Jeg gruer meg.. Skikkelig..💭

Be enough
for yourself first
the rest of the world can wait
- Unknown- 

Hvert år når mørke kommer krypende, begynner jeg å grue meg. Jeg kjenner det allerede hvordan kulden og mørket begynner å ta form – inni meg. Jeg har så lenge jeg kan huske hatt tilbakevendende vinterdepresjon, noe som i seg selv hvert år preger mye av dagene mine. Men etter jeg ble voksen og har fått revmatisme, samt i tillegg har mye nerveskader etter selvskadingen, ja det gjør denne årstiden mye tøffere enn noen sinne før. Å både slite med psyken, men også det fysisk på toppen? Ja  jeg skal ikke lyve å si det ikke er tøft.

Når psyken blir bedre av å komme seg ut i naturen f.eks, men kroppen er så vond at jeg ikke har mulighet til det, ja da er det vanskelig å vite hva man skal gjøre for å holde ut denne perioden som føles ut til å vare evig.
Det er liksom vanskelig å finne løsninger også, når det som hjelper på psyken, ikke er mulig på grunn av det fysiske, og omvendt. Matte-stykke går liksom ikke opp..
MEN, jeg forsøker, som dere sikkert nå har skjønt til nå, å fokusere på det som er bra, og de små gledene i livet. De gode øyeblikkene. De små tingene jeg mestrer hver dag til tross for.
– Jeg er blitt veldig flink til å sette pris på de dagene hvor jeg ikke føler meg like tung og ikke har de verste smertene, og dermed klarer jeg på en bedre måte å holde ut de vonde.

Dette er selvsagt ikke så enkelt som det høres ut, det tar tid å komme hit hvor jeg har kommet. Det er en prosess man må gå igjennom, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har lært meg nå å leve bedre med mine helse-utfordringer. Det at jeg endelig klarer å aksepterer at “Ok, slik er jeg! Dette trenger jeg!” – og dermed lever jeg bedre i hverdagen med alt som er, både av fysiske og psykiske smerter.
Jeg sier ikke at det bare er å tenkte positivt, for det er faktisk ikke så enkelt. Men å klare se, og sette pris på de små tingene som er bra, og være glad for de tingene man klarer og forsøke holde fast i dem, ja det hjelper meg å holde fast og holde ut, de mørke tunge stundene denne tiden vi har fremfor oss byr på.. (og de er mange..)


Muskel og ledd smerter, i tillegg til nervesmerter som også blir tusen ganger verre når kulden kommer er til tider ett eneste sant helvete.. Det gjør at jeg blir så mye mer isolert på denne årstiden. For noen dager er det så ille at jeg ofte må avlyse til og med de som skal være her å hjelpe meg, fordi jeg klarer ikke å ha noen mennesker rundt meg når smertene herjer som verst.
Jeg blir ekstremt lyd og lys ømfintlig, bare noen snakker føles det ut som kniver som stikker meg i ørene.. Det er helt forferdelig. Og det blir mange lange dager og netter alene.. Så ja, jeg gruer meg. Allerede..
Og for ikke å snakke om desember mnd. Jeg har allerede begynt å grue meg sinnssykt mye til den lange grusomme mnd der, og skulle ønske vi bare kunne hoppet fra november til januar…

Noen årstider og noen helligdager/tider er bare så ekstremt tøffe at det er vanskelig å begripe hvordan holde ut den samme smerten og ensomheten hvert eneste år, for man kommer ikke unna..
Og det er ingenting noen kan gjøre eller si for at det skal føles bedre eller bli enklere. Noen ting må man bare ta tiden til hjelp, for er det en ting livet har lært meg, så er det at TIDEN er faktisk det eneste som hjelper på de største livs-utfordringene vi møter på..


Men, jeg har kommet meg igjennom hver en mørketid til nå, så jeg skal nok stå meg igjennom denne også. Jeg er ikke den som gir opp med det første..😉

Jeg feiler, men jeg lærer. Og tar med meg lærdommen i ryggsekken og jobber videre..
Forsøker å være føre-var på det jeg kan, og gjøre det jeg vet hjelper, for å klare meg best mulig..
Men det er tøft, og jeg vet at tiden fremover nå bare blir tyngre og tyngre.



Hvordan takler du høst/vinters tid? Har du noen planer, eller mestrings-metoder som hjelper deg, for å takle denne tiden på best mulig måte? Del gjerne i kommentarfeltet, blir veldig takknemlig for evt råd fra andre som sliter med lignende problematikk eller utfordringer.

@LunaCh 💚

Takk, tusen takk for at dere engasjerer dere!🙌👏🙏

Life doesn't require that we
are the best, only that we
TRY our best.
- H. Jackson Brown JR -

Jeg må bare si TUSEN HJERTELIG TAKK for all støtte, alle “heiarop” og all positiv feedback på innlegget igår. Det var helt overveldende å se hvor mange som faktisk bryr seg, hvor mange som forstår eller i alle fall forsøker å forstå, hvor alvorlig selvskading kan være og er, og hvor beintøft det er å slite med en selvskadings- problematikk.

TUSEN HJERTELIG TAKK for alle liker, delinger og kommentarer, jeg ble så rørt! Det betyr SÅ mye for meg at så mange engasjerer seg i innlegg som dette, da det er SÅ mange som sliter med selvskading i det stille, skjulte og dermed ikke får den hjelpen de behøver for å mestre livet på en bedre og mer hensiktsmessig måte.🙏💚
* Har du ikke lest innlegget jeg refererer til, kan du lese ved å trykke på linken her: 365 døgn skadefri

Jeg vil du skal vite og huske i de mørkeste stunder at..:
Det er alltid håp!
ALLTID. Selv hvor håpløst alt føles og ser ut her og nå, selv hvor mange år som er gått eller hvor alvorlig selvskadingen din har blitt.

Det er IKKE sant viss du tror, føler eller noen forteller deg at du er behandlings-resistent, for det er det ingen som er. Det er ALLTID håp for bedring, uansett hvor dypt du sitter fast i ett selvskadings-mønster.
Dette vet jeg, fordi jeg selv har vært og er der. Jeg er ikke såkalt “frisk”, ei heller er jeg fri fra selvskadings-tanker. Men jeg har strevet med dette i hele 18 år, og det har blitt mer og mer alvorlig med årene som har gått.
Jeg har klart meg nå ett helt år, UTEN å ty til skade, for første gang på alle disse årene. Derfor VET jeg at det er HÅP for alle. Selv de som mange (dessverre) gir opp underveis.

Hvorfor klarer jeg så mye oftere å stå imot selvskadings-trangen nå?
Fordi jeg endelig får riktig hjelp. Jeg lærer meg nye måter å håndtere traumene mine på, de vanskelige og overveldende følelsene jeg opplever, og jeg har mennesker rundt meg nå som forstår hva jeg behøver og trenger – fordi vi har en åpen og god kommunikasjon. De lytter til meg.
Jeg klarer meg bedre fordi jeg har mer ro i hverdagen min nå. Jeg har mer alene-tid til hvile og egen-pleie, til det jeg selv har lyst til å gjøre. Jeg har mer opplevelser i hverdagen av den gode sort. Jeg har mennesker som tar meg med ut av leiligheten. Som tar meg med ut i naturen, som bidrar til at jeg er mer tilstede her og nå, og ikke kun i fortiden. (Dette anbefaler jeg alle å prøve. Det er fantastisk å oppleve hvor mye naturen kan hjelpe på den psykiske helsen. Og den fysiske, åpenbart.)
Jeg opplever mer ro i meg selv, fordi jeg øver meg på å sette grenser, og sier mer nei. Jeg har mindre inntrykk uten ifra enn før, noe som skapte mye kaos og stress i meg som jeg ikke tåler.
Jeg forsøker å gjøre det jeg kjenner er best for meg selv og min psykiske helse på langsikt, og ikke bare hva jeg har lyst til (eller andre har lyst til) her og nå.

Jeg har troen på at alle som skader seg selv, kan få det bedre. Med riktig hjelp og god støtte.
Så vær så snill, ikke gi opp noen, uansett hvor håpløs situasjonen ser ut eller føles. Det ER mulig, og det KAN bli bedre!🙏💚


Hva er selvskading?
  • Selvskading er skade en person har påført seg med vilje,
    men uten intensjon om å dø.
  • Det kan være kutting, brenning, overdosering, forgiftning
    – fra overfladiske småskader
    til livstruende skader.
  • 18 prosent unge og 
    4 prosent voksne
    oppgir at de har skadet
    seg selv med vilje.
  • Forekomsten er høyest blant 
    kvinner i tenårene.
  • Problemer med å mestre 
    ubehagelige følelser,
    som angst og tristhet,
    er vanlig
    blant dem som selvskader.
  • Kan være en effektiv
    mestringsmåte
    på kort sikt,
    men problematisk på lang sikt.
Kilde: Nasjonalt senter for 
selvmordsforskning og -forebygging

Aldri gi opp deg selv! Du fortjener bedre enn å skade deg selv. Vit det!🙏💚 Jeg er med deg!💕

@LunaCh 💚

365 døgn skadefri😭🥰👊

Idag nådde jeg målet. Idag har jeg vært uten selvskade i 365 døgn. Det er 365 døgn hvor avhengigheten har tapt, og jeg, Luna, har vunnet. Hver eneste forbanna kamp.💪👊🤜

For det er en kamp. Etter 18 år med selvskading som løsning på alle problemer som måtte oppstå, for å avlede eller/og flykte ifra alle vonde tanker og følelser, så er det ikke lett å skulle lære seg å handle annerledes når verden stormer og alt mørkner. Det er en kamp, og så langt har jeg nådd mitt første mål. Delmål har vært viktig underveis, og det har jeg hatt.
Ett år, var første hoved- MÅL. Jeg har klart det, men det har vært vanskelig, tøft og jeg har til tider vært nær på å sprekke.
Det er oppturer og nedturer i denne prosessen, men det er ett av de viktigste stegene jeg har tatt og tar videre, for å bli friere i meg selv.


I 365 dager og netter, har jeg klart i vanskelige og tunge stunder ta andre valg. Bedre valg. Ta valg som ikke er destruktive, men hensiktsmessige for meg selv. Dermed lærer jeg og forteller jeg meg selv, og omverden, at JEG som menneske har en verdi og at jeg fortjener bedre.
For ved å skade meg selv, forteller jeg hele tiden meg selv at jeg ikke er verdt noe, og jeg fortjener å ha det vondt.
Nå, lærer jeg hjernen min nye spor hver eneste gang jeg velger å stå imot skadetrangen. Vi tråkker opp nye spor i hjernen, det tar tid, det tar krefter og det er mye og en langvarig jobb, – men det funker!



Selvskadingen har tatt ekstremt stor plass i livet mitt, den har vært så alvorlig at den har krevd sin plass, også. Når selvskadingen går fra moderat til alvorlig, for ja, det er ulike grader innen selvskading også som med de fleste andre lidelser og avhengigheter.
Og alvorlighets-graden gjør ofte at Ja, man får hjelp, men det fordi man MÅ ha hjelp. Men det er ofte til å ta hånd om selve skaden, den fysiske, – og redde liv.
Når det er gjort, så er fokuset fremdeles på selve skaden. Fordi den trenger det. Sårskift av hjemmesykepleie, antibiotikakur, oppfølging på legekontoret eller sykehus etc.
Dette er viktig, selvsagt. Men problemet er at d
et psykiske der imot, selve grunnen som førte til denne skaden, den forsvinner ofte i kaoset av blod, ambulanse, sykehus, operasjoner. Grunnen og selve problemet, forsvinner i alt kaoset selve skaden tar.
Og dermed er du like langt kommet..



Nå er jeg 365 døgn uten selvskade. Det betyr ikke at livet plutselig er enklere, lettere eller at jeg er frisk(ere) eller har det bedre med meg selv. Det betyr bare at jeg kjemper som en helt for å benytte meg av andre mer hensiktsmessige måter å takle livet på, fordi jeg ønsker endring.

Det handler om at jeg er villig til å gi slipp på alt det som er for meg, trygt og kjent, og trå ut i det ukjente og forsøke nye måter å forholde meg til det vonde og vanskelige, uten å skade meg selv i prosessen.
Jeg jobber hardt for å stå imot selvhatet og følelsen jeg fremdeles sliter med: At jeg må straffe meg selv.

Men når man endelig har en terapeut som ser deg, og man har noen mennesker rundt seg i det daglige som også tåler å høre det vondeste uten å avbryte eller avlede deg. Når de velger å sitte der, og lytter til alt det vonde du bærer på,- ja det er da man har en sjanse til å komme seg videre.
Jeg har endelig noen som tåler hele meg, også det vonde og vanskelige. Som jeg stoler nok på til å dele. Til å fortelle, og til å våge være helt bunn ubehagelige ærlig med.

Jeg vil gjerne takke min terapeut, min fastlege, mine BPA-er og mine venner, for å ha stått ved min side og hatt troen på meg i disse 365 dagene. Som har hjulpet meg når det har røynet på, som har vært her og støttet meg underveis.
Jeg må tråkke opp veien selv, jeg må gjøre jobben selv.
– Men ved å våge ta imot støtte og ha en hånd å holde i på veien, blir det litt lettere å stå i stormen.



365 døgn siden sist skade. Og det er jeg sjukt takknemlig for!
Det er 365 døgn hvor avhengigheten har tapt, og jeg Luna, har vunnet.
Hver eneste forbanna kamp.💪👊🤜

Aldri gi opp, vi alle har mulighet til å lære nytt, til å vokse som menneske, til å leges og indre sår gro. Vi trenger bare riktig tilrettelagt hjelp, riktige mennesker som tåler og ønsker å lytte, vi trenger ro i hverdagen, og en armkrok når livet røyner på.
Vi trenger det alle mennesker trenger, kjærlighet og omsorg når livet mørkner og alt virker håpløst, så trenger vi at du aldri gir oss opp. At du aldri gir slipp på håpet.


For det er alltid håp. Alltid.💚
Det er disse 365 dagene ett bevis på.
Det finnes håp selv for de mest håpløse.

Nå satser jeg stort, og ser frem imot nye 365 dager!💪👊🤜

@LunaCh 💚

Nå starter det. Hverdagen, traume-terapien og høstens mørke… Jeg må innrømme jeg er fryktelig redd.

Jeg må innrømmet at da det tikket inn en sms på tlf min fra Helsenorge ble jeg veldig spent. Der stod bare at jeg hadde fått ny time på Volda Sykehus og at jeg måtte logge inn på Helsenorge.no for å se mer.
Det gjorde jeg selvsagt, og til min store overraskelse hadde jeg fått time allerede nå den tyvende August, akkurat om to uker fra idag av.

Jeg må si såpass at jeg gruer meg veldig nå. Jeg elsker at det snart er hverdag igjen, for hverdag er det jeg liker aller best.
Endelig få ferdig alt dette ferie-greiene som er ett kaos uten like hvert eneste år. Få inn alle gode rutiner og ikke minst at de ansatte er på plass igjen.

Men jeg gruer meg litt til høstmørke kommer snikende på. Det er koselig med te-lys og kakao, men jeg er fremdeles mye mer redd i mørket, det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Jeg gruer meg til kulden kommer og kropps-smertene blir verre igjen. Slik er det for oss med revmatiske smerter, halvåret høst og vinter kan være svært så utfordrende og smertefulle.
Men det som verre er, enn kropps-smertene, det er virkelig traume-terapien. Smertene jeg skal igjennom der fremover, de kan ikke sammenlignes med dager i sengen på grunn av fysiske smerter.
De er ingenting iforhold til smertene hjerte mitt og hode mitt skal stå i, – uke etter uke fremover… Og jeg gruer meg skikkelig.



Jeg er veldig spent på hvordan jeg kommer til å takle det, særlig nå som jeg har hatt en ganske så lang (og høyst nødvendig!) pause. Jeg trengte det, for å hente meg inn igjen litt, for å klare å leve litt i nåtid igjen.
I traume-terapi, går selvsagt mye av tiden til å prate om fortiden, gå inn i ting som har hendt, i dypet av episoder du aller helst ønsker å bare glemme å aldri tenke på igjen. Det sier seg selv at det ikke er lett.
Reaksjonene man får der og da, og etter timen, – det vet man ikke før man er der. Kanskje går det greit, og man klarer hente seg tilbake til nåtid ganske raskt. Men det kan også skje at man ender opp i dissosiasjon, eller at man ikke klarer være her i det hele tatt,- og en av de minste tar over.. 
Det er nemlig det som er skremmende, – reaksjonene under og etter en time på poliklinikken, vet man aldri hva som blir. Og det føles ofte utrygt og skremmende.

Reaksjonen varer i mange mange dager etter timen på poliklinikken. Det er nemlig ikke slik at man bare kan legge fra seg alt på kontoret til terapeuten, og så gå videre med dagen som om ingenting har hendt.
Det blir med deg, i tankene, i følelsene, i kroppen, – i alt du gjør, hver eneste dag fremover.
Og det skal jeg si deg det, at det er beintøft. Det koster alle krefter man har og mere til.

Jeg var forberedt på å begynne i terapi igjen, og jeg ER klar. (tror jeg). Men det er selvsagt ikke noen “hurra endelig!” – følelse, man jubler liksom ikke når man vet hva som venter enn i tiden fremover av både sorg, en ubeskrivelig smerte, sinne og ikke minst den intense frykten som kommer veltende over deg igjen.
Stressreaksjoner, beredskaps-modus, følelsen av manglende kontroll igjen, ja det er bare få av mange krevende energityver jeg har i vente.

Og jeg kjenner jeg er skikkelig skikkelig redd.
Redd for å starte igjen, redd for angstanfallene, hvordan klare det uten selvskading og spiseforstyrrelsen som jeg har nokså under kontroll nå. Vil jeg fremdeles klare det, å ikke falle tilbake til gamle inngrodde mestringsstrategier under terapien hvor jeg ikke har noen tydelig og trygg nok kriseplan? Og uten noe sikkerhetsnett overhode?
Det er så sinnsykt skremmende at du aner ikke, men samtidig føler jeg ikke at jeg har noe valg. Jeg må tørre å ta sjansen, for den eneste vei ut er igjennom. Og jeg er på vei..

(Og før spm og råd kommer. Terapeuten min og fastlegen min, har forsøkt å få til ett samarbeid med ett av DPS-ene i område, men har bare fått avslag fra alle steder,- gang på gang og gang.. Ingen avdeling i Møre og Romsdal ønsker å hjelpe til for å få til ett trygt og stabilt behandlings- tilbud.
Og det er jo veldig trist og fortvilende, og innmari frustrerende for de rundt meg som prøver alt de kan for å få dette til, på en mest mulig forsvarlig måte.)



Det er nemlig ikke bare-bare å gå i traume terapi. Det er fryktelig tøft. Det er hardt og brutalt, og ikke noe man akkurat gleder seg til å gjøre. Det er bare det at det finnes ingen annen vei ut av dette- enn igjennom. Det tror jeg virkelig på. Så jeg prøver nå å forberede meg, både mentalt, og å legge litt planer for hvordan makte stå i det – med begge beina planta mest mulig på jorda.

Jeg har tatt frem uke-planen min igjen, og må begynne å få inn rutinene mine skikkelig igjen. Særlig roe ned nå, og holde meg til annen hver dag med sosialt og alene tid. Det er nemlig helt alfa Omega for meg for å klare holde meg mest mulig stabil – over tid.

Jeg har avtale med BPA idag, som skal både kjøre meg til hver trapi-time, venter på meg der og skal være sammen med meg etterpå. (TRYGT!) Vi avtalte idag at vi kjører rett ut i skogsområde eller til sjøen umiddelbart etter timene, istedet for å reise hjem og rett til senga som jeg har pleid å gjøre.
– Fordi jeg har erfart i ett år nå at naturen virkelig gir meg indre ro og hvile. Jeg har virkelig troen på at naturen vil hjelpe meg til å redusere stress-reaksjonen jeg får i etterkant av terapien, og kanskje jeg slipper like mye hyper-ventilering ol. reaksjoner som er svært vanlig for meg,. Jeg er spent på om jeg klarer det, men jeg skal gi det ett forsøk nå når jeg begynner for å se om jeg får utbytte av det slik jeg tror.

Noen andre som skal start i traume-terapi igjen nå i høst? Hva gjør dere for å takle det på best mulig måte? Har dere noen tanker om evt  strategier som kan være til hjelp?


Jeg vet bare en ting, og det er at: Jeg kommer til å klare det. Jeg VET det blir beintøft, men jeg VET også at jeg kommer til å komme meg igjennom det – på ett eller annet vis.
Jeg har klart SÅ mye til nå, at jeg vet innerst inne at jeg skal stå meg igjennom denne stormen også.
Jeg vet bare at det blir fryktelig fryktelig tøft, og det er helt normalt og fullstendig lov å føle seg redd i slike situasjoner. (Noe annet ville vell heller vært rart..)

@LunaCh 💚

Fra aske til ild🔥✨🕯

New beginnings are often disguised as painful endings.
~Lao Tzu

Idag satte vi oss i båten igjen, jeg og min aller beste venn. Ut på det åpne hav. Jeg bar med meg en stor og tung eske, ja den samme esken som jeg har båret med meg i så altfor mange år nå, og den har bare blitt tyngre og tyngre for hvert år som går.
Esken er nemlig stappfull av vonde smertefulle opplevelser og minner, og den er rett og slett bare for tungt å bære videre på nå.
– Det var på tide å gi litt mer slipp, og jeg visste det. Kanskje aller viktigst: Jeg var klar. 🙏

Men jeg har nok behøvd det.. Å bære den med meg gjennom livet en stund, for å forstå litt mer av hva som skjedde, hva som gikk så forferdelig galt, hvor hva og hvorfor det ble som det ble.
La meg selv få lov å føle på det en stund, i mitt eget tempo. Ta inn litt og litt, ikke for mye på en gang. Ikke for lite, heller.
La meg selv få lov å kjenne på både sinnet og på sorg, ja alle disse følelsene som blomstrer opp i meg hver gang jeg åpner denne esken, smerten og sorgen over alle de tapte årene jeg sjelden har latt meg selv få lov å kjenne på.

Så vi satte kurs mot den vakreste holmen jeg har vært på noensinne,  heldige var vi også som fikk den helt for oss selv på en så nydelig og varm  sommerdag som idag.
“Rett tid til rett sted, for en gangs skyld”, tenkte jeg for meg selv da jeg gikk i land.

"Though no one can go back 
and make a brand new start, 
anyone can start from now 
and make a brand new ending."
- Carl Bard

“Fy søren så tung den er blitt”, tenkte jeg der jeg stod barføtt, med det ene benet i båten og det andre på en stein med sleip tang og tare på. (Balansen min får virkelig trent seg om dagen!)

Hendene mine er nå fulle av sterke sårbare ord. De små hendene mine er fulle av både gråt, blod og fortvilelse, av både indre og ytre kaos og maktmissbruk.
Hendene mine er ikke bærer av kun mine egne ord, men av mange andre menneskers også.
– En hel del vonde og smertefulle år, som nå er samlet i en eneste eske.

Det knytte seg litt i magen når jeg tenkte på at jeg måtte åpne den igjen, akkurat nå, akkurat idag. Det var lenge siden nå..
– Jeg husket så altfor godt, at noen ganger har det gjort så vondt at jeg knapt har klart å holde ut smerten og være i meg selv, og jeg har måttet legge lokket på den igjen fordi påkjenningen har blitt for stor. Men idag, idag bar jeg den for aller siste gang. Jeg bar den til siste stoppested.
Og det føltes bare virkelig så riktig og så nødvendig nå, og så viktig for meg. Jeg trengte det, og jeg ville det, – virkelig.

"A journey of a thousand miles 
begins with a single step."
-
Lao Tzu


Vi begynte å samle inn greiner og rusk i fjøra for å lage ett bål. Ett stort og svært viktig bål.
Kanskje, mest trolig, det viktigste bålet jeg noensinne vil komme til å brenne.🔥 Ett bål som skulle vise seg å ha en svært emosjonell og følelsesmessig betydning for meg, og for mitt liv videre.




Bålet gav meg en helt ny indre ro. Jeg føler jeg har tatt ett riktig steg i riktig retning nå, dette kapittelet i livet mitt som har tynget meg så, trengte jeg nå å få litt mer på avstand. Legge mer bak meg, og se mer fremover..
Jeg føler jeg har fått en ny start-strek nå. Og jeg har tegnet den opp selv.
Ett indre lys ble virkelig tent i meg idag..
Jeg smiler fremdeles her jeg sitter, midt i nattemørket og skriver til dere.. For jeg føler meg mer fri enn jeg noen sinne har gjort!
– Det føles som en bør har blitt lettet av mine skuldre..


“Jeg er fri nå” tenkte jeg der jeg satt, med alle disse arkene mellom fingrene mine. Hundrevis av dagbok-notater, mine aller innerste mest smertefulle tanker, følelser og minner.
Ja, side opp og side ned la jeg på bålet… Satt og bare så de brant fra ild til aske. Og for hvert ett ark som ble til aske, tente det en glød på innsiden av  meg. – En glød av håp! Ett lys i meg selv, og for fremtiden min.
“Det kan jo ikke bli verre enn dette”
, tenkte jeg med meg selv da jeg plukket opp nok en erklæring om tvangsinnleggelse..



Every day is a new beginning. 
Treat it that way. 
Stay away from what might have been, 
and look at what can be.
-
Marsha Petrie Sue

Det jeg har fått skrivet ut og til-sendt i posten av Journalen min, ble brent på bålet idag. Likeså ble lege-erklæringer, selv-skade-avtaler, suicidal- kontrakter, dagsrapporter og mine egne dagbøker gjennom de 10 årene jeg var innlagt og alle årene etter det frem til nå, – ja alt dette ble brent idag. Og jeg innså bare mer og mer, hvor heldig jeg er, hvor heldig jeg er som fremdeles lever. Som ikke døde i psykiatrien, jeg overlevde- psykiatrien.
Og er her fremdeles, til å kunne fortelle, dele, – for de som ikke klarte seg.


Jeg har klart å reise meg igjen. Med hevet hode.
– fra aske til ild.🔥✨🕯

If you're brave enough to say
goodbye,
life will reward you with a new 
hello.
- Paulo Coelho


@LunaCh 💚

Alt du gav meg.

Til deg.
Du som sa du elsket meg, men som både skremte, lugget, dyttet og slo meg i neste sekund.
Dette er til deg.

Det er dager hvor jeg er så altfor redd for å gå ut at jeg blir inne, i frykt for å møte andre mennesker.
Mennesker som tilsynelatende virker som fine mennesker, men jeg,- jeg vet så altfor godt at det finnes mye i ett menneske man ikke kan se på overflaten.
Jeg lærte nemlig det av deg.
Og det takker jeg deg for.


Det er ikke alltid som det ser ut på utsiden.
Det finnes gode mennesker, som gjør andre vondt, uten å en gang vite eller forstå hvor mye skade det gjør på en menneskehjerne før mange år senere.

Det har jeg lært, på en tunge måten. For jeg lever med konsekvensene og en hjerne som er skadet, for resten av mitt liv.
Du har vært med på å gi meg denne skaden, som er en utfordring jeg kjemper for å mestre og lære håndtere hver eneste dag.

Det er dager jeg ligger sammenkrøpet i angstanfall, og det er dager som er langt verre- da jeg blir lammet i dissosiasjon uten å klare bevege meg en millimeter. Av ren skjær redsel og frykt. Hele jeg fryser til.
– Jeg kan være fastlåst i denne tilstanden i flere timer, om ingen klarer å hente meg ut av den igjen.
Og det er takket være deg.
Det er nemlig du som er i hode mitt da, det er deg jeg frykter. Akkurat slik som den gang jeg var i dine hender.
Du har gitt meg lærdom om hvordan ekte frykt og redsel kjennes ut.


Det er dager jeg hater meg selv så inderlig mye, at jeg kutter opp huden min for å straffe meg selv. – Fordi jeg fortjener det.
Du lærte meg hva straff er, du lærte meg at straff er en følge av en oppførsel du ikke likte. Og jeg har fortsatt å straffe meg selv siden, ja om jeg tror eller føler at jeg har gjort noe feil eller noe galt, – ja lenge etter deg.
Du lærte meg at jeg fortjener det.


Det er dager jeg øver meg på å ikke låse meg inne, la døren stå åpen for å lufte, åpne persiennene litt for å slippe inn litt solskin, – og ikke minst, la være sjekke om dørene er låst flere ganger i timen.
Fordi jeg vet hvordan det er å være livredd, slik jeg var når nøklene ikke stod i dørene som de pleide, når nøklene var fjernet. Gjemt bort..
Du lærte meg at mennesker er ustabile, at de kan skifte temperament ubeskrivelig fort. Og du lærte meg at låste dører er den eneste tryggheten man har, – og kan ha, kontroll over.

Det er dager jeg savner deg, fremdeles. Den gode siden av deg. Den delen av deg som trøstet, sang, smilte, hjalp meg, var en god samtalepartner.
Men så husker jeg så altfor godt den siden av deg, den som var med på å bryte meg totalt sammen som menneske.
Kroppen husker nemlig det jeg ønsker å glemme. For kroppen glemmer aldri.

Du lærte meg hva det vil si å elske og hate noen på en og samme tid.
For det er mulig,- å både elske og hate noen.
-Du lærte meg nemlig det.


@LunaCh 

#Tankerogfølelser #KompleksPTSD #Traumer #Relasjoner #Kjærlighet #Selvskading 
Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no