verre ble psyken min. Jo mer fryktet jeg verden utenfor leiligheten. Jo sterkere ble angsten. Jo mer var jeg i beredskap. Jo mer slukte mørket meg.

Jo mer som tiden gikk, jo tyngre og mer truende virket det å tråkke over dørterskelen. Jo mer jeg satt inne i denne leiligheten med persiennene helt nede og gardinene trukket for, jo mørkere ble sinnet mitt også. Angsten ble sterkere og sterkere, og til slutt ble den helt lammende. Jeg ble både psykisk OG fysisk totalt handlingslammet. Og det gikk utover alt i livet mitt, og alle.. Livet jeg hadde kjempet sånn for i så mange år, lå nå i grus. Og jeg lå der selv, og så ikke ett eneste lysglimt igjen.. Det var mørkere enn mørkest, og det ble så ille til slutt at jeg visste ikke hva eller hvordan jeg skulle klare å finne krefter til å kjempe meg opp nok en gang.

Jeg hadde ikke krefter igjen.. Jeg hadde ikke mer å gå på.


Trodde jeg.

Det er virkelig sant at når det er som tyngst, det er da man virkelig får oppleve og kjenne på at man besitter ufattelig sterke uante krefter inni enn.

Jeg fortalte til terapeuten min hvor ekstremt ensom jeg følte meg, at jeg følte jeg ikke lenger hadde noe liv. Jeg fortalt hvor redd jeg var blitt for å bare sette meg ut på min egen veranda, at det gikk uker imellom. Hvor redd jeg var for å åpne døren for å lufte, at persiennen ikke hadde vært åpne på flere mnd og at jeg ikke lenger hadde kontakt med bla. annet vennene mine. Vi bestemte oss for at det måtte noen forandringer til, at jeg måtte forsøke litt etter litt å bryte ut av dette mønsteret jeg hadde satt meg fast i. Og jeg var helt enig, for jeg så jo at dette ikke var noe som kan kalles ett liv. Det var kun overlevelse.

Jeg sluttet først å bruke vin som medisin. Bare det hjalp mye.number one: Drikker du alkohol fordi du tror det hjelper deg? Jeg skal love deg at du gjør det kun 10 ganger verre for deg selv. Alkohol forsterker følelsene dine, og føler du deg forlatt eller redd? Alkoholen forsterker følelsene med XXX-ganger..
Så avtalte vi at jeg skulle sitte på verandaen når jeg hadde BPA her. 3 ganger ut pr dag.
Jeg krysset av på en plan hvor mange ganger jeg klarte, og helt ærlig? I begynnelsen var det ikke akkurat mange gangene i uken. Men ett steg om gangen, og de små stegene jeg tok? De viste seg å være veldig viktige i den store sammenheng. 
Jeg skulle også på dagtid skru persiennene opp litt, både på stue og kjøkken, slik at jeg fikk sluppet inn litt dagslys. Og det har virkelig mye å si, vi mennesker trenger virkelig dagslys og frisk luft.

Etter jeg hadde gjort dette en stund, ble jeg og BPA enig om at vi skulle dra UT på en tur i uka – fast avtale, fast dag, fast tidspunkt og – uavhengig av været. Og det er VIRKELIG det beste jeg har gjort for meg selv! Det er også det vanskeligste jeg har gjort på lenge.
For å kle på meg turklær å komme meg ut døren var virkelig ikke noe jeg hadde lyst til, jeg koset meg ikke og jeg ville egentlig kun hjem å legge meg under dynen igjen. Jeg forsøkte alltid i starten husker jeg på “Uff, vet ikke om jeg orker idag altså…” greiene, men heldigvis klarte vi sammen å tråkke over dørterskelen. Noe i meg ville jo, og jeg sa jo hver gang vi var ute: “Så godt å se noe annet!”

Jeg tror vi alle trenger noen som kan pushe oss litt, som går stegene sammen med enn, – i det tempoet vi klarer. Jeg er heldig som hadde en som gjorde og fremdeles, gjør det. Vi gikk stegene sammen, hun var med meg helt fra sofakroken med tunge samtaler om død og selvmord, og alle stegene imellom til nå – lysere tider hvor jeg alltid er SÅ klar for turdag! Ingen kan gjøre jobben FOR oss, men de kan gå stegene MED oss.

– Det merkes både på den fysiske delen, som f.eks at kondisen har blitt SÅ mye bedre, men aller viktigst: Den mentale delen er sååå langt ifra hvor jeg var! Jeg stortrives ute i skogen, jeg elsker havet, jeg elsker å kjenne den friske luften og å kjenne at beina mine klarer å bære hele meg.. Herregud, hvor fantastisk?! Og jeg elsker å merke at jeg kan gå lenger og lenger for hver tur, at kroppen min følger med, – at jeg merker styrken jeg ikke hadde i beina har kommet tilbake, og balansen er SÅ mye bedre. Jeg merker hode klarner opp, jeg nyter bare alle nydelige inntrykk og den ubeskrivelige roen som finnes kun der – ute.

Ute i naturen finnes det en magisk kraft jeg ikke får satt ord på, men det merkes at angsten så å si er borte – kun når jeg er der.

Jeg ville bare dele dette med dere, i håp om at det kan inspirere noen av dere som isolerer dere og sliter, til å komme dere ut i skog og mark slik som jeg gjør. Det handler ikke om hvor langt du går, eller at du skal nå en fjelltopp. – Det som betyr noe er at du er UTE.
PSSST: Å kjøre ned til en havn og sitte ved havet, kan være nok i begynnelsen. Og det er jaggu meg en god start!



@LunaCh 💚

Jeg har det ikke enklere, jeg velger bare å takle utfordringene annerledes.

Jeg gleder meg alltid til du stikker innom, særlig nå siden det er sjeldnere enn før. Det har jeg valgt selv, for behovet mitt er ikke like stort for oppfølging fra deg akkurat nå, men det er hyggelig at kontakten holdes vedlike, og at jeg selv får bestemme hvor mye. Det er viktig i prosessen jeg er i nå, med stabilitet, trygghet og faste rammer. Du har alltid vært så flink til det, til å lytte. Til å være tilgjengelig. Du har alltid vært en stødig trygghet i ett værhardt liv for meg. Og jeg er så takknemlig for det.

Vi ler og vi smiler, ja mye mer enn før. Jeg får alltid en god klem når du kommer.
Det er lenge siden vi har hatt så lystbedtunge samtaler som nå, og jeg ser at du også føler det lettere å være på besøk. Men etterhvert som minuttene går, er det som om gleden over alle kampene jeg har vunnet den siste tiden forsvinner sakte men sikkert imens vi prater. Det er som om det legger seg en mørk sky over hele meg, og jeg drukner i denne “gledesrusen din”..

For forstår du ikke at jeg har akkurat de samme utfordringene nå, som jeg alltid har hatt? Som jeg hadde da jeg satt å skar meg opp på badet, og ambulanse og kirurger måtte trå til for å fikse kaoset jeg selv hadde stelt i stand…? Jeg visste ikke hvordan takle utfordringene mine på en annen måte, men jeg holder på å lære meg det nå.. Men forstår du ikke at jeg nå velger å takle de samme utfordringene, på en annen måte, men at det krever ALT jeg har i meg for å klare stå i det?

Du er stolt over meg, sier du, du sier jeg aldri har vært så bra, og jeg ser du er veldig veldig glad på mine vegne. Og det er fint å se.. Men dessverre gjør dette noe med meg. Noe negativt, det fører meg i feil retning, jeg kjenner jeg lukker meg mer inne og jeg deler ikke like mye som jeg ønsket med deg.. Nettopp fordi jeg føler og merker at jeg ikke blir møtt med den forståelsen du for bare kort tid siden viste meg. Du møter meg på helt andre premisser nå, som om jeg var og er en annen. – Du ser meg ikke lenger.. Og jeg blir trist. Og jeg tenker i mitt stille sinn..“Er vi virkelig her nå igjen?”, “MÅ jeg virkelig sitte å hyl-skrike eller fysisk BLØ, for at du skal se meg, for at du skal forstå og lyttet til meg?”

Jeg har vært på akkurat dette stedet i livet SÅ mange ganger før. Jeg har gått så ufattelig mange runder i akkurat dette.. Og jeg orker ikke en runddans til.
Så istedet
 velger jeg å stille trekke meg tilbake. Trekke ordene mine tett til brystkassen og deler dem med kun de jeg opplever forstår. Jeg velger å ikke bruke så mye energi og krefter som jeg alltid har gjort før, – i ett desperat forsøke på å forklare dette. For jeg har innsett at den energien og de kreftene behøver til dagen og kveldens mange utfordringer. Og man må bare innse og godta at noen mennesker kun forstår det de ser utenpå ett menneske. Som i mitt tilfelle er symptomene..
– Og det er slik det alltid har vært. Når jeg har hatt en “bedre” og mindre symptompreget hverdag, har jeg mistet det jeg trengte mest: Forståelsen. Forståelse for at selv om jeg ikke fysisk skadet meg selv eller satt å hyl-skreik i et hjørne på badet, så trengte jeg at de forstod at jeg var syk likevel. At jeg hadde det vondt likevel. At jeg hadde de samme daglige utfordringene som før, og jeg trengte å bli møtt på samme måte.
– Men dessverre forsvant forståelsen hos mange i systemet, da jeg begynte å bruke stemmen istedet for barberbladet.

@LunaCh ❤

Ett helt halvt ÅR💪🥇

WOW! 😮😄Det er ganske sykt å tenke på at jeg har klart det! Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd selv en gang, så forstår godt at de som er rundt meg snakker om det, haha.. Jeg hadde ikke en gang vært klar over det, om ikke fastlegen min fortalte meg det sist han var på hjem-besøk. Jeg teller ikke dager eller uker, – jeg fokuserer ikke på det, jeg tar rett og slett bare en dag av gangen. Og en kamp av gangen.
Men nå er altså første milepæl er nådd. Idag, 13 februar, er det seks mnd uten noen form for skade. Jeg har mestret livets utfordringer ved å prate om dem, alle kampene er vunnet og ingen tapt. Og det er jeg faktisk  innmari stolt over!💪👊😄

Nå er det nye steg å ta, nye kamper å overvinne, og ett år er neste mål. Deretter enda ett år til..

Målet mitt er selvsagt å komme dit at jeg ikke føler at jeg behøver å skade meg selv for å takler livet, målet er å komme så langt at jeg ikke føler jeg straffe meg selv for å være i live. Og dit har jeg helt ærlig ikke kommet ennå. Men jeg vet at en dag, en dag vil jeg komme dit. Jeg vet at innlært mønstre som er lagret i hjernen tar tid å avvenne, og å lage nye veier å baner i hjernen tar tid og mye jobbing.
– Og det er det jeg gjør, for hver gang jeg velger å kjempe imot trangen til å skade meg selv, så lærer jeg hjernen min at det går an å overleve og takle livets vansker på mer hensiktsmessige måter.

Jeg vet at tilbakefall kan og mest trolig vil komme, men jeg vet også at jeg ikke er tilbake på startstreken om det skjer. For jeg jobber hver eneste dag med min Recovery, og alle avhengigheter jeg har klart å snuble meg borti. (Det er ikke få, heller.) 🙈🙊 Men samtidig vet jeg nå grunnen til at jeg klarer å rote meg oppi så mye dumt, og det er fordi jeg aldri egentlig har satt ord på noe av det som er grunnen for min selvdestruktivitet. Man må vite grunnen til sine handlinger, for å kunne gjøre en endring. Og jeg har kjempet som en helt i seks mnd nå, og jaggu meg har det vært SÅ verdt det!🙏💪🙌😄

Nå i over ett år har jeg snakket og delt mer i terapi enn jeg noensinne har gjort før, og det har vært helt jævlig, ubeskrivelig vondt og til tider umenneskelig brutalt. Det har kostet meg mye, men det har gitt meg enda mer.🙏🙌
Jeg har stått i stormene som har kommet, jeg har grått og jeg har hylt. Jeg har ligget sammenkrøpet under dynen og ønsket meg selv død. Jeg har lukket meg inne og stengt verden ute, jeg har tenkt de mørkeste tankene og hatt de verste psykiske OG fysiske smertene i mitt liv, – men! Jeg har forstått mer og mer at dette var akkurat det jeg måtte. Dette er veien igjennom helvete og ut. Og jeg har klart å tvunget meg selv til å stå i det, øver meg daglig på å tåle meg selv slik jeg er, tåle historien min, velge å øve meg på å leve livet mitt – her og nå, men alt det innebærer.

Jeg hadde aldri i livet klart å komme meg så langt som jeg har, uten de jeg har hatt rundt meg i hverdagen. Så tusen tusen takk til dere!❤🙏
– De som har stilt opp ekstra dette året som har vært så vondt og tøft at få kan forstå dybden av det, dere som har vært med meg til psykolog og følgt meg opp hver eneste kveld. Dere som har tatt meg med ut på biltur og skogstur for å få litt dagslys og innhold i hverdagen.. Uten dere hadde jeg ikke stått så stødig idag som jeg gjør. Dere er fantastiske!!🙏❤

Ett helt halvt år.. Det er en serier, det!🥇💪👊😃😃

@LunaCh

Fra rullestol, til å klare gå igjen💪❤ #Takknemlig

Fra å gå, til å våkne opp uten funksjon i beina. Jeg hadde null sjanse til å komme meg fra det ene rommet til det andre av egen maskin. Om det var ett sjokk? Det tror jeg absolutt det ville vært for hvem som helst. Og det var det også for meg. Det var en hard “lesson” for å si det mildt, om man skal se på livets utfordringer som akkurat det: Livs utfordringer.
Vet dere hvordan det føles å ikke kunne stole på sine egne kroppsdeler? Det visste ikke jeg i alle fall, ikke før jeg plutselig satt der uten sjanse til å komme meg noe sted, for beina mine sluttet å gjøre som hjernen og JEG ville…😔

Jeg husker smertene, de jæveligste smertene jeg noen sinne har hatt i hele mitt liv. Smertene som var som brennende strålinger som jevnlig skøyt seg gjennom lår og legger. Den intense verken som gnagde seg gjennom marg og bein. Aldri har jeg opplevd makan til kropps-smerter i hele mitt liv, og jeg håper jeg aldri må oppleve de igjen. Nervesmerter har jeg jo daglig, men jeg klager ikke. Jeg har høy smerteterskel, jeg klarer meg. Jeg tar de hensyn jeg må i hverdagen, og da er det levbare stortsett.

Jeg klarte meg gjennom de også, men de var så intense til tider at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Nevropati er helt sinnsykt vondt!!


(Meg, prøvde hardt å være positiv, i en svært svææært krevende hverdag…)

Trenet jeg for mye (forsøke gå med rullator) ble smertene verre, – jeg måtte stoppe i tide. Uten å vite hva som var for mye, før det faktisk VAR for mye. Og da lå jeg der. I ett smertehelvete uten mulighet til å gjøre annet enn å stå i det.😥😔 Stå i smertene, med beskjed om at jeg bare måtte ta tiden til hjelp, at jeg ikke måtte gi opp, JEG KOM TIL Å GÅ IGJEN mente TO nevrologer og min fastlege, og sist men ikke minst: Beskjed om smertelindring på sykehus, det eneste legene kunne hjelpe med. Lindring av de fysiske smertene, de psykiske var minst like ille.. Omstilingen, frykten, reddselen.. 😥😔 Det var verre og tøffere enn jeg ville innrømme til de rundt meg..

Sykehus for lindring var noe jeg takket nei til hver gang det ble ett tema. Jeg stod i det med litt sterkere smertestillende enn ibux, men det hjalp latterlig lite dessverre. Men jeg ville likevel, sta som jeg er, klare det uten sykehus og morfin. Og jeg er stolt av å si idag, at jeg klarte det uten, at jeg kjempet som en helt med opptrening i ett helt år, og jeg er idag så glad for at jeg ikke gav opp! For det hadde jo så absolutt vært det letteste, å bare si at “Nei, nå orker jeg faen ikke mer!” , legge meg ned i senga og nekte stå opp. Ikke trene, ikke kjempe for å komme på beina igjen.
Men jeg valgte livet, enda en gang. Jeg valgte å tro på at hverdagen kunne bli bedre, ja denne gangen også. Og vet dere hva? Idag, når jeg var på tur med min bestevenn, Sindre, da løp jeg nærmest ned til havet. Og den FRIHETEN jeg nå kjenner på? Hver eneste gang jeg får til å stige over en stein, gå ned en sti, eller som idag – ned til det mektige havet med mine egne bein?!! Det er jeg så sinnsykt takknemlig for!🙏😍 Jeg kjenner bare på en så utroooolig takknemlighet, og stolthet! For jeg klarte det! Jeg har selvsagt etter alt dette mye igjen når det kommer til styrke og balanse, og ikke minst kondis. Men det jobber jeg med hver uke nå, to turer er spikra fast i kalenderen for året 2019, og jeg er så utrolig glad og STOLT over meg selv, for at jeg har kommet meg så langt allerede!💪🙏🤗



Det ER ett privilegium å kunne gå, det er ingen menneskerett dessverre.😔 Husk det!
 🙏❤ Vær takknemlig for at kroppen din fungerer som den skal. Da er man meget heldig i livet!

Jeg er ikke troende, så jeg takker ikke noen gud for at jeg kom meg opp av rullestolen og klarer gå igjen. Jeg takker heller meg selv, for det harde arbeidet, både fysisk og psykisk, blod svette og tårer!! Og min fantastiske heiagjeng av venner som stillte opp, helsepersonll og da tenker jeg spesielt på ergoterapeuten som la til rette i leiligheten for at jeg skulle klare meg best mulig på egenhånd, og fysioterapeuten som hele tiden, hver eneste uke, var så positiv og gav meg TRO på at jeg SKULLE og KOM TIL å gå igjen! Selv mistet jeg håpet flere ganger, men hun holdt det for meg til jeg klarte det selv igjen.❤🙏❤

Jeg trener ikke for å få en perfekt kropp, jeg går ikke turer for å få sommerkroppen 2019. Jeg går turer fordi det er HERLIG å kjenne at jeg har en kropp som FUNGERER, føtter som treffer bakken og som klarer å bære hele meg. Fy søren så heldig jeg er!😍🙌❤

– Ta vare på kroppen din så godt du klarer, vær så snill mot den som du kan, for vet du? Den fortjener nemlig det, den er jo tross alt vårt helt eget hjem – i seg selv. ❤💪

@LunaCh❤

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no