FAEN TA, ER DET IKKE SNART NOK NÅ?!

Jeg har lest ikke mindre enn to leser innlegg på under en uke, hvor to forskjellige “anonym” skriver om sine vonde opplevelser med lege på akutten, legevakten, etter Selvskadings-episode. (Du kan lese dem HER: Kjære lege på legevakten Og HER: Kjære legevaktsleger

Og jeg blir bare så uendelig trist! Og så SINT! Ja, jeg blir sint, og det med min fulle rett! Denne uretten som stadig blir begått av enkelte uvitne sjeler i dette fantastiske landet vi nå lever i, den er helt umennesklig, – og det er faen ikke greit! Det er NOK nå!
Og du som leser? Vær så vennlig, Bli sint! Bli forbanna! SI noe! Engasjer deg! Om ikke i det minste LIK og DEL. 

Tenk om det var din datter eller din sønn? Din mor eller din bestevenninne? Hadde DU likt å bli møtt med avsky når du kom inn døren på legevakten? Med blikk som forteller deg akkurat hvor lite velkommen du er? Ja der legen ikke en gang gidder ta seg bryet med å hilse på deg, ikke SE på deg en gang, men istedet velger å fortelle deg akkurat hva han/hun syneste om deg (uten å kjenne deg personlig): “Siden du har gjort dette selv, så liker du jo smerte da. Og jeg gir ikke bedøvelse for selvpåført skade!” – Ja så stikker han hull i huden din, med sinte og irritable hender. For han er irritert, ja han er faktisk sint – på deg! – Som igjen er her og forstyrrer hans arbeid for å hjelpe mennesker som VIRKELIG trenger hjelpen hans. Ikke deg, ikke din datter eller din bestevenninne. Nei, for du/de er ikke velkomne her på legevakten, de har jo tross alt gjort denne handlingen selv. Så du/de fortjener jo ikke respekt, du/de fortjener ikke omsorgsfull behandling. Fortjener ikke empati eller medfølelse, heller. For du, din venn eller din datter, har jo tross alt laget dette såret på armen sin helt av egen fri vilje, og da fortjener man ikke å bli behandlet som ett menenske, ikke sant?
Ja så gjentatte ganger med sylskarpe nåler i den ømme såre huden din, eller til din datter, eller din bestevenninne, blir det stukket nåler i, mens tårene triller, helt til man ikke en gang klarer kjenne noenting – fordi smerten som blir påført av legen er så vond at den er helt ubeskrivelig.
Og tro du meg, – for jeg vet! Jeg har selv kjent disse stikkene på min egen kropp. Jeg har selv kjent tråden bli ført inn og ut av huden min mens legen strammer HARDT nok til, ja bare for å gjøre det EKSTRA vondt for meg. For det er jo det jeg ønsker, ikke sant, å ha det vondt?

♦ 1. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha det  ubeskrivelig vondt at de påfører seg selv skader på sin egen kropp!
♦ 2. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha en smerte så stor at de ikke finner en eneste måte å lindre det på annet enn å flytte den indre smerten utenpå.
♦ 3. Nei, det er ingen som ØNSKER å tilbringe tiden sin på en legevakt eller på kirurgisk avdeling en lørdagskveld, eller hvilken som helst annen dag i uken.

– Hvorfor er det slik at mennesker som allerede har opplevd og overlevd mer enn nok av smerte, bare skal ti stille, bare godta å bli møtt på en så umennesklig måte, å være takknemlig for å i det hele tatt få behanlding og hjelp for skadene. Nei for faen, hvorfor skal dette være greit?! For så lenge dette får lov å fortsette å være slik, så er vi ikke engasjerte nok. Da er vi ikke SINTE nok. Da sier vi ikke ifra NOK. For da hadde det vært en slutt på dette nå! Og tiden er for pokker meg inne nå! Det er NOK nå!
– Ja, vi har fått NOK nå!

Og jeg sitter her, hamrer løs på tastaturet i både fortvilelse, sinne, utmattelse og så forbanna lei av å måtte igjen skrive om akkurat dette temaet, måtte gjenta meg selv så forbanna mange ganger i så altfor mange år uten at det viser noen som helst form for endring. – Men viss ikke JEG gjør det, hvem skal da?! Hvem skal være talerøret viss ikke JEG velger å igjen og igjen og igjen skrive om ett tema som så altfor mange ikke vet noenting om, altfor mange ikke orker ta kampen selv, og så altfor mange tror ikke en gang de er verdt den.
NOEN må gjøre det, og jeg velger å bruke de få kreftene og den lille energien jeg har om dagen til nettopp det.
– STÅ OPP FOR DE SOM TRENGER DET SOM MEST!

Så her sitter jeg igjen da, full av sinte ord innvendig som ikke passer seg særlig godt skriftelig. Jeg skulle så gjerne slengt ut all gørra, men jeg skal forsøke å holde meg mest mulig saklig. Og derfor har jeg noen spm jeg tenkte kanskje kan hjelpe dere legene, og sykepleierene som er vitner til denne såkalte “behandlingen”, til å TENKE SJÆL.
For har dere virkelig ikke en eneste selvstendige tanke!? For man kan jaggu meg begynne å undre! For en ting er hva dere er opplært til! Ja hva som står i lærebøkene deres.. Men en annen ting er at det faktisk er fullstendig lov å bruke både vett og forstand! Jeg gir blanke faen i hva som står i lærebøkene deres, hva noen har fortalt dere eller hva dere TROR og mener eller hvilken fordommer dere selv besitter. For å være helt ærlig så gir jeg blanke faen for hvilken grunn du klarer forsvare deg selv med! For når ett menneske sitter å trygler deg om at du skal slutte å stikke nåler i den såre huden sin med tårer trillende nedover kinnet, ja da er det for meg faktisk komplett UMULIG å forsvare dine handlinger! For et hvert menneske ville da ha hatt EMPATI nok til å faktisk SLUTTE å påføre noen en smerte de langt ifra trenger eller fortjener! – UAVHEGIG AV GRUNN!

– Er det ikke nok, snart? Har vi virkelig ikke, i år 2018 kommet lenger enn DETTE?!

1.
Forstår dere virkelig ikke at dere SKADER ett allerede skadet menneske ytterligere?!

2. TROR dere virkelig at ved å påføre ett menneske som kommer på sitt mest sårbare, mest skamfulle og nakne.. at denne umennekslige “behandlingen” dere selv VELGER å gi, at det skal være til HJELP?!
3. Hadde det vært din egen datter eller din egen sønn, hadde du da oppført deg på denne måten?! Ett spm du godt kan stille deg ett par ganger til… 

Kan dere ikke bare vær så snill å slutte nå? SLUTT å vær en drittsekk!  Slutt å skad andre mennesker som kommer til deg for hjelp! Slutt å krenk og ydmyk mennesker som allerede er krenket nok fra før av! SLUTT å vær en drittsekk, og begynn å vær ett MEDMENNESKE i stedet. Lover deg du får det bedre med deg selv, du også!

Bare.. Vær så snill, SLUTT’A!
Det er nok nå! Det er SÅ nok, nå..

@LunaCh♥

Selvhat, selvstraff, og en ubeskrivelig smerte..

Og du kan aldri forstå, hvordan det er å være  livredd for å være alene på kveldstid.. Ja, på akkurat den måten.. Alene med seg selv og sine indre demoner. De som herjer som viltre rovdyr på jakt etter sitt bytte. Bare at hun er sitt eget bytte.
Sin verste fiende, ja det er utrolig nok – seg selv.


Og du vil aldri kunne forstå, ikke fordi du ikke vil eller forsøker, men fordi det er umulig om du ikke har kjent på det selv. Vært her i akkurat
dette mørket, dette ensomme stedet i seg selv hvor det gjør så vondt å være til at ingenting du gjør eller forsøker avlede hjelper. Der du desperat forsøker overleve og gjøre “det riktige”, men så minsker det ikke smerten, det får ikke stemmene til å slutte rope i hode ditt, å tegne eller lage kort demper ikke en damn shitt og alt føles plutselig så uoverkommelig og så meningsløst..
Og etter noen timer i ren desperasjon for å finne NOE hensiktsmessig å gjøre, er du så utslitt at du går over i en form for dissosiasjon, der du er helt totalt lammet følelsesmessig. Du føler ikke noen ting, lenger… Smerten som var så intens vond har endelig gitt seg. Men det har også alle andre emosjoner, både de vonde, men også de gode.

Du er – ingenting.
Du føler – ingenting.
Alt er tomt, det er som om det er ingenting igjen av deg nå,  det finnes ingenting Iboende deg. 


Bare..

Tom. Følelsesløs. Kald. Apatisk.
Ikke trist mer, ikke glad. Ikke sint, ikke overveldet.
Bare apatisk og tom..
Ikke lenger tilstrekkelig, ingenting når inn.



Ingenting er viktig nå, ingenting betyr noen ting lenger. Alt er bare meningsløst, håpløst og øynene som skinte tidligere på dagen, ja de er helt tomme. Hun bærer ett slørete blikk, – ja du kan nesten se evigheten i de. Lengselen og savnet og smerten, alt. Du kan se alt..

Og du merker det, du merker hvor tom hun er. At hun prater annerledes, tonefallet, og at de som vil skade kroppen hennes bråker så ille at hun ikke lenger bryr seg om hun lever, overlever. Det er ikke så viktig, bare hun får straffet seg nok, ikke sant? Det er slik det er.. Og det er vanskelig å forklare hvordan det føles, hvordan det kan gå så langt, hvordan alt man har bygd opp kan plutselig ende opp med å bety – ikke noe som helst.
Det eneste man tenker i denne stund er å fjerne smerten på innsiden, den intense brennende smerten må bort, koste hva det koste vil. Tenker ikke, bryr seg ikke, alt som betyr noe nå er å minske den indre smerten som er så vond at kuttskadene er bare en filleting – selv hvor ille de er for andre.. For legene som er så snille nå som med varsomme hender syr dem igjen… Operasjons-sykepleierne som holder hånden på skulderen hennes i det sprøytestikkene blir satt inn i de dype sårene..

Hadde de bare kunnet fjerne den indre smerten samtidig…

—————–

Det gjør vondt igjen, nå. Nå som alle emosjoner er tilbake.
Og tårene renner med tanke på at hun tapte slaget, nå igjen.
– Ja…. Nå igjen.

Hvor mange ganger skal hun ligge her? Akkurat i denne operasjonsalen, med disse menneskene som ikke lenger straffer henne slik som de før gjorde, mest trolig i beste mening, i sin tro på at det ville hjelpe henne. Nei tidene har endret seg nå. Det er nye leger nå. Nye sykepleiere. Nye holdninger. Ny forståelse.

I denne operasjonssalen setter de alltid bedøvelse før de syr henne sammen igjen, de syr aldri uten lenger.. Nei i denne operasjonssalen spør de henne hvordan hun har det. De kjefter ikke, ei heller straffer henne med å helle sprit i de åpne sårene.. Nei her lurer de på hva som gjorde så vondt at hun skadet seg så ille..
Her i denne operasjonssalen kan hun bare være, stille.. Gråte.
Si ifra viss det gjør vondt, for her setter de nemlig mer bedøvelse viss hun kjenner noe.. Her i denne operasjonsalen trenger hun ikke ha mer vondt enn hun allerede har det, sier de. Og hun takker og smiler forsiktig til dem, mens hun forsøker kvele skammen som river som verst på innsiden over nok ett tapt slag.. Lei seg med tanke på alle de som hun har skuffet nå, alle de som blir lei seg og redd for henne.

Men aller mest, så er hun bare helt utslitt nå.. Så sliten, så liten og så innmari redd…

Redd fordi hun vet hun ikke kan kjempe for evig…

@Lunach♥

Mørket på den lyseste dag..

Smerten har nådd bristepunktet. Be om hjelp har hun gjort i mange mange mnd nå og avslagene har kommet i kø i postkassen. Smerten er ikke lenger til å bære, smerten har nådd grensen for hva hun og etthvert menneske har evne til å tåle. – Hun klarer ikke tenke rasjonelt eller klart lenger, klarer ikke snakke mer om det vonde, klarer ikke forholde seg lenger til det som er. Makter ikke holde seg selv samlet, utslitt og utmattet av alle kamper hver dag og hver natt.
Hun er ikke lenger “her og nå”. Hun er i fortiden. Og fortiden? Er mørk som den lyseste dag.

Smerten. Kan du se den?
Smerten har nådd bristepunktet, følelseshjernen er den eneste som er koblet på nå. Det er ikke mulig å holde ut ett sekund til, hun klarer det ikke mer. Makter ikke stå imot, hun vet ikke en gang om hun ønsker.. Det gjør FOR vondt, det krever FOR mye krefter, krefter hun ikke lenger har. Hun makter ikke rope “hjelp meg!” enda en gang for å få døren slengt igjen foran ansiktet hennes..

Bristepunktet er nådd. Og barberbladet er den eneste løsningen hun klarer se nå.
I speilet, gjennom de hovne røde øynene med tåkesyn, er det kun en ting hun ser. Ett skall av den personen hun en gang var..
Barberblad, barberbladet er det eneste som kan hjelpe nå. Det eneste som kan fjerne den intense smerten som har vokst seg større og større på innsiden mens mnd går og smilene gis.. Men tårer har det vært nok av, ja bak smilene har tårene rent jevnt og trutt lenge nå.. Og det er tomt for tårer nå, tro det eller ei. Det går tomt til slutt. Visste du det?  En dag har du ikke flere igjen, og du stirrer på deg selv i speilet og alt du ser er en skygge av den du en gang var..

Sterk og modig, sier de til henne hele tiden. “Du klarer dette, du har klart så mye før!”
“Du er så sterk, jeg vet du klarer dette også!”
– Men visste du ikke? Det er begrenset for hvor mye ett lite menneske klare å stå i, ganske så alene. Det er ikke alt ett lite menneskets hjerne har kapasitet til å takle.

———–

Tårene har stillnet nå.. Ropene om hjelp er kun ett svakt minne hun hører som ett ekko i fjellene mens hun går med raske skritt mot butikken. Hun tenker ikke, hun bare går. Går – går – går. Mot butikken, dit hun innerst inne vet at hun egentlig ikke skal gå alene. – Men hun tenker ikke, hun klarer ikke holde ut mer. Det gjør for vondt å være til. For vondt å være i seg selv. Det gjør for vondt å være – henne. Barberblad. Den største trøst, – men også den farligste trøst. Det lille metallstykke kan ta fra henne alt hun har kjempet for, alt hun har kjempet mot. Det kan stjele fra henne livet hennes, ja det kan ende alt – her og nå. Men hun er ikke lenger i stand til å tenke konsekvenser, for Tenke-hjernen er overstyrt av Følelses-hjernen, og hun bare går. Bare går går går. Mens solen stryker henne forsiktig over ansiktet, er følelsene for vonde å kjenne på, de er for smertefulle, helt umenneskelig å holde ut i.

Hun som var så flink, så sterk, så modig. Ikke sant det var det du sa?
Og hun er sterk, hun er modig, hun klarer mye. Men hun som alle andre faller også og slår seg inni mellom. Hun er sterk, hun er modig, og hun klarer mye.
– Men det er viktig å huske på at hun er bare ett menneske, hun også.

Og hun blør når hun faller å slår seg, hun som andre.

 

@LunaCh♥

Uken som gikk #12

♥ Ukens høydepunkt:

Det er jo selvsagt, soverommet. Ingenting kan vell toppe det! 🤗😍Hehe! Er heeeeelt i ekstase, jepp- fremdeles!!! The one thing that is kinda good by being a HSP! (Higly sensitiv person) 😉 Gleden varer leeeenge! 😀 hihii.. Det ER sååå koselig her inne! 😀 LOVE LOVE LOOOOVE IT!! 🙌🏻😍😍😍

Og så spiste vi reker på fredag. Namm! Var super godt, men det beste var selvsagt at jeg hadde sååå koselig selskap! Love you



♥ Ukens nedur:

Kommer ikke på noen. Og DET er (litt) godt å kunne skrive…. 😉 

♥ Ukens opptur:

At jeg føler meg litt bedre. Litt mer våken, litt mer oppe.. Holder jeg på å våkne.. eller..? Håper 
Smil..♥ Bedre dager i alle fall.. I alle fall de to siste dagene. Fine dager ♥

♥ Ukens følelse:

Elsket…❤️ Finnes det noen bedre følelse enn det?

Tenk at noen kan elske ett menneske som meg, tenker jeg ofte. Lille meg.. Tenk at noen kan både si, og ikke minst føle så vakre følelser for en som meg.. Og jeg klyper meg i armen for å være sikker på at det er virkelig, at det er sant.. Hver eneste dag føler jeg meg elsket. Og jeg tenker: “Hvor heldig er ikke jeg!?” – At det finnes mennesker i denne verden som har helt frivillig valgt meg. Ja, akkurat MEG. Til å elske, ta hånd om, gi av sin dyrebare tid, uendelige og ubetinget kjærlighet og omsorg. Som tilgir mine feilsteg, som trøster meg når jeg faller, som strekker ut sin hånd når jeg trenger en.

Og jeg har valgt dem. Til å elske, gi av min omsorg og min varme. ❤️ Shitt.. Tenk så heldig jeg er! Som har mennesker som sier hver eneste dag til meg: “Jeg elsker deg, jenta mi” ❤️
Jeg er så ubeskrivelig rik.. ❤️❤️❤️

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

Kjærlighet er undervurdert. ❤️ ✌️ Er det noe i denne verden som har gjort meg BEDRE, som får meg til å være mindre symptom-belastet, mer samlet, mer GLAD, mer stabil, mer MEG…. Så er det i alle fall ikke medisiner eller tvangsinnleggelser… Nei, en armkrok og en hånd å holde i rekker veeeldig langt! ♥ Kjærlighet er den beste medisin jeg har opplevd i hele mitt liv, og det eneste som har fungert så langt! Smil ♥
– Kjærlighet som medisin, ja takk! ❤️❤️❤️

♥ Ukens sang:

Xoxo, L ❤️✨

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

 

Uken som gikk #11


Hei fine dere, og riktig god søndags formiddag!💖 Håper dere har hatt en god natts søvn, og at dagen idag er snill med dere ♥ Her kommer denne ukens “Uken som gikk”, en liten oppsumering som jeg pleier av ukens opp og ned turer, gleder og sorger. Ja, slik livet er.💖✨

♥ Ukens høydepunkt:

Det vet jeg egentlig ikke.. Tror det må være forståelsen jeg får fra den ene personen jeg har klart å ha rundt meg denne uken. – Forståelse er noe av det fineste.🙏🏻💖
Når man føler at man burde klare mer, burde prestere mer, burde gjøre ditt og datt, – men du får høre at “Du har lov å hvile, Luna. Du har lov å ta en puste-pause du også. Det er nødvendig nå.” Ja, det er fint..💖🙏🏻💖  Å få bekreftelse på at jeg har også lov å hvile.. Ta en pause fra verden. At det jeg gjør er riktig for meg akkurat nå. Å ta vare på meg selv, få lov å falle litt sammen etter mange mnd hvor jeg har forsøkt holde meg sterk og stødig.. Jeg må tillate meg å føle på og ha det vondt, jeg også. Og det har jeg gjort denne uka. Jeg har tillat meg å gjøre det jeg trenger.. Nemlig å hvile meg. Og jeg har virkelig trengt (trenger) det.

♥ Ukens nedur:

…… Relapse. 😞 Finnes det seriøst noe verre enn det? Ikke nok med de fysiske smertene, men det som verre er er det psykiske.. 😔 Den gnagende skammen, den enorme skyldfølelsen, den ekstremt dårlige selvfølelsen.😞😞 Selvhatet som vokser seg ennå større på innsiden, skammen og reddselen som holder deg fra å våge dra til legen, skyldfølelsen for de rundt som blir redd og lei seg (igjen..og igjen..) – Og for ikke å snakke om HÅPET som svinner mer og mer hen. Relapse… Tilbakefall. Og sist men ikke minst, døds-angsten du må leve med i noen uker i etterkant. Livredd du skal miste kontrollen igjen, skade seg selv og det går skikkelig galt…. Bare tanken skremmer meg. Og jeg tror ikke mange kan forstå at jeg blir redd selv. JEG blir redd… Og hater meg selv mer enn pesten selv.

♥ Ukens opptur:


Da vi laget pizza sammen, jeg og BPA-en min. Det var super koselig å både lage og spise sammen. Skikkelig kose-kveld.💖🙌🏻

♥ Ukens følelse:

“Jeg er bare ett problem, jeg er ikke ett menneske lenger.”
Og med det, hva skal man si. Det er vell slik jeg føler meg. Hver gang jeg faller tilbake i gamle mestrings-strategier.. Som om jeg er mindre enn ett menneske, jeg er blitt ett problem – og kun det. Less than a human…
Og det er vell en av de vondeste følelsene. 😔Når man ikke lenger klarer se på seg selv som noe annet enn ett “issue” for alt og alle i verden.. Som en pest og en plage som egentlig ikke burde ha eksistert.

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

“Er det verdt det?”
Les innlegget: “Er det verdt det?”

♥ Ukens sang:

Xoxo, L 💖

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

Kjære deg, du som sitter og vurderer å ta det første kuttet.

Kjære deg, du som sitter akkurat nå og vurdere å ta det første kuttet. Du som er kanskje bare 12,13 år gammel. Eller voksen, men som aldri fikk være ett barn da du var det. Dette innlegget er til deg.♥

– Først. Jeg var kun 15 år gammel da jeg tok “mitt første kutt”. Jeg var bare ett barn, såvidt begynt på tennårene. Jeg hadde allerede i mange år strevet i det skjulte, jeg var ikke den som pratet med noen om mine mørke dystre tanker og mitt kaotiske følelsesliv som jeg ikke klarte å få kontoll på, ei heller forstå noe av. Jeg var dypt deprimert allerede den gang, og med “dypt deprimert” mener jeg ikke bare litt trist en dag fordi jeg hadde kranglet med en venninne på skolen, eller ikke var invitert på en fest som mange skulle på. Nei jeg var deprimert, virkelig virkelig langt nede i mørket, mens jeg utenpå bar en maske for å skjule det. Det var jo ikke kult å være annerledes. Jeg ville passe inn, være som alle andre. Uten ifra så det nok ut som jeg tilsynelatende hadde det meget bra. Jeg hadde venner, jeg jobbet frivillig på ungdomshuset flere dager i uken, jeg smilte meg gjennom skoledagene, hang på røyke-hjørnet med de andre “røykerne” i 8-ende klasse, var med på fritidsaktiviteter, ble kalt “Solstrålen på skolen” av lærerne på foreldremøter, ja, som en “helt normal ungdom”… Ingen visste hvor mye jeg sleit, hvor dypt det satt, hvor syk jeg allerede som 15-åring var blitt, og hvor alvorlig syk jeg etterhvert som årene gikk – uten behandling – til slutt ble.
Tre viktige ting jeg har kommet frem til er dette:

♦ 1. Ingen voksne rundt meg så meg.

Jeg smilte og jeg lo. Jeg var sosial og møtte til tider på skolen. Jeg var veldig flink å skjule mine problemer. Og når de først så skadene jeg hadde begynt å påførte meg, så forstod de ikke hvor alvorlig det var. Det var ikke så mye informasjon om selvskading på den tid, de fleste tenkte om SS at det bare var “en tennårings-greie” og at det til slutt ville gå over av seg selv.

♦ 2. Jeg bad aldri om hjelp.

Jeg sa ikke ifra til noen voksne. Jeg fortalte ingen voksne hvordan jeg hadde det, egentlig, bak masken jeg hver dag bar. Som ble tyngre og tyngre etterhvert som tiden og årene gikk..

♦ 3. Å gå i terapi? Det var ikke særlig kult.
Da jeg begynte hos terapeut, var det kun flaut og jeg ville helst ikke. Jeg var livredd for å bli sett av noen på venterommet,- så om jeg ikke kom rett inn gikk jeg som regel bare. Jeg ville ikke bli sett på som “Gal”. Da det ordet, gal, gærn. var mye brukt på den tid om mennesker som gikk til terapeut. Det var lite og nesten ingen informasjon om Mental helse på skolen, eller noe annet sted for den saks skyld.
– 
Jeg forstod som sagt heller ikke at jeg var syk, jeg var faktisk veldig redd ofte fordi jeg forstod ikke hva som var galt med meg. Jeg forstod det ikke var normalt å streve slik med seg selv, men jeg forstod ikke hva grunnen var.

Men jeg har nå, mer enn noen gang, kjent på og sett hvor UTROLIG viktig akkurat disse TRE tingene er, for å unngå å bli dårlig som jeg ble og er i voksen alder. Jeg ser så utrolig tydelig nå hvor viktig tidlig inngrep og hjelp fra voksne rollemodeller er for å unngå å bli alvorlig syk.

Jeg er sikker på at “Forebyggende arbeid” er noe som burde satses MYE mer på, da spesielt når vi tenker på ulike avhengigheter som rus, spiseforstyrrelser, selvskading o.l. Det å ta tak i problemene tidlig og ved roten er så forbanna viktig! Ta tak i det, før det får satt seg så beinfast i ryggmargen til mennesker!

1. PRAT med barnet/ungdommen.
Har dere foreldre, lærere, naboer etc NOE SOM HELST mistanke om at noe ikke er bra med barnet/ungdommen, snakke med dem! Og ta svaret som evt kommer på alvor! Ser dere f.eks risp, kutt, brennmerker etter sigaretter o.l. , ja skader som ikke kan forklares, snakk om det. Spør.
– Det er ikke farlig å spør, det er farlig å lavære!

♦ 2. Det er ikke en svakhet å be om hjelp, det er en styrke å våge å innrømme man behøver hjelp.
Det er ingenting som er bedre enn at du, som strever, ber om hjelp. Det er ikke noe galt i å si du har det vondt inni deg, eller at du strever med følelsene dine eller at du har mørke tanker om livet.
– Det er heller ikke så viktig HVEM du forteller det til, bare det er noen du stoler på, en voksen person som kan hjelpe deg å få den støtten du behøver.
Det kan være moren din, læreren din, fortballtreneren eller tanta di.. Who ever. Det er ikke så viktig, bare du føler deg komfortabel med personen og at han/hun kan hjelpe deg å skaffe deg den støtten og hjelpen du trenger for å få det bedre med deg selv.

♦ 3. Du er IKKE “gal” fordi du prater med en terapeut.
Det er SÅ mange som går til psykolog. Ja til og med mange kjente mennesker går til psyolog bare for å få “prate fritt ut” til ett menneske som ikke hverken dømmer eller forteller noe videre. For alle terapeuter har taushetsplikt, ingenting du forteller til dem blir sagt videre. Der kan du fortelle absolutt ALT.
– Det er ikke noe flaut eller skamfult å trenge litt støtte her i livet. – Vi alle trenger det iblant! Og jo tidligere man tar tak i problemene, jo raskere kan man også bli bedre og få det bedre i livet sitt!



Så, kjære kjære deg, som sitter å strever for deg selv nå.
Du som tror ingen kommer til å forstå deg, du som sitter med barberbladet og lurer på å kutte deg selv, fordi du tror det kan hjelpe, eller du vet om noen andre som har gjort det, du håper kanskje det kan lindre på smerten du føler inni deg. Hør på meg nå, og vær så snill: IKKE GJØR DET!
– Det vil IKKE hjelpe deg overhode, det vil bare gi deg ett ekstra problem! Og tro du meg, jeg VET. Jeg angrer så inderlig på at jeg gjorde det den gang, jeg skulle så ønske jeg aldri hadde tatt “det første kuttet”, jeg skulle ønske jeg heller hadde våget å være sååå modig og tøff at jeg sa til noen jeg stolte på: “Jeg sliter så forferdelig nå at jeg tenker på å skade meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger hjelp!”

For vet du, å skade din egen kropp hjelper overhode ikke på problemene du har, eller det vonde du kjenner på inni deg. – Det vil bare gjøre det mye verre for deg i lengden. Jeg har dessverre måtte lære det på den harde måten, og sitter med like mye, om ikke mer SMERTE, nå enn da. Og i tillegg har jeg påført meg ett svært alvorlig tilleggsproblem: En avhengighet som heter “Selvskading”, som jeg ikke klarer slutte med selv hvor mye jeg ønsker. Jeg sliter med den hver eneste dag, og prøver så godt jeg kan å klare mestre livet på andre måter.
Det er lett å lure seg selv til å tro man har kontroll, og at man bare kan slutte om man ønsker det. Det er jo bare å slutte, ikke sant? Men nei, det er ikke så lett når du først har blitt avhengig. Når man har mistet kontrollen. Og når risp ikke lenger er nok til å minske smerten, eskalerer selvskadingen seg ofte til å bli langt mer alvorlig med tiden.

– Dette har jeg dessverre erfart, opplevd, heldigvis overlevd til nå, og jeg sitter fremdeles, 32 år gammel, midt oppi det. Det har jeg gjort siden den dagen jeg tok “mitt aller første kutt”.
Så vær så snill, ikke gjør det! – Bare IKKE gjør det! Prat om det som gjør vondt, prat om det du tenker på, prat om mørket du bærer inni deg. – PRAT og IKKE kutt/drikk/røyke hasj etc.. PRAT med noen, få det ut. Skrik og hyl om du må, gråt! Gråt masse! Det gjør bare godt!

– Du fortjener så mye bedre enn ett liv hvor barberbladet, eller spritflaska, eller narkotikaen styrer livet ditt. 

@Lunach♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no