Jeg behøver ikke…

Jeg behøver ikke løpe og gjemme meg mer, for du kan ikke skade meg lenger.
Men jeg løper likevel, og jeg gjemmer meg fortsatt.
– Du er nemlig inni hode mitt. Og jeg får deg ikke ut selv hvor mye jeg forsøker. Selv hvor mye jeg fortrenger, glemmer, holder meg opptatt med tlf, med data, sminke, ja alt som får tankene og minnene til å forsvinne. – For en stakke stund..

Jeg behøver ikke sulte meg mer. For jeg er helt fri nå. Du kan ikke skremme meg lenger. For jeg er voksen, nå.
Men likevel, så er jeg fanget i ett mønster som har vært til nytte, som var til hjelp en gang i tiden. Men som nå er mer til skade enn noe annet..

Jeg er nemlig den som skader meg nå.
Jeg har tatt over rollen din. Og jeg er om mulig, kanskje enda flinkere til det enn du noen gang var…

Jeg behøver ikke leve i fortiden, for jeg er her – her og nå.
Men jeg vil nok alltid være fanget i reddselen og frykten du skapte i meg. Og den kan jeg dessverre aldri løpe ifra. Gjemme meg for. Ei heller sulte bort.
Reddselen og frykten må jeg bære i ryggsekken, som har blitt tyngre å tyngre å bære, jo mer jeg har skjult, gjemt, og fortrengt. – Ikke snakket om. 

Jeg behøver ikke være redd lenger.
Men så er jeg det, likevel. Hver en skarp lyd som kommer, hver en brå bevegelse noen gjør, hver gang noen kommer LITT for nært, LITT for brått. 
– Men jeg behøver ikke beskytte meg mer. For jeg er helt helt trygg nå.
Ingen kan noen sinne skade meg igjen.

Og jeg forsøker lære meg, at jeg har fått straff nok.
Og jeg har skadet meg selv nok.
Og jeg fortjener å ha det bra, nå. Jeg behøver ikke være på vakt lenger. Jeg kan hvile, nå.

Jeg må bare lære meg alt dette på nytt, – om og om og om igjen.
Slik at jeg ikke behøver å løpe, sulte og kutte meg selv mer.



@LunaCh 💚

Lately…✍Verk, spiseforstyrrelse, traumer-konsekvenser, tannbehandling og mer..

AD/Reklame

Hei dere! 🤗🌸💚
Dette blir ett litt random innlegg, jeg må også få si at dette innlegget har jeg forøvrig skrivet på i fire dager nå, hehe.. Så jeg er jo bra standhaftig da! Hehe!🙈 Formen er veldig opp-ned, og har vært det i mange uker nå, mange sengeliggende dager, og noen inni mellom slagene som er bedre, heldigvis.

Vi er endelig kommet til Juni, dere! Wiii! Men… Sommer-været lar seg visst vente på i år. Eller rettere sagt, annen hver dag er det sommer-vinter liksom, litt slike kind of weeks her nå.
Kjedelig, men det er i alle fall sikkert at dette er ikke noe vi kan styre, og dermed får vi ta det som det kommer.
Sommer’n kommer nok til slutt!🙏😘😉



Det jeg syns er det aller kjipeste med dette ustabile været, er jo at kroppen min ikke har det så greit da. 🤔
Den setter bremsene på for meg når det gjelder alt jeg har lyst til å gjøre, eller rettere sagt, få gjort, men ikke klarer gjennomføre pga en revmatisk og utslitt kropp.
Verken er til tider uutholdelig, og jeg blir liggende å vri meg, får ikke sove, må opp å gå for ligge for lenge gjør vondt. Så orker jeg ikke være oppe mer, legger meg igjen, og så holder vi på slik til det blir bedre.🙏
Eller til ekstra medisinen jeg av og til må ty til kicker inn. Slik er det, noen ganger må man bare ha medisin til hjelp, og det er ingen skam i det! (husk det!)


Det blir endel timer i senga på de verste dagene, – og resterende på sofaen med HBO og Viaplay. Orker lite folk, så ofte tar jeg “de verste dagene” helt alene. Jeg orker rett og slett ikke ha noen rundt meg da, alt irriterer og jeg vet- jeg blir skikkelig irritabel..🙈 Og da er det best å bare være ærlig på det og si man trenger alene-tid, for det er faktisk best å ha det stille rundt seg når man har så intens kropps-verk i alle muskler, nerver og ledd..😖😔

Cropped hoddie HER: Grey
Top HER: BE STRONG, BE FEARLESS, BE BEAUTIFUL TANK
Bukse HER: Nike sportswear



Igår var jeg skikkelig dårlig, idag har jeg bare hvilt meg, men for ett par dager siden kjørte vi en tur ned til havna etter å ha laget og spist pizza sammen med BPA.🍕 (vegetar pizza, ja…)
Bare for å se noe annet, få litt andre inntrykk. Det hjelper alltid synes jeg, selv om det ikke er lange turen akkurat så gjør det noe med sinnet. Jeg merker det letter seg litt oppi hue. Det å være ute, – om så bare en halv time, er absolutt den beste medisin!🌲🌊🌿🌸🤗


(Kaffelatte’n på Circle K er blitt ett must når jeg er på havna nå. Hehe!)

På tirsdag som var, tok vi, jeg og BPA-en min turen til Nordfjoreid, bare for å få oss en lufte-tur! DET var koselig, det!😍👌🌸
Vi spiste på kafé, og så kika vi oss litt rundt i den koselige gata og i noen butikker, det var absolutt en herlig dag! 😊🌸
Slike dager lever jeg på, når de vonde kommer. Henter frem minner i viten om at jeg skal oppleve det igjen. (Bare ett godt velment tips..)

Uka før denne var jeg på sykehuset i Ålesund for å ta ny beintetthets- måling.  Det var greit å ta en ny måling for å følge med hvordan det ligger an, sist var nemlig i 2016. Det var egentlig ganske fort gjort når vi først kom frem, men stresset og alle menneskene som er på ett sykehus? Å jøss, det slo i alle fall MEG totalt ut. Resten av dagen husker jeg ikke. Heh!
Lurer på hvordan jeg klarte å være i flere måneder inneliggende på medisinsk avd opp igjennom årene, med alt det støyet, ekstremt sterke lyset og sjelden ro… Hm.. Kanskje fordi jeg ikke hadde noe valg? Da klarer man det meste… Utrolig nok.

Jeg holder jo på med ett svært “fikse tenner” prosjekt som tidligere nevnt, og jeg tenker at jeg faktisk nå bare vil si det som det er.
Jeg har både opplevd å miste, og jeg har også nå måttet trukket flere tenner de to siste årene. Noe som har vært og er veldig ubehagelig å snakke om, og tøft å erfare…😔
Det er først nå jeg har innsett hvor mye tenner har å si for å føle seg vel, hva det gjør med selvfølelsen når ikke tennene er på stell… – Det har vært ett år nå hvor jeg har isolert meg mye, og mye av grunnen er faktisk tennene.
Men dere, nå skal jeg (heldigvis og takk og lov) få satt inn stifter, og få meg tenner der jeg mangler!! Det blir en prosess det også, som jeg både gled-gruer meg til, men mest gleder meg!
For jeg gleder meg så syyykt mye til å kunne smile ordentlig igjen!! 😍🙏
Slik som jeg gjorde her i 2016!👇 Hihi


Jeg har nok ikke fortalt dere hvor ille det har vært og står til ift tennene mine, men jeg har i over ett halvt år nå gått til tannlegen hver eneste uke for å fikse dem. (Det sier vell litt…)
Det har vært fokuset vårt nå, og en av grunnene til at jeg valgte å ta en pause fra traume-terapien. Jeg hadde nemlig ikke klart å gjøre begge deler samtidig. Jeg skal begynne hos terapeuten min så snart jeg har fått ordnet ferdig tannbehandlingen, men akkurat nå måtte jeg faktisk velge.
Det hadde aldri gått an for meg å ta dette parallelt dessverre.

Nå har jeg heldigvis mindre (ikke noen faktisk) smerter i munnen lenger, – og ikke mister jeg tenner plutselig heller. Jeg står løpet ut, og gleder meg som sagt max til jeg føler jeg kan smile på ekte igjen! Gjett om det skal bli godt! 🤗🙏💚

Så dere forstår sikkert nå at spiseforstyrrelse er ikke kun psykisk, det gjør også mye skade fysisk. Osteoporosen kom også av langvarig anoreksi, så det er ikke å legge under en stol alvorligheten det er å leve med en alvorlig spiseforstyrrelse over tid.. Det kan gi skader av mange typer, og jeg blir aldri bra igjen fysisk selv om psyken har blitt bedre.



En spiseforstyrrelse og traumer, gjør så ubeskrivelig mye skade, både innvendig og utvendig.
Det er mange konsekvenser som har kommet nå i senere tid som jeg aldri trodde jeg kom til å oppleve. Men sånn er det, kroppen min har blitt tynt maksimalt over en 20 års lang periode, og det er langt ifra noe mystisk eller hokkus pokkus at jeg har fått mange varige mén etter det. Noe annet hadde vell heller vært rart..
Jeg har vært igjennom mye i mitt liv, og det er overhode ikke rart at slik livet har herjet med meg, så kommer også de fysiske skadene til syne etterhvert..
Traumer, overgrep og spiseforstyrrelser/selvskading har i mange tilfeller en sammenheng, og jeg har hatt mye problemer med å f.eks pusse tennene mine. Det har vært mye ufrivillig oppkast over mange maaange år, når jeg har pusset tennene. Flashbacks etterfulgt av kvalme og magesmerter… Så tennene har blitt særlig utsatt hos meg…😔
Meen, jeg må bare få si at: Jeg er SÅ ekstremt takknemlig og glad for at jeg har fått så god hjelp med dette nå!! SÅ takknemlig for at jeg både har fått en skikkelig god behandler som jobber med meg i mitt tempo, og alle de fantastiske menneskene på Ørsta tannklinikk, som har hjulpet meg så utrolig mye dette året!🙏🤗
Som har forståelse for at det er tøft og vanskelig for meg, som både oppmuntrer, smiler, og er genuint VARME, GODE OMSORGSFULLE mennesker! Herregud, jeg bare ER så takknemlig for de damene jeg har gått til der! De er SÅ BRA! Og hos de skal jeg fortsette å gå til, heldigvis! 😍🙏💚

Så ble det lilla negler på meg denne uka, svært fornøyd med det, hehe.. Altfor mye alvor her nå, så da får vi ta noe overfladisk før jeg avslutter! Neida- joda😅💅 hehe! 

Men helt ærlig, det er faktisk en god hobby å ha for meg! For det krever at jeg både sitter helt i ro, jeg må konsentrere meg (for man må være nøye for at det skal bli pent..) og jeg må være tilstede HER OG NÅ, noe som forøvrig er noe jeg må trene meg på.
Så det er en god ting for meg, og så er det jo ekstra godt når man blir fornøyd med resultatet..💅

Nå skal jeg hvile litt på senga igjen, sammen med pus, til BPA kommer om noen timer. Håper jeg klarer sitte litt ute ikveld på verandaen.🌸💕😘

Vi skrives! Jeg håper helgen deres er så god som mulig, og at dere har det så bra som dere kan ha det. Ta godt vare på dere selv!💚 Og vit at selv om det kan gå litt tid mellom innleggene nå, så bryr jeg meg om dere og tenker på dere. Jeg er her!💚 Stay strong, warriors! Heier på dere alle!! 👊💪


@LunaCh 💚

“Ta vare på meg selv.” Mine tanker og erfaringer rundt temaet..

Jeg var så fryktelig redd, ja livredd faktisk, for å bli sett på som egoistisk, selvsentrert, at noen skulle tenke: “Hun der tenker jo kun på seg selv!”
Ja jeg var så redd for å bli ansett som en person som aldri var til nytte i samfunnet, aldri stilte opp for noen, ikke en gang mine nærmeste. En som aldri gjorde noe bra her i verden, eller for andre mennesker, – jeg var så redd for hva andre tenkte om meg, at jeg faktisk aldri tok hensyn til meg selv eller lyttet til hva kroppen forsøkte å fortelle meg.


Alle årene jeg var innlagt var det alltid jeg som trøstet når noen gråt, alltid jeg som spurte: “Går det bra med deg? Er det noe jeg kan gjøre for deg?” Til og med for de ansatte stilte jeg opp, uten å tenke meg om ett sekund! Neida, jeg hjalp til med på-dekking av bord til alle dagens fire måltider og jeg var også den som ryddet av og tørket av bordene når alle var ferdige etter endt måltid. Jeg var den som la sammen hånduker og vaskekluter til hele lageret var fult. Jeg var den som gjennom hele dagen tørket opp kaffe og saft-søl på bordet i gangen, og ivrig fulgte med at alle hadde det de ønsket av drikke på røykerommet…
Aldri slo tanken meg om at dette var de ansattes jobb, – at MIN jobb som inneliggende pasient var kun en ting: Nemlig å ta vare på meg selv. Vise hensyn til meg selv. Vise medfølelse ovenfor meg selv. Og ikke minst, tenke på MEG selv for en gangs skyld.

Neida, aldri slo tanken meg overhode at JEG også hadde rett på de ansattes oppmerksomhet, de daglige samtalene vi EGENTLIG skulle ha, og egen-tid med de som f.eks gåturer ut i frisk luft. Men jeg lot alltid alle andre blir prioritert først, – var det ikke plass eller tid nok til alle, (noe det ofte ikke var) , nei da gikk jeg på rommet og lot de andre få tiden med de ansatte. Jeg klarte meg selv, jeg…. (noe jeg langt ifra var i stand til..)


Jeg satt (altfor) mye for meg selv i smerten og sorgen min. Bak låst dør på badet, så ingen skulle se meg. Jeg skulle nemlig ikke ta plass, jeg fortjente ikke å bli sett og hørt, trodde jeg.
Det var andre regler for meg, i følge min veldig syke tankegang som jeg ikke lot andre få ta særlig del i.
Den tankegangen jeg ennå tidvis kan ha, men som jeg nå klarer å forstå hvor u-rasjonell den faktisk er. Og dermed klarer jeg å skyve den laaaangt bak i hode om den skulle dukke opp, og handle ut ifra det jeg har forstått er sannheten og den faktiske virkelighet.

Jeg kjente ofte på kroppen hvor tappet for krefter og energi jeg ble av å være i miljøet. Jeg ble så sliten av å ta innover meg alt det vonde medpasienten fortalte og delte. Jeg klarte ikke stenge det ute, og jeg bar alt og alle på mine skuldre som om det var min egen jobb å fikse, trøste, hjelpe.
Alle tårer jeg tørket, og alle hender jeg strøk.. Jeg kjente ofte jeg ikke orket å være i miljøet, for det var så mye vondt, så altfor smertefullt å se så unge mennesker slite så forferdelig.. Men jeg klarte ikke la være.
Jeg klarte ikke se noen ha det vondt uten å gå bort til menneske å spør om hun/han ville snakke om noe, gi en klem, en hånd å holde i.

Jeg tenkte aldri på at jeg også, hadde det vondt.. At jeg også trengte noen som så MEG. At jeg også var innlagt av en grunn, og at jeg hadde lik rett som de andre på samtaler og egen-tid med kontaktene mine.

Jeg skulle ønske jeg innså dette for lenge siden..
Nemlig at å ta vare på seg selv først, hverken er egoistisk eller negativt i det hele tatt, – men at det er en absolutt nødvendighet for oss alle mennesker, og særlig om man har helseplager. At å ta vare på seg selv, faktisk er en sinnsykt BRA ting å gjøre!


Jeg skulle ønske jeg hadde skjermet meg selv mer, når jeg følte det ble for mye for meg. – Ja slik jeg gjør nå. For det er så innmari viktig for å fungere i hverdagen vår!


Det jeg har lært meg det siste året, er at det er ikke egoistisk å sette seg selv og sin egen helse først. Det er faktisk det eneste riktige å gjøre, for om jeg sliter meg ut på å være ett “JA” menneske, hvor nyttig er jeg DA når jeg ligger der, utmattet i sengen i flere uker i strekk? Når vekten raser til faretruende BMI og sonde-ernæringen begynner å puste meg i nakken igjen? Hva kan jeg bidra med for noen, da? 
Absolutt ingen verdens ting.

Å ta vare på seg selv er ikke egoistisk, det er det beste du kan gjøre både for deg selv og for de rundt deg.🤗😊🙏
Husk alltid på det! 💚

@LunaCh 💕

Veien blir til mens jeg går.. Ett steg av gangen.

(Bare litt tanker idag..)

Jeg kan fremstå som sterk og tøff, men jeg er mer sårbar enn jeg kanskje før har tillat meg å være. Jeg er sterk, men jeg er også veldig liten og skjør..

Avvisning er fremdeles tøft, – men det er ikke verdens undergang slik det før føltes og opplevdes for meg. Jeg tåler mer, men jeg blir fortere sliten. Kanskje fordi jeg tillater meg selv å kjenne etter nå.. Kanskje har jeg alltid vært så sliten og utmattet, – men jeg har ikke visst om det fordi jeg aldri har gitt meg selv hverken tid eller rom til å kjenne etter.

Jeg er ikke like skjør som før, men jeg trenger ofte å skjerme meg når det blir for mye. Skjermer jeg meg, tåler jeg også mer. Det er en hårfin balansegang, og jeg snubler ofte.. Men jeg henter meg fortere inn igjen.
Når sanseinntrykkene blir for store for meg, vet jeg at det blir kaos i både hode (tankene mine og følelsene mine) og i kroppen (fysisk som hjertebank, svimmelhet, kaldsvetting ol.). – For mye informasjon på en gang, da faller jeg fort utenfor toleransevinduet, og det blir fryktelig vanskelig å hente seg inn igjen. Derfor har jeg heller begynt å trekke meg mer tilbake når det blir for mye for meg. Jo mer sliten jeg er, jo mindre informasjon tåler jeg også..
Jo senere på kvelden det er, jo mindre krefter har jeg.

Jeg går inn i ett rom for meg selv, ikke fordi jeg er sur eller irritert. Men for å komme i balanse i meg selv. For å finne roen igjen. For å klarne tankene.
Jeg sier også mer ifra, kanskje litt forsiktig som: “Oi, nå ble det litt mye for meg her”. Hehe..
Det er forskjell på “for mye” for en som er syk enn for ett “friskt” menneske. Det er skalaer som ikke “friske” kjenner så godt til, og da er det vårt ansvar å fortelle om, og også det utrolig kjipe med å si ifra og gi beskjed.



Jeg presset meg selv i så mange år til laaaangt over smertegrensen min, laaaangt over tåle-grensen, – og utfallet ble ofte katastrofalt.

Det er ikke enkelt å sette grenser, og jeg burde være flinkere enn jeg er nå også. Grensene flyter litt ut, inni mellom. Men det er en jobb det også, for jeg blir ofte redd og jeg får mye angst, hver eneste gang jeg sier ifra om noe. Eller når jeg setter grenser.
– Men jeg øver meg og er fremdeles i “prøv å feile” fasen.. Jeg er blitt veldig mye flinkere enn før, uansett.. For det er en vei å gå det også.

Det er uten tvil derfor jeg klarer å holde meg selv mer oppe nå, ikke falle så hardt.. Nettopp fordi jeg holder meg mer i ro. Jeg lar meg selv få hvile, lar meg selv få være mer alene, ha mindre stressfaktorer, litt mindre forpliktelser og mer naturopplevelser.
Naturen har gjort, og gjør underverk for meg. Det finnes knapt ord som kan beskrive roen jeg kjenner inni meg OG gleden jeg opplever HVER gang vi er omringet av trær, fjell, vann, elvebredder. Det er den beste medisin for både angsten og depresjonen jeg blant annet strever med, og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å gå denne veien. 
Naturen leger mer enn jeg kan forklare. Det er som magi for meg.



Mindre indre og ytre støy er også viktig, – jeg bruker øreklokkene mye mer nå enn før, ja når jeg kjenner jeg ikke klarer mer lyder. Jeg tar det på alvor..
For jeg er veldig var på lyder, noen ganger kan lydene føles som knivstikk i ørene. (Helt bokstavelig talt.) Det gjør faktisk inni mellom fysisk vondt, og jeg begynte noen ganger å gråte før, ja bare noen sa “hei”. Jeg tok ikke denne sensitiviteten på alvor, men jeg gjør det mer nå. Det er en del av meg, og det er en del jeg må ta hensyn til.
Jeg tåler f.eks ikke lyden av støvsugeren særlig godt, så når det støvsuges her hjemme har jeg lært meg at det er best å ha på støy-demping på ørene.
Ja det var en god investering har jeg skjønt nå. Jeg som syntes at det var HELT galskap å bruke 2000 kroner på noen øretelefoner.. Haha, nå innser jeg vell at galskapen var heller å ikke ha gode nok øreklokker fra starten av. Støydemping = indre ro. (Prøv det) Ett tips fra en høy sensitiv til en annen.

Jeg knekker ikke like lett som før heller.. Men jeg knekker fremdeles. Jeg reagerer, men jeg reagerer annerledes enn før.
Før rettet jeg alt sinnet inn mot meg selv, – jeg rettet alltid alt innover, uavhengig av hva som skjedde, om det var andre mennesker som tråkket over streken? Så betydde det ingenting. For det var kun min egen skyld, i mine øyne.
Mine grenser var uklare, utydelige og uten nyanser. Jeg satt sjelden grenser for andre mennesker, men altfor mange ovenfor meg selv. Jeg hadde helt egne regler for meg, regler som jeg nå rister av meg når de skulle dukke opp av gammel vane. Og dette er regler som ikke burde finnes i noens liv, og som var fryktelig destruktive.

Når jeg begynte i traume-terapi så jeg tydelig at grenser jeg alltid har behøvd, – aldri har vært satt. Jeg trodde ikke jeg hadde rett til å sette grenser. Hverken for meg selv, eller for andre.
Når jeg begynte å respektere meg selv mer, når jeg forstod at jeg også, som alle andre, fortjente respekt, og særlig selvrespekt, begynte jeg å ta litt etter litt, mer vare på meg selv. Og det barnet jeg en gang var.
Da ble også grensene tydeligere og klarere for meg. – Jeg begynte å øve meg på å kjenne etter hva jeg trengte, hva som gjorde meg godt og hva som gjorde meg dårlig.

Jeg øver meg hver dag på å tillate meg selv – å ta vare på meg selv. Det høres nok rart ut for mange, men jeg tipper mange kanskje kan kjenne seg igjen også.
Viss jeg skal ta vare på andre, må jeg først ta vare på meg selv. Det vil si at jeg må vite hva jeg har behov for, og jeg må gjøre det jeg har behov for. Og det er ikke alltid like enkelt..



Jeg trenger veldig mye hvile, det tror jeg de fleste med CPTSD kan kjenne seg igjen i. Det er krevende å leve med denne utfordringen i hverdagen, og hvile er helt nødvendig for å fungere. Så jeg øver meg på å tillate meg selv å hvile, – hver eneste dag. Nå de siste tre mnd? Da har jeg lagt meg å sovet ett par to timer hver formiddag, – jeg har endelig begynt å tillate meg det. Jeg presser meg ikke til å tåle mer enn jeg tåler lenger. Jeg presser meg ikke unødvendig og for hardt. Det gjør meg sykere og jeg faller dypere.
Jeg kjenner at sover jeg ett par timer på formiddag, ja da klarer jeg enklere å holde meg innenfor toleransevinduet, jeg klarer f.eks ha ett kaffebesøk, og jeg klarer å gjennomføre dagens mange små og store gjøremål. Jeg jobber med å finne balansen, og jeg er på god vei.

Jeg reagerer med å gråte nå, når jeg har det vondt. Har jeg sagt det? At jeg tillater meg å gråte, istedet for å kutte meg selv..? Jeg har endelig forstått at jeg har lov å gråte, være lei meg, – jeg behøver ikke straffe meg selv mer. Tenk at jeg trengte så lang tid på å lære meg og forstå det..
Jeg klarer til og med å la noen trøste meg nå. Ja jeg som alltid har gjemt meg når tårene har presset seg frem, som alltid har vært jenta som har sittet alene i dusjen å latt tårene renne.. – Nå legger jeg meg heller i armene til de to som er meg nærmest.
Og jeg forteller hva som gjør vondt, hvor det gjør vondt, og hvorfor det gjør vondt.
De får til og med lov å stryke meg over håret… Jeg gir meg selv lov til å ha det vondt endelig. Og jeg tillater meg å motta trøst og omsorg.

Jeg trenger og har aldri trengt straff, – jeg har behøvd og behøver omsorg og kjærlighet. Og endelig er jeg i stand til å ta imot den. Litt etter litt, tillater jeg meg å være det barnet jeg en gang var, og gi det rom til å vokse seg tryggere og gladere, og få oppleve den kjærligheten alle barn fortjener å motta..



@LunaCh 💚

Kontroll, stabilitet og ro.


“Jeg løper, løper til leggene og lårene brenner som ild. Men jeg fortsetter, jeg kan ikke stoppe nå, klarer ikke stoppe, får ikke lov å stoppe, KAN ikke stoppe, – jeg må fortsette, har da vell mer selvdisiplin enn å gi meg nå?
Så jeg fortsetter, jeg løper, jeg løper selv om kroppen snart sier stopp. Jeg løper gjennom og ut av skogen, bortovr alle disse gatene hvor menneskene ennå ikke har stått opp, kl er bare 05.00, nærmer seg 06 nå, ruten min er snart over. Den faste ruten jeg løper hver eneste morgen, til fast tid og alltid på tom mage løper jeg til jeg ikke klarer løpe mer. Til beina ikke klarer bære meg ett steg lenger, ja først da får jeg lov av meg selv, å gå hjem..

Hva løp jeg ifra? Det spørsmålet stilte jeg meg selv aldri.
Jeg forsøkte å løpe ifra meg selv, det ser jeg veldig tydelig nå i ettertid. Det var for mye kaos i livet mitt, for mange mennesker, for mye uro og stress, det var alltid noe eller noen, og jeg behøvde en måte å få litt kontroll over noe i livet, – da jeg ikke følte jeg hadde kontroll eller oversikt over noe som helst.
Alle mennesker har behov for kontroll over livene sine, hverdagen sin, – det er det som gjør at vi føler oss trygge og rolige. Det er helt normalt og helt naturlig, det er også helt nødvendig for å kunne finne ro i seg selv og for å holde symptomtrykket nede.
Men det tok meg mange år frem til jeg innså at jeg aldri kunne oppnå indre ro og generelt ro i hverdagen min, om jeg fortsatte på denne måten. Så jeg fortsatte å løpe jeg, jeg løper, løper løper og løper. Helt til beina ikke klarer bære meg lenger. Helt til trykket i hjernen blir for stort og synet forsvinner og blir til ett eneste sort hull, ja jeg løper helt til jeg faller på bakken, jeg løper hver eneste dag frem til jeg ligger der, til jeg besvimer og kroppen igjen sier stopp. For først da, føler jeg at jeg har kontroll over noe, over hverdagen min. Meg selv. Livet!

Jeg kan ikke gi meg, kan ikke stoppe opp å kjenne etter. Jeg vet ikke hvorfor jeg løper, men jeg vet bare at jeg trenger det. Jeg behøver å føle en slags kontroll over meg selv, over kroppen min, få en pause fra alt kaoset i mitt eget og i andres liv, alt dette stresset rundt meg som påvirker meg mer enn jeg har kapasitet til å takle. Jeg trenger en pause fra min egen men også andres smerte som jeg tar til meg som min egen.
Smertetrykket er for stort, så jeg må løpe til det gjør vondt. Kjenne en annen smerte enn denne indre brennende smerten som jeg aldri får tatt pause ifra, det er alltid noe, eller noen, som sliter. Og jeg tar det som min oppgave å bære den. Jeg bærer min egen og andres smerte til jeg ikke lenger makter. Til det blir for vondt, for smertefullt,- for mye. – Så jeg løper. Jeg løper gjennom skoger, frem og tilbake de samme gatene, ruten ned til butikken og 10 runder (er ett minimum) rundt fotballbanen som er på veien hjem. Jeg løper der hver morgen, hver dag, samme tidspunkt, samme runder, samme musikk på ørene. Repeat, alltid på Repeat. Slik som livet mitt er. Gjentakende, alt er det samme, år etter år. Fult av uro og kaos, stress og smerter både her og der.
Så jeg løper, jeg løper til jeg ikke kjenner noenting annet enn en fysisk smerte som er så sterk at den indre blir borte. For en liten stakke stund…

Jeg løper, jeg løper og løper til jeg ikke finner igjen meg selv. Jeg løper til livet svinner bort. Jeg løper og løper, til alt kaoset forsvinner, til stresset i meg roer seg, til verden går saktere og saktere. Jeg løper til jeg ligger der. Bare da får jeg en pause fra alt, bare da føler jeg at jeg har kontroll over livet mitt, over alt som skjer i og rundt meg. Bare da føler jeg at jeg får fred fra verden som snurrer så altfor fort rundt, altfor fort til at jeg klarer henge med.

Jeg løp. Jeg forsøkte lenge å løp ifra meg selv, på mange forskjellige måter. Jeg løp helt til jeg forsvant og jeg fant ikke igjen meg selv på mange mange år.
Men j
eg har sluttet å løpe nå. Jeg forsøker å ta kontroll over hverdagen og livet mitt ved å gjøre noe så enkelt (men så vanskelig) som å “kjenne etter”.
Kjenner du etter? Har du prøvd det?
Jeg vet det kan være både skummelt og veldig vanskelig, det er veldig krevende å kjenne etter når man aldri har gjort det før. Men vet du, det er faktisk helt nødvendig, og jeg begynte den prosessen i 2016. Det er tre år siden nå og jeg øver meg fremdeles.
Jeg klarer det fremdeles ikke hundre prosent, men jeg klarer det mer og mer, og det siste halv-året har jeg virkelig tatt det mer og mer på alvor. Jeg gjør det jeg må for å oppnå det jeg ønsker mest. Og akkurat nå? Så er det bare en ting jeg ønsker, å det er å kjenne på fred og ro i livet. – Det er det jeg jobber mot hver eneste dag. Og det er derfor jeg oppsøker naturen mer og mer.🌊🌲🍃🌳🌻🌼

Spørsmål du kan stille deg er blant annet: “Hva stresser meg?” “Hva skaper unødvendig uro?” “Hva kan jeg eliminere for å skape mer ro og mindre stress i hverdagen?”
“Hva kjenner jeg at jeg behøver nå?” “Hva kan jeg gjøre, for å få det bedre med meg selv i livet mitt?”
“Når er symptomtrykket mitt mindre, og når er det sterkere?”

Jeg trekker meg mye mer tilbake nå. Det siste året har jeg i perioder trukket meg veldig tilbake. Både IRL og på SOME. – Nettopp fordi jeg kjenner det er godt for meg. Det gjør meg mindre symptombelastet. I perioder jeg kjenner livet er for mye, trekker jeg meg noen steg tilbake og bare hviler. Når jeg kjenner jeg trenger mindre inntrykk, ja da forsøker jeg å skjerme meg selv. Det er viktig å kjenne sine egne terskler og godta sine egne begrensninger. Det er lov å ta vare på seg selv, det er viktig og helt nødvendig.
Ved å kjenne etter hva man trenger mer og hva man trenger mindre av, da oppnår du mer kontroll og oversikt.
– Og så må man gjøre endingene som må til, for å oppnå resultatet man ønsker seg. Ikke alltid enkle valg, men de er likevel helt nødvendige.💚

Jeg har kjent etter hva som gjør meg godt og ikke, og handlet utifra det som jeg tror lønner seg for meg både helsemessig og i livet generelt.

Som blant annet kjenner jeg til tider at SOME både kan skape stress i meg, og dette med at jeg føler på ett press til å være “på” hele tiden, – noe som igjen ikke er godt for meg. Dette er noe jeg nå jobber med å finne en god balanse på som er bra for meg.
Jeg har f.eks tatt en beslutning nå i påsken, at i alle høytider fremover, da kommer jeg til å være helt av-logget. Jeg ser det skaper bare mer uro og smerte i meg, og da må jeg gjøre endringer så det ikke blir det samme neste gang. Jeg prøver å gjøre mindre av det jeg kjenner skaper uro og stress i livet mitt, og mer av det som gir meg ro og stabilitet.

Jeg har levd lenge i kaos og uro, som f.eks alle årene på alle de forskjellige institusjonene, det er krevende å bo sammen med mange andre syke mennesker over så lang tid.
Nå er jeg kommet på ett sted i livet hvor jeg bare ønsker å ha mest mulig fred og ro. Derfor trekker jeg meg tilbake, og unngår mer og mer det som skaper uro og det som tynger meg.


Kjenner du etter hva som er godt for deg? Og gjør du endringene som må til?

@LunaCh 💚

Body Parts 🎶🙌 Litt tanker om “kropp og sånt”..🤔

Ina Wroldsen KILLED IT,- again!
OMG, den dama er bare helt RÅ!😍🙌👏

“Salvation
Never came from changin’ body parts
You’re so much more than all your body parts
Salvation
Never came from changin’ body parts
You’re so much more than all your body parts
Salvation
Never came from changin’ body parts
Perfect is worthless if you lose yourself
Valuation
Never came from changin’ body parts (Oh)
Perfect is worthless if you bruise your heart for it”

Viss du lytter til teksten, så tenker jeg du forstår min ekstase over denne sangen som ble sluppet igår.🙌🎶 Den er aktuell og SÅ VIKTIG i det samfunnet vi lever i nå.🎶👏🙌
“Body Parts”. På norsk: Kroppsdeler. Herregud, kropp er kropp, men jaggu meg er det vanskelig inni mellom for oss alle tipper jeg, og akseptere den som den er. Det er så mye (usunn) fokus på KROPP i media, hele tiden. Og det blir bare mer og mer av det. Vi blir utsatt for det overalt, i magasiner, i sosiale medier, reklamer på TV, bloggere, radioen, – det er liksom OVERALT og du slipper ikke unna.

Komplekser, tja hva skal man si. Komplekser har vi vell alle i mer eller mindre grad. Det er noe av det som gjør det så ubeskrivelig vanskelig å godta seg selv, ødelagt selvbilde og selvfølelse, og mange tar dessverre drastiske avgjørelser som kirurgi for å “fikse problemet”.
Ja, problemet som i bunn og grunn ikke er ett problem som kan fikses ved kirurgi, men kun ved å jobbe med seg selv, ved å akseptere seg selv som man er, – jobbe med det fra innsiden og ut. Men, som sagt, det er enklere sagt enn gjort, hva.🤔😔
Noen, fryktelig mange faktisk, sliter med alvorlige spiseforstyrrelser som blant annet bulimi og anoreksi. Når man velger å sulte seg og/eller kaste opp maten, – fordi man er livredd for å legge på seg. Noen for å endre kroppen sin. Noen for å bli slankere, som igjen ofte egentlig er for å bli mer LIKT av andre. For å bli akseptert av andre. For å bli mer fornøyd med eget utseende. Vell, det er bare noe man innbiller seg og håper skal skje, for realiteten er en helt annen.
Jo mer du faktisk går ned, jo mer hater du kroppen din. Jo mer opphengt blir du i kroppen din, og hvordan den er og ser ut. Jo mer som tiden går og vekten går ned, ja flere “feil” finner du som du må “fikse på” – og jo sterkere blir spiseforstyrrelsen.
Spiseforstyrrelsen næres nemlig av ditt ødelagte selvbilde og manglende selvtillit, – og den tar til slutt opp alt av tanker, følelser og til slutt; Hele hverdagen og livet ditt.

– Kropp, noe som skulle vært “bare en kropp”, ett skall vi, sjelen vår, bor i. Men som nå er blitt nesten viktigere enn hvordan man er som menneske, hva vi elsker å gjøre, ja hvem vi er..🤔

Reklamer som plutselig kan dukke opp i feeden din er blant annet:
“Slik går du ned 11 kg på 30 dager!”
“Tips som gir deg flatere mage!”
“Slik får du drømmekroppen til sommeren!”
“Slik får du sprettrumpe”
“Ned to buksestørrelser på fire uker!”

Slike reklamer er til å spy av! SÅ utrolig ødeleggende for så altfor mange sårbare sjeler, utsatte grupper, unge tenåringer som er lett påvirkelige.
Dette over-fokuset på kropp og kropps-fasong har virkelig tatt helt av, og jeg tror helt ærlig det bare blir mer og mer av det fremover..🤦‍♀️ Derfor tenker jeg da, at det er desto viktigere å jobbe med seg selv – på innsiden. Styrke selvbilde og selvtilliten.
For utsiden? Skallet vårt også kalt kropp, – den er som den er. Og så lenge den fungerer som den skal, så lenge den er frisk og passe sunn, og at den gjør jobben sin som å bære deg dit du vil? Ja så skal man jaggu meg være fornøyd med den!

“I fought for such a long time
(Never came from changin’ body parts)
To get here
I fought this war, now I have my stars
I fought for such a long time
(Never came from changin’ body parts)
And I swear
You’re so much more than all your body parts”

Body Parts. Kroppsdeler. Det er ingen lett sak dette med kropp og utseende. Mange sliter helt forferdelig med det. – Jeg besitter absolutt ingen løsning på det, ei heller noen råd å komme med egentlig.. Men jeg vet bare at Ina Wroldsen sier det meget bra i denne sangen: “Du er så mye mer enn dine kropps-deler”

@LunaCh 💚

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no