Fra rullestol, til å klare gå igjen💪❤ #Takknemlig

Fra å gå, til å våkne opp uten funksjon i beina. Jeg hadde null sjanse til å komme meg fra det ene rommet til det andre av egen maskin. Om det var ett sjokk? Det tror jeg absolutt det ville vært for hvem som helst. Og det var det også for meg. Det var en hard “lesson” for å si det mildt, om man skal se på livets utfordringer som akkurat det: Livs utfordringer.
Vet dere hvordan det føles å ikke kunne stole på sine egne kroppsdeler? Det visste ikke jeg i alle fall, ikke før jeg plutselig satt der uten sjanse til å komme meg noe sted, for beina mine sluttet å gjøre som hjernen og JEG ville…😔

Jeg husker smertene, de jæveligste smertene jeg noen sinne har hatt i hele mitt liv. Smertene som var som brennende strålinger som jevnlig skøyt seg gjennom lår og legger. Den intense verken som gnagde seg gjennom marg og bein. Aldri har jeg opplevd makan til kropps-smerter i hele mitt liv, og jeg håper jeg aldri må oppleve de igjen. Nervesmerter har jeg jo daglig, men jeg klager ikke. Jeg har høy smerteterskel, jeg klarer meg. Jeg tar de hensyn jeg må i hverdagen, og da er det levbare stortsett.

Jeg klarte meg gjennom de også, men de var så intense til tider at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Nevropati er helt sinnsykt vondt!!


(Meg, prøvde hardt å være positiv, i en svært svææært krevende hverdag…)

Trenet jeg for mye (forsøke gå med rullator) ble smertene verre, – jeg måtte stoppe i tide. Uten å vite hva som var for mye, før det faktisk VAR for mye. Og da lå jeg der. I ett smertehelvete uten mulighet til å gjøre annet enn å stå i det.😥😔 Stå i smertene, med beskjed om at jeg bare måtte ta tiden til hjelp, at jeg ikke måtte gi opp, JEG KOM TIL Å GÅ IGJEN mente TO nevrologer og min fastlege, og sist men ikke minst: Beskjed om smertelindring på sykehus, det eneste legene kunne hjelpe med. Lindring av de fysiske smertene, de psykiske var minst like ille.. Omstilingen, frykten, reddselen.. 😥😔 Det var verre og tøffere enn jeg ville innrømme til de rundt meg..

Sykehus for lindring var noe jeg takket nei til hver gang det ble ett tema. Jeg stod i det med litt sterkere smertestillende enn ibux, men det hjalp latterlig lite dessverre. Men jeg ville likevel, sta som jeg er, klare det uten sykehus og morfin. Og jeg er stolt av å si idag, at jeg klarte det uten, at jeg kjempet som en helt med opptrening i ett helt år, og jeg er idag så glad for at jeg ikke gav opp! For det hadde jo så absolutt vært det letteste, å bare si at “Nei, nå orker jeg faen ikke mer!” , legge meg ned i senga og nekte stå opp. Ikke trene, ikke kjempe for å komme på beina igjen.
Men jeg valgte livet, enda en gang. Jeg valgte å tro på at hverdagen kunne bli bedre, ja denne gangen også. Og vet dere hva? Idag, når jeg var på tur med min bestevenn, Sindre, da løp jeg nærmest ned til havet. Og den FRIHETEN jeg nå kjenner på? Hver eneste gang jeg får til å stige over en stein, gå ned en sti, eller som idag – ned til det mektige havet med mine egne bein?!! Det er jeg så sinnsykt takknemlig for!🙏😍 Jeg kjenner bare på en så utroooolig takknemlighet, og stolthet! For jeg klarte det! Jeg har selvsagt etter alt dette mye igjen når det kommer til styrke og balanse, og ikke minst kondis. Men det jobber jeg med hver uke nå, to turer er spikra fast i kalenderen for året 2019, og jeg er så utrolig glad og STOLT over meg selv, for at jeg har kommet meg så langt allerede!💪🙏🤗



Det ER ett privilegium å kunne gå, det er ingen menneskerett dessverre.😔 Husk det!
 🙏❤ Vær takknemlig for at kroppen din fungerer som den skal. Da er man meget heldig i livet!

Jeg er ikke troende, så jeg takker ikke noen gud for at jeg kom meg opp av rullestolen og klarer gå igjen. Jeg takker heller meg selv, for det harde arbeidet, både fysisk og psykisk, blod svette og tårer!! Og min fantastiske heiagjeng av venner som stillte opp, helsepersonll og da tenker jeg spesielt på ergoterapeuten som la til rette i leiligheten for at jeg skulle klare meg best mulig på egenhånd, og fysioterapeuten som hele tiden, hver eneste uke, var så positiv og gav meg TRO på at jeg SKULLE og KOM TIL å gå igjen! Selv mistet jeg håpet flere ganger, men hun holdt det for meg til jeg klarte det selv igjen.❤🙏❤

Jeg trener ikke for å få en perfekt kropp, jeg går ikke turer for å få sommerkroppen 2019. Jeg går turer fordi det er HERLIG å kjenne at jeg har en kropp som FUNGERER, føtter som treffer bakken og som klarer å bære hele meg. Fy søren så heldig jeg er!😍🙌❤

– Ta vare på kroppen din så godt du klarer, vær så snill mot den som du kan, for vet du? Den fortjener nemlig det, den er jo tross alt vårt helt eget hjem – i seg selv. ❤💪

@LunaCh❤

Sjef i eget liv! 💪👏🙌

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg har kjempet som en helt i hele 2018, så ekstremt fokusert at jeg ikke har hatt krefter til å kjenne på noe annet i livet. Og livet, det skal ikke kun overleves, det må også leves – om så bare litt.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg drakk bort første halvdel av 2018, druknet meg selv i alkoholens rus for å slippe kjenne på alt det vonde, for å slippe være tilstedet i livet, for å sovne og slippe leve. Jeg drakk fra morgen til kveld, for å gi alt jeg hadde i traume-terapi ble så brutalt og hardt at jeg trengte å “forsivnne” for å holde meg selv i live.

La meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg innså at alkoholen gjorde meg egentlig alt annet enn godt, at rusen ikke var min venn, men min verste fiende. Så jeg sluttet brått og helt med alkohol sommeren 2018, etter nesten ett helt år med vin som eneste løsning på livets utfrodringer.
– Det var hardt, men jeg klarte det. Og jeg klarte det selv.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg tvang meg selv i teapi, hver eneste uke, mnd etter mnd, selv hvor “lost” jeg følte meg. Selv hvor tungt det var å komme opp av sengen og hvor redd jeg var for å gå ut døren og så livredd jeg var for å møte meg selv i terapi. Jeg trosset alt som skrek i meg at jeg ikke maktet mer, jeg gjorde det – og det lønnet seg. Det var og det er – tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg, og jeg er stolt over at jeg stod løpet ut – på trinn 1. Jeg gjorde det, og det kostet ALT jeg har i meg og mer til.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Mange mener jeg har kommet langt på vei, og det har de nok rett i. Men jeg har fremdeles en lang tøff vei å gå, og det er vi alle klar over. Men jeg er mer stabil, kjenner ikke like mye på trangen til å måtte “forsvinne” for å holde ut livet. Jeg kan til og med endelig kjenne noen dager, om så bare for noen timer eller minutter, at livet er godt å leve i.

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Ikke siden 13 august har jeg skadet meg selv. Selvskadende adferd og dissosieringen har blitt mindre og mindre av. Det er ikke lett å avvenne seg ett mønster man har hatt over så mange år, ja nesten ett helt liv.. Det koster mye, men det er verdt det. Og jeg skal klare det, over tid. Jeg skal gi meg selv den  tiden JEG behøver.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart, her er ingen dag lik. Men akkurat nå vil jeg fokusere på de tingene som jeg føler gir meg litt glede, gir meg livslyst og smil i hjerte.
De tingene jeg ikke hadde overskudd ei krefter til å gjøre samtidig som jeg går i terapi. Som å gå turer i skog og mark, eller sitte ved havet å kjenne solen eller duskregnet stryker meg over ansiktet. Hobbyen som gir meg en så ubeskrivelig indre ro, scrappingen som jeg en gang elsket å drive med.

Ja, la meg hvile litt nå, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne at jeg lever litt også, kjenne på livsglede og ikke bare sorg smerte og mørke dager. Jeg trenger å leve her og nå, også.

Jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Før jeg tar fatt på neste trinn. Og jeg gleder meg til å fylle dagene med det som jeg kjenner gjør meg godt i hverdagen. Jeg trenger å kjenne på at livet kan være fint å leve også, kjenne på livs-mestring og livs-glede, kjenne på det jeg og alle rundt meg ser – hvor langt jeg har kommet, hvor mye sterkere jeg har blitt i meg selv, hvor mye jeg har lært det siste året, hvor mye flinkere jeg er til å si nei, til å sette grenser, til å gjøre det jeg trenger for å ha det best mulig i mitt liv.
Ja, jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Til jeg er klar for å ta fatt igjen, og den dagen den kommer raskt nok. Jeg behøver ikke å stresse meg igjennom, jeg har nok av tid.

Men akkurat nå skal jeg hvile litt, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne litt på hva det gode livet har å by på også, livet som er akkurat her og nå. Fortiden har jeg vært nok i for en stund, jeg har levd i den på nytt, jeg har grått over den og jeg har sørget over den. Nå trenger jeg litt påfyll av lettere og lysere dager. Livet som er her og nå, tilbringe mer tid med de gode fine menneskene jeg har i det, gjør ting jeg liker og som gir meg mot og styrke til å fortsette. Jeg tar utfordringene som det er nok av i hverdagen fra før av, og blander det godt sammen med det som gjør at jeg kjenner livet kan være levbart og til og med – godt å leve i.

Jeg skal la meg selv få hvile litt nå, på dette trinnet. Og jeg er stolt over at jeg selv våger endelig å ta styringen over eget liv, over tempo i MIN behandling og at jeg våger si ifra og gjøre det som føles riktig for MEG.
Jeg tar tak i roret ved egen skute nå, og jeg styrer meg selv i den rettning i mitt eget tempo som jeg selv har bestemt, i mitt eget liv.

Jeg tror jeg har begynt å bli sjef i eget liv.🙌😉 Og det er jaggu meg godt å kjenne på!

@LunaCh. ❤

FAEN TA, ER DET IKKE SNART NOK NÅ?!

Jeg har lest ikke mindre enn to leser innlegg på under en uke, hvor to forskjellige “anonym” skriver om sine vonde opplevelser med lege på akutten, legevakten, etter Selvskadings-episode. (Du kan lese dem HER: Kjære lege på legevakten Og HER: Kjære legevaktsleger

Og jeg blir bare så uendelig trist! Og så SINT! Ja, jeg blir sint, og det med min fulle rett! Denne uretten som stadig blir begått av enkelte uvitne sjeler i dette fantastiske landet vi nå lever i, den er helt umennesklig, – og det er faen ikke greit! Det er NOK nå!
Og du som leser? Vær så vennlig, Bli sint! Bli forbanna! SI noe! Engasjer deg! Om ikke i det minste LIK og DEL. 

Tenk om det var din datter eller din sønn? Din mor eller din bestevenninne? Hadde DU likt å bli møtt med avsky når du kom inn døren på legevakten? Med blikk som forteller deg akkurat hvor lite velkommen du er? Ja der legen ikke en gang gidder ta seg bryet med å hilse på deg, ikke SE på deg en gang, men istedet velger å fortelle deg akkurat hva han/hun syneste om deg (uten å kjenne deg personlig): “Siden du har gjort dette selv, så liker du jo smerte da. Og jeg gir ikke bedøvelse for selvpåført skade!” – Ja så stikker han hull i huden din, med sinte og irritable hender. For han er irritert, ja han er faktisk sint – på deg! – Som igjen er her og forstyrrer hans arbeid for å hjelpe mennesker som VIRKELIG trenger hjelpen hans. Ikke deg, ikke din datter eller din bestevenninne. Nei, for du/de er ikke velkomne her på legevakten, de har jo tross alt gjort denne handlingen selv. Så du/de fortjener jo ikke respekt, du/de fortjener ikke omsorgsfull behandling. Fortjener ikke empati eller medfølelse, heller. For du, din venn eller din datter, har jo tross alt laget dette såret på armen sin helt av egen fri vilje, og da fortjener man ikke å bli behandlet som ett menenske, ikke sant?
Ja så gjentatte ganger med sylskarpe nåler i den ømme såre huden din, eller til din datter, eller din bestevenninne, blir det stukket nåler i, mens tårene triller, helt til man ikke en gang klarer kjenne noenting – fordi smerten som blir påført av legen er så vond at den er helt ubeskrivelig.
Og tro du meg, – for jeg vet! Jeg har selv kjent disse stikkene på min egen kropp. Jeg har selv kjent tråden bli ført inn og ut av huden min mens legen strammer HARDT nok til, ja bare for å gjøre det EKSTRA vondt for meg. For det er jo det jeg ønsker, ikke sant, å ha det vondt?

♦ 1. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha det  ubeskrivelig vondt at de påfører seg selv skader på sin egen kropp!
♦ 2. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha en smerte så stor at de ikke finner en eneste måte å lindre det på annet enn å flytte den indre smerten utenpå.
♦ 3. Nei, det er ingen som ØNSKER å tilbringe tiden sin på en legevakt eller på kirurgisk avdeling en lørdagskveld, eller hvilken som helst annen dag i uken.

– Hvorfor er det slik at mennesker som allerede har opplevd og overlevd mer enn nok av smerte, bare skal ti stille, bare godta å bli møtt på en så umennesklig måte, å være takknemlig for å i det hele tatt få behanlding og hjelp for skadene. Nei for faen, hvorfor skal dette være greit?! For så lenge dette får lov å fortsette å være slik, så er vi ikke engasjerte nok. Da er vi ikke SINTE nok. Da sier vi ikke ifra NOK. For da hadde det vært en slutt på dette nå! Og tiden er for pokker meg inne nå! Det er NOK nå!
– Ja, vi har fått NOK nå!

Og jeg sitter her, hamrer løs på tastaturet i både fortvilelse, sinne, utmattelse og så forbanna lei av å måtte igjen skrive om akkurat dette temaet, måtte gjenta meg selv så forbanna mange ganger i så altfor mange år uten at det viser noen som helst form for endring. – Men viss ikke JEG gjør det, hvem skal da?! Hvem skal være talerøret viss ikke JEG velger å igjen og igjen og igjen skrive om ett tema som så altfor mange ikke vet noenting om, altfor mange ikke orker ta kampen selv, og så altfor mange tror ikke en gang de er verdt den.
NOEN må gjøre det, og jeg velger å bruke de få kreftene og den lille energien jeg har om dagen til nettopp det.
– STÅ OPP FOR DE SOM TRENGER DET SOM MEST!

Så her sitter jeg igjen da, full av sinte ord innvendig som ikke passer seg særlig godt skriftelig. Jeg skulle så gjerne slengt ut all gørra, men jeg skal forsøke å holde meg mest mulig saklig. Og derfor har jeg noen spm jeg tenkte kanskje kan hjelpe dere legene, og sykepleierene som er vitner til denne såkalte “behandlingen”, til å TENKE SJÆL.
For har dere virkelig ikke en eneste selvstendige tanke!? For man kan jaggu meg begynne å undre! For en ting er hva dere er opplært til! Ja hva som står i lærebøkene deres.. Men en annen ting er at det faktisk er fullstendig lov å bruke både vett og forstand! Jeg gir blanke faen i hva som står i lærebøkene deres, hva noen har fortalt dere eller hva dere TROR og mener eller hvilken fordommer dere selv besitter. For å være helt ærlig så gir jeg blanke faen for hvilken grunn du klarer forsvare deg selv med! For når ett menneske sitter å trygler deg om at du skal slutte å stikke nåler i den såre huden sin med tårer trillende nedover kinnet, ja da er det for meg faktisk komplett UMULIG å forsvare dine handlinger! For et hvert menneske ville da ha hatt EMPATI nok til å faktisk SLUTTE å påføre noen en smerte de langt ifra trenger eller fortjener! – UAVHEGIG AV GRUNN!

– Er det ikke nok, snart? Har vi virkelig ikke, i år 2018 kommet lenger enn DETTE?!

1.
Forstår dere virkelig ikke at dere SKADER ett allerede skadet menneske ytterligere?!

2. TROR dere virkelig at ved å påføre ett menneske som kommer på sitt mest sårbare, mest skamfulle og nakne.. at denne umennekslige “behandlingen” dere selv VELGER å gi, at det skal være til HJELP?!
3. Hadde det vært din egen datter eller din egen sønn, hadde du da oppført deg på denne måten?! Ett spm du godt kan stille deg ett par ganger til… 

Kan dere ikke bare vær så snill å slutte nå? SLUTT å vær en drittsekk!  Slutt å skad andre mennesker som kommer til deg for hjelp! Slutt å krenk og ydmyk mennesker som allerede er krenket nok fra før av! SLUTT å vær en drittsekk, og begynn å vær ett MEDMENNESKE i stedet. Lover deg du får det bedre med deg selv, du også!

Bare.. Vær så snill, SLUTT’A!
Det er nok nå! Det er SÅ nok, nå..

@LunaCh♥

Selvhat, selvstraff, og en ubeskrivelig smerte..

Og du kan aldri forstå, hvordan det er å være  livredd for å være alene på kveldstid.. Ja, på akkurat den måten.. Alene med seg selv og sine indre demoner. De som herjer som viltre rovdyr på jakt etter sitt bytte. Bare at hun er sitt eget bytte.
Sin verste fiende, ja det er utrolig nok – seg selv.


Og du vil aldri kunne forstå, ikke fordi du ikke vil eller forsøker, men fordi det er umulig om du ikke har kjent på det selv. Vært her i akkurat
dette mørket, dette ensomme stedet i seg selv hvor det gjør så vondt å være til at ingenting du gjør eller forsøker avlede hjelper. Der du desperat forsøker overleve og gjøre “det riktige”, men så minsker det ikke smerten, det får ikke stemmene til å slutte rope i hode ditt, å tegne eller lage kort demper ikke en damn shitt og alt føles plutselig så uoverkommelig og så meningsløst..
Og etter noen timer i ren desperasjon for å finne NOE hensiktsmessig å gjøre, er du så utslitt at du går over i en form for dissosiasjon, der du er helt totalt lammet følelsesmessig. Du føler ikke noen ting, lenger… Smerten som var så intens vond har endelig gitt seg. Men det har også alle andre emosjoner, både de vonde, men også de gode.

Du er – ingenting.
Du føler – ingenting.
Alt er tomt, det er som om det er ingenting igjen av deg nå,  det finnes ingenting Iboende deg. 


Bare..

Tom. Følelsesløs. Kald. Apatisk.
Ikke trist mer, ikke glad. Ikke sint, ikke overveldet.
Bare apatisk og tom..
Ikke lenger tilstrekkelig, ingenting når inn.



Ingenting er viktig nå, ingenting betyr noen ting lenger. Alt er bare meningsløst, håpløst og øynene som skinte tidligere på dagen, ja de er helt tomme. Hun bærer ett slørete blikk, – ja du kan nesten se evigheten i de. Lengselen og savnet og smerten, alt. Du kan se alt..

Og du merker det, du merker hvor tom hun er. At hun prater annerledes, tonefallet, og at de som vil skade kroppen hennes bråker så ille at hun ikke lenger bryr seg om hun lever, overlever. Det er ikke så viktig, bare hun får straffet seg nok, ikke sant? Det er slik det er.. Og det er vanskelig å forklare hvordan det føles, hvordan det kan gå så langt, hvordan alt man har bygd opp kan plutselig ende opp med å bety – ikke noe som helst.
Det eneste man tenker i denne stund er å fjerne smerten på innsiden, den intense brennende smerten må bort, koste hva det koste vil. Tenker ikke, bryr seg ikke, alt som betyr noe nå er å minske den indre smerten som er så vond at kuttskadene er bare en filleting – selv hvor ille de er for andre.. For legene som er så snille nå som med varsomme hender syr dem igjen… Operasjons-sykepleierne som holder hånden på skulderen hennes i det sprøytestikkene blir satt inn i de dype sårene..

Hadde de bare kunnet fjerne den indre smerten samtidig…

—————–

Det gjør vondt igjen, nå. Nå som alle emosjoner er tilbake.
Og tårene renner med tanke på at hun tapte slaget, nå igjen.
– Ja…. Nå igjen.

Hvor mange ganger skal hun ligge her? Akkurat i denne operasjonsalen, med disse menneskene som ikke lenger straffer henne slik som de før gjorde, mest trolig i beste mening, i sin tro på at det ville hjelpe henne. Nei tidene har endret seg nå. Det er nye leger nå. Nye sykepleiere. Nye holdninger. Ny forståelse.

I denne operasjonssalen setter de alltid bedøvelse før de syr henne sammen igjen, de syr aldri uten lenger.. Nei i denne operasjonssalen spør de henne hvordan hun har det. De kjefter ikke, ei heller straffer henne med å helle sprit i de åpne sårene.. Nei her lurer de på hva som gjorde så vondt at hun skadet seg så ille..
Her i denne operasjonssalen kan hun bare være, stille.. Gråte.
Si ifra viss det gjør vondt, for her setter de nemlig mer bedøvelse viss hun kjenner noe.. Her i denne operasjonsalen trenger hun ikke ha mer vondt enn hun allerede har det, sier de. Og hun takker og smiler forsiktig til dem, mens hun forsøker kvele skammen som river som verst på innsiden over nok ett tapt slag.. Lei seg med tanke på alle de som hun har skuffet nå, alle de som blir lei seg og redd for henne.

Men aller mest, så er hun bare helt utslitt nå.. Så sliten, så liten og så innmari redd…

Redd fordi hun vet hun ikke kan kjempe for evig…

@Lunach♥

Mørket på den lyseste dag..

Smerten har nådd bristepunktet. Be om hjelp har hun gjort i mange mange mnd nå og avslagene har kommet i kø i postkassen. Smerten er ikke lenger til å bære, smerten har nådd grensen for hva hun og etthvert menneske har evne til å tåle. – Hun klarer ikke tenke rasjonelt eller klart lenger, klarer ikke snakke mer om det vonde, klarer ikke forholde seg lenger til det som er. Makter ikke holde seg selv samlet, utslitt og utmattet av alle kamper hver dag og hver natt.
Hun er ikke lenger “her og nå”. Hun er i fortiden. Og fortiden? Er mørk som den lyseste dag.

Smerten. Kan du se den?
Smerten har nådd bristepunktet, følelseshjernen er den eneste som er koblet på nå. Det er ikke mulig å holde ut ett sekund til, hun klarer det ikke mer. Makter ikke stå imot, hun vet ikke en gang om hun ønsker.. Det gjør FOR vondt, det krever FOR mye krefter, krefter hun ikke lenger har. Hun makter ikke rope “hjelp meg!” enda en gang for å få døren slengt igjen foran ansiktet hennes..

Bristepunktet er nådd. Og barberbladet er den eneste løsningen hun klarer se nå.
I speilet, gjennom de hovne røde øynene med tåkesyn, er det kun en ting hun ser. Ett skall av den personen hun en gang var..
Barberblad, barberbladet er det eneste som kan hjelpe nå. Det eneste som kan fjerne den intense smerten som har vokst seg større og større på innsiden mens mnd går og smilene gis.. Men tårer har det vært nok av, ja bak smilene har tårene rent jevnt og trutt lenge nå.. Og det er tomt for tårer nå, tro det eller ei. Det går tomt til slutt. Visste du det?  En dag har du ikke flere igjen, og du stirrer på deg selv i speilet og alt du ser er en skygge av den du en gang var..

Sterk og modig, sier de til henne hele tiden. “Du klarer dette, du har klart så mye før!”
“Du er så sterk, jeg vet du klarer dette også!”
– Men visste du ikke? Det er begrenset for hvor mye ett lite menneske klare å stå i, ganske så alene. Det er ikke alt ett lite menneskets hjerne har kapasitet til å takle.

———–

Tårene har stillnet nå.. Ropene om hjelp er kun ett svakt minne hun hører som ett ekko i fjellene mens hun går med raske skritt mot butikken. Hun tenker ikke, hun bare går. Går – går – går. Mot butikken, dit hun innerst inne vet at hun egentlig ikke skal gå alene. – Men hun tenker ikke, hun klarer ikke holde ut mer. Det gjør for vondt å være til. For vondt å være i seg selv. Det gjør for vondt å være – henne. Barberblad. Den største trøst, – men også den farligste trøst. Det lille metallstykke kan ta fra henne alt hun har kjempet for, alt hun har kjempet mot. Det kan stjele fra henne livet hennes, ja det kan ende alt – her og nå. Men hun er ikke lenger i stand til å tenke konsekvenser, for Tenke-hjernen er overstyrt av Følelses-hjernen, og hun bare går. Bare går går går. Mens solen stryker henne forsiktig over ansiktet, er følelsene for vonde å kjenne på, de er for smertefulle, helt umenneskelig å holde ut i.

Hun som var så flink, så sterk, så modig. Ikke sant det var det du sa?
Og hun er sterk, hun er modig, hun klarer mye. Men hun som alle andre faller også og slår seg inni mellom. Hun er sterk, hun er modig, og hun klarer mye.
– Men det er viktig å huske på at hun er bare ett menneske, hun også.

Og hun blør når hun faller å slår seg, hun som andre.

 

@LunaCh♥

Uken som gikk #12

♥ Ukens høydepunkt:

Det er jo selvsagt, soverommet. Ingenting kan vell toppe det! 🤗😍Hehe! Er heeeeelt i ekstase, jepp- fremdeles!!! The one thing that is kinda good by being a HSP! (Higly sensitiv person) 😉 Gleden varer leeeenge! 😀 hihii.. Det ER sååå koselig her inne! 😀 LOVE LOVE LOOOOVE IT!! 🙌🏻😍😍😍

Og så spiste vi reker på fredag. Namm! Var super godt, men det beste var selvsagt at jeg hadde sååå koselig selskap! Love you



♥ Ukens nedur:

Kommer ikke på noen. Og DET er (litt) godt å kunne skrive…. 😉 

♥ Ukens opptur:

At jeg føler meg litt bedre. Litt mer våken, litt mer oppe.. Holder jeg på å våkne.. eller..? Håper 
Smil..♥ Bedre dager i alle fall.. I alle fall de to siste dagene. Fine dager ♥

♥ Ukens følelse:

Elsket…❤️ Finnes det noen bedre følelse enn det?

Tenk at noen kan elske ett menneske som meg, tenker jeg ofte. Lille meg.. Tenk at noen kan både si, og ikke minst føle så vakre følelser for en som meg.. Og jeg klyper meg i armen for å være sikker på at det er virkelig, at det er sant.. Hver eneste dag føler jeg meg elsket. Og jeg tenker: “Hvor heldig er ikke jeg!?” – At det finnes mennesker i denne verden som har helt frivillig valgt meg. Ja, akkurat MEG. Til å elske, ta hånd om, gi av sin dyrebare tid, uendelige og ubetinget kjærlighet og omsorg. Som tilgir mine feilsteg, som trøster meg når jeg faller, som strekker ut sin hånd når jeg trenger en.

Og jeg har valgt dem. Til å elske, gi av min omsorg og min varme. ❤️ Shitt.. Tenk så heldig jeg er! Som har mennesker som sier hver eneste dag til meg: “Jeg elsker deg, jenta mi” ❤️
Jeg er så ubeskrivelig rik.. ❤️❤️❤️

♥ Ukens Quote:

♥ Ukens tanke:

Kjærlighet er undervurdert. ❤️ ✌️ Er det noe i denne verden som har gjort meg BEDRE, som får meg til å være mindre symptom-belastet, mer samlet, mer GLAD, mer stabil, mer MEG…. Så er det i alle fall ikke medisiner eller tvangsinnleggelser… Nei, en armkrok og en hånd å holde i rekker veeeldig langt! ♥ Kjærlighet er den beste medisin jeg har opplevd i hele mitt liv, og det eneste som har fungert så langt! Smil ♥
– Kjærlighet som medisin, ja takk! ❤️❤️❤️

♥ Ukens sang:

Xoxo, L ❤️✨

♦ Follow me if you want:
♥FB
:Lunach.psykmagasinet.no
Instagram: Lunaench
Snapchat: Lunaench

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no