Fra total isolasjon, til ett liv verdt å leve.



Jeg hadde nok aldri kommet hit jeg er idag, om jeg ikke nådde totalt bunnen ifjor.
Hele 2017 og 2018 var så beintøft at jeg visste ikke hvordan takle det. Livet så ikke ut til å kunne føles levelig noen gang igjen. Det var bare ett evig mørke som ikke så ut til å lysne, det ble bare tyngre og tyngre bører sendt min vei hver eneste gang jeg forsøkte reise meg. Jeg ble slått ned igjen av nye slag hver eneste gang. Og da jeg ikke trodde livet kunne bli verre? Jo da ble det det.. Og til slutt satt jeg i dette kaoset jeg ikke visste hvordan takle, og flukten min i fjor ble  vin-flaska som stod foran meg fra morgen til kveld. Vin, og isolasjon.

Min flukt fra selve livet, min måte å takle utfordringene som kom, var å forsøke som jeg alltid gjør: Unngå å føle noe, “løpe ifra følelsene”, og jeg trodde helt ærlig ifjor at flaska med vin skulle hjelpe på det. Det gjorde den absolutt ikke, den forsterket de allerede vonde følelsene, og frykten for livet og verden ble større og større jo mer jeg unngikk å forlate leiligheten. Jo mer jeg stengte meg inne, ja jo reddere ble jeg.


Jeg isolerte meg, orket ikke være med på noe, og ikke en gang min egen verandaen turde jeg til slutt å sitte på. Jeg ville ha minst mulig med menneskeheten å gjøre, jeg ville bare være alene. Alene e mitt mørke. Jeg hadde nærmest gitt opp livet. Jeg var fanget i depresjonens klør, igjen.
Jeg var overbevist om at livet aldri ville bli levelig igjen, og jeg skapte min egen verden her inne i denne 60 kv meters leiligheten.
De få gangene jeg var utenfor dør i uken, var kun når jeg skulle til terapeuten og mulig jeg ble med å handlet, om jeg klarte komme meg over dørterskelen. En eller to ganger ut å få frisk luft i uken, det er langt ifra godt for noen. 

– Det jeg kjente mer og mer på, og det jeg ser nå i etterkant veldig tydelig, er at jo mer jeg isolerte meg? Ja jo verre ble psyken min. Jo mer fryktet jeg verden utenfor leiligheten. Jo sterkere ble angsten. Jo mer var jeg i beredskap. Jo mer slukte mørket meg.

Jo mer som tiden gikk, jo tyngre og mer truende virket det å tråkke over dørterskelen. Jo mer jeg satt inne i denne leiligheten med persiennene helt nede og gardinene trukket for, jo mørkere ble sinnet mitt også. Angsten ble sterkere og sterkere, og til slutt ble den helt lammende. Jeg ble både psykisk OG fysisk totalt handlingslammet. Og det gikk utover alt i livet mitt, og alle.. Livet jeg hadde kjempet sånn for i så mange år, lå nå i grus. Og jeg lå der selv, og så ikke ett eneste lysglimt igjen.. Det var mørkere enn mørkest, og det ble så ille til slutt at jeg visste ikke hva eller hvordan jeg skulle klare å finne krefter til å kjempe meg opp nok en gang.

Jeg hadde ikke krefter igjen.. Jeg hadde ikke mer å gå på.


Trodde jeg.

Det er virkelig sant at når det er som tyngst, det er da man virkelig får oppleve og kjenne på at man besitter ufattelig sterke uante krefter inni enn.

Jeg fortalte til terapeuten min hvor ekstremt ensom jeg følte meg, at jeg følte jeg ikke lenger hadde noe liv. Jeg fortalt hvor redd jeg var blitt for å bare sette meg ut på min egen veranda, at det gikk uker imellom. Hvor redd jeg var for å åpne døren for å lufte, at persiennen ikke hadde vært åpne på flere mnd og at jeg ikke lenger hadde kontakt med bla. annet vennene mine. Vi bestemte oss for at det måtte noen forandringer til, at jeg måtte forsøke litt etter litt å bryte ut av dette mønsteret jeg hadde satt meg fast i. Og jeg var helt enig, for jeg så jo at dette ikke var noe som kan kalles ett liv. Det var kun overlevelse.

Jeg sluttet først å bruke vin som medisin. Bare det hjalp mye.number one: Drikker du alkohol fordi du tror det hjelper deg? Jeg skal love deg at du gjør det kun 10 ganger verre for deg selv. Alkohol forsterker følelsene dine, og føler du deg forlatt eller redd? Alkoholen forsterker følelsene med XXX-ganger..
Så avtalte vi at jeg skulle sitte på verandaen når jeg hadde BPA her. 3 ganger ut pr dag.
Jeg krysset av på en plan hvor mange ganger jeg klarte, og helt ærlig? I begynnelsen var det ikke akkurat mange gangene i uken. Men ett steg om gangen, og de små stegene jeg tok? De viste seg å være veldig viktige i den store sammenheng. 
Jeg skulle også på dagtid skru persiennene opp litt, både på stue og kjøkken, slik at jeg fikk sluppet inn litt dagslys. Og det har virkelig mye å si, vi mennesker trenger virkelig dagslys og frisk luft.

Etter jeg hadde gjort dette en stund, ble jeg og BPA enig om at vi skulle dra UT på en tur i uka – fast avtale, fast dag, fast tidspunkt og – uavhengig av været. Og det er VIRKELIG det beste jeg har gjort for meg selv! Det er også det vanskeligste jeg har gjort på lenge.
For å kle på meg turklær å komme meg ut døren var virkelig ikke noe jeg hadde lyst til, jeg koset meg ikke og jeg ville egentlig kun hjem å legge meg under dynen igjen. Jeg forsøkte alltid i starten husker jeg på “Uff, vet ikke om jeg orker idag altså…” greiene, men heldigvis klarte vi sammen å tråkke over dørterskelen. Noe i meg ville jo, og jeg sa jo hver gang vi var ute: “Så godt å se noe annet!”

Jeg tror vi alle trenger noen som kan pushe oss litt, som går stegene sammen med enn, – i det tempoet vi klarer. Jeg er heldig som hadde en som gjorde og fremdeles, gjør det. Vi gikk stegene sammen, hun var med meg helt fra sofakroken med tunge samtaler om død og selvmord, og alle stegene imellom til nå – lysere tider hvor jeg alltid er SÅ klar for turdag! Ingen kan gjøre jobben FOR oss, men de kan gå stegene MED oss.

– Det merkes både på den fysiske delen, som f.eks at kondisen har blitt SÅ mye bedre, men aller viktigst: Den mentale delen er sååå langt ifra hvor jeg var! Jeg stortrives ute i skogen, jeg elsker havet, jeg elsker å kjenne den friske luften og å kjenne at beina mine klarer å bære hele meg.. Herregud, hvor fantastisk?! Og jeg elsker å merke at jeg kan gå lenger og lenger for hver tur, at kroppen min følger med, – at jeg merker styrken jeg ikke hadde i beina har kommet tilbake, og balansen er SÅ mye bedre. Jeg merker hode klarner opp, jeg nyter bare alle nydelige inntrykk og den ubeskrivelige roen som finnes kun der – ute.

Ute i naturen finnes det en magisk kraft jeg ikke får satt ord på, men det merkes at angsten så å si er borte – kun når jeg er der.

Jeg ville bare dele dette med dere, i håp om at det kan inspirere noen av dere som isolerer dere og sliter, til å komme dere ut i skog og mark slik som jeg gjør. Det handler ikke om hvor langt du går, eller at du skal nå en fjelltopp. – Det som betyr noe er at du er UTE.
PSSST: Å kjøre ned til en havn og sitte ved havet, kan være nok i begynnelsen. Og det er jaggu meg en god start!



@LunaCh 💚

Jeg har det ikke enklere, jeg velger bare å takle utfordringene annerledes.

Jeg gleder meg alltid til du stikker innom, særlig nå siden det er sjeldnere enn før. Det har jeg valgt selv, for behovet mitt er ikke like stort for oppfølging fra deg akkurat nå, men det er hyggelig at kontakten holdes vedlike, og at jeg selv får bestemme hvor mye. Det er viktig i prosessen jeg er i nå, med stabilitet, trygghet og faste rammer. Du har alltid vært så flink til det, til å lytte. Til å være tilgjengelig. Du har alltid vært en stødig trygghet i ett værhardt liv for meg. Og jeg er så takknemlig for det.

Vi ler og vi smiler, ja mye mer enn før. Jeg får alltid en god klem når du kommer.
Det er lenge siden vi har hatt så lystbedtunge samtaler som nå, og jeg ser at du også føler det lettere å være på besøk. Men etterhvert som minuttene går, er det som om gleden over alle kampene jeg har vunnet den siste tiden forsvinner sakte men sikkert imens vi prater. Det er som om det legger seg en mørk sky over hele meg, og jeg drukner i denne “gledesrusen din”..

For forstår du ikke at jeg har akkurat de samme utfordringene nå, som jeg alltid har hatt? Som jeg hadde da jeg satt å skar meg opp på badet, og ambulanse og kirurger måtte trå til for å fikse kaoset jeg selv hadde stelt i stand…? Jeg visste ikke hvordan takle utfordringene mine på en annen måte, men jeg holder på å lære meg det nå.. Men forstår du ikke at jeg nå velger å takle de samme utfordringene, på en annen måte, men at det krever ALT jeg har i meg for å klare stå i det?

Du er stolt over meg, sier du, du sier jeg aldri har vært så bra, og jeg ser du er veldig veldig glad på mine vegne. Og det er fint å se.. Men dessverre gjør dette noe med meg. Noe negativt, det fører meg i feil retning, jeg kjenner jeg lukker meg mer inne og jeg deler ikke like mye som jeg ønsket med deg.. Nettopp fordi jeg føler og merker at jeg ikke blir møtt med den forståelsen du for bare kort tid siden viste meg. Du møter meg på helt andre premisser nå, som om jeg var og er en annen. – Du ser meg ikke lenger.. Og jeg blir trist. Og jeg tenker i mitt stille sinn..“Er vi virkelig her nå igjen?”, “MÅ jeg virkelig sitte å hyl-skrike eller fysisk BLØ, for at du skal se meg, for at du skal forstå og lyttet til meg?”

Jeg har vært på akkurat dette stedet i livet SÅ mange ganger før. Jeg har gått så ufattelig mange runder i akkurat dette.. Og jeg orker ikke en runddans til.
Så istedet
 velger jeg å stille trekke meg tilbake. Trekke ordene mine tett til brystkassen og deler dem med kun de jeg opplever forstår. Jeg velger å ikke bruke så mye energi og krefter som jeg alltid har gjort før, – i ett desperat forsøke på å forklare dette. For jeg har innsett at den energien og de kreftene behøver til dagen og kveldens mange utfordringer. Og man må bare innse og godta at noen mennesker kun forstår det de ser utenpå ett menneske. Som i mitt tilfelle er symptomene..
– Og det er slik det alltid har vært. Når jeg har hatt en “bedre” og mindre symptompreget hverdag, har jeg mistet det jeg trengte mest: Forståelsen. Forståelse for at selv om jeg ikke fysisk skadet meg selv eller satt å hyl-skreik i et hjørne på badet, så trengte jeg at de forstod at jeg var syk likevel. At jeg hadde det vondt likevel. At jeg hadde de samme daglige utfordringene som før, og jeg trengte å bli møtt på samme måte.
– Men dessverre forsvant forståelsen hos mange i systemet, da jeg begynte å bruke stemmen istedet for barberbladet.

@LunaCh ❤

Ett helt halvt ÅR💪🥇

WOW! 😮😄Det er ganske sykt å tenke på at jeg har klart det! Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd selv en gang, så forstår godt at de som er rundt meg snakker om det, haha.. Jeg hadde ikke en gang vært klar over det, om ikke fastlegen min fortalte meg det sist han var på hjem-besøk. Jeg teller ikke dager eller uker, – jeg fokuserer ikke på det, jeg tar rett og slett bare en dag av gangen. Og en kamp av gangen.
Men nå er altså første milepæl er nådd. Idag, 13 februar, er det seks mnd uten noen form for skade. Jeg har mestret livets utfordringer ved å prate om dem, alle kampene er vunnet og ingen tapt. Og det er jeg faktisk  innmari stolt over!💪👊😄

Nå er det nye steg å ta, nye kamper å overvinne, og ett år er neste mål. Deretter enda ett år til..

Målet mitt er selvsagt å komme dit at jeg ikke føler at jeg behøver å skade meg selv for å takler livet, målet er å komme så langt at jeg ikke føler jeg straffe meg selv for å være i live. Og dit har jeg helt ærlig ikke kommet ennå. Men jeg vet at en dag, en dag vil jeg komme dit. Jeg vet at innlært mønstre som er lagret i hjernen tar tid å avvenne, og å lage nye veier å baner i hjernen tar tid og mye jobbing.
– Og det er det jeg gjør, for hver gang jeg velger å kjempe imot trangen til å skade meg selv, så lærer jeg hjernen min at det går an å overleve og takle livets vansker på mer hensiktsmessige måter.

Jeg vet at tilbakefall kan og mest trolig vil komme, men jeg vet også at jeg ikke er tilbake på startstreken om det skjer. For jeg jobber hver eneste dag med min Recovery, og alle avhengigheter jeg har klart å snuble meg borti. (Det er ikke få, heller.) 🙈🙊 Men samtidig vet jeg nå grunnen til at jeg klarer å rote meg oppi så mye dumt, og det er fordi jeg aldri egentlig har satt ord på noe av det som er grunnen for min selvdestruktivitet. Man må vite grunnen til sine handlinger, for å kunne gjøre en endring. Og jeg har kjempet som en helt i seks mnd nå, og jaggu meg har det vært SÅ verdt det!🙏💪🙌😄

Nå i over ett år har jeg snakket og delt mer i terapi enn jeg noensinne har gjort før, og det har vært helt jævlig, ubeskrivelig vondt og til tider umenneskelig brutalt. Det har kostet meg mye, men det har gitt meg enda mer.🙏🙌
Jeg har stått i stormene som har kommet, jeg har grått og jeg har hylt. Jeg har ligget sammenkrøpet under dynen og ønsket meg selv død. Jeg har lukket meg inne og stengt verden ute, jeg har tenkt de mørkeste tankene og hatt de verste psykiske OG fysiske smertene i mitt liv, – men! Jeg har forstått mer og mer at dette var akkurat det jeg måtte. Dette er veien igjennom helvete og ut. Og jeg har klart å tvunget meg selv til å stå i det, øver meg daglig på å tåle meg selv slik jeg er, tåle historien min, velge å øve meg på å leve livet mitt – her og nå, men alt det innebærer.

Jeg hadde aldri i livet klart å komme meg så langt som jeg har, uten de jeg har hatt rundt meg i hverdagen. Så tusen tusen takk til dere!❤🙏
– De som har stilt opp ekstra dette året som har vært så vondt og tøft at få kan forstå dybden av det, dere som har vært med meg til psykolog og følgt meg opp hver eneste kveld. Dere som har tatt meg med ut på biltur og skogstur for å få litt dagslys og innhold i hverdagen.. Uten dere hadde jeg ikke stått så stødig idag som jeg gjør. Dere er fantastiske!!🙏❤

Ett helt halvt år.. Det er en serier, det!🥇💪👊😃😃

@LunaCh

Fra rullestol, til å klare gå igjen💪❤ #Takknemlig

Fra å gå, til å våkne opp uten funksjon i beina. Jeg hadde null sjanse til å komme meg fra det ene rommet til det andre av egen maskin. Om det var ett sjokk? Det tror jeg absolutt det ville vært for hvem som helst. Og det var det også for meg. Det var en hard “lesson” for å si det mildt, om man skal se på livets utfordringer som akkurat det: Livs utfordringer.
Vet dere hvordan det føles å ikke kunne stole på sine egne kroppsdeler? Det visste ikke jeg i alle fall, ikke før jeg plutselig satt der uten sjanse til å komme meg noe sted, for beina mine sluttet å gjøre som hjernen og JEG ville…😔

Jeg husker smertene, de jæveligste smertene jeg noen sinne har hatt i hele mitt liv. Smertene som var som brennende strålinger som jevnlig skøyt seg gjennom lår og legger. Den intense verken som gnagde seg gjennom marg og bein. Aldri har jeg opplevd makan til kropps-smerter i hele mitt liv, og jeg håper jeg aldri må oppleve de igjen. Nervesmerter har jeg jo daglig, men jeg klager ikke. Jeg har høy smerteterskel, jeg klarer meg. Jeg tar de hensyn jeg må i hverdagen, og da er det levbare stortsett.

Jeg klarte meg gjennom de også, men de var så intense til tider at jeg ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg. Nevropati er helt sinnsykt vondt!!


(Meg, prøvde hardt å være positiv, i en svært svææært krevende hverdag…)

Trenet jeg for mye (forsøke gå med rullator) ble smertene verre, – jeg måtte stoppe i tide. Uten å vite hva som var for mye, før det faktisk VAR for mye. Og da lå jeg der. I ett smertehelvete uten mulighet til å gjøre annet enn å stå i det.😥😔 Stå i smertene, med beskjed om at jeg bare måtte ta tiden til hjelp, at jeg ikke måtte gi opp, JEG KOM TIL Å GÅ IGJEN mente TO nevrologer og min fastlege, og sist men ikke minst: Beskjed om smertelindring på sykehus, det eneste legene kunne hjelpe med. Lindring av de fysiske smertene, de psykiske var minst like ille.. Omstilingen, frykten, reddselen.. 😥😔 Det var verre og tøffere enn jeg ville innrømme til de rundt meg..

Sykehus for lindring var noe jeg takket nei til hver gang det ble ett tema. Jeg stod i det med litt sterkere smertestillende enn ibux, men det hjalp latterlig lite dessverre. Men jeg ville likevel, sta som jeg er, klare det uten sykehus og morfin. Og jeg er stolt av å si idag, at jeg klarte det uten, at jeg kjempet som en helt med opptrening i ett helt år, og jeg er idag så glad for at jeg ikke gav opp! For det hadde jo så absolutt vært det letteste, å bare si at “Nei, nå orker jeg faen ikke mer!” , legge meg ned i senga og nekte stå opp. Ikke trene, ikke kjempe for å komme på beina igjen.
Men jeg valgte livet, enda en gang. Jeg valgte å tro på at hverdagen kunne bli bedre, ja denne gangen også. Og vet dere hva? Idag, når jeg var på tur med min bestevenn, Sindre, da løp jeg nærmest ned til havet. Og den FRIHETEN jeg nå kjenner på? Hver eneste gang jeg får til å stige over en stein, gå ned en sti, eller som idag – ned til det mektige havet med mine egne bein?!! Det er jeg så sinnsykt takknemlig for!🙏😍 Jeg kjenner bare på en så utroooolig takknemlighet, og stolthet! For jeg klarte det! Jeg har selvsagt etter alt dette mye igjen når det kommer til styrke og balanse, og ikke minst kondis. Men det jobber jeg med hver uke nå, to turer er spikra fast i kalenderen for året 2019, og jeg er så utrolig glad og STOLT over meg selv, for at jeg har kommet meg så langt allerede!💪🙏🤗



Det ER ett privilegium å kunne gå, det er ingen menneskerett dessverre.😔 Husk det!
 🙏❤ Vær takknemlig for at kroppen din fungerer som den skal. Da er man meget heldig i livet!

Jeg er ikke troende, så jeg takker ikke noen gud for at jeg kom meg opp av rullestolen og klarer gå igjen. Jeg takker heller meg selv, for det harde arbeidet, både fysisk og psykisk, blod svette og tårer!! Og min fantastiske heiagjeng av venner som stillte opp, helsepersonll og da tenker jeg spesielt på ergoterapeuten som la til rette i leiligheten for at jeg skulle klare meg best mulig på egenhånd, og fysioterapeuten som hele tiden, hver eneste uke, var så positiv og gav meg TRO på at jeg SKULLE og KOM TIL å gå igjen! Selv mistet jeg håpet flere ganger, men hun holdt det for meg til jeg klarte det selv igjen.❤🙏❤

Jeg trener ikke for å få en perfekt kropp, jeg går ikke turer for å få sommerkroppen 2019. Jeg går turer fordi det er HERLIG å kjenne at jeg har en kropp som FUNGERER, føtter som treffer bakken og som klarer å bære hele meg. Fy søren så heldig jeg er!😍🙌❤

– Ta vare på kroppen din så godt du klarer, vær så snill mot den som du kan, for vet du? Den fortjener nemlig det, den er jo tross alt vårt helt eget hjem – i seg selv. ❤💪

@LunaCh❤

Sjef i eget liv! 💪👏🙌

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg har kjempet som en helt i hele 2018, så ekstremt fokusert at jeg ikke har hatt krefter til å kjenne på noe annet i livet. Og livet, det skal ikke kun overleves, det må også leves – om så bare litt.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg drakk bort første halvdel av 2018, druknet meg selv i alkoholens rus for å slippe kjenne på alt det vonde, for å slippe være tilstedet i livet, for å sovne og slippe leve. Jeg drakk fra morgen til kveld, for å gi alt jeg hadde i traume-terapi ble så brutalt og hardt at jeg trengte å “forsivnne” for å holde meg selv i live.

La meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg innså at alkoholen gjorde meg egentlig alt annet enn godt, at rusen ikke var min venn, men min verste fiende. Så jeg sluttet brått og helt med alkohol sommeren 2018, etter nesten ett helt år med vin som eneste løsning på livets utfrodringer.
– Det var hardt, men jeg klarte det. Og jeg klarte det selv.

Så la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Jeg tvang meg selv i teapi, hver eneste uke, mnd etter mnd, selv hvor “lost” jeg følte meg. Selv hvor tungt det var å komme opp av sengen og hvor redd jeg var for å gå ut døren og så livredd jeg var for å møte meg selv i terapi. Jeg trosset alt som skrek i meg at jeg ikke maktet mer, jeg gjorde det – og det lønnet seg. Det var og det er – tøffere enn jeg noen gang kunne forestilt meg, og jeg er stolt over at jeg stod løpet ut – på trinn 1. Jeg gjorde det, og det kostet ALT jeg har i meg og mer til.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Mange mener jeg har kommet langt på vei, og det har de nok rett i. Men jeg har fremdeles en lang tøff vei å gå, og det er vi alle klar over. Men jeg er mer stabil, kjenner ikke like mye på trangen til å måtte “forsvinne” for å holde ut livet. Jeg kan til og med endelig kjenne noen dager, om så bare for noen timer eller minutter, at livet er godt å leve i.

La meg hvile litt nå, på dette trinnet. Ikke siden 13 august har jeg skadet meg selv. Selvskadende adferd og dissosieringen har blitt mindre og mindre av. Det er ikke lett å avvenne seg ett mønster man har hatt over så mange år, ja nesten ett helt liv.. Det koster mye, men det er verdt det. Og jeg skal klare det, over tid. Jeg skal gi meg selv den  tiden JEG behøver.

Så, la meg få hvile litt nå, på dette trinnet. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart, her er ingen dag lik. Men akkurat nå vil jeg fokusere på de tingene som jeg føler gir meg litt glede, gir meg livslyst og smil i hjerte.
De tingene jeg ikke hadde overskudd ei krefter til å gjøre samtidig som jeg går i terapi. Som å gå turer i skog og mark, eller sitte ved havet å kjenne solen eller duskregnet stryker meg over ansiktet. Hobbyen som gir meg en så ubeskrivelig indre ro, scrappingen som jeg en gang elsket å drive med.

Ja, la meg hvile litt nå, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne at jeg lever litt også, kjenne på livsglede og ikke bare sorg smerte og mørke dager. Jeg trenger å leve her og nå, også.

Jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Før jeg tar fatt på neste trinn. Og jeg gleder meg til å fylle dagene med det som jeg kjenner gjør meg godt i hverdagen. Jeg trenger å kjenne på at livet kan være fint å leve også, kjenne på livs-mestring og livs-glede, kjenne på det jeg og alle rundt meg ser – hvor langt jeg har kommet, hvor mye sterkere jeg har blitt i meg selv, hvor mye jeg har lært det siste året, hvor mye flinkere jeg er til å si nei, til å sette grenser, til å gjøre det jeg trenger for å ha det best mulig i mitt liv.
Ja, jeg skal hvile litt nå, på dette trinnet. Til jeg er klar for å ta fatt igjen, og den dagen den kommer raskt nok. Jeg behøver ikke å stresse meg igjennom, jeg har nok av tid.

Men akkurat nå skal jeg hvile litt, på dette trinnet. For jeg trenger å kjenne litt på hva det gode livet har å by på også, livet som er akkurat her og nå. Fortiden har jeg vært nok i for en stund, jeg har levd i den på nytt, jeg har grått over den og jeg har sørget over den. Nå trenger jeg litt påfyll av lettere og lysere dager. Livet som er her og nå, tilbringe mer tid med de gode fine menneskene jeg har i det, gjør ting jeg liker og som gir meg mot og styrke til å fortsette. Jeg tar utfordringene som det er nok av i hverdagen fra før av, og blander det godt sammen med det som gjør at jeg kjenner livet kan være levbart og til og med – godt å leve i.

Jeg skal la meg selv få hvile litt nå, på dette trinnet. Og jeg er stolt over at jeg selv våger endelig å ta styringen over eget liv, over tempo i MIN behandling og at jeg våger si ifra og gjøre det som føles riktig for MEG.
Jeg tar tak i roret ved egen skute nå, og jeg styrer meg selv i den rettning i mitt eget tempo som jeg selv har bestemt, i mitt eget liv.

Jeg tror jeg har begynt å bli sjef i eget liv.🙌😉 Og det er jaggu meg godt å kjenne på!

@LunaCh. ❤

FAEN TA, ER DET IKKE SNART NOK NÅ?!

Jeg har lest ikke mindre enn to leser innlegg på under en uke, hvor to forskjellige “anonym” skriver om sine vonde opplevelser med lege på akutten, legevakten, etter Selvskadings-episode. (Du kan lese dem HER: Kjære lege på legevakten Og HER: Kjære legevaktsleger

Og jeg blir bare så uendelig trist! Og så SINT! Ja, jeg blir sint, og det med min fulle rett! Denne uretten som stadig blir begått av enkelte uvitne sjeler i dette fantastiske landet vi nå lever i, den er helt umennesklig, – og det er faen ikke greit! Det er NOK nå!
Og du som leser? Vær så vennlig, Bli sint! Bli forbanna! SI noe! Engasjer deg! Om ikke i det minste LIK og DEL. 

Tenk om det var din datter eller din sønn? Din mor eller din bestevenninne? Hadde DU likt å bli møtt med avsky når du kom inn døren på legevakten? Med blikk som forteller deg akkurat hvor lite velkommen du er? Ja der legen ikke en gang gidder ta seg bryet med å hilse på deg, ikke SE på deg en gang, men istedet velger å fortelle deg akkurat hva han/hun syneste om deg (uten å kjenne deg personlig): “Siden du har gjort dette selv, så liker du jo smerte da. Og jeg gir ikke bedøvelse for selvpåført skade!” – Ja så stikker han hull i huden din, med sinte og irritable hender. For han er irritert, ja han er faktisk sint – på deg! – Som igjen er her og forstyrrer hans arbeid for å hjelpe mennesker som VIRKELIG trenger hjelpen hans. Ikke deg, ikke din datter eller din bestevenninne. Nei, for du/de er ikke velkomne her på legevakten, de har jo tross alt gjort denne handlingen selv. Så du/de fortjener jo ikke respekt, du/de fortjener ikke omsorgsfull behandling. Fortjener ikke empati eller medfølelse, heller. For du, din venn eller din datter, har jo tross alt laget dette såret på armen sin helt av egen fri vilje, og da fortjener man ikke å bli behandlet som ett menenske, ikke sant?
Ja så gjentatte ganger med sylskarpe nåler i den ømme såre huden din, eller til din datter, eller din bestevenninne, blir det stukket nåler i, mens tårene triller, helt til man ikke en gang klarer kjenne noenting – fordi smerten som blir påført av legen er så vond at den er helt ubeskrivelig.
Og tro du meg, – for jeg vet! Jeg har selv kjent disse stikkene på min egen kropp. Jeg har selv kjent tråden bli ført inn og ut av huden min mens legen strammer HARDT nok til, ja bare for å gjøre det EKSTRA vondt for meg. For det er jo det jeg ønsker, ikke sant, å ha det vondt?

♦ 1. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha det  ubeskrivelig vondt at de påfører seg selv skader på sin egen kropp!
♦ 2. Nei, det er ingen som ØNSKER å ha en smerte så stor at de ikke finner en eneste måte å lindre det på annet enn å flytte den indre smerten utenpå.
♦ 3. Nei, det er ingen som ØNSKER å tilbringe tiden sin på en legevakt eller på kirurgisk avdeling en lørdagskveld, eller hvilken som helst annen dag i uken.

– Hvorfor er det slik at mennesker som allerede har opplevd og overlevd mer enn nok av smerte, bare skal ti stille, bare godta å bli møtt på en så umennesklig måte, å være takknemlig for å i det hele tatt få behanlding og hjelp for skadene. Nei for faen, hvorfor skal dette være greit?! For så lenge dette får lov å fortsette å være slik, så er vi ikke engasjerte nok. Da er vi ikke SINTE nok. Da sier vi ikke ifra NOK. For da hadde det vært en slutt på dette nå! Og tiden er for pokker meg inne nå! Det er NOK nå!
– Ja, vi har fått NOK nå!

Og jeg sitter her, hamrer løs på tastaturet i både fortvilelse, sinne, utmattelse og så forbanna lei av å måtte igjen skrive om akkurat dette temaet, måtte gjenta meg selv så forbanna mange ganger i så altfor mange år uten at det viser noen som helst form for endring. – Men viss ikke JEG gjør det, hvem skal da?! Hvem skal være talerøret viss ikke JEG velger å igjen og igjen og igjen skrive om ett tema som så altfor mange ikke vet noenting om, altfor mange ikke orker ta kampen selv, og så altfor mange tror ikke en gang de er verdt den.
NOEN må gjøre det, og jeg velger å bruke de få kreftene og den lille energien jeg har om dagen til nettopp det.
– STÅ OPP FOR DE SOM TRENGER DET SOM MEST!

Så her sitter jeg igjen da, full av sinte ord innvendig som ikke passer seg særlig godt skriftelig. Jeg skulle så gjerne slengt ut all gørra, men jeg skal forsøke å holde meg mest mulig saklig. Og derfor har jeg noen spm jeg tenkte kanskje kan hjelpe dere legene, og sykepleierene som er vitner til denne såkalte “behandlingen”, til å TENKE SJÆL.
For har dere virkelig ikke en eneste selvstendige tanke!? For man kan jaggu meg begynne å undre! For en ting er hva dere er opplært til! Ja hva som står i lærebøkene deres.. Men en annen ting er at det faktisk er fullstendig lov å bruke både vett og forstand! Jeg gir blanke faen i hva som står i lærebøkene deres, hva noen har fortalt dere eller hva dere TROR og mener eller hvilken fordommer dere selv besitter. For å være helt ærlig så gir jeg blanke faen for hvilken grunn du klarer forsvare deg selv med! For når ett menneske sitter å trygler deg om at du skal slutte å stikke nåler i den såre huden sin med tårer trillende nedover kinnet, ja da er det for meg faktisk komplett UMULIG å forsvare dine handlinger! For et hvert menneske ville da ha hatt EMPATI nok til å faktisk SLUTTE å påføre noen en smerte de langt ifra trenger eller fortjener! – UAVHEGIG AV GRUNN!

– Er det ikke nok, snart? Har vi virkelig ikke, i år 2018 kommet lenger enn DETTE?!

1.
Forstår dere virkelig ikke at dere SKADER ett allerede skadet menneske ytterligere?!

2. TROR dere virkelig at ved å påføre ett menneske som kommer på sitt mest sårbare, mest skamfulle og nakne.. at denne umennekslige “behandlingen” dere selv VELGER å gi, at det skal være til HJELP?!
3. Hadde det vært din egen datter eller din egen sønn, hadde du da oppført deg på denne måten?! Ett spm du godt kan stille deg ett par ganger til… 

Kan dere ikke bare vær så snill å slutte nå? SLUTT å vær en drittsekk!  Slutt å skad andre mennesker som kommer til deg for hjelp! Slutt å krenk og ydmyk mennesker som allerede er krenket nok fra før av! SLUTT å vær en drittsekk, og begynn å vær ett MEDMENNESKE i stedet. Lover deg du får det bedre med deg selv, du også!

Bare.. Vær så snill, SLUTT’A!
Det er nok nå! Det er SÅ nok, nå..

@LunaCh♥

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no